Ergoterapeutens rolle i samfunnet

Av Cathrine Arntzen, førsteamanuensis, Astrid Gramstad, førsteamanuensis og Rita Jentoft, førstelektor, alle ansatt ved bachelorprogram for ergoterapi, IHO, Helsefak, UiT Norges arktiske universitet.

Ergoterapi – Mangfold og muligheter

Denne uken feires 25 års jubileum for oppstarten av ergoterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Da utdanningen ble etablert, var det 37 yrkesaktive ergoterapeuter i landsdelen. Ergoterapeututdanninga i Tromsø har så langt uteksaminert 460 ergoterapeuter og 60 studenter er i gang med studiene.

25 års jubileet vårt markeres med lansering av boken “Ergoterapi – Mangfold og muligheter”, og i den anledningen er betimelig å spørre seg; hvilken kompetanse er det ergoterapeututdanningen utdanner til og er denne kompetansen noe samfunnet har behov for?

Boka Ergoterapi – Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid

Ergoterapifaget har en tydelig slagside mot menneskers ressurser og muligheter.

Ergoterapi er mangfoldig da vi jobber med mennesker i ulike faser av livet, med mennesker som av svært ulike grunner (som for eksempel sykdom, lyte, skade eller utestenging) har eller står i fare for å oppleve aktivitet- og deltakelsesutfordringer. Ergoterapeuter kan være til nytte både på et pasientnært nivå og et mer organisatorisk nivå i utforming av helsetjenester. Kompetansen vår kommer til nytte både innenfor forebyggende og helsefremmende arbeid, men også i akutt og mer hab/rehabiliterende tjenester. Mangfoldet i ergoterapi vises også gjennom stillinger og funksjoner i samfunnet som ergoterapeuter besitter og bruker sin særlige fagkompetanse.

Verdsatt og etterspurt

Fremtidens helsetjenester skal fokusere på mulighetsbetingelser og hva som kan gjøre den enkelte og familien i stand til å håndtere hverdagen tross sykdom og funksjonsnedsettelse. Sentrale helsepolitiske virkemidler for å oppnå dette er innovative løsninger, evne til å tenke alternativt og kreativt og gjøre bruk av teknologiske løsninger. Aktivitet og deltakelse løftes stadig mer frem som nøkkel til menneskers opplevelse av mening, velvære og livskvalitet gjennom flere politiske dokument fra Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet Stortingsmelding 25: Mestring, muligheter og mening; fremtidas omsorgsutfordringer (2006), i Samhandlingsreformen (2009), Innovasjon i omsorg (2011) og Stortingsmelding 29: Morgendagens omsorg (2013). Ergoterapeuters spisskompetanse på hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er både verdsatt og etterspurt i norske kommuner.

Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne.

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Får folk i aktivitet

Dagens helsepolitiske styringsdokumenter peker i bestemte retninger. Brukere av helsetjenester og deres pårørende skal ikke bare bli hørt, de skal også medvirke i beslutninger som gjelder dem selv. De skal regnes som aktive aktører i utforming av helsetjenester og deres kompetanse på eget hverdagsliv og egne behov fremheves som en forutsetning for utøvelse av brukersentrert praksis. Med andre ord er brukerkunnskap et sentralt omdreiningspunkt for faglige valg og prioriteringer på individ og gruppenivå. Ergoterapeuter legger stor vekt på å utvikle faglig kompetanse og gi tilbud til mennesker som står i fare for passivisering og utestenging fra aktivitetsdeltakelse.

Vi bistår enkeltmennesket

Ordlyden i de helsepolitiske føringene klinger godt i ørene til ergoterapeuter! Dreiningen mot større vektlegging av brukernes aktivitet og deltakelse som vi ser i helsevesenet i dag, er ikke nytt tankegods for ergoterapeuter, men ligger tett på vår fagtradisjon og er basis for den kompetansen som vi i årevis har utdannet ergoterapeuter til. Det som knytter ergoterapi sammen som fag er den fundamentale verdien av å være i aktivitet og hva det betyr å delta. Kunnskap og kompetanse som utvikles i fagutøvelsen går ut på å bistå enkeltmennesker og grupper på en slik måte at de blir i stand til å være i aktivitet og delta i samfunnet på egne premisser. Det synes derfor som om helsetjenestens fokus dreier i vår retning. Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen!