Personlig tilpasset kreftbehandling

Av Tom Dønnem, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Roy Bremnes, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Eiliv Lund, professor ved ISM og Lill-Tove Busund, professor ved IMB og overlege ved Patologisk avdeling, UNN

Kreftforskning er nok et puslespill som aldri blir helt ferdig. Likevel – dess flere brikker man har fått på plass i et puslespill, desto enklere er det å se deler av bildet som kan gi mening. Pusler man flere i lag og samarbeider godt, er det større sjanse for at man fortere finner noe som gir mening og vi kan bruke det i forebygging, diagnostisering eller behandling av kreft.

I disse dager etablerer vi et senter ved Det Helsevitenskapelige Fakultetet, UiT, som kan dra nytte av kunnskap innen basalforskning, klinisk forskning og befolkningsstudier og å lage bruer mellom disse måtene å se verden på. Et av hovedmålene er å bidra til at kreftbehandlingen skal bli mer personlig tilpasset.

Illustrasjonsbilde colourbox.com

Kreftbehandling virker ikke likt på alle pasienter. Biomarkører kan på sikt fremme individuell behandling for kreftpasienter, og være nyttig for å finne riktig diagnose og forutsi prognose. Illustrasjonsbilde colourbox.com

Som det står skrevet på Kreftforeningens hjemmesider, så har overlevelse etter kreftsykdom økt betraktelig de siste tiårene grunnet bruk av mer avansert og omfattende diagnostikk og behandling. Mange kreftpasienter mottar imidlertid behandling som er uten effekt eller betydning for overlevelsen, men som kan innebære betydelige bivirkninger. Det er derfor viktig å utvikle et behandlingstilbud som er bedre persontilpasset, der behandlingen er basert på biologien i den enkelte pasient sin kreftsvulst. Hensikten er å gi målrettet behandling til de pasientene som kan ha nytte av den. Noen liker å kalle dette skreddersydd behandling.

Da er det viktig at skredderne vet hva de gjør. Som regel er det patologene som finner ut type og alvorlighetsgrad av pasientens kreftsvulst. Dette kan til en viss grad veilede valg av behandling. Dessverre er det relativt sjeldent at medisinske beslutninger er en svart-hvit situasjon, det er mange gråsoner. Persontilpasset kreftbehandling tilstreber å finne redskap som kan hjelpe oss i disse beslutningene ved å gjøre gråsonene så små som mulig. I den daglige pasientbehandlingen får vi hjelp til å ta avgjørelser i disse gråsonene gjennom en rekke nasjonale retningslinjer – ofte knyttet opp mot ulike krefttyper. Representanter fra de ulike helseregionene samles jevnlig i tverrfaglige nasjonale grupper, der hver gruppe er ansvarlig for sin krefttype, for å revidere disse retningslinjene slik at behandlingen kan bedres ytterligere og være lik uansett hvor man bor i landet. Disse representantene er også aktive i internasjonale fora og kan bidra med ny kunnskap og bringe ny kunnskap med seg hjem, noe som medfører stadig forbedring av kreftbehandlingen.

Likevel kan “den skreddersydde dressen” ofte bli for vid eller for trang. Et ikke utypisk scenario er at vi tilbyr en behandling som kan være til hjelp hos 30 % av pasientene, men innebærer en overbehandling med potensielle bivirkninger hos 70 %. Noen ganger finnes flere behandlingsalternativ hvor man først prøver den ene type behandling, hjelper ikke denne prøver man den neste. Det ideelle hadde selvsagt vært at vi på forhånd visste hvilken behandling som hjalp den enkelte pasient. Vi er heldigvis i ferd med å få stadig flere slike hjelpemidler. Det har kommet mange analyser både i blod og i selve kreftsvulsten som hjelper oss i å øke treffsikkerheten i kreftbehandlingen. Disse kalles biomarkører. Mange av disse har kommet inn i ulike beslutningskart og hjelper oss i å øke presisjonen i behandlingen.

Men veien til gode biomarkører er som oftest svært lang og det kreves som regel forskning over mange år før de kan brukes i valg av kreftbehandling. Biomarkører kan i tillegg til å bestemme behandling også være nyttig når man skal finne riktig diagnose og forutsi prognose. Også i screeningsammenheng, hvor man prøver å skille ut de som trenger videre utredning for finne ut hvorvidt de har kreft eller ikke, kan biomarkører potensielt ha en nytteverdi.

Grunnlaget for å identifisere biomarkører og deres rolle i nye behandlingsprinsipper er forskning. Grunnlaget for forskning på dette feltet er blant annet tilgang på blod og vev fra både kreftpasienter og friske personer. Gode biobanker hvor man kan få tilgang til dette er derfor svært viktig. Dette kan man oppnå gjennom befolkningsstudier som eksempelvis Tromsøundersøkelsen eller Kvinner og Kreft studien. I den sistnevnte har over 170.000 kvinner samtykket i å fylle ut spørreskjema og omlag 50.000 av disse har gitt blod til bruk for videre analyser. Dette er eksempler på gode befolkningsbiobanker. I tillegg er det viktig å ha tilgang på biomateriale ved diagnosetidspunkt og i behandlingsforløpet. Vi er i ferd med å etablere en generell biobank der vi vil samle kreftvev og blod fra nyopererte kreftpasienter ved Universitetssykehuset Nord-Norge. I tillegg har vi tilgang på kreftvev som er lagret i arkiv ved våre patologiske avdelinger. Norge er kjent for å ha gode biobanker og komplett registrering av kreftforekomst gjennom Kreftregisteret. Dette er vi som forskere takknemlig for. Gjennom nasjonale samarbeidsgrupper har vi i tillegg mulighet til å teste ut våre lovende biomarkører i store pasientstudier.

Således har vi et godt utgangpunkt for videre forskning. Helse nord, Universitetssykehuset Nord-Norge og Universitetet i Tromsø er gode bidragsytere inn i denne typen forskning, men frivillige aktører som Kreftforeningen er også viktige samarbeidspartnere. Kreftforeningens kommende innsamlingsaksjon ”Krafttak mot kreft” vil bidra med midler til ulike prosjekt knyttet til personlig tilpasset kreftbehandling.

Vi gleder oss til å pusle videre.

Publisert i Nordlys.

Print Friendly, PDF & Email