Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Slik (mis)lykkes du med ditt foredrag

Skrevet av Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

10 steg til å fremme eller hemme snapchat-selfies og middagsplanlegging under din forelesning.   

Man kan ikke legge skjul på sosiale mediers tiltrekningskraft, men kanskje kan man som aktiv formidler overkomme det? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter fire år på «pinebenken», også kalt forelesningssal, skulle jeg, som forskerlinjestudent, oppleve formidlingens verden som formidler. Jeg hadde klart for meg en mental «NOT-to-do-list» etter mine mange timer som student i auditorium, men steg-for-steg har jeg opplevd hvor lett det er å havne i akkurat de sporene jeg helst vil unngå.

«Sharing is caring» som de sier, så her er min oppskrift på hvordan man helt vellykket mislykkes – eller ikke – under et foredrag:

1. Ja, det stemmer! Det var dere jeg skulle snakke til i dag.
Som foredragsholder finnes det ingen bedre følelse enn å stille forberedt, bortsett fra å være en aktiv student i en forelesning hvor foreleseren formidler til DEG. Dette er absolutt den beste åpningen hvis du har lyst til å bli blendet av lysende epler, etterfulgt av mobilholding og smilende fjes.

2. Hører dere meg, eller trenger jeg mikrofon?
Bruk mikrofonen! Før man går inn i et auditorium som student, lurer man alltid på: vil jeg se PowerPointen eller høre foreleseren i dag? Den unge formidlerens store spørsmål er: bruke tid på mikrofon eller foredraget? Svaret er: kom i god tid før presentasjonen, så slipper du som oftest å velge.

3. Javel, var det den sliden som kom på nå.
Henviser til punkt 1. Det hjelper faktisk å være forberedt og trippelsjekke presentasjonen.

4. Ser dere hva som står i tabellen?
Som student er svaret på det spørsmålet nesten bestandig «nei», men selvfølgelig påvirkes man av valget man har tatt i punkt 2 (høre eller se). Nå som formidler, så er jo akkurat den tabellen superviktig! Eller?

5. Det står litt mye på denne sliden, men det viktigste er…
Jeg kunne ha spart meg for mye tid og frustrasjon som fersk formidler, hvis noen hadde fortalt meg tidligere at det viktigste er mer enn godt nok. Under eksamenslesing har en tettpakket slide vært ønsket, men jeg har innsett at notatfunksjonen i PowerPoint kan fungere like bra.

6. Det minner meg på en morsom historie…
Jeg beundrer alle som får til å lande en vits, men hvis man ikke er velsignet som komiker i tillegg til akademiker, så er det lov å la noen andre være morsom i stedet for deg. YouTube fungerer utmerket.

7. ADD, ADPKD…
Forkortelser sparer plass, og jeg elsker å bruke dem, men må minne meg selv på at som student, hvis man måtte google forkortelsen…Ja, da frister notifikasjonene fra snapchat mer.

8. Det 7-ende hovedpoenget jeg vil at dere skal ta med dere i dag…
Ingenting er mer effektivt for å få en trøtt student med lavt blodsukker til å våkne til liv igjen, enn når ordet eksamensrelevant blir nevnt. Likevel, hvis man fortvilet sitter fast og prøver å skjønne hovedpoeng nr. 3, da er det lettere å gi opp og kanskje sende en snap om det.

9. Det ser ut som jeg ble ferdig 15 minutter før tida. Er det noen spørsmål?
Dette punktet er litt utfordrende, for her er jeg i rollene som student og formidler uenig med meg selv. Studenten sier ikke nei takk til å gå tidligere (spesielt hvis det er på slutten av dagen), men formidleren vet at tiden sannsynligvis ikke har blitt utnyttet godt nok, eller det har gått for fort. Dette kommer gjerne til uttrykk i en mildt pinlig og sannsynligvis stille spørsmålsrunde.

10. Vi har 5 minutter igjen, så jeg går fort gjennom de neste (20!) slidene.
Henviser til punkt 5. Alt kan ikke være viktig, selv om alt føles viktig?! Dette er til min store frustrasjon som student, men som formidler forstår jeg hvor vanskelig det er å begrense seg.

 

Artikkelforfatter Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved UiT. Foto: Privat

Uavhengig av utdanningsretning, dyttes vi alle målrettet mot å bli dyktige formidlere, og noen har kanskje en lengre vei å gå enn andre. Jeg tenker at det er ingen skam i å fortsette å prøve til man får det til, så lenge man faktisk prøver. Lykke til med din formidling!

 

Artikkelforfatteren er medisinstudent på 5. året, og er forskerlinjestudent tilknyttet Pediatrisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin ved UiT. Her kan du lese om forskningsprosjektet hun jobber med: Jakten på antibiotikaens lille hjelper