Videreutdanning til samfunnets beste

Av prodekan utdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet,
Geir F. Lorem

Vi er med på det største utdanningsløftet på flere tiår gjennom at helse- og sosialfaglige videreutdanninger skal tilbys på masternivå. Ikke bare kombinerer vi klinisk praksis med forskningsbasert utdanning – vi har også betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

En god kopling mellom utdanning og forskning er viktig både ut fra studentenes, de faglige ansattes, institusjonenes og samfunnets behov. Stortingsmelding 18 (2014-15) krever at utdanningene skal være relevante for arbeidslivet, og UiTs strategi mot 2020 fremhever at vi skal tilby forskningsbaserte utdanninger med kvalitet på høyt internasjonalt nivå.

Våre utdanninger innebærer ikke bare en utdanning som er forankret i forskningens prinsipper, metoder og grunnleggende verdier, men den krever også et fokus på å gjøre studentene kvalifisert for forskning og fagutvikling.

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Utdanningene våre skal ha et masternivå

Ved innføringen av kvalitetsreformen fikk vi et tydelig utdanningsløp som går via bachelor, master og phd, men videreutdanningene innen helse- og omsorgsfag havnet i et slags ingenmannsland mellom bachelor og masterutdanning. Det er ikke gitt at et videreutdannings­kurs skal ha masternivå, men ved UiT skal det være det. Årsaken er at videre- og etterutdanning har stor samfunnsbetydning gjennom å utdanne nye jordmødre, helsesøstre, spesialsykepleiere, miljøterapeuter osv.

Vi har ikke bare utviklet en modell for hvordan utdanningene våre kan kombinere klinisk praksis med forskningsbasering – vi begynner etter hvert å få en betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

Ser ikke arbeidsgiver verdien i kompetansen?

Studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men de har blandede erfaringer om arbeidsgiver verdsetter og etterspør kompetansen de har fått

Dette er trist, for vi ser på studentenes kompetanse som en viktig ressurs i arbeidslivet. Masteroppgavene de skriver har nemlig stor verdi for praksisfeltet. De skriver om alt fra pasientsikkerhet, til kvalitet i tjenestetilbudet, så hvorfor aktiveres ikke studentene i større grad i prosjekt som har betydning for kvalitetssikring, fagutvikling og evaluering av tjenestetilbud?

I en kronikk kalt «Overutdanningsmyten», stiller Heggen og Vøllestad spørsmål om det kanskje er slik at arbeidsgiver ikke forstår hvordan kompetansen kan verdsettes og brukes. De mener det like gjerne kan være et ledelsesproblem, som et overutdanningsproblem.

Til syvende og sist bunner det hele ned i spørsmålet om hva slags helsearbeidere du selv ønsker å bli møtt av som pasient eller pårørende. For mitt vedkommende er jeg sikker. Jeg ønsker dyktige klinikere som kan sitt fag, og som dermed kan vurdere forskning og fagutvikling innen eget felt – og det er den helsearbeideren vi utdanner.

Omfattende studietilbud

Vår første studieretningen med kliniske emner var Klinisk nevrologisk fysioterapi. Utdanningen ble startet opp som et pilotprosjekt i 2007 og ble inkludert fra høst 2012 som en permanent fulltids utdanning ved UiT. Studiet har hatt stor søkermasse, meget høy gjennomføringsgrad, og fyller et behov for kompetanse innen helsevesenet og akademia.

Etter fusjonen mellom UiT og den tidligere høgskolen i Tromsø, fikk vi jordmorfag, helsesøsterfag, aldring og eldreomsorg, psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi og psykisk helse. Gjennom campus Hammerfest har vi tilbud i distriktssykepleie, mens Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord) tilbyr master i barnevern samt en rekke kurs innen miljøterapi, kognitiv adferdsterapi og barnevernfaglig veiledning.

Gjennom campus Harstad og Narvik utvides tilbudet ytterligere. I tillegg jobber vi med å kunne tilby et mastertilbud for jordmorfag, anestesisykepleie, barnesykepleie, intensivsykepleie, kreftsykepleie og operasjonssykepleie.

Pasienten som samarbeidspartner

Skrevet av Nanna Hauksdottir, leder tverrprofesjonell
samarbeidslæring TPS

Våre studenter skal ikke bare jobbe sammen for pasienten, men sammen med pasienten. Slikt kan det bli fremragende utdanning av.

På Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet har vi lenge hatt fokus på tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS), og vi har faktisk unike forutsetninger for å få det til. Vi er de eneste i Norge som har 13 ulike helseprofesjonsutdanninger under samme tak, vi har etablert samarbeid med de sosialfaglige utdanningene på campus Alta, og vi har en entusiastisk gjeng med både faglig og administrativt ansatte som brenner for å få dette til. En enda bedre, mer praksisrettet og relevant utdanning er målet, og veien går via innovasjon i læringsformer.

Planen er å ha ferdig en langsgående plan for TPS på fakultetet innen utgangen av 2017. Planen skal sikre at alle våre helseprofesjonsstudenter skal ha gjennomgått et felles emne i første studieår og en videreføring med tverrprofesjonelle møter med pasienter i klinisk praksis senere i studieforløpet. Flere piloter er utprøvd der studenter i tverrprofesjonelle grupper møter pasienter. Målet er at de skal lære å forstå og møte pasientens problematikk i en bredere sammenheng.

«Steike gode rapporter»

Et samarbeidsprosjekt gjennomført i to Troms-kommuner viste at studenter (ergoterapeut, fysioterapeut, lege og sykepleier) ikke bare lærte om hverandres profesjon ved å jobbe sammen rundt felles pasienter, de lærte også mer om sitt eget fagområde. Ikke minst ble pasientens problemer synliggjort på en ny måte når de undersøkte sammen og delte sine vurderinger med hverandre. For helsetjenesten ble det en ny opplevelse å få en felles rapport om pasienten, og ikke fire ulike én-profesjonelle sluttrapporter. Ny innsikt ble vunnet ved å se pasientens problemer i et felles lys og studentenes fellesrapporter ble av helsepersonellet beskrevet som «steike gode», til og med så gode at man vurderer å endre praksis i kommunene tilsvarende. [1]

Studentene evaluerer samarbeidspilotene nærmest entydig positivt; de er begeistret for denne muligheten til å lære hvordan de kan bruke egen og hverandres kompetanse sammen for å kunne hjelpe pasientene på beste måte. Det fremtidige mål er å trekke pasienten tettere inn i samarbeidet.

Pasientene skal ikke bare være «i sentrum», de skal være aktive samarbeidspartnere.

Les også: Pasientens helsetjeneste – utdanningenes ansvar

En komplisert øvelse

Det er en komplisert øvelse å få til TPS. En stor del av det skal skje i praksis, og praksis innebærer et planmessig og godt organisert samarbeid med kommuner i Nordland, Troms og Finnmark og hele Helse Nord. Alle våre helseprofesjonsutdanninger er inkludert i tillegg til de sosialfaglige utdanninger i Alta og Harstad. Samarbeidsarenaen er svær.

I tillegg skal det forskes. Vi må vite om de tiltakene som settes i gang faktisk virker. Samarbeider våre ferdigutdannede kandidater bedre når de kommer ut i virkelighetens verden? Og gir det helsegevinst for pasientene? Det skal vi få svar på, og det skal gi grunnlag for det videre arbeid med TPS på Helsefak.

Vi har gjort oss verdifulle erfaringer over flere år og mener at vi nå er klare for å ta neste skritt. Helsefak søker om status som Senter for fremragende utdanning (SFU) for å få rammevilkår for å utvikle satsingen videre. Vi er klare for fortsatt å være en motor for utvikling av tverrprofesjonell samarbeidslæring i Norge, til beste for utdanningen, for helsetjenesten og ikke minst for pasientene.

[1] Ytreberg B., Norbye B. og Linaker I.(2015) «Tverrprofesjonell samarbeidslæring i helsefaglig praksis» . Fysioterapeuten vol 10 (32-33).

Den grenseløse utdanninga

Skrevet av Inger Marie Holm, studieleder/førsteamanuensis ved Institutt for helse- og omsorgsfag

Hvordan kan vi tilpasse oss skiftende trender innen teknologi og innovasjon i utdanningsfeltet? Kan idéer om å utdanne for framtida minne oss på at utdanningsfeltet er i kontinuerlig endring, og gi oss noe å sikte etter?

Studiet Master i sykepleie jobber for en utdanning der vi kan samarbeide med regionale, nasjonale og internasjonale fagmiljø for å utvikle sykepleieres kunnskap. Emnet «Nursing Traditions and History in Europe» skal derfor tilbys som en MOOC i 2017, og være åpent, fleksibelt, på engelsk og på nett. Faget er innovativ, kreativ og teknologisk design tilpasset alle typer mobile enheter, og ikke minst tilpasset alle typer studenter. Når vi jobber med emnedesign ser vi for oss studentene som aktive, ambisiøse kvinner og menn som er mye på farten, og som ønsker å tilegne seg ny kunnskap på en effektiv og lett tilgjengelig måte. Og da må studiet være tilgjengelig gjennom mobil og nettbrettapplikasjoner.

MOOC-plattformer

Plattformer for MOOC.
Bilde: Tore Høgås, Helsekompetanse.no

Fra desentralisert sykepleieutdanning til MOOC

Muligheten for kunnskapsdeling på tvers av kommunegrenser ble allerede etablert med desentralisert sykepleieutdanning for 26 år siden. Studiet har bidratt til at en del av de mindre kommunene har hatt tilgang til kvalifisert arbeidskraft og har styrket utdanningsnivået for distrikstssykepleiere.

Fra 2013 fikk sykepleiere i Troms et nytt tilbud om å øke sin faglige innsikt gjennom masterstudiet i sykepleie som startet opp i 2013. Masteren har tatt sikte på å etablere seg som en innovativ og kreativ bidragsyter i utdanningsfeltet, der fagmiljøet har jobbet kontinuerlig og målrettet mot å tilby master i sykepleie som et fleksibelt studieløp. Utgangspunktet er en eCampus-modell tilpasset studenter bosatt i distrikts-Troms.

Prosjektet «Sykepleie går aMOOC» skal opprette ti studiepoeng med sykepleiehistorie. Prosjektet er et resultat av samarbeid med Helsekompetanse, avdeling for Innovasjon og implementering ved Universitetssykehuset Nord Norge, og UiT Norges arktiske universitet. Det har fått midler fra Norgesuniversitetet for å utvikle en MOOCen (Massive Open Online Course) i «Nursing Traditions and History in Europe».

Både RESULT ved UiT og Senter for IKT i utdanningen bidrar til prosjektets utvikling.

Hva skal vi med en MOOC i sykepleiehistorie?

Mobilbruk i undergrunnen

Mobilbruk i undergrunnen.
Bilde: Jan-Thore Lockertsen, UiT

Sykepleie er den største yrkesgruppa i helsesektoren og behovet for sykepleiere vil øke de neste tiårene.  Som et ledd i gjennomføringen av Samhandlingsreformen (Stortingsmelding nr.47), er det et stort behov for å styrke sykepleiernes kompetanse innenfor en rekke områder.  I dagens helsevesen foregår fagutøvelse i nær samhandling på tvers av både profesjoner og nivå.  For å forstå utfordringene som dagens helsevesen representerer, er kunnskap om helsevesenets historie og framvekst av sykepleiefagets utvikling og endring av særlig betydning.

Faglært sykepleie har en over 150-årig lang tradisjon i Norge, og fra 1600-tallet i deler av Europa.  Kunnskap om sykepleietradisjon og historie viser at sykepleie har gitt et viktig bidrag til befolkningens vekst, statens makt og styrket folkets velstand.  Kunnskap om den internasjonale, nasjonale, regionale og lokale sykepleiehistorien vil være avgjørende for å forstå nye helseutfordringer både i en norsk og en internasjonal kontekst. En verdifull effekt med MOOCen, er at et omfattende europeisk forskningsnettverket i sykepleiehistorie samarbeider om både å dele kunnskap og å utvikle ny kunnskap på tvers av landegrenser. Resultatet er en felles MOOC som kan komme alle som ønsker å tilegne seg mer kunnskap i sykepleiehistorie til gode.

Fleksibel læring

MOOCen «Nursing Traditions and History in Europe» er et eksempel på hvordan emner kan fleksibiliseres og tilpasses den enkelte student; ikke bare over landegrenser, men også over kommunegrenser og fylkesgrenser. I vårt nyfusjonerte universitet ønsker vi å nå alle med vår verdifulle kompetanse, og vi ønsker å dele vår kunnskap med mange. Gjennom nytenking, innovasjon, fagkompetanse, erfaring, kreativitet, pedagogisk refleksjon, samarbeid, fleksibilitet, teknologi og pedagogisk design vil vi kunne være et fakultet som forsker og utdanner for framtida.

Referanser

MatematikkMooc 

Nettsted prosjekt “Nursing runs amooc”

Norgesuniversitetet

Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi (RESULT)

Senter for IKT i utdanningen

Stortingsmelding nr.47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid (pdf)

Strategiplan for det helsevitenskapelige fakultet 2020

Universitetssykehuset Nord Norge, Helsekompetanse, avdeling for Innovasjon og implementering

Endelig lanserer vi Forskerlinje i odontologi!

Av førsteamanuensis Mohammed Al-Haroni, faglig leder for forskerlinjen i odontologi, og Laila Berg Nilsen,
rådgiver i forskningsadministrasjonen, IKO

Til nå er det kun medisinerstudenter som har hatt denne unike muligheten, men nå kan vi ved UiT endelig tilby tannlegestudentene våre en eksklusiv Forskerlinje.

Kort fortalt er Forskerlinjen er et unikt tilbud til våre tannlegestudenter som ønsker å fordype seg innenfor odontologi. Som student får du en organisert forskeropplæring, og du utfører egen forskningsaktivitet som kan være starten på din Ph.D-grad.

Studiet er faktisk så omfattende at du vil få dekket kravene til formell forskeropplæring innenfor Ph.D.-programmet, og du har dermed muligheten for et avkortet Ph.D.-løp.

Linda Stein, tannhelse, hovedbilder

 “Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.” Her med PhD-stipendiat Linda Stein. Foto: Elisabeth Øvreberg

Du blir del av et forskningsmiljø

Som student gir vi deg en veileder, og du tas inn i et forskningsmiljø som bidrar med støtte under utdanningen din. Du vil også kunne videreføre forskningskompetansen du oppnår underveis i arbeidet med masteroppgaven.

Studiet utgjør 120 studiepoeng ut over integrert master i odontologi (tannlegeutdanning). Tilbudet er fortrinnsvis til studenter som går andre året på tannlegestudiet.

Og husk, vi tar kun opp 2 plasser hvert år. Fristen for å søke er 1. mars.

Hvorfor Forskerlinje ved UiT?

Vår Forskerlinje i odontologi starter opp høsten 2016. Det er vi stolte av, for til nå er det kun Universitetet i Bergen som har hatt dette unike tilbudet for sine tannlegestudenter.

Tilbakemeldingen fra disse studentene er gode, og de som har fullført forteller at de nå har gode forutsetninger for å forstå yrket sitt på en annen måte enn gjennom vanlig masterstudie.

Slike tilbakemeldinger er verdifulle for oss, og vi ved UiT ser behovet for å styrke forskerkompetansen innenfor odontologi i Nord-Norge. Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.

Forskerlinjen i odontologi mottar prosjektmidler fra Troms Fylkeskommune.

Får besøk fra Universitetet i Bergen

Vårt institutt (Institutt for klinisk odontologi) arrangerer egen Forskningsdag for tannlegestudentene 2. året. Det vil si at den 3.februar vil vi informere om Forskerlinjen, og vi er veldig glade for at forskerlinjestudenter i odontologi fra Bergen deltar for å dele sine erfaringer. Også professor Kamal Mustafa kommer fra Universitetet i Bergen for å gi studentene et inspirerende innlegg om forskning.

Vi vil i tillegg gi studentene et innblikk i våre tre forskningsgrupper: Biomaterialer i odontologi og medisin, Kommunikasjon, atferd og samfunnsodontologi, og Endodontology and Molecular Oral Microbiology (EMOM), og forskningen som utføres.

Vi gleder oss!

Les alt om Forskerlinjaen vår her

Første odontologistudent har fullført forskerlinjen: http://www.uib.no/aktuelt/90922/f%C3%B8rste-odontologistudent-har-fullf%C3%B8rt-forskerlinjen (UiB)

 

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Av Elisabeth Valmyr Bania  og Siv Kvernmo,
UiT, Norges arktiske universitet

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Foto: www.colourbox.com

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen.

Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nordnorske 10. klassinger om blant annet utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Får ikke støtte fra venner

Ungdom som hadde planer om en lang akademisk utdannelse, eller yrkesfaglige utdanningsplaner, opplevde mindre støtte fra venner. De opplevde derimot mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt, enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut.

Et positivt funn er at de samme ungdom som ønsker utdanning av lang akademisk/yrkesfaglig utdanning opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jentene ønsker akademisk utdanning

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt, jo høyere utdanning. Ungdom med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag.

Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Mange uten utdanningsønsker

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, selv om de hverken hadde dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller hadde  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse.

Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse.

Det er derfor viktig at familie, skole og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønske.

Verdens farligste yrke (og hva vi kan gjøre for å redusere risikoen)

Av Camilla Lauritzen, førsteamanuensis ved
RKBU Nord

Jeg tipper at når du hører betegnelsen verdens farligste yrke så får du noen bilder i hodet. Løvetemmer? Trapesartist på sirkus? Arbeid med farlige kjemikalier? Bombeekspert? Alle disse har yrker som er forbundet med risiko!

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren.

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Min påstand er at verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten. Den typiske, nyutdannede barnevernspedagogen er ung, gjerne rundt 22 år, fordi barnevernspedagog kan man bli etter en treårig bachelorutdannelse. De fleste er jenter, og mange av dem har svært lite livserfaring og har ikke barn selv.

Her kommer utfordringen. En løvetemmer har sannsynligvis noen med bedøvelsespil i bakhånd når han trener med løvene. Trapesartisten har sikkerhetsnett. Om du arbeider med farlige kjemikalier har du antakeligvis en beskyttelsesmaske, og jobber i en lab med avtrekksvifte. Er du bombeekspert har du beskyttelsesutstyr av materiale jeg ikke kan navnet på. I tillegg har du nok blitt spesialisert over mange år før du får slippe til på reelle detoneringsjobber.

En nyutdannet barnevernarbeider har som regel ikke et sikkerhetsnett. Man kommer rett inn i et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste. Det kan være enormt krevende å være en profesjonell i møtet med familier i krise. Arbeid med barn som har blitt mishandlet eller opplevd omsorgssvikt innebærer en stor følelsesmessig belastning for barnevernsarbeideren. Å forholde seg til realitetene man observerer mens man samtidig behersker å stå i konflikt med rak rygg er en krevende øvelse, men mange barnevernsarbeidere har ikke hatt relevant praksis i sitt utdanningsløp. Det er stor variasjon i hvor godt rustet nye barnevernsarbeidere er når de er ferdig med utdannelsen sin.

Jeg har enormt stor respekt for barnevernsarbeiderne. Som barnevernsarbeider skal du kanskje gå inn i familier med mange utfordringer. Du kan oppleve mange situasjoner der du ikke føler deg trygg. Det mest belastende med å jobbe i barnevernet er nok likevel knyttet til det å være mottaker av tunge livshistorier. Kostnadene med å være mottakere av barns historier om frykt og lidelse kan være store. I verste fall kan mange barnevernsarbeidere selv få noen av de samme symptomene som barnet som er i krise, for eksempel hodepine, søvnproblemer, vondt i magen, engstelse og mistillit til omverdenen. I faglitteraturen kalles dette gjerne sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. Dette kan bety at barnevernspedagogen føler seg overveldet av omfanget av brutalitet og overgrep hun er mottaker av i sakene hun jobber med. For å beskytte seg selv trår en rekke overlevelsesstrategier i kraft, slik at man bagatelliserer eller unnviker å ta inn over seg alvoret. Konsekvensene av dette kan være at noen utvikler en form for kynisme, som resultat av gjentatte skuffelser.

Som barnevernsarbeider er risikoen for å utvikle utbrenthet stor. Yrkesutøvere som er utsatt for et for stort følelsesmessig arbeidspress kan som følge av dette utvikle fysisk og psykisk utmattelse. Utbrenthet medfører ofte også utvikling av negativ holdning til jobben sin, og tap av empati for klientene.

Som ny går man i tillegg ofte rundt med en følelse av å ikke helt vite om det man gjør er rett. Det er sannsynlig at man vil bli stående overfor mange dilemmaer og får kjenne på usikkerhet knyttet til komplekse saker hvor det antageligvis ikke bare er ett svar, men mange og sammensatte.

Løsningen ligger kanskje i veiledet praksis, og mange dyktige fagfolk har tatt til orde for nødvendigheten av å investere i videre faglig utvikling etter studiene. Som nyutdannet lege har du turnustjeneste før du får jobbe helt selvstendig, og tanken er at som nyutdannet barnevernsarbeider skal du også få et slags sikkerhetsnett når du går fra studenttilværelse til arbeid i barneverntjenesten. Denne nye satsningen innen barnevernet kalles ofte for «veiledet førsteår», og innebærer veiledning gitt av kollegaer med videreutdanning i veiledningspedagogikk.

Å få på plass dyktige og erfarne veiledere i barneverntjenestene er svært viktig. Veiledere kan bidra til at barnevernsarbeider ikke lenger oppleves som verdens farligste yrke. Veiledere kan sette nyutdannede i bedre stand til å stå i vanskelige saker og følelsesmessig belastende arbeid, og slik være med på å redusere risikoen for utbrenthet. Veiledere kan også bidra til at kvaliteten på barnevernsarbeidet ute i tjenestene blir bedre. Som samfunn er vi tjent med at de som skal jobbe med de aller mest sårbare familiene får muligheten til å holde ut i et belastende yrke. Da må de få hjelp til å håndtere risikoen forbundet med jobben.

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Farmasiutdanning i Norge fortsatt ikke samordnet

Av Thrina Loennechen, instituttleder IFA og leder av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen farmasi

Stortinget ønsket allerede i 2012 at farmasiutdanningen i Norge skulle samordnes. Likevel er det fortsatt bare fire av seks institusjoner som jobber med en felles studiemodell.

Hvis du studerer farmasi ved UiO og ombestemmer deg etter tre år, ender du opp uten autorisasjon som reseptar – som du ville ha fått om du hadde begynt din utdannelse ved HiOA. Tar du treårig reseptarutdanning ved HiOA og ønsker å ta master i Oslo, må du søke UiOs femårige masterprogram, innpasses i dette og bruke mer enn to år for å oppnå mastergrad. Dette er eksempler på hvilke utslag det kan gi at studiemodellene i farmasi er ulike ved de norske utdanningsinstitusjonene.

Det kan være greit å vite at farmasistudiet er organisert ulikt ved de norske universitetene og høgskolene.

Det kan være greit å vite at farmasistudiet er organisert ulikt ved de norske universitetene og høgskolene.

Samspillsmeldingen fra 2012 skulle bøte på problemet og ga klare utdanningspolitiske signaler. Man ville:

“Legge til rette for innføring av en 3+2 modell for farmasiutdanning i høyere utdanning der bachelorutdanning gir kompetanse som reseptar, og mastergraden som provisor. Dagens femårige integrerte masterutdanning fases ut. Gi institusjonene en tidsfrist for å samordne opptakskrav og andre bestemmelser.”

IFA (Institutt for farmasi) UiT innførte etter to års planlegging, høsten 2012 som det første lærestedet i Norge en 3+2 modell for farmasiutdanning. NTNU fulgte etter med opprettelsen av et toårig masterprogram i 2014. Parallelt jobbet profesjonsrådet for utdanning og forskning innen farmasi i UHR (Universitets- og høgskolerådet) med en gjennomgang og revisjon av farmasiutdanningene i Norge. Prosjektet skulle berede grunnen for en nasjonal samordning av farmasøytutdanning over to nivå i en bachelor-master modell (3+2 modell), og sluttrapporten ble levert KD i august 2015. Fire av de seks utdanningsinstitusjonene som tilbyr farmasiutdanning i Norge fortsetter arbeidet med å samordne sine studier, mens Oslo og Bergen har trukket seg fra det videre samarbeidet.

Skjær i sjøen: Ingen endring uten friske midler

En nasjonal 3+2 modell for farmasiutdanning forutsetter at både basis- og incentivbasert finansiering av bachelor og masterstudier blir plassert i finansieringskategori B (refererer til bevilgninger per studieplass og årsenhet over statsbudsjettet), uavhengig av om studiene foregår på høgskole eller universitet. Dermed ville høgskolene få økte bevilgninger og mulighet til omlegging og styrking av sine farmasiutdanninger. Høgskolenes farmasiutdanninger har nemlig hele tiden vært plassert i kategori D, som er en lavere finansieringskategori enn universitetenes farmasiutdanninger. Mangelen på klarlegging av dette spørsmålet ved henvendelser til KD, har nok vært en av årsakene til at arbeid mot den foreslåtte 3+2 modellen fra høgskolenes side, har gått senere enn ønsket.

Universitetet i Bergen ønsker å beholde dagens femårige modell. Argumentet er at de per i dag ikke har et fullfinansiert farmasistudium og at en omlegging til 3+2 vil være for dyrt. Farmasistudiet i Bergen startet i 2004 og tok i bruk mange av de bestående lærekreftene og kursene. Tilskuddet over statsbudsjettet har primært har vært incentivbasert (betaling for gjennomførte 60-studiepoengs enheter). Basis og incentivbasert finansiering utgjør i størrelsesorden hhv 60% og 40% av budsjettet. UiB mener det vil koste for mye å legge om til 3+2 dersom ikke den statlige basisfinansieringen blir styrket.

Hvordan sikre den samme kvaliteten ved alle læresteder?

Ved UiO har klarlegging av finansieringsspørsmålet også vært et av argumentene for ikke å gå videre med 3+2 modellen. Videre trakk de seg fra samarbeidet etter å ha gått tilbake på vedtatte forslag om opptakskrav.

Det har vært sterke og grundige diskusjoner om opptakskrav til bachelorprogrammet i farmasi. Profesjonsrådet endte på et kompromiss, der høgskolene skulle heve sine nåværende krav til realfagskompetanse, mens universitetene skulle gå noe ned. Kvaliteten på kandidatene til det 2-årige masterprogrammet skulle sikres ved minimum gjennomsnittskarakter C fra bachelor som karakterkrav, en variant vi nå har valgt ved UiT.

Vi må stake ut veien mot bedre pasientsikkerhet

Bachelorkandidater fra HiOA, HiNT og UiT kan alle søke opptak til masterstudier ved UiT, hvor vi har et spesialopplegg for de to førstnevnte gruppene første semester. HiOA, HiNT, NTNU og UiT arbeider imidlertid videre mot en felles modell slik den ble vedtatt av profesjonsrådet. Da vil bachelorkandidatene fra de tre institusjonene som uteksaminerer disse, kunne søke masterprogrammet både ved UiT og NTNU.

Med dette er ett viktig mål fra Samspillsmeldingen nådd: Omveien som har vært der i alle år for reseptarer som ønsker å videreutdanne seg til provisor, er nå borte, gitt at man søker opptak i Tromsø eller Trondheim.

Vi ønsker imidlertid å utvide samarbeidet på tvers av institusjonene. Politiske signaler angitt i stortingsmeldinger og rapporter om bruk av medisiner i befolkningen, peker på behovet for legemiddelkompetanse på alle nivåer fremover, i apotek, spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjenesten. Men for å få fram faglig sterke, innovative og robuste fag- og forskningsmiljø i en nasjonal 3+2-modell for utdanning av farmasøyter, trengs det et tydeligere engasjement for og vilje til bedre finansiering av modellen, både fra politiske hold og i de strategiske disposisjonene ved de aktuelle UH-institusjonene.

UHR vil følge arbeidet i Profesjonsrådet, og bidra til at alle relevante aktører er med videre i den nasjonale dialogen om kvalitet i utdanning og forskning innen farmasi.

Nysgjerrig på farmasistudiet ved UiT? Da kan du ta en titt på denne brosjyren!

Les mer på nettsidene til Universitets- og høgskolerådet:

Utredning av en nasjonal 3+2-modell for farmasøytutdanning i Norge levert KD

Kompetanseløft 2020 og samarbeid med UH-sektoren

Av Arnfinn Sundsfjord, dekan ved
Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Risikoen er reell for at vi utdanner helsepersonell med manglende kompetanse på viktige læringsmål for kommunale tjenester. Dette må vi gjøre noe med!

Regjeringen har varslet en styrking av kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i kommunale helse- og omsorgstjenester – Kompetanseløft 2020. Dette forutsetter gode rammebetingelser og konkret handling for fagutvikling og rekruttering av tilstrekkelig og kompetent personell. Erfaringer fra mange sektorer tilsier at et nært samarbeid med utdanning og forskning er nødvendig for å få til innovasjon og tjenesteutvikling. Det handler om en satsing på kunnskapstrianglet – et effektivt samspill mellom utdanning, forskning og innovasjon.

Skal man lykkes med å utdanne kompetente fagfolk til kommunehelsetjenesten, må kommunene forpliktes til å skaffe praksisplasser, mener dekan Arnfinn Sundsfjord.

Skal man lykkes med å rekruttere kompetente fagfolk til kommunehelsetjenesten, må kommunene få ansvar for- og midler til å skaffe praksisplasser, mener dekan Arnfinn Sundsfjord ved UiT.

Forståelsen for og effekten av kunnskapstrianglet i spesialisthelsetjenesten er synlig. Rammebetingelser i form av lovverk og finansiering av utdanning og forskning er på plass. Helseforetakene har et «sørge-for-ansvar» for forskning og utdanning. Det følger penger med. Utdanningstilskuddet til de fire regionale helseforetakene (til sammen ca. 650 mill kroner i 2015) skal sikre veiledet praksiskvalitet i de helsefaglige utdanninger.

I kommunale helse- og omsorgstjenester er rammebetingelsene annerledes. De legger ikke til rette for et effektivt kunnskapstriangel. Kommunene har kun en plikt til å medvirke til forskning og utdanning. Det følger ingen finansiering med. Skal det være slik? Nei- ord må følges av handling. Ambisjonene i kompetanseløft 2020 må føre til en endring av rammebetingelsene.

De kommunale helse- og omsorgstjenester må ha tilsvarende «sørge-for-ansvar» som helseforetakene for å kunne nå målene i Kompetanseløft 2020.

I regjeringens primærhelsemelding fra mai 2015 heter det: «Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartement vil samarbeide om mulig lovfesting av kommunenes ansvar for praksis – i helsefaglige utdanninger». Tilsvarende kunne vi lese i stortingsmeldingen «Utdanning for velferd» i 2012. Ingenting er endret med hensyn til lovverk og finansiering.

Kvalitet og relevans i helsefaglige utdanninger er avhengig av et nært og godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene. Historikk, kultur og ikke minst de ulike rammebetingelsene i de to tjenestesektorene er gode forklaringer på hvorfor spesialisthelsetjenestens perspektiv fortsatt dominerer i våre utdanninger.

Helseforetakenes naturlige fokus på diagnostikk og spesialisert behandling regjerer fortsatt og på bekostning av læringsmålenes relevans for de kommunale tjenester.

Veiledet praksis i de helsefaglige grunnutdanningene i spesialisthelsetjenesten er i volum tre ganger større enn i kommunal sektor. Praksisdelen av grunnutdanningen er stor – for sykepleiere utgjør den 50%. Vi vet at gode praksisopplevelser er rekrutterende. Risikoen er reell for at vi utdanner helsepersonell med manglende kompetanse på viktige læringsmål – læringsmål som er særlig relevante og rekrutterende for kommunale tjenester. Dette må vi gjøre noe med!

Styrking av samarbeidet med tjenestene har vært et tydelig satsingsområde for Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Tromsø siden etableringen i 2009. Det har skjedd mye positivt. Spesielt i forhold til spesialisthelsetjenesten. Systematisk bruk av utdanningstilskuddet i helseforetakene har styrket kvaliteten på praksisveiledningen på en langt bedre måte enn tidligere. Kvalitet og relevans i praksis skal videreutvikles, men utfordringen er først og fremst å styrke de kommunale tjenester som læringsarena for fremtidens helsearbeidere. Kompetanseløft 2020 forutsetter et godt samspill mellom utdanning, forskning og tjenesteutvikling. Vi ønsker å bidra og har store forventninger til regjeringens intensjoner om å endre finansielle og juridiske rammebetingelser for å styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten som praksis- og forskningsarena. Vi er utålmodige og har berettigede forventninger om handling!

”Pasientens helsetjeneste”; hvorfor dette maset om samarbeid?

Av Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning og førsteamanuensis ved
Det helsevitenskapelige fakultet

Mange helsearbeidere hevder at «vi har alltid samarbeidet». Slik har ikke pasienter alltid erfart det.

Radiografstudent Iselin Eriksen og medisinstudent Anja Thomassen prøver å redde livet til en simulert pasient. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

«…når de ikke samarbeider i det hele tatt fordi den ene sier det, den andre noe annet – når skal de snakke sammen og med meg?»

Slik uttrykker en pasient sin frustrasjon. Det er mange gode grunner for tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienter får riktig pleie og behandling til rett tid og fra de rette fagfolkene. Men hvordan kan vi forberede fremtidige helsearbeidere på teamarbeid på tvers av profesjoner?

Helsearbeidere må forstå at de er del av et tverrfaglig team, og at god kommunikasjon med pasient, pårørende og andre medlemmer i teamet er avgjørende. Helsearbeidere må også vite hva andre kan og gjør slik at gjentakelser og eventuelle hull i pleie og behandling ikke forekommer. Helt avgjørende er det at helsearbeidere lærer og vet hvordan de skal samarbeide for et godt pasientforløp. Dette kan realiseres når studenter lærer med, av og om hverandre i løpet av studiet.

Helsefak er i forkant

Studenter ved Helsefak har i flere år fått tverrfaglig undervisning gjennom emnet HEL-0700 som har fokus på den felles kompetansen kandidatene skal ha ved endt utdanning; kommunikasjon, etikk, helse– og sosialpolitikk med mer. Men Helsefak vil videre for å utdanne kandidater som kan sette pasientenes behov i sentrum ved å samarbeide og bruke hverandres kunnskap i en helhetlig tjeneste overfor den enkelte. Studenter ved Helsefak gjør dette gjennom HEL-0700, simulering av akuttsituasjoner, samarbeid om legemiddelhåndtering i spesialisthelsetjenesten og om smerteproblematikk hos pasienter i sykehjem.

Et godt eksempel er når studenter fra farmasi, fysioterapi, medisin og sykepleie møter en eldre pasient med langvarig smerteproblematikk og hennes pårørende for å utarbeide en rapport med videre pleie – og behandlingstiltak.

De beste teamarbeiderne utdannes i Tromsø!

Ytterligere tverrprofesjonell samarbeidslæring blir det når arbeidet videreføres med nye prosjekter og studentdrevne sengeposter i både sykehus og sykehjem. Det er skritt på veien mot det første målet om at alle studieprogrammene skal delta i minst ett tverrprofesjonelt læringsopplegg. Det neste målet er at alle studenter ved Helsefak i løpet av studietiden deltar i et tverrprofesjonelt samarbeidslæringsprosjekt. Vi skal utdanne Helse-Norges beste teamarbeidere!

Les også

Legeutdanningen i Finnmark styrker landsdelen

Av prosjektkoordinator Marianne Vanem, prosjektleder Ingrid Petrikke Olsen, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Marthe Høiland, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Tuva Svendsen, utviklingssjef i Finnmarkssykehuset og medlem i prosjektgruppa Anne Grethe Olsen og allmennlege og praksiskoordinator og medlem i prosjektgruppa Arve Østlyngen

UiT – Norges arktiske universitet planlegger et desentralisert studietilbud i Finnmark for femte- og sjetteårstudenter i medisin. Endelig vedtak tas høsten 2015. Hvis ja, kan landets nordligste fylke i enda større grad tas i bruk som utdanningsarena for legestudenter.

Undervisningen i Finnmark skal følge de samme læringsmålene som i Tromsø og Bodø, men ha en egen «Finnmarksprofil». Den desentraliserte organiseringen av helsetilbudet som er i Finnmark gir en fin ramme rundt tema som samhandling, kulturforståelse og ikke minst akuttmedisin. Studentene har sin base ved campus Hammerfest, men skal også være noe i Alta og Karasjok.

En av UiTs viktigste samfunnsoppgaver er å utdanne arbeidskraft med høy kompetanse til landsdelen. Medisinstudiet i Tromsø ble opprettet i 1973 for å utdanne leger til primær- og spesialisthelsetjenesten i hele landsdelen. Nord-Norge led av stor legemangel, og håpet var at et legestudium i nord ville øke både rekrutteringen og stabiliseringen av lokale leger. Dette har vist seg å være en god resept.

Erfaringene fra praksisutplassering i Finnmark på 5. studieår taler for en ytterligere regionalisering av medisinstudiet ved å utvide Finnmark som utdanningsarena. Studentevalueringene fra Finnmark er gode. Dette vil også sannsynligvis både styrke rekrutteringen av leger og ytterligere stabilisere grunnstaben som allerede er i Finnmark.

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Desentralisert utdanning – en god resept

Medisinstudiet i Tromsø var den første distriktsmedisinske i Europa. En ny undersøkelse viser at 51% av avgangsstudentene ved UiT i perioden 1979-2012 fortsatt jobber i landsdelen. I 2013 jobber 822 leger i Nord-Norge av de 1611 som er utdannet i denne perioden. Samtidig viser tallene fra de siste avgangskullene at det er en økende tendens blant nyutdannede leger til å ta sin første jobb i Nord-Norge sammenlignet med de foregående kullene [1]. Vi vet også at 90 % av tannlegene som utdannes ved UiT arbeider i Nord Norge [2]. Videre har muligheten for desentralisert sykepleierutdanning ved campus Hammerfest tilført Finnmarkskommunene mange nye sykepleiere [3].

Studieplanen i Tromsø var nyskapende, og UiT var først ute i Norge med å tilby langvarig praksisutplassering ved lokalsykehuset og i allmennpraksis. Først på 1990-tallet fulgte andre norske universiteter etter, dog i mindre omfang enn i Tromsø. Helsetjenesten i Finnmark har tatt imot 5.årsstudenter siden 1977. Medisinstudentene ved UiT har 16 ukers sykehuspraksis i kirurgi og medisin og 8 uker i kommunehelsetjenesten. UiT har dermed et distriktsorientert fokus i medisinutdanningen.

Erfaringer fra Canada om desentralisert legeutdanning

Andre land som Australia og Canada kan vise til gode erfaringer med desentralisert praksis. Canada overvant mye skepsis fra urbane sentra ved å etablere en egen distriktsorientert legeutdanning i Nord-Ontario i 2005. Provinsen Nord-Ontario spenner over et område som er like stort som Frankrike og Tyskland til sammen, og hadde hatt

et vedvarende underskudd på leger og store helseproblemer i lokalbefolkningen. For å imøtekomme disse utfordringene besluttet lokalmyndighetene å etablere Northern Ontario School of Medicine (NOSM) for å utdanne egne leger selv. Rural bakgrunn og rural utdanning ble anerkjent som sentrale faktorer i valg av arbeidssted i distrikt. De første studentene ble uteksaminert fra NOSM i 2009 og over 70% praktiserer medisin i provinsen i dag.

De gode studenterfaringene fra NOSM, og også fra andre internasjonale medisinutdanninger har vært en viktig faktor i arbeidet som nå pågår ved UiT for å etablere Finnmarksmodellen. Finnmark og Nord-Ontario har dessuten flere likhetstrekk med lange avstander, et tøft klima og en flerkulturell pasientgruppe. Studieplanen ved NOSM er spesialutviklet i samarbeid med lokalbefolkningen for å imøtekomme deres sammensatte behov. Det planlagte undervisningstilbudet i Finnmark vil få et særskilt fokus på akuttmedisin, samhandling og kulturforståelse slik at legestudentene utdannes til å håndtere disse faktorene på en trygg og forsvarlig måte. I akuttmedisin skal BEST konseptet (Bedre systematisk team trening) videreutvikles til studentBEST. Simulering og trening av hvordan man takler akutte situasjoner er typisk eksempel på at tverrprofesjonell undervisning er viktig.

Bodømodellen

I 2009 ble Nordlandssykehuset (NLSH) tatt i bruk som undervisningssykehus for medisinstudenter ved UiT. Studentene får både teoretisk og praktisk undervisning ved NLSH og i primærhelsetjenesten og tar eksamen i Bodø. Studentene oppfordres til å ta begge de to siste studieårene i Bodø. Erfaringene har vært positive, og i høst blir det for første gang tatt opp full kvote med 25 studenter på 6. året i medisin. Suksessen fra Bodømodellen har vært en pådriver i prosessen rundt regionaliseringen av medisinstudiet til Finnmark.

Utvalgsarbeidet rundt Finnmarksmodellen

Fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT oppnevnte i januar 2013 et utvalg som skulle utrede muligheten for en regionalisering av medisinstudiet til Finnmark. Mandatet var å «utarbeide forslag for faglig innhold og praktisk organisering av femte og sjette studieår i medisinstudiet for en gruppe studenter som tar de to siste studieår i Finnmark.» Man ønsket dermed å bygge på den langvarige praksisutplasseringen på femte studieår med ett sjette studieår. Modellen skulle inneha et helhetlig utdanningsløp fra grunnutdanning til spesialistnivå og ta i bruk primærhelsetjenesten i enda større grad i tråd med samhandlingsreformen.

Utvalget fant at Finnmark hadde opparbeidet seg et tilstrekkelig antall leger med høyere akademisk kompetanse. Dette er særlig viktig for å kunne være veiledere på masteroppgaven som studentene utfører på 5. studieår.

Utvalget konkluderte med at spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok ble utpekt som de primære læringsstedene.

Les hele kronikken om Finnmarksmodellen her Legeutdanning i Finnmark_Utposten_4_2015

Fotnoter:

[1] Aaraas et al: Supply of doctors to a rural region: Occupations of Tromsø medical graduates 1979-2012

[2] http://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=306960

[3] Nilsen G et al: Int J Circumpolar Health. 2012; 71