Derfor bør vi forske på egen undervisning

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Print Friendly, PDF & Email