Innsikt for bedre utsyn

Av Ida Solhaug, Ph.d.-stipendiat, Institutt for psykologi og Jonas Jakobsen, Ph.d.-stipendiat, Institutt for filosofi

Illustrasjonsfoto

Kritikere av selvutviklingskulturen mener at mindfulness bidrar til selvsentrerthet og forhindrer samfunnsengasjement. Men mindfulness-orientert psykologi har det motsatte potensialet.

Dualismen som selvutviklingskritikere oppstiller mellom selvundersøkelse, på den ene side, og sosialt engasjement, på den andre, er misvisende. I mindfulness-psykologien finner vi radikale korrektiver til kulturens selvsentrerte tendenser.

Mindfulness som motvekt mot egoisme

Mindfulness, både i sine buddhistiske røtter og i evidensbasert psykologi, bygger på den tese at våre identiteter og selvforståelser fyller så mye av vår bevissthet at de skygger for utsikten til andre perspektiver enn de selv-opptatte. Vi fanges i evaluering, sammenligning, konkurranse, overvåkning og begjær, og opplever angst, sinne, stress og nedstemthet hvis vår identitet oppleves som truet. Vi oppslukes av våre egne fortellinger om virkeligheten, våre dommer over oss selv og andre, og andres dommer over oss.

Mens strømninger i selvutviklingskulturen oppfordrer til at vi perfeksjonerer vårt private “selv”, trener man gjennom mindfulness på å ta et skritt tilbake og oppmerksomt observere våre selv-fortellinger, uten helt å la oss definere av dem. Snarere enn å forsøke å kontrollere, dømme eller analysere, fremmes en aksepterende holdning til det vi erfarer. Ved ikke å prøve å vinne krigen mellom ”gode” og dårlige” tanker og følelser, minskes tendensen til konstant selvrefleksjon og -overvåkning. “Selvutvikling” kan i denne tradisjon forstås som en bevegelse hvor vi først må se oss selv, og forstå vår uhensiktsmessige tilknytning til “meg” og “mitt”, for bedre å kunne se verden, andre mennesker, og alt det vi har til felles med dem. Vi ser innover for å bli bedre til å se utover.

Aksept som forutsetning for endring

Aksept i dette perspektiv er ikke passiv overgivelse, men redskapet som gjør det mulig å komme i kontakt med det som er, her og nå, uten vårt sedvanlige filter av motstand, unngåelse og ønsketenkning. Poenget er ikke å diskvalifisere vårt handlingsliv – hvor vi selvfølgelig skal analysere, evaluere og treffe valg – men å kvalifisere det. Ved verken å gjøre motstand mot ubehagelige følelser eller tilstrebe behagelige, som vi har for vane, og ved å ta tankestrømmens innhold litt mindre alvorlig, svekkes automatiske og stereotype reaksjonsmønstre. Dette øker vår evne til å treffe bevisste valg i tråd med våre verdier. Aksept forstås som romsligheten som gir grobunn for vekst og endring. Det vi ikke er oppmerksomme på, kan vi ikke endre.

Er det farlig?

En måte å se på om kritikken av mindfulness har substans, er å teste den empirisk. Er individer som praktiserer mindfulness, for eksempel, typisk mindre sosialt og politisk aktive, samfunnskritiske eller økologisk bevisste? Empiriske studier ser imidlertid ut til å peke i motsatt retning. Flere nyere undersøkelser, blant annet en tysk studie med over 4000 studenter, viser at personer som dyrker meditasjon og såkalte “new age”-praksiser, leser politiske aviser, følger med på nyhetene og diskuterer politikk i høyere grad enn resten av befolkningen, og deltar i politiske protest-aktiviteter og solidaritetskampanjer i betydelig høyere grad. I mindfulness-forskningen viser studier positiv sammenheng mellom mindfulness og økologisk livsstil, kommunikative ferdigheter, empati og forbedrede sosiale relasjoner. En pilotstudie rapporterte at arbeidstakere etter mindfulness-kurs var mer oppmerksomme på arbeidsrelaterte kilder til stress og mer kritiske til sitt arbeidsmiljø.

Ulike midler – samme mål

Med populariseringen av mindfulness følger naturligvis misforståelser, fordreininger og trivialiseringer, både blant utøvere og kritikere. Målet med mindfulness er verken pause fra virkeligheten, passiv selvtilfredshet eller ”feel-goodism”. Mindfulness-perspektivet fokuserer ikke systematisk på de samfunnsmessige forutsetninger for gode menneskeliv, men det har en medansvarlig “sosialitet” som mål. Mindfulness-psykologien antar med andre ord et annet perspektiv på den samme oppgave som kulturkritikerne fremhever: å løsne selv-sentrerthetens grep om oss.

Kronikken har tidligere vært publisert i Morgenbladet

Print Friendly, PDF & Email