Pasientens helsetjeneste – utdanningenes ansvar

Av Nanna Hauksdottir, prosjektleder TPS, Anita Iversen, leder for Enhet for helsefaglig pedagogisk utvikling, Inger Njølstad, prodekan for utdanning og Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning

Hvis helseministerens ambisjon om «pasientens helsetjeneste» skal nås, må utdanningsinstitusjonene ta ansvar. Målet om teamarbeid med pasienten i sentrum kan ikke oppnås uten at vi åpner for nye arbeidsformer i de helsefaglige studiene. Dette er krevende og vil utfordre etablerte tradisjoner i universitets- og høgskoleutdanningene.

Ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, er vi i gang med en stor tverrprofesjonell satsing. Med utgangspunkt i lederstøtte, tett samarbeid med kommune- og spesialisthelsetjenesten og satsing på kompetanseheving blant ansatte, oppfyller vi fakultetets – og statsrådens – mål om tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS).

Vårt fakultet har spesielt gode forutsetninger for samarbeid fordi vi utdanner tolv ulike helseprofesjoner. I tillegg har vi UiTs sosialfaglige utdanninger, som også blir en del av den tverrprofesjonelle satsingen.

Nanna+Hauksdottir+sommer

Kan tverrprofesjonell samarbeidslæring i de helsefaglige grunnutdanningene gi bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene? Dette skal vi forske på i Tromsø, sier blant annet Nanna Hauksdottir i dette innlegget. Foto: Elisabeth Øvreberg

Hva er TPS?

Tverrprofesjonell samarbeidslæring skjer når studenter fra to eller flere profesjonsstudier lærer med, av og om hverandre for bedre kvalitet og samarbeid i helsetjenesten.

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse må læres i studietida, for den kommer ikke av seg selv. Våre erfaringer tilsier at den mest effektive læringen skjer når studenter møtes i pasientsituasjoner på tvers av studieprogram: Studentene undersøker pasienten sammen, ser hverandres tilnærming og lærer om hverandres fag og kompetanse. Samtidig synliggjøres egen fagkunnskap. Sist, men ikke minst, utfordres og utvikles studentene i samarbeidet med den det gjelder: pasienten.

Flere veier

Det fins flere veier til tverrprofesjonelle erfaringer:

  1.  gruppearbeid om reelle casehistorier i fysiske grupper eller i virtuelle fora,
  2.  simuleringstrening med skuespillere eller erfarne pasienter,
  3.  simuleringssentra som gir realistiske og lærerike erfaringer,
  4.  skyggepraksis. Studenter følger arbeidshverdagen til en fagperson fra en annen profesjon – lærerikt og enkelt å organisere.

Den internasjonale litteraturen om dette gir mange flere nyttige eksempler som vi kan høste av. Mens TPS er i startgropa i Norge, har man kommet mye lengre i Canada, USA og Storbritannia.

Slik lærer studentene

I løpet av strategiperioden 2014–2020 skal vårt fakultet legge en helhetlig plan for TPS for alle våre helse- og sosialfaglige studieprogrammer. Dette inkluderer:

1) INTER-BASE: Dette er et obligatorisk fellesemne for førsteårsstudenter. 10 studiepoeng.

  1.  Har siden 2011 inngått ved 9 ulike studieprogram. Studentene erfarer at de er del av et større helsefaglig fellesskap med felles kunnskapsstoff og kompetanseområder.
  2.  Emnet er nettstøttet med fysiske tverrprofesjonelle gruppemøter og seminarer om etikk og kommunikasjon.

2) INTER-PRAX: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter i klinisk praksis.

  1.  Prosjekt Midt-Troms: Et forskningsprosjekt i samarbeid med helsetjenesten i to kommuner. Ergoterapi-, fysioterapi-, medisin- og sykepleiestudenter i siste/nest siste studieår gjennomfører to uker TP-praksis.
  2.  Tverrprofesjonell smerteundervisning: Medisin-, sykepleie-, fysioterapi- og farmasistudenter møter sykehjemspasienter med smerteproblematikk. En tre dagers læringsaktivitet avsluttes med rapportering til sykehjemmet og fokusgruppeintervju med de involverte.
  3.  Legemiddelhåndtering: Studentpar fra farmasi og sykepleie, og etter hvert medisin, følger pasienter gjennom opphold ved to avdelinger på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) med hensyn til medikamentell behandling.

3) INTER-SIM: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter ved bruk av simulering. Gjennomføres ved Ferdighets- og simuleringssenteret (FOSS), hvor radiograf-, sykepleie- og medisinstudenter simulerer akuttmedisinske situasjoner.

Videre er det planer om studentdrevet sengepost i UNN og på kommunale sykehjem.

Forskning

Parallelt med undervisning og utvikling samt gjennomføring av aktiviteter innen tverrprofesjonell samarbeidslæring, skal vi forske på blant annet:

  1.  hva som er nødvendig omfang av TPS,
  2.  hvor det bør være plassert i studieforløpene.
  3.  krav til kompetanse hos ansatte/veiledere, og
  4.  hvordan tverrprofesjonell læring skjer best.

Det viktigste spørsmålet er om TPS i de helsefaglige grunnutdanningene gir bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene. Det skal bli en del av forskningen ved Det helsevitenskapelige fakultet.

Referanser

1) http://caipe.org.uk/about-us/defining-ipe/

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

Av Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.

Penicillin og fritt land kom først til Nord-Norge

Skrevet av Ørjan Olsvik, Professor, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet

Det er i disse dager 70 år siden penicillin kom til Norge. På den tiden sa ryktene fra USA og England at denne vidundermedisinen kunne kurere infeksjoner som normal ville ende i døden. Under krigen var det i all hovedsak kjemiske stoffer (sulfapreparater) som ble brukt for å behandle infeksjoner, men stadig oftere hadde det ingen virkning – bakteriene var blitt motstandsdyktige. De var blitt resistente.

I løpet av 2.verdenskrigs siste år var penicillin kun tilgjengelig for militært personell fra USA og England, men mirakelmedisinen var under utprøving, og ble også prøvd på sivile.

Minetragedien i Karasjok 1. mai 1945

Første gangen penicillin ble brukt i det frie Norge var i forbindelse med den katastrofale minetragedien i Karasjok 1. mai 1945. Der ble 22 norske politisoldater drept og mange skadet. Oberst og kirurg Carl Semb, og militærsykesøster Ella Krogh, ble sluppet ut i fallskjerm over Karasjok der de berget flere soldater. Men noen soldater fikk infeksjoner under operasjonene som ble utført rundt alteret i Karasjok kirke. Imidlertid hadde Krogh og Semb tatt med penicillin fra Stockholm, og hver tredje time fikk soldatene, som de første i et fritt Norge, injeksjoner med penicillin. De siste ble evakuert på frihetsdagen 8.mai 1945.

Penicillin i norske hender

Dette var ikke første gang penicillin ble brukt i Norge. Man antar at den første pasienten var Hjørdis Evensen, som hadde blodforgiftning med høy feber dem 17. april 1945, og ble innlagt på Kroghstøtten sykehus i Oslo. Hun fikk penicillin i 11 dager av overlege Einar Onsum og hun overlevde. Oversykepleier Berit Rødberg har beskrevet denne første opplevelsen med «mirakelmedisinen», men det er fortsatt ikke kjent hvordan de fikk tak i penicillinet i et land som var okkupert.

Det er imidlertid informasjon om at penicillin ble brakt med fra England av soldater som utgjorde deler av motstandsgruppen Bjørn West i Masfjordfjellene allerede i oktober 1944, og at denne medisinen ble brukt på stabskokken. Dette kan være første bruken på norsk jord.

Dr. Kvittingen gjorde Tromsø til penicillinsentrum

Johannes Kvittingen, mikrobiolog og marinelege i England, var den første norske legen som hadde erfaringer bruk av penicillin. Han var blitt kjent med mirakelmedisinen i 1943 under et besøk i USA, og fikk etter en del forhandlinger tilstrekkelig penicillin til å behandle 122 nordmenn med sulfaresistent gonoré i Skottland.

Kvittingen kom til Tromsø i juni 1945. Da hadde han med seg, i den tid, en enorm mengde penicillin. Overlege Steinar Madsen skrev i Tidsskrift for den norske legeforening i 1990 at «sommeren 1945 var indremedisinske avdelingen ved Tromsø sykehus den avdelingen i landet hvor man hadde størst erfaring med penicillin».

Lege, psykiater og forfatter Borghild Krane (1906-1997). Hun var født og oppvokst i Tromsø, og var blant de første som brukte penicillin i behandling av infeksjoner i Norge.

Lege, psykiater og forfatter Borghild Krane (1906-1997). Hun var født og oppvokst i Tromsø, og var blant de første som brukte penicillin i behandling av infeksjoner i Norge.

Doktorene A.S. Johansen og Borghild Krane gjennomføre i juni/juli 1945 en studie der de først behandlet til sammen 409 kvinner og 23 menn med gonoré med tradisjonell sulfaterapi, deretter feberterapi ved å injisere tyfusvaksine, men mange ble ikke kvitt sykdommen. Penicillinkur ble da gitt til 17 av disse pasientene. Alle ble helt kvitt gonorébakteriene, og arbeidet ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening. Borghild Krane (bildet) sluttet som lege i Tromsø samme år, og ble senere en anerkjent forfatter med et tydelig seksualpolitisk profil.

I Bodø fikk de glede av penicillinet i 5.juni 1945 da Dr. Karl Berg behandlet en kvinne med hjernehinnebetennelselignende infeksjon i til sammen 11 døgn. Det er verdt å legge merke til at penicillin ble gitt både i skinka og i ryggmargsvæsken. Hun overlevde og ble frisk.

Penicillin og fred

Ut på høsten 1945 ble penicillin mer allment tilgjengelig for sykehusene rundt om i Norge. Mirakelmedisinen gjorde ikke skam på sitt rykte, for tidligere håpløse infeksjonspasienter berget nå livet og bivirkningene var minimale.

I Norge har vi hatt penicillin siden freden kom 8.mai 1945. Penicillinet er videreutviklet og kan nå gis som tablett, og er fortsatt effektivt mot mange sykdommer. Som virksomt antibiotikum i 70 år er dette imponerende, da resistens mot penicillin ble sett i England allerede sommeren 1945.

Men både virksomme antibiotika og fred kommer ikke gratis, det koster kunnskap og penger å opprettholde disse.

 

Ergoterapeutens rolle i samfunnet

Av Cathrine Arntzen, førsteamanuensis, Astrid Gramstad, førsteamanuensis og Rita Jentoft, førstelektor, alle ansatt ved bachelorprogram for ergoterapi, IHO, Helsefak, UiT Norges arktiske universitet.

Ergoterapi – Mangfold og muligheter

Denne uken feires 25 års jubileum for oppstarten av ergoterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Da utdanningen ble etablert, var det 37 yrkesaktive ergoterapeuter i landsdelen. Ergoterapeututdanninga i Tromsø har så langt uteksaminert 460 ergoterapeuter og 60 studenter er i gang med studiene.

25 års jubileet vårt markeres med lansering av boken “Ergoterapi – Mangfold og muligheter”, og i den anledningen er betimelig å spørre seg; hvilken kompetanse er det ergoterapeututdanningen utdanner til og er denne kompetansen noe samfunnet har behov for?

Boka Ergoterapi – Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid

Ergoterapifaget har en tydelig slagside mot menneskers ressurser og muligheter.

Ergoterapi er mangfoldig da vi jobber med mennesker i ulike faser av livet, med mennesker som av svært ulike grunner (som for eksempel sykdom, lyte, skade eller utestenging) har eller står i fare for å oppleve aktivitet- og deltakelsesutfordringer. Ergoterapeuter kan være til nytte både på et pasientnært nivå og et mer organisatorisk nivå i utforming av helsetjenester. Kompetansen vår kommer til nytte både innenfor forebyggende og helsefremmende arbeid, men også i akutt og mer hab/rehabiliterende tjenester. Mangfoldet i ergoterapi vises også gjennom stillinger og funksjoner i samfunnet som ergoterapeuter besitter og bruker sin særlige fagkompetanse.

Verdsatt og etterspurt

Fremtidens helsetjenester skal fokusere på mulighetsbetingelser og hva som kan gjøre den enkelte og familien i stand til å håndtere hverdagen tross sykdom og funksjonsnedsettelse. Sentrale helsepolitiske virkemidler for å oppnå dette er innovative løsninger, evne til å tenke alternativt og kreativt og gjøre bruk av teknologiske løsninger. Aktivitet og deltakelse løftes stadig mer frem som nøkkel til menneskers opplevelse av mening, velvære og livskvalitet gjennom flere politiske dokument fra Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet Stortingsmelding 25: Mestring, muligheter og mening; fremtidas omsorgsutfordringer (2006), i Samhandlingsreformen (2009), Innovasjon i omsorg (2011) og Stortingsmelding 29: Morgendagens omsorg (2013). Ergoterapeuters spisskompetanse på hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er både verdsatt og etterspurt i norske kommuner.

Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne.

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Får folk i aktivitet

Dagens helsepolitiske styringsdokumenter peker i bestemte retninger. Brukere av helsetjenester og deres pårørende skal ikke bare bli hørt, de skal også medvirke i beslutninger som gjelder dem selv. De skal regnes som aktive aktører i utforming av helsetjenester og deres kompetanse på eget hverdagsliv og egne behov fremheves som en forutsetning for utøvelse av brukersentrert praksis. Med andre ord er brukerkunnskap et sentralt omdreiningspunkt for faglige valg og prioriteringer på individ og gruppenivå. Ergoterapeuter legger stor vekt på å utvikle faglig kompetanse og gi tilbud til mennesker som står i fare for passivisering og utestenging fra aktivitetsdeltakelse.

Vi bistår enkeltmennesket

Ordlyden i de helsepolitiske føringene klinger godt i ørene til ergoterapeuter! Dreiningen mot større vektlegging av brukernes aktivitet og deltakelse som vi ser i helsevesenet i dag, er ikke nytt tankegods for ergoterapeuter, men ligger tett på vår fagtradisjon og er basis for den kompetansen som vi i årevis har utdannet ergoterapeuter til. Det som knytter ergoterapi sammen som fag er den fundamentale verdien av å være i aktivitet og hva det betyr å delta. Kunnskap og kompetanse som utvikles i fagutøvelsen går ut på å bistå enkeltmennesker og grupper på en slik måte at de blir i stand til å være i aktivitet og delta i samfunnet på egne premisser. Det synes derfor som om helsetjenestens fokus dreier i vår retning. Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen!

Bli ekspert på menneskekroppen og få en trygg og viktig jobb!

Av Førsteamanuensis Gunbjørg Svineng, undervisningsansvarlig ved Institutt for medisinsk biologi, og professor Terje Larsen, instituttleder ved Institutt for medisinsk biologi.

Er du en av de tusenvis av ungdommer på videregående skoler som i disse dager skal gjøre et valg? La oss hjelpe deg! Bioingeniør og biomedisin kan være veien for å nå dine mål.

Er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer, eller hvordan man stiller medisinske diagnoser? Ønsker du å forske frem nye behandlinger for ulike sykdommer? Da bør du absolutt vurdere å bli bioingeniør eller biomedisiner.

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Trenger samfunnet bioingeniører og biomedisinere?

Svaret er et uten tvil JA! Bioingeniører gjør livsviktige analyser på alle landets sykehus og legekontor, og biomedisinere forsker på sykdommer og underviser de som skal bli leger, tannleger, sykepleiere og som trenger å lære hvordan kroppen fungerer.Ved UiT-Norges arktiske universitet og Institutt for medisinsk biologi tilbyr vi bachelorutdanninger både i biomedisin og bioingeniørfag. Begge utdanningene er 3-årig og krever at man har generell studiekompetanse og fordypning i realfag.

Men, hva er nå egentlig forskjellen på en bioingeniør og en biomedisiner?

Hva gjør en biomedisiner?

Biomedisinere jobber med forskning- og undervisning på universitet eller høyskole, eller i private bedrifter innen bioteknologi, legemiddelindustri og lignende. Er man utdannet biomedisiner kan man også jobbe internasjonalt, og mange tilbringer deler av sin karriere ved utenlandske forskningsinstitusjoner over hele verden. Som biomedisiner har man spisskompetanse på å forstå hvordan kroppen fungerer, både når den er frisk og ved sykdom. Noen spesialiserer seg på hvordan ulike organer fungerer, og andre er spesialister på hvordan ting fungerer helt nede på celle- og molekylnivå. Dette er kunnskap som også de fleste helseprofesjonene er avhengig av, og biomedisinere er derfor involvert i undervisning av studenter som skal bli leger, tannleger, sykepleiere, farmasøyter, psykologer etc.

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva gjør en bioingeniør?

De aller fleste bioingeniører jobber ved de medisinske laboratoriene på sykehus eller legekontor, men mange jobber også i ulike forskningsinstitusjoner som f.eks universiteter, høyskoler, og nasjonale forskningsinstitutt. Bioingeniører som jobber i helsevesenet har som regel ansvar for å analysere prøvemateriale fra pasienter. Det kan f.eks. være analyser av blodprøver for å påvise bakterier eller virus, eller det kan være mer kompliserte analyser for å identifisere mutasjoner i gener eller proteiner i kreftsvulster. I dagens helsevesen gjøres disse analysene med avansert teknologisk utstyr som bioingeniørene har ansvaret for. Bioingeniører som velger å jobbe innen forskning deltar for eksempel i forskningsgrupper som undersøker mekanismene som fører til ulike sykdomstilstander, eller som tester effekten av en bestemt behandling. I tillegg til analyser av forskningsmateriale, er de med på undervisning av studenter i praktisk laboratoriearbeid.

Det er for tiden lett å få seg jobb som bioingeniør og mange av våre studenter har tilbud om jobb før de er ferdig utdannet.

Hva kan vi tilby deg som bioingeniørstudent?

Som bioingeniørstudent vil du tilhøre et kull på rundt 25 studenter, og ved gjennomført studie vil du få en offentlig godkjenning som bioingeniør. I første studieår lærer du grunnleggende fag som kjemi og biologi, samtidig som du får lære om helsevesenet og etikk som er relevant for helsearbeidere. I andre og tredje studieår lærer du å analysere pasientprøver eller andre biologiske prøver, og du lærer å tolke analysesvarene. Gjennom hele studiet er det fokus på praktiske labøvelser, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. De fleste vil starte å jobbe etter endt 3-årig studium, men man har også mulighet for å gå videre på et masterprogram i biomedisin. Les mer om studieprogrammet bachelor i bioingeniørfag.

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva kan vi tilby deg som biomedisinstudent?

Som student på biomedisinprogrammet vil du i første studieår ha emner sammen med andre biologistudenter ved UiT og lære basal kjemi og matematikk før du starter på selve biologifaget. På andre og tredje studieår vil du fokusere mer på biomedisinske fag og lære mekanismene for hvordan organer, celler og gener fungerer. Du vil få lære å gjennomføre eksperimenter i et studentlaboratorium, og du vil få muligheten til en praksisperiode i en forskningslab på universitetet. Etter fullført bachelorstudium vil de fleste studentene gå videre på masterprogrammet i biomedisin der de vil spesialisere seg i utvalgte temaer, og gjøre en større forskningsoppgave på universitetet eller på sykehuset. Les mer om studieprogrammet bachelor i biomedisin, og om masterprogrammet i biomedisin.

Hvordan velge rett?

Det viktigste for et vellykket valg av studium, er at man har interesse for faget. I tillegg bør man også tenke på hvilken type jobb man ønsker seg etterpå. Så vårt råd er: er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer og har lyst til å jobbe med forskning og undervisning, da bør du velge å studere biomedisin. Er du derimot mer interessert i å analysere pasientprøver og ønsker å jobbe innen helsevesenet, da bør du velge å studere bioingeniørfag. Uansett valg, ønsker vi alle nye studenter velkommen til Institutt for medisinsk biologi og Det helsevitenskapelige fakultet i Tromsø.

Godt valg!

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking

Forskerspirer trenger gode vekstvilkår

Av Ingunn Skre, instituttleder Institutt for psykologi,
Leder av nasjonalt profesjonsråd for psykologi

Forskerlinje i psykologi blir nå lansert som et nasjonalt anliggende, men finansieringen mangler. Vil god forskning alltid sprenge seg vei – som løvetann opp av asfalten? Forskertalentene viser seg ofte allerede i studietiden. Har vi ordninger som tar vare på dem?

May-Britt og Edvard Moser får Nobelprisen i medisin

May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på hvordan gode vilkår tidlig i karrieren kan få forskningen til å blomstre, mener artikkelforfatteren. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU

Toppforskning – trass skrinne vilkår?

For 50 år siden forsvant tvillingene Ulf og Bjørn Stabell fra sine plasser på psykologiforelesningene på Blindern og ned i de mørke kjellerne under Helga Enghs hus, der synslaboratoriene befant seg. De hadde fått en idé, og den har de forfulgt siden, i intens jakt på kunnskap om fargesyn og nattsyn. Resultatet ble flere titalls artikler og ”The duplicity theory of vision”. Stabell-tvillingene tok seg aldri tid til å søke jobb, knapt nok til å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og de har nesten ikke hatt forskningsfinansiering. Heldigvis hadde de gode kolleger og mentorer som tok foredragene deres med til internasjonale konferanser tvillingene ikke hadde råd til å reise til selv. Deres spartanske livsførsel og totale vigsel til vitenskapen har vært mytedannende i akademisk psykologi. Myten sies at de knapt hadde råd til månedskort, så de delte ett og dro til laboratoriet annenhver dag uten frykt for å bli tatt i kontroll, eneggede tvillinger som de var. Først da de fikk statsstipend i 1986 kunne de kjøpe hvert sitt månedskort og unne seg annet enn havregrøt på bordet. Forskningen gikk foran alt.

Toppforskning – med bedre vilkår

Tjuefem år etter Stabell-tvillingene forsvinner ekteparet May-Britt og Edvard Moser fra psykologiforelesningene på Blindern og ned i rottelaboratoriet til hjerneforsker Per Andersen. De hadde også fått en idé. Moser og Moser evnet å skaffe finansiering og kunne snart kreve gode rammer for sin forskningsvirksomhet, da dokumentasjon av hjernens ”GPS-system” allerede tidlig i deres karriere vakte stor internasjonal oppmerksomhet. NTNU kunne tilby disse vilkårene, mens Universitetet i Oslo ikke tok sjansen på å investere i deres nyskapende grunnforskning med høy risiko. Resten av historien kjenner vi.

Studentmassen har forskertalentene

Vi som jobber i akademia vet at fagets, forskingen og universitetets fremtid finnes i studentmassen. De skal bære faget og forskningen videre. Vi vet at nye ”Stabeller” og ”Mosere” kan være på benkene i auditoriene våre. Helt nylig har ferske psykologistudenter som skulle øve seg på laboratorieeksperimenter med en øyebevegelsesregistrator gjort funn som kan bidra til å avdekke virkningsmekanismene bak antidepressiva i SSRI-klassen, den såkalte ”lykkepillen” (se bl a denne artikkelen i Aftenposten). Eksperimentet viste at friske unge kvinner som har inntatt SSRI unngår øyekontakt. Dette indikerer at SSRI ikke nødvendigvis hever stemningsleiet, men endrer oppmerksomheten hos de som får medikamentet, slik at de bokstavelig talt skifter fokus. Det er jo også det man forsøker å oppnå i psykoterapi med deprimerte – å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten bort fra det som har gått skeis og over til det som faktisk fungerer i livene deres. Forskning utført av norske psykologistudenter publiseres i topptidsskrift.

Forskerlinjer – veksthus for forskertalenter

Hva kan disse fortellingene om forskning fortelle oss? At tvillinger, ektepar eller andre studenter som leker seg i laboratoriet kan nå langt i forskning? Ja – og at forskningstalent og gode ideer viser seg tidlig, og at dersom forholdene legges til rette for dem, kan de nå svært langt og gjøre funn som er viktige for menneskeheten. Et enkelt grep for å gi forskertalentene mulighet til en god start på karrieren er å opprette forskerlinjer, slik at veien til doktorgrad og forskningskompetanse blir bedre tilrettelagt. Det har lyktes å etablere forskerlinjer i medisin ved alle de norske medisinerutdanningene, og etter mer enn 10 år ser det ut til at dette er en suksess. Tannlegestudiet ved UiT har nylig fått sin forskerlinje, en lokal modell opprettet i påvente av et nasjonalt løft.

Psykologifaget ønsker å etablere forskerlinjer som en nasjonal satsning. Derfor har Nasjonalt profesjonsråd for psykologi (NPP) rettet en henvendelse til Kunnskapsdepartementet om etablering og finansiering av forskerlinjer ved de fire universitetene som har profesjonsstudium i psykologi: UiT, UiO, UiB og NTNU. Rektorene ved de fire universitetene støtter søknaden.

Hvert år tas det nasjonalt opp ca 300 studenter til profesjonsstudiet i psykologi, 45 av disse ved UiT. En forskerlinje vil kunne være tilbud for 5-10% av disse. Forskelinjen skal være et supplement til den ordinære PhD-utdanningen. Den er rettet mot de som tidlig i studietiden viser seg å ha ”en forsker i magen”. Ordningen vil bringe disputasalderen ned til under 30 år hos forskerlinjekandidater, mens landsgjennomsnittet nå er 35 år ved disputas i psykologi.

Det er en god investering i fremtiden å involvere studenter i forskning og å ta dem med som medforfattere i artikler der de har bidratt vesentlig med det intellektuelle innholdet. En forskerlinje vil åpne for at talentene kan planlegge doktorgrad og forskerkarriere tidlig i studieløpet, og vil føre studentene fram til førsteplassen på forfatterlisten. Talentene og ideene finnes. Forskerlinjer gir gode vekstforhold.

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania  og
Siv Kvernmo ved Det helsevitenskapelige fakultet

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Foto: www.colourbox.com

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen. Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

Lite støtte fra venner

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nord-norske 10.klassinger bl.a om utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Ungdom som hadde planer om lang akademisk utdannelse eller yrkesfaglige utdanningsplaner opplevde mindre støtte fra venner enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning, men mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut. Et positivt funn er at de samme ungdommer som ønsker utdanning av lang akademisk eller yrkesfaglig utdanning, opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jenter sikter høyest

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt jo høyere utdanning. Ungdommer med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag. Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker med konsentrasjon og uro hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, og de hadde hverken dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Viktig med støtte

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse. Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse. Det er derfor viktig at familie, skolen og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønsker.

Har du viljestyrke?

Av Pål Johan Karlsen,
tidligere forsker ved Institutt for psykologi

Viljestyrke. Hva i all verden er det for noe? Har vi nok av det, og hvordan skaffer vi oss mer?

Tenk deg et liv der Facebook og internett aldri forstyrret deg i arbeidet. Et liv der mobiltelefonen fikk ligge i fred i festlige lag. Sparekontoen bugner, pensjonsfondet er sikret, hjemme er det rent og nyoppusset. Et liv der du aldri drakk mer enn du hadde godt av. Røyksuget ville vært til å utstå, sjokoladen ville fått ligge i fred og vi ville aldri sagt noe slemt til noen vi er glade i.

Foto: www.colourbox.com

Viljestyrke er evnen til å prioritere langsiktige mål og planer over kortsiktige fristelser, evnen til ikke å falle av i første og beste sving. Her snakker vi om selvkontroll, disiplin og mental utholdenhet. Slikt forutsetter et mylder av små og store ferdigheter – som evnen til å planlegge, prioritere, blokkere impulser, stå imot distraksjoner og til å holde oppmerksomheten oppe. Om vi kan, lar vi gjerne være.

På slutten av 1960-tallet utførte den amerikanske psykologen Walter Mischel en klassisk studie av barns evne til selvkontroll – det såkalte skumputeeksperimentet. Over 600 barn i alderen fire til seks år fikk valget mellom én skumpute (eller en annen populær søtsak) nå, eller to stykker om et kvarter. De fleste hadde mest lyst på dobbel dose og ønsket å vente. Om de mot formodning ikke greide å holde seg, skulle de ringe i en bjelle. Da ville en voksen komme og gi dem det ene godteriet med det samme.

Bare én av tre greide å vente tiden ut. Videoopptakene er slående. Småungene anstrengte seg så godt de kunne for å la godteriet ligge i fred på bordet. For ikke å gi etter for fristelsen dekket de for øynene eller snudde seg bort. Noen holdt godteriet prøvende mot munnen, luktet på det eller koste med det. Det var et fattig substitutt for inntak og ingen god strategi, viste det seg. Mange glemte bjella og slukte godteriet først som sist. En søt studie av hvor vanskelig det er å motstå fristelser og oppnå mer langsiktige mål.

Livsløp

Men studien stoppet ikke der. Mischel og medarbeidere sporer opp de samme forsøkspersonene med jevne mellomrom. De fleste har glemt hvordan de gjorde det på skumputetesten på 1960- tallet eller 1970-tallet, men forskerne har oversikten og følger med på hvordan livet deres utvikler seg videre. Den lille testen av evnen til selvregulering ser ut til å forutsi en hel del om livsløpet. De individuelle forskjellene er selvsagt store. Men de som hadde mest selvkontroll som fireåringer, gjør det vesentlig bedre på skolen som tenåringer. På grunnlag av skumputetesten kunne forskerne etter hvert spå hvem som kom til å fullføre studiene, få høyest inntekt, begynne med dop eller havne i fengsel.

På dette punktet kan det være fristende å konkludere med at viljestyrke er noe man tidlig fikk utdelt fra naturens side – eller noe man totalt mangler. Heldigvis ser svaret ut til å være mer sammensatt.

I ett av sine eksperimenter inviterte psykologen Roy Baumeister én og én deltaker inn i et rom duftende av nystekte småkaker. På bordet sto det et brett med godbiter fra ovnen og en skål med reddiker. Deltakeren fikk enten ta for seg av kakene eller av reddikene. Med kakene innen rekkevidde ble vedkommende satt til å løse en utfordrende tegneoppgave. Som i skumputetesten skjedde det tilsynelatende uten oppsikt av andre. Oppgaven var krevende, for man måtte unngå å løfte blyanten fra papiret. For øvrig var oppgaven uløselig, noe deltakerne ikke ble informert om på forhånd.

De som hadde spist reddiker, ga i gjennomsnitt opp etter åtte minutter. De som hadde spist kaker, holdt ut over dobbelt så lenge.

Fri for viljestyrke

Nå tenker du kanskje at kakespiserne rett og slett hadde mer energi. Men det var ikke denne typen energi som gjorde utslaget. En egen kontrollgruppe ble testet uten nærvær av duftende småkaker og uten noe å spise – og de holdt ut akkurat like lenge som kakespiserne.

Det var altså ikke matinntaket som gjorde forskjellen. Mange av reddikspiserne hadde rett og slett brukt opp viljestyrken sin på å motstå lysten på kaker. Andre studier finner akkurat samme tendens: Hvis man må anstrenge seg for å holde seg selv i sjakk, enten det er alene eller i sosiale situasjoner, tømmes gradvis viljestyrken. Vi er alle forsynt med en god del selvkontroll og kan holde tilbake impulser, men denne er langt fra utømmelig selv hos personer med vilje av jern.

Den amerikanske psykologen Martin Seligman fant nylig ut at selvkontroll og utholdenhet er viktigere enn intelligens for hvor godt man gjør det på skolen. Han målte viljestyrke på ulike måter – blant annet fikk elevene valget mellom å få et bestemt pengebeløp med det samme eller dobbelt sum om en uke. Tenåringer som var villige til å vente hadde mindre fravær og bedre karakterer.

Kan trenes

Kan selvkontrollen øves opp? Svaret ser ut til å være ja: Selv om viljestyrken langt fra er utømmelig, kan reservene bygges opp over tid. Her er fire tips til hvordan du kan bli bedre til å holde ut.

Vi kan lære en god del av ungene som besto skumputetesten. Gjem bort distraksjoner og fristelser. Skal du skrive ferdig en innleveringsoppgave, gjør det på en datamaskin uten Internettilgang. De som finner måter å styre oppmerksomheten sin bort fra mer kortsiktige impulser, takler utfordrende situasjoner bedre.

Lag «hvis, så»-regler å bruke i møte med fristelser: Hvis det er onsdag og klokka er 18, så skal jeg på trening; hvis klokka ikke er blitt 19, så pågår fortsatt treningsøkten. Hvis jeg ikke har noe hyggelig å si og ikke kan la være å åpne kjeften, så sier jeg noe forbløffende positivt. Du greier kanskje ikke følge slike regler hver gang, men de høyner terskelen for å falle for fristelser.

Del opp langsiktige mål i mer kortsiktige og lettere oppnåelige delmål med en klar tidsfrist. Faren for kroniske utsettelser er større om målet er vagt eller langt fram i tid. Hvis belønningen ikke er konkret nok, eller ikke følger raskt og forutsigbart, kommer utsettelsene.

Belønn deg selv hver gang du oppnår et delmål. Enkelte frister blir kanskje brutt, men du nærmer deg det store målet raskere enn du ellers ville ha gjort. Oppnår du et større mål du ikke trodde du hadde viljestyrke til, øker mestringstroen – noe som gjør det lettere å holde ut i krevende situasjoner i framtiden.

Kronikken er tidligere publisert i Ottar

Hva påvirker folks helse i nord?

Av Erik Anda, postdok, epidemiologi, Institutt for samfunnsmedisin og Torkjel Sandanger, 1. amanuensis, epidemiologi, Institutt for samfunnsmedisin

I juni 2014 skal UiT arrangere Barents Summer School (BaSS) i Kirkenes og temaet er “epidemiologi, klimaforandringer, matsikkerhet og risikokommunikasjon i nordområdene”.

Sol

Barents Summer School varer en uke fra 16-20 juni og gir 3 vekttall ved godkjent eksamen. De som ønsker, kan få mer informasjon her.

Hvorfor ble akkurat dette temaet valgt for 2014? Jo, fordi dette er viktig. Det er nemlig slik at en vitenskapsperson som jobber med human helse i nordområdene, i for eksempel Norge, har et umiddelbart og fundamentalt problem, og det er å skaffe nok deltakere til undersøkelsen sin. Over grensen til Russland er ikke dette et like stort problem, men der møter en andre utfordringer som det kan være greit å være forberedt på. Videre er det sannsynlig at nordområdene i nær fremtid står overfor betydelige utfordringer relatert til klimaforandringer, matsikkerhet og økt næringsaktivitet som vil påvirke folks helse. Er vi egentlig klar over akkurat hvilke utfordringer vi står overfor? Dette spørsmålet skal være bakteppet for en paneldebatt i Kirkenes 19. juni med studenter, vitenskapsfolk, politikere og miljøvernere, som forhåpentligvis skal barke sammen i et episk slag om søken etter sannheten.

Den typen problemstillinger vi tar opp på årets sommerskole er særlig relevant i Sør Varanger, med sine stadige miljøtrusler fra industriell aktivitet og de mulige konsekvensene dette har for folks helse og matsikkerhet. Dette var aktuelt før, og er aktuelt i dag.

Det var i forbindelse med Barentssamarbeidets 20-årsjubileum, og den nye Kirkeneserklæringen, at UiT i 2013 ble bedt av Utenriksdepartementet om å søke om å arrangere en sommerskole for PhD-studenter sammen med Universitetet i Oulu, Universitetet i Umeå og Northern State Medical University (NSMU) i Arkhangelsk. Sommerskolen skal gå over fire år, en gang på hvert universitet, i fire forskjellige faggrener.

Det ville jo være synd om sommerskolehistorien med tema ”folkehelse og epidemiologi i nordområdene” skulle slutte nå; vi er jo så godt i gang, og temaet for neste år kan jo bli juss eller droneflyging, for alt vi vet. Derfor skrev vi en ny søknad om videreføring av denne sommerskolen i fire nye år. Søknaden ble skrevet sammen med University of Alaska, University of Alberta og NSMU. Den ble heldigvis innvilget, og skal arrangeres fra sommeren 2015 til og med sommeren 2018 i henholdsvis, Alaska, Canada, Norge og Russland. Det finnes dermed både forsknings- og reisemuligheter for dem som gikk glipp av årets skole, og skulle du være så heldig å være EPINOR-student i tillegg, finnes det muligheter for å søke om støtte til reise og opphold. Vel møtt!

”…men der er neppe nogen sykepleierske som har større ansvar enn en operasjonssøster”

av Jan-Thore Lockertsen, operasjonssykepleier UNN og PhD-student UiT

Utdanning av operasjonssykepleiere i Tromsø, 1920 – 2014

Den 15. februar markeres den europeiske operasjonssykepleierdagen. I år har den temaet: Vær trygg, bli sett, bli hørt. Temaet er en invitasjon til operasjonssykepleiere til å reflektere over egen fagutøvelse og den sykepleie vi yter til operasjonspasienten.

Operasjonssykepleie har vært en sentral sykepleietjeneste i Tromsø helt siden 1895. Det var dette året amtssykehuset for Troms under ledelse av kirurgen Frederik Ramm ble omdannet til et kirurgisk sykehus. Kirurgene Fredrik Ramm og Kristian Egilsrud var begge faglige spydspisser og her i utkanten av Europa tok de i bruk kirurgiske nyvinninger ofte før resten av Norge. For å kunne utføre operasjoner måtte de ha assistanse av sykepleiere som sikret sterile omgivelser, assistere under operasjoner og gav narkose. Faglærte sykepleiere fra diakonissehuset i Kristiania (Oslo) bidro fra første dag med vitenskapelig kunnskap i aseptikk og pasientpleie til pleien av pasienter både før, under og etter operasjonene.

Bilde av operasjonssal ca. 1923

Bilde av operasjonssal ca. 1923

Lærling på operasjonsstua

I 1920 skrev Sofus Widerøe i ei lærebok: ”Sykepleiersken har alltid en ansvarsfull gjerning, men der er neppe nogen sykepleierske som har større ansvar enn en operasjonssøster”. Da det nye sykehuset for Troms og Tromsø stod ferdig på Strandveien i 1922 var operasjonssykepleierne blitt en egen faggruppe. Operasjonsstuene var midtpunktet i det nye sykehuset. Alle funksjoner og avdelinger var planlagt rundt de nye operasjonsstuene. Her var det operasjonssøster Sara Budal fra Hadsel i Vesterålen, ”hersket”.

Marie Lysnes, sykepleierelev fra 1930 -33, forteller: ”Operasjonsstuen ble sett på som sykehusets aller helligste hvor skoene bokstavelig talt skulle tas av ved inngangen. Det var derfor med frykt og beven – og frydefull spenning – vi gikk til vår læretid der. Og vi møtte søster Sara, alvorlig, men med glimt i øyet og smilet på lur. Hun var trygg som fjell, noe en skjelvende stakkar kunne trenge.” På den tiden var det krav om to års læretid på ei operasjonsstue for å bli operasjonssykepleier. Under ledelse av søster Sara lærte elever å sørge for alle pasientenes behov for pleie under operasjoner.

Fra lærling til bedriftsinternutdannelse

Etter diakonissenes tid ved sykehuset overtok Røde Kors fra 1941 utdannelsen av sykepleiere og operasjonssykepleiere. Fortsatt var utdannelsen to års læretid og flinke sykepleierelever ble som ferdige sykepleiere sendt til operasjonsstua for plikttjeneste. Ikke alle fikk bestemme selv. Else Hasselberg forteller at hun ikke syntes hun passet til å være operasjonssykepleier. Hun manglet den fingerferdighet en operasjonssykepleier måtte ha, men det ville ikke forstanderinnen hører på: ”Ho [Henny] slo i bordet og sa at han [Morten] Gjessing ville ha flinke sykepleiere på Operasjonsstua.” Den tid Else var spesialelev på begynnelsen av 60-tallet på operasjonsstua, var det Ragnhild Strand som var operasjonsoversykepleier i Tromsø. Strand minnes av eldre sykepleier som en trygg og god instruktør. En dyktig håndverker som lærte bort både instrumentbehandling og å gi narkose. Strand hadde gjort tjeneste ved Det norske feltsykehus i Korea under Koreakrigen. Ved store skademottak hadde hun stått mellom to operasjonsbord og assistert to kirurger samtidig. Denne erfaringen fikk elevene del i.

Operasjonssykepleierne i Norge begynte alt på 50-tallet å arbeide for å systematisere en enhetlig operasjonssykepleierutdannelse for hele Norden. En opplæring på det enkelte sykehus kunne i lengden ikke strekke til. De kirurgiske nyvinninger var for mange, instrumentene mer avansert og narkose var begynt å bli et stort fag. Operasjonssykepleierne lyktes aldri med å få en nordisk utdannelse, men i Norge begynte ting å skje.

Fra bedriftsinternutdannelse til universitetsutdannelse

Ragnhild Strand da hun tjenestegjorde som kaptein ved NORMASH i Korea, ca. 1953.

Ragnhild Strand i Korea, ca. 1953.

Under ledelse av Astrid Saltnessand ble det fra 1965 utarbeidet en fagplan som organiserte teoriundervisning og praksisundervisning for spesialelevene i operasjonssykepleie. Det var på denne tiden at Troms- og Tromsø sykehus ble et universitetssykehus. Mangelen på operasjonssykepleiere fikk mange i det kirurgiske miljø til å stille spørsmål om ikke faggrupper med mindre utdanning kunne gjøre operasjonssykepleierens arbeid? Svaret fra sosialdepartementet var ikke å senke kompetansen. Det var å øke kunnskapen til operasjonssykepleierne. I 1974 ble operasjonssykepleie en bedriftsintern utdanning av 1,5 års varighet. Nasjonale retningslinjer trygget at en pasient ville møte den samme høye standard på operasjonssykepleien både på mindre lokalsykehus så vel som på store universitetsklinikker.

I dag er operasjonssykepleie en universitetsutdannelse på 90 studiepoeng som bygger på bachelor i sykepleie. Operasjonssykepleie oppstod fordi kirurgisk behandling krevde en ytterligere kunnskap og trening enn det som en sykepleierutdannelse alene kunne gi. Helsevesenet er i stadige omstillinger. Operasjonssykepleieren utdannes for framtidens helsevesen i en unik blanding av håndverk og akademi. Kunsten å stadig ta til seg ny forskningsbaserte kunnskap er like viktig som å videreføre tradisjonene fra Sara Budals og Ragnhild Strands trygge hender. Alt til det beste for dagens og morgendagens operasjonspasient.

Trenger vi en arktisk helseutdanning?

Av Torkjel Tveita, professor ved Institutt for klinisk medisin, UiT og lege ved UNN

UNNs ambulansehelikopter med personell. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN

UNNs ambulansehelikopter med personell. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN

 

Forestill deg at Norges fem millioner innbyggere var delt i åtte regioner med hvert sitt helsevesen og hvert sitt utdanningssystem. Det er situasjonen for den arktiske regionen; en situasjon som alle andre steder på planeten ville oppfattes som svært ugunstig for pasientsikkerhet, god diagnostikk og behandling. Hva gjør vi med det?

Issmelting og behov for nye energikilder er i ferd med å gi økt aktivitet i Arktis. Internasjonal gods- og passasjertransport, utvinning av olje og gass, samt utvikling av tradisjonelle næringer som fiske og havbruk, er områder som blir mer viktig i regionen. Vår urørte natur er allerede en arena for rekreasjon og opplevelser for turister fra hele verden, men kan vokse mer på sikt. Slik økt aktivitet kan styrke økonomi og infrastruktur, men vil også sette krav til fornyet helseforståelse og utøvelse av et helsevesen tilpasset en region i stor endring.

I tillegg vil vi alle eksponeres for de menneskeskapte klimaendringer som i økende grad vil avsløre et nytt og til dels ukjent sykdomspanorama. Klimapanelets konklusjoner er her uomtvistelige: Helsearbeidere må ‘rope fra alle hustak’ at de pågående, menneskeskapte klimaendringene er også et helseproblem. Risiko og skade på folkehelsen er uakseptabelt høy, skrev det anerkjente British Medical Journal på nylig lederplass. I akuttmedisinen snakker vi om «den gyldne timen» for vellykket behandling. For miljøet går vi mot slutten av ‘den gylne timen’.

Yrkesmedisin

Arbeid i et arktisk klima bør stille klare krav til god fysisk og psykisk helse hos den enkelte yrkesutøver. Det sies at fremtidig arbeid på olje- og gassinstallasjoner vil foregå innendørs i beskyttede, innebygde installasjoner uten direkte eksponering for raskt endrede temperatur og vindforhold. Imidlertid er det svært usikkert om slike innebygde installasjoner kan konstrueres og benyttes, da utvinning stiller klare krav til ventilasjon for å forebygge

eksplosjonsfare. Det er sannsynlig at også slikt arbeid må foregå utendørs, med de helsemessige konsekvenser dette kan påføre den enkelte. I en etableringsperiode for slik aktivitet vil man sannsynligvis ha behov for innleid arbeidskraft, uten erfaring fra fysisk arbeid under arktiske forhold. Samtidig vil langvarig skiftarbeid under varierende lysforhold kunne oppleves som en ekstra belastning for helsa. Slike klimatiske og årstidsrelaterte påkjenninger for helsa er så langt lite kartlagt og øker behovet for ny forskning.

Akuttmedisinske utfordringer

De medisinske konsekvensene av økt aktivitet i nord er også åpenbare når man tar i betraktning det barske klima vi eksponeres for. De arktiske områdene har store årstidsvariasjoner med svingninger i vær- og lysforhold, og dessuten lange avstander mellom bo- og arbeidsplass og medisinske tjenester. Det siste forholdet er en stor utfordring ved ulykker og akutt sykdom. Dette er hverdagen til vår godt utbygde akuttmedisinsk helsetjeneste på fastlandet, men det samme tilbudet er enda ikke etablert for våre nære havområder. Å tilpasse helsetjenestene til økt aktivitet i havområdene og ny næringsstruktur i regionen vil kreve ressurser og målbevisst utvikling av egnet kompetanse og infrastruktur. Forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot den nordnorske overlevelseskjeden er et viktig arbeidsfelt for det akuttmedisinske fagmiljøet ved UNN og UiT.

Nedkjølingsulykker

I vår region har vi relativt få tilfeller der personer blir utsatt for alvorlige nedkjøling. Årsaken er trolig at befolkningen har en nedarvet respekt for klimaet, og god innsikt i å ta vare på seg selv og andre for å unngå nedkjøling og frostskader. I nær fremtid kan man frykte at antall nedkjølingsulykker vil øke, når personell uten erfaring med å oppholde seg i kalde omgivelser jobber her.

Helsepersonell ved UNN har vellykket varmet opp den person som i verdenslitteraturen er rapportert med lavest kroppstemperatur (13,7C). Dette viser at den akuttmedisinske kompetansen på området er sterk, og har bidratt til økt entusiasme og interesse for livreddende behandling av nedkjølte pasienter. Miljøet har vært en pådriver for etablering og styrking av grunnleggende forskning på nedkjøling (hypotermi). Pågående hypotermiforskning ved UiT med formål å bedre akuttbehandlingen av denne livstruende tilstanden har gjennom årene rekruttert mange unge forskere i både inn- og utland. På den måten er det etablert en forskningsplattform med en klar internasjonal forskningsprofil. Flere av disse unge forskerne vil presentere sine nyeste forskningsresultater ved Arctic Frontiers 2014.

Felles arktisk helseutdanning

Innen helse og omsorg må kunnskap om ytre menneskelige påvirkninger fra arktisk klima formidles til de som skal håndtere denne befolkningsgruppen. Helseutdanninger må kunne formidle innsikt om den forventede økning i spektret av nye helseproblemer og skader. Dette forutsetter at helseutdanninger i Arktis i høyere grad tar utgangspunkt i de vanlige og farlige fysiske utfordringer som pasienter eksponeres for, og som pasienten møter behandleren med i vår region. Økt bevisstgjøring om årsaker til sykdom, symptombilder, hvordan pasienten formidler symptomer og muligheter for diagnostikk og behandling, vil avvike fra det som læres i urbant orienterte utdanningsprogrammer. Helseutdanningene i nord må gi mere slipp på forankringen mot den urbane medisin og heller øke forståelsen av helse og sykdom i vår region, også ved å tilnærme oss våre kolleger i øst og vest.

Fem millioner mennesker er ikke et stort antall, globalt sett, men hver enkelt trenger kompetente helsearbeidere i et moderne helsevesen som er tilpasset nye menneskelige utfordringer. Denne arktiske sirkelen må vi selv klare å skape.

Tidligere publisert i Nordlys.