Praksis i England – nært, men fjernt

Skrevet av Amalie Hempel, fysioterapistudent ved Det helsevitenskapelige fakultet og nestleder i FYSIO Norge.

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UiT Norges arktiske universitet lar oss ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene sammenlignet med England? Er det noen forskjeller?

Bristol. Foto: Privat

Fysioterapistudenter i England

Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester, og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til i Norge, har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for å søke jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Southmead Hospital. Foto: Privat

Andre arbeidsoppgaver

Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics. Her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på, eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensial for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter bestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag

Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Amalie og hennes veileder i England. Foto: Privat

Pasient-fysioterapeut-relasjoner

De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol, ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger

Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter vanligvis blir, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Amalie Hempel (t.v.) og Kristine Kornelia Paulsen er begge fysioterapistudenter ved UiT på utveksling i Bristol. Foto: Privat

Oppsummert – søk utveksling i England!

Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte der enn i Norge, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League-kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i Fysioterapeuten 12. februar 2020, se Praksis i England – nært, men fjernt.

Se også blogg fra 2019 skrevet av UiT-studenter som var i Zambia: Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

 

Relaterte blogginnlegg og nyhetsartikler fra UiT:

Studentutveksling ved UiT – sjekk mulighetene

Studentpraksis i Tanzania

Praksis blant afrikanske løvebrøl

Muligheter for forsknings- og utdanningssamarbeid innen urfolkshelse

Styrket internasjonalt samarbeid innen vernepleie

Institutt for helse- og omsorgsforskning satser på internasjonalisering – og det gir resultater

 

Slik (mis)lykkes du med ditt foredrag

Skrevet av Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

10 steg til å fremme eller hemme snapchat-selfies og middagsplanlegging under din forelesning.   

Man kan ikke legge skjul på sosiale mediers tiltrekningskraft, men kanskje kan man som aktiv formidler overkomme det? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter fire år på «pinebenken», også kalt forelesningssal, skulle jeg, som forskerlinjestudent, oppleve formidlingens verden som formidler. Jeg hadde klart for meg en mental «NOT-to-do-list» etter mine mange timer som student i auditorium, men steg-for-steg har jeg opplevd hvor lett det er å havne i akkurat de sporene jeg helst vil unngå.

«Sharing is caring» som de sier, så her er min oppskrift på hvordan man helt vellykket mislykkes – eller ikke – under et foredrag:

1. Ja, det stemmer! Det var dere jeg skulle snakke til i dag.
Som foredragsholder finnes det ingen bedre følelse enn å stille forberedt, bortsett fra å være en aktiv student i en forelesning hvor foreleseren formidler til DEG. Dette er absolutt den beste åpningen hvis du har lyst til å bli blendet av lysende epler, etterfulgt av mobilholding og smilende fjes.

2. Hører dere meg, eller trenger jeg mikrofon?
Bruk mikrofonen! Før man går inn i et auditorium som student, lurer man alltid på: vil jeg se PowerPointen eller høre foreleseren i dag? Den unge formidlerens store spørsmål er: bruke tid på mikrofon eller foredraget? Svaret er: kom i god tid før presentasjonen, så slipper du som oftest å velge.

3. Javel, var det den sliden som kom på nå.
Henviser til punkt 1. Det hjelper faktisk å være forberedt og trippelsjekke presentasjonen.

4. Ser dere hva som står i tabellen?
Som student er svaret på det spørsmålet nesten bestandig «nei», men selvfølgelig påvirkes man av valget man har tatt i punkt 2 (høre eller se). Nå som formidler, så er jo akkurat den tabellen superviktig! Eller?

5. Det står litt mye på denne sliden, men det viktigste er…
Jeg kunne ha spart meg for mye tid og frustrasjon som fersk formidler, hvis noen hadde fortalt meg tidligere at det viktigste er mer enn godt nok. Under eksamenslesing har en tettpakket slide vært ønsket, men jeg har innsett at notatfunksjonen i PowerPoint kan fungere like bra.

6. Det minner meg på en morsom historie…
Jeg beundrer alle som får til å lande en vits, men hvis man ikke er velsignet som komiker i tillegg til akademiker, så er det lov å la noen andre være morsom i stedet for deg. YouTube fungerer utmerket.

7. ADD, ADPKD…
Forkortelser sparer plass, og jeg elsker å bruke dem, men må minne meg selv på at som student, hvis man måtte google forkortelsen…Ja, da frister notifikasjonene fra snapchat mer.

8. Det 7-ende hovedpoenget jeg vil at dere skal ta med dere i dag…
Ingenting er mer effektivt for å få en trøtt student med lavt blodsukker til å våkne til liv igjen, enn når ordet eksamensrelevant blir nevnt. Likevel, hvis man fortvilet sitter fast og prøver å skjønne hovedpoeng nr. 3, da er det lettere å gi opp og kanskje sende en snap om det.

9. Det ser ut som jeg ble ferdig 15 minutter før tida. Er det noen spørsmål?
Dette punktet er litt utfordrende, for her er jeg i rollene som student og formidler uenig med meg selv. Studenten sier ikke nei takk til å gå tidligere (spesielt hvis det er på slutten av dagen), men formidleren vet at tiden sannsynligvis ikke har blitt utnyttet godt nok, eller det har gått for fort. Dette kommer gjerne til uttrykk i en mildt pinlig og sannsynligvis stille spørsmålsrunde.

10. Vi har 5 minutter igjen, så jeg går fort gjennom de neste (20!) slidene.
Henviser til punkt 5. Alt kan ikke være viktig, selv om alt føles viktig?! Dette er til min store frustrasjon som student, men som formidler forstår jeg hvor vanskelig det er å begrense seg.

 

Artikkelforfatter Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved UiT. Foto: Privat

Uavhengig av utdanningsretning, dyttes vi alle målrettet mot å bli dyktige formidlere, og noen har kanskje en lengre vei å gå enn andre. Jeg tenker at det er ingen skam i å fortsette å prøve til man får det til, så lenge man faktisk prøver. Lykke til med din formidling!

 

Artikkelforfatteren er medisinstudent på 5. året, og er forskerlinjestudent tilknyttet Pediatrisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin ved UiT. Her kan du lese om forskningsprosjektet hun jobber med: Jakten på antibiotikaens lille hjelper

Det er ikke ett fett hvor fettet lagres

Skrevet av Vilde Lehne Michalsen, stipendiat, Jonas Johansson, post.doc., og Nils Abel Aars, stipendiat, alle ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Er du overvektig? Stadig flere av oss blir det. Fedme er mye lettere å forebygge enn å behandle, og man trenger bare et målebånd for å følge med på det farlige magefettet. Et par centimeter mindre midje, kan ha stor positiv innvirkning på fettvev og risiko for sykdom.

Overweight overvekt

Magefedme kan enkelt måles med et målebånd. Stor mage kalles ofte for «epleform» og er forbundet med større risiko for sykdom enn «pæreform», som er når man lagrer fett på underkroppen. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Befolkningen røyker mindre, har lavere blodtrykk og lavere kolesterol nå enn for et par tiår siden. Likevel er forekomsten av fedme doblet på verdensbasis siden 1980. Dette forklares først og fremst med mangel på fysisk aktivitet og et kaloririkt, usunt kosthold. Fedme er et problem fordi for mye kroppsfett er en risikofaktor for mange sykdommer.

Men det er ikke ett fett hvor fettet lagres.

Enkle mål for kroppsfett
Et enkelt mål for kroppsfett er kroppsmasseindeksen (vekt/høyde2). Overvekt og fedme defineres ut fra denne, med nedre grenser på henholdsvis 25 og 30 kg/m2. Men kroppsmasseindeksen er upresis for enkeltpersoner, fordi kroppsvekt utgjøres av blant annet muskler, organer og benvev i tillegg til fettvev. Kroppsmasseindeksen er for eksempel for unøyaktig til å vurdere effekten av livsstilsendringer på fettmasse.

Et annet nyttig og enkelt mål for fettvev, er midjeomkretsen. Dette er et mer spesifikt mål som kan fortelle noe om fett rundt de indre organene, også kalt visceralt fett (fra det latinske viscera, som betyr innvoller). Det er dette fettet som er spesielt forbundet med sykdom.

En midjeomkrets over 80 cm for kvinner og over 94 cm for menn, regnes som en «overvektig» midje. Midjen bør helst være mindre enn disse målene. En midjeomkrets over 88 cm for kvinner og 102 cm for menn, regnes som fedme, og medfører betydelig økt risiko for sykdom.

Mer magefedme i nord
I Nord-Norge har man sett stor økning i midjeomkretsen hos folk de siste tiårene både i de urbane Tromsø-undersøkelsene og i de rurale SAMINOR-undersøkelsene. Dette er en bekymringsfull utvikling.

En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Tall fra en befolkningsundersøkelse i ti distriktskommuner i Finnmark og Troms, viser for eksempel at det i 2003-2004 var 69 % av kvinnene som målte 80 cm eller mer rundt livet, mens andelen hadde økt til 88 % i 2012-2014 (alderskorrigert midjeomkrets). Andelen av menn med midjeomkrets på 94 cm eller mer, økte fra 46 % til 71 %.

De siste to tiårene har andelene også økt i mer urbane strøk, som Tromsø kommune. Her hadde 79 % av kvinnene og 67 % av mennene en midjeomkrets som tilsvarte overvekt eller fedme i 2007-2008.

 

Figuren viser utviklingen for hvor stor andel som har “overvektig” midje fordelt på alder i Tromsø-undersøkelsene i 1994-1995 og 2007-2008 (gjennomført i Tromsø kommune), samt i SAMINOR-undersøkelsene i 2003-2004 og 2012-2014 (gjennomført i følgende kommuner: Evenes, Skånland, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

 

Spesielt bekymringsfullt er de store endringene blant yngre voksne. En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Fett rundt midjen kan bestå av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Illustrasjon: www.colourbox.no

Visceralt fett og metabolsk syndrom
Men selv om et enkelt målebånd måler omkretsen på midjen, gir det ikke detaljert informasjon om sammensetningen av ulike typer fett. Fett rundt midjen består nemlig av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Sistnevnte er det farligste fettet som er knyttet til sykdom.

Det er store individuelle variasjoner i sammensetningen av fettvev i mageområdet, men noen tendenser er tydelige. For eksempel består magefettet hos menn mer av det farlige viscerale fettet enn hos kvinner, som har relativt mer underhudsfett. Etter overgangsalderen er imidlertid kjønnsforskjellene mindre tydelige.

Et tegn på at man har visceralt fett, kan (foruten økende midje), være utvikling av en tilstand som kalles metabolsk syndrom. Mange av de som har metabolsk syndrom er nok ikke klar over det selv, men med et blodtrykksapparat, en blodprøve og et målebånd, kan man få en enkel og kjapp metabolsk status. Magefedme, forhøyet fastende blodsukker, høyt blodtrykk, lavt HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) og høye triglyserider (fettstoffer i blodet), er markører for metabolsk syndrom.

I seg selv er metabolsk syndrom ingen sykdom, men gjenspeiler en utvikling med lagring av visceralt fettvev og insulinresistens. Sistnevnte er enkelt forklart når kroppen ikke lystrer insulinet, et hormon fra bukspyttkjertelen, slik som det skal. Dette får konsekvenser for blant annet blodsukkeret og fettstoffer i blodet, og til syvende og sist bidrar dette til utvikling av sykdom.

Det viscerale fettet (rundt de indre organer) er dessuten mer aktivt enn underhudsfettet (subkutant fett), og bidrar til en mild betennelsestilstand i kroppen, som er underliggende i flere sykdomstilstander.

Figurtekst: Her ser vi det visuelle resultatet etter en DXA-skanning av hele kroppen, der mengde fett, muskler og bein måles. I det rosa området måles det viscerale fettet (rundt de indre organer). Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Risikoen for hjertekarsykdom er dobbelt så høy hos personer med metabolsk syndrom, sammenlignet med de som ikke har det. Risikoen for diabetes (sukkersyke) er fem ganger så høy. Det følger også med en forhøyet risiko for fettlever, noen kreftformer, polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og obstruktivt søvnapné (snorkesyke). Den gode nyheten er at metabolsk syndrom er mulig å bli kvitt, og det skjer først og fremst gjennom livsstilsendringer.

Forekomsten av metabolsk syndrom økte også i de samme ti distriktskommunene i Finnmark og Troms hvor midjeomkretsen hadde økt. I 2003-2004 var forekomsten 31,2 %, mens den var 35,6 % i 2012-2014. Det var forskjeller mellom kjønnene i denne utviklingen; blant menn var økningen på hele 8 % (fra ca. 30 % til 38 %), mens det for kvinner økte med ca. 2 % (fra 34 % til 36 %).

Det er imidlertid stor individuell variasjon i sammenhengen mellom vekt, midjemål, visceralt fett og metabolsk syndrom. Det er nemlig slik at for to personer som begge har kroppsmasseindeks på 28 kg/m2 og midjeomkrets på 100 cm, kan den ene ha lite visceralt fett og ikke metabolsk syndrom, mens den andre kan ha mye visceralt fettvev og metabolsk syndrom. Det er også slik at normalvektige personer kan lagre visceralt fett og være i risiko for sykdom.

Helkroppsscanning for presis fettfordeling
På legekontoret og i store befolkningsundersøkelser er slike kjappe og enkle målinger av vekt, midje, blodtrykk og blodprøver veldig nyttige. Men hvis man vil helt spesifikt studere fettvevet (type, lokalisasjon, endringer over tid), trengs det andre metoder.

Mer presis informasjon om fordeling av fett- og muskelmasse i kroppen får man fra «Bioelectrical Impedance Analysis» (BiA) eller «Dual-Energy X-ray Absorptiometry» (DXA).

Under en BiA-måling plasseres personen på et badevekt-lignende apparat, som sender en elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden fra fettvevet. Målingene brukes til å beregne fettmasse. En BiA-måling er rask og helt ufarlig, men det det er stor variasjon i resultatene mellom ulike produkter på markedet.

Enda mer presise, er røntgenbaserte DXA-målinger. Det tar 10 minutter, og gjennomføres ved skanning av hele kroppen. Strålingen er lav sammenlignet med annet røntgenutstyr som brukes i medisinske sammenhenger, og lavere enn du får fra kosmisk stråling og stråling fra jorda en vanlig dag.

Resultatet er detaljert informasjon om mengde og fordeling av fett, muskler og bein i kroppen. Denne informasjonen kan brukes til å finne mer presise mål på kroppssammensetningen, som fettmasseindeks (fettmasse/høyde2) eller fett-fri-masseindeks (fett-fri masse/høyde2).

I motsetning til kroppsmasseindeksen, som beregnes ut fra total vekt, er disse målene altså helt spesifikke for de enkelte typer kroppsvev.

Presise målinger er en stor fordel når forskere vil studere effekten av for eksempel livsstilsendringer på det farlige fettet.

Ny forskning med DXA-målinger fra ungdom i Tromsøundersøkelsen (Fit Futures), viser at både vekt og fettmasse øker hos ungdom fra 16-årsalderen til 18-årsalderen. Men disse funnene er imidlertid ikke overraskende, fordi ungdommene er i innspurten av den naturlige vekstfasen. Mange av endringene i kroppssammensetning hos ungdom, drives av naturlig hormonell påvirkning, og er derfor delvis uavhengig av levevaner på kort sikt.

Mer foruroligende er det imidlertid at historiske data viser at det har vært en økning i antall barn og ungdom med overvekt og fedme fra etterkrigsårene og frem til i dag. Heldigvis kan det se ut til at noe av denne økningen har avtatt.

I Tromsøundersøkelsen utføres det nå flere studier på kroppssammensetning målt med DXA hos både voksne og hos ungdom. Blant annet skal man undersøke utviklingen av fettvev forskjellige steder i kroppen og sammenhengen med risikofaktorer for hjertekarsykdommer. I SAMINOR-undersøkelsen skal man undersøke risiko for død knyttet til metabolsk syndrom og fedme.

En DXA-måling gjennomføres ved at en person ligger på dette apparatet og blir skannet fra topp til tå. Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Hva kan man gjøre selv?
Take-home-message er at for mye fett er ikke bra, spesielt om det lagres i mageområdet. Man trenger bare et enkelt målebånd for å følge med på utviklingen selv. Hvis man samtidig får målt litt forhøyet blodtrykk, blodsukker eller fettstoffer i blodet, bør det motivere til livsstilsendringer.

Fedme er nemlig mye lettere å forebygge enn å behandle. For å unngå at man legger på seg, er det for øvrig de vanlige rådene som gjelder: vær i aktivitet og spis sunt.

De gode nyhetene er at selv et par centimeter mindre midjeomkrets kan ha stor positiv innvirkning på både fettvev og metabolske risikofaktorer. Dessuten gir fysisk aktivitet store helsegevinster uavhengig av vektreduksjon.

 

Interesserte kan lese mer her:
https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/vekt-bmi-og-maling-av-midjen

https://nhi.no/kosthold/overvektfedme/metabolsk-syndrom/

 

Referanser:

Michalsen VL, Kvaløy K, Svartberg J, Siri SRA, Melhus M, Broderstad AR. Change in prevalence and severity of metabolic syndrome in the Sami and non-Sami population in rural Northern Norway using a repeated cross-sectional population-based study design: the SAMINOR Study. BMJ Open. 2019 Jun 1;9(6):e027791.

Jacobsen BK, Aars NA. Changes in waist circumference and the prevalence of abdominal obesity during 1994–2008 – cross-sectional and longitudinal results from two surveys: the Tromsø Study. BMC Obes. 2016 Sep 21;3:41.

Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Norge fortsatt best i verden på lav antibiotikabruk i oppdrett

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det har vært en økning i mengden antibiotika som er brukt, men norsk akvakultur er fremdeles verdensmester i å bruke lite antibiotika for å produsere laks.

En svært liten andel av norsk oppdrettslaks behandles med antibiotika, selv om totalforbruket økte fra 2017 til 2018. Illustrasjonsfoto: Pixabay.com

Hele 98,6 prosent av all norsk oppdrettslaks fikk aldri antibiotika i 2018. Antall fisk som fikk antibiotika gikk ned, men det er likevel en økning i totalforbruket av antibiotika fordi noen av de 1,4 prosentene med laks som ble behandlet var stor fisk – som krever større doser. Dette konkluderer den nylig publiserte NORM-rapporten, som ser på blant annet antibiotikabruk hos mennesker, dyr og fisk i Norge.

Det brukes svært lite antibiotika i norsk akvakultur, for i 2018 ble det brukt 0,069 milligram antibiotika pr kilo laks produsert. Til sammenligning ble det brukt 2,9 milligram for å produsere 1 kilo kjøtt i norsk landbruk. Selv dette er oppsiktsvekkende lavt, svensk kjøttproduksjon bruker 12,9 milligram.

I løpet av de seks siste årene har det i snitt vært utstedt ni antibiotikaresepter per år til behandling av bakterielle infeksjoner hos laks i vekstfase. Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Vi bruker nå riktigere type antibiotika

Totalt ble det i fjor brukt 858 kilo florfenicol, et antibiotikum som også i USA er reservert kun for bruk på dyr og fisk. Dette er en økning fra 269 kilo i 2017. Det var en nedgang i bruken av oxolinsyre, fra 343 kilo i 2017 til 54 kilo i 2018. Etter 10 år uten bruk av tetracyklin, viste 2018 et forbruk på 20 kilo til matfiskproduksjon i Norge.

Reduksjonen på 84 prosent i bruk av oxolinsyre er positivt da dette medikamentet ikke er godkjent for bruk på fisk av amerikanske myndigheter (FDA). Dette har imidlertid resultert i at det er utskrevet mer florfenicol.  FDA har godkjent florfenicol kun til bruk på dyr og fisk for å forhindre at det skal forårsake resistens hos bakterier som gir sykdom hos mennesker.  Det kan være en av årsakene til at antibiotikamengden økte noe i 2018, men bruksprofilen er blitt bedre.

Produserte over 45 000 tonn mer laks i 2018

En annen faktor er at lakseproduksjonen har økt med 45 339 tonn fra 2017 til 2018, til totalt 1 281 874 tonn laks.  NORM-rapporten påpeker også at det i 2018 var noen få sjølokaliteter med stor laks som måtte behandles med antibiotika. Normal dosering er 10 milligram florfenikol per kilo fisk i 10 dager. Sykdom hos stor fisk gir derfor et høyere antibiotikaforbruk. I 2015 og 2016 var det ikke sykdom i lokaliteter med stor laks, og det totale antibiotikaforbruket ble dermed lavere. NORM-rapporten viser at økt bruk av antibiotika ikke betyr økning i antall behandlinger av oppdrettsfisk.

Faktisk viser NORM-rapporten at totalt antall antibiotikaresepter er blitt redusert fra cirka 60 resepter per år i 2015, til kun 43 i 2018.

Strenge nasjonale mål

I Nasjonal strategiplan mot antibiotikaresistens (2015), ble det bestemt at totalforbruket av antibiotika i norsk akvakultur i 2020, ikke burde overstige gjennomsnittet for forbruket av antibiotika i årene 2004-2014, nemlig 1003 kilo totalt. Dette er tolket til også å kunne anvendes som milligram per produserte kilo; 1,14 milligram. I 2018 var totalforbruket 931 kilo, og dette blir 0,69 mg per produserte kilo.

Det er med andre ord mulig at det kan bli restriksjoner for bruk av antibiotika i akvakulturnæringen opp mot 2020. Det kan være at måltallene som ble satt i 2015 for antibiotikabruk i 2020, er for snevre og ikke tok tilstrekkelig hensyn til behandling av stor fisk, og til hvilke antibiotika som brukes.

Norsk akvakultur er fortsatt absolutt verdensledende i storskalaproduksjon av marine arter for konsum med hensyn på bruk av antibiotika.

Men en bør også vurdere andre tiltak enn antibiotikabehandling om samme oppdrettsanlegg opplever gjentatte utbrudd av bakterielle infeksjonssykdommer.  Mange land opplever at infeksjonssykdommer ikke kan behandles grunnet antibiotikaresistens, og søkelyset er derfor også satt på bruk av antibiotika i matproduksjonen. Norge må derfor fortsatt forvalte denne næringen slik at så godt som all norsk laks fortsatt ikke behøver antibiotika.

 

NORM/NORM-VET 2018. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of Antimicrobial
Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2019. ISSN: 1502-2307 (print) / 1890-9965 (electronic).

 

Se også:

NORM-rapporten fra 2018 og tidligere år: NORM-rapporter

vetinst.no

antibiotikaresistens.no

Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020.

Helsebiblioteket

 

 

Veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi ga gode resultater for pasienter med spiseforstyrrelser

Skrevet av doktorgradsstipendiat Maria Bakland og professor Gunn Pettersen, begge ansatt ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Ny behandlingsmetode med veiledning fra fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, gir håp om at flere med bulimi og overspisingslidelser, kan få hjelp.

I en norsk studie er en ny behandling for spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og overspisingslidelse vurdert opp mot dagens foretrukne behandlingstilbud. Pasientene som deltok i den nye behandlingen, opplevde at de fikk nye verktøy og et endret syn på kropp og helse, noe som hjelper dem i hverdagen eller også til å bli friske fra en spiseforstyrrelse.

Deltakerne i studien sa at styrketrening ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Den nye behandlingen består av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi, eller FAKT. Studien var et samarbeid mellom Norges idrettshøgskole og UiT Norges arktiske universitet, og pasientene var kvinner i alderen 18 til 40 år.

Terapeutene som drev FAKT-behandlingen er fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, og er tradisjonelt ikke mye brukt som terapeuter i behandling av spiseforstyrrelser.

Resultatene fra behandlingen viser at pasientene opplever symptombedring. Resultatene har vist seg å være stabile opp til to år etter behandlingsslutt, og er like gode som referansegruppen som fikk standard psykoterapi (kognitiv adferdsterapi).

Nye funn fra studien er nå publisert hvor vi har undersøkt pasientenes personlige erfaringer med å ha deltatt i FAKT-behandlingen.

Trening i hverdagen ga mer energi

Pasientene vurderte treningen som inngikk i behandlingen, som et nyttig og motiverende verktøy. Spesielt mente de at styrketreningen ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Som en av pasientene sa:

Jeg har endret måten jeg trener på. Jeg kunne veldig lite om styrketrening, og nå har jeg lært noe om trening som jeg har fortsatt med, og som jeg tenker at jeg skal prøve å opprettholde resten av livet.

Forsto betydningen av fire faste måltider

Et sentralt funn var også at pasientene forstod betydningen av å kunne tillate seg fire faste måltider. De erfarte at de spiste både større og mer regelmessige måltider sammenlignet med tidligere. Et mer regelmessig matinntak bidro til færre episoder av ukontrollert spising. En pasient sa det slik:

Tidligere hadde jeg problemer med å forstå at jeg trengte mat. Jeg har lært at man faktisk trenger ganske mye mat når man trener så mye som jeg gjør. Det har endret synet mitt på kosthold.

Loggføring motiverte deltakerne

Loggføring av trening og matinntak, bidro til kontroll og oversikt i hverdagen. Loggføringen var viktig som motivasjon for å utvikle gode rutiner, og bidro til å reetablere den normale sultfølelsen.

I tillegg til en normalisering av sult- og metthetsfølelsen, opplevde også noen at hormonelle endringer i tiden rundt eggløsning ga ekstra utfordringer med matinntaket og tanker om egen kropp.

Ved å loggføre menstruasjonssyklusen sin, ble deltakerne mer bevisste på dette, og de klarte å møte og håndtere disse dagene på en bedre måte.

Nye perspektiver

Pasientene som deltok i den nye behandlingen, fortalte også at de hadde utviklet nye perspektiver på egen helse, og hvordan de kan møte utfordringer i hverdagen. Treningen, og særlig styrketreningen, hadde hjulpet dem til å oppleve seg mentalt sterkere:

Jeg er blitt sterkere fysisk, og det gjør meg også sterkere psykisk.

Resultatene viste også at pasientene gjennom behandlingen endret sine mål og ønsker for egen kropp og utseende, og at de opplevde å ha fått et sunnere forhold til trening. Tidligere handlet trening om å forbrenne kalorier og gå ned i vekt, men nå ønsket de seg en sterk kropp og en god kroppsholdning.

I kostholdsterapien tilegnet de seg ny kunnskap om ulike næringsstoffer og fikk avkreftet myter de hadde tillært seg gjennom informasjon fra eksempelvis sosiale medier. De startet derfor å spise matvarer igjen som de tidligere hadde kuttet ut. De lærte seg også å planlegge dagen bedre for å kunne spise regelmessig og tilstrekkelig gjennom dagen.

For noen av pasientene medførte behandlingsmodellen noen utfordringer. Ikke alle syntes at det var like enkelt å motta behandling i gruppe. Andre utfordringer var at behandlingen var for kort (16 uker), og at de opplevde et behov for oppfølging i etterkant av behandlingen.

Behandlingen motiverte og ga nyttige verktøy

Pasientperspektivet er viktig, og resultatene fra denne studien viser at pasientene opplevde veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi som motiverende, og at den ga nyttige verktøy i veien ut av en spiseforstyrrelse.

Når vi også vet at denne behandlingen viser tydelige endringer i kjernesymptomene ved spiseforstyrrelser og at en ny gruppe terapeuter kan bidra i behandling, er det grunn til å håpe at flere pasienter med bulimi og overspisingslidelser kan få hjelp fremover.

Denne kronikken er tidligere publisert på forskning.no.

Mer om forskningen og metoden:

  • Kvinner i alderen 18 til 40 år ble tilbudt veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi (FAKT) ved Norges idrettshøgskole (NIH).
  • Prosjektleder for behandlingsstudien FAKT er professor Jorunn Sundgot Borgen ved NIH.
  • Studien er et samarbeid mellom NIH og UiT Norges arktiske universitet.
  • Du kan lese mer om studien her.
  • Implementering av den nye behandlingen er under planlegging.
  • Førsteamanuensis Therese Mathisen er ansvarlig for implementeringen, som er et videre samarbeid mellom Norges idrettshøgskole, Høgskolen i Østfold og UiT Norges arktiske universitet – finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening.

 

Science Buddies – Antibiotic discovery as a team effort

Eric Juskewitz, Doctoral Research Fellow, Department of Medical biology, Faculty of Health Sciences, UiT The Arctic University of Norway

Researcher assemble! Teamwork and science bring the endgame to the antibiotic resistance crisis.

Come together right now! Illustration: Oliviero Spinelli

The Good Old Days

Do you remember the time, when your mother told you to stick to a friend on the way home? Probably your first encounter with the buddy system. Two people watching out for each other provides more than just an additional pair of eyes. You shared your stories, knowledge on how to behave in traffic and maybe even a shortcut. Both of you added value to the endeavor and became greater than the sum of two single parts, 1 + 1 = 3!

So why shouldn’t we use the buddy system in science as well?

It’s always good to have friends

Imagine you look at a cylinder, the two rectangle sides indicate it is a brick. Just with the circle side, you discover its true nature and you can get the bigger picture. The DigiBiotics project uses the same principle to solve the main question: “Is that a good antibiotic?” Eight PhD students from different scientific areas have their own approach to solve that question. Examples? Sure, here we go:

Together we are strong. Image by Colourbox.com

Marte asks herself: What do organisms from the ocean floor do against bacteria?

So she dives down with a submarine and samples them.

Tone is wondering: How does an effective antibiotic structure look like?

She uses chemical LEGO bricks and builds her own antibiotics.

Laura thinks about: How will an antibiotic interact with the bacterial surface?

She logs in to the supercomputer, starts her TETRIS and see how she can fit them in the bacterial layers.

My question is: How do resistant bacteria react to new antibiotic compounds?

I open Pandora’s Box and ask the culprits myself.

What can Pandora’s Box tell us?

I have a collection of “nasty and bad” bacteria from hospitals in my box. Those bacteria have a whole bucket full of tools to avoid treatment with antibiotics and are resistant to multiple antibiotics. So how will I find “the one” that will work against them?

At first, I ask my buddies if they found or build an interesting compound. Then I check if the antibiotic compound can kill those bacteria effectively. If we have a winner from those tests, I zoom onto the molecular level and try to figure out: Where and how is this antibiotic working? And not to forget my buddies! Of course, I tell them my findings so they can improve the antibiotic further.

Just open the lid a bit, please. Image by Colourbox.com

But why?

So why are we doing this? Infectious diseases caused by multi drug resistant bacteria are among the leading causes of death worldwide and if we do not handle the crisis, it is estimated that 10 million people will die from them each year around 2050. The modern health system as we know it would change completely. We would be back in the early 20th century. The routine treatment of infections, wounds after surgery or cancer patients will become impossible. Let’s change that outlook!

Eric Juskewitz. Photo: David Jensen

Interested?

Follow me and my buddies on Social Media to stay tuned on our latest results:

@EJuskewitz Twitter

@DigiBiotics Twitter

@DigiBiotics Facebook

@DigiBiotics Instagram

 

Links:

DigiBiotics UiT

DigiBiotics (Centre for Digital Life Norway)

 

 

Feriesex – hvor i Europa er risikoen for kjønnssykdommer størst?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Mange reiser til utlandet i ferien for å nyte sol, sjø, sand… og kanskje også ubeskyttet sex. Men i hvilke land er det størst risiko for å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik. Foto: privat

Det er over 30 forskjellige bakterier, virus og parasitter som kan smittes ved seksuell kontakt. Noen er mer vanlige i Europa, som gonoré, klamydia, og syfilis, men en kan få genital smitte også av humant papilloma virus (HPV), herpesvirus, hepatitt B- og C-virus og naturligvis HIV.

Rent statistisk har det de siste 30 årene blitt mindre gonoré og mer klamydia i de industrialiserte landene, samtidig som den fryktede sykdommen syfilis har kommet mer tilbake både i Europa og USA de siste 10 årene. I land som vaksinerer ungdom mot HPV, er de farlige virusvariantene nesten borte. Men i land uten aktiv vaksine, er dette et virus som kan gi kreft i livmorhalsen, analt, på penis og i halsen.

HIV-smitte er ikke lengre en dødsdom siden det fins gode behandlingsalternativer, men fortsatt smittes menn, og i noe mindre grad kvinner, av dette fryktede viruset ved ubeskyttet sex. Et stort problem, særlig i Asia, er økningen av infeksjoner med gonoré-bakterier som nesten ikke lar seg behandle med antibiotika.

Det europeiske sentret for sykdomskontroll ligger utenfor Stockholm, og mottar kontinuerlig data om utbrudd og antall av forskjellige infeksjonssykdommer fra EU- og EØS-land. For å kunne sammenligne tall, bruker vi insidens, det vil si antall smittede per 100 000 innbyggere.

Hvor blir nordmenn smittet av gonoré, klamydia, syfilis og HIV?

Av 1 659 personer i Norge (1 352 menn og 307 kvinner) smittet med gonoré i 2018, oppga 25 % at de var smittet i utlandet. Antall smittede med gonoré økte med 17 % fra 2017. Av 26 579 menn og kvinner med klamydiainfeksjon i 2017, oppga ingen at de var smittet i utlandet. I 2018 fikk 231 diagnosen syfilis, og av disse var kun ni kvinner.  Men hele 81 av disse 231, det vil si 35 %, var smittet i utlandet.  Av 191 personer som fikk diagnosen HIV-infeksjon, oppga hele 156, altså 82 %, at de var smittet utenfor landets grenser.

Hvor i utlandet blir så nordmenn smittet av seksuelt overførbare sykdommer? De fleste blir smittet i Europa, men noen kom hjem fra Afrika og Asia med sykdom etter å ha hatt seksuell omgang med blant annet prostituerte. I Europa, er det i de vanligste ferielandene smitte skjer, som Hellas, Tyrkia og Spania. Men data for smitteinsidens i et land er ikke nødvendigvis en risikofaktor i seg selv, mange blir smittet av andre turister som kommer fra et annet land. Men det er heller ikke uvanlig at ferierende som er blitt smittet, har etablert lengre seksuelle relasjoner til lokale kvinner eller menn, og at disse relasjonene består over mange år.

Klamydia mest utbredt på Island

I Europa er klamydia den sykdommen som smittes oftest, hvor 146 personer per 100 000 får klamydia per år. Det er store nasjonale forskjeller, og på topp med hele 650 per 100 000, kommer Island, deretter Danmark med 573 og Norge med 478. At ferieland som Spania kun har registrert 23 per 100 000, reflekterer nok ikke manglende seksuell aktivitet, men heller at de ikke registrerer alle tilfellene. Italia og Hellas oppga heller ikke sine klamydiatall til europeiske smittevernmyndigheter i 2017. Det var i 2017 hele 25 115 personer som fikk diagnosen klamydia i Norge, og det er litt flere kvinner enn menn som blir smittet.

Hepatitter, HPV og HIV

Det er også noen andre infeksjonssykdommer som kan smittes seksuelt. For perioden 2000 til 2013, viser snitt-insidensen at HPV-smitte skjer oftest i England med hele 131 tilfeller per 100 000, deretter kommer Irland med 73 og Island med 38. For hepatitt B-virus og det farlige hepatitt C-viruset, er Island nok en gang på topp med henholdsvis 13 og 23 tilfeller per 100 000. Frykter du genital herpesinfeksjon, er det i Moldova og England en høy insidens på henholdsvis 67 og 36.  Insidensen for HIV smitte i 2017 var høyest i Latvia og Estland med henholdsvis 18,5 og 17,4 per 100 000 innbyggere. Norge hadde i samme år en insidens for HIV-smitte på 4,2.

Island har størst risiko for syfilissmitte

Syfilis er en meget alvorlig sykdom, og størst mulighet for å bli smittet via ubeskyttet sex, er på Island. Her er det 15 tilfeller av syfilissmitte per 100 000 innbyggere per år. Deretter kommer Malta med 13, England med 12, det populære ferielandet Spania med 10, Danmark med seks og Norge og Sverige med cirka fire tilfeller per år blant 100 000 innbyggere. Snittet for EU- og EØS-land er sju. Og Hellas vil naturligvis ikke ødelegge ferieidyllen med å oppgi sine siste tall.

 

England topper gonoré-statistikken

Europamester i gonoré er utvilsomt England med en insidens på 75. Deretter kommer Irland med 47, Danmark med 33, Island med 29, Norge med 27 og Sverige med 25 tilfeller av gonoré per 100 000 innbyggere i 2017. Snittet for EU/EØS er 22. Hellas har ikke rapportert sine tall for 2017.

 

 

Usikkerheter i tallmaterialet

Selv om tallene fra Det europeiske sentret for sykdomskontroll synes korrekte, må en ta i betraktning at det å ha blitt smittet med seksuelt overførbare sykdommer kan medføre en viss sosial stigmatisering. I noen land blir derfor ikke alle resultater rapportert inn, og en del testing foregår anonymt. Det knytter seg derfor en viss usikkerhet til alle tall som angår slike sykdommer.

Kilder:

Meldingssystem for smittsomme sykdommer, Nasjonalt folkehelseinstitutt. http://www.msis.no/

https://ecdc.europa.eu/en/surveillance-atlas-infectious-diseases

https://forskning.no/land-og-regioner-sykdommer-bakterier/i-disse-ferielandene-er-det-mest-resistente-bakterier/335688

Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Er alternativ behandling farleg for born?

Skriven av Ola Lillenes, informasjonssjef ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ behandling (NAFKAM), UiT Noregs arktiske universitet

Viss foreldre sitt høve til å gje born alternativ behandling vert innskrenka utan at det er tilstrekkeleg basert på fakta, kan slik behandlingspraksis gå «under radaren». Det er truleg ikkje gunstig.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

NAFKAM reknar born under 12 år som ei sårbar pasientgruppe, særleg fordi dei ikkje tek val om behandling sjølve. Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem. Det var òg fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med sine eigne helseproblem til slike behandlarar. Vi fann òg at nordmenn sitt syn på alternativ behandling til born var delt: Om lag 40 prosent var tydelege på at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60 prosentane fordelte seg ganske likt mellom anten å vere positive eller nøytrale.

Dei siste åra har dette temaet òg vore oppe i samfunnsdebatten: Kva kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine? Kan vi stole på at foreldra tek gode helseval for dei, eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Lovverket: born er ikkje ei spesiell pasientgruppe

Ola Lillenes Foto: Privat

Dei norske reglane for den som tilbyr alternativ behandling, er mellom dei mest liberale i Europa: I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å måtte syne til medisinske kunnskapar. I verste høve kan det føre til at symptom blir oversett eller tolka feil. Dette kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok, og helsetilstanden kan bli verre.

Kritikarar av ordninga som vi har i dag, har meint at alternativbransjen set «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom, og at dette kan føre til overbehandling av pasientar utan samtykkekompetanse. Dei meiner at vi bør sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette har blitt møtt med argument som at aldersgrense og forbod er ei uheldig innskrenking av foreldreansvaret, som kan føre til at slik behandling av born går «under jorda». Nokre har og peika på at regulering vil gje eit uheldig inntrykk av at staten går god for at alternativ behandling «verkar».

Kva veit vi eigentleg?

Vi har sett nærare på korleis den organiserte delen av bransjen sjølv vurderer bruken, grunnar og mål for alternativ behandling på born, og korleis forbunda regulerer medlemmane for å handtere denne pasientgruppa. 42 av 69 kjende forbund for alternative behandlarar tok del i undersøkinga vår. Dei som svarte, ga oss dermed kunnskap om korleis born vert møtt hjå 7.100 slike behandlarar.

Berre 17 % av forbunda stadfesta at medlemmane deira ikkje behandlar born under 12 år. Til saman litt over halvparten opplyste at medlemmane deira behandlar born i ulike samanhengar. Nesten alle desse sa at dei har særlege reglar for behandling av born, som t.d. at behandlaren skal spørje om barnet fyrst har vore hos lækjar med plagene sine, og om barnet får skulemedisinsk behandling for plagene. Om lag ¼ sa at dei hadde andre reglar, som til dømes at foreldra må vere samde om å nytte slik behandling; eller at ein av dei skal vere med under behandlinga.

Undersøkinga synte og at dei fleste av desse borna fyrst har vore hjå lækjar, og at den alternative behandlinga vert nytta som eit tillegg til skulemedisinsk behandling – ikkje i staden for. Dette fell saman med det vi veit om vaksne nordmenn sin bruk av alternativ behandling. Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Dei helseproblema som forbunda meinte er grunnen til at born vert tekne med til alternativ behandlar, såg ut til å vere vanlege plager for pasientgruppa. Nokre av desse vert rekna som ikkje spesifikke og utan tilbod om verksam behandling i helsevesenet. Ifylgje forbunda, såg foreldra sine mål for behandlinga ut til å vere i tråd med dette, ved at dei fleste håper at ho vil dempe eller lindre plagene framfor å kurere dei.

Ein del av svara tydde på at foreldre òg kjem med alternativmedisinske forståingar av sjukdom og plager, som t.d. «ubalansar», «blokkeringar» eller «lave energiar». Slike nemningar er uvanlege i helsetenesta, og saman med alternativbransjen sin bruk av ulike verkty, testar og målingar har «alternative diagnosar» blitt kritiserte for å medverke til overbehandling og helseangst.

Nokre av tilboda som famnast av forbunda som svarte, kan reknast som metodar og teknikkar for sjølvhjelp der ein skal lære å bruke dei frå ein instruktør. Det kan vere vanskeleg å avgjere om desse er helserelaterte slik at lovverket for alternativ behandling gjeld, eller om dei skal reknast som pedagogiske tiltak for vanlege utfordringar. Ved slike høve kan rolleforståinga til den profesjonelle parten ha noko å seie for tryggleiken til pasientar som oppsøkjer dei for hjelp med eit helseproblem. Hovudansvaret for at dette er klårt og tydeleg, må ligge hjå utøvaren.

Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Så å seie alle forbunda som svarte, sa at dei stiller visse krav til utdanning til medlemmane, og har ei form for klageordning for pasientane. Dei faglege krava sprika likevel mykje, og ein kan ikkje gå ut frå at medlemsskap i eit forbund garanterer at behandlaren har tilstrekkelege medisinske kunnskapar. Ingen forbund sa at dei hadde fått inn klage på medlemmane si behandling av born dei siste tre åra. Forbunda uttrykte ulike syn og oppfatningar av risiko på spørsmålet om dei sjølve tykte at høvet til å gi alternativ behandling til born bør regulerast annleis enn i dag: Kring kvart femte forbund meinte at styresmaktene bør vurdere å endre reguleringa.

Dette bør vi få meir kunnskap om:

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Undersøkinga vart gjort blant leiinga i forbunda, og ikkje ute «i felten» blant foreldre og behandlarane som dei oppsøkjer. Mange forbund mangla opplysingar til å svare anna enn «veit ikkje» på spørsmåla våre. Truleg er det difor store mørketal på fleire viktige punkt for pasienttryggleiken:

Foreldra sine grunnar og mål for å ta med borna til alternativ behandlar; metodane og verktya behandlarane nyttar seg av for å avgjere helsetilstanden og behandling av desse borna, samt den totale behandlingssituasjonen deira bør undersøkjast nærare. Nokre forbund uttrykte og at dei ikkje oppfattar seg som «alternative behandlarar» og at lovverket dermed ikkje famnar dei.

Vi har òg lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Får dei det betre eller verre, eller vert dei som før? Vert borna uroa av alternativbehandlarane sine målemetodar og «alternative diagnosar»?

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Inntil vidare er born avhengige også på dette feltet av at dei føresette tek trygge og gode val for seg. Både dei som tek born med til alternativ behandling og dei som gjev slik behandling, har ansvar for ekstra varsemd slik at born ikkje vert utsette for meir ubehag, smerte eller risiko enn naudsynt.

Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Den dødelige hundegalskapen

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

For første gang på over 200 år har rabies tatt liv i Norge, men på verdensbasis dør 60 000 mennesker hvert år.

Tenk deg om to ganger før du klapper et dyr du ikke kjenner. Selv de små og søte kan bære på smitte. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Professor Ørjan Olsvik har arbeidet i felt med de farligste virusene som ebola og rabies. Han har ledet forskning med vaksine mot rabies, og utprøving av ulike vaksiner på veterinærer i Kenya (Journal of Clinical Microbiology, 1990 vol 28: p1847-1850). Foto: privat

Den 6. mai 2019 døde en kvinne i 20-årene på Førde sentralsjukehus av virussykdommen rabies. Hun var blitt bitt av en hund to måneder tidligere, på en ferietur i Asia.

Med økt reisevirksomhet til eksotiske reisemål, blir vi mer utsatt for infeksjonssykdommer vi ikke har i Nord-Europa. Det er derfor viktig å ha kunnskap om risiko og beskyttelsestiltak, både før avreise og dersom man blir smittet av sykdom i utlandet. Rabies er et eksempel på en slik sykdom.

Rabies er ikke utryddet med vaksiner som kopper, eller nesten borte som polio. Nærmere 60 000 mennesker dør årlig av det usedvanlig dødelige viruset.  Ca. 35 000 av dødsfallene er i Asia, over 20 000 i Afrika, og halvparten av disse er barn under 15 år.

Hvilke dyr kan bære smitte?

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø.

En regner med at ca. 99 % har fått sykdommen etter å ha blitt bitt av rabiessyke hunder, derav navnet hundegalskap. Den siste prosenten synes å være smittet av flaggermus. Rabies overføres ikke fra en pasient til en annen ved kontakt- eller dråpesmitte som ikke innebærer åpne sår. Men i et tilfelle fikk en amerikansk pasient transplantert en nyre fra en pasient som, uten å vite det, var bærer av rabiesvirus. Både donor og mottaker døde senere av sykdommen.

Alle pattedyr kan bli smittet av rabiesviruset, og siden mennesker i all hovedsak smittes med rabies fra dyr, er det viktig å unngå kontakt med husdyr som hunder og katter som viser unormal adferd. Ville dyr som ikke synes å være redd mennesker, som f.eks. rev, vaskebjørn, coyote, ulv, ekorn, rotter, skogsmurmeldyr, aper og mus, kan i prinsippet bli smittet av rabies.

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø. De kan smitte mennesker ved å klore og bite med sine små, skarpe tenner uten at det vises. Smitte fra flaggermus er den vanligste formen rabiessmitte hos mennesker i Nord- og Sør-Amerika. I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres.

I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Rabies blant norske dyr

Det har vært observert rabiesinfisert rev på Svalbard siden 1980-tallet. I 2011-2012 var det en utbruddlignende spredning der også en trekkhund ble angrepet. En kvinne ble bitt av en rev i Longyearbyen, og senere ble rabiesinfeksjon påvist på fem rever og 10 reinsdyr som ble avlivet. I 2018 ble nok en rabiessmittet rev avlivet, denne gangen på naboøya Hopen. En regner med at revene har vandret inn fra Russland, hvor rabies ikke er uvanlig. Mårhund i Russland og Øst-Europa er også kjent for å kunne bære smitten, og den er nå observert som uønsket innvandrer i Troms og Finnmark.

Sykdomsforløp

Etter å ha blitt smittet med rabiesviruset, kan viruset ligge latent uten videre sykdomsforløp en tid, men de fleste får alvorlige symptomer etter bare 1-2 måneder. I 90 % av tilfellene har pasienter blitt syke innen 6 måneder. Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

De første symptomene kommer ofte bare noen dager etter at en er bitt. Kløe og periodevis stikkende smerte i selve bittsåret, samt feber og kvalme er blant de første symptomene. Deretter kommer symptomer på at viruset angriper hjernen. Pasienten blir lett forvirret, irritert og får hydrofobi (redd for vann). Videre hyperventilerer pasienten, spyttproduksjonen øker og man får ukontrollerte muskelbevegelser. Til slutt blir pasienten bevisstløs, og dør av hjerte- og lungesvikt.

Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

Rabiesvaksine: både før og etter smitte

6. juli 1885 ble ni år gamle Joseph Meister bitt av en rabiesinfisert «gal» hund, og utfallet syntes sikkert. Tross at han allerede var forventet smittet, fikk gutten Luis Pasteurs nyutviklede vaksine mot rabies. Vaksinen virket, og man fikk dermed bevis for at ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet. For mange som kan være utsatt for rabiessmitte, for eksempel veterinærer i land med mye rabies, er det naturlig å være vaksinert på forhånd.

Det er derfor svært viktig at de som tror de kan være blitt smittet, selv om de tidligere allerede er vaksinert, også øyeblikkelig tar kontakt med lege for å få nok en vaksinedose mot rabies. Grundig vask av bittstedet med såpe og vann er anbefalt førstehjelp, og kan redusere risikoen for å bli smittet. Haster det, kan legen også injisere immunglobuliner (antistoffer) mot rabiesvirus direkte inn i blodet til pasienten.

(…) ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet.

Tradisjonelt regner man med at ingen overlever rabies med alvorlige symptomer, men i 2004 berget leger i Milwaukee, USA, pasienten «Jenna». De la henne i dyp anestesi i lang tid, og behandlet henne med antivirale midler. Hun måtte lære alt på nytt da hun våknet; til og med å gå. Denne metoden har berget noen få pasienter, men den er meget ressurskrevende og regnes som eksperimentell.

Les også:

Professor kritisk til info om rabies-vaksine