Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

Print Friendly, PDF & Email