Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Er alternativ behandling farleg for born?

Skriven av Ola Lillenes, informasjonssjef ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ behandling (NAFKAM), UiT Noregs arktiske universitet

Viss foreldre sitt høve til å gje born alternativ behandling vert innskrenka utan at det er tilstrekkeleg basert på fakta, kan slik behandlingspraksis gå «under radaren». Det er truleg ikkje gunstig.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

NAFKAM reknar born under 12 år som ei sårbar pasientgruppe, særleg fordi dei ikkje tek val om behandling sjølve. Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem. Det var òg fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med sine eigne helseproblem til slike behandlarar. Vi fann òg at nordmenn sitt syn på alternativ behandling til born var delt: Om lag 40 prosent var tydelege på at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60 prosentane fordelte seg ganske likt mellom anten å vere positive eller nøytrale.

Dei siste åra har dette temaet òg vore oppe i samfunnsdebatten: Kva kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine? Kan vi stole på at foreldra tek gode helseval for dei, eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Lovverket: born er ikkje ei spesiell pasientgruppe

Ola Lillenes Foto: Privat

Dei norske reglane for den som tilbyr alternativ behandling, er mellom dei mest liberale i Europa: I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å måtte syne til medisinske kunnskapar. I verste høve kan det føre til at symptom blir oversett eller tolka feil. Dette kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok, og helsetilstanden kan bli verre.

Kritikarar av ordninga som vi har i dag, har meint at alternativbransjen set «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom, og at dette kan føre til overbehandling av pasientar utan samtykkekompetanse. Dei meiner at vi bør sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette har blitt møtt med argument som at aldersgrense og forbod er ei uheldig innskrenking av foreldreansvaret, som kan føre til at slik behandling av born går «under jorda». Nokre har og peika på at regulering vil gje eit uheldig inntrykk av at staten går god for at alternativ behandling «verkar».

Kva veit vi eigentleg?

Vi har sett nærare på korleis den organiserte delen av bransjen sjølv vurderer bruken, grunnar og mål for alternativ behandling på born, og korleis forbunda regulerer medlemmane for å handtere denne pasientgruppa. 42 av 69 kjende forbund for alternative behandlarar tok del i undersøkinga vår. Dei som svarte, ga oss dermed kunnskap om korleis born vert møtt hjå 7.100 slike behandlarar.

Berre 17 % av forbunda stadfesta at medlemmane deira ikkje behandlar born under 12 år. Til saman litt over halvparten opplyste at medlemmane deira behandlar born i ulike samanhengar. Nesten alle desse sa at dei har særlege reglar for behandling av born, som t.d. at behandlaren skal spørje om barnet fyrst har vore hos lækjar med plagene sine, og om barnet får skulemedisinsk behandling for plagene. Om lag ¼ sa at dei hadde andre reglar, som til dømes at foreldra må vere samde om å nytte slik behandling; eller at ein av dei skal vere med under behandlinga.

Undersøkinga synte og at dei fleste av desse borna fyrst har vore hjå lækjar, og at den alternative behandlinga vert nytta som eit tillegg til skulemedisinsk behandling – ikkje i staden for. Dette fell saman med det vi veit om vaksne nordmenn sin bruk av alternativ behandling. Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Dei helseproblema som forbunda meinte er grunnen til at born vert tekne med til alternativ behandlar, såg ut til å vere vanlege plager for pasientgruppa. Nokre av desse vert rekna som ikkje spesifikke og utan tilbod om verksam behandling i helsevesenet. Ifylgje forbunda, såg foreldra sine mål for behandlinga ut til å vere i tråd med dette, ved at dei fleste håper at ho vil dempe eller lindre plagene framfor å kurere dei.

Ein del av svara tydde på at foreldre òg kjem med alternativmedisinske forståingar av sjukdom og plager, som t.d. «ubalansar», «blokkeringar» eller «lave energiar». Slike nemningar er uvanlege i helsetenesta, og saman med alternativbransjen sin bruk av ulike verkty, testar og målingar har «alternative diagnosar» blitt kritiserte for å medverke til overbehandling og helseangst.

Nokre av tilboda som famnast av forbunda som svarte, kan reknast som metodar og teknikkar for sjølvhjelp der ein skal lære å bruke dei frå ein instruktør. Det kan vere vanskeleg å avgjere om desse er helserelaterte slik at lovverket for alternativ behandling gjeld, eller om dei skal reknast som pedagogiske tiltak for vanlege utfordringar. Ved slike høve kan rolleforståinga til den profesjonelle parten ha noko å seie for tryggleiken til pasientar som oppsøkjer dei for hjelp med eit helseproblem. Hovudansvaret for at dette er klårt og tydeleg, må ligge hjå utøvaren.

Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Så å seie alle forbunda som svarte, sa at dei stiller visse krav til utdanning til medlemmane, og har ei form for klageordning for pasientane. Dei faglege krava sprika likevel mykje, og ein kan ikkje gå ut frå at medlemsskap i eit forbund garanterer at behandlaren har tilstrekkelege medisinske kunnskapar. Ingen forbund sa at dei hadde fått inn klage på medlemmane si behandling av born dei siste tre åra. Forbunda uttrykte ulike syn og oppfatningar av risiko på spørsmålet om dei sjølve tykte at høvet til å gi alternativ behandling til born bør regulerast annleis enn i dag: Kring kvart femte forbund meinte at styresmaktene bør vurdere å endre reguleringa.

Dette bør vi få meir kunnskap om:

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Undersøkinga vart gjort blant leiinga i forbunda, og ikkje ute «i felten» blant foreldre og behandlarane som dei oppsøkjer. Mange forbund mangla opplysingar til å svare anna enn «veit ikkje» på spørsmåla våre. Truleg er det difor store mørketal på fleire viktige punkt for pasienttryggleiken:

Foreldra sine grunnar og mål for å ta med borna til alternativ behandlar; metodane og verktya behandlarane nyttar seg av for å avgjere helsetilstanden og behandling av desse borna, samt den totale behandlingssituasjonen deira bør undersøkjast nærare. Nokre forbund uttrykte og at dei ikkje oppfattar seg som «alternative behandlarar» og at lovverket dermed ikkje famnar dei.

Vi har òg lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Får dei det betre eller verre, eller vert dei som før? Vert borna uroa av alternativbehandlarane sine målemetodar og «alternative diagnosar»?

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Inntil vidare er born avhengige også på dette feltet av at dei føresette tek trygge og gode val for seg. Både dei som tek born med til alternativ behandling og dei som gjev slik behandling, har ansvar for ekstra varsemd slik at born ikkje vert utsette for meir ubehag, smerte eller risiko enn naudsynt.

Å bygge opp for å rive ned

Familiens hus i Tromsø startet opp for snart åtte år siden og har utviklet en rekke suksessfulle forebyggende tiltak som andre norske kommuner ønsker å etterfølge. Nå foreslår kommunens Handlings- og økonomiplan for 2019 å legge ned Langnes Åpen barnehage og nedstyre Familiens hus.

Kronikken er skrevet av Line Moldestad (Avdelingsleder Familiens hus), Lene Haugsdal (Erfaringskonsulent i Landsforeningen for 1001 dager), Catharina Elisabeth Arfwedson Wang (Professor og psykologspesialist, UiT)

Familiens hus med åpen barnehage ved Langnes helsestasjon kan bli stengt fra neste år dersom forslaget fra administrasjonen blir vedtatt. 160 barn og foreldre i måneden kan bli rammet. Foto: Colourbox.com

I dag har vi solid forskningsbasert kunnskap om betydningen av å forebygge fremfor å reparere. Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig politisk snuoperasjon å styre økonomiske midler mot tiltak som viser effekt over tid. Da er det enklere med brannslukkingsarbeid, og fylle på der behovene er akutt. Psykisk uhelse i befolkningen utgjør store lidelser for den som rammes og enorme samfunnsøkonomiske belastninger. Nasjonalt og internasjonalt fokus på forebygging av psykiske lidelser har derfor blitt et viktig satsingsområde, og det er viktig å begynne i familien som er vuggen til all helse.

Fredag den 29.06.18, samme dag som Tromsø kommune la frem sin Handlings- og økonomiplan for 2019, la barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland frem regjeringens strategi for foreldrestøtte. Strategien fremhever at alle foreldre skal få god informasjon og riktig hjelp slik at de kan være gode trygge foreldre, og at barn og unges individuelle rettigheter skal ivaretas. Videre poengteres det at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det reduserer behovet for mer kostbare tiltak på et senere tidspunkt. Tromsø kommune har nasjonalt vært i tet når det gjelder å utvikle gode forebyggende tiltak og lavterskeltilbud for barn og unge. Ikke minst gjelder dette Familiens hus der man systematisk over snart 8 år har bygget opp flere tilbud som har fått mye oppmerksomhet. Det er disse tilbudene som nå står i fare for å bli nedlagt, og som vi kort vil beskrive nedenfor.

Etableringen av Familiens hus i Tromsø startet opp med Stakkevollan Åpen barnehage i 2010 og var en suksess fra første stund med mange besøkende. Noen år senere åpnet også Langnes Åpen barnehage.

I 2017 hadde Stakkevollan og Langnes til sammen besøk av 3857 barn med deres foreldre fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder. Tilbudet er utformet for å fremme god utvikling for alle barn, og i 2017 var 60 nasjoner representert i de åpne barnehagene i Tromsø.

I Åpen barnehage kan foreldre være en støtte for hverandre, enten de har spørsmål om hverdagslige utfordringer eller mer krevende utfordringer knyttet til omsorgsrollen.

For noen kan tiden hjemme preges av ensomhet, bekymring, engstelse og utrygghet, og da er det viktig å komme ut blant andre og ha en møteplass der man kan stille spørsmål og lære av hverandre.

Slik er også Åpen barnehage en sosial arena for småbarnsfamilier med lite eller fravær av sosialt nettverk og/eller familie i nærheten. Lett tilgang til pedagogisk personale og helsesøstre er også viktig for mange foreldre som oppsøker Åpen barnehage.

Åpen barnehage er et pedagogisk, helsefremmende og forebyggende lavterskeltiltak. Til forskjell fra en del andre tjenester er ikke tiltaket lovpålagt og derfor utsatt for nedskjæringer. Åpen barnehage er et supplement til ordinære barnehager og ifølge forsker Ingunn Skjesol Bulling inngår den som ett strategisk virkemiddel i kommunens forebyggende og integrerende helse- og familievernarbeid.

Regjeringen ønsker flere minoritetsspråklige barn i barnehagen og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner viser til at Åpen barnehage er en viktig integreringsarena idet han utlyste midler til dette formålet. Tromsø kommune mottok nesten 400.000 kroner i tilskudd for 2018 for å jobbe oppsøkende opp mot foreldrene til de minoritetsspråklige barna for å rekruttere disse til å benytte seg av barnehage.

Foreldreveiledning

Etter etableringen av Åpen barnehage ønsket kommunen å utvide foreldreveiledningstilbudet i Familiens hus. Først startet foreldreveiledningsprogrammet, De utrolige årene, opp med to grupper i året til totalt ca. 30 foreldre. Dette ble raskt utvidet og i 2017 mottok 101 foreldre veiledningstilbud fra Familiens hus som nå også tilbyr flere foreldreveiledningsprogram, Circle of Security (COS) og International Child Development Programmes (ICDP), tilpasset ulike utfordringer.Vi ser at det er en økning i antallet foreldre som søker veiledning og at mange av dagens foreldre er usikre på foreldrerollen.

Dette gjelder foreldre til både de aller minste og til de eldre barna. Derfor har Familiens hus de siste årene tilbudt ungdomsforeldre deltakelse i veiledningsgruppe. Flere kommuner har tatt kontakt for å få inspirasjon og hjelp til å tilby lignende i sin kommune.

Blues Mothers

Foto: Colourbox.com

Mestringsgruppen Blues Mothers startet opp i 2012 og er for nybakte mødre som strever med nedstemthet eller depresjon i forbindelse fødsel og barseltid som er anslått å utgjøre om lag 10-15 prosent av alle barselkvinner. Målet med gruppen er å bidra til positivt samspill mellom mor og barn for å gi barnet et best mulig utgangspunkt for utvikling, samt gi mødre anledning til å møte andre i samme situasjon. Totalt har ca. 120 kvinner deltatt i Blues Mothers og det er en økende pågang av kvinner som har behov for å delta i gruppen. Blues Mothers har fått nasjonal oppmerksomhet og Tromsø kommune har blitt sett på som en foregangskommune som har gode tiltak rettet mot denne målgruppen. Flere kommuner har tatt kontakt for å lære mer om Blues Mothers med tanke på å starte opp tilsvarende tilbud i egen kommune. I samarbeid med Institutt for psykologi ved UiT er det utviklet en nettside om Blues Mothers.

Familiegruppa

Familiegruppa er et møtested for familier med barn i alderen 0-6 år som møtes hver 14. dag til middag, sosialt samvær, lek og aktiviteter. Gruppen består av 4-6 familier med foreldrene som har fysiske, psykiske, eller sosiale utfordringer. Mange av familiene har mangelfullt sosialt nettverk. Slik sett fungerer gruppen nettverksskapende og bidrar til at foreldrene får støtte til foreldrerollen, samt at barna får oppleve å være sammen med andre familier.

Brukererfaring

«Da jeg etter en komplisert tvillingfødsel i 2012 fikk fødselsdepresjon og sosial angst, var Blues Mothers og Åpen barnehage svært viktig for meg ved at jeg hadde noe å gå til og ikke isolerte meg, og at jeg møtte trygge fagpersoner og andre kvinner i tilsvarende situasjon. Gjennom mitt arbeid i Landsforeningen 1001 dager forteller jeg stolt om de flotte tilbudene i Familiens hus i Tromsø, og møter mange brukere, helsepersonell og politikere som ønsker å få til tilsvarende i egne kommuner». 

Konsekvenser

Det er lagt ned store ressurser i å bygge Familiens hus i Tromsø. Tiltakene er varierte og gir støtte til foreldre med barn i ulike aldre, fra de sårbare sped- og småbarna til den kompliserte ungdomstiden. Tilbudene har fått nasjonal oppmerksomhet som nyskapende forebyggende tiltak for sårbare familier, og benyttes av de målgruppene som de er rettet mot.

Ny barnevernlov fra 2018 fremhever at kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferds problemer. Tromsø kommune har allerede tatt dette ansvaret ved blant annet å etablere Familiens Hus med Åpen barnehage. Hvis Handlings- og økonomiplan for 2019 vedtas i kommunestyret den 26 september vil Langnes Åpen barnehage nedlegges, og det vil bli en reduksjon i øvrige tiltak og tilbud.

Da vil mange familier i Tromsø oppleve å stå mer alene, og ha mindre støtte i hverdagen.

Dette vil spesielt ramme de sårbare familiene med psykososiale utfordringer og/eller familier som er nye i landet vårt. Konsekvensene vil bli et økt press på helsestasjonene og en allerede belastet barnevernstjeneste, og flere barn og familier som kunne blitt hjulpet på et tidligere tidspunkt, kan ha utviklet utfordringer som vanskelig kan reverseres.

Har Tromsø kommune råd til å rive ned et hus som de har brukt store ressurser på å bygge opp?

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Hvorfor hermer barnet ditt etter deg?

Jeg (sittende på gulvet) forsker på 18 mnd gamle babyer, og her er liten testperson som gjennom lek hjelper oss forskere til å lære mer om barns imitasjon. Bli med dere også! https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Skrevet av: Solveig Flatebø, Master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Har du noen gang lagt merke til at barnet ditt hermer etter deg? Det kan være at barnet smiler når du smiler, eller at barnet rører i en lekekaserolle når du holder på med matlaging.
På folkemunne kalles dette ofte for «herming», og dette er en fascinerende kopieringsatferd som på fagspråket heter imitasjon.

Vi forsker på herming

For tiden kommer det småbarnsforeldre trillende inn med barnevogner til vår BabyLab på UiT, for vi forsker på denne spennende imitasjonsatferden hos småbarn.

På BabyLab undersøker vi 18 måneder gamle barn, for i de første leveårene lærer barn mye av å se på hva andre gjør og deretter gjøre det samme selv. Imitasjon er altså en viktig læringsprosess for småbarn. Ved hjelp av imitasjon lærer barna raskt og effektivt om verden rundt seg.

Når vi undersøker imitasjon på laben vår, lærer vi mer om hvordan barna tolker handlinger hos andre personer, hvordan den sosiale konteksten påvirker dem og hvor mye de husker fra det de har sett tidligere.

Altså er det flere forskjellige kognitive og sosiale prosesser involvert i imitasjon, og målet vårt er å lage et testmateriale som kan måle dette samtidig. Et slikt testmateriale kan også videre brukes som et diagnostisk verktøy for å oppdage utviklingsforsinkelser – noe som er veldig viktig for å kunne gi tidlige oppfølging og hjelp for de som trenger det.

Lyst til å delta?

Nå på nyåret startet vi opp en spennene imitasjonsstudie på BabyLab, og vi trenger flere deltakere! Flere foreldre har allerede besøkt laben med sine barn, og flere har meldt seg på studien – men vi søker fortsatt enda flere.

Vi oppfordrer deg som har et barn mellom 12-18 måneder å ta kontakt med oss. Send for eksempel en e-post til meg på solveig.flatebo@uit.no. Lurer du på om barnet ditt fyller kriteriene for å delta, sjekk her: https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Det tar kun 1-1,5 time å delta, og vi er fleksible med våre avtaletidspunkter. De som har besøkt laben vår beskriver studien som morsom og nyttig. Ønsker du å lese mer om hvordan det er å besøke laben, kan du lese mer om det her: https://site.uit.no/babylab/et-besok-pa-laben/

 

 

 

 

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Er alternativ behandling farleg for born?

Av Ola Lillenes, informasjonssjef NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (Bilde)

Innlegget er hentet fra Dagens medisin, papirutgaven den 7. desember 2017

Tidlegare i år vart det debatt om kva som kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine. Det store spørsmålet vart: Kan vi stole på at foreldra tek gode helsevalg for borna når dei får alternativ behandling – eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

I debatten meinte kritikarar av slik behandling at tryggleiken til borna sto i fare, og at «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom kan føre til overdiagnostisering og overbehandling. Det kom mellom anna forslag om å sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette vart møtt med ulike argument, frå at slik behandling er «naturleg og ufarleg», til at eit slikt forbod vil rokke ved det generelle ansvaret som foreldre i Noreg har til å avgjere kva som er best for borna deira. Andre meinte at aldersgrense og forbod vil gje eit uheldig inntrykk av at alternativ behandling verkar, og at staten då vil gå god for dette.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt.

Naturleg og trygt?

Eit raskt søk på Internett syner at fleire av dei alternative behandlingane på marknaden vert framstilte som «særlig skånsame for born». Ei undersøking NAFKAM gjorde i fjor, synte at det var fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med eigne helseproblem til slike behandlarar. Dette kan kanskje tyde på at mange meiner at slik behandling er trygg.

Kva veit vi eigentleg?

Vi veit at alternativ behandling er populært: I fjor var minst 40.000 born under 12 år hjå alternative behandlarar. Vi veit og at 15% av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Vidare veit vi at nordmenn sine syn på alternativ behandling til born er delte: Om lag 40% meiner at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60% fordeler seg ganske likt mellom å anten vere positive eller nøytrale til det.

Dei norske reglane for den som ynskjer å tilby slik behandling, er mellom dei mest liberale i Europa. I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap. Vi veit at i verste høve kan mangel på slik kompetanse føre til at symptom hjå pasienten blir oversett eller tolka feil. Det kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok. Då kan helsetilstanden til pasienten bli verre.

“I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap.”

Dette veit vi ikkje:

Foto: www.colourbox.com

Vi veit ikkje kva helseproblem borna som får slik behandling har, og heller ikkje kva ynskjer og mål foreldra deira har med slik behandling.

Vi veit ikkje kva metodar og verkty behandlarane nyttar til å setje diagnose, eller kva behandling dei rår til og nyttar på desse borna. Bransjen sine eigne reglar og rutinar ved behandling av born, er verken samla eller granska.

Vi veit ikkje om foreldra går til lege med borna fyrst, eller om dei har dialog med helsepersonell undervegs i den alternative behandlinga.

Vi veit ikkje om borna får alternativ behandling i staden for behandling frå helsetenesta, eller om dei får behandling begge stadar samstundes.

Vi har og lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Vert helsa deira betre eller verre, eller vert ho som før?

Vil sjå nærare på dette

Så langt har vi ved NAFKAM ingen råd til styresmaktene, utover at vi treng meir kunnskap. Born er allereie ei sårbar pasientgruppe. Vi veit at mange av dei får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkelig basert på fakta, er vi redde at slik behandlingspraksis går enno meir «under radaren». Styresmaktene bør sikre seg meir kunnskap, før dei eventuelt vurderer å innføre ei nedre aldersgrense. Difor har vi no bedd helsepolitikarane våre om å prioritere dette i statsbudsjettet for neste år.

Beslutninger av betydning

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Av Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig.

Barn veies

www.colourbox.com

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Husk barna når livet endrer seg!

Av førsteamanuensis Camilla Lauritzen, Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet

Vi kommer alle før eller senere ut for en eller annen form for utfordring eller livskrise. Jeg kjenner ingen som har levd et liv uten motgang og utfordringer. Tilsynelatende kan det kanskje se slik ut foran fasadene. Vi kan tenke at noen har sannelig fått alt servert på sølvfat og at alt er så enkelt for noen. For andre kan det se ut som om alt var forhåndsdømt til å gå nord og ned, noen har tilsynelatende uendelig med vansker i livet sitt. Det er nesten helt umulig å forestille seg hvordan et annet menneske opplever det livet de lever med oppturer og nedturer. Det eneste vi kan slå fast, og dette tror jeg de fleste som har levd litt er enige i, er at livet ikke er friksjonsfritt for noen.

I mange tilfeller kommer en utfordring i livet, eller en livskrise om du vil, svært brått på. Du så det ikke komme. Du fulgte ikke med på værvarselet, og plutselig sto du der i sentrum av stormen. Bruddet med partneren du delte tykt og tynt med, oppsigelsen fra jobben du trivdes så godt i, dødsfallet til en som sto deg nær. Kanskje ble du plutselig syk. Livet endret seg plutselig, veien du gikk på tok en sving du ikke hadde planlagt å ta og plutselig sto du midt i stormen.

Mor trøster trist barn

Inkluder barna i livets store utfordringer. Det kan være bra for deres psykiske helse, skriver Camilla Lauritzen. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Hva skjer med barna når stormen kommer?

For de fleste av oss vil slike store omveltninger slå føttene under oss. Det blir vanskelig å være den du var før det skjedde. Det kan for eksempel bli vanskelig å være en like god forelder som du var før. Når du er overveldet av sorg, eller sjokk, eller redsel, så kan det føre til at barna i familien blir litt glemt. Noen ganger blir det slik at vi glemmer å inkludere barna i de store omveltningene som har rammet familien. Andre ganger kan det være slik at vi bevisst prøver å skjerme dem fra stormen, med de aller beste intensjoner om å skåne dem. Når stormen kommer, vil vi beskytte barna. Vi vil ikke at stormens omveltninger skal ramme dem.

Har du noen gang prøvd å ignorere en storm som raser i din umiddelbare nærhet? Min påstand er at det er umulig. En storm medfører støy og uro, det blir mørkere og skumlere. Og det som er helt sikkert er at barn som blir vitne til en uventet storm i familien får det med seg. De plukker opp at den voksne er trist, eller urolig, eller lei seg, eller sint, eller kjemperedd. Selv om du har gjort alt du kan for å dekke over og passe på at omveltningene ikke skal være merkbare for barna, så får de det ofte med seg likevel. Uten at de kanskje helt forstår hva det er som skjer.

La barna ta del i det som skjer

I en livskrise er det derfor viktig at vi snakker med barna. Vi må tørre å ta de ubehagelige samtalene, å fortelle om de tunge tingene i livet. Det er mye vi voksne kan gjøre for å ivareta barna i en familie som opplever at livet endrer seg. Når stormen herjer bør vi inkludere barna, og la dem ta del i det som skjer. På denne måten blir de med inn i sorgprosessen, eller inn i sykdommen, slik at de kan forstå og få forklart ting de lurer på. Som voksen kan du for eksempel forklare at det er helt normalt å være trist av og til, også når man er voksen kan man bli redd. Og du kan forklare at det som skjer av omveltninger ikke er deres skyld.

Å inkludere barna i livets store utfordringer kan rett og slett være veldig bra for deres psykiske helse. Psykisk helse er grunnleggende for god livskvalitet. Å ha god psykisk helse utgjør en styrke, og det gjør oss i stand til å mestre livet vårt på en god måte. Man kan jobbe med å fremme ei god psykisk helse hos barn. Dette kan føre til at de senere i livet blir bedre rustet for normale livsutfordringer. Her vet vi at trivsel, å høre til i et godt sosialt fellesskap, ha fortrolige venner eller familie, god kroppslig helse, muligheter for fysisk aktivitet, samt balanse mellom aktivitet og hvile er forhold som påvirker den den psykiske helsen. Unge menneskers psykiske helse er mer sårbar enn eldre menneskers, av flere grunner. Blant annet fordi de mangler erfaring med livet. Har man aldri opplevd motgang før, er det kanskje ikke like lett å se framover og tenke at det ikke alltid kommer til å føles som det gjør midt i det vanskeligste.

Når stormen herjer i en familie så kan vi som er voksne ivareta barna, for eksempel gjennom å legge til rette for at de får høre til i et fellesskap, at de får informasjon om det som skjer, samt at de får tid og rom til å være barn i aktivitet og utfoldelse.

Og hva om det er vi som er de primære omsorgsgiverne som rett og slett blir blåst over ende av stormen? Det viktigste vi kan gjøre da er å be om hjelp til å ivareta barna til vi klarer å komme oss på beina igjen. Vi kan be om hjelp i vårt eget venne- eller familienettverk. Dersom det ikke er mulig, så kan vi få hjelp av det offentlige. Det finnes hjelp i kommunen du bor i, enten i Familiens hus, i barneverntjenesten, hos helsesøster eller i skole og barnehage. Be om hjelp dersom du står i livssituasjoner som tar pusten fra deg! Det er bedre å be om hjelp enn å gå under.

Så, husk barna når livet endrer seg! Når det stormer rundt deg. Når omveltningene er merkbart store. Når alt blir annerledes. Det er ei investering i deres framtidige psykiske helse.

Barna som ignoreres

Skrevet av Ole Kristian Greiner-Tollersrud, professor i biokjemi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Mitt nyttårsønske er at det lages ny medisin for de svakeste av barna – de som på grunn av en medfødt genfeil langsomt sykner hen, uten at noen kjent medisin kan stoppe utviklingen. Vi hører sporadisk om disse barna gjennom tårevåte reportasjer i media. De vekker vår dype medfølelse, inntil det går i glemmeboken blant våre små, daglige bekymringer.

Barnelegen Ivar Følling fikk ikke nobelprisen, men han vant en større seier: Han bidro til at de to–fire barna som blir født med Føllings sykdom hvert år i Norge, får en diett som gjør dem friske i stedet for hjerneskadet. Dette viser at går det an å forske frem medisiner – også i Norge.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.colourbox.com

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren.
Foto: www.colourbox.com

De som roper høyest

Hvert år blir over 100 barn i Norge født med en genfeil som gir alvorlig sykdom under oppveksten. Siden mange hundre ulike genfeil kan føre til dette, så er hver enkelt genfeil meget sjelden. Denne sjeldenheten er dessverre en avgjørende faktor for at Norge ikke bruker ressurser på å forske frem nye medisiner. Derimot brukes store midler i studier av folkesykdommene kreft, diabetes og Alzheimer, som hovedsakelig rammer den eldre delen av befolkningen.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse».

Bak denne satsingen ligger krav fra mektige interesseorganisasjoner, og de eldres ønske om at samfunnet, etter de har hatt sin periode med god økonomi og selvrealisering, skal utvikle dyre medisiner mot alderdommens plager. I forhold til dette brølet stilner spede barnestemmer og fortvilte foreldre, som ofte må nøye seg med tilbud om kurs, informasjonstjenester og utilstrekkelige behandlingsopplegg.

Den sterkestes rett

De sterkes rett har også spredt seg til forskningens innerste gemakker. Forskere i medisinske fag er presset til å følge popularitetsbølgen i sine valg av forskningsfokus. Uansett hvilket medisinsk felt man forsker på, er presset på å relatere problemstillingene inn mot de store folkesykdommene stort.

Et viktig virkemiddel er den såkalte «impact factor». Denne faktoren ble innført for å måle den generelle interessen for et forskningsarbeid, og bestemmes ut fra hvor mange kollegaer som siterer artiklene dine. Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i konkurransen om midler.

Folkesykdommene er svært kompliserte å studere, fordi mange ulike faktorer er involvert – både genetiske og miljømessige, ofte relatert til alderdommens forfall. Forskningen leder derfor til kompliserte modeller med mange usikkerhetsfaktorer. Nye medisiner er rådyre å utvikle, og bidrar ofte bare til en kortvarig forlengelse av livet. For barn med sjeldne genfeil, og som er født friske, er den manglende faktoren ofte et enkelt protein som fosteret har fått fra moren før fødselen. Forskningen består av å finne dette proteinet, som dermed kan gis barnet som medisin etter fødselen.

Denne medisinen kan være avgjørende for at barnet kan leve et normalt liv, i stedet for et liv med hjerneskade, økende handikapp og avhengighet av andre. Det er denne nytteverdien samfunnet må veie opp mot den kostnadskrevende utviklingen av livsforlengende medisiner for de gamle.

Sa nei til forskningsmidler

På slutten av 90-tallet avslo Innovasjon Norge og Norges forskningsråd min søknad om midler for å teste ut en mulig medisin mot den arvelige sykdommen alfa-mannosidose, fordi det bare fødes et barn med alfa-mannosidose hvert femte år i Norge. Flere år senere overtok et utenlandsk firma ideen og startet produksjon av samme medikament. Siden det globalt fødes over 200 barn med alfa-mannosidose hvert år, ser verdenssamfunnet nytteverdien av å betale kostnadene for en slik medisin.

De sterkes rett har spredt seg til forskningens innerste gemakker.

Nylig utviklet jeg en mulig medisin mot en annen sjelden, arvelig sykdom, DADA2, som fører til hjerneslag og revmatisme hos barn. Jeg tviler på om norske myndigheter ser nytteverdien av å finansiere uttesting av denne medisinen. Hvis det er tilfelle, har samfunnet glemt sitt moralske ansvar for at barn med slike sykdommer får en frisk oppvekst.

Mange glemmer at forskning på sjeldne, arvelige barnesykdommer ikke bare er en kostnad for fellesskapet, men ved å gi ny kunnskap om hvordan kroppen fungerer vil den også bidra til å øke forståelsen av andre sykdommer. Forskning på barnesykdommen DADA2 kan derfor bidra til ny kunnskap om sykdommene hjerneslag og revmatisme.

Ubrukt kompetanse

Utviklingen av naturvitenskapen er ofte er basert på det uforutsigbare. Dette har mange glemt, etter hvert som den planøkonomiske modellen har spredt seg som en pest i forskningsverdenen.

Utviklingen av nye medisiner kan dessuten danne utgangspunkt for en ny nisje innenfor norsk bioteknologi-industri. Selv om denne industrien er nærmest fraværende i Norge i dag, vil fremtidens prioritering av menneskers helse, samt et økt fokus på det grådige forbruket av jordas naturressurser, fremtvinge utviklingen av denne industrien. Her sitter Norge på en kompetanse som dessverre ikke brukes til det fulle i dag.

Dette innlegget ble også publisert på NRK Ytring 2. februar 2016: Barna som ignoreres

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

Av Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.