Alderdom ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Eldre drikker både oftere og mer. Er det et problem?

Jun

2021

Skrevet av Line T. Stelander, stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet og overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, Universitetssykehuset Nord-Norge

Godt hjulpet av avisoppslag og troen på en helsegevinst som ikke finnes, drikker eldre i Norge mye mer enn før. Noen kjøper seg større vinglass for å holde seg til «kun» 2-3 glass per dag.

I en studie fra Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), har vi ved bruk av data fra Tromsøundersøkelsen undersøkt endringer i alkoholvaner blant 20,939 deltakere mellom 60-99 år i løpet av 22 år.

I 1994 rapporterte en av tre avhold fra alkohol. I 2016 sa kun en av ti at de var avholdne.
I 1994 rapporterte en av ti å drikke 2-3 ganger i uka eller oftere. I 2016 drakk mer enn hver tredje så hyppig.
Kvinner har endret drikkevaner mer enn menn og drakk i 2016 nesten like ofte som menn.
Nesten en av tre av de som drakk i 2016, drakk mer enn anbefalt for eldre (3 enheter alkohol eller mer) på en vanlig «drikke dag».

Nye vaner + gamle vaner

Line T. Stelander er overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Psykiatrisk avdeling, alderspsykiatrisk seksjon og doktorgradsstipendiat ved Institutt for klinisk medisin, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, Norges arktiske Universitet

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har dagens eldre høyere utdanning, bedre økonomi, mer like kjønnsroller og sterkere fokus på individualisme, selvrealisering og nytelse. De har også generelt bedre helse og lever lengre. Tradisjonelt har nordeuropeere hatt et drikkemønster med episodisk høykonsum («helgefyll»), mens søreuropeere har drukket hyppigere, men i mer moderate mengder. I vår studie ser vi tydelige tegn på endringer i dette mønsteret. Reiser til søreuropeiske land har blitt vanligere blant eldre og vinvaner fra middelhavslandene ser ut til å ha blitt adoptert. Samtidig er vanene med episodisk høykonsum beholdt. Dette antyder en sammensmeltning av det nord- og søreuropeiske drikkemønsteret blant eldre, noe som gir grunn til bekymring.

Medias formidling

Studier av eldres oppfatning av alkohol viser at mange eldre mener at et moderat inntak av alkohol er helsefremmende, sågar at det er skadelig for helsa å ikke drikke alkohol. En viktig kilde til informasjon er aviser og magasiner. Medieoppslag gir ofte inntrykk av at alkohol og spesielt vin er bra for helsen. Eldre forbrukere er kjøpesterke og opptatt av helse, så når redaktørene ønsker seg klikk eller avissalg, selger nok hygge og velvære bedre enn fokus på helserisikoene ved alkohol. Solide forskningsresultater de siste ti årene finner imidlertid ingen sammenheng mellom alkohol og helsegevinster, utover nettopp hygge og sosialt fellesskap. Jeg mener mediene i Norge har hatt en for skjev fremstilling av resultater fra alkoholforskning, med fokus på mulige positive effekter på enkelte helseutfall, på bekostning av beviste negative effekter på de fleste andre helseutfall.

Mindre «blandevann», høyere promille

Når vi blir eldre, reduseres mengden kroppsvæske. En av grunnene er at vi taper en prosent muskelmasse per år fra 50 årsalder og to prosent per år fra 70 årsalder. Dette fører til at kroppens naturlige «blandevann» som vinglasset tynnes ut i reduseres. Videre reduseres kapasiteten til de indre organer. Resultatet blir at:

Samme mengde alkohol gir høyere promille ved økende alder.
Leverens nedbryting av alkohol blir mindre effektiv, noe som kan gi økt varighet av alkoholpåvirkningen.
Hjernens volum og funksjon endres, noe som øker risikoen for sterkere effekt av samme promille, sammenlignet med i yngre alder.

Det er en velkjent sammenheng mellom alkohol og depresjon, høyt blodtrykk, hjerneslag, leversykdom, kreft, ulykker og dødsfall. Svært mange eldre, og også leger og helsepersonell, er ikke klar over at alkohol kan redusere effekten av f.eks. blodtrykksmedisiner eller forsterke effekten av sløvende medisiner mot smerter, angst og søvnvansker. Samlet sett øker farene for uheldige helsekonsekvenser av alkoholbruk med alderen.

Økt kunnskap blant eldre gir bedre helse

Alkohol avdekkes stadig oftere som medvirkende årsak til helseproblemer blant eldre. Studier har vist at eldre har like god eller litt bedre effekt av behandling for å redusere helseskadelig alkoholforbruk enn yngre. Eldre har mer erfaring og innser ofte at endringer må gjøres, dersom helsa skal bedres. Likevel får eldre mindre tilgang til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn det yngre gjør. Så lenge informasjon om alkoholbruk gis med et helsefokus og ikke med en moralistisk pekefinger, opplever jeg at eldre svært ofte gjør gode helsevalg.

Flere rullatorer enn barnevogner

En av de mange pasientene jeg har snakket med, 78 år gamle «fru Hansen», byttet ut vinserviset hjemme. Hun ville fortsatt kunne si at hun bare drakk «moderat», slik avisene skrev var bra. Norge er innen 15 år et land med flere rullatorer enn barnevogner. Dersom kunnskapsnivået om potensielt negative helsekonsekvenser av alkoholbruk i kombinasjon med høy alder ikke økes i befolkningen, er jeg bekymret for at helsetjenestene ikke vil klare å ivareta den store andelen eldre som får helseproblemer pga alkohol. Kunnskap om endrede alkoholvaner blant eldre må økes, ellers kan helseskadelig bruk forbli et skjult problem. Medias rolle som kunnskapsformidler for å snu en potensielt farlig trend, vil kunne bli meget viktig fremover.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Mar

2021

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nord, Bodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040. Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Feb

2021

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse. Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Hvorfor går god helse i arv?

Dec

2020

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Oct

2020

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning. Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Sep

2020

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

Hukommelsesteam/demenskoordinator
De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
Pårørendeskole
Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
Aldring og helse
Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Jul

2020

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen. Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Dec

2016

Av Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen

Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Sunn frykt

Foto: www.colourbox.com

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.

Overdreven frykt

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

Kilder

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia, 10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist, 3, e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger: Hertevig forlag.

Store forskjeller på hjelp til pårørende

Sep

2015

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Kronisk nyresykdom – en trussel mot den gode alderdommen

Sep

2013

Av Bjørn Odvar Eriksen,
professor II i klinisk medisin og overlege i nyresykdommer

En av tre vil i løpet av livet utvikle kronisk nyresykdom, og risikoen øker kraftig jo eldre man blir. Noen holder seg imidlertid forbausende friske. Nå skal forskere i Tromsø finne hemmeligheten bak friske nyrer.

Flere eldre med nyresykdom

Hvis nyrene dine svikter, må du ha nyretransplantasjon eller blodrensing med dialyse for å overleve. Stadig flere eldre må avslutte livet med denne belastende behandlingen selv om de overlever andre alvorlige sykdommer som kreft og hjertesykdom.

Nyrenes oppgave er å rense blodet. Omlag en av tre personer vil i løpet av livet utvikle kronisk nyresykdom med nedsatt renseevne eller annen nyreskade. Risikoen øker kraftig i de eldste aldersgruppene. Kronisk nyresykdom gir få symptomer i tidlig fase, men kan påvises med enkle blod- og urinprøver. De aller fleste med kronisk nyresykdom klarer seg heldigvis uten nyretransplantasjon eller dialyse, men vil ha økt risiko for andre sykdommer.

Fallende reservekapasitet

Fra naturens side har nyrene stor reservekapasitet, faktisk så stor at man kan gi fra seg den ene til noen som trenger nyretransplantasjon. Reservekapasiteten er størst hos unge, men avtar gradvis når man blir eldre. Derfor blir nyrene mer utsatt for sykdom og bivirkninger av medisinsk behandling jo eldre man blir, og risikoen for kronisk nyresykdom øker. De vanligste årsakene til kronisk nyresykdom er høyt blodtrykk, hjertekar-sykdom, sukkersyke eller spesielle nyresykdommer.

Noen beholder god nyrefunksjon når de blir eldre, selv om hovedregelen er at den faller. Vi vet lite om hvorfor nyrefunksjonen faller med økende alder hos tilsynelatende friske personer. Selv om sykdom forklarer noe av forskjellen mellom folk, vet vi for lite om sunn livsførsel eller medisinsk behandling kan forebygge dårlig nyrefunksjon.

Tromsøundersøkelsen ser på nyrefunksjon

Årsaken til mangelen på kunnskap er at det er vanskelig å måle nyrefunksjonen nøyaktig i store befolkningsundersøkelser. Men forskere i Tromsø har likevel gjort nettopp det! I forbindelse med Tromsøundersøkelsen i 2007 ble nyrene undersøkt grundig hos 1627 Tromsøværinger på Forskningsposten ved UNN. En tilsvarende undersøkelse er ikke gjort noe annet sted i verden. Resultatene fra denne studien viste sammenhenger mellom nyrefunksjon og blodtrykk, røyking, blodsukker og fysisk aktivitet som ikke var kjent tidligere. Undersøkelsen vil nå bli gjentatt hos de samme personene for å finne ut hvordan nyrefunksjonen forandrer seg når folk blir eldre. Håpet er å finne tiltak for å bevare god nyrefunksjon i høy alder. God nyrefunksjon henger sammen med god helse og dermed også med god livskvalitet og en god alderdom.

Video av nyretransplantasjon på NHI.no
Video av nyretransplantasjon på kirurgen.no

Tweets by @UiThelsefak