Global helse kjenner ikke landegrenser

Artikkel skrevet av Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse (SAG) ved UiT Norges arktiske universitet.

Si global helse, og tankene går ofte til land i sør og problematikk knyttet til vaksiner, barnedødelighet og ressursknapphet. Det er ingen grunn til denne begrensningen.

Grenseoverskridende problemstillinger er aktuelle overalt, også her i nord. Symposiet Exploring Global Health in the Arctic, som ble holdt av oss i Senter for arktisk og global helse i januar, viste bredden av samarbeidet i nord, spesielt mellom UiT/UNN og Nordvest-Russland. Det understreket viktigheten av at samarbeidsprosjekter videreføres og genereres, spesielt i tider med svekket bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland.

Ice-floes and Water, outside Spitsbergen. Svalbard, Norway. Foto: Senter for arktisk og global helse, UiT.

Hva er global helse?

I en artikkel fra noen år tilbake i Tidsskrift for Den norske legeforeningen satte Unni Gopinathan (UiO/FHI) et skille mellom begrepene internasjonal og global helse. Mens internasjonal helse tradisjonelt har beskrevet helsebegreper som er av særlig stor betydning i lav- og mellominntektsland, slik som infeksjonssykdommer, tropesykdommer og underernæring, har begrepet global helse en langt bredere definisjon.

Her er grenseoverskridende utfordringer et viktig stikkord. Såkalte sosiale helsedeterminanter, som inntekt, utdanning, boforhold og etnisk bakgrunn, er relevante for alle land. På den måten kan vi si at helse er knyttet til politikk og fordrer en holistisk tilnærming.

Viktig med sammenlignende undersøkelser

Dette kommer blant annet til uttrykk når vi ser nærmere på hjertehelse, som flere store forskningsprosjekter ved UiT dreier seg om. Her kommer vi inn på epidemiologisk forskning, som er et av kjerneområdene for helseforskningen ved UiT, nærmere bestemt Tromsøundersøkelsen. I tillegg til å kartlegge helsen til mange tusen nordmenn gjennom fire tiår, har undersøkelsen gjennom samarbeidsprosjektet Heart to Heart fått en internasjonal dimensjon. Heart to Heart sammenligner data fra den syvende Tromsøundersøkelsen og en russisk undersøkelse om hjertehelse i Nordvest-Russland. Bakgrunnen for den sammenlignende undersøkelsen er smertelig nødvendig; forekomsten av sykdom og tidlig død knyttet til hjertehelse er mange ganger høyere på russisk side av grensen. Her må vi igjen ty til globale forklaringsmodeller for å finne årsaken til forskjellene.

Urfolk og helse

Slike forskjeller henger sammen med stikkord vi ofte finner i global helse-sammenheng, som skjevfordeling av ressurser, livsstilssykdommer med utgangspunkt i kosthold og tobakksbruk, tilgang til teknologi og legemidler, forurensing og så videre.

Dette gjelder også for urfolkshelse.

En samarbeidsstudie utført i 23 land og som omfattet 154 millioner mennesker viser at urfolk har dårligere helse enn befolkningen forøvrig.

Helsedata fra SAMINOR-undersøkelsen, en større befolkningsundersøkelse ved UiT som kartlegger helsen til den samiske befolkningen i Norge, var en del av den globale undersøkelsen. Den verdensomspennende studien viste store forskjeller på ulike helseindikatorer, blant annet forventet levealder mellom urbefolkning og majoritetsbefolkning.

I Norge er det ett-to år forskjell i forventet levealder mellom samisk befolkning og befolkningen for øvrig. Det er imidlertid et langt sprang til Australia, der forskjellene i forventet levealder mellom urbefolkningsgruppen aboriginere og majoritetsbefolkningen er på hele 13 år, eller til vårt naboland Grønland, som har et gap på ti år i forventet levealder mellom urbefolkning og øvrig befolkning.

Miljøgifter har ikke landegrenser

Vi har også andre eksempler på hvordan helseutfordringer ikke kjenner landegrenser. La oss som eksempel se nærmere på miljøgifter. Utslipp av miljøgifter kan gi skadelige konsekvenser både for individer og på befolkningsnivå.

Miljøgifter er en global utfordring som krever en internasjonal tilnærming, og et internasjonalt regelverk er nødvendig for å få bukt med konsekvensene.

UiT har i en årrekke drevet forskning på hvilke helsemessige konsekvenser miljøgifter kan ha på folk. Innbyggerne i nord er spesielt utsatt fordi havstrømmene, luftstrømmene og elver bringer med seg miljøgifter nordover. Studier utført blant annet ved UiT viser at befolkningen i arktiske strøk kan ha helsefarlige nivåer av skadelige stoffer i kroppen. Høye nivåer av ulike miljøgifter er assosiert med hjerneskader, svekket immunforsvar, redusert forplantningsevne og økt risiko for kreft.

Viktige med globale problemstillinger

Hjertehelse, helseforskjeller blant urfolk og miljøgifter er bare noen eksempler på at underliggende årsaker til helse gjelder for alle land – også for oss i nord – og at global helse handler om mer enn geografiske skillelinjer. Derfor skal vi fortsette å diskutere globale problemstillinger innen helse, også i nord.

Kilder

Antibiotika i kjøttproduksjon – en global trussel

Av professor Ørjan Olsvik i medisinsk mikrobiologi Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, seniorrådgiver Forsvarets Sanitet

Nærmere 80 prosent av det årlige forbruket av antibiotika i verden går til matproduksjon.

Noe går til medisinsk behandling av syke dyr, men det meste gis til friske kveg, griser og kyllinger. Med antibiotika i fôret vokser dyrene raskere og får en bedre fôrutnyttelse; dette gir en økonomisk gevinst. Denne enorme bruken av antibiotika i matproduksjonen har vært med på å frembringe betydelige mengder av antibiotikaresistente bakterier, som igjen er en trussel for menneskers helse.

Norsk laks foretrekkes i USA, da den er produsert uten antibiotika og merkes med det.

Antibiotikaforbruket i USA

USA er et eksempel på storforbruk av antibiotika. Til å behandle mennesker ble det i 2016 brukt 3290 tonn, og til kjøttproduksjonen hele 13983 tonn antibiotika. Dette fordeler seg på 8361 tonn av «medisinsk viktige antibiotika» og 5621 tonn «ikke-medisinsk viktige». Kveg- og griseproduksjon er verstingene, og står for henholdsvis 43 prosent og 37 prosent av forbruket av «medisinsk viktige antibiotika». Slike tall var det vanskelig å få tidligere, for denne formen for antibiotikabruk var reseptfritt, så kjøttprodusentene kunne fritt kjøpe de medikamentene de måtte ønske fra fôrprodusenter. Men det er noe positivt, for forbruket av medisinsk viktige antibiotika i kjøttproduksjonen i USA gikk ned med 14 prosent fra 2015 til 2016. Dette utgjør 1341 tonn, eller cirka 32 ganger det totale norske antibiotika forbruket i 2016.

Hva med Europa og Norge?

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at det i Spania og Italia brukes over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt. I Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram. Man må kunne stille spørsmålet: Blir EUs forbud etterlevd? Det gledelige er at norsk matproduksjon er verdensmestre i lav bruk av antibiotika. Kveg, gris, sau og kyllingproduksjonen står kun for 10 milligram per kilo kjøtt, etter at nye tall ble lagt fram av Veterinærinstituttet. Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,16 milligram per kilo i 2016, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstsvilkår. Mer enn 99 prosent av all norsk laks har aldri vært eksponert for antibiotika. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert til internasjonalt.

Vi i Norge er best i klassen når det gjelder antibiotikabruk i matproduksjon

Konsumentkrav om mat uten antibiotika

Det synes som om flere konsumenter og forbrukerorganisasjoner ønsker mat som er produsert uten bruk av antibiotika. Dette er sannsynligvis forårsaket av økt kunnskap om at denne bruken er med på å øke resistensutviklingen, og at verden trues med å stå uten virksomme antibiotika mot dødelige infeksjonssykdommer i løpet av noen tiår. Aktiv merking av produkter som er produsert uten bruk av antibiotika er en viktig faktor. Dette muliggjør at du som konsument kan ta et valg. Dette observerte vi tydelig i Norge i 2015–2016. Konsumentene og matgrossistene forlangte at et fôrtilskudd til kyllinger med antibiotisk effekt, narasin, skulle bort. Nå i ettertid viser det seg at reduksjon i bruken av narasin fra 12.409 kilo i 2014 til kun 562 kilo i 2016, ga ingen økt sykdom eller bruk av andre antibiotika i norsk kyllingproduksjon.

Dyrere mat?

Det kan være at mat produsert uten antibiotika kan bli noe dyrere. Produksjonsmiljøet må tilpasses dyrenes velferd, og en går glipp av økt fôrutnyttelse. Men denne antibiotikafrie matproduksjonen er bedre i medisinsk og i miljømessig sammenheng. Nedgang i bruk av antibiotika i kjøttproduksjonen i USA viser dette. I 78 år har menneskeheten kunnet behandle dødelige infeksjoner. Det er nesten umulig å forstå at vi kan bruke disse livsviktige medikamentene som dyrefôr før økt profitt, når vi samtidig tar fra våre barnebarn muligheten til effektiv behandling av invalidiserende og dødelige infeksjoner.

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Kneler fastlegeordningen, vil blålysmedisinen lammes

Av Magnus Hjortdahl, allmennlege og Ph.D-stipendiat, Allmennmedisinsk forskningsenhet AFE, UiT Norges arktiske universitet, Peder Halvorsen, fastlege og professor, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og Helen Brandstorp, allmennlege, leder, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT Norges arktiske universitet

Det er en gryende krise i fastlegeordningen. Legene er overarbeidet, de har ikke tid nok til å ta vare på pasientene sine, kommunene sliter med rekruttering og mange fastlegestillinger er ubesatt. Dette er selvfølgelig bekymringsfullt. De fleste pasienter og helsevesenet ellers opplever at ordningen er en suksess. Du har en lege å forholde deg til, en som gjerne kjenner deg og har et personlig ansvar for at du får god behandling og oppfølging over tid.

Blant fastlegens mange ansvarsområder har akuttmedisin fått lite oppmerksomhet.

Man må være klar over at hvis fastlegeordningen svikter, kan det få store konsekvenser for hele det akuttmedisinske systemet, ikke bare for fastlegens egne pasienter.

Fastlegene har rundt fire mill. øyeblikkelig hjelp-timer i året, men hvis fastlegeordningen ikke geier å ta disse timene, vil andre deler av helsetjenesten få en belastning den ikke er dimensjonert for. Foto: www.colourbox.com

 

Fastlegene tar seg av akutt sykdom hver dag

Fastlegene er pålagt å følge opp akutt sykdom og skade hos sine pasienter. Dette løser fastlegekontoret ved å ha ledige timer til øyeblikkelig hjelp hver dag. Vanlige problemstillinger i disse legetimene er alt fra vanlig forkjølelse, hodepine, ryggsmerter og depresjon til alvorlige brystsmerter og pustevansker sammen med kroniske sykdommer som astma, kols, hjertesvikt og diabetes.

Ved de første tilstandene vil diagnose og behandling hos fastlegen være tilstrekkelig, men ved de mer alvorlige helseproblemene må de løses i samarbeid med andre. Heldigvis må fastlegen kun unntaksvis legge pasienter inn på sykehus for mer avansert diagnostikk og behandling.

Fastlegene har rundt fire millioner øyeblikkelig hjelp timer i året (NOU 2016, 17 Først og fremst). Hvis fastlegeordningen kneler og dermed ikke greier å ta disse øyeblikkelig hjelp timene, vil andre deler av helsetjenesten kunne påføres en merbelastning den ikke er dimensjonert for. Pasientene forsvinner jo ikke, de vil fylle legevakter og akuttmottak på sykehus. Ofte får de da helsehjelp av personell som mangler fastlegens oversikt over tidligere sykehistorie og livssituasjon.  Dette fremmer verken kvalitet eller god ressursutnyttelse i helsetjenesten.

Fastlegene bemanner legevakten

Utenom fastlegekontorets åpningstid, på kveld, natt og i helger er det legevakten som tar seg av akutte sykdommer og skader.  Fastlegene har lovpålagt plikt til å delta i legevaktsordningen. Da kalles de legevaktleger, og jobben gjøres altså på toppen av arbeidet som fastlege.

Legevaktens viktigste oppgave er å ha beredskap for alvorlig sykdom og skade, men også her vil de fleste pasientene ha mindre alvorlige tilstander som legene og sykepleiere i fellesskap kan ta seg av. Ofte kreves det lagarbeid med kommunes hjemmesykepleie og sykehjem. Dette er årsaken til at vi i Norge har bestemt at legevakt skal bemannes av de legene som er fastleger på dagtid.

Ved ulykker og andre akutte situasjoner har legevaktslegen plikt til å rykke ut når det er nødvendig.  I slike situasjoner spiller legevaktslegen oftest på lag med ambulansen.  Mens ambulansepersonellet er godt drillet på akuttmedisinske prosedyrer, bidrar legen med tidlig diagnose og behandling og avklarer raskt hvilket behandlingsnivå pasienten skal til. Slik utfyller leger og ambulansepersonell hverandre til pasientens beste.

En velfungerende legevakt er avhengig av at kommunens fastleger har tid og overskudd til å gjøre denne viktige jobben.

Hvis det blir vanskelig å rekruttere fastleger, kan vi ende opp med legevakt bemannet av vikarer uten allmennmedisinsk kompetanse.

Dette kan være leger som ikke kjenner lokalmiljøet og som ikke er vant til å behandle pasienter man møter i allmennpraksis og på legevakt. Resultatet blir da at kvaliteten på behandlingen går ned, og at flere pasienter vil ende opp på sykehusets akuttmottak. Dette vil i neste omgang overbelaste sykehusets akuttmedisinske kapasitet og føre til at de dårligste pasientene ikke får den hjelpen de trenger.

Fungerende fastlegeordning er avgjørende for god akuttmedisin

Fastlegen din spiller en helt sentral rolle i akuttmedisin både i sin daglige praksis og på legevakt. Det er økende tegn på at fastlegeordningen er i fare. Vi mener det haster med å ta grep, slik at fastlegeordningen rekrutterer godt og at fastlegene får rom til å prioritere sine primæroppgaver. Øyeblikkelig hjelp i egen praksis og på legevakt er blant de aller viktigste av disse oppgavene.

Stortingets politikere har besluttet at de vil utrede fastlegeordningen. Da må legevakt og de akuttmedisinske oppgavene få den plassen de fortjener slik at utredningen favner alt fastlegene har ansvar for.

Først publisert i VG 14. januar 2018.

Studerer oss til pasient

Av Carina Charlotte Jensen, Lisa Pedersen, Rahama Yusuf og Weronicka Hansen.
Utdannet ergoterapeuter fra UiT Norges arktiske universitet.

Foto: www.colourbox.com

Det er et økende problem at studenter får psykisk uhelse av å studere. Hva kan dette skyldes?

Det er skremmende at flere og flere studenter har symptomer på psykiske lidelser. I dagens samfunn innebærer studentrollen i stor grad trang økonomi, ensomhet og forventningspress. Studentene opplever i tillegg manglende støtteapparat når de trenger det som mest.

En studie viser at over 30% av landets studenter sliter med psykisk helse, noe universitetene anser som svært urovekkende.

Undersøkelsen viser at noen av studentene i tillegg har tegn på alvorlige psykiske plager. Flere studier viser også til at trenden ikke bare gjelder norske studenter, men også internasjonale studenter. De siste årene rapporterer flere og flere studenter at de sliter med den psykiske helsen.

Rådgivningstjenesten har ikke nok kapasitet

Psykologtjenestene ved landets universiteter har hatt en markant pågang av studenter som oppsøker rådgivning. De opplyser samtidig at de dessverre ikke har mulighet til å imøtekomme den økende etterspørselen. Studentene som oppsøker rådgivningstjenestene beskriver ofte en konflikt mellom hverdagslivets utfordringer og prestasjonsjaget på utdanningene.

Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon er blitt et begrep som beskriver trenden blant studenter i dag. Ikke bare handler dette om kravet til seg selv, men også krav fra familie, venner, skole, sosiale medier og kultur. Man kan si at prestasjonsjaget også har blitt en kultur hvor man gjerne skal prestere på alle områder av livet.

Studenthverdagen er ofte kjent som en overveldende følelse av å ikke strekke til, som kan gjøre at jaget etter å prestere blir enda større.

Skolehverdagen blir veldig styrende i studentenes liv og gir lite rom til å foreta seg andre aktiviteter i løpet av en dag. Det er viktig for alle mennesker å ha et variert utvalg av hverdagsaktiviteter som både gir mestringsfølelse, tilfredshet og forutsigbarhet. Hverdagens variasjon og balanse kan bli påvirket i negativ retning når man bruker veldig mye tid på skolearbeid.

Forventningspresset er høyt til prestasjoner på skolen, men økonomiske og sosiale forhold spiller også en viktig rolle i studentenes hverdag. Økonomien varierer fra alt mellom kronerulling, til fete lommebøker. Det vil ha innvirkning på det sosiale liv hvor en fredagskveld kan variere fra champagne på byen, til nudler og Netflix i sofakroken. De store variasjonene innenfor både økonomiske og sosiale forhold blir påvirket av faktorer som: Hjemmeboer vs borteboer, om man har jobb ved siden av studiene, sosialt nettverk, alder og hvor godt man er etablert.

Presset fører til drop out

Konsekvensene av høyt forventningspress, trang økonomi og ensomhet i studenthverdagen kan gi psykisk uhelse. Ofte klarer ikke studentene å stå i studenttilværelsen, og dropper dermed ut av studiene.

En annen mye kjent og økende utfordring i samfunnet, er nyutdannede som havner utenfor arbeidslivet.

Allerede før de har klart å etablere seg innenfor arbeidsmarkedet er de utbrente og må sykemeldes.

Trolig kommer dette av den store påkjenningen de har hatt over flere år som student.

Manglende innhold i hverdagen kan komme av disse konsekvensene, og det fører til lite struktur, rutiner og meningsfylte aktiviteter i hverdagen. Dette kan bidra til å utvikle ytterligere psykiske utfordringer. Alle mennesker har behov for at hverdagen er fylt med varierte aktiviteter som gir mening for tilværelsen.

Hvem har ansvaret?

Hvor ligger ansvaret for studentenes psykiske helse? Universitetene som institusjon har ansvar for å ivareta HMS og tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø ved campus. Som tidligere nevnt, er det stor pågang hos rådgivningstjenesten som får bevilgning hos staten. Rådgivningstjenestens tilbud må tilsvare etterspørselen, da de er en viktig bidragsyter til å forebygge utvikling av psykiske symptomer.

Man har også et taust ansvar som medstudent, i likhet med andre sosiale nettverk, om å se og ta vare på sine medmennesker. Dette betyr at det er et delt ansvar for studenters psykiske helse.

Det individuelle ansvaret vil være at man prøver å senke skuldrene og forventningspresset overfor seg selv. Om man opplever vedvarende nedstemthet og eventuelt andre depressive symptomer, bør man ta kontakt med enten venner, familie, medstudenter, universitetet, rådgivningstjenesten, fastlege eller andre hjelpeinstanser.

Det var en gang et samefolk som ville våke over egen helse

Av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder for SAMINOR

I år feirer vi 100 år med samisk samhold og historie. Da passer det fint å løfte samisk helseforskning, og jeg vil gjøre det på samisk vis – i form av en fortelling.

Foto: Vardobaiki samiske senter

I den samiske kulturen er det tradisjon å formidle kunnskap, klokskap og kompetanse gjennom fortellinger, og så kan hver især tolke budskapet – forhåpentlig til beste for samisk helseforskning og det samfunn vi tjener.

«En gang for lenge, lenge sida, faktisk for 200 år sida, så ble den daværende danskekongen bekymra for helsa til det der primitive folket langt mot nord. Som konger gjerne gjorde på den tida, så styrte han over store landområder. Han var faktisk så bekymret for befolkningas helse – tro det eller ei – at han sendte en lege nordover for å holde folk friske.

Han sa; “Reis mot nord, finn ut hvorfor folk ikke leverer skinn nok til å varme min kongelige kropp og fisk nok til å fylle mine kongelige bord.  Jeg mistenker de dør veldig ung og derfor er det mangel på råstoff her i København.»  Joda, det reiste en ung eventyrlysten lege nordover og han sendte brev til kongen. “Folk bor jo i jordhule og de vasker seg aldri – er det rart dem er sjuk og dør.»

Etter hvert – så kjenner dere historia om 1814 og fri fra Danmark, litt fast i Sverige var jo Norge, men det er ei anna historie. Uansett, doktoren ble etterfulgt av nye doktorer. De fortsatte å beskrive helsa i nord i det som ble kalt medisinalberetninger, ja de “Våket over helsa”. Disse doktorene skrev behørig ned i sine medisinalberetninger, hvordan helseforholdene i nord var.

Nå var det jo etter hvert svenskekongen som styrte. Han var bosatt i Stockholm. «Våke over helsa» hadde fremdeles mange formål, men først og fremst var målet å holde folk friske slik at de kunne skaffe råstoff som de trengte lenger sør. Det var også i denne tiden at raseteoriene om “langskalla og kortskalla” intelligens utviklet seg. Folk ble målt i høyde og bredde, spesielt ble hodene målt.

Men, en motstand vokste i befolkningen. «Våke over” ble etter hvert til ei oppvåkning, ei oppvåkning som skjedde over lang tid på mange arenaer. Ikke minst, begynte den her såkalte “kortskalla” rasen å utdanne seg, de ble til egne stemmer som hørtes. Utdanning er ikke noe å kimse av. Utdanning gir kunnskap og kunnskap gir makt.

I denne oppvåkningstiden ble Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening stiftet. De ble virkningsfulle stemmer for urfolket i nord. Unge, sterke, nyutdannede samiske aktivister som løftet det samiske helsefokuset inn i debatten om rettigheter, tilganger og likeverd. Det her foregikk i ei tid med Alta-Kautokeino-utbygging, med et etter hvert nyoppretta Sameting og et manntall hvor samene kunne registrere seg for å få stemme til eget folkevalgt organ – ei tid som blåste med en samisk vind, ingen fønvind, heller en vind med storm i kastene. I denne tida ble kimen til Senter for samisk helseforskning født, også kimen til SAMINOR, befolkningsundersøkelsen som var unnfanget i stormkastene mellom samiske rettigheter og likeverdige helsetjenester. Både Senter for samisk helseforskning og SAMINOR vokser ennå, hva det skal bli til slutt, gjenstår å se.

Den her historia har derfor ingen slutt, akkurat som vår tradisjonelle musikksjanger, joik. SAMINOR er blitt til som del av vår flerkulturelle historie og vil vokse videre som en del av vårt flerkulturelle samfunn. SAMINOR er viktig for å våke over befolkningens helse, først og fremst til beste for befolkningen.»

Bloggen er et utdrag av festtalen på SAMINOR konferansen «Våke over», vår største forskningsportefølje, høsten 2016.

Virker akupunktur?

Av professor Arne Johan Norheim ved NAFKAM, UiT,  psykiatrispesialist Oscar Heyerdahl og, spesialist i allmennmedisin,Nils Lystad og professor ved Institutt for helsefag, Høyskolen Kristiania, Terje Alræk

Hvorvidt akupunktur virker og hvor stor den eventuelle effekten er, har vært et omstridt tema i mange år. Mye taler for at effekten av akupunktur er klinisk relevant.

Foto: www.colourbox.com

Akupunktur brukes både i allmennhelsetjenesten og i sykehus. Mange pasienter rapporterer om effekt av behandlingen. Det er også utarbeidet flere faglige kliniske retningslinjer som inkluderer bruk av akupunktur, blant annet for kroniske lave ryggsmerter, svangerskapskvalme, migrene og tensjonshodepine.

Forskningsmessig knytter det seg likevel skepsis til behandlingsformen. Dette har blant annet å gjøre med at det har vært vanskelig å påvise klinisk relevante forskjeller mellom ekte akupunktur og narreakupunktur. Narreakupunktur kan være nåler som penetrerer minimalt eller bare berører huden i anatomisk definerte akupunkturpunkter eller nåler satt vilkårlig på huden.

En innvending mot å inkludere uspesifikke effekter og kontekst når man forsøker å estimere effekten av akupunktur, er at placebo kan utgjøre en vesentlig del av den samlede effekten.

Hva viser forskning?

Undersøkelser med funksjonell MR tyder på at narreakupunktur ikke er uvirksomt. Dermed er det utfordrende å anvende narreakupunktur som kontroll mot ekte akupunktur i randomiserte, placebokontrollerte studier. Likevel antyder nyere forskningsresultater der man har brukt individuelle pasientdata at det er en spesifikk nåleeffekt ved akupunktur.

En metaanalyse fra 2012 viste at akupunkturnåler virket bedre enn placebo ved hodepine og ulike kroniske smertetilstander. Cochrane-oversikter indikerer også positiv effekt av akupunkturnålestikk mot fibromyalgi og gonartrose. Felles for flere av kunnskapsoppsummeringene er imidlertid at effekten av det isolerte nålestikket er moderat, som i Cochrane-oppsummeringen om akupunktur ved fibromyalgi.

Akupunktur gitt som i tillegg til standard medisinsk behandling øker den kliniske effekten ved for eksempel kronisk hodepine, kroniske lave ryggsmerter, kroniske nakkesmerter, dysmenoré og allergisk rhinitt.

Metodene som brukes ved effektforskning har til hensikt å si noe om effekten av en intervensjon uavhengig av kontekst. Behandling med akupunktur, og svært mange andre behandlinger, består imidlertid av en rekke bestanddeler som fungerer best når de er gitt i sammenheng. Hvis man utelukkende undersøker effekten av selve nålestikket ved akupunktur, risikerer man å overse faktorer i behandlingssituasjonen som også er av klinisk betydning.

Slike utfordringer ved effektforskning, der elementer tas ut av sin sammenheng, ser man også innen andre komplekse og kontekstsensitive behandlingssituasjoner, for eksempel fysioterapi og rehabilitering. Konteksten kan antagelig også ha betydning ved andre behandlingsformer. Nylig ble det for eksempel publisert en norsk studie der placebokirurgi hadde samme effekt som ekte kirurgi ved en type skulderlidelser.

En innvending mot å inkludere uspesifikke effekter og kontekst når man forsøker å estimere effekten av akupunktur, er at placebo kan utgjøre en vesentlig del av den samlede effekten. Sett fra et klinisk ståsted kan det imidlertid være vel så kunnskapsgenererende å anvende en pragmatisk (fleksibel) forskningsdesign, noe som er bedre egnet for å ta opp i seg kontekstuelle, komplekse sammenhenger. En slik metodikk gjenspeiler kanskje i større grad klinikerens virkelighet.

Utfordringer med narre-akupunktur

En metaanalyse fra 2012 viste at akupunkturnåler virket bedre enn placebo ved hodepine og ulike kroniske smertetilstander.

Foto: www.colourbox.com

Gullstandarden for kontroll ved randomiserte, kontrollerte, blindede studier er en kontrollbehandling som er fysiologisk uvirksom og troverdig. En generell utfordring, som i særlig grad er relevant for akupunktur ved randomiserte, kontrollerte studier, oppstår når kontrollbehandlingen også har en effekt utover placebo.

I tillegg til placeboeffekten knyttet til forventningen om resultatet av behandlingen vil det i akupunkturstudier også være en forventningseffekt hos pasienten overfor selve den sensoriske opplevelsen ved nålestikket. Denne «sensoriske forventningen» kan muligens gi et aktivt bidrag til den samlede kliniske effekten. Studier viser at selv ikke-penetrerende nåler gir både sensorisk og fysiologisk aktivering. Forskjellen i effekt vil derfor ikke være forskjellen mellom akupunktur og placebo, det vil snarere være en dose-respons-sammenheng mellom to former for sensorisk stimulering.

Når narreakupunktur har en effekt og forskjellen i effekt mellom narreakupunktur og ekte akupunktur er liten, kan det bety at narreakupunktur også har reelle terapeutiske effekter. Slike små forskjeller kan fremstilles ved å standardisere målingene i en felles måleskala før data gjennomgår metaanalyse, ved å anvende en statistisk metode kalt «standardisert gjennomsnittlig forskjell» (SMD). Narreakupunktur versus ingen behandling har betydelig større effekt enn annen fysiske narrebehandling versus ingen behandling (SMD 0,4 versus 0,26).

Den samlede kliniske effekten av akupunktur er ved mange kliniske tilstander ca. 0,5 SMD, en effektstørrelse på linje med den man ser ved mange andre medisinske behandlinger (30, 31). Basalforskning har bidratt med potensielle biologiske forklaringsmekanismer. Det fysiologiske grunnlaget kan i varierende grad være responser i det autonome nervesystem, på spinalt eller cerebralt nivå.

Påvist placeboeffekt har ført til at noen forskere har frarådet bruk av akupunktur. Effekt av kontrollintervensjon dokumenterer imidlertid ikke at akupunktur ikke virker. Snarere vil slik tenkning introdusere en potensiell skjevhet overfor akupunktur, som dessverre også ses i ulike kunnskapsoppsummeringer.

Hvorfor akupunktur?

Ved å sammenligne akupunktureffekt med anbefalt standard medisinsk behandling påvises signifikante og, for behandlerens og pasientens hverdag, klinisk relevante helseeffekter.

Akupunktur har dessuten en bivirkningsprofil som er mer gunstig enn bivirkningene ved mange medikamenter og er aktuelt når det gjelder problematisk bruk av opiater for smertetilstander.

Klinisk erfaring og forskning viser at responsevnen hos enkeltindivider er forskjellig. Ettersom akupunktur har dokumentert effekt på en del vanlige lidelser, vil metoden kunne være til nytte for de pasienter som responderer på behandlingen.

Er alternativ behandling farleg for born?

Av Ola Lillenes, informasjonssjef NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (Bilde)

Innlegget er hentet fra Dagens medisin, papirutgaven den 7. desember 2017

Tidlegare i år vart det debatt om kva som kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine. Det store spørsmålet vart: Kan vi stole på at foreldra tek gode helsevalg for borna når dei får alternativ behandling – eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

I debatten meinte kritikarar av slik behandling at tryggleiken til borna sto i fare, og at «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom kan føre til overdiagnostisering og overbehandling. Det kom mellom anna forslag om å sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette vart møtt med ulike argument, frå at slik behandling er «naturleg og ufarleg», til at eit slikt forbod vil rokke ved det generelle ansvaret som foreldre i Noreg har til å avgjere kva som er best for borna deira. Andre meinte at aldersgrense og forbod vil gje eit uheldig inntrykk av at alternativ behandling verkar, og at staten då vil gå god for dette.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt.

Naturleg og trygt?

Eit raskt søk på Internett syner at fleire av dei alternative behandlingane på marknaden vert framstilte som «særlig skånsame for born». Ei undersøking NAFKAM gjorde i fjor, synte at det var fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med eigne helseproblem til slike behandlarar. Dette kan kanskje tyde på at mange meiner at slik behandling er trygg.

Kva veit vi eigentleg?

Vi veit at alternativ behandling er populært: I fjor var minst 40.000 born under 12 år hjå alternative behandlarar. Vi veit og at 15% av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Vidare veit vi at nordmenn sine syn på alternativ behandling til born er delte: Om lag 40% meiner at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60% fordeler seg ganske likt mellom å anten vere positive eller nøytrale til det.

Dei norske reglane for den som ynskjer å tilby slik behandling, er mellom dei mest liberale i Europa. I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap. Vi veit at i verste høve kan mangel på slik kompetanse føre til at symptom hjå pasienten blir oversett eller tolka feil. Det kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok. Då kan helsetilstanden til pasienten bli verre.

“I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap.”

Dette veit vi ikkje:

Foto: www.colourbox.com

Vi veit ikkje kva helseproblem borna som får slik behandling har, og heller ikkje kva ynskjer og mål foreldra deira har med slik behandling.

Vi veit ikkje kva metodar og verkty behandlarane nyttar til å setje diagnose, eller kva behandling dei rår til og nyttar på desse borna. Bransjen sine eigne reglar og rutinar ved behandling av born, er verken samla eller granska.

Vi veit ikkje om foreldra går til lege med borna fyrst, eller om dei har dialog med helsepersonell undervegs i den alternative behandlinga.

Vi veit ikkje om borna får alternativ behandling i staden for behandling frå helsetenesta, eller om dei får behandling begge stadar samstundes.

Vi har og lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Vert helsa deira betre eller verre, eller vert ho som før?

Vil sjå nærare på dette

Så langt har vi ved NAFKAM ingen råd til styresmaktene, utover at vi treng meir kunnskap. Born er allereie ei sårbar pasientgruppe. Vi veit at mange av dei får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkelig basert på fakta, er vi redde at slik behandlingspraksis går enno meir «under radaren». Styresmaktene bør sikre seg meir kunnskap, før dei eventuelt vurderer å innføre ei nedre aldersgrense. Difor har vi no bedd helsepolitikarane våre om å prioritere dette i statsbudsjettet for neste år.

Beslutninger av betydning

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Svartedauden lever – og dreper

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og seniorkonsulent Forsvarets Sanitet/RDOIT

Svartedauden er ikke død og begravet. Nå i disse dager er det et nytt pestutbrudd på Madagaskar.

Der har pesten i lang tid vist seg nesten årlig i perioden september-april. Utbruddene kan være små og sporadiske, men i år er usedvanlig mange blitt smittet. Fra 1. august til 15. oktober var det påvist 849 mennesker med sykdommen, og av disse er 67 døde.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Pesten i Norge

Svartedauden kom til Norge i 1348, først til Oslo og året etter til Bergen. Derfra spredte epidemien seg utover landet og tok livet av over halve befolkningen. Guttorm Pålsson, biskop i Stavanger, døde 7. januar 1350 som den sannsynligvis siste.

Man antar at over 75 millioner mennesker døde i Europa i denne fryktelige epidemien.

Pesten smitter fra lopper på smågnagere

Det har vært mange antakelser om hva som forårsaket denne sykdommen med så høy dødelighet, og det er vitenskapelig enighet om at bakterien, Yersinia pestis, er synderen.

Sykdommen er antatt å komme fra rotter og andre små pattedyr, og den blir bragt til mennesker med lopper som først suger blod av disse sykdomsbærende gnagerne, og deretter biter mennesker. Beskrivelser av sykdomsforløpene i 1348-1350 spriker, men det kan forklares med de forskjellige sykdomsforløpene. De tre mest vanlige er blodforgiftning, byllepest og lungepest. Etter beskrivelsene var byllepest mest vanlig i Norge, navnet svartedaud kommer av store byller fylt med svart blod på pasientene.

Den mest dødelig formen for pest

I år er det ikke byllepest som dominerer på Madagaskar, men den mest dødelige formen, lungepest. Mer enn halvparten av pasientene som ikke får behandling dør i løpet av 2-3 dager, og pesten spres gjennom luft med dråper fra en hostende smittet person.

Av de 849 registrerte pesttilfellene, er 568 av lungepestvarianten, 155 byllepest, en blodforgiftningspest og 125 tilfeller er til nå uklassifisert.

Som vanlig i utbrudd, er helsearbeidere utsatt. Minst 39 er allerede smittet. Lungepestvarianten overføres dessverre raskere mellom mennesker med dråpesmitte. Heldigvis har pestbakterien i årets utbrudd ikke blitt resistent mot viktige antibiotika, så rask behandling berger pasientene.

Kan pest brukes som biologisk våpen?

Pest som biologisk våpen er beskrevet i mange historiske beretninger. I Kina og Europa ble for eksempel døde, pestinfiserte kyr og hester plassert i fiendens drikkevannskilder. Man har også hørt om hvordan pestens ofre og deres kroppsdeler ble kastet over murene til byer under beleiring. Japan utviklet under 2.verdenskrig et biologisk våpen bestående av lopper som var foret på pestinfiserte mus. Disse ble testet på krigsfanger og sluppet fra en ballong over den kinesiske byen Changde. Det er usikkert om i hvilken grad disse forårsaket utbrudd av epidemisk pest.

Etter 2.verdenskrig forsket både Sovjet og USA på pestbakterien, Yersinia pestis, og dens mulige anvendelse som et biologisk våpen. Det er høyst usikkert om et slikt våpen vil gi spredning av pestsykdom, men både redsel og panikkeffekten vil nok overgå hva vi opplevde i 2009 med brevene som inneholdt antraxsporer i hvitt pulver.

Pest tar liv hvert år. Her tall fra WHO.

Hvorfor har vi fortsatt pest i 2017?

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke svartedauden er utryddet. Vi klarte jo å fjerne kopper, som også er en svært smittsom og dødelig sykdom.

For det første har vi ingen effektiv kommersiell vaksine som er egnet for massevaksinasjon, og for det andre har bakterien et reservoar i naturen i smågnagere. Til mennesker kommer som nevnt bakterien med lopper som beiter på infiserte gnagere. Det farlige koppeviruset, Varicella major, hadde kun mennesker som vert og måtte overføres mellom mennesker for ikke å dø ut. Det er derfor umulig å fjerne pestbakterien Yersinia pestis fra naturen, og det finnes pestbakterier i mus og rotter i Afrika, Asia og Amerika. Pesttilfeller forårsaket av  smitte mellom dyr til mennesker forekommer så å si årlig i USA.

Pest i vår tid

Verdens helseorganisasjon mottar årlig rapporter om mindre enn 1000 tilfeller av pestsykdom. Cirka 90 prosent av disse kommer fra Madagaskar og Afrika sør for Sahara. God og effektiv behandling gjør at dødeligheten er redusert fra 80-90 prosent til 10-20 prosent.

Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Av Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig.

Barn veies

www.colourbox.com

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Helse og omsorg på samisk

Av Gunvor Guttorm, rektor Samisk høgskole, og Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet

Det er på høy tid at Norge får sin første sykepleierutdanning på samisk, og den bør ligge i nord. Vi er klar, men mangler finansiering!

Se for deg at du er 89. Du trenger hjelp til stell av leggsår og til å huske på å ta medisiner tre ganger om dagen. Du er oppvokst i Sápmi og morsmålet ditt er samisk. Sykepleierne i kommunen din gir pleie og omsorg og har gode kunnskaper om sårstell og medisinering, men de snakker ikke samisk og har heller ikke kunnskap om samisk språk og kultur. Hvordan opplever du dette?

Samiske pasienter kan oppleve utfordringer i møte med det norske helsevesenet. En samisk sykepleierutdanning vil kunne bøte på det, mener forfatterne. Foto: Sametinget

Utfordring både for pasient og helsearbeider

Relasjonen mellom pasient og sykepleier i en slik situasjon er utfordrende fordi den mangler vesentlige forutsetninger for å bli god. I Norge vektlegger vi et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og Sameloven har siden 1990 slått fast at samer har en utvidet rett til å bli møtt på samisk i helsevesenet. Likevel rapporterer både pasienter og helsepersonell om mangler.

Pasienter som har samisk som morsmål, kan oppleve misforståelser og problemer i kommunikasjonen med helsearbeidere som ikke snakker samisk og som også mangler kunnskap om samisk kultur og samisk sykdomsforståelse. I sårbare situasjoner, som ved sykdom, blir behovet for å kunne snakke morsmålet, det språket du kjenner best, ekstra stort.

Helsepersonell som ikke kjenner samisk språk eller kultur, kan på sin side oppleve frustrasjon i møte med samiske pasienter. De føler at de kommer til kort, og kjenner på manglende kompetanse og kunnskap.

I begge tilfeller, dukker utfordringene i hovedsak opp dersom pasienten ikke mestrer norsk så godt, noe som særlig er aktuelt blant de aller yngste og de aller eldste med samisk som morsmål. Vi vet også at antall samisktalende syke eldre nå øker i takt med økende levealder i befolkningen. Men siden dette ikke bare handler om språkkunnskap, men også kulturforståelse, er behovet for samisktalende, kulturkompetente sykepleiere stort i møte med samiske pasienter, uansett alder. Vil ikke en god tolketjeneste være nok til å bøte på dette, spør du kanskje. Svaret er at en samisk sykepleier i tillegg til kulturell ekspertise, også har medisinsk kompetanse, kan samarbeide på tvers av profesjoner og kjenner samisk sykdomsforståelse. Denne helhetlige tilnærmingen er det så godt som umulig å ivareta via tolk.

Trenger samisk sykepleierstudium

Hvert år utdannes flere samisktalende sykepleiere ved UiT Norges arktiske universitet, hvor 10 % av studieplassene ved alle helsefaglige profesjonsstudier er reservert samiske søkere. Til tross for vekt på samisk kulturforståelse i studiets fagplan, utdannes disse sykepleierne innenfor en norsktalende kontekst. I praksis er det derfor vanskelig å oppnå alle ønskede mål innenfor det samiske feltet gjennom den ordinære sykepleieutdanninga.

Dette ønsker Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet å gjøre noe med: Vi vil samarbeide om et samisk sykepleierstudium som kan gjennomføres i et samiskspråklig faglig miljø i Guovdageaidnu/Kautokeino. Sykepleiekompetansen ved UiT skal være grunnpilaren som studiet bygger på.

I dialog med ulike aktører i hele Sápmi, har vi fått signaler om et stort behov for samiskspråklige sykepleiere, og dette betyr at det fins et godt grunnlag for en slik utdanning med potensielle søkere fra hele Sápmi.

Et studium i samisk sykepleie kan være krevende, men er gjennomførbart. Det vil være et nybrottsarbeid som samarbeidspartnerne vil trenge tilleggsressurser for å kunne gjennomføre.

2 millioner kroner årlig

Det vil koste, men ikke mer enn at Norge burde ta seg råd til det. Vi har stipulert at et opptak med 12 studenter annet hvert år, vil koste 2 millioner kroner årlig.

Ville ikke dette være en god investering når vi vet at dette ville gjøre en stor forskjell til det bedre både for samiske pasienter og for helsearbeiderne rundt dem?

I dette regnestykket må vi også ta med at de som utdannes ikke bare vil gjøre den enkelte bedre rustet i møte med samiske pasienter; det vil også bidra til en generell kunnskapsheving blant den enkeltes kolleger.

Det er et klart mål for oss å få i gang et bachelorstudium i samisk sykepleie i nær framtid, men vi er avhengige av ekstra økonomiske tildelinger for å få dette til. På veien mot målet, har vi allerede satt i gang med å forbedre dagens sykepleierutdanning ved å inkludere samisk kulturforståelse i studieplanen. Vi undersøker også om Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole kan tilby et emne på 10 studiepoeng i samisk språk- og kulturforståelse innenfor eksisterende helseutdanninger ved UiT. Emnet vil kunne inngå i den generelle helsefagporteføljen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, og vil i så fall innebære at studenter i alle helseprofesjoner får et tilbud innen samisk språk- og kulturkunnskap.

En tryggere helsetjeneste

Vi vet at de fleste helsearbeiderne som utdanner seg ved UiT, blir i landsdelen og at alle derfor vil behandle eller komme i omsorgssituasjoner for samiske pasienter. Derfor er det også viktig at UiT satser på utdanning i samisk kulturforståelse generelt i alle helsefag og samisk sykepleie spesielt. Dette vil bidra til en tryggere helsetjeneste for den samiske befolkninga både gjennom bedre kvalifisert personell, og ved at vi sannsynligvis vil få enda flere enn i dag som ønsker å forske på samisk helse.

Dersom våre målsettinger nås, vil det bety at vår 89 år gamle pasient kan møte helsearbeidere som har mer kunnskap om hennes liv, hennes bakgrunn og hennes måte å forstå helse og sykdom på. Har vi råd til å la være?

Les også: Samisk helse – det tause tema i helsefagutdanningene?