Skrevet av Silje C. Wangberg, psykolog og professor i folkehelse Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Mennesker med diabetes har ledet an i en pasientrevolusjon. De har gått fra å ha en passiv pasientrolle til en bli aktive beslutningstakere og pådrivere for en ny medisinsk og Preview Changes (opens in a new window)teknologisk utvikling.

Foto: Mostphotos.com

Jeg har både gjennom min jobb og privat møtt mange mennesker med diabetes type 1 eller type 2. Jeg har også fått møte mange som arbeider med å støtte mennesker med diabetes på ulike vis som for eksempel ulike helsearbeidere, ingeniører og forskere.

Fanebærere for den bemyndigede pasientrollen

Gjennom disse møtene og forskningen både jeg og andre har produsert, så har det hos meg vokst frem et bilde av en stor og sterk pasientgruppe som ønsker å være aktive og autonome, det vil si selvstendige beslutningstakere i eget liv. Ja, faktisk ser jeg på mennesker med diabetes som fanebærerne for det skiftet vi har hatt de siste 30-40 årene fra en pasientrolle som var underordnet ekspertlegen til den bemyndigede og likeverdige beslutningstageren vi ser stadig oftere i dag.

Internett har vært en viktig plattform for også denne revolusjonen gjennom at det lar folk med felles utfordringer finne sammen for å dele erfaringer og utforske mulige løsninger. Mange av løsningene for et enklere liv med diabetes involverer ulike former for teknologi.

Teknologi som frigjøringsverktøy

Silje C. Wangberg Foto: Privat

Diabetes type 1 stiller store krav til den som har sykdommen. Å ikke sprøyte inn tilstrekkelige mengder, eller for mye, insulin i forhold til mengden glukose i blodet, kan få umiddelbare svært ubehagelige, eller potensielt livstruende, konsekvenser.

Det er derfor ikke rart at foreldre til barn med type 1 diabetes følger dem tett. Etter hvert som barn vokser til er det naturlig å søke mer selvstendighet, både fra foreldrenes overvåking, men også i forhold til å hele tiden måtte følge med eget blodsukker. Når teknologi ble tilgjengelig som både kunne måle blodsukker automatisk og overføre målinger til foreldre og helsepersonell over telefonnettet, så ga dette mange barn en betydelig utvidet radius og større frihet.

De fleste av oss har også som voksne autonomi som en viktig drivkraft. Vi vil leve livene våre slik vi selv vil. Denne kampviljen kan også føre til små og store innovasjoner. Mennesker med diabetes har blant annet skapt eller bidratt til, online møteplasser for likemenn, insulinpumper som responderer automatisk på kontinuerlig blodsukkermåling fra en chip implantert under huden, og til og med kunstige bukspyttkjertler.

Retten til å få hjelp med livsstilsendring og retten til å si: «nei takk!»

For de fleste med diabetes type 2, så er det et samspill mellom livsstilen og hvordan kroppen fungerer som gjør at ens eget insulin fungerer dårligere og dårligere. Dette kalles insulinresistens. Den gode nyheten er at kroppens celler igjen kan bli mer sensitive ovenfor insulinet gjennom økt fysisk aktivitet og redusert inntak av karbohydrater. Dette kan være vanskelig å få til på egen hånd og det har derfor vært stort fokus på å utvikle gode digitale støtteverktøy og på å utdanne helsepersonell i kommunikasjonsteknikker som er nyttige både i forhold til å støtte livsstilsendring og i å tilpasse helseinformasjon til den enkeltes forståelsesrammer, herunder språk, kultur, holdninger og utdanningsnivå.

Mange ønsker likevel heller å kompensere med medisiner fremfor å endre livsstil. Dette er den fine linja vi som ønsker å hjelpe må balansere på; jeg har så inderlig lyst til at folk skal få oppleve mestrings- og maktfølelsen det gir når din egen innsats fører til bedre funksjonsevne og livskvalitet, samtidig er nettopp selvbestemmelsen i seg selv kjempeviktig for helsa.

Det er da det er så fint med den nye pasientrollen der vi som likeverdige kan diskutere oss frem til de beste løsningene for hvert enkelt individ for å mestre sitt liv med diabetes.