Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen.          Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Flokkimmunitet – hva er det?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.

Coronaviruset: Historien gjentar seg

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Før var det svineinfluensa, MERS, SARS, Zika, Ebola og AIDS. Nå er det Coronaviruset som skaper hysteriske tilstander verden over. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

Så skjer det igjen. Et nytt virus skaper frykt – land stenger grenser, hele byer blir isolert og folk blir så redde at de tar dårlige valg. TV, radio, aviser og myndigheter forteller oss om alt det forferdelige som muligens kan skje. Nyansene og forbeholdene blir usynlige, sammenhengen mellom faktisk antall smittede og antall døde blir ikke viktig. Snart over 100 000 smittede, drøyt 2 000 døde.

Som ved et helt vanlig influensavirus, er det syke og eldre som rammes hardest. Det er f.eks. cirka 50 ganger større risiko å dø av sykdom fra coronavirus i Kina om du er over 80 år sammenlignet med de som er under 50 år. Under 50 år har viruset til nå hatt en dødelighet på 0,4 prosent, under 40 år på 0,2 prosent.

Foto: Wikimedia Commons

Tilbakeblikk

Det er lett å skylde på media – store redselsoverskrifter selger bedre enn nøkterne situasjonsbeskrivelser om hva som trolig kommer til å skje. Men er svaret virkelig så enkelt? Mitt svar er nei. Panikken vi ser verden over, skyldes ikke sensasjonsjournalistikk. Historien viser at myndigheter og medisinsk personell også har et stort ansvar for frykten som oppstår når vi oppdager nye virus. Her er et lite tilbakeblikk.

HIV og AIDS

Noen av oss eldre husker da det ble klart at AIDS skyldtes et virus. Jeg husker det meget godt, jeg arbeidet på Centers for Diseases Control and Prevention (CDC) i Atlanta. Tidlig på dagen 23. april 1984 fikk vi et gult ark med en håndskrevet beskjed: «It is a virus». Det var alt som stod der, men vi alle skjønte hva som nå var klart. AIDS var en virussykdom, og den kunne smitte. Hysteriet startet; HIV-smittede ble livsfarlige, homofile trakassert og diskriminert. Helsedirektoratets prognoser viste at mellom 30 000 og 100 000 nordmenn ville være HIV-smittet i 1990. Tallet ble rundt 1 000.

Vi skal ikke glemme at det i verden i 2018 var registrert nesten 38 millioner mennesker med HIV-smitte, det er store tall og en alvorlig diagnose. Men HIV-medisin gjør at de fleste kan dø med sykdommen, ikke av den.

Koronavirus. Kilde: Wikimedia Foto: CDC/ Alissa Eckert, Dan Higgins

Historiske coronavirus

Sykdommen Severe Acute Respiratory Syndrome (SARS-CoV) ble også forårsaket av et nytt Corona-virus. Det ble først observert i Kina i november 2002, og et utbrudd startet i mars 2003. Direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Gro Harlem Brundtland, advarte om at «SARS er en global helsetrussel». Ni måneder senere var utbruddet over, med 8 273 registrert som syke og 775 døde.

I november 2012 ble nok et nytt Coronavirus påvist. Det fikk navnet Middle East Respiratory  Syndrome (MERS-CoV ). WHO-direktør Margaret Chan sa 27. mai 2013 at «det nye Coronaviruset er en trussel for hele verden». WHO tok feil. I løpet av åtte år er det registrert 2 494 pasienter med MERS-CoV infeksjon, av disse døde 858. Så å si alle tilfellene har vært i Midtøsten.

Svineinfluensa 2009

I 2009 stod verden nok en gang i fare for å gå under på grunn av et virus. Svineinfluensa, viruset A(N1H1), kom fra Mexico, og spredte seg til USA, Europa og resten av verden. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa at 1,2 millioner nordmenn kunne bli syke, 11 000 kunne dø – og at viktige samfunnsfunksjoner kom til å stoppe opp.

En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», en vaksine som ikke var godt nok utprøvd. 548 mennesker fikk alvorlige bivirkninger, inkludert mulige livsvarige skader som narkolepsi på over 100 barn.

Medisinskandale

Daværende statsepidemiolog Preben Aavitsland, som også anbefalte vaksinen i 2009, uttalte i 2012 til NRK: «Pandemrix fikk et tragisk utfall. Dessverre var dette umulig å vite på forhånd». Følgende data er offentlig registrert etter utbruddet i Norge: 32 dødsfall, 1 325 innlagt på sykehus, 181 på intensivbehandling og 84.359 sykemeldt.

I 2010 uttalte formannen i Europarådets helsekomite, Wolfgand Wodard, at svineinfluensaen var «et av århundrets største medisinalskandaler», og at «vi har hatt en mild influensa – og en falsk pandemi».

Zika-frykt

En økning i antall barn som var født med unormalt små hoder (mikrokefali) i Brasil i 2014 fikk enorm oppmerksomhet verden over. Statistikk viste en sammenheng mellom smitte av Zika-viruset, en infeksjon hos mor i graviditetsperioden og de rammede barna. Viruset var nytt i Brasil, og redselen for Zika-virus blant gravide økte raskt, ikke bare i Sør-Amerika, men også i USA og Europa, Norge inkludert. OL i Rio de Janeiro i 2016 var i fare.

Ble ingen krise

I områder med Zika-virus og Aedes egyptiae i Afrika og Asia, blir kvinner stukket av mygg allerede som barn, går gjennom en mild sykdom, og er immune for Zika-infeksjon når de når alder for graviditet. Aedes egyptiae-myggen jobbet effektivt, og etter litt over ett år, var de fleste i Sør- og Mellom-Amerika smittet med viruset. De hadde dermed fått naturlig immunitet for livet. Antall barn født med mikrokefali i Sør-Amerika er nå tilbake til normalen. WHO erklærte i 2015 at den eksplosive spredningen av Zika-viruset kunne bli en global helsekrise. Det har ikke skjedd.

Ebola: Blødende febersykdom

Med en dødsprosent på 35-90, får Ebola en klar førsteplass blant «nye» virus som gir redsel. Viruset og sykdommen ble først kjent i 1976 i Kongo, men den store panikken oppsto i 2013-2014, da det oppstod et multinasjonalt utbrudd på vestkysten av Afrika. Land over hele verden ønsket å hjelpe for å stoppe utbruddet, redselen for spredning til Amerika, Europa og Asia var stor. Da Mali ble en del av utbruddet, var jeg sammen med andre i Det norske forsvaret til stede for å sikre FN-styrkene i Mali mot Ebola. Vi skulle også assistere det sivile maliske helsevesenet i å begrense omfanget av utbruddet.

Skrekkscenarioene ble beskrevet i VG 12. oktober 2014, og Dagbladet fulgte opp to dager senere; allerede i 2015 kan 1,4 millioner mennesker ha blitt Ebola-syk, og en million dødd av sykdommen. Fasit ble 28 610 syke og 11 308 døde.

Hva er problemet?

Så hvordan blir det i framtiden, når Corona-panikken har gitt seg? Det eneste som er sikkert, er at det vil komme infeksjonssykdommer vi ikke tidligere har kjent til, og de vil sannsynligvis stamme fra virus som kommer fra dyr. Vi vil neppe ha vaksiner tilgjengelige før etter flere måneder, men antivirale midler, det vil si legemidler som virker på virus, kan muligens hjelpe. Mennesker på kreftmedisiner, syke og gamle, vil bli verst rammet, og vi må jobbe for å hindre utbruddene i å spre seg.

Men jeg mener at historien har vist oss at katastrofekommunikasjon ikke er veien å gå når kunnskap om nye virus skal formidles til folk flest. Ikke bare skaper det unødig frykt, det kan også skape et stort problem. For hva gjør vi når vi har ropt «ulv, ulv» gang på gang – og ulven plutselig står der?

Praksis i England – nært, men fjernt

Skrevet av Amalie Hempel, fysioterapistudent ved Det helsevitenskapelige fakultet og nestleder i FYSIO Norge.

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UiT Norges arktiske universitet lar oss ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene sammenlignet med England? Er det noen forskjeller?

Bristol. Foto: Privat

Fysioterapistudenter i England

Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester, og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til i Norge, har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for å søke jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Southmead Hospital. Foto: Privat

Andre arbeidsoppgaver

Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics. Her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på, eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensial for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter bestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag

Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Amalie og hennes veileder i England. Foto: Privat

Pasient-fysioterapeut-relasjoner

De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol, ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger

Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter vanligvis blir, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Amalie Hempel (t.v.) og Kristine Kornelia Paulsen er begge fysioterapistudenter ved UiT på utveksling i Bristol. Foto: Privat

Oppsummert – søk utveksling i England!

Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte der enn i Norge, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League-kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i Fysioterapeuten 12. februar 2020, se Praksis i England – nært, men fjernt.

Se også blogg fra 2019 skrevet av UiT-studenter som var i Zambia: Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

 

Relaterte blogginnlegg og nyhetsartikler fra UiT:

Studentutveksling ved UiT – sjekk mulighetene

Studentpraksis i Tanzania

Praksis blant afrikanske løvebrøl

Muligheter for forsknings- og utdanningssamarbeid innen urfolkshelse

Styrket internasjonalt samarbeid innen vernepleie

Institutt for helse- og omsorgsforskning satser på internasjonalisering – og det gir resultater

 

Et samlet fagmiljø for internklinikker

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra  annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

 

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Er alternativ behandling farleg for born?

Av Ola Lillenes, informasjonssjef NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (Bilde)

Innlegget er hentet fra Dagens medisin, papirutgaven den 7. desember 2017

Tidlegare i år vart det debatt om kva som kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine. Det store spørsmålet vart: Kan vi stole på at foreldra tek gode helsevalg for borna når dei får alternativ behandling – eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

I debatten meinte kritikarar av slik behandling at tryggleiken til borna sto i fare, og at «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom kan føre til overdiagnostisering og overbehandling. Det kom mellom anna forslag om å sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette vart møtt med ulike argument, frå at slik behandling er «naturleg og ufarleg», til at eit slikt forbod vil rokke ved det generelle ansvaret som foreldre i Noreg har til å avgjere kva som er best for borna deira. Andre meinte at aldersgrense og forbod vil gje eit uheldig inntrykk av at alternativ behandling verkar, og at staten då vil gå god for dette.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt.

Naturleg og trygt?

Eit raskt søk på Internett syner at fleire av dei alternative behandlingane på marknaden vert framstilte som «særlig skånsame for born». Ei undersøking NAFKAM gjorde i fjor, synte at det var fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med eigne helseproblem til slike behandlarar. Dette kan kanskje tyde på at mange meiner at slik behandling er trygg.

Kva veit vi eigentleg?

Vi veit at alternativ behandling er populært: I fjor var minst 40.000 born under 12 år hjå alternative behandlarar. Vi veit og at 15% av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Vidare veit vi at nordmenn sine syn på alternativ behandling til born er delte: Om lag 40% meiner at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60% fordeler seg ganske likt mellom å anten vere positive eller nøytrale til det.

Dei norske reglane for den som ynskjer å tilby slik behandling, er mellom dei mest liberale i Europa. I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap. Vi veit at i verste høve kan mangel på slik kompetanse føre til at symptom hjå pasienten blir oversett eller tolka feil. Det kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok. Då kan helsetilstanden til pasienten bli verre.

“I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap.”

Dette veit vi ikkje:

Foto: www.colourbox.com

Vi veit ikkje kva helseproblem borna som får slik behandling har, og heller ikkje kva ynskjer og mål foreldra deira har med slik behandling.

Vi veit ikkje kva metodar og verkty behandlarane nyttar til å setje diagnose, eller kva behandling dei rår til og nyttar på desse borna. Bransjen sine eigne reglar og rutinar ved behandling av born, er verken samla eller granska.

Vi veit ikkje om foreldra går til lege med borna fyrst, eller om dei har dialog med helsepersonell undervegs i den alternative behandlinga.

Vi veit ikkje om borna får alternativ behandling i staden for behandling frå helsetenesta, eller om dei får behandling begge stadar samstundes.

Vi har og lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Vert helsa deira betre eller verre, eller vert ho som før?

Vil sjå nærare på dette

Så langt har vi ved NAFKAM ingen råd til styresmaktene, utover at vi treng meir kunnskap. Born er allereie ei sårbar pasientgruppe. Vi veit at mange av dei får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkelig basert på fakta, er vi redde at slik behandlingspraksis går enno meir «under radaren». Styresmaktene bør sikre seg meir kunnskap, før dei eventuelt vurderer å innføre ei nedre aldersgrense. Difor har vi no bedd helsepolitikarane våre om å prioritere dette i statsbudsjettet for neste år.

Fremtiden vil fordømme oss

Av Professor Ørjan Olsvik, Institutt for medisinsk mikrobiologi, UiT Norges Arktiske Universitet. Rådgiver Forsvarets Sanitet

Er det mulig å få tilgivelse for at verdenssamfunnet bruker 80 prosent av all antibiotika som dyrefôr, noe som har bidratt til at våre barnebarn vil arve virkeløse antibiotika?

Om antibiotika i matproduksjonen

over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser omtrent to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

I 71 år har antibiotika vært tilgjengelig for effektivt å kunne behandle livstruende infeksjonssykdommer. Men i dag står vi overfor et verdensomfattende dilemma. Vår bruk av antibiotika begynner å gjøre disse medikamentene virkningsløse.

Bakteriene blir mer og mer motstandsdyktige, og våre muligheter til effektivt å behandle alvorlige infeksjonssykdommer som tuberkulose, lungebetennelser og blodforgiftninger, er allerede betydelig redusert i enkelte land. Antibiotikaresistens vil redusere våre barnebarns muligheter til å bli effektivt behandlet for selv enkle infeksjonssykdommer – resultatet er økt dødelighet.

Over 63.000 tonn antibiotika brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Få eller ingen nye antibiotika

Alexander Flemming, penicillinets oppdager, sa allerede i 1945 at måten vi brukte denne mirakelmedisinen på gjorde at «den ville miste sin effekt». Vi har gjennom årene fått mange nye fantastiske antibiotika som har erstattet de som sykdomsfremkallende bakterier er blitt resistente mot.

Men i de siste ti årene har det ikke kommet nye antibiotika, og ingen nye synes å være klare til bruk de neste ti årene heller. Det er lett å rette pekefingeren på sykehus og allmennleger i deres innsats i å behandle infeksjonssykdommer hos sine pasienter. Men her snakker vi om nødvendig medisinsk antibiotikabruk, som er vurdert av kompetente fagfolk.

80 prosent av all antibiotika i verden blir brukt i dyrefôr!

Fakta er at kun 20 prosent av all antibiotika i verden brukes på syke mennesker og dyr, resten, over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Denne «misbruken» av antibiotika er en av flere viktig årsaker til at vi har fått en dramatisk økning i resistente sykdomsfremkallende bakterier.

Hvem er synderne?

Kina forbruker 14.400 tonn antibiotika per år, i all hovedsak til produksjon av svinekjøtt. USA forbruker 8.190 tonn og Brasil 5.600 tonn.

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at i Spania og Italia brukes det over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt, i Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram.

I USA brukes 70 prosent av de antibiotikatypene som er klassifisert som «viktig for behandling av mennesker» som fôrtilskudd, og de selges uten resepter til dette bruk.

Et prosjekt som skulle redusere antibiotikabruken i matproduksjonen i USA, viste dessverre at forbruket av mengden viktige antibiotika i kjøttproduksjonen hadde økt de tre siste årene.

Hva med Norge?

Norsk landbruk er flinkest og dermed i Europa-toppen da det kun brukes 3,4 milligram antibiotika per kilo produsert kjøtt av gris og kveg, det aller meste for å behandle syke dyr. I 2013 brukte vi 12,5 tonn av medikamentet narasin i kyllingproduksjonen. Medikamentet er patentert som et antibiotikum og har en god effekt mot enkelte bakterielle tarminfeksjoner. Narasin ble faset ut etter krav fra konsumentene, og kyllingproduksjonen er nå i prinsippet antibiotikafri.

Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,18 milligram per kilo i 2015, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstvilkår. Og aldri er det funnet rester av antibiotika i laksekjøttet. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert internasjonalt.

Hva med fremtiden?

Prognoser viser at mengden antibiotika som vil bli brukt i matproduksjonen i verden, kan kanskje øke med så mye som 30 prosent fram til år 2030. Dette gjør at verdenssamfunnets misbruk av antibiotika vil fortsette. Det er sterke økonomiske interesser som er årsak til at mange land ikke tar vekk antibiotika i matproduksjonen.

Resistente bakterier kjenner ingen grenser, og de forflytter seg globalt med mennesker, dyr og mat. Resistensutviklingen i både Norge og resten av verden viser en foruroligende utvikling, og muligheten for at de fleste fortsatt vil ha virksomme antibiotika minker drastisk. Dette vil våre barnebarn dessverre må betale for.

Men de vil neppe kunne tilgi oss for å ha forbrukt livsviktige antibiotika som dyrefôr.

Personlig tilpasset kreftbehandling

Av Tom Dønnem, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Roy Bremnes, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Eiliv Lund, professor ved ISM og Lill-Tove Busund, professor ved IMB og overlege ved Patologisk avdeling, UNN

Kreftforskning er nok et puslespill som aldri blir helt ferdig. Likevel – dess flere brikker man har fått på plass i et puslespill, desto enklere er det å se deler av bildet som kan gi mening. Pusler man flere i lag og samarbeider godt, er det større sjanse for at man fortere finner noe som gir mening og vi kan bruke det i forebygging, diagnostisering eller behandling av kreft.

I disse dager etablerer vi et senter ved Det Helsevitenskapelige Fakultetet, UiT, som kan dra nytte av kunnskap innen basalforskning, klinisk forskning og befolkningsstudier og å lage bruer mellom disse måtene å se verden på. Et av hovedmålene er å bidra til at kreftbehandlingen skal bli mer personlig tilpasset.

Illustrasjonsbilde colourbox.com

Kreftbehandling virker ikke likt på alle pasienter. Biomarkører kan på sikt fremme individuell behandling for kreftpasienter, og være nyttig for å finne riktig diagnose og forutsi prognose. Illustrasjonsbilde colourbox.com

Som det står skrevet på Kreftforeningens hjemmesider, så har overlevelse etter kreftsykdom økt betraktelig de siste tiårene grunnet bruk av mer avansert og omfattende diagnostikk og behandling. Mange kreftpasienter mottar imidlertid behandling som er uten effekt eller betydning for overlevelsen, men som kan innebære betydelige bivirkninger. Det er derfor viktig å utvikle et behandlingstilbud som er bedre persontilpasset, der behandlingen er basert på biologien i den enkelte pasient sin kreftsvulst. Hensikten er å gi målrettet behandling til de pasientene som kan ha nytte av den. Noen liker å kalle dette skreddersydd behandling.

Da er det viktig at skredderne vet hva de gjør. Som regel er det patologene som finner ut type og alvorlighetsgrad av pasientens kreftsvulst. Dette kan til en viss grad veilede valg av behandling. Dessverre er det relativt sjeldent at medisinske beslutninger er en svart-hvit situasjon, det er mange gråsoner. Persontilpasset kreftbehandling tilstreber å finne redskap som kan hjelpe oss i disse beslutningene ved å gjøre gråsonene så små som mulig. I den daglige pasientbehandlingen får vi hjelp til å ta avgjørelser i disse gråsonene gjennom en rekke nasjonale retningslinjer – ofte knyttet opp mot ulike krefttyper. Representanter fra de ulike helseregionene samles jevnlig i tverrfaglige nasjonale grupper, der hver gruppe er ansvarlig for sin krefttype, for å revidere disse retningslinjene slik at behandlingen kan bedres ytterligere og være lik uansett hvor man bor i landet. Disse representantene er også aktive i internasjonale fora og kan bidra med ny kunnskap og bringe ny kunnskap med seg hjem, noe som medfører stadig forbedring av kreftbehandlingen.

Likevel kan “den skreddersydde dressen” ofte bli for vid eller for trang. Et ikke utypisk scenario er at vi tilbyr en behandling som kan være til hjelp hos 30 % av pasientene, men innebærer en overbehandling med potensielle bivirkninger hos 70 %. Noen ganger finnes flere behandlingsalternativ hvor man først prøver den ene type behandling, hjelper ikke denne prøver man den neste. Det ideelle hadde selvsagt vært at vi på forhånd visste hvilken behandling som hjalp den enkelte pasient. Vi er heldigvis i ferd med å få stadig flere slike hjelpemidler. Det har kommet mange analyser både i blod og i selve kreftsvulsten som hjelper oss i å øke treffsikkerheten i kreftbehandlingen. Disse kalles biomarkører. Mange av disse har kommet inn i ulike beslutningskart og hjelper oss i å øke presisjonen i behandlingen.

Men veien til gode biomarkører er som oftest svært lang og det kreves som regel forskning over mange år før de kan brukes i valg av kreftbehandling. Biomarkører kan i tillegg til å bestemme behandling også være nyttig når man skal finne riktig diagnose og forutsi prognose. Også i screeningsammenheng, hvor man prøver å skille ut de som trenger videre utredning for finne ut hvorvidt de har kreft eller ikke, kan biomarkører potensielt ha en nytteverdi.

Grunnlaget for å identifisere biomarkører og deres rolle i nye behandlingsprinsipper er forskning. Grunnlaget for forskning på dette feltet er blant annet tilgang på blod og vev fra både kreftpasienter og friske personer. Gode biobanker hvor man kan få tilgang til dette er derfor svært viktig. Dette kan man oppnå gjennom befolkningsstudier som eksempelvis Tromsøundersøkelsen eller Kvinner og Kreft studien. I den sistnevnte har over 170.000 kvinner samtykket i å fylle ut spørreskjema og omlag 50.000 av disse har gitt blod til bruk for videre analyser. Dette er eksempler på gode befolkningsbiobanker. I tillegg er det viktig å ha tilgang på biomateriale ved diagnosetidspunkt og i behandlingsforløpet. Vi er i ferd med å etablere en generell biobank der vi vil samle kreftvev og blod fra nyopererte kreftpasienter ved Universitetssykehuset Nord-Norge. I tillegg har vi tilgang på kreftvev som er lagret i arkiv ved våre patologiske avdelinger. Norge er kjent for å ha gode biobanker og komplett registrering av kreftforekomst gjennom Kreftregisteret. Dette er vi som forskere takknemlig for. Gjennom nasjonale samarbeidsgrupper har vi i tillegg mulighet til å teste ut våre lovende biomarkører i store pasientstudier.

Således har vi et godt utgangpunkt for videre forskning. Helse nord, Universitetssykehuset Nord-Norge og Universitetet i Tromsø er gode bidragsytere inn i denne typen forskning, men frivillige aktører som Kreftforeningen er også viktige samarbeidspartnere. Kreftforeningens kommende innsamlingsaksjon ”Krafttak mot kreft” vil bidra med midler til ulike prosjekt knyttet til personlig tilpasset kreftbehandling.

Vi gleder oss til å pusle videre.

Publisert i Nordlys.

Med enkle tiltak kommer pasientene raskere på beina etter kirurgiske inngrep

Av Eirik Kjus Aahlin,
lege og PhD-stipendiat

Illustrasjonsbilde kirurgi

Illustrasjonsbilde: Colourbox.no

Forskning har vist at enkle tiltak kan føre til at pasienter restitueres raskere etter kirurgiske inngrep. Ny forskning viser overaskende stor internasjonal enighet om hvilke tiltak og mål som er viktigst.

Omveltninger i helsevesenet

Den kommende regjering har varslet en 48 timers frist fra fastlegen sender en henvisning til spesialisthelsetjenesten, grunnet mistanke om kreftsykdom, til diagnostikk er igangsatt. Det er også varslet økende konkurranse om helsetjenester. Således er det viktig å ha et riktig grunnlag å sammenligne tilbydere av helsetjenester på. Det er også viktig å frigjøre ressurser i helsevesenet, for eksempel ved å kutte ned tiden en pasient er innlagt etter et kirurgisk inngrep.

Internasjonal enighet

Forskning har i flere år vist at enkle tiltak slik som tidlig mobilisering og kortvarig faste gjør at en rekke pasienter kommer raskere tilbake til sin normalfunksjon etter kirurgiske inngrep. Det har imidlertid ikke vært noen enighet blant forskere om hvilke tiltak som er viktigst og hvilke mål man skal bruke på en pasients restitusjon. Ny forskning fra Universitetet i Tromsø (UiT) og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har kartlagt hvilke tiltak og mål som ansees som viktigst blant en stor internasjonal gruppe forskere, leger og sykepleiere.

Funksjonell restitusjon

I en tid hvor helsevesenet står ovenfor store endringer og kanskje økende grad av privatisering er det viktig å enes om hvilke kvalitetsmål som brukes. Disse kvalitetsmålene vil bli brukt når forskjellige institusjoner måles opp mot hverandre. De fleste slike mål omhandler pasientenes restitusjon. Det har imidlertid ikke vært noen enighet om hvordan man måler restitusjon og den tiden restitusjon tar. Dette kan føre til dårlige og urettferdige sammenligninger og innføring av tiltak som ikke er til nytte for pasientene. I en tid hvor økonomi i helsevesenet vektlegges sterkt har det vært en tendens til å bruke den tiden det tar før en pasient reiser hjem fra sykehus som et mål på restitusjon. Nyere forskning, blant annet fra UiT/UNN, har vist at forskere, leger og sykepleiere anser funksjonell restitusjon som langt viktigere. Eksempler på funksjonell restitusjon kan være å kunne bevege seg fritt og å kunne spise og drikke uten kvalme.

Tradisjon var viktigere enn vitenskap

I mange tiår, og frem til nylig, var kirurgien preget av dogmer som ikke hadde basis i vitenskap. Ifølge noen av disse dogmene skulle en pasient ikke få spise og drikke før man hadde bevis på at tarmen var kommet i gang etter operasjonen. I tillegg skulle magen og tarmene være helt tomme før operasjonen og man oppnådde dette med tarmtømming og lang tids fasting. Fastetiden etter en operasjon var nesten alltid på mange dager. Dette førte til at pasientene var i en elendig forfatning, utsultet og avmagret, når de skulle gjennomgå det store traumet som et kirurgisk inngrep er. Man kan sammenligne det med en skiløper som ikke får love å spise verken før eller etter en operasjon. Komplikasjonene var hyppige og pasientene var innlagt i over en uke etter en tarmoperasjon. Etter hvert viste forskning, blant annet fra UiT/UNN, at en pasient trygt kan spise rett etter de fleste tarmoperasjoner og at tarmtømming i de fleste tilfeller er unødvendig. Denne kunnskapen har bidratt til at vi i dag ser langt færre komplikasjoner og pasientene kan reise raskere hjem, noen ganger dagen etter operasjonen eller til og med samme dag.

Vitenskap er ikke alltid viktigst

I kirurgiens verden er det ikke like lett å forske på alt. Noen ting er så logisk og fornuftig at det er meningsløst eller uetisk å forske på det. Standardmetoden for å finne ut om en behandling er bedre enn en annen er å ha to grupper pasienter som mottar hver sin behandling. Pasientene fordeles tilfeldig til gruppene. Hvis en behandling åpenbart er bedre enn en annen er en slik tilfeldig fordeling selvfølgelig uetisk. Eksempelvis vil vi aldri kunne bevise at det er bedre å hoppe fra et fly med fallskjerm sammenlignet med å hoppe uten fallskjerm. Forskning fra UiT/UNN viser at når forskere rangerer behandlingstiltak og mål er fornuft og logikk ofte viktigere enn resultater fra forskning.

Lytt til erfarne helsearbeidere

Det er viktig at endringer i helsevesenet er til nytte for pasientene. Det er viktig med gode verktøy for å sammenligne ulike tilbydere av helsetjenester. Resursene må utnyttes optimalt. Endringer må være basert på den vitenskap som foreligger og råd fra helsearbeidere og pasienter.