Svartedauden lever – og dreper

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og seniorkonsulent Forsvarets Sanitet/RDOIT

Svartedauden er ikke død og begravet. Nå i disse dager er det et nytt pestutbrudd på Madagaskar.

Der har pesten i lang tid vist seg nesten årlig i perioden september-april. Utbruddene kan være små og sporadiske, men i år er usedvanlig mange blitt smittet. Fra 1. august til 15. oktober var det påvist 849 mennesker med sykdommen, og av disse er 67 døde.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Pesten i Norge

Svartedauden kom til Norge i 1348, først til Oslo og året etter til Bergen. Derfra spredte epidemien seg utover landet og tok livet av over halve befolkningen. Guttorm Pålsson, biskop i Stavanger, døde 7. januar 1350 som den sannsynligvis siste.

Man antar at over 75 millioner mennesker døde i Europa i denne fryktelige epidemien.

Pesten smitter fra lopper på smågnagere

Det har vært mange antakelser om hva som forårsaket denne sykdommen med så høy dødelighet, og det er vitenskapelig enighet om at bakterien, Yersinia pestis, er synderen.

Sykdommen er antatt å komme fra rotter og andre små pattedyr, og den blir bragt til mennesker med lopper som først suger blod av disse sykdomsbærende gnagerne, og deretter biter mennesker. Beskrivelser av sykdomsforløpene i 1348-1350 spriker, men det kan forklares med de forskjellige sykdomsforløpene. De tre mest vanlige er blodforgiftning, byllepest og lungepest. Etter beskrivelsene var byllepest mest vanlig i Norge, navnet svartedaud kommer av store byller fylt med svart blod på pasientene.

Den mest dødelig formen for pest

I år er det ikke byllepest som dominerer på Madagaskar, men den mest dødelige formen, lungepest. Mer enn halvparten av pasientene som ikke får behandling dør i løpet av 2-3 dager, og pesten spres gjennom luft med dråper fra en hostende smittet person.

Av de 849 registrerte pesttilfellene, er 568 av lungepestvarianten, 155 byllepest, en blodforgiftningspest og 125 tilfeller er til nå uklassifisert.

Som vanlig i utbrudd, er helsearbeidere utsatt. Minst 39 er allerede smittet. Lungepestvarianten overføres dessverre raskere mellom mennesker med dråpesmitte. Heldigvis har pestbakterien i årets utbrudd ikke blitt resistent mot viktige antibiotika, så rask behandling berger pasientene.

Kan pest brukes som biologisk våpen?

Pest som biologisk våpen er beskrevet i mange historiske beretninger. I Kina og Europa ble for eksempel døde, pestinfiserte kyr og hester plassert i fiendens drikkevannskilder. Man har også hørt om hvordan pestens ofre og deres kroppsdeler ble kastet over murene til byer under beleiring. Japan utviklet under 2.verdenskrig et biologisk våpen bestående av lopper som var foret på pestinfiserte mus. Disse ble testet på krigsfanger og sluppet fra en ballong over den kinesiske byen Changde. Det er usikkert om i hvilken grad disse forårsaket utbrudd av epidemisk pest.

Etter 2.verdenskrig forsket både Sovjet og USA på pestbakterien, Yersinia pestis, og dens mulige anvendelse som et biologisk våpen. Det er høyst usikkert om et slikt våpen vil gi spredning av pestsykdom, men både redsel og panikkeffekten vil nok overgå hva vi opplevde i 2009 med brevene som inneholdt antraxsporer i hvitt pulver.

Pest tar liv hvert år. Her tall fra WHO.

Hvorfor har vi fortsatt pest i 2017?

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke svartedauden er utryddet. Vi klarte jo å fjerne kopper, som også er en svært smittsom og dødelig sykdom.

For det første har vi ingen effektiv kommersiell vaksine som er egnet for massevaksinasjon, og for det andre har bakterien et reservoar i naturen i smågnagere. Til mennesker kommer som nevnt bakterien med lopper som beiter på infiserte gnagere. Det farlige koppeviruset, Varicella major, hadde kun mennesker som vert og måtte overføres mellom mennesker for ikke å dø ut. Det er derfor umulig å fjerne pestbakterien Yersinia pestis fra naturen, og det finnes pestbakterier i mus og rotter i Afrika, Asia og Amerika. Pesttilfeller forårsaket av  smitte mellom dyr til mennesker forekommer så å si årlig i USA.

Pest i vår tid

Verdens helseorganisasjon mottar årlig rapporter om mindre enn 1000 tilfeller av pestsykdom. Cirka 90 prosent av disse kommer fra Madagaskar og Afrika sør for Sahara. God og effektiv behandling gjør at dødeligheten er redusert fra 80-90 prosent til 10-20 prosent.

Er syntetiske koppevirus et mulig biologisk terrorvåpen?

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets sanitet og Per Leines Lausun, veterinærinspektør/ oberst, Forsvarets sanitet

Klassisk koppevirus er et av de mest fryktede av mulige biovåpen. Vi antar at viruset tok livet av over 400.000 mennesker hvert år i Europa på 1800-tallet.

Men er det realistisk å tro at terrorister kan klare å lage koppevirus, eller få tak i naturlige virus på annen måte? Og hvis de klarer det, kan de spre smitte som gir sykdom og epidemier?

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

De sist kjente mennesker med koppevirus

Det siste utbruddet av kopper skjedde i Somalia høsten 1977. Da fikk to barn i landsbyen Kurtunwarey klare symptomer på kroppen. De ble kjørt til en isolasjonsleir ved sykehuset i Merca, men et av barna, seks år gamle Habbib Nur Ali, døde to dager senere.

Datoen var den 16. oktober 1977. Så vidt vi det, er hun er det siste mennesket i verden som døde av epidemiske kopper.

Kokken Ali Maow Maalin fulgte barna til sykehuset, og ble syk seks dager etter kjøreturen. På grunn av at han ikke ønsket å bli satt i isolasjon, valgte han å ikke kontakte helsevesenet. Maalin var ikke koppevaksinert. I troen om at vaksinasjon gjorde svært vondt, hadde han klart å lure seg unna.

En sykepleier så tilfeldigvis sykdomstegnene hans, og rapporterte ham inn til helsemyndighetene mot en betaling på cirka 300 kroner. Maalin overlevde, og er dermed den siste kjente i verden som fikk naturlige kopper.

Den siste vi kjenner som døde av kopper gjennom laboratoriesmitte, var den medisinske fotografen Janet Parker. Hun arbeidet ved Birminghan University Medical School og hadde kontor etasjen rett over koppeviruslaboratoriet.

Selv om Parker var vaksinert mot kopper i 1966, ble hun syk 11. august 1978 og døde av kopper 11. september, 40 år gammel. Professor Henry Benson, sjef for mikrobiologiavdelingen, begikk selvmord seks dager tidligere.

Bakterier og virus kan bli biologiske våpen

De aller fleste land i verdenssamfunnet har forbudt tilvirkning, lagring og anvendelse av bakterier og virus som kan gi forgiftninger eller infeksjonssykdommer.

Dessverre finnes det terrorister som ikke følger lover og regler, derfor må vi anse det som høyst mulig at biologiske våpen kan bli anvendt i terror.

Den japanske terroristorganisasjonen, Aum Shinrikyō, er kanskje mest kjent for å ha drept tolv mennesker og skadet over 1200, da de angrep Tokyos undergrunnsbane med saringass på 1990-tallet.

Men terroristene sendte også 16 leger og sykepleiere til ebolautbruddet i Den Demokratiske Republikken Kongo i 1993. Hensikten var å skaffe seg Ebola-virus. Heldigvis ble prosjektet mislykket, de fikk ikke tak i viruset.

Derfor er det viktig at vi besitter nødvendig kompetanse til å forstå hva som kan anvendes som biologiske våpen, hvordan det kan bli brukt og hvilke konsekvenser det kan gi både for militært og sivilt personell. Og sist, men ikke minst: Hvordan vi kan forhindre anvendelse, samt redusere eller eliminere konsekvensene.

Koppevirus ligger lagret i USA og Russland

Som nevnt, antar vi at viruset tok livet av over 400.000 mennesker årlig i Europa på 1800-tallet, men ved hjelp av effektiv vaksine erklærte WHO viruset utryddet 8. mai 1980.

I Norge er det derfor ikke utført rutinemessig koppervaksinering etter midten av 1970-tallet.
I dag finnes det offisielt kun koppevirus lagret ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta, USA, og ved State Research Center of Virology and Biotechnology (VECTOR) i Koltsovo, Novosibirsk, Russland.

Men det er ikke utenkelig at enkelte land ikke har oppfylt sitt løfte til WHO og FN om å destruere sine samlinger av koppevirus, og at disse kan bli misbrukt i statsstøttet terrorisme.

Det er mulig å lage syntetiske koppevirus som kan smitte mennesker

Foto: Privat

I dag er det få som er koppervaksinert, men denne vaksineattesten fra 1901 er signert av Hans Andreas Irgens (1846-1934). Han var lærer og godkjent vaksinatør. Før i tiden kunne en slik koppervaksineattest være påkrevd for å bli konfirmert og gift.

Når naturlig koppevirus ikke skal være tilgjengelig for terrorister, kan de da lage det syntetisk? Det vil si at de må skape arvestoffet ut fra den publiserte gensekvensen for koppeviruset, og deretter få celler til å produsere smittsomme viruspartikler.

Internasjonale avtaler sier at det ikke er tillatt å syntetisere mere enn 20 prosent av koppevirusets genom, men uredelighet kan og vil forekomme.

Det er vitenskapelig sannsynlig at det på sikt vil være mulig å lage et syntetisk koppevirus i laboratoriet. Teknologien som finnes i dag gjør det mulig å gjøre dette akseptable kostnader.

Eksisterende terroristgrupper har neppe kapasitet til å utføre dette, men statsstøttet terrorisme vil sannsynligvis kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Det er likevel ingen garanti for at slike syntetiske virus vil kunne gjenskape dødelig og smittsom koppersykdom.

Allerede i 2002 laget forskere ved New York State University ved Stony Brook et poliovirus som kunne reprodusere seg i celler, så teknologien finnes og den virker.

Rask respons er viktig hvis det skulle skje

Hvis det verste skulle skje, vil det være svært viktig å starte både vaksinering og isolasjon av pasienter så tidlig som mulig.

Analyser av kopperutbrudd på 1960-70 tallet viser at opp til 38 personer kunne smittes av en enkelt kopperpasient. De fleste rapportene viser at antall smittede var cirka to, mens de største tallene kommer fra institusjonsutbrudd. Prosent vaksinerte individer ble høyere og høyere opp mot 1980, og dette reduserte antall smittede fra hver pasient betydelig.

Terroristangrep blir ofte annonsert for å få media til å skape redsel. Ved et eventuelt annonsert koppeangrep kan man straks isolere de som muligens er eksponert, samt begynne vaksinering.

Det kan føre en rask avslutning på virusspredning og sykdom. Dersom dette er et «stille angrep», vil behandling og isolasjon bli utsatt til de kliniske symptomene viser seg, altså 10-14 dager etter at viruset er sluppet løs.

I praksis vil det ta lengre tid, kanskje 3-4 uker, da de færreste helsearbeidere i dag har sett koppersykdom og neppe vil kunne stille en klinisk diagnose umiddelbart.

Massevaksinasjon fungerer

Massiv vaksinasjon og isolering av syke er en effektiv måte å stoppe et utbrudd. Ved et utbrudd i tidligere Jugoslavia i 1972, med 175 koppetilfeller, ble det vaksinert 18 millioner mennesker. Det er 102.857 doser med vaksine per syke pasient.

Men man klarte å stoppe et utbrudd i Utinga, Brasil i 1969 med 246 koppetilfeller. Da vaksinerte de kun 2188 personer, altså ni vaksinedoser per koppepasient.

Er utbruddet lokalisert til en mindre by med begrenset sirkulasjon av mennesker, krever det færre vaksinerte. Et utbrudd i en populasjon med stor geografisk kommunikasjon og bevegelse av mennesker, vil derimot kreve en generell massevaksinasjon, slik vi så i tidligere Jugoslavia.

Koppervaksinen vi har i dag effektiv med få bivirkninger. Det er minst 260 millioner doser lagret i USA, samt at det er oppbevart mindre doser i andre vestlige land. Det norske helsevesen disponerer pr i dag 600.000 doser koppervaksine.

Isolasjon og annen medisinsk oppfølging

Isolasjon av pasienter, gjerne før kliniske symptomer viser seg, har stor effekt på utbruddets lengde. Men det kreves store ressurser for å identifisere og transportere mulige nysmittede.

Det anbefales at pasienter er i isolat i 3-4 uker etter de første symptomene, og til alle sårskorper er falt av. Mange pasienter vil trenge intravenøst væsketilførsel for å hindre uttørring. Feber og smerter bør behandles med relevante medisiner. Sår på netthinnen bør behandles med lokalt idoxuridin.

Pasientene skal ha god og næringsrik mat, og personer man antar er smittet, bør vaksineres innen 4-7 dager. Slik vaksinering i etterkant av smitte, har vist seg å gi gode resultater.

Døde pasienter representerer en betydelig smittefare og legemene skal kun håndteres av kvalifisert personell.

Vi vil kunne stanse et kopperutbrudd

Vi har gode erfaringer fra svært dødelig og smittsomme virus under Ebolaepidemiene i Afrika de siste 30 år, samt SARS-utbruddet forårsaket av et nytt Coronavirus i 2002-2003. Selv uten vaksiner og antivirale midler, var det mulig å stoppe utbruddene med tradisjonell bruk av isolasjon og smitteforebygging.

Det er mange av oss som er utsatt og mottakelig for koppevirus. De fleste under 60 år i dag ikke er vaksinert.

Ved utbrudd på 60- og 70-tallet vaksinerte man fra 1000 til 20.000 friske personer per sykdomstilfelle. Gir angrepet 10 smittede personer, vil det kunne kreve opptil 200.000 vaksinedoser.

I en tettbefolket storby, eller i et land med et moderat til ikke-fungerende helsevesen, vil konsekvensene av et angrep med koppevirus være alvorlig. Men med effektiv innsats fra sivilt helsevesen er det mulig å forhindre at et angrep med koppevirus skal resultere i en epidemi med flere tusen døde mennesker.

Et terrorangrep med syntetisk eller naturlig koppevirus mot mennesker i et vestlig land vil sannsynligvis kunne bli kontrollert om nødvendige ressurser som vaksiner er tilgjengelig. Derfor er det mindre sannsynlig at Bill Gates og hans vaksineorganisasjons får rett i at deres prediksjoner at titalls millioner av mennesker vil dø av kopper i et slikt angrep.

Vil kreve samarbeid, ressurser og vilje

Terrorister som angriper sivile ønsker i hovedsak å lage redsel og kaos. De får dermed vist sin eksistens og sin evne til å skade. Det er få ting som skaper mer frykt enn usynlige virus som sprer sykdom og død til uskyldige mennesker.

En epidemi av kopper, syntetisk eller naturlig, er kanskje et av de senario som best kan fremme frykt i befolkningen. Men et globalt angrep med koppevirus vil  bare skje én gang, for store deler av verdens befolkning bli vaksinert, noe som forhindrer nye muligheter.

Det er derfor mulig å stanse et menneskeskapte utbrudd, men det vil kreve en god beredskap, store mengder vaksiner og godt trent kompetent personell. Sammen med en vilje til innsats lik den verdenssamfunnet viste da koppesykdommen ble nedkjempet og utryddet i 1977.

Hepatitt C tar snart flere liv enn HIV. Likevel har sykdommen nærmest blitt ignorert av media og myndigheter

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi (UiT Norges arktiske universitet) og seniorrådgiver Forsvarets sanitet, RDOIT

Det er nå tre år siden at tannlege og oralkirurg W. Scott Harrington i Oklahoma måtte levere inn sin autorisasjon etter 35 år som tannlege. Da hadde han rukket å smitte et titalls pasienter med potensielt dødelig hepatitt C-virus (HCV). Et unntakstilfelle? Neppe, selv om usedvanlig mange ble smittet i hans klinikker. Dr. Harrison hadde slurvet med sterilisering av utstyr og myndighetene avslørte flere brudd på god hygienepraksis. 4208 pasienter ble testet og 96 av dem viste seg å ha HCV. Av disse var 36 kjente positive. Det var vanskelig å dokumentere at alle var blitt smittet i Dr. Harringtons praksis, men hos enkelte kunne en dokumentere at virus fra en kjent HCV-positiv pasient samme dag var blitt overført til en annen pasient gjennom sviktende hygienerutiner.

80 millioner mennesker er smittet med HCV

Leverbetennelse forårsaket av hepatitt C virus kan føre til kreft i leveren som er årsak til for tidlig død hos mange i store deler av verden. Antallet som dør har vært i konstant økning i flere tiår, og dette må karakteriseres som en global epidemi med tyngdepunkt i de industrialiserte deler av verden. En epidemi som dessverre har fått spre seg nesten ubemerket og uten nevneverdig oppmerksomhet fra media og myndighetenes helseinformasjonsansvar. En epidemi forårsaket av et virus som i dag tar livet av flere enn det fryktede HIV.

WHO estimerer at 33 millioner mennesker er smittet med HIV, mens hele 80 millioner har HCV i verden i dag. USAs helsemyndigheter beregnet at HCV passerte HIV i antall døde allerede i 2006, og flere døde av HCV enn av alle registreringspliktige infeksjonssykdommer til sammen i 2012. Ifølge WHO vil HCV ta flere liv enn HIV på verdensbasis om 2 år.

 

https://datawrapper.dwcdn.net/EqCH0/1/

Har stigmatisering ført til handlingslammelse?

Jeg arbeidet ved CDC i Atlanta, USAs senter for smittsomme sykdommer, fra 1983 da unge menn begynte å dø med merkelige symptomer i New York og San Francisco. Det viste seg at det var en overvekt av homofile menn, og fra sentralt politisk hold ble det gitt liten støtte til å finne både årsaker og mulig behandling fordi en antok at sykdommen var selvpåført. Dette ble raskt snudd til en enorm forskningsinnsats og mediaoppmerksomhet da en ung gutt og en eldre dame ble syke etter å ha fått blod fra en homofil som døde; nå var sykdommen et nasjonalt og globalt anliggende.

Hepatitt C-epidemien har lignende undertoner. De fleste syke er misbrukere som er blitt smittet ved å dele sprøyter. Er det grunn til å anta at manglende oppmerksomhet og tiltak mot HCV epidemien kan skyldes en antakelse om at «sykdommen er selvpåført»? Fritar pasientenes uaktsomhet og manglende kunnskap oss for vårt ansvar til å stoppe en epidemi forårsaket av et virus som kan gi leverkreft og for tidlig død? Vi ville jo ha behandlet en mangeårig røyker for lungekreft uten å vise til at sykdommen kunne være selvpåført?

HCV epidemien kan ramme alle

I 2007 ble en kirurg ved Universitetssykehuset i Nord Norge funnet å være infisert med HCV. For å lete etter mulig smittekilde ble 431 pasienter testet for HCV. En pasient fra 2005 ble funnet positiv og antatt å være kilden til utbruddet. Av de 270 pasientene som kirurgen med HCV hadde operert etter august 2005, ble hele 10 funnet positiv for HCV. Deres smitte kan ha kommet fra kirurgen da virusene var av samme genotype. Dette viser at HCV er meget smittsom og vi har aldri sett lignende utbrudd i helsevesenet med HIV. Ved dette utbruddet er det all grunn til å berømme UNN for god epidemiologi, pasientoppfølging og åpenhet ved å publisere alle data internasjonalt. Deres artikkel var et viktig bidrag i å vise at HCV ikke bare er en sykdom som stoffmisbrukere får, denne epidemien kan ramme oss alle. Men skal det egentlig ha noe å si?

Dyr behandling må bli billigere

Selvpåført eller ikke – det er på høy tid å stoppe denne epidemien som rammer hardt og bredt. Behandlingen fins, nå mangler det bare handlingskraft. På samme måte som man stoppet HIV-epidemien, bør helsemyndighetene nå sette makt bak kravene om billigere medisin og sørge for å ivareta sitt ansvar. Vi kan ikke lenger ignorere denne sykdommen og la millioner av mennesker dø når vi vet at over 90% kan bli frisk med moderne medisiner.

Kilde: WHO

Når konspirasjonsteoriene tar overhånd

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT og rådgiver Forsvarets Sanitet

Først var det Aedes-myggen, nå er det sprøytemiddelet pyriproxyfen, utgåtte vaksiner og genmodisiserte mygg som får skylda for Zika-epidemien i Brasil. Konspirasjonsteoriene florerer, godt hjulpet av media.

En gruppe argentinske leger gikk 9. februar ut med et manifest der de mente at et sprøytemiddel mot insekter, pyriproxyfen var den viktigste årsaken til økningen i antall barn født med mikrokefali. Disse brukte betegnelsen ”Physician in the Crop-Sprayed Town” (PCST) på sin organisasjon. I løpet av timer var dette spredt over hele den digitale verden. Det finnes ingen vitenskapelige data som støtter denne teorien. Antakelsen går ut på at det må være en sammenheng mellom pyriproxyfen og mikrokefali siden sykdommen oppstår i områder der sprøytemiddelet blir brukt. Ved nærmere ettertanke virker det kanskje naturlig at sprøytemiddelet blir brukt i områder med mye Aedes-mygg, som man jo antar er bærer av Zikavirus. Det brasilianske helsedepartement gikk da også klart ut og avviste disse antakelsene, blant annet ved å vise til områder hvor det var høy forekomst av Zikavirus og mikrokefali, men hvor pyriproxyfen ikke ble brukt. Likevel har den brasilianske folkehelseforeningen uttalt at de ser på pyriproxyfen som mulig årsak til økning i antall barn med mikrokefali.

Professor Ørjan Olsvik mener zika-viruset ikke har noe med bruk av sprøytemiddel å gjøre. Foto: www.colourbox.com

Professor Ørjan Olsvik mener zika-viruset ikke har noe med bruk av sprøytemiddel å gjøre. Foto: www.colourbox.com

Epidemier utløser massepsykose

Ved utbrudd av infeksjonssykdommer blir det raskt en massepsykose; vil dette ramme alle barn i Amerika, vil det spre seg til Europa, finnes det vaksiner, og sist men ikke minst, kan det smitte seksuelt? Vi kjenner dette godt fra miltbrann spredningen i 2001, svineinfluensa i 2009, og ikke minst Ebola-utbruddene i 2013-15. En drivende kraft er ofte medias spekulasjoner i dommedagsprofetier, men også organisasjoner som sprer mer eller mindre bevisst feilaktig informasjon eller overestimerte tall på syke og mulige dødsfall. At WHO erklærer spredningen av Zikaviruset til en global folkehelsekrise på linje med Ebola-utbruddene, gjør ikke situasjonen enklere.

Heller ikke ved dette utbruddet kan vi nemlig stole på tallene. Hvor mange barn har egentlig fått mikrokefali forårsaket av Zikainfeksjon? Dessverre er tallene i Brasil svært mangelfulle. For det første finnes det mange kriterier for å sette diagnosen. Overgang fra den tidligere offisielle brasilianske hodeomkrets målemetode (33cm) til den nye (32cm) reduserte antall med diagnosen mikrokefali med 70%. Retrospektiv gjennomgang av barn med mikrokefali diagnoser for januar 2016, viste at kun mellom 37-50% var riktige. Epidemiologiske konklusjoner er det derfor vanskelig å sette med slik unøyaktighet. Dessuten er det ikke alle med korrekt diagnose som har fått sykdommen av Zikavirus. Det er det mange andre infeksjoner og miljøfaktorer som kan utløse sykdommen.

Er det myggen eller er det vaksiner?

Professor Ørjan Olsvik. Foto: Bjørn-Kåre Iversen, UiT

Professor Ørjan Olsvik. Foto: Bjørn-Kåre Iversen, UiT

På det nåværende tidspunkt har vi god dokumentasjon på at det sannsynligvis er Aedes-myggen som er smittekilden til mange av tilfellene av mikrokefali i Brasil. Allerede 17. november lanserte det brasilianske helsedepartementet på sine hjemmesider en mulig forbindelse mellom mikrokefali og infeksjoner med Zikaviruset, og 29. januar publiserte Center for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta et vitenskapelig arbeid som beskrev en mulig sammenheng mellom Zikavirus og mikrokefali. Både CDC og WHO har vært klar på at dette ikke er endelig vitenskapelig bevist, men at det er meget sannsynlig at Zikaviruset er involvert i økningen av antall barn født med mikrokefali. Disse arbeidene ble i de siste ukene støttet av publikasjoner som viste det samme i de meget anerkjente medisinske tidsskriftene New England Journal of Medicin og The Lancet.

I de siste dagene er det publisert flere arbeider i medisinske vitenskapelige tidsskrift som dokumenterer at Zikavirus nå er påvist i hjernen på barn med mikrokefali som enten døde i mors liv eller like eller fødsel. Det er nå også observert en økning i antall diagnoser av Gullain-Barré syndrom, en neurologisk lidelse som oftest oppstår hos voksne etter vaksiner eller sykdom som Zikaviruinfeksjon.

Ikke stol på halvsannheter

På den andre siden har vi påstandene til ”Physician in the Crop-Sprayed Town” og andre aktører som mener at mikrokefali skyldes alt mulig rart. Noen av de mest populære konseptene er basert på konspirasjonstanker om at mikrokefali skyldes vaksiner til barn som er utgått på dato eller «fikset på» for at noen skal tjene penger. The New York Times skriver 16. februar at spesielle websider med navn som “The Ecologist” og “Global Research” leverer halvsannheter og pseudovitenskap. Andre påstår at det er genmodifiserte Aedes-mygg som skulle bekjempe dengue-sykdom som er årsak samt større farmasiselskaper og personer som Bill Gates som står bak utbruddet av sykdommen. Man skal møte omverdenen med et kritisk blikk, men dette ligner nok mest på konspirasjonsteorier.

Vitenskapelig dokumentasjon krever høy kvalitet for å bli anerkjent, og dessverre tar dette tid. De endelige konklusjonene må vi vente på, og de kommer kanskje for sent når en ser med hvilken hastighet konspirasjonsteoriene flyr på nettet og i media. Det er ikke lett å holde hodet kaldt når man blir redd for å bli rammet av sykdom, men alternativet er så mye verre. Ikke la deg skremme av imaginære spøkelser.

Hepatitt C – en stille epidemi i Tromsø?

Av Eyvind J. Paulssen, professor og instituttleder ved Klinisk medisin, i samarbeid med ph.d.-stipendiat Hege Kileng og professor Tore Gutteberg

Hepatitt C tar 500 000 liv på verdensbasis hvert år. I Norge regner man med at 0,2 – 0,5 % av befolkningen er smittet, men det reelle tallet kan være høyere. Typisk for sykdommen er at den sniker seg innpå med symptomer som ligner på influensa og som forsvinner fort. Da kan du likevel sitte igjen med hepatitt C-viruset i kroppen som i verste fall kan føre til alvorlig leverskade og død.

”Usynlig” leverbetennelse

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C-virus er årsak til sykdommen hepatitt C. Blir man smittet med hepatitt C vil dette hos de fleste gi en akutt fase med lett følelse av sykdom, ofte med influensalignende symptomer, som sjelden leder til legebesøk. Den akutte fasen vil etter kort tid gå over av seg selv, men dersom viruset ikke fjernes av immunforsvaret, vil det forbli i kroppen og forårsake en kronisk leverbetennelse. Vi regner at 70-80 % av de som utsettes for smitte får kronisk sykdom. Kronisk hepatitt C har også nesten ingen symptomer den første tiden. Ubehandlet vil sykdommen kunne gi alvorlig leverskade etter flere tiår. Dette fraværet av alvorlige plager både i akuttfasen og den kroniske fasen gjør at sykdommen med rette kan kalles «stille» og sykdommen oppdages gjerne tilfeldig eller ved målrettet testing.

Smitter via blod og kroppsvæsker

Hepatitt C smitter ved overføring av blod eller andre kroppsvæsker mellom mennesker. Før viruset ble oppdaget, ble noen smittet ved blodoverføring. Blødere, som trengte stadig tilførsel av blodprodukter, var spesielt utsatt. I dag testes alle blodprodukter for hepatitt C og denne smitteveien er ikke lenger aktuell i land med moderne helsevesen. Hepatitt C er utbredt i miljøer der det brukes intravenøse rusmidler, og tidligere eller pågående bruk av slike midler regnes som vanligste smittemåte. Seksuell overføring av hepatitt C regnes som sjelden. Smitte ved uhell eller dårlige prosedyrer i helsevesenet er sjeldent i vår del av verden, men stikkskader, som kan gi slik smitte, er dessverre vanligere enn man tidligere har trodd og har ført til smitte i helsevesenet også hos oss.[1] Kartlegger man alle som er smittet med hepatitt C, vil det imidlertid være en gruppe hvor man ikke kan forklare hvorfor de er smittet.

Slik tester vi tromsøværinger for hepatitt C
Tromsøundersøkelsen tar blodprøver og sender en del av blodet til analyse ved UNN Tromsø. Blodet testes for antistoff mot hepatitt C, og en positiv prøve vil fortelle at man har vært utsatt for hepatitt C-smitte. En ny prøve må til for å bekrefte dette funnet, og eventuelt si om man har pågående hepatitt C eller er frisk. Alle som tester positivt ved første prøve vil få tilbud om oppfølgende prøver og behandling dersom de er syke.

Les mer om Tromsøundersøkelsen på www.tromsoundersokelsen.no

En stille epidemi?

I verden antar vi at 2-3 % er smittet.[2] Dette utgjør 130-200 millioner mennesker, og fører til en for tidlig død hos ca. 500 000 mennesker årlig. Til sammenlikning regner man at det finnes ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV[3] og 240 millioner med hepatitt B.[4] Hepatitt C regnes imidlertid som sjeldnere i Norge. I en undersøkelse fra Oslo i 2000-2001 fant man at 0,5 % av de undersøkte hadde kronisk hepatitt C, og at 0,2 % i tillegg hadde vært utsatt for smitte,[5] mens det i Nord-Norge er tidligere antatt å være 0,20 – 0,25 % smittede (2 per 1 000 innbyggere).[6],[7] Tallene fra Nord-Norge er ikke basert på undersøkelser i befolkningen og er derfor noe usikre.

Kan kureres – bare man har diagnosen

Hepatitt C-viruset ble oppdaget på slutten av 80-tallet.[8] Behandlingen var den første tiden forbundet med mange bivirkninger og hadde ikke alltid ønsket effekt. Etter hvert er det utviklet gode medikamenter med færre bivirkninger og nær fullgod effekt, og pasienter som har hepatitt C i dag kan ofte bli kvitt sin sykdom. Det finnes ingen vaksine for hepatitt C og gjennomgått sykdom gir ingen immunitet.

Den syvende runden av Tromsøundersøkelsen er i disse dager i full gang med innsamling av data og biologiske prøver. Tromsøværingenes blodprøver vil gi oss kunnskap om hvor mange som er rammet av hepatitt C i den nordnorske befolkningen. De vil også gi oss muligheten til å finne personer som kan få et behandlingstilbud for en sykdom de sannsynligvis ikke visste at de hadde.

Referanser

[1] Olsen K, Dahl PE, Paulssen EJ, Husebekk A, Widell A, Busund R: Increased risk of transmission of hepatitis C in open heart surgery compared with vascular and pulmonary surgery. Ann Thoracic Surg (2010); 90: 1425-31.

[2] WHO (2015): Hepatitis C. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs164/en/ (14.09.15)

[3] WHO (2015): HIV/AIDS. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs360/en/ (14.09.15)

[4] WHO (2015): Hepatitis B. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs204/en/ (14.09.15)

[5] Dalgard O, Jeansson S, Skaug K, Raknerud N, Bell H: Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol (2003); 38: 864-70.

[6] Kristiansen MG, Gutteberg T, Berg LK, Sjursen H, Mortensen L, Florholmen J: Hepatitt C i Nord-Norge- et 8-års materiale. Tidsskr Nor Legeforen (2002); 122: 1974-6.

[7] Kristiansen MG, Eriksen BO, Maltau JM, Holdo B, Gutteberg TJ, Mortensen L, Løchen ML, Florholmen J: Prevalences of viremic hepatitis C and viremic hepatitis B in pregnant women in Northern Norway. Hepatogastroenterology (2009); 56: 1141-5.

[8] http://hcvadvocate.org/hepatitis/factsheets_pdf/Brief_History_HCV.pdf

MERS-viruset – nok en fare for menneskeheten?

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT- Norges Arktiske Universitet, og Forsvarets Sanitet

I de siste ukene formidles det at et «nytt» virus har skapt panikk i Sør-Korea. Mer enn 2470 skoler er stengt og 3440 personer er i isolat. Men kun 122 tilfeller av MERS-virusinfeksjoner er påvist og 9 personer er døde, 8 var allerede på sykehus for annen sykdom, og en var gravid. Utbruddet toppet seg 3. juni med 16 nye tilfeller, men kun sporadiske tilfeller er funnet etter 7. juni. Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt at skolene åpnes og både WHO, USA og England anbefaler at det ikke bør være restriksjoner på reiser til Sør-Korea.

Doha kamelmarkedet, Qatar. Dr Elmubasher Abu Baker Abdo fra Supreme Council of Health samler fersk kamelmelk som en del av Mers-CoV (Mers-Cov) overvåkingingsaktivitet. Foto: WHO

Doha kamelmarkedet, Qatar. Dr Elmubasher Abu Baker Abdo fra Supreme Council of Health samler fersk kamelmelk som en del av Mers-CoV (Mers-Cov) overvåkingingsaktivitet. Foto: WHO

Hva er så MERS?

Bokstavene står for Middle East Respiratory Syndrome, «Midtøstens luftveissyndrom», og forårsakes av infeksjoner av et Corona-virus (MERS-CoV). En nær slektning er SARS-viruset som forårsaket et utbrudd i Hong Kong med spredninger til Kina og Canada i 2003 med mere enn 8500 tilfeller og 800 døde. MERS-viruset ble først sett hos en pasient med pusteproblemer ved dialyseavdelingen ved et privat sykehus i Jedda, Saudi Arabia i juni 2012. Og etter 4 måneder var det funnet 120 tilfeller av MERS, de aller fleste i Saudi Arabia. Sporadiske tilfeller i andre land er alle assosiert med reise til Midtøsten.

Viruset er sannsynligvis gammelt da identisk arvestoff er funnet i flaggermus fra Egyptiske sarkofager, og studier viser at kameler kan være et reservoar. Det er ingen indikasjoner på at kameler er årsak til utbruddene i Sør-Korea.

MERS – en trussel for hele menneskeheten?

Ettersom en i Saudi Arabia kun tok prøver fra sykehuspasienter med alvorlige luftveisinfeksjoner, viste tallene for 2013 en dødelighet på ca 46% for de med påvist MERS. Dette syntes meget alvorlig og direktøren for WHO, Margaret Chan erklærte i mai 2013 at «det nye coronaviruset er en trussel for hele verden». I Sør-Korea har en tatt prøver fra svært mange friske og syke, og av totalt 122 MERS-positive pasienter, døde kun 9 (7,3%).

Det synes som om MERS nesten utelukkende angriper syke personer som er innlagt på helseinstitusjoner, og i forsvinnende liten grad kan gi sykdom på friske mennesker. Risiko for store utbrudd er derfor i liten grad tilstede.

Global spredning, lite sykdom

I all hovedsak er MERS-tilfeller lokalisert til Midtøsten (fra juni 2012 til 10. juni 2015) med 1145 pasienter (478 døde). Her utgjør Saudi Arabia ca. 90%). Men det er også funnet hos pasienter i 8 europeiske land, total 15 pasienter, (7 døde), i 2 afrikanske land, 5 pasienter (3 døde), i USA, 2 pasienter, (ingen døde), en pasient i Kina, i 3 asiatiske land, 3 pasienter (1 død). I tillegg kommer dagens tall fra Sør-Korea, 121 pasienter (9 døde). Selv om viruset er spredt over så å si hele verden synes det ikke å kunne gi sykdom hos svært mange, og alle utbrudd er assosiert til pasienter på sykehus.

Engelske helsemyndigheter har funnet at det er forsvinnende liten risiko for smitte ved å reise på fly sammen med MERS-syke.

Les også: Kan man få smittsomme sykdommer ombord på fly?