Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

 For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

 Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

 Det er noe som er viktig at du vet:

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp.

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Denne uken er det mindre smittetrykk i Italia enn i Sverige og Kroatia

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Til alle som planlegger å reise ut av Norge på ferie: Finland skiller seg ut med å ha de laveste smittetallene i Europa denne uken. Akkurat nå er det også mindre smitte i Italia enn i både Sverige og Kroatia.

Hvor skal du reise på ferie i sommer. Mange land har solsenger som venter på norske turister. Foto: Flickr/gnuckx

I dag kommer norske myndigheter med nye reiseråd. Det kommer sikkert til å skape en del misnøye blant folk flest og reiseoperatører. Fordi vi har kontroll på koronasituasjonen her hjemme, blir nordmenn ønsket velkommen til stadig flere land som lokker med sol og sommer-garanti. Noen av disse landene, for eksempel Kroatia (114 døde), har langt færre døde av viruset enn Norge (251 døde). Det betyr ikke at det er lurt å reise dit.

Hvor er det mye smitte nå?

For å vurdere hvilket land du skal reise til akkurat nå, er ikke antall døde eller tidligere smittede interessant. Disse tallene forteller kun om det som har vært, og her vet vi at Italia har vært ekstremt hardt rammet med nesten 35.000 døde. Det interessante nå er risikoen for å bli smittet i ukene som kommer. For å finne det ut, må vi se på hvor det såkalte smittepresset er størst: Hvor er det flest nye smittetilfeller per million innbyggere akkurat nå.

Av de landene nordmenn gjerne reiser på ferie til, er USA nå det landet med høyest smittetrykk. Her øker antall smittede med ti prosent for hver dag som går, og onsdagen alene ble det registrert 61.855 nye smittede. Tallet for nye smittetilfeller per million innbyggere i USA de tre første dagene denne uken, er 107. Det er over 80 ganger så høyt som Norge (1,2) og 144 ganger så høyt som det landet med det laveste smittetrykket akkurat nå: Finland (0,74). På verstinglisten finner vi i tillegg til USA også Russland (44,6), Portugal (31) og Sverige (21). På listen over land med færrest antall nye smittede denne uken, finner vi Finland (0,74), Norge (1,2), Ungarn (1,3) og Italia (1,9). Danmark har 4,9 nysmittede per million innbyggere.

Antall tester viktig

Databasen Worldometers har daglig oppdaterte Covid-19-tall for så å si alle land. Her presenteres blant annet tall for nye og bekreftede tilfeller, for totalt antall døde og hvor mange som er blitt testet. Det siste er viktig, for antall tester forteller mye om hvor nøyaktig de andre tallene er. Jo større andel av befolkningen som blir testet, jo sikrere blir smittetallene.

Norge og mange andre sammenlignbare land har testet cirka 7-8 prosent av befolkningen. Noen land er bedre, Island og Danmark med cirka 20 prosent og Russland med 14 prosent. På bunnen finner vi USA og Hellas med 3 prosent og Kroatia med 2 prosent. Det betyr at smittetallene og antall nysmittede fra disse tre landene er usikre. Smittetallene i Hellas er denne uken på 3,3 per million, mens Kroatia har 14 nysmittede per million. Men fordi landene har testet en så liten andel av sin befolkning, kan tallene være høyere.

Dine valg avgjør

Island var tidlig ute med å stenge landet og har testet hver femte innbygger. Fordi det kun bor 341.284 på sagaøya, vil lokal smitte i en familie gi store utslag i antall nysmittede per million innbyggere. Denne uken har Island registret 7 nye tilfeller mandag, 3 nye tilfeller tirsdag og 7 nye tilfeller onsdag, tilsammen 17 personer. Smittetallet per million blir likevel så høyt som 16.

Hva så med de typiske reisemålene utenom Skandinavia? Portugal hadde de tre første dagene denne uken i snitt 31 nysmittede pr million innbyggere, det er hele 25 ganger høyere enn Norge. Antall nysmittede i Kroatia ligger denne uken på 14 per million, mer enn 11 ganger høyere enn Norge. Ferske smittetall fra andre populære ferieland er Spania 8,1, Frankrike 6,7 og Tyskland 4,8. I Italia viser smittetallene fra de tre siste dagene at de har kontroll over smittesituasjonen med bare 1,9 nye smittede per million innbyggere.

Men uansett hvor du velger å reise – dine egne valg på feriestedet er helt avgjørende for hvor mye smitte du utsetter deg for. Tar du ferie også fra smittevernregler, som å holde avstand og ha god håndhygiene, utsetter du deg for økt smittefare uansett hvor du reiser. Det kan også komme lokale smitteutbrudd. Derfor bør du følge lokale smittevernråd og følge med på informasjon fra Norge om nettopp det landet du befinner deg i.

Tallene i tabellene nedenfor er et gjennomsnitt for smittetrykk mandag – onsdag i land som er populære, norske reisemål.

Et upresist språk skaper unødvendig angst om koronaviruset

Skrevet av Asbjørn Jokstad professor i odontologi ved Institutt for klinisk odontologi, UiT Norges arktiske universitet

Sosial distansering er et tiltak for å begrense smitte i en befolkning, og for å det til å fungere må alle forstå hvorfor. Et upresist språk skaper unødig forvirring, og bruk av riktige benevnelser bidrar til bedre forståelse.

Det er folketomt på Stortorget i Tromsø, lørdag 28. mars. Foto: Jørn Berger-Nyvoll /UiT

Det er påfallende mange, også innen helseprofesjonene som omtaler sykdomsberørte uten å være tydelige på om man mener pasient, en mulig smittet person eller en person kategorisert som positiv i en medisinsk test. Individene innen disse tre gruppene er forskjellige fra et samfunnshelseperspektiv og ut fra risikovurdering av smittesannsynlighet og derfra hva som er best egnede mottiltak mot smitte.

En pasient er en person karakterisert med et sett av tegn (også kalt symptomer) og kliniske funn som helsetjenesten tar hånd om. Dersom tilstanden, oftest benevnt sykdom, er smittsom, eller antatt smittsom, iverksettes tiltak for å redusere muligheten for smitte til andre. Avhengig av ulike vurderinger, velges type personlig beskyttelse og tiltak for helsepersonalet, og større eller mindre grad av isolasjon av pasienten i forhold til alle andre. Det er medisinskfaglige vurderinger som ligger til grunn for pleietiltak, og utfallet vil i stor grad være påvirket av den underliggende generelle helsetilstanden til pasienten. Det er i liten grad uenighet om best mulig medisinsk pleie av pasienter med sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon.

Mulig smitted

En mulig smittet person er forskjellig fra en pasient. I århundre har man forhindret mulig smittede personer å komme i nærkontakt med andre, det være å nekte tilgang gjennom en bymurport, eller å kreve opphold på et isolert sted i en periode. Pålagt oppholdsperiode varierer, eksempelvis 14 dager som i vår dagsaktuelle situasjon eller i quarantene, det vil si 40 dager. Det er ikke uenighet om at karantene, alternativt betegnet som cordon sanitaire, begrenser overføring av smitte dersom dette håndheves effektivt. Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange i Norge som kan kategoriseres som mulig smittet av forskjellige årsaker, delvis fordi det er diskutabelt hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å anse en person som mulig smittet. Videre er det ingen medisinsk test som kan identifisere en reelt smittet person med hundre prosent nøyaktighet, forklart av mange grunner uten å gå i detaljer om biostatistikk her. Perioden som er valgt på 14 dager, kan diskuteres, fordi denne ble valgt skjønnsmessig i en tidlig fase av pandemien. Det er også delte meninger om den pålagte karantenepraksisen for de med mulig smitte fungerer tilfredsstillende.

Positiv PCR-test

En person kategorisert som positiv i testen som blir brukt i Norge er den som er mest dunkel i dagens pandemi. Personen kan være med eller uten synlige tegn eller kliniske funn. Testen går ut på å identifisere arvestoffet RNA fra koronavirus bakerst i nese og svelg ved hjelp av en avansert teknologi med navn PCR-teknikk. En person kategorisert som positiv har høyere sannsynlighet for å overføre koronavirus til andre i forhold til personer som har testet negativ, og de positive må derfor oppholde seg i størst mulig grad isolert fra andre. PCR-testen sier ingenting om grad og stadium av en tenkelig sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon. PCR-testen sier heller ikke noe om hvor mye koronavirus som finnes i andre steder av kroppen enn fra der prøven ble tatt, eller i hvilken grad koronaviruset evner å spre seg videre i kroppen. Med andre ord, er testen først og fremst av verdi for å bedømme risiko for smittespredning og i mindre grad av verdi for å bedømme personens helsetilstand eller mest sannsynlig videre kliniske forløp. Som alle andre tester har PCR-testen også en iboende usikkerhet som betyr at noen personer vil bli feilaktig kategorisert som friske eller ikke friske. Tallene på denne usikkerheten, benevnt sensitivitet og spesifisitet er ukjent, og vil være avhengig av tidspunktet for når testen blir utført under virusinfeksjon i utvikling. De samme ukjente tallene gjelder også for andre koronavirustester som ikke er baserte på PCR-analyse, inklusiv alle hjemme-testing-tilbudene som sannsynlig snart vil bombardere oss.

Varighet på isolat

Det har vært tilløp til diskusjoner om antall dager som berørte skal være i isolat, det være seg for pasienter som oppholder seg på sykehus, institusjon eller i hjemmet, og for personer som er kategorisert som positiv og som derfor befinner seg i isolat med eller uten symptomer på feber, tungpusting, hoste eller nese/hals -betennelse. Diskusjoner om kriterier for når individer i den ene eller andre kategorien kan bedømmes som klinisk friske, må overlates fullstendig til medisinskfaglig ekspertise. Imidlertid kan antallet dager til grunn for vurdering av smitterisiko endre seg i den ene eller andre retningen etter hvert som man kjenner bedre til faktorer som påvirker infeksjonsdynamikken og mulige alternative smittemåter. Eksempelvis er det fortsatt usikkert hvor lang tid det tar fra smittetidspunktet til når koronaviruset når opp i et stort nok antall til å kunne oppdages i en PCR-test eller i en annen form for medisinsk test, eller til når immunsystemet klarer å forhindre at koronavirus kan fortsette å formere seg i kroppen, eller til når de siste restene av koronavirus er blitt skilt ut av kroppen.

Det er lett å bli å bli både skremt og forvirret av tall, spesielt hvis det ikke klart kommer frem hvilke grupper av individer som tallene baserer seg på. Tallene vil ha ulike fortolkninger avhengig av om de er basert på pasienter, eller mulig smittete personer eller personer kategorisert som positiv. Førstesideoppslag som viser tall som innlagt på sykehus og bekreftet smittet og døde, tenkelig på grunn av koronavirus, skremmer sannsynligvis mange til å praktisere sosial distansering. Imidlertid skaper også tallene angst og er av mindre verdi for å forstå sykdomsdynamikk, effektiviteten av ulike tiltak og resultatene av innsatsen som hardtarbeidende helsepersonell utfører.

Tidligere publisert på khrono.no 30. mars 2020, lenke til innlegget her.

Flokkimmunitet – hva er det?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.

Coronaviruset: Historien gjentar seg

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Før var det svineinfluensa, MERS, SARS, Zika, Ebola og AIDS. Nå er det Coronaviruset som skaper hysteriske tilstander verden over. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

Så skjer det igjen. Et nytt virus skaper frykt – land stenger grenser, hele byer blir isolert og folk blir så redde at de tar dårlige valg. TV, radio, aviser og myndigheter forteller oss om alt det forferdelige som muligens kan skje. Nyansene og forbeholdene blir usynlige, sammenhengen mellom faktisk antall smittede og antall døde blir ikke viktig. Snart over 100 000 smittede, drøyt 2 000 døde.

Som ved et helt vanlig influensavirus, er det syke og eldre som rammes hardest. Det er f.eks. cirka 50 ganger større risiko å dø av sykdom fra coronavirus i Kina om du er over 80 år sammenlignet med de som er under 50 år. Under 50 år har viruset til nå hatt en dødelighet på 0,4 prosent, under 40 år på 0,2 prosent.

Foto: Wikimedia Commons

Tilbakeblikk

Det er lett å skylde på media – store redselsoverskrifter selger bedre enn nøkterne situasjonsbeskrivelser om hva som trolig kommer til å skje. Men er svaret virkelig så enkelt? Mitt svar er nei. Panikken vi ser verden over, skyldes ikke sensasjonsjournalistikk. Historien viser at myndigheter og medisinsk personell også har et stort ansvar for frykten som oppstår når vi oppdager nye virus. Her er et lite tilbakeblikk.

HIV og AIDS

Noen av oss eldre husker da det ble klart at AIDS skyldtes et virus. Jeg husker det meget godt, jeg arbeidet på Centers for Diseases Control and Prevention (CDC) i Atlanta. Tidlig på dagen 23. april 1984 fikk vi et gult ark med en håndskrevet beskjed: «It is a virus». Det var alt som stod der, men vi alle skjønte hva som nå var klart. AIDS var en virussykdom, og den kunne smitte. Hysteriet startet; HIV-smittede ble livsfarlige, homofile trakassert og diskriminert. Helsedirektoratets prognoser viste at mellom 30 000 og 100 000 nordmenn ville være HIV-smittet i 1990. Tallet ble rundt 1 000.

Vi skal ikke glemme at det i verden i 2018 var registrert nesten 38 millioner mennesker med HIV-smitte, det er store tall og en alvorlig diagnose. Men HIV-medisin gjør at de fleste kan dø med sykdommen, ikke av den.

Koronavirus. Kilde: Wikimedia Foto: CDC/ Alissa Eckert, Dan Higgins

Historiske coronavirus

Sykdommen Severe Acute Respiratory Syndrome (SARS-CoV) ble også forårsaket av et nytt Corona-virus. Det ble først observert i Kina i november 2002, og et utbrudd startet i mars 2003. Direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Gro Harlem Brundtland, advarte om at «SARS er en global helsetrussel». Ni måneder senere var utbruddet over, med 8 273 registrert som syke og 775 døde.

I november 2012 ble nok et nytt Coronavirus påvist. Det fikk navnet Middle East Respiratory  Syndrome (MERS-CoV ). WHO-direktør Margaret Chan sa 27. mai 2013 at «det nye Coronaviruset er en trussel for hele verden». WHO tok feil. I løpet av åtte år er det registrert 2 494 pasienter med MERS-CoV infeksjon, av disse døde 858. Så å si alle tilfellene har vært i Midtøsten.

Svineinfluensa 2009

I 2009 stod verden nok en gang i fare for å gå under på grunn av et virus. Svineinfluensa, viruset A(N1H1), kom fra Mexico, og spredte seg til USA, Europa og resten av verden. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa at 1,2 millioner nordmenn kunne bli syke, 11 000 kunne dø – og at viktige samfunnsfunksjoner kom til å stoppe opp.

En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», en vaksine som ikke var godt nok utprøvd. 548 mennesker fikk alvorlige bivirkninger, inkludert mulige livsvarige skader som narkolepsi på over 100 barn.

Medisinskandale

Daværende statsepidemiolog Preben Aavitsland, som også anbefalte vaksinen i 2009, uttalte i 2012 til NRK: «Pandemrix fikk et tragisk utfall. Dessverre var dette umulig å vite på forhånd». Følgende data er offentlig registrert etter utbruddet i Norge: 32 dødsfall, 1 325 innlagt på sykehus, 181 på intensivbehandling og 84.359 sykemeldt.

I 2010 uttalte formannen i Europarådets helsekomite, Wolfgand Wodard, at svineinfluensaen var «et av århundrets største medisinalskandaler», og at «vi har hatt en mild influensa – og en falsk pandemi».

Zika-frykt

En økning i antall barn som var født med unormalt små hoder (mikrokefali) i Brasil i 2014 fikk enorm oppmerksomhet verden over. Statistikk viste en sammenheng mellom smitte av Zika-viruset, en infeksjon hos mor i graviditetsperioden og de rammede barna. Viruset var nytt i Brasil, og redselen for Zika-virus blant gravide økte raskt, ikke bare i Sør-Amerika, men også i USA og Europa, Norge inkludert. OL i Rio de Janeiro i 2016 var i fare.

Ble ingen krise

I områder med Zika-virus og Aedes egyptiae i Afrika og Asia, blir kvinner stukket av mygg allerede som barn, går gjennom en mild sykdom, og er immune for Zika-infeksjon når de når alder for graviditet. Aedes egyptiae-myggen jobbet effektivt, og etter litt over ett år, var de fleste i Sør- og Mellom-Amerika smittet med viruset. De hadde dermed fått naturlig immunitet for livet. Antall barn født med mikrokefali i Sør-Amerika er nå tilbake til normalen. WHO erklærte i 2015 at den eksplosive spredningen av Zika-viruset kunne bli en global helsekrise. Det har ikke skjedd.

Ebola: Blødende febersykdom

Med en dødsprosent på 35-90, får Ebola en klar førsteplass blant «nye» virus som gir redsel. Viruset og sykdommen ble først kjent i 1976 i Kongo, men den store panikken oppsto i 2013-2014, da det oppstod et multinasjonalt utbrudd på vestkysten av Afrika. Land over hele verden ønsket å hjelpe for å stoppe utbruddet, redselen for spredning til Amerika, Europa og Asia var stor. Da Mali ble en del av utbruddet, var jeg sammen med andre i Det norske forsvaret til stede for å sikre FN-styrkene i Mali mot Ebola. Vi skulle også assistere det sivile maliske helsevesenet i å begrense omfanget av utbruddet.

Skrekkscenarioene ble beskrevet i VG 12. oktober 2014, og Dagbladet fulgte opp to dager senere; allerede i 2015 kan 1,4 millioner mennesker ha blitt Ebola-syk, og en million dødd av sykdommen. Fasit ble 28 610 syke og 11 308 døde.

Hva er problemet?

Så hvordan blir det i framtiden, når Corona-panikken har gitt seg? Det eneste som er sikkert, er at det vil komme infeksjonssykdommer vi ikke tidligere har kjent til, og de vil sannsynligvis stamme fra virus som kommer fra dyr. Vi vil neppe ha vaksiner tilgjengelige før etter flere måneder, men antivirale midler, det vil si legemidler som virker på virus, kan muligens hjelpe. Mennesker på kreftmedisiner, syke og gamle, vil bli verst rammet, og vi må jobbe for å hindre utbruddene i å spre seg.

Men jeg mener at historien har vist oss at katastrofekommunikasjon ikke er veien å gå når kunnskap om nye virus skal formidles til folk flest. Ikke bare skaper det unødig frykt, det kan også skape et stort problem. For hva gjør vi når vi har ropt «ulv, ulv» gang på gang – og ulven plutselig står der?

Det er ikke ett fett hvor fettet lagres

Skrevet av Vilde Lehne Michalsen, stipendiat, Jonas Johansson, post.doc., og Nils Abel Aars, stipendiat, alle ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Er du overvektig? Stadig flere av oss blir det. Fedme er mye lettere å forebygge enn å behandle, og man trenger bare et målebånd for å følge med på det farlige magefettet. Et par centimeter mindre midje, kan ha stor positiv innvirkning på fettvev og risiko for sykdom.

Overweight overvekt

Magefedme kan enkelt måles med et målebånd. Stor mage kalles ofte for «epleform» og er forbundet med større risiko for sykdom enn «pæreform», som er når man lagrer fett på underkroppen. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Befolkningen røyker mindre, har lavere blodtrykk og lavere kolesterol nå enn for et par tiår siden. Likevel er forekomsten av fedme doblet på verdensbasis siden 1980. Dette forklares først og fremst med mangel på fysisk aktivitet og et kaloririkt, usunt kosthold. Fedme er et problem fordi for mye kroppsfett er en risikofaktor for mange sykdommer.

Men det er ikke ett fett hvor fettet lagres.

Enkle mål for kroppsfett
Et enkelt mål for kroppsfett er kroppsmasseindeksen (vekt/høyde2). Overvekt og fedme defineres ut fra denne, med nedre grenser på henholdsvis 25 og 30 kg/m2. Men kroppsmasseindeksen er upresis for enkeltpersoner, fordi kroppsvekt utgjøres av blant annet muskler, organer og benvev i tillegg til fettvev. Kroppsmasseindeksen er for eksempel for unøyaktig til å vurdere effekten av livsstilsendringer på fettmasse.

Et annet nyttig og enkelt mål for fettvev, er midjeomkretsen. Dette er et mer spesifikt mål som kan fortelle noe om fett rundt de indre organene, også kalt visceralt fett (fra det latinske viscera, som betyr innvoller). Det er dette fettet som er spesielt forbundet med sykdom.

En midjeomkrets over 80 cm for kvinner og over 94 cm for menn, regnes som en «overvektig» midje. Midjen bør helst være mindre enn disse målene. En midjeomkrets over 88 cm for kvinner og 102 cm for menn, regnes som fedme, og medfører betydelig økt risiko for sykdom.

Mer magefedme i nord
I Nord-Norge har man sett stor økning i midjeomkretsen hos folk de siste tiårene både i de urbane Tromsø-undersøkelsene og i de rurale SAMINOR-undersøkelsene. Dette er en bekymringsfull utvikling.

En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Tall fra en befolkningsundersøkelse i ti distriktskommuner i Finnmark og Troms, viser for eksempel at det i 2003-2004 var 69 % av kvinnene som målte 80 cm eller mer rundt livet, mens andelen hadde økt til 88 % i 2012-2014 (alderskorrigert midjeomkrets). Andelen av menn med midjeomkrets på 94 cm eller mer, økte fra 46 % til 71 %.

De siste to tiårene har andelene også økt i mer urbane strøk, som Tromsø kommune. Her hadde 79 % av kvinnene og 67 % av mennene en midjeomkrets som tilsvarte overvekt eller fedme i 2007-2008.

 

Figuren viser utviklingen for hvor stor andel som har “overvektig” midje fordelt på alder i Tromsø-undersøkelsene i 1994-1995 og 2007-2008 (gjennomført i Tromsø kommune), samt i SAMINOR-undersøkelsene i 2003-2004 og 2012-2014 (gjennomført i følgende kommuner: Evenes, Skånland, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

 

Spesielt bekymringsfullt er de store endringene blant yngre voksne. En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Fett rundt midjen kan bestå av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Illustrasjon: www.colourbox.no

Visceralt fett og metabolsk syndrom
Men selv om et enkelt målebånd måler omkretsen på midjen, gir det ikke detaljert informasjon om sammensetningen av ulike typer fett. Fett rundt midjen består nemlig av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Sistnevnte er det farligste fettet som er knyttet til sykdom.

Det er store individuelle variasjoner i sammensetningen av fettvev i mageområdet, men noen tendenser er tydelige. For eksempel består magefettet hos menn mer av det farlige viscerale fettet enn hos kvinner, som har relativt mer underhudsfett. Etter overgangsalderen er imidlertid kjønnsforskjellene mindre tydelige.

Et tegn på at man har visceralt fett, kan (foruten økende midje), være utvikling av en tilstand som kalles metabolsk syndrom. Mange av de som har metabolsk syndrom er nok ikke klar over det selv, men med et blodtrykksapparat, en blodprøve og et målebånd, kan man få en enkel og kjapp metabolsk status. Magefedme, forhøyet fastende blodsukker, høyt blodtrykk, lavt HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) og høye triglyserider (fettstoffer i blodet), er markører for metabolsk syndrom.

I seg selv er metabolsk syndrom ingen sykdom, men gjenspeiler en utvikling med lagring av visceralt fettvev og insulinresistens. Sistnevnte er enkelt forklart når kroppen ikke lystrer insulinet, et hormon fra bukspyttkjertelen, slik som det skal. Dette får konsekvenser for blant annet blodsukkeret og fettstoffer i blodet, og til syvende og sist bidrar dette til utvikling av sykdom.

Det viscerale fettet (rundt de indre organer) er dessuten mer aktivt enn underhudsfettet (subkutant fett), og bidrar til en mild betennelsestilstand i kroppen, som er underliggende i flere sykdomstilstander.

Figurtekst: Her ser vi det visuelle resultatet etter en DXA-skanning av hele kroppen, der mengde fett, muskler og bein måles. I det rosa området måles det viscerale fettet (rundt de indre organer). Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Risikoen for hjertekarsykdom er dobbelt så høy hos personer med metabolsk syndrom, sammenlignet med de som ikke har det. Risikoen for diabetes (sukkersyke) er fem ganger så høy. Det følger også med en forhøyet risiko for fettlever, noen kreftformer, polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og obstruktivt søvnapné (snorkesyke). Den gode nyheten er at metabolsk syndrom er mulig å bli kvitt, og det skjer først og fremst gjennom livsstilsendringer.

Forekomsten av metabolsk syndrom økte også i de samme ti distriktskommunene i Finnmark og Troms hvor midjeomkretsen hadde økt. I 2003-2004 var forekomsten 31,2 %, mens den var 35,6 % i 2012-2014. Det var forskjeller mellom kjønnene i denne utviklingen; blant menn var økningen på hele 8 % (fra ca. 30 % til 38 %), mens det for kvinner økte med ca. 2 % (fra 34 % til 36 %).

Det er imidlertid stor individuell variasjon i sammenhengen mellom vekt, midjemål, visceralt fett og metabolsk syndrom. Det er nemlig slik at for to personer som begge har kroppsmasseindeks på 28 kg/m2 og midjeomkrets på 100 cm, kan den ene ha lite visceralt fett og ikke metabolsk syndrom, mens den andre kan ha mye visceralt fettvev og metabolsk syndrom. Det er også slik at normalvektige personer kan lagre visceralt fett og være i risiko for sykdom.

Helkroppsscanning for presis fettfordeling
På legekontoret og i store befolkningsundersøkelser er slike kjappe og enkle målinger av vekt, midje, blodtrykk og blodprøver veldig nyttige. Men hvis man vil helt spesifikt studere fettvevet (type, lokalisasjon, endringer over tid), trengs det andre metoder.

Mer presis informasjon om fordeling av fett- og muskelmasse i kroppen får man fra «Bioelectrical Impedance Analysis» (BiA) eller «Dual-Energy X-ray Absorptiometry» (DXA).

Under en BiA-måling plasseres personen på et badevekt-lignende apparat, som sender en elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden fra fettvevet. Målingene brukes til å beregne fettmasse. En BiA-måling er rask og helt ufarlig, men det det er stor variasjon i resultatene mellom ulike produkter på markedet.

Enda mer presise, er røntgenbaserte DXA-målinger. Det tar 10 minutter, og gjennomføres ved skanning av hele kroppen. Strålingen er lav sammenlignet med annet røntgenutstyr som brukes i medisinske sammenhenger, og lavere enn du får fra kosmisk stråling og stråling fra jorda en vanlig dag.

Resultatet er detaljert informasjon om mengde og fordeling av fett, muskler og bein i kroppen. Denne informasjonen kan brukes til å finne mer presise mål på kroppssammensetningen, som fettmasseindeks (fettmasse/høyde2) eller fett-fri-masseindeks (fett-fri masse/høyde2).

I motsetning til kroppsmasseindeksen, som beregnes ut fra total vekt, er disse målene altså helt spesifikke for de enkelte typer kroppsvev.

Presise målinger er en stor fordel når forskere vil studere effekten av for eksempel livsstilsendringer på det farlige fettet.

Ny forskning med DXA-målinger fra ungdom i Tromsøundersøkelsen (Fit Futures), viser at både vekt og fettmasse øker hos ungdom fra 16-årsalderen til 18-årsalderen. Men disse funnene er imidlertid ikke overraskende, fordi ungdommene er i innspurten av den naturlige vekstfasen. Mange av endringene i kroppssammensetning hos ungdom, drives av naturlig hormonell påvirkning, og er derfor delvis uavhengig av levevaner på kort sikt.

Mer foruroligende er det imidlertid at historiske data viser at det har vært en økning i antall barn og ungdom med overvekt og fedme fra etterkrigsårene og frem til i dag. Heldigvis kan det se ut til at noe av denne økningen har avtatt.

I Tromsøundersøkelsen utføres det nå flere studier på kroppssammensetning målt med DXA hos både voksne og hos ungdom. Blant annet skal man undersøke utviklingen av fettvev forskjellige steder i kroppen og sammenhengen med risikofaktorer for hjertekarsykdommer. I SAMINOR-undersøkelsen skal man undersøke risiko for død knyttet til metabolsk syndrom og fedme.

En DXA-måling gjennomføres ved at en person ligger på dette apparatet og blir skannet fra topp til tå. Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Hva kan man gjøre selv?
Take-home-message er at for mye fett er ikke bra, spesielt om det lagres i mageområdet. Man trenger bare et enkelt målebånd for å følge med på utviklingen selv. Hvis man samtidig får målt litt forhøyet blodtrykk, blodsukker eller fettstoffer i blodet, bør det motivere til livsstilsendringer.

Fedme er nemlig mye lettere å forebygge enn å behandle. For å unngå at man legger på seg, er det for øvrig de vanlige rådene som gjelder: vær i aktivitet og spis sunt.

De gode nyhetene er at selv et par centimeter mindre midjeomkrets kan ha stor positiv innvirkning på både fettvev og metabolske risikofaktorer. Dessuten gir fysisk aktivitet store helsegevinster uavhengig av vektreduksjon.

 

Interesserte kan lese mer her:
https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/vekt-bmi-og-maling-av-midjen

https://nhi.no/kosthold/overvektfedme/metabolsk-syndrom/

 

Referanser:

Michalsen VL, Kvaløy K, Svartberg J, Siri SRA, Melhus M, Broderstad AR. Change in prevalence and severity of metabolic syndrome in the Sami and non-Sami population in rural Northern Norway using a repeated cross-sectional population-based study design: the SAMINOR Study. BMJ Open. 2019 Jun 1;9(6):e027791.

Jacobsen BK, Aars NA. Changes in waist circumference and the prevalence of abdominal obesity during 1994–2008 – cross-sectional and longitudinal results from two surveys: the Tromsø Study. BMC Obes. 2016 Sep 21;3:41.

Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Feriesex – hvor i Europa er risikoen for kjønnssykdommer størst?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Mange reiser til utlandet i ferien for å nyte sol, sjø, sand… og kanskje også ubeskyttet sex. Men i hvilke land er det størst risiko for å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik. Foto: privat

Det er over 30 forskjellige bakterier, virus og parasitter som kan smittes ved seksuell kontakt. Noen er mer vanlige i Europa, som gonoré, klamydia, og syfilis, men en kan få genital smitte også av humant papilloma virus (HPV), herpesvirus, hepatitt B- og C-virus og naturligvis HIV.

Rent statistisk har det de siste 30 årene blitt mindre gonoré og mer klamydia i de industrialiserte landene, samtidig som den fryktede sykdommen syfilis har kommet mer tilbake både i Europa og USA de siste 10 årene. I land som vaksinerer ungdom mot HPV, er de farlige virusvariantene nesten borte. Men i land uten aktiv vaksine, er dette et virus som kan gi kreft i livmorhalsen, analt, på penis og i halsen.

HIV-smitte er ikke lengre en dødsdom siden det fins gode behandlingsalternativer, men fortsatt smittes menn, og i noe mindre grad kvinner, av dette fryktede viruset ved ubeskyttet sex. Et stort problem, særlig i Asia, er økningen av infeksjoner med gonoré-bakterier som nesten ikke lar seg behandle med antibiotika.

Det europeiske sentret for sykdomskontroll ligger utenfor Stockholm, og mottar kontinuerlig data om utbrudd og antall av forskjellige infeksjonssykdommer fra EU- og EØS-land. For å kunne sammenligne tall, bruker vi insidens, det vil si antall smittede per 100 000 innbyggere.

Hvor blir nordmenn smittet av gonoré, klamydia, syfilis og HIV?

Av 1 659 personer i Norge (1 352 menn og 307 kvinner) smittet med gonoré i 2018, oppga 25 % at de var smittet i utlandet. Antall smittede med gonoré økte med 17 % fra 2017. Av 26 579 menn og kvinner med klamydiainfeksjon i 2017, oppga ingen at de var smittet i utlandet. I 2018 fikk 231 diagnosen syfilis, og av disse var kun ni kvinner.  Men hele 81 av disse 231, det vil si 35 %, var smittet i utlandet.  Av 191 personer som fikk diagnosen HIV-infeksjon, oppga hele 156, altså 82 %, at de var smittet utenfor landets grenser.

Hvor i utlandet blir så nordmenn smittet av seksuelt overførbare sykdommer? De fleste blir smittet i Europa, men noen kom hjem fra Afrika og Asia med sykdom etter å ha hatt seksuell omgang med blant annet prostituerte. I Europa, er det i de vanligste ferielandene smitte skjer, som Hellas, Tyrkia og Spania. Men data for smitteinsidens i et land er ikke nødvendigvis en risikofaktor i seg selv, mange blir smittet av andre turister som kommer fra et annet land. Men det er heller ikke uvanlig at ferierende som er blitt smittet, har etablert lengre seksuelle relasjoner til lokale kvinner eller menn, og at disse relasjonene består over mange år.

Klamydia mest utbredt på Island

I Europa er klamydia den sykdommen som smittes oftest, hvor 146 personer per 100 000 får klamydia per år. Det er store nasjonale forskjeller, og på topp med hele 650 per 100 000, kommer Island, deretter Danmark med 573 og Norge med 478. At ferieland som Spania kun har registrert 23 per 100 000, reflekterer nok ikke manglende seksuell aktivitet, men heller at de ikke registrerer alle tilfellene. Italia og Hellas oppga heller ikke sine klamydiatall til europeiske smittevernmyndigheter i 2017. Det var i 2017 hele 25 115 personer som fikk diagnosen klamydia i Norge, og det er litt flere kvinner enn menn som blir smittet.

Hepatitter, HPV og HIV

Det er også noen andre infeksjonssykdommer som kan smittes seksuelt. For perioden 2000 til 2013, viser snitt-insidensen at HPV-smitte skjer oftest i England med hele 131 tilfeller per 100 000, deretter kommer Irland med 73 og Island med 38. For hepatitt B-virus og det farlige hepatitt C-viruset, er Island nok en gang på topp med henholdsvis 13 og 23 tilfeller per 100 000. Frykter du genital herpesinfeksjon, er det i Moldova og England en høy insidens på henholdsvis 67 og 36.  Insidensen for HIV smitte i 2017 var høyest i Latvia og Estland med henholdsvis 18,5 og 17,4 per 100 000 innbyggere. Norge hadde i samme år en insidens for HIV-smitte på 4,2.

Island har størst risiko for syfilissmitte

Syfilis er en meget alvorlig sykdom, og størst mulighet for å bli smittet via ubeskyttet sex, er på Island. Her er det 15 tilfeller av syfilissmitte per 100 000 innbyggere per år. Deretter kommer Malta med 13, England med 12, det populære ferielandet Spania med 10, Danmark med seks og Norge og Sverige med cirka fire tilfeller per år blant 100 000 innbyggere. Snittet for EU- og EØS-land er sju. Og Hellas vil naturligvis ikke ødelegge ferieidyllen med å oppgi sine siste tall.

 

England topper gonoré-statistikken

Europamester i gonoré er utvilsomt England med en insidens på 75. Deretter kommer Irland med 47, Danmark med 33, Island med 29, Norge med 27 og Sverige med 25 tilfeller av gonoré per 100 000 innbyggere i 2017. Snittet for EU/EØS er 22. Hellas har ikke rapportert sine tall for 2017.

 

 

Usikkerheter i tallmaterialet

Selv om tallene fra Det europeiske sentret for sykdomskontroll synes korrekte, må en ta i betraktning at det å ha blitt smittet med seksuelt overførbare sykdommer kan medføre en viss sosial stigmatisering. I noen land blir derfor ikke alle resultater rapportert inn, og en del testing foregår anonymt. Det knytter seg derfor en viss usikkerhet til alle tall som angår slike sykdommer.

Kilder:

Meldingssystem for smittsomme sykdommer, Nasjonalt folkehelseinstitutt. http://www.msis.no/

https://ecdc.europa.eu/en/surveillance-atlas-infectious-diseases

https://forskning.no/land-og-regioner-sykdommer-bakterier/i-disse-ferielandene-er-det-mest-resistente-bakterier/335688

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

 

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen.  Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

  • Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
  • Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
  • For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
  • Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.