Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Putting health into place – perspectives from The Innovative Learning Institute

By Mari Wolff Skaalvik, assistant professor at
UiT The Arctic University of Norway

Distributed nursing education is essential for a good health care service in rural and remote areas. Together with cultural competence the health care needs of first nation people can be met.

This is the conclusion after meetings in Saskatoon, Canada, with educators, students and health care professionals from the arctic region at the conference the Innovative Learning Institute.

The program was varied and included greetings from government, lectures from health care providers, discussions and visits to other teaching facilities.

The importance of putting health into place for northern Indigenous people, was highlighted in an address by newly elected prime minister of Canada; Justin P.J. Trudeau.

True to some of the tools used in distributed education, the Minister responsible for Rural and Remote Health greeted the participants “on line” when he appreciated the role nurses play on the health care team.

Students from arctic universities

Students from the arctic universities participated in the conference.
Photo by Mari Wollf Skaalvik

UiT method presented

Lecturers included Dr. Edward Hauck, who talked about “The High Risk Foot: Recognizing, Treating and Referring”, Dr. Ken Coates on “Innovations to Advance Education in Support of Northern Development”.

UiT lecturer Catrine Buck-Jensen presented the use of online discussion boards as part of supervision for clinical placements. Catrine’s work impressed the audience, as it allows for high quality feedback over great distances, without wasting precious time.

The decentralised nursing education were highlighted in a presentation by Bente Nordby, and I talked about the impact of nursing competence for Sami health and wellbeing.

Host 2017

The students who participated got to travel around to see how education in rural and remote areas in Canada works. Among other activities they participated in a discussion on health and client services in Lac La Ronge Indian Band.

In between posts on the program there was time for everybody to get to know each other and I am sure that the participating students will constitute a network in their future as registered nurses in Canada, Greenland, Finland, Iceland and Norway.

Next summer UiT The Arctic University of Norway is hosting The Innovative Learning Institute.

We are looking forward to it!

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Legeutdanningen i Finnmark styrker landsdelen

Av prosjektkoordinator Marianne Vanem, prosjektleder Ingrid Petrikke Olsen, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Marthe Høiland, medisinstudent og medlem i prosjektgruppa Tuva Svendsen, utviklingssjef i Finnmarkssykehuset og medlem i prosjektgruppa Anne Grethe Olsen og allmennlege og praksiskoordinator og medlem i prosjektgruppa Arve Østlyngen

UiT – Norges arktiske universitet planlegger et desentralisert studietilbud i Finnmark for femte- og sjetteårstudenter i medisin. Endelig vedtak tas høsten 2015. Hvis ja, kan landets nordligste fylke i enda større grad tas i bruk som utdanningsarena for legestudenter.

Undervisningen i Finnmark skal følge de samme læringsmålene som i Tromsø og Bodø, men ha en egen «Finnmarksprofil». Den desentraliserte organiseringen av helsetilbudet som er i Finnmark gir en fin ramme rundt tema som samhandling, kulturforståelse og ikke minst akuttmedisin. Studentene har sin base ved campus Hammerfest, men skal også være noe i Alta og Karasjok.

En av UiTs viktigste samfunnsoppgaver er å utdanne arbeidskraft med høy kompetanse til landsdelen. Medisinstudiet i Tromsø ble opprettet i 1973 for å utdanne leger til primær- og spesialisthelsetjenesten i hele landsdelen. Nord-Norge led av stor legemangel, og håpet var at et legestudium i nord ville øke både rekrutteringen og stabiliseringen av lokale leger. Dette har vist seg å være en god resept.

Erfaringene fra praksisutplassering i Finnmark på 5. studieår taler for en ytterligere regionalisering av medisinstudiet ved å utvide Finnmark som utdanningsarena. Studentevalueringene fra Finnmark er gode. Dette vil også sannsynligvis både styrke rekrutteringen av leger og ytterligere stabilisere grunnstaben som allerede er i Finnmark.

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok er utpekt som de primære læringsstedene, mener Marianne Vanem. Foto: Finnmarkssykehuset

Desentralisert utdanning – en god resept

Medisinstudiet i Tromsø var den første distriktsmedisinske i Europa. En ny undersøkelse viser at 51% av avgangsstudentene ved UiT i perioden 1979-2012 fortsatt jobber i landsdelen. I 2013 jobber 822 leger i Nord-Norge av de 1611 som er utdannet i denne perioden. Samtidig viser tallene fra de siste avgangskullene at det er en økende tendens blant nyutdannede leger til å ta sin første jobb i Nord-Norge sammenlignet med de foregående kullene [1]. Vi vet også at 90 % av tannlegene som utdannes ved UiT arbeider i Nord Norge [2]. Videre har muligheten for desentralisert sykepleierutdanning ved campus Hammerfest tilført Finnmarkskommunene mange nye sykepleiere [3].

Studieplanen i Tromsø var nyskapende, og UiT var først ute i Norge med å tilby langvarig praksisutplassering ved lokalsykehuset og i allmennpraksis. Først på 1990-tallet fulgte andre norske universiteter etter, dog i mindre omfang enn i Tromsø. Helsetjenesten i Finnmark har tatt imot 5.årsstudenter siden 1977. Medisinstudentene ved UiT har 16 ukers sykehuspraksis i kirurgi og medisin og 8 uker i kommunehelsetjenesten. UiT har dermed et distriktsorientert fokus i medisinutdanningen.

Erfaringer fra Canada om desentralisert legeutdanning

Andre land som Australia og Canada kan vise til gode erfaringer med desentralisert praksis. Canada overvant mye skepsis fra urbane sentra ved å etablere en egen distriktsorientert legeutdanning i Nord-Ontario i 2005. Provinsen Nord-Ontario spenner over et område som er like stort som Frankrike og Tyskland til sammen, og hadde hatt

et vedvarende underskudd på leger og store helseproblemer i lokalbefolkningen. For å imøtekomme disse utfordringene besluttet lokalmyndighetene å etablere Northern Ontario School of Medicine (NOSM) for å utdanne egne leger selv. Rural bakgrunn og rural utdanning ble anerkjent som sentrale faktorer i valg av arbeidssted i distrikt. De første studentene ble uteksaminert fra NOSM i 2009 og over 70% praktiserer medisin i provinsen i dag.

De gode studenterfaringene fra NOSM, og også fra andre internasjonale medisinutdanninger har vært en viktig faktor i arbeidet som nå pågår ved UiT for å etablere Finnmarksmodellen. Finnmark og Nord-Ontario har dessuten flere likhetstrekk med lange avstander, et tøft klima og en flerkulturell pasientgruppe. Studieplanen ved NOSM er spesialutviklet i samarbeid med lokalbefolkningen for å imøtekomme deres sammensatte behov. Det planlagte undervisningstilbudet i Finnmark vil få et særskilt fokus på akuttmedisin, samhandling og kulturforståelse slik at legestudentene utdannes til å håndtere disse faktorene på en trygg og forsvarlig måte. I akuttmedisin skal BEST konseptet (Bedre systematisk team trening) videreutvikles til studentBEST. Simulering og trening av hvordan man takler akutte situasjoner er typisk eksempel på at tverrprofesjonell undervisning er viktig.

Bodømodellen

I 2009 ble Nordlandssykehuset (NLSH) tatt i bruk som undervisningssykehus for medisinstudenter ved UiT. Studentene får både teoretisk og praktisk undervisning ved NLSH og i primærhelsetjenesten og tar eksamen i Bodø. Studentene oppfordres til å ta begge de to siste studieårene i Bodø. Erfaringene har vært positive, og i høst blir det for første gang tatt opp full kvote med 25 studenter på 6. året i medisin. Suksessen fra Bodømodellen har vært en pådriver i prosessen rundt regionaliseringen av medisinstudiet til Finnmark.

Utvalgsarbeidet rundt Finnmarksmodellen

Fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT oppnevnte i januar 2013 et utvalg som skulle utrede muligheten for en regionalisering av medisinstudiet til Finnmark. Mandatet var å «utarbeide forslag for faglig innhold og praktisk organisering av femte og sjette studieår i medisinstudiet for en gruppe studenter som tar de to siste studieår i Finnmark.» Man ønsket dermed å bygge på den langvarige praksisutplasseringen på femte studieår med ett sjette studieår. Modellen skulle inneha et helhetlig utdanningsløp fra grunnutdanning til spesialistnivå og ta i bruk primærhelsetjenesten i enda større grad i tråd med samhandlingsreformen.

Utvalget fant at Finnmark hadde opparbeidet seg et tilstrekkelig antall leger med høyere akademisk kompetanse. Dette er særlig viktig for å kunne være veiledere på masteroppgaven som studentene utfører på 5. studieår.

Utvalget konkluderte med at spesialist- og primærhelsetjenesten i Vest-Finnmark kan ivareta behovene som kreves for å etablere en god undervisningsarena for 10-15 medisinstudenter i de to siste studieår. Hammerfest, Alta og Karasjok ble utpekt som de primære læringsstedene.

Les hele kronikken om Finnmarksmodellen her Legeutdanning i Finnmark_Utposten_4_2015

Fotnoter:

[1] Aaraas et al: Supply of doctors to a rural region: Occupations of Tromsø medical graduates 1979-2012

[2] http://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=306960

[3] Nilsen G et al: Int J Circumpolar Health. 2012; 71