Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Et samlet fagmiljø for internklinikker

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra  annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

 

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Skrevet av førsteamanuensis Elin Damsgård ved
Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser
Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

Det er bedre å bli overvåket av forskere enn av Facebook

Skrevet av Jonas Linkas stipendiat ved
UiT, Norges arktiske universitet.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å forutsi depresjon og selvmordsforsøk.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.coloutbox.com

Facebook har ikke vist seg tilliten verdig. De er skyldige i grove brudd på personvernet. Likevel fortsetter vi å bruke det, selv om Cambridge Analytica har brukt store mengder data til å skreddersy metoder for politisk påvirkning av den enkelte.

Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å skreddersy hjelp og løsninger til den enkelte. Datamaskiner kan, basert på slike data, forutsi depresjon og selvmordsforsøk. En viktig forutsetning for å bruke slike metoder i forskning, er at personvernet er på plass.

Facebook-skandalen stopper oss ikke fra å bruke Facebook

Google, Facebook og andre nettsteder har utrolig mye informasjon om oss, basert på vår aktivitet i deres tjenester. Når man kombinerer mange datakilder, blir overvåkningen omfattende gjennom såkalte Big Data. Ved å bruke kunstig intelligens og maskinlæring kan datamaskiner bruke Big Data til å for eksempel skreddersy reklame til den enkelte av oss på Facebook og andre nettsider.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Basert på våre likerklikk på Facebook kan datamaskiner beregne personligheten vår med skremmende nøyaktig grad. Mange av de tilsynelatende uskyldige testene, som for eksempel «Hvem er du i Donald Duck» er faktisk designet for å måle personligheten vår. Basert på personligheten vår og politiske preferanser, kan man gjennom Facebook-poster skreddersy måter å påvirke oss på.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk. Men her er det en motsetning.

På den ene siden ønsker vi å ha dataene våre i fred, men på den andre siden er vi ikke så nøye med å lese vilkårene til Facebook før vi huker av på at vi godkjenner dem.

Skreddersøm kan ikke bare misbrukes. Det kan også brukes til mye bra, og er essensen i å hjelpe folk. Psykologer skreddersyr behandlingen basert på hvem de snakker med. Leger skreddersyr medisin og behandling til den enkelte pasient. Big Data og maskinlæring gir også enorme muligheter til å forske på, samt utvikle skreddersømmer for å hjelpe folk. Skreddersydd behandling brukes mer og mer innen medisin, som for eksempel kreftbehandling.

Forskningen basert på Big Data kan redde liv

Tradisjonell forskning består av å få tilbakemelding fra folk. Enten i form av spørreskjemaer eller intervjuer. Denne formen for selvrapportering har mange svakheter. Folk svarer det de tror forskeren vil høre, eller for å sette seg selv i et godt lys. Hvis man blir spurt om noe som har skjedd for en stund siden, kan man ha glemt det, eller rasjonalisere.
Data som samles inn med sensorer og fra Internett har ikke disse svakhetene. Dataene blir mer presise, og vi samle inn store mengder data uten at folk må bruke tid og krefter på å svare på spørreskjemaer.

For eksempel kan smart-klokker samle inn data om puls, hjerteratevariabilitet og svette på huden, som samlet gir informasjon tilsvarende en tradisjonell løgndetektor. Web-kameraer gjenkjenner hvilke muskler som spennes i ansiktet ditt, og dermed kan man vite noe om hvordan du føler deg. Ved å kombinere kroppslig aktivering (smart-klokka) og grimaser (web-kamera) vil vi kunne vite mye om hvordan folk har det. Programmer kan installeres på datamaskinen som overvåker deltakernes aktivitet på internett. Data om internettbruk kan brukes for eksempel som et mål på prokrastinering (utsettelsesatferd) i arbeidstiden, for de som ønsker å forske på det.

Ved å studere hva folk skriver i Facebook-poster, og annen aktivitet der, har forskere klart å forutsi hvem som er i fare for selvmordsforsøk.

Når slik forskning faktisk kan redde liv, kan man spørre seg om dette ikke er noe man bør gjøre med alle brukerne, for i neste skritt kontakte folk som er i faresonen. Vi hadde kanskje kunne forebygget mer nøyaktig hvis vi i tillegg kunne få data fra web-kamera og pulsmålere, og kanskje også analysere stemmen som man har tilgang til fra mobilen, som kan avdekke mer om stemningsleiet. Ulempen er at mange ville følt seg svært overvåket.

Det er en avgjørende forskjell på om vi samler inn data for alle på denne måten alltid, og å gjøre det for færre innen forskning i begrensede tidsrom. Når det blir gjort innen forskning, blir personvernet tatt på alvor på en helt annen måte.

Det finnes ingen som tar personvern like alvorlig som forskere

Innen for eksempel medisin og helsefag er forskere pliktige til å melde inn forskning til Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Til REK må forskeren levere en forskningsprotokoll som redegjør for blant annet hva de vil forske på, hvilke data de skal samle inn, personvern og rekruttering og en evaluering av risiko og nytte ved forskningen. REK evaluerer deretter hvorvidt prosjektet oppimot forsvarlighet og lovverk, og kan komme med betingelser for at prosjektet skal bli godkjent.

Forskere beskytter deltakerne i sin forskning ved å gjøre personopplysninger anonyme. Dataene blir bearbeidet slik at det er umulig å knytte informasjon til enkeltpersoner. Dette gjøres for eksempel ved å fjerne navn, e-postadresser eller andre ting som kan brukes til å identifisere enkeltpersoner. Når dette er gjort, er dataene avidentifisert. Da kan de ikke lenger knyttes til en enkeltperson.

Enkelte ganger trenger forskere å følge en person over tid. Da pseudonymiseres dataene. Da erstattes noen av dataene med pseudonymer slik at personen ikke kan kjennes igjen av andre enn forskeren. Her er det ikke umulig å identifisere vedkommende, men det blir i alle fall vanskeligere. Sånn sett fremmer det personvern.

I tillegg krypterer forskere dataene, det vil si at tilgangen til dataene blir låst med en nøkkel, og kan kun åpnes med den samme, eller en annen nøkkel. Et annet beskyttende tiltak, er  to-faktor autentisering (som ved BANK ID), for å gjøre det vanskeligere for uvedkommende å få tak i dataene.

Etter personvernet er ivaretatt på disse måten, vil dataene vil kun godkjennes for ett formål eller studie, for spesifikke forskeres tilgang. Dataene er med andre ord ikke tilgjengelige for andre enn noen få forskere, eller til andre studier.

Ha fokus på ditt personvern

Internett har kommet for å bli, også innen forskning. Forskningen kan føre oss videre på en helt ny måte. Nye metoder og kunnskap innen forskning kan alltid misbrukes. Det har vi sett fra Cambridge Analytica, og vi så det da forskere indirekte utviklet atombomben. Forutsetningen for å bruke nye forskningsmetodene som inkluderer Big Data og maskinlæring, er et sterkt personvern.

Som bruker av Facebook og andre tjenester på nett bør vi som privatbrukere være svært forsiktige med personvernet vårt. Som deltakere innen forskning kan vi stole på at forskerne håndterer det for oss.

Hva skjer med solidaritetsuniversitetet i nord?

Skrevet av: Mona Kiil, Seniorrådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet og Turid Austin Wæhler, Rådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer?

Solidaritetsfokuset gjør at UiT markerer seg overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell, skriver forfatterne. Foto: Torbein Kvil Gamst

 

Senter for arktisk og global helse (SAG), som er eid av UiT Norges arktiske universitet og UNN, arrangerte i slutten av januar konferansen Exploring Global Health in the Arctic; et av UiTs mange arrangementer i forbindelse med 50-års jubileet i 2018. Viktige erfaringer fra internasjonalt helsesarbeid ble delt, og bredden i UiT og UNNs «grenseløse» virksomhet synliggjort. For oss som arrangører, så vel som tilbakemeldingene fra deltakerne tilsa, var det likevel først og fremst en nerve av noe annet som preget symposiet, nemlig det mange av oss – av en eller annen grunn – tenker UiT Norges Arktiske Universitet er tuftet på: Solidaritet.

Gjennom sterke vitnesbyrd fra både hverdagsliv og kliniske virkeligheter i blant annet Kambodsja, Haiti, Syria og Russland ble solidaritetsstemmer løftet fram. Stemmer som gjerne passerer en akademisk virkelighet der den vitenskapelige debatten ikke gir rom for, eller har språk til, å uttrykke medmenneskelige verdier.

Tessa Richards, redaktør av British Medical Journal, omtalte symposiet som forfriskende i så måte, hun fremhevet at der hvor de typiske medisinske konferansene utelukkende fokuserer på biomedisinske problemstillinger, hadde UiT klart å forene biomedisin med en lidenskapelig debatt om hvordan ulike politiske og sosiale landskap legger grunnen for helse.

Visjonen i UiTs strategiske dokumenter viser at solidaritetsaspektet gjennomgående har vært et grunnelement hos UiT siden etableringen i 1968. «UiT skal bidra til internasjonalt freds -og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland», heter det seg. Kanskje var også solidaritet selve kongstanken bak opprettelsen av vårt nordligste universitet; UiT ble tidlig en tydelig samfunnsaktør, og selv om utvikling av landsdelen har vært et hovedformål for UiT, har blikket stadig vært vendt mot verden. Viktigst er likevel det gode omdømmet som solidaritetsbærer, og anerkjennelsen som har fulgt med «varemerket» solidaritet, dette har nok vært med på å rekruttere studenter og ansatte fra hele verden som ellers ikke ville sett så langt nord.

Solidaritetsfokuset gjør at vi markerer oss overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell. Kanskje er også UiT et ekte 68`er barn; et litt rampete solidaritetsuniversitet med god takhøyde, noe mange har ønsket å identifisere seg med.

UiT har hatt et vedvarende og naturlig fokus på internasjonalt samarbeid som har vært både essensielt for utvikling av institusjonen og for å sikre at forskningen har internasjonal relevans og kvalitet. Likevel må vi ha i mente at internasjonalisering ikke automatisk fremmer solidaritetsarbeid. Ifølge visjonen, er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland.» I praksis betyr dette at UiT gjennom solidaritet med utsatte studenter og forskere i andre land bistår med ordninger som gjør det mulig for de å fullføre studier eller fortsette sin forskerkarriere, og ikke minst får denne gruppen verktøy som gjør dem i stand til å bidra til oppbygging og utvikling av sine egne land.

Solidaritetsarbeid springer likevel oftest ut fra personlig idealisme, engasjement og dugnadsånd, og de fleste initiativ oppstår på individnivå uten at et klart institusjonelt engasjement foreligger innledningsvis.

UiT har her en utfordring i å legge til rette for at slike initiativ tas vare på i institusjonens faglige arbeid, i forskning og utdanning, i administrative støttefunksjoner og til slutt for at informasjon formidles effektivt.

Vi mistenker at mye godt solidaritetsarbeid går under radaren fordi de som arbeider med dette kanskje ikke er bevisste nok på å formidle sin innsats til omverden; vår oppfordring er derfor at alle ved UiT som jobber med prosjekter som innehar solidaritetsfokus, på et eller annet nivå, synliggjør dette gjennom eksempelvis sosiale media.

Selv om både UiT og UNN i sine strategier har vedtatt å ha et særlig ansvar for nordområdene og å utvikle solidaritet med Nordvest-Russland, har solidaritetsarbeid ved UiT og UNN vært spredt utover verden i mange små prosjekter. For noen år siden ble Det helsevitenskapelige fakultet, i samråd med UNN, enige om å prioritere Arkhangelskregionen og bli ledende i Norge på samarbeid med Nordvest-Russland. Der hvor relasjonen med Nordvest-Russland i starten bar preg av bistand, er det nå et mer forskningsbasert samarbeid som har gitt gode resultater gjennom mange prosjekter og publikasjoner.

I sør er Malawi et uttalt mål som fokus for solidaritetsarbeid, mye grunnet en solid forankring gjennom tidligere og eksisterende norskfinansierte prosjekter og bred støtte gjennom NORAD og UD. Viktig arbeid med å bekjempe antibiotikaresistens, infeksjoner som HIV og Tuberkulose, utvikling av fysioterapiutdanning og økt jordmorkompetanse er eksempler på hvordan UiT har bidratt i Malawi. Selv om Russland og Malawi nå er definerte satsningsområder, vet vi at solidaritet fortsatt operasjonaliseres i en rekke land verden over, gjennom enkeltinitiativ som springer ut fra våre institusjoner.

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer? Det som utkrystalliserer seg som det mest åpenbare i denne sammenhengen, er to ting: For det første bør UiT vise vei i arbeidet med den norske Sannhets -og Forsoningskommisjonen. UiT huser mye kompetanse på feltet, og her bør vi inn bredt, flerfaglig og med tydelig stemme for å befeste vår solidariske urfolksprofil. Vi må heller ikke glemme flyktningekrisen, som selv om mediebildet kan indikere det motsatte, langt fra er over. Solidariske krefter ved UiT har blant annet opprettet Migra-Nord og jobbet fram Akademisk Dugnad, og vi har fått et Forskningsnettverk for Flyktningehelse som forener innsikt fra både praksisfelt og forskningsverdenen med utgangspunkt i solidaritet med marginaliserte grupper.

Tessa Richards mente at til tross for at vår region kunne fremstå som kald, grisgrendt og avsidesliggende, ga den like fullt et inntrykk av innovasjon, varme og solidaritet. Utfordringen fremover er hvordan vi kan fortsette å omsette dette inntrykket i konkrete handlinger.

Kilder:
Tessa Richards, BMJ
uit.no

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling.  For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

 

Ny behandling for spiseforstyrrelser gir håp og optimisme

Skrevet av professor Gunn Pettersen og stipendiat Maria Bakland ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT

At også fagfolk innen idrettsmedisin og ernæring kan behandle spiseforstyrrelser, kan bidra til å korte ned ventelister i helsevesenet.

Vår studie, som er publisert i BMJ Open, viser at terapeuter med fagkompetanse innen fysisk aktivitet/idrettsfag og ernæring kan ha en viktig rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser.

Gunn Pettersen (til venstre) og Maria Bakland håper at ventelistene i helsevesenet kan kortes ned. Foto: Elisabeth Øvreberg

Tre interessante funn

Dette resulterte i tre interessante funn:

  • Terapeutene hadde tiltro til at deres kunnskap og kompetanse om fysisk aktivitet, helse og ernæring var nyttig for pasienter med spiseforstyrrelser.
  • De opplevde at de hadde gitt pasientene verktøy som kunne brukes i hverdagen for å innarbeide bedre spise- og aktivitetsvaner.
  • Studien viste at terapeutene også var bevisste på eget fagområde og dets begrensninger. De ønsket ikke å opptre som psykoterapeuter, men fremholdt likevel betydningen av den personlige egnetheten og kompetansen eksempelvis at det var viktig å «by på seg selv», være medmenneske og å vise omsorg når situasjonene krevde det.

Grunn til håp og optimisme

Hvis fler faggrupper kan bidra med sin kompetanse både i behandling og i det forebyggende arbeidet, gir det oss grunn til håp og optimisme for denne pasientgruppen. Ikke minst er det viktig i en tid hvor ventelistene for behandling av spiseforstyrrelser er lange.

I alt var 112 kvinner med spiseforstyrrelse med i studien vår, som er et samarbeid mellom NIH og UiT.

Kvinnene gjennomførte enten kognitiv terapi, eller en kombinasjon av fysisk aktivitet og kostholdsveiledning gjennom 20 terapitimer over fire måneder.

Nå venter vi alle i spenning på de siste analysene som vil fortelle hvilken effekt den nye terapiformen har hatt. En ny studie som ser på  deltakernes erfaringer med denne nye terapiformen, er også på vei.

 

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten.  Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Hvorfor hermer barnet ditt etter deg?

Jeg (sittende på gulvet) forsker på 18 mnd gamle babyer, og her er liten testperson som gjennom lek hjelper oss forskere til å lære mer om barns imitasjon. Bli med dere også! https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Skrevet av: Solveig Flatebø, Master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Har du noen gang lagt merke til at barnet ditt hermer etter deg? Det kan være at barnet smiler når du smiler, eller at barnet rører i en lekekaserolle når du holder på med matlaging.
På folkemunne kalles dette ofte for «herming», og dette er en fascinerende kopieringsatferd som på fagspråket heter imitasjon.

Vi forsker på herming

For tiden kommer det småbarnsforeldre trillende inn med barnevogner til vår BabyLab på UiT, for vi forsker på denne spennende imitasjonsatferden hos småbarn.

På BabyLab undersøker vi 18 måneder gamle barn, for i de første leveårene lærer barn mye av å se på hva andre gjør og deretter gjøre det samme selv. Imitasjon er altså en viktig læringsprosess for småbarn. Ved hjelp av imitasjon lærer barna raskt og effektivt om verden rundt seg.

Når vi undersøker imitasjon på laben vår, lærer vi mer om hvordan barna tolker handlinger hos andre personer, hvordan den sosiale konteksten påvirker dem og hvor mye de husker fra det de har sett tidligere.

Altså er det flere forskjellige kognitive og sosiale prosesser involvert i imitasjon, og målet vårt er å lage et testmateriale som kan måle dette samtidig. Et slikt testmateriale kan også videre brukes som et diagnostisk verktøy for å oppdage utviklingsforsinkelser – noe som er veldig viktig for å kunne gi tidlige oppfølging og hjelp for de som trenger det.

Lyst til å delta?

Nå på nyåret startet vi opp en spennene imitasjonsstudie på BabyLab, og vi trenger flere deltakere! Flere foreldre har allerede besøkt laben med sine barn, og flere har meldt seg på studien – men vi søker fortsatt enda flere.

Vi oppfordrer deg som har et barn mellom 12-18 måneder å ta kontakt med oss. Send for eksempel en e-post til meg på solveig.flatebo@uit.no. Lurer du på om barnet ditt fyller kriteriene for å delta, sjekk her: https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Det tar kun 1-1,5 time å delta, og vi er fleksible med våre avtaletidspunkter. De som har besøkt laben vår beskriver studien som morsom og nyttig. Ønsker du å lese mer om hvordan det er å besøke laben, kan du lese mer om det her: https://site.uit.no/babylab/et-besok-pa-laben/

 

 

 

 

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Hva har pust med psykologi å gjøre?

Av Solveig Flatebø, master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Foto: UiT.

Har du noen gang tenkt over om pusten din kan være forbundet med hvordan du presterer kognitivt?

Pusten vår er viktig for hjernemetabolisme, og da selvfølgelig også for vår kognisjon. Derfor utforsker vi hvordan lungefunksjon og kognitive evner er forbundet hos ulike aldersgrupper og populasjoner. Dette gjøres i vår Utviklings- og gerontolab.

Bli med på vår forskning! Her er en deltaker i vår lab. Pust måles samtidig som det utføres en kognitiv verbal oppgave.

Vil du bli med?

For tiden holder vi på med en studie hvor forbindelsen mellom lungefunksjon og kognitive evner hos astmatisk ungdom i Tromsø undersøkes.

Dette gjør vi ved å måle lungefunksjon med et instrument (spirometer) samtidig som deltakerne gjør kognitive verbale oppgaver.

Studien vår har fått pengestøtte fra Norges Astma og Allergiforbund.

Tidligere, da jeg skrev min masteroppgave i psykologi, testet jeg forbindelsen lunge og kognisjon hos mange ungdommer uten astma.

Nå ønsker vi å sammenligne resultatene fra disse ungdommene med astmatisk ungdom. Det kan tenkes at forholdet mellom lungefunksjon og kognitive evner har større betydning for astmatisk ungdom.

Slik deltar du:

Vi søker ungdom med astma i alderen 16-19 år . Ta gjerne kontakt med meg, Solveig Flatebø på e-post solveig.flatebo@uit.no, dersom du ønsker å delta.