av Jan-Thore Lockertsen, operasjonssykepleier UNN og PhD-student UiT
Utdanning av operasjonssykepleiere i Tromsø, 1920 – 2014
Den 15. februar markeres den europeiske operasjonssykepleierdagen. I år har den temaet: Vær trygg, bli sett, bli hørt. Temaet er en invitasjon til operasjonssykepleiere til å reflektere over egen fagutøvelse og den sykepleie vi yter til operasjonspasienten.
Operasjonssykepleie har vært en sentral sykepleietjeneste i Tromsø helt siden 1895. Det var dette året amtssykehuset for Troms under ledelse av kirurgen Frederik Ramm ble omdannet til et kirurgisk sykehus. Kirurgene Fredrik Ramm og Kristian Egilsrud var begge faglige spydspisser og her i utkanten av Europa tok de i bruk kirurgiske nyvinninger ofte før resten av Norge. For å kunne utføre operasjoner måtte de ha assistanse av sykepleiere som sikret sterile omgivelser, assistere under operasjoner og gav narkose. Faglærte sykepleiere fra diakonissehuset i Kristiania (Oslo) bidro fra første dag med vitenskapelig kunnskap i aseptikk og pasientpleie til pleien av pasienter både før, under og etter operasjonene.
Bilde av operasjonssal ca. 1923
Lærling på operasjonsstua
I 1920 skrev Sofus Widerøe i ei lærebok: ”Sykepleiersken har alltid en ansvarsfull gjerning, men der er neppe nogen sykepleierske som har større ansvar enn en operasjonssøster”. Da det nye sykehuset for Troms og Tromsø stod ferdig på Strandveien i 1922 var operasjonssykepleierne blitt en egen faggruppe. Operasjonsstuene var midtpunktet i det nye sykehuset. Alle funksjoner og avdelinger var planlagt rundt de nye operasjonsstuene. Her var det operasjonssøster Sara Budal fra Hadsel i Vesterålen, ”hersket”.
Marie Lysnes, sykepleierelev fra 1930 -33, forteller: ”Operasjonsstuen ble sett på som sykehusets aller helligste hvor skoene bokstavelig talt skulle tas av ved inngangen. Det var derfor med frykt og beven – og frydefull spenning – vi gikk til vår læretid der. Og vi møtte søster Sara, alvorlig, men med glimt i øyet og smilet på lur. Hun var trygg som fjell, noe en skjelvende stakkar kunne trenge.” På den tiden var det krav om to års læretid på ei operasjonsstue for å bli operasjonssykepleier. Under ledelse av søster Sara lærte elever å sørge for alle pasientenes behov for pleie under operasjoner.
Fra lærling til bedriftsinternutdannelse
Etter diakonissenes tid ved sykehuset overtok Røde Kors fra 1941 utdannelsen av sykepleiere og operasjonssykepleiere. Fortsatt var utdannelsen to års læretid og flinke sykepleierelever ble som ferdige sykepleiere sendt til operasjonsstua for plikttjeneste. Ikke alle fikk bestemme selv. Else Hasselberg forteller at hun ikke syntes hun passet til å være operasjonssykepleier. Hun manglet den fingerferdighet en operasjonssykepleier måtte ha, men det ville ikke forstanderinnen hører på: ”Ho [Henny] slo i bordet og sa at han [Morten] Gjessing ville ha flinke sykepleiere på Operasjonsstua.” Den tid Else var spesialelev på begynnelsen av 60-tallet på operasjonsstua, var det Ragnhild Strand som var operasjonsoversykepleier i Tromsø. Strand minnes av eldre sykepleier som en trygg og god instruktør. En dyktig håndverker som lærte bort både instrumentbehandling og å gi narkose. Strand hadde gjort tjeneste ved Det norske feltsykehus i Korea under Koreakrigen. Ved store skademottak hadde hun stått mellom to operasjonsbord og assistert to kirurger samtidig. Denne erfaringen fikk elevene del i.
Operasjonssykepleierne i Norge begynte alt på 50-tallet å arbeide for å systematisere en enhetlig operasjonssykepleierutdannelse for hele Norden. En opplæring på det enkelte sykehus kunne i lengden ikke strekke til. De kirurgiske nyvinninger var for mange, instrumentene mer avansert og narkose var begynt å bli et stort fag. Operasjonssykepleierne lyktes aldri med å få en nordisk utdannelse, men i Norge begynte ting å skje.
Fra bedriftsinternutdannelse til universitetsutdannelse
Ragnhild Strand i Korea, ca. 1953.
Under ledelse av Astrid Saltnessand ble det fra 1965 utarbeidet en fagplan som organiserte teoriundervisning og praksisundervisning for spesialelevene i operasjonssykepleie. Det var på denne tiden at Troms- og Tromsø sykehus ble et universitetssykehus. Mangelen på operasjonssykepleiere fikk mange i det kirurgiske miljø til å stille spørsmål om ikke faggrupper med mindre utdanning kunne gjøre operasjonssykepleierens arbeid? Svaret fra sosialdepartementet var ikke å senke kompetansen. Det var å øke kunnskapen til operasjonssykepleierne. I 1974 ble operasjonssykepleie en bedriftsintern utdanning av 1,5 års varighet. Nasjonale retningslinjer trygget at en pasient ville møte den samme høye standard på operasjonssykepleien både på mindre lokalsykehus så vel som på store universitetsklinikker.
I dag er operasjonssykepleie en universitetsutdannelse på 90 studiepoeng som bygger på bachelor i sykepleie. Operasjonssykepleie oppstod fordi kirurgisk behandling krevde en ytterligere kunnskap og trening enn det som en sykepleierutdannelse alene kunne gi. Helsevesenet er i stadige omstillinger. Operasjonssykepleieren utdannes for framtidens helsevesen i en unik blanding av håndverk og akademi. Kunsten å stadig ta til seg ny forskningsbaserte kunnskap er like viktig som å videreføre tradisjonene fra Sara Budals og Ragnhild Strands trygge hender. Alt til det beste for dagens og morgendagens operasjonspasient.