Forskerspirer trenger gode vekstvilkår

Av Ingunn Skre, instituttleder Institutt for psykologi,
Leder av nasjonalt profesjonsråd for psykologi

Forskerlinje i psykologi blir nå lansert som et nasjonalt anliggende, men finansieringen mangler. Vil god forskning alltid sprenge seg vei – som løvetann opp av asfalten? Forskertalentene viser seg ofte allerede i studietiden. Har vi ordninger som tar vare på dem?

May-Britt og Edvard Moser får Nobelprisen i medisin

May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på hvordan gode vilkår tidlig i karrieren kan få forskningen til å blomstre, mener artikkelforfatteren. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU

Toppforskning – trass skrinne vilkår?

For 50 år siden forsvant tvillingene Ulf og Bjørn Stabell fra sine plasser på psykologiforelesningene på Blindern og ned i de mørke kjellerne under Helga Enghs hus, der synslaboratoriene befant seg. De hadde fått en idé, og den har de forfulgt siden, i intens jakt på kunnskap om fargesyn og nattsyn. Resultatet ble flere titalls artikler og ”The duplicity theory of vision”. Stabell-tvillingene tok seg aldri tid til å søke jobb, knapt nok til å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og de har nesten ikke hatt forskningsfinansiering. Heldigvis hadde de gode kolleger og mentorer som tok foredragene deres med til internasjonale konferanser tvillingene ikke hadde råd til å reise til selv. Deres spartanske livsførsel og totale vigsel til vitenskapen har vært mytedannende i akademisk psykologi. Myten sies at de knapt hadde råd til månedskort, så de delte ett og dro til laboratoriet annenhver dag uten frykt for å bli tatt i kontroll, eneggede tvillinger som de var. Først da de fikk statsstipend i 1986 kunne de kjøpe hvert sitt månedskort og unne seg annet enn havregrøt på bordet. Forskningen gikk foran alt.

Toppforskning – med bedre vilkår

Tjuefem år etter Stabell-tvillingene forsvinner ekteparet May-Britt og Edvard Moser fra psykologiforelesningene på Blindern og ned i rottelaboratoriet til hjerneforsker Per Andersen. De hadde også fått en idé. Moser og Moser evnet å skaffe finansiering og kunne snart kreve gode rammer for sin forskningsvirksomhet, da dokumentasjon av hjernens ”GPS-system” allerede tidlig i deres karriere vakte stor internasjonal oppmerksomhet. NTNU kunne tilby disse vilkårene, mens Universitetet i Oslo ikke tok sjansen på å investere i deres nyskapende grunnforskning med høy risiko. Resten av historien kjenner vi.

Studentmassen har forskertalentene

Vi som jobber i akademia vet at fagets, forskingen og universitetets fremtid finnes i studentmassen. De skal bære faget og forskningen videre. Vi vet at nye ”Stabeller” og ”Mosere” kan være på benkene i auditoriene våre. Helt nylig har ferske psykologistudenter som skulle øve seg på laboratorieeksperimenter med en øyebevegelsesregistrator gjort funn som kan bidra til å avdekke virkningsmekanismene bak antidepressiva i SSRI-klassen, den såkalte ”lykkepillen” (se bl a denne artikkelen i Aftenposten). Eksperimentet viste at friske unge kvinner som har inntatt SSRI unngår øyekontakt. Dette indikerer at SSRI ikke nødvendigvis hever stemningsleiet, men endrer oppmerksomheten hos de som får medikamentet, slik at de bokstavelig talt skifter fokus. Det er jo også det man forsøker å oppnå i psykoterapi med deprimerte – å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten bort fra det som har gått skeis og over til det som faktisk fungerer i livene deres. Forskning utført av norske psykologistudenter publiseres i topptidsskrift.

Forskerlinjer – veksthus for forskertalenter

Hva kan disse fortellingene om forskning fortelle oss? At tvillinger, ektepar eller andre studenter som leker seg i laboratoriet kan nå langt i forskning? Ja – og at forskningstalent og gode ideer viser seg tidlig, og at dersom forholdene legges til rette for dem, kan de nå svært langt og gjøre funn som er viktige for menneskeheten. Et enkelt grep for å gi forskertalentene mulighet til en god start på karrieren er å opprette forskerlinjer, slik at veien til doktorgrad og forskningskompetanse blir bedre tilrettelagt. Det har lyktes å etablere forskerlinjer i medisin ved alle de norske medisinerutdanningene, og etter mer enn 10 år ser det ut til at dette er en suksess. Tannlegestudiet ved UiT har nylig fått sin forskerlinje, en lokal modell opprettet i påvente av et nasjonalt løft.

Psykologifaget ønsker å etablere forskerlinjer som en nasjonal satsning. Derfor har Nasjonalt profesjonsråd for psykologi (NPP) rettet en henvendelse til Kunnskapsdepartementet om etablering og finansiering av forskerlinjer ved de fire universitetene som har profesjonsstudium i psykologi: UiT, UiO, UiB og NTNU. Rektorene ved de fire universitetene støtter søknaden.

Hvert år tas det nasjonalt opp ca 300 studenter til profesjonsstudiet i psykologi, 45 av disse ved UiT. En forskerlinje vil kunne være tilbud for 5-10% av disse. Forskelinjen skal være et supplement til den ordinære PhD-utdanningen. Den er rettet mot de som tidlig i studietiden viser seg å ha ”en forsker i magen”. Ordningen vil bringe disputasalderen ned til under 30 år hos forskerlinjekandidater, mens landsgjennomsnittet nå er 35 år ved disputas i psykologi.

Det er en god investering i fremtiden å involvere studenter i forskning og å ta dem med som medforfattere i artikler der de har bidratt vesentlig med det intellektuelle innholdet. En forskerlinje vil åpne for at talentene kan planlegge doktorgrad og forskerkarriere tidlig i studieløpet, og vil føre studentene fram til førsteplassen på forfatterlisten. Talentene og ideene finnes. Forskerlinjer gir gode vekstforhold.

Print Friendly, PDF & Email