barnevern ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Mar

2021

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Å bygge opp for å rive ned

Sep

2018

Familiens hus i Tromsø startet opp for snart åtte år siden og har utviklet en rekke suksessfulle forebyggende tiltak som andre norske kommuner ønsker å etterfølge. Nå foreslår kommunens Handlings- og økonomiplan for 2019 å legge ned Langnes Åpen barnehage og nedstyre Familiens hus.

Kronikken er skrevet av Line Moldestad (Avdelingsleder Familiens hus), Lene Haugsdal (Erfaringskonsulent i Landsforeningen for 1001 dager), Catharina Elisabeth Arfwedson Wang (Professor og psykologspesialist, UiT)

Familiens hus med åpen barnehage ved Langnes helsestasjon kan bli stengt fra neste år dersom forslaget fra administrasjonen blir vedtatt. 160 barn og foreldre i måneden kan bli rammet. Foto: Colourbox.com

I dag har vi solid forskningsbasert kunnskap om betydningen av å forebygge fremfor å reparere. Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig politisk snuoperasjon å styre økonomiske midler mot tiltak som viser effekt over tid. Da er det enklere med brannslukkingsarbeid, og fylle på der behovene er akutt. Psykisk uhelse i befolkningen utgjør store lidelser for den som rammes og enorme samfunnsøkonomiske belastninger. Nasjonalt og internasjonalt fokus på forebygging av psykiske lidelser har derfor blitt et viktig satsingsområde, og det er viktig å begynne i familien som er vuggen til all helse.

Fredag den 29.06.18, samme dag som Tromsø kommune la frem sin Handlings- og økonomiplan for 2019, la barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland frem regjeringens strategi for foreldrestøtte. Strategien fremhever at alle foreldre skal få god informasjon og riktig hjelp slik at de kan være gode trygge foreldre, og at barn og unges individuelle rettigheter skal ivaretas. Videre poengteres det at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det reduserer behovet for mer kostbare tiltak på et senere tidspunkt. Tromsø kommune har nasjonalt vært i tet når det gjelder å utvikle gode forebyggende tiltak og lavterskeltilbud for barn og unge. Ikke minst gjelder dette Familiens hus der man systematisk over snart 8 år har bygget opp flere tilbud som har fått mye oppmerksomhet. Det er disse tilbudene som nå står i fare for å bli nedlagt, og som vi kort vil beskrive nedenfor.

Etableringen av Familiens hus i Tromsø startet opp med Stakkevollan Åpen barnehage i 2010 og var en suksess fra første stund med mange besøkende. Noen år senere åpnet også Langnes Åpen barnehage.

I 2017 hadde Stakkevollan og Langnes til sammen besøk av 3857 barn med deres foreldre fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder. Tilbudet er utformet for å fremme god utvikling for alle barn, og i 2017 var 60 nasjoner representert i de åpne barnehagene i Tromsø.

I Åpen barnehage kan foreldre være en støtte for hverandre, enten de har spørsmål om hverdagslige utfordringer eller mer krevende utfordringer knyttet til omsorgsrollen.

For noen kan tiden hjemme preges av ensomhet, bekymring, engstelse og utrygghet, og da er det viktig å komme ut blant andre og ha en møteplass der man kan stille spørsmål og lære av hverandre.

Slik er også Åpen barnehage en sosial arena for småbarnsfamilier med lite eller fravær av sosialt nettverk og/eller familie i nærheten. Lett tilgang til pedagogisk personale og helsesøstre er også viktig for mange foreldre som oppsøker Åpen barnehage.

Åpen barnehage er et pedagogisk, helsefremmende og forebyggende lavterskeltiltak. Til forskjell fra en del andre tjenester er ikke tiltaket lovpålagt og derfor utsatt for nedskjæringer. Åpen barnehage er et supplement til ordinære barnehager og ifølge forsker Ingunn Skjesol Bulling inngår den som ett strategisk virkemiddel i kommunens forebyggende og integrerende helse- og familievernarbeid.

Regjeringen ønsker flere minoritetsspråklige barn i barnehagen og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner viser til at Åpen barnehage er en viktig integreringsarena idet han utlyste midler til dette formålet. Tromsø kommune mottok nesten 400.000 kroner i tilskudd for 2018 for å jobbe oppsøkende opp mot foreldrene til de minoritetsspråklige barna for å rekruttere disse til å benytte seg av barnehage.

Foreldreveiledning

Etter etableringen av Åpen barnehage ønsket kommunen å utvide foreldreveiledningstilbudet i Familiens hus. Først startet foreldreveiledningsprogrammet, De utrolige årene, opp med to grupper i året til totalt ca. 30 foreldre. Dette ble raskt utvidet og i 2017 mottok 101 foreldre veiledningstilbud fra Familiens hus som nå også tilbyr flere foreldreveiledningsprogram, Circle of Security (COS) og International Child Development Programmes (ICDP), tilpasset ulike utfordringer.Vi ser at det er en økning i antallet foreldre som søker veiledning og at mange av dagens foreldre er usikre på foreldrerollen.

Dette gjelder foreldre til både de aller minste og til de eldre barna. Derfor har Familiens hus de siste årene tilbudt ungdomsforeldre deltakelse i veiledningsgruppe. Flere kommuner har tatt kontakt for å få inspirasjon og hjelp til å tilby lignende i sin kommune.

Blues Mothers

Foto: Colourbox.com

Mestringsgruppen Blues Mothers startet opp i 2012 og er for nybakte mødre som strever med nedstemthet eller depresjon i forbindelse fødsel og barseltid som er anslått å utgjøre om lag 10-15 prosent av alle barselkvinner. Målet med gruppen er å bidra til positivt samspill mellom mor og barn for å gi barnet et best mulig utgangspunkt for utvikling, samt gi mødre anledning til å møte andre i samme situasjon. Totalt har ca. 120 kvinner deltatt i Blues Mothers og det er en økende pågang av kvinner som har behov for å delta i gruppen. Blues Mothers har fått nasjonal oppmerksomhet og Tromsø kommune har blitt sett på som en foregangskommune som har gode tiltak rettet mot denne målgruppen. Flere kommuner har tatt kontakt for å lære mer om Blues Mothers med tanke på å starte opp tilsvarende tilbud i egen kommune. I samarbeid med Institutt for psykologi ved UiT er det utviklet en nettside om Blues Mothers.

Familiegruppa

Familiegruppa er et møtested for familier med barn i alderen 0-6 år som møtes hver 14. dag til middag, sosialt samvær, lek og aktiviteter. Gruppen består av 4-6 familier med foreldrene som har fysiske, psykiske, eller sosiale utfordringer. Mange av familiene har mangelfullt sosialt nettverk. Slik sett fungerer gruppen nettverksskapende og bidrar til at foreldrene får støtte til foreldrerollen, samt at barna får oppleve å være sammen med andre familier.

Brukererfaring

«Da jeg etter en komplisert tvillingfødsel i 2012 fikk fødselsdepresjon og sosial angst, var Blues Mothers og Åpen barnehage svært viktig for meg ved at jeg hadde noe å gå til og ikke isolerte meg, og at jeg møtte trygge fagpersoner og andre kvinner i tilsvarende situasjon. Gjennom mitt arbeid i Landsforeningen 1001 dager forteller jeg stolt om de flotte tilbudene i Familiens hus i Tromsø, og møter mange brukere, helsepersonell og politikere som ønsker å få til tilsvarende i egne kommuner».

Konsekvenser

Det er lagt ned store ressurser i å bygge Familiens hus i Tromsø. Tiltakene er varierte og gir støtte til foreldre med barn i ulike aldre, fra de sårbare sped- og småbarna til den kompliserte ungdomstiden. Tilbudene har fått nasjonal oppmerksomhet som nyskapende forebyggende tiltak for sårbare familier, og benyttes av de målgruppene som de er rettet mot.

Ny barnevernlov fra 2018 fremhever at kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferds problemer. Tromsø kommune har allerede tatt dette ansvaret ved blant annet å etablere Familiens Hus med Åpen barnehage. Hvis Handlings- og økonomiplan for 2019 vedtas i kommunestyret den 26 september vil Langnes Åpen barnehage nedlegges, og det vil bli en reduksjon i øvrige tiltak og tilbud.

Da vil mange familier i Tromsø oppleve å stå mer alene, og ha mindre støtte i hverdagen.

Dette vil spesielt ramme de sårbare familiene med psykososiale utfordringer og/eller familier som er nye i landet vårt. Konsekvensene vil bli et økt press på helsestasjonene og en allerede belastet barnevernstjeneste, og flere barn og familier som kunne blitt hjulpet på et tidligere tidspunkt, kan ha utviklet utfordringer som vanskelig kan reverseres.

Har Tromsø kommune råd til å rive ned et hus som de har brukt store ressurser på å bygge opp?

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Mar

2018

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette. Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne. Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Beslutninger av betydning

Dec

2017

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

Barnets utvikling og behov
Foreldrenes omsorgskompetanse og
Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Familieråd – det beste for barnet?

Jan

2016

Av Toril Jenssen, professor ved Regionalt kompetansesenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord)

I norsk barnevern satses det på å styrke familien som omsorgsutøver. Beslutningsmodellen familieråd, inspirert av urbefolkningen i New Zealand, er under utprøving i fosterhjemsarbeid over hele landet. Dette følges av forskning ved UiT Norges arktiske universitet.

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren.
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Familieråd består i at familie- og nettverksmedlemmer blir invitert til et møte der de skal planlegge hvert familiemedlems innsats overfor barnet i fortsettelsen. Den utvida familien lager en «handlingsplan» for tida etter familierådet. Saksbehandleren informerer på møtet, men deltar ikke i familiens planlegging. Barnevernets kontroll skjer ved godkjenning av planen og utredning av familiemedlemmer foreslått som fosterforeldre. Målet er å hente fram ukjente ressurser i barnets familie. Ofte er den utvida familien større enn forventet.

Deltakerne kan komme fra eksisterende og tidligere familiemedlemmer, fraskilte slektninger med nye partnere, besteforeldre og ste-besteforeldre, ste-søsken, tanter og onkler med og uten partnere, medlemmer fra barnets besøkshjem, venner av foreldrene, menigheten, eks-fosterforeldre og lignende.

Ulike familiemønstre og familiepraksiser synliggjøres og familiemedlemmer er villige til å påta seg omsorgsoppgaver overfor barnet. Komplekse nettverksrelasjoner framtrer på en uvant arena. Gamle og nye familieformer blir aktualisert og satt på prøve gjennom familierådsmodellen. Brytninger kan skje i forholdet mellom fedres og mødres familiesituasjoner, normer og preferanser. I vår type samfunn revitaliserer familierådsmodellen tradisjonelle familieverdier som samhold, fellesskap og tilhørighet, samtidig som den framhever respekt for enkeltindividets rettigheter.

Men når hverdagen kommer, klarer familiene ikke alltid å følge opp det de har forpliktet seg til i planen de har lagd. Heller ikke barnevernets strukturer egner seg i alle tilfellene til å gjennomføre god oppfølging. Saksbehandlerne er overbelastet med saker og må prioritere mellom viktige arbeidsoppgaver. Ved mange kontorer overtar andre avdelinger saken, og nye saksbehandlere erstatter de som representerte barnevernet i første familieråd. Oppfølgende familieråd skal holdes, fortrinnsvis med de samme deltakerne, men ofte blir tradisjonelle metoder brukt i oppfølgingsarbeidet for å spare tid. Profesjonsutøverne etterlyser flere ansatte for å kunne gå grundigere inn i hver sak.

Barnet er i sentrum i familieråd. I tråd med FNs barnekonvensjon gis barnet rett til å delta, bli hørt og få sine ønsker behørig tatt hensyn til, som handlende og tenkende individer, alt etter alder og modenhet. Slik sett er familieråd i takt med moderne faglige barneperspektiver. Men barn har også rett til beskyttelse. Dilemmaer kan oppstå når beslutninger skal tas fra barnevernets side, særlig angående fosterhjem. Det trengs tid til godt relasjonsarbeid. Saksbehandlerne har sjelden tid til en fullgod kommunikasjon med barnet. De kjenner for eksempel ikke godt nok barnets forhold til hvert enkelt medlem av den utvida familien og kan vanskelig skjerme barnet for ubehagelige opplevelser.

Det viktigste barna oppnår gjennom familieråd, er ifølge saksbehandlerne at mange bryr seg og det blir større åpenhet om problemene.

Barnevernets organisering og arbeidsbetingelser er ikke helt i samsvar med modellens mulighet for å nyttiggjøre både tradisjonelle familieverdier og moderne familiemønstre til beste for barnet. Familieråd i barnevernsarbeid åpner for fleksibilitet gjennom tilrettelegging for hvert enkelt barn og families særegne situasjon. Barnets stemme kan gis forrang. Med en mer hensiktsmessig organisering og flere barnevernsarbeidere kan familieråd som metode bidra til at barnet får sine behov for forståelse, støtte, stabilitet og kontinuitet bedre dekket både i den offentlige og den private omsorgsutøvelsen.

Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 23. desember 2015.

Verdens farligste yrke (og hva vi kan gjøre for å redusere risikoen)

Dec

2015

Av Camilla Lauritzen, førsteamanuensis ved
RKBU Nord

Jeg tipper at når du hører betegnelsen verdens farligste yrke så får du noen bilder i hodet. Løvetemmer? Trapesartist på sirkus? Arbeid med farlige kjemikalier? Bombeekspert? Alle disse har yrker som er forbundet med risiko!

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren.

Foto: www.colourbox.com

Min påstand er at verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten. Den typiske, nyutdannede barnevernspedagogen er ung, gjerne rundt 22 år, fordi barnevernspedagog kan man bli etter en treårig bachelorutdannelse. De fleste er jenter, og mange av dem har svært lite livserfaring og har ikke barn selv.

Her kommer utfordringen. En løvetemmer har sannsynligvis noen med bedøvelsespil i bakhånd når han trener med løvene. Trapesartisten har sikkerhetsnett. Om du arbeider med farlige kjemikalier har du antakeligvis en beskyttelsesmaske, og jobber i en lab med avtrekksvifte. Er du bombeekspert har du beskyttelsesutstyr av materiale jeg ikke kan navnet på. I tillegg har du nok blitt spesialisert over mange år før du får slippe til på reelle detoneringsjobber.

En nyutdannet barnevernarbeider har som regel ikke et sikkerhetsnett. Man kommer rett inn i et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste. Det kan være enormt krevende å være en profesjonell i møtet med familier i krise. Arbeid med barn som har blitt mishandlet eller opplevd omsorgssvikt innebærer en stor følelsesmessig belastning for barnevernsarbeideren. Å forholde seg til realitetene man observerer mens man samtidig behersker å stå i konflikt med rak rygg er en krevende øvelse, men mange barnevernsarbeidere har ikke hatt relevant praksis i sitt utdanningsløp. Det er stor variasjon i hvor godt rustet nye barnevernsarbeidere er når de er ferdig med utdannelsen sin.

Jeg har enormt stor respekt for barnevernsarbeiderne. Som barnevernsarbeider skal du kanskje gå inn i familier med mange utfordringer. Du kan oppleve mange situasjoner der du ikke føler deg trygg. Det mest belastende med å jobbe i barnevernet er nok likevel knyttet til det å være mottaker av tunge livshistorier. Kostnadene med å være mottakere av barns historier om frykt og lidelse kan være store. I verste fall kan mange barnevernsarbeidere selv få noen av de samme symptomene som barnet som er i krise, for eksempel hodepine, søvnproblemer, vondt i magen, engstelse og mistillit til omverdenen. I faglitteraturen kalles dette gjerne sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. Dette kan bety at barnevernspedagogen føler seg overveldet av omfanget av brutalitet og overgrep hun er mottaker av i sakene hun jobber med. For å beskytte seg selv trår en rekke overlevelsesstrategier i kraft, slik at man bagatelliserer eller unnviker å ta inn over seg alvoret. Konsekvensene av dette kan være at noen utvikler en form for kynisme, som resultat av gjentatte skuffelser.

Som barnevernsarbeider er risikoen for å utvikle utbrenthet stor. Yrkesutøvere som er utsatt for et for stort følelsesmessig arbeidspress kan som følge av dette utvikle fysisk og psykisk utmattelse. Utbrenthet medfører ofte også utvikling av negativ holdning til jobben sin, og tap av empati for klientene.

Som ny går man i tillegg ofte rundt med en følelse av å ikke helt vite om det man gjør er rett. Det er sannsynlig at man vil bli stående overfor mange dilemmaer og får kjenne på usikkerhet knyttet til komplekse saker hvor det antageligvis ikke bare er ett svar, men mange og sammensatte.

Løsningen ligger kanskje i veiledet praksis, og mange dyktige fagfolk har tatt til orde for nødvendigheten av å investere i videre faglig utvikling etter studiene. Som nyutdannet lege har du turnustjeneste før du får jobbe helt selvstendig, og tanken er at som nyutdannet barnevernsarbeider skal du også få et slags sikkerhetsnett når du går fra studenttilværelse til arbeid i barneverntjenesten. Denne nye satsningen innen barnevernet kalles ofte for «veiledet førsteår», og innebærer veiledning gitt av kollegaer med videreutdanning i veiledningspedagogikk.

Å få på plass dyktige og erfarne veiledere i barneverntjenestene er svært viktig. Veiledere kan bidra til at barnevernsarbeider ikke lenger oppleves som verdens farligste yrke. Veiledere kan sette nyutdannede i bedre stand til å stå i vanskelige saker og følelsesmessig belastende arbeid, og slik være med på å redusere risikoen for utbrenthet. Veiledere kan også bidra til at kvaliteten på barnevernsarbeidet ute i tjenestene blir bedre. Som samfunn er vi tjent med at de som skal jobbe med de aller mest sårbare familiene får muligheten til å holde ut i et belastende yrke. Da må de få hjelp til å håndtere risikoen forbundet med jobben.

Tweets by @UiThelsefak