Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Putting health into place – perspectives from The Innovative Learning Institute

By Mari Wolff Skaalvik, assistant professor at
UiT The Arctic University of Norway

Distributed nursing education is essential for a good health care service in rural and remote areas. Together with cultural competence the health care needs of first nation people can be met.

This is the conclusion after meetings in Saskatoon, Canada, with educators, students and health care professionals from the arctic region at the conference the Innovative Learning Institute.

The program was varied and included greetings from government, lectures from health care providers, discussions and visits to other teaching facilities.

The importance of putting health into place for northern Indigenous people, was highlighted in an address by newly elected prime minister of Canada; Justin P.J. Trudeau.

True to some of the tools used in distributed education, the Minister responsible for Rural and Remote Health greeted the participants “on line” when he appreciated the role nurses play on the health care team.

Students from arctic universities

Students from the arctic universities participated in the conference.
Photo by Mari Wollf Skaalvik

UiT method presented

Lecturers included Dr. Edward Hauck, who talked about “The High Risk Foot: Recognizing, Treating and Referring”, Dr. Ken Coates on “Innovations to Advance Education in Support of Northern Development”.

UiT lecturer Catrine Buck-Jensen presented the use of online discussion boards as part of supervision for clinical placements. Catrine’s work impressed the audience, as it allows for high quality feedback over great distances, without wasting precious time.

The decentralised nursing education were highlighted in a presentation by Bente Nordby, and I talked about the impact of nursing competence for Sami health and wellbeing.

Host 2017

The students who participated got to travel around to see how education in rural and remote areas in Canada works. Among other activities they participated in a discussion on health and client services in Lac La Ronge Indian Band.

In between posts on the program there was time for everybody to get to know each other and I am sure that the participating students will constitute a network in their future as registered nurses in Canada, Greenland, Finland, Iceland and Norway.

Next summer UiT The Arctic University of Norway is hosting The Innovative Learning Institute.

We are looking forward to it!

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Legeutdanningen i Finnmark styrker landsdelen

Av prosjektkoordinator Marianne Vanem, prosjektleder Ingrid Petrikke Olsen, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Marthe Høiland, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Tuva Svendsen, utviklingssjef i Finnmarkssykehuset og medlem i prosjektgruppa Anne Grethe Olsen og allmennlege og praksiskoordinator og medlem i prosjektgruppa Arve Østlyngen

UiT – Norges arktiske universitet planlegger et desentralisert studietilbud i Finnmark for femte- og sjetteårstudenter i medisin. Endelig vedtak tas høsten 2015. Hvis ja, kan landets nordligste fylke i enda større grad tas i bruk som utdanningsarena for legestudenter.

Undervisningen i Finnmark skal følge de samme læringsmålene som i Tromsø og Bodø, men ha en egen «Finnmarksprofil». Den desentraliserte organiseringen av helsetilbudet som er i Finnmark gir en fin ramme rundt tema som samhandling, kulturforståelse og ikke minst akuttmedisin. Studentene har sin base ved campus Hammerfest, men skal også være noe i Alta og Karasjok.

En av UiTs viktigste samfunnsoppgaver er å utdanne arbeidskraft med høy kompetanse til landsdelen. Medisinstudiet i Tromsø ble opprettet i 1973 for å utdanne leger til primær- og spesialisthelsetjenesten i hele landsdelen. Nord-Norge led av stor legemangel, og håpet var at et legestudium i nord ville øke både rekrutteringen og stabiliseringen av lokale leger. Dette har vist seg å være en god resept.

Erfaringene fra praksisutplassering i Finnmark på 5. studieår taler for en ytterligere regionalisering av medisinstudiet ved å utvide Finnmark som utdanningsarena. Studentevalueringene fra Finnmark er gode. Dette vil også sannsynligvis både styrke rekrutteringen av leger og ytterligere stabilisere grunnstaben som allerede er i Finnmark.

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Desentralisert utdanning – en god resept

Medisinstudiet i Tromsø var den første distriktsmedisinske i Europa. En ny undersøkelse viser at 51% av avgangsstudentene ved UiT i perioden 1979-2012 fortsatt jobber i landsdelen. I 2013 jobber 822 leger i Nord-Norge av de 1611 som er utdannet i denne perioden. Samtidig viser tallene fra de siste avgangskullene at det er en økende tendens blant nyutdannede leger til å ta sin første jobb i Nord-Norge sammenlignet med de foregående kullene [1]. Vi vet også at 90 % av tannlegene som utdannes ved UiT arbeider i Nord Norge [2]. Videre har muligheten for desentralisert sykepleierutdanning ved campus Hammerfest tilført Finnmarkskommunene mange nye sykepleiere [3].

Studieplanen i Tromsø var nyskapende, og UiT var først ute i Norge med å tilby langvarig praksisutplassering ved lokalsykehuset og i allmennpraksis. Først på 1990-tallet fulgte andre norske universiteter etter, dog i mindre omfang enn i Tromsø. Helsetjenesten i Finnmark har tatt imot 5.årsstudenter siden 1977. Medisinstudentene ved UiT har 16 ukers sykehuspraksis i kirurgi og medisin og 8 uker i kommunehelsetjenesten. UiT har dermed et distriktsorientert fokus i medisinutdanningen.

Erfaringer fra Canada om desentralisert legeutdanning

Andre land som Australia og Canada kan vise til gode erfaringer med desentralisert praksis. Canada overvant mye skepsis fra urbane sentra ved å etablere en egen distriktsorientert legeutdanning i Nord-Ontario i 2005. Provinsen Nord-Ontario spenner over et område som er like stort som Frankrike og Tyskland til sammen, og hadde hatt

et vedvarende underskudd på leger og store helseproblemer i lokalbefolkningen. For å imøtekomme disse utfordringene besluttet lokalmyndighetene å etablere Northern Ontario School of Medicine (NOSM) for å utdanne egne leger selv. Rural bakgrunn og rural utdanning ble anerkjent som sentrale faktorer i valg av arbeidssted i distrikt. De første studentene ble uteksaminert fra NOSM i 2009 og over 70% praktiserer medisin i provinsen i dag.

De gode studenterfaringene fra NOSM, og også fra andre internasjonale medisinutdanninger har vært en viktig faktor i arbeidet som nå pågår ved UiT for å etablere Finnmarksmodellen. Finnmark og Nord-Ontario har dessuten flere likhetstrekk med lange avstander, et tøft klima og en flerkulturell pasientgruppe. Studieplanen ved NOSM er spesialutviklet i samarbeid med lokalbefolkningen for å imøtekomme deres sammensatte behov. Det planlagte undervisningstilbudet i Finnmark vil få et særskilt fokus på akuttmedisin, samhandling og kulturforståelse slik at legestudentene utdannes til å håndtere disse faktorene på en trygg og forsvarlig måte. I akuttmedisin skal BEST konseptet (Bedre systematisk team trening) videreutvikles til studentBEST. Simulering og trening av hvordan man takler akutte situasjoner er typisk eksempel på at tverrprofesjonell undervisning er viktig.

Bodømodellen

I 2009 ble Nordlandssykehuset (NLSH) tatt i bruk som undervisningssykehus for medisinstudenter ved UiT. Studentene får både teoretisk og praktisk undervisning ved NLSH og i primærhelsetjenesten og tar eksamen i Bodø. Studentene oppfordres til å ta begge de to siste studieårene i Bodø. Erfaringene har vært positive, og i høst blir det for første gang tatt opp full kvote med 25 studenter på 6. året i medisin. Suksessen fra Bodømodellen har vært en pådriver i prosessen rundt regionaliseringen av medisinstudiet til Finnmark.

Utvalgsarbeidet rundt Finnmarksmodellen

Fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT oppnevnte i januar 2013 et utvalg som skulle utrede muligheten for en regionalisering av medisinstudiet til Finnmark. Mandatet var å «utarbeide forslag for faglig innhold og praktisk organisering av femte og sjette studieår i medisinstudiet for en gruppe studenter som tar de to siste studieår i Finnmark.» Man ønsket dermed å bygge på den langvarige praksisutplasseringen på femte studieår med ett sjette studieår. Modellen skulle inneha et helhetlig utdanningsløp fra grunnutdanning til spesialistnivå og ta i bruk primærhelsetjenesten i enda større grad i tråd med samhandlingsreformen.

Utvalget fant at Finnmark hadde opparbeidet seg et tilstrekkelig antall leger med høyere akademisk kompetanse. Dette er særlig viktig for å kunne være veiledere på masteroppgaven som studentene utfører på 5. studieår.

Utvalget konkluderte med at spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok ble utpekt som de primære læringsstedene.

Les hele kronikken om Finnmarksmodellen her Legeutdanning i Finnmark_Utposten_4_2015

Fotnoter:

[1] Aaraas et al: Supply of doctors to a rural region: Occupations of Tromsø medical graduates 1979-2012

[2] http://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=306960

[3] Nilsen G et al: Int J Circumpolar Health. 2012; 71