Av Hege Gade, PhD-stipendiat i psykologi, Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg og Universitetet i Tromsø.
Melissa McCarthy, foto av Audi USA
Skuespilleren Melissa McCarthy (blant annet kjent fra filmen «Bridesmaids» og tv-serien «Gilmore Girls») har blitt servert en lite flatterende kroppskarakteristikk i forbindelse med lanseringen av filmen «Identity Thief». For avisen «New York Observer», har filmanmelderen karakterisert skuespilleren som en «kvinnelig flodhest på størrelse med en traktor». Det er vanskelig å tenke seg at likende karakteristikker eksempelvis ville rammet den mannlige skuespilleren Gérard Dépardieu.
Helseministeren har nok rett – vi kan ikke operere oss ut av livsstilssykdommene. Langt mindre kan overvektskirurgi hjelpe personer med fedme ut av stigmatiseringshelvete.
Å oppleve fedme
Fedme er av verdens helseorganisasjon (WHO) erklært som en sykdom. Imidlertid kan være en viss distinksjon mellom det å ha fedme («disease») og å være fet («illness»). I et fenomenologisk perspektiv på sykdom blir således selve opplevelsen av sykdom («illness») sentral. Fra flere studier samt klinisk erfaring kjenner vi til at personer med fedme har svært negative erfaringer og opplevelser. Det er videre slik at kvinner har en noe annerledes opplevelse enn menn.
Sliter
Det er mye som taler for at kvinner er betydelig mer psykologisk beskjemmet og «tynget» av sin fedme enn menn. Studier som har målt overvektsrelatert livskvalitet og spesifikt belyst emosjonelle og stigmatiserende sider ved tilstanden, har vist at kvinnene hadde mer skyldfølelse, skam og unnvikelsesatferd, og at de tenderte i større grad til å føle seg stygge og slet med egenaksept. Det er også funn som tyder på at menn med fedme har flere tilleggssykdommer («diseases») enn kvinnene (som eksempelvis høyt blodtrykk og diabetes) men at de medisisnke tilleggssykdommene ikke forklarer grad av emosjonell livskvalitet.
Fedmen som objekt
Opplevelsen av fedmen henger sammen med opplevelsen av seg selv som objekt og ikke subjekt og denne dannes i møte med andre mennesker som helsepersonell, familie, venner og samfunnet ellers. Simone de Beauvoir hevder at mennesket ikke er, men det blir til. Er det således slik at det ikke er naturgitt at kvinnen i seg selv har en slik negativ selvopplevelse av sin fedme – som sterkt er avvikende fra en gitt norm, men at denne er formet gjennom læring av roller, normer og verdier hvor kvinnen har blitt «den andre», altså objektet?
Vi som jobber i helsevesenet kan definitivt også bli mer bevisst og vare for pasientenes opplevelse av sin sykdom.
Bekymret
Det er som om andres menneskers eventuelle negative syn på deres kropper og sykdom får et mye fastere negativt grep om kvinnens negative opplevelse av fedmen, altså at opplevelsen av selvet i mye sterkere grad er styrt av ytre kontroll. For noen dager siden, skal skuespilleren Melissa McCarthy ha uttalt til avisen «New York Times» at dersom denne kroppskarakteristikken hadde kommet da hun var 20 år, hadde det knust henne. Hun er videre bekymret for hvordan slike uttalelser kan være belastende for yngre jenter.
Bekymringen er i høyeste grad berettiget.
Fedmen som sykdom
Vi som jobber i helsevesenet kan definitivt også bli mer bevisst og vare for pasientenes opplevelse av sin sykdom. I medisinsk behandling skal selve fedmen gjennomgå tester og fysiske undersøkelser. Fedmen skal fysisk måles i kilo og centimeter, den fetes blod, spytt og urin skal analyseres for å vurdere kroppens organers dysfunksjon: Fedmen er en ting, et onde, noe svært dysfunksjonelt og en stor risikofaktor for alvorlig sykdom og tidlig død. Skjebnesymfoniens «ta-ta-ta-taaa» vibrerer i behandlerrommet. Men pasienten er noe mer enn sin fysiske fedme. Behandlerverdier og stigma vil dermed kunne kommunisere hva som er målet med fedmebehandlingen.
Mer skam
I et møte med mer profesjonaliserte behandlerverdiene, vil kvinnene kunne få nok en bekreftelse og forsterkning på sin objektivering av kroppen som er underlagt ytre kontroll. Til tross for at kvinner med fedme virker å være fysisk friskere, opplever de altså mer subjektiv lidelse. De har aktivert mer skyld- og skamfølelse grunnet sin fedme og i et identitetsperspektiv kan det virke som om selve kroppsbildet – både subjektivt og objektivt (hvilket bilde kvinnen har av sin egen kropp og hvordan hun tolker andres opplevelser av egen kropp), får en betydelig større plass i hennes identitetsopplevelse («hvem er jeg» og «hvem opplever andre at jeg er») enn det det kanskje gjør hos mannen.
I Sartres helvete
I boken «Huis Clos» («For lukkede dører») beskriver filosofen og forfatteren Jean Paul Sartre hvordan andre mennesker er et helvete for en selv («L’enfer, c’est les autres»). Journalisten Therese Bjørneboe gir en billedlig beskrivelse av dette helvete i sin anmeldelse av teaterstykket i Klassekampen, 12.09 2009: «Et helvetes dagslys – og i Sartres helvete er lyset bestandig på, og personene dømt til å bli sett med de andres blikk».
Lyset alltid på
I helvete skal man jo dømmes for sine handlinger, og det er fristende å bruke denne metaforen på den stigmatiseringen og moralske fordømmelsen en del kvinner med fedme oppfatter å bli møtt med av samfunnet. I utvikling av identitet generelt og kroppsbilde spesielt, er det kritiske lyset alltid på, og kan være viktige forklaringsfaktorer for deres opplevelse av sin sykdom. Å spise mer enn man forbrenner over lang tid blir gjerne assosiert med manglende kontroll over eget liv og at fedmen i så måte er selvforskyldt.
Verre for kvinner
Selv om vi fra forskningen vet at det er en rekke årsaksfaktorer som spiller inn, som eksempelvis genetikk og at vi på mange måter har et fedmefremmende samfunn, er det altså grunn til å anta at fedmen som fenomen oppleves sterkere fordømmende for kvinner enn for menn.
Som en ung overvektig kvinne så beskrivende uttalte en gang: «Jeg skulle ønske jeg fikk oppleve å komme inn i en klesbutikk en gang uten at de ansatte glaner rart på meg og måler meg opp og ned. Det er sjelden noen som kommer bort til meg og spør om jeg trenger hjelp. Jeg blir ikke oppfattet som noe annet enn min fedme selv om jeg har bankkortet klart til å handle».
Lyskasterne slukkes ikke.
Kronikken har stått på trykk i Aftenposten juni 2013
