Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Foto: Jack Moreh/Stockvault.net

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

  • Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
  • Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
  • Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
  • Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
  • Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nordBodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Woman sitting with her elderly mother.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040.  Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Med diabetes, makta og teknologien

Skrevet av Silje C. Wangberg, psykolog og professor i folkehelse Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Mennesker med diabetes har ledet an i en pasientrevolusjon. De har gått fra å ha en passiv pasientrolle til en bli aktive beslutningstakere og pådrivere for en ny medisinsk og Preview Changes (opens in a new window)teknologisk utvikling.

Foto: Mostphotos.com

Jeg har både gjennom min jobb og privat møtt mange mennesker med diabetes type 1 eller type 2. Jeg har også fått møte mange som arbeider med å støtte mennesker med diabetes på ulike vis som for eksempel ulike helsearbeidere, ingeniører og forskere.

Fanebærere for den bemyndigede pasientrollen

Gjennom disse møtene og forskningen både jeg og andre har produsert, så har det hos meg vokst frem et bilde av en stor og sterk pasientgruppe som ønsker å være aktive og autonome, det vil si selvstendige beslutningstakere i eget liv. Ja, faktisk ser jeg på mennesker med diabetes som fanebærerne for det skiftet vi har hatt de siste 30-40 årene fra en pasientrolle som var underordnet ekspertlegen til den bemyndigede og likeverdige beslutningstageren vi ser stadig oftere i dag.

Internett har vært en viktig plattform for også denne revolusjonen gjennom at det lar folk med felles utfordringer finne sammen for å dele erfaringer og utforske mulige løsninger. Mange av løsningene for et enklere liv med diabetes involverer ulike former for teknologi.

Hva er diabetes?
Diabetes er én, men flere kroniske sykdommer som har til felles at kroppen mangler hormonet insulin. Hovedtypene er diabetes type 1 og diabetes type 2.

Diabetes type 1 er en alvorlig, kronisk sykdom der kroppen ikke produserer hormonet insulin. Uten insulin blir blodsukkeret for høyt, og du må derfor selv tilføre insulin daglig, med sprøyte eller pumpe.

Diabetes type 2 er en arvelig, kronisk sykdom der blodsukkeret blir for høyt. Det er den vanligste formen for diabetes og utløses ofte av overvekt og mangel på aktivitet.

Kilde: Diabetesforbundet: https://www.diabetes.no/

Teknologi som frigjøringsverktøy

Silje C. Wangberg Foto: Privat

Diabetes type 1 stiller store krav til den som har sykdommen. Å ikke sprøyte inn tilstrekkelige mengder, eller for mye, insulin i forhold til mengden glukose i blodet, kan få umiddelbare svært ubehagelige, eller potensielt livstruende, konsekvenser.

Det er derfor ikke rart at foreldre til barn med type 1 diabetes følger dem tett. Etter hvert som barn vokser til er det naturlig å søke mer selvstendighet, både fra foreldrenes overvåking, men også i forhold til å hele tiden måtte følge med eget blodsukker. Når teknologi ble tilgjengelig som både kunne måle blodsukker automatisk og overføre målinger til foreldre og helsepersonell over telefonnettet, så ga dette mange barn en betydelig utvidet radius og større frihet.

De fleste av oss har også som voksne autonomi som en viktig drivkraft. Vi vil leve livene våre slik vi selv vil. Denne kampviljen kan også føre til små og store innovasjoner. Mennesker med diabetes har blant annet skapt eller bidratt til, online møteplasser for likemenn, insulinpumper som responderer automatisk på kontinuerlig blodsukkermåling fra en chip implantert under huden, og til og med kunstige bukspyttkjertler.

Retten til å få hjelp med livsstilsendring og retten til å si: «nei takk!»

For de fleste med diabetes type 2, så er det et samspill mellom livsstilen og hvordan kroppen fungerer som gjør at ens eget insulin fungerer dårligere og dårligere. Dette kalles insulinresistens. Den gode nyheten er at kroppens celler igjen kan bli mer sensitive ovenfor insulinet gjennom økt fysisk aktivitet og redusert inntak av karbohydrater. Dette kan være vanskelig å få til på egen hånd og det har derfor vært stort fokus på å utvikle gode digitale støtteverktøy og på å utdanne helsepersonell i kommunikasjonsteknikker som er nyttige både i forhold til å støtte livsstilsendring og i å tilpasse helseinformasjon til den enkeltes forståelsesrammer, herunder språk, kultur, holdninger og utdanningsnivå.

Mange ønsker likevel heller å kompensere med medisiner fremfor å endre livsstil. Dette er den fine linja vi som ønsker å hjelpe må balansere på; jeg har så inderlig lyst til at folk skal få oppleve mestrings- og maktfølelsen det gir når din egen innsats fører til bedre funksjonsevne og livskvalitet, samtidig er nettopp selvbestemmelsen i seg selv kjempeviktig for helsa.

Det er da det er så fint med den nye pasientrollen der vi som likeverdige kan diskutere oss frem til de beste løsningene for hvert enkelt individ for å mestre sitt liv med diabetes.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

 For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

 Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

 Det er noe som er viktig at du vet:

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp.

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Denne uken er det mindre smittetrykk i Italia enn i Sverige og Kroatia

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Til alle som planlegger å reise ut av Norge på ferie: Finland skiller seg ut med å ha de laveste smittetallene i Europa denne uken. Akkurat nå er det også mindre smitte i Italia enn i både Sverige og Kroatia.

Hvor skal du reise på ferie i sommer. Mange land har solsenger som venter på norske turister. Foto: Flickr/gnuckx

I dag kommer norske myndigheter med nye reiseråd. Det kommer sikkert til å skape en del misnøye blant folk flest og reiseoperatører. Fordi vi har kontroll på koronasituasjonen her hjemme, blir nordmenn ønsket velkommen til stadig flere land som lokker med sol og sommer-garanti. Noen av disse landene, for eksempel Kroatia (114 døde), har langt færre døde av viruset enn Norge (251 døde). Det betyr ikke at det er lurt å reise dit.

Hvor er det mye smitte nå?

For å vurdere hvilket land du skal reise til akkurat nå, er ikke antall døde eller tidligere smittede interessant. Disse tallene forteller kun om det som har vært, og her vet vi at Italia har vært ekstremt hardt rammet med nesten 35.000 døde. Det interessante nå er risikoen for å bli smittet i ukene som kommer. For å finne det ut, må vi se på hvor det såkalte smittepresset er størst: Hvor er det flest nye smittetilfeller per million innbyggere akkurat nå.

Av de landene nordmenn gjerne reiser på ferie til, er USA nå det landet med høyest smittetrykk. Her øker antall smittede med ti prosent for hver dag som går, og onsdagen alene ble det registrert 61.855 nye smittede. Tallet for nye smittetilfeller per million innbyggere i USA de tre første dagene denne uken, er 107. Det er over 80 ganger så høyt som Norge (1,2) og 144 ganger så høyt som det landet med det laveste smittetrykket akkurat nå: Finland (0,74). På verstinglisten finner vi i tillegg til USA også Russland (44,6), Portugal (31) og Sverige (21). På listen over land med færrest antall nye smittede denne uken, finner vi Finland (0,74), Norge (1,2), Ungarn (1,3) og Italia (1,9). Danmark har 4,9 nysmittede per million innbyggere.

Antall tester viktig

Databasen Worldometers har daglig oppdaterte Covid-19-tall for så å si alle land. Her presenteres blant annet tall for nye og bekreftede tilfeller, for totalt antall døde og hvor mange som er blitt testet. Det siste er viktig, for antall tester forteller mye om hvor nøyaktig de andre tallene er. Jo større andel av befolkningen som blir testet, jo sikrere blir smittetallene.

Norge og mange andre sammenlignbare land har testet cirka 7-8 prosent av befolkningen. Noen land er bedre, Island og Danmark med cirka 20 prosent og Russland med 14 prosent. På bunnen finner vi USA og Hellas med 3 prosent og Kroatia med 2 prosent. Det betyr at smittetallene og antall nysmittede fra disse tre landene er usikre. Smittetallene i Hellas er denne uken på 3,3 per million, mens Kroatia har 14 nysmittede per million. Men fordi landene har testet en så liten andel av sin befolkning, kan tallene være høyere.

Dine valg avgjør

Island var tidlig ute med å stenge landet og har testet hver femte innbygger. Fordi det kun bor 341.284 på sagaøya, vil lokal smitte i en familie gi store utslag i antall nysmittede per million innbyggere. Denne uken har Island registret 7 nye tilfeller mandag, 3 nye tilfeller tirsdag og 7 nye tilfeller onsdag, tilsammen 17 personer. Smittetallet per million blir likevel så høyt som 16.

Hva så med de typiske reisemålene utenom Skandinavia? Portugal hadde de tre første dagene denne uken i snitt 31 nysmittede pr million innbyggere, det er hele 25 ganger høyere enn Norge. Antall nysmittede i Kroatia ligger denne uken på 14 per million, mer enn 11 ganger høyere enn Norge. Ferske smittetall fra andre populære ferieland er Spania 8,1, Frankrike 6,7 og Tyskland 4,8. I Italia viser smittetallene fra de tre siste dagene at de har kontroll over smittesituasjonen med bare 1,9 nye smittede per million innbyggere.

Men uansett hvor du velger å reise – dine egne valg på feriestedet er helt avgjørende for hvor mye smitte du utsetter deg for. Tar du ferie også fra smittevernregler, som å holde avstand og ha god håndhygiene, utsetter du deg for økt smittefare uansett hvor du reiser. Det kan også komme lokale smitteutbrudd. Derfor bør du følge lokale smittevernråd og følge med på informasjon fra Norge om nettopp det landet du befinner deg i.

Tallene i tabellene nedenfor er et gjennomsnitt for smittetrykk mandag – onsdag i land som er populære, norske reisemål.

Et upresist språk skaper unødvendig angst om koronaviruset

Skrevet av Asbjørn Jokstad professor i odontologi ved Institutt for klinisk odontologi, UiT Norges arktiske universitet

Sosial distansering er et tiltak for å begrense smitte i en befolkning, og for å det til å fungere må alle forstå hvorfor. Et upresist språk skaper unødig forvirring, og bruk av riktige benevnelser bidrar til bedre forståelse.

Det er folketomt på Stortorget i Tromsø, lørdag 28. mars. Foto: Jørn Berger-Nyvoll /UiT

Det er påfallende mange, også innen helseprofesjonene som omtaler sykdomsberørte uten å være tydelige på om man mener pasient, en mulig smittet person eller en person kategorisert som positiv i en medisinsk test. Individene innen disse tre gruppene er forskjellige fra et samfunnshelseperspektiv og ut fra risikovurdering av smittesannsynlighet og derfra hva som er best egnede mottiltak mot smitte.

En pasient er en person karakterisert med et sett av tegn (også kalt symptomer) og kliniske funn som helsetjenesten tar hånd om. Dersom tilstanden, oftest benevnt sykdom, er smittsom, eller antatt smittsom, iverksettes tiltak for å redusere muligheten for smitte til andre. Avhengig av ulike vurderinger, velges type personlig beskyttelse og tiltak for helsepersonalet, og større eller mindre grad av isolasjon av pasienten i forhold til alle andre. Det er medisinskfaglige vurderinger som ligger til grunn for pleietiltak, og utfallet vil i stor grad være påvirket av den underliggende generelle helsetilstanden til pasienten. Det er i liten grad uenighet om best mulig medisinsk pleie av pasienter med sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon.

Mulig smitted

En mulig smittet person er forskjellig fra en pasient. I århundre har man forhindret mulig smittede personer å komme i nærkontakt med andre, det være å nekte tilgang gjennom en bymurport, eller å kreve opphold på et isolert sted i en periode. Pålagt oppholdsperiode varierer, eksempelvis 14 dager som i vår dagsaktuelle situasjon eller i quarantene, det vil si 40 dager. Det er ikke uenighet om at karantene, alternativt betegnet som cordon sanitaire, begrenser overføring av smitte dersom dette håndheves effektivt. Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange i Norge som kan kategoriseres som mulig smittet av forskjellige årsaker, delvis fordi det er diskutabelt hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å anse en person som mulig smittet. Videre er det ingen medisinsk test som kan identifisere en reelt smittet person med hundre prosent nøyaktighet, forklart av mange grunner uten å gå i detaljer om biostatistikk her. Perioden som er valgt på 14 dager, kan diskuteres, fordi denne ble valgt skjønnsmessig i en tidlig fase av pandemien. Det er også delte meninger om den pålagte karantenepraksisen for de med mulig smitte fungerer tilfredsstillende.

Positiv PCR-test

En person kategorisert som positiv i testen som blir brukt i Norge er den som er mest dunkel i dagens pandemi. Personen kan være med eller uten synlige tegn eller kliniske funn. Testen går ut på å identifisere arvestoffet RNA fra koronavirus bakerst i nese og svelg ved hjelp av en avansert teknologi med navn PCR-teknikk. En person kategorisert som positiv har høyere sannsynlighet for å overføre koronavirus til andre i forhold til personer som har testet negativ, og de positive må derfor oppholde seg i størst mulig grad isolert fra andre. PCR-testen sier ingenting om grad og stadium av en tenkelig sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon. PCR-testen sier heller ikke noe om hvor mye koronavirus som finnes i andre steder av kroppen enn fra der prøven ble tatt, eller i hvilken grad koronaviruset evner å spre seg videre i kroppen. Med andre ord, er testen først og fremst av verdi for å bedømme risiko for smittespredning og i mindre grad av verdi for å bedømme personens helsetilstand eller mest sannsynlig videre kliniske forløp. Som alle andre tester har PCR-testen også en iboende usikkerhet som betyr at noen personer vil bli feilaktig kategorisert som friske eller ikke friske. Tallene på denne usikkerheten, benevnt sensitivitet og spesifisitet er ukjent, og vil være avhengig av tidspunktet for når testen blir utført under virusinfeksjon i utvikling. De samme ukjente tallene gjelder også for andre koronavirustester som ikke er baserte på PCR-analyse, inklusiv alle hjemme-testing-tilbudene som sannsynlig snart vil bombardere oss.

Varighet på isolat

Det har vært tilløp til diskusjoner om antall dager som berørte skal være i isolat, det være seg for pasienter som oppholder seg på sykehus, institusjon eller i hjemmet, og for personer som er kategorisert som positiv og som derfor befinner seg i isolat med eller uten symptomer på feber, tungpusting, hoste eller nese/hals -betennelse. Diskusjoner om kriterier for når individer i den ene eller andre kategorien kan bedømmes som klinisk friske, må overlates fullstendig til medisinskfaglig ekspertise. Imidlertid kan antallet dager til grunn for vurdering av smitterisiko endre seg i den ene eller andre retningen etter hvert som man kjenner bedre til faktorer som påvirker infeksjonsdynamikken og mulige alternative smittemåter. Eksempelvis er det fortsatt usikkert hvor lang tid det tar fra smittetidspunktet til når koronaviruset når opp i et stort nok antall til å kunne oppdages i en PCR-test eller i en annen form for medisinsk test, eller til når immunsystemet klarer å forhindre at koronavirus kan fortsette å formere seg i kroppen, eller til når de siste restene av koronavirus er blitt skilt ut av kroppen.

Det er lett å bli å bli både skremt og forvirret av tall, spesielt hvis det ikke klart kommer frem hvilke grupper av individer som tallene baserer seg på. Tallene vil ha ulike fortolkninger avhengig av om de er basert på pasienter, eller mulig smittete personer eller personer kategorisert som positiv. Førstesideoppslag som viser tall som innlagt på sykehus og bekreftet smittet og døde, tenkelig på grunn av koronavirus, skremmer sannsynligvis mange til å praktisere sosial distansering. Imidlertid skaper også tallene angst og er av mindre verdi for å forstå sykdomsdynamikk, effektiviteten av ulike tiltak og resultatene av innsatsen som hardtarbeidende helsepersonell utfører.

Tidligere publisert på khrono.no 30. mars 2020, lenke til innlegget her.

Flokkimmunitet – hva er det?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.