Denne uken er det mindre smittetrykk i Italia enn i Sverige og Kroatia

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Til alle som planlegger å reise ut av Norge på ferie: Finland skiller seg ut med å ha de laveste smittetallene i Europa denne uken. Akkurat nå er det også mindre smitte i Italia enn i både Sverige og Kroatia.

Hvor skal du reise på ferie i sommer. Mange land har solsenger som venter på norske turister. Foto: Flickr/gnuckx

I dag kommer norske myndigheter med nye reiseråd. Det kommer sikkert til å skape en del misnøye blant folk flest og reiseoperatører. Fordi vi har kontroll på koronasituasjonen her hjemme, blir nordmenn ønsket velkommen til stadig flere land som lokker med sol og sommer-garanti. Noen av disse landene, for eksempel Kroatia (114 døde), har langt færre døde av viruset enn Norge (251 døde). Det betyr ikke at det er lurt å reise dit.

Hvor er det mye smitte nå?

For å vurdere hvilket land du skal reise til akkurat nå, er ikke antall døde eller tidligere smittede interessant. Disse tallene forteller kun om det som har vært, og her vet vi at Italia har vært ekstremt hardt rammet med nesten 35.000 døde. Det interessante nå er risikoen for å bli smittet i ukene som kommer. For å finne det ut, må vi se på hvor det såkalte smittepresset er størst: Hvor er det flest nye smittetilfeller per million innbyggere akkurat nå.

Av de landene nordmenn gjerne reiser på ferie til, er USA nå det landet med høyest smittetrykk. Her øker antall smittede med ti prosent for hver dag som går, og onsdagen alene ble det registrert 61.855 nye smittede. Tallet for nye smittetilfeller per million innbyggere i USA de tre første dagene denne uken, er 107. Det er over 80 ganger så høyt som Norge (1,2) og 144 ganger så høyt som det landet med det laveste smittetrykket akkurat nå: Finland (0,74). På verstinglisten finner vi i tillegg til USA også Russland (44,6), Portugal (31) og Sverige (21). På listen over land med færrest antall nye smittede denne uken, finner vi Finland (0,74), Norge (1,2), Ungarn (1,3) og Italia (1,9). Danmark har 4,9 nysmittede per million innbyggere.

Antall tester viktig

Databasen Worldometers har daglig oppdaterte Covid-19-tall for så å si alle land. Her presenteres blant annet tall for nye og bekreftede tilfeller, for totalt antall døde og hvor mange som er blitt testet. Det siste er viktig, for antall tester forteller mye om hvor nøyaktig de andre tallene er. Jo større andel av befolkningen som blir testet, jo sikrere blir smittetallene.

Norge og mange andre sammenlignbare land har testet cirka 7-8 prosent av befolkningen. Noen land er bedre, Island og Danmark med cirka 20 prosent og Russland med 14 prosent. På bunnen finner vi USA og Hellas med 3 prosent og Kroatia med 2 prosent. Det betyr at smittetallene og antall nysmittede fra disse tre landene er usikre. Smittetallene i Hellas er denne uken på 3,3 per million, mens Kroatia har 14 nysmittede per million. Men fordi landene har testet en så liten andel av sin befolkning, kan tallene være høyere.

Dine valg avgjør

Island var tidlig ute med å stenge landet og har testet hver femte innbygger. Fordi det kun bor 341.284 på sagaøya, vil lokal smitte i en familie gi store utslag i antall nysmittede per million innbyggere. Denne uken har Island registret 7 nye tilfeller mandag, 3 nye tilfeller tirsdag og 7 nye tilfeller onsdag, tilsammen 17 personer. Smittetallet per million blir likevel så høyt som 16.

Hva så med de typiske reisemålene utenom Skandinavia? Portugal hadde de tre første dagene denne uken i snitt 31 nysmittede pr million innbyggere, det er hele 25 ganger høyere enn Norge. Antall nysmittede i Kroatia ligger denne uken på 14 per million, mer enn 11 ganger høyere enn Norge. Ferske smittetall fra andre populære ferieland er Spania 8,1, Frankrike 6,7 og Tyskland 4,8. I Italia viser smittetallene fra de tre siste dagene at de har kontroll over smittesituasjonen med bare 1,9 nye smittede per million innbyggere.

Men uansett hvor du velger å reise – dine egne valg på feriestedet er helt avgjørende for hvor mye smitte du utsetter deg for. Tar du ferie også fra smittevernregler, som å holde avstand og ha god håndhygiene, utsetter du deg for økt smittefare uansett hvor du reiser. Det kan også komme lokale smitteutbrudd. Derfor bør du følge lokale smittevernråd og følge med på informasjon fra Norge om nettopp det landet du befinner deg i.

Tallene i tabellene nedenfor er et gjennomsnitt for smittetrykk mandag – onsdag i land som er populære, norske reisemål.

Et upresist språk skaper unødvendig angst om koronaviruset

Skrevet av Asbjørn Jokstad professor i odontologi ved Institutt for klinisk odontologi, UiT Norges arktiske universitet

Sosial distansering er et tiltak for å begrense smitte i en befolkning, og for å det til å fungere må alle forstå hvorfor. Et upresist språk skaper unødig forvirring, og bruk av riktige benevnelser bidrar til bedre forståelse.

Det er folketomt på Stortorget i Tromsø, lørdag 28. mars. Foto: Jørn Berger-Nyvoll /UiT

Det er påfallende mange, også innen helseprofesjonene som omtaler sykdomsberørte uten å være tydelige på om man mener pasient, en mulig smittet person eller en person kategorisert som positiv i en medisinsk test. Individene innen disse tre gruppene er forskjellige fra et samfunnshelseperspektiv og ut fra risikovurdering av smittesannsynlighet og derfra hva som er best egnede mottiltak mot smitte.

En pasient er en person karakterisert med et sett av tegn (også kalt symptomer) og kliniske funn som helsetjenesten tar hånd om. Dersom tilstanden, oftest benevnt sykdom, er smittsom, eller antatt smittsom, iverksettes tiltak for å redusere muligheten for smitte til andre. Avhengig av ulike vurderinger, velges type personlig beskyttelse og tiltak for helsepersonalet, og større eller mindre grad av isolasjon av pasienten i forhold til alle andre. Det er medisinskfaglige vurderinger som ligger til grunn for pleietiltak, og utfallet vil i stor grad være påvirket av den underliggende generelle helsetilstanden til pasienten. Det er i liten grad uenighet om best mulig medisinsk pleie av pasienter med sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon.

Mulig smitted

En mulig smittet person er forskjellig fra en pasient. I århundre har man forhindret mulig smittede personer å komme i nærkontakt med andre, det være å nekte tilgang gjennom en bymurport, eller å kreve opphold på et isolert sted i en periode. Pålagt oppholdsperiode varierer, eksempelvis 14 dager som i vår dagsaktuelle situasjon eller i quarantene, det vil si 40 dager. Det er ikke uenighet om at karantene, alternativt betegnet som cordon sanitaire, begrenser overføring av smitte dersom dette håndheves effektivt. Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange i Norge som kan kategoriseres som mulig smittet av forskjellige årsaker, delvis fordi det er diskutabelt hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å anse en person som mulig smittet. Videre er det ingen medisinsk test som kan identifisere en reelt smittet person med hundre prosent nøyaktighet, forklart av mange grunner uten å gå i detaljer om biostatistikk her. Perioden som er valgt på 14 dager, kan diskuteres, fordi denne ble valgt skjønnsmessig i en tidlig fase av pandemien. Det er også delte meninger om den pålagte karantenepraksisen for de med mulig smitte fungerer tilfredsstillende.

Positiv PCR-test

En person kategorisert som positiv i testen som blir brukt i Norge er den som er mest dunkel i dagens pandemi. Personen kan være med eller uten synlige tegn eller kliniske funn. Testen går ut på å identifisere arvestoffet RNA fra koronavirus bakerst i nese og svelg ved hjelp av en avansert teknologi med navn PCR-teknikk. En person kategorisert som positiv har høyere sannsynlighet for å overføre koronavirus til andre i forhold til personer som har testet negativ, og de positive må derfor oppholde seg i størst mulig grad isolert fra andre. PCR-testen sier ingenting om grad og stadium av en tenkelig sykdom som følge av en koronavirusinfeksjon. PCR-testen sier heller ikke noe om hvor mye koronavirus som finnes i andre steder av kroppen enn fra der prøven ble tatt, eller i hvilken grad koronaviruset evner å spre seg videre i kroppen. Med andre ord, er testen først og fremst av verdi for å bedømme risiko for smittespredning og i mindre grad av verdi for å bedømme personens helsetilstand eller mest sannsynlig videre kliniske forløp. Som alle andre tester har PCR-testen også en iboende usikkerhet som betyr at noen personer vil bli feilaktig kategorisert som friske eller ikke friske. Tallene på denne usikkerheten, benevnt sensitivitet og spesifisitet er ukjent, og vil være avhengig av tidspunktet for når testen blir utført under virusinfeksjon i utvikling. De samme ukjente tallene gjelder også for andre koronavirustester som ikke er baserte på PCR-analyse, inklusiv alle hjemme-testing-tilbudene som sannsynlig snart vil bombardere oss.

Varighet på isolat

Det har vært tilløp til diskusjoner om antall dager som berørte skal være i isolat, det være seg for pasienter som oppholder seg på sykehus, institusjon eller i hjemmet, og for personer som er kategorisert som positiv og som derfor befinner seg i isolat med eller uten symptomer på feber, tungpusting, hoste eller nese/hals -betennelse. Diskusjoner om kriterier for når individer i den ene eller andre kategorien kan bedømmes som klinisk friske, må overlates fullstendig til medisinskfaglig ekspertise. Imidlertid kan antallet dager til grunn for vurdering av smitterisiko endre seg i den ene eller andre retningen etter hvert som man kjenner bedre til faktorer som påvirker infeksjonsdynamikken og mulige alternative smittemåter. Eksempelvis er det fortsatt usikkert hvor lang tid det tar fra smittetidspunktet til når koronaviruset når opp i et stort nok antall til å kunne oppdages i en PCR-test eller i en annen form for medisinsk test, eller til når immunsystemet klarer å forhindre at koronavirus kan fortsette å formere seg i kroppen, eller til når de siste restene av koronavirus er blitt skilt ut av kroppen.

Det er lett å bli å bli både skremt og forvirret av tall, spesielt hvis det ikke klart kommer frem hvilke grupper av individer som tallene baserer seg på. Tallene vil ha ulike fortolkninger avhengig av om de er basert på pasienter, eller mulig smittete personer eller personer kategorisert som positiv. Førstesideoppslag som viser tall som innlagt på sykehus og bekreftet smittet og døde, tenkelig på grunn av koronavirus, skremmer sannsynligvis mange til å praktisere sosial distansering. Imidlertid skaper også tallene angst og er av mindre verdi for å forstå sykdomsdynamikk, effektiviteten av ulike tiltak og resultatene av innsatsen som hardtarbeidende helsepersonell utfører.

Tidligere publisert på khrono.no 30. mars 2020, lenke til innlegget her.

Flokkimmunitet – hva er det?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.

Coronaviruset: Historien gjentar seg

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Før var det svineinfluensa, MERS, SARS, Zika, Ebola og AIDS. Nå er det Coronaviruset som skaper hysteriske tilstander verden over. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

Så skjer det igjen. Et nytt virus skaper frykt – land stenger grenser, hele byer blir isolert og folk blir så redde at de tar dårlige valg. TV, radio, aviser og myndigheter forteller oss om alt det forferdelige som muligens kan skje. Nyansene og forbeholdene blir usynlige, sammenhengen mellom faktisk antall smittede og antall døde blir ikke viktig. Snart over 100 000 smittede, drøyt 2 000 døde.

Som ved et helt vanlig influensavirus, er det syke og eldre som rammes hardest. Det er f.eks. cirka 50 ganger større risiko å dø av sykdom fra coronavirus i Kina om du er over 80 år sammenlignet med de som er under 50 år. Under 50 år har viruset til nå hatt en dødelighet på 0,4 prosent, under 40 år på 0,2 prosent.

Foto: Wikimedia Commons

Tilbakeblikk

Det er lett å skylde på media – store redselsoverskrifter selger bedre enn nøkterne situasjonsbeskrivelser om hva som trolig kommer til å skje. Men er svaret virkelig så enkelt? Mitt svar er nei. Panikken vi ser verden over, skyldes ikke sensasjonsjournalistikk. Historien viser at myndigheter og medisinsk personell også har et stort ansvar for frykten som oppstår når vi oppdager nye virus. Her er et lite tilbakeblikk.

HIV og AIDS

Noen av oss eldre husker da det ble klart at AIDS skyldtes et virus. Jeg husker det meget godt, jeg arbeidet på Centers for Diseases Control and Prevention (CDC) i Atlanta. Tidlig på dagen 23. april 1984 fikk vi et gult ark med en håndskrevet beskjed: «It is a virus». Det var alt som stod der, men vi alle skjønte hva som nå var klart. AIDS var en virussykdom, og den kunne smitte. Hysteriet startet; HIV-smittede ble livsfarlige, homofile trakassert og diskriminert. Helsedirektoratets prognoser viste at mellom 30 000 og 100 000 nordmenn ville være HIV-smittet i 1990. Tallet ble rundt 1 000.

Vi skal ikke glemme at det i verden i 2018 var registrert nesten 38 millioner mennesker med HIV-smitte, det er store tall og en alvorlig diagnose. Men HIV-medisin gjør at de fleste kan dø med sykdommen, ikke av den.

Koronavirus. Kilde: Wikimedia Foto: CDC/ Alissa Eckert, Dan Higgins

Historiske coronavirus

Sykdommen Severe Acute Respiratory Syndrome (SARS-CoV) ble også forårsaket av et nytt Corona-virus. Det ble først observert i Kina i november 2002, og et utbrudd startet i mars 2003. Direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Gro Harlem Brundtland, advarte om at «SARS er en global helsetrussel». Ni måneder senere var utbruddet over, med 8 273 registrert som syke og 775 døde.

I november 2012 ble nok et nytt Coronavirus påvist. Det fikk navnet Middle East Respiratory  Syndrome (MERS-CoV ). WHO-direktør Margaret Chan sa 27. mai 2013 at «det nye Coronaviruset er en trussel for hele verden». WHO tok feil. I løpet av åtte år er det registrert 2 494 pasienter med MERS-CoV infeksjon, av disse døde 858. Så å si alle tilfellene har vært i Midtøsten.

Svineinfluensa 2009

I 2009 stod verden nok en gang i fare for å gå under på grunn av et virus. Svineinfluensa, viruset A(N1H1), kom fra Mexico, og spredte seg til USA, Europa og resten av verden. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa at 1,2 millioner nordmenn kunne bli syke, 11 000 kunne dø – og at viktige samfunnsfunksjoner kom til å stoppe opp.

En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», en vaksine som ikke var godt nok utprøvd. 548 mennesker fikk alvorlige bivirkninger, inkludert mulige livsvarige skader som narkolepsi på over 100 barn.

Medisinskandale

Daværende statsepidemiolog Preben Aavitsland, som også anbefalte vaksinen i 2009, uttalte i 2012 til NRK: «Pandemrix fikk et tragisk utfall. Dessverre var dette umulig å vite på forhånd». Følgende data er offentlig registrert etter utbruddet i Norge: 32 dødsfall, 1 325 innlagt på sykehus, 181 på intensivbehandling og 84.359 sykemeldt.

I 2010 uttalte formannen i Europarådets helsekomite, Wolfgand Wodard, at svineinfluensaen var «et av århundrets største medisinalskandaler», og at «vi har hatt en mild influensa – og en falsk pandemi».

Zika-frykt

En økning i antall barn som var født med unormalt små hoder (mikrokefali) i Brasil i 2014 fikk enorm oppmerksomhet verden over. Statistikk viste en sammenheng mellom smitte av Zika-viruset, en infeksjon hos mor i graviditetsperioden og de rammede barna. Viruset var nytt i Brasil, og redselen for Zika-virus blant gravide økte raskt, ikke bare i Sør-Amerika, men også i USA og Europa, Norge inkludert. OL i Rio de Janeiro i 2016 var i fare.

Ble ingen krise

I områder med Zika-virus og Aedes egyptiae i Afrika og Asia, blir kvinner stukket av mygg allerede som barn, går gjennom en mild sykdom, og er immune for Zika-infeksjon når de når alder for graviditet. Aedes egyptiae-myggen jobbet effektivt, og etter litt over ett år, var de fleste i Sør- og Mellom-Amerika smittet med viruset. De hadde dermed fått naturlig immunitet for livet. Antall barn født med mikrokefali i Sør-Amerika er nå tilbake til normalen. WHO erklærte i 2015 at den eksplosive spredningen av Zika-viruset kunne bli en global helsekrise. Det har ikke skjedd.

Ebola: Blødende febersykdom

Med en dødsprosent på 35-90, får Ebola en klar førsteplass blant «nye» virus som gir redsel. Viruset og sykdommen ble først kjent i 1976 i Kongo, men den store panikken oppsto i 2013-2014, da det oppstod et multinasjonalt utbrudd på vestkysten av Afrika. Land over hele verden ønsket å hjelpe for å stoppe utbruddet, redselen for spredning til Amerika, Europa og Asia var stor. Da Mali ble en del av utbruddet, var jeg sammen med andre i Det norske forsvaret til stede for å sikre FN-styrkene i Mali mot Ebola. Vi skulle også assistere det sivile maliske helsevesenet i å begrense omfanget av utbruddet.

Skrekkscenarioene ble beskrevet i VG 12. oktober 2014, og Dagbladet fulgte opp to dager senere; allerede i 2015 kan 1,4 millioner mennesker ha blitt Ebola-syk, og en million dødd av sykdommen. Fasit ble 28 610 syke og 11 308 døde.

Hva er problemet?

Så hvordan blir det i framtiden, når Corona-panikken har gitt seg? Det eneste som er sikkert, er at det vil komme infeksjonssykdommer vi ikke tidligere har kjent til, og de vil sannsynligvis stamme fra virus som kommer fra dyr. Vi vil neppe ha vaksiner tilgjengelige før etter flere måneder, men antivirale midler, det vil si legemidler som virker på virus, kan muligens hjelpe. Mennesker på kreftmedisiner, syke og gamle, vil bli verst rammet, og vi må jobbe for å hindre utbruddene i å spre seg.

Men jeg mener at historien har vist oss at katastrofekommunikasjon ikke er veien å gå når kunnskap om nye virus skal formidles til folk flest. Ikke bare skaper det unødig frykt, det kan også skape et stort problem. For hva gjør vi når vi har ropt «ulv, ulv» gang på gang – og ulven plutselig står der?

Det er ikke ett fett hvor fettet lagres

Skrevet av Vilde Lehne Michalsen, stipendiat, Jonas Johansson, post.doc., og Nils Abel Aars, stipendiat, alle ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Er du overvektig? Stadig flere av oss blir det. Fedme er mye lettere å forebygge enn å behandle, og man trenger bare et målebånd for å følge med på det farlige magefettet. Et par centimeter mindre midje, kan ha stor positiv innvirkning på fettvev og risiko for sykdom.

Overweight overvekt

Magefedme kan enkelt måles med et målebånd. Stor mage kalles ofte for «epleform» og er forbundet med større risiko for sykdom enn «pæreform», som er når man lagrer fett på underkroppen. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Befolkningen røyker mindre, har lavere blodtrykk og lavere kolesterol nå enn for et par tiår siden. Likevel er forekomsten av fedme doblet på verdensbasis siden 1980. Dette forklares først og fremst med mangel på fysisk aktivitet og et kaloririkt, usunt kosthold. Fedme er et problem fordi for mye kroppsfett er en risikofaktor for mange sykdommer.

Men det er ikke ett fett hvor fettet lagres.

Enkle mål for kroppsfett
Et enkelt mål for kroppsfett er kroppsmasseindeksen (vekt/høyde2). Overvekt og fedme defineres ut fra denne, med nedre grenser på henholdsvis 25 og 30 kg/m2. Men kroppsmasseindeksen er upresis for enkeltpersoner, fordi kroppsvekt utgjøres av blant annet muskler, organer og benvev i tillegg til fettvev. Kroppsmasseindeksen er for eksempel for unøyaktig til å vurdere effekten av livsstilsendringer på fettmasse.

Et annet nyttig og enkelt mål for fettvev, er midjeomkretsen. Dette er et mer spesifikt mål som kan fortelle noe om fett rundt de indre organene, også kalt visceralt fett (fra det latinske viscera, som betyr innvoller). Det er dette fettet som er spesielt forbundet med sykdom.

En midjeomkrets over 80 cm for kvinner og over 94 cm for menn, regnes som en «overvektig» midje. Midjen bør helst være mindre enn disse målene. En midjeomkrets over 88 cm for kvinner og 102 cm for menn, regnes som fedme, og medfører betydelig økt risiko for sykdom.

Mer magefedme i nord
I Nord-Norge har man sett stor økning i midjeomkretsen hos folk de siste tiårene både i de urbane Tromsø-undersøkelsene og i de rurale SAMINOR-undersøkelsene. Dette er en bekymringsfull utvikling.

En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Tall fra en befolkningsundersøkelse i ti distriktskommuner i Finnmark og Troms, viser for eksempel at det i 2003-2004 var 69 % av kvinnene som målte 80 cm eller mer rundt livet, mens andelen hadde økt til 88 % i 2012-2014 (alderskorrigert midjeomkrets). Andelen av menn med midjeomkrets på 94 cm eller mer, økte fra 46 % til 71 %.

De siste to tiårene har andelene også økt i mer urbane strøk, som Tromsø kommune. Her hadde 79 % av kvinnene og 67 % av mennene en midjeomkrets som tilsvarte overvekt eller fedme i 2007-2008.

 

Figuren viser utviklingen for hvor stor andel som har “overvektig” midje fordelt på alder i Tromsø-undersøkelsene i 1994-1995 og 2007-2008 (gjennomført i Tromsø kommune), samt i SAMINOR-undersøkelsene i 2003-2004 og 2012-2014 (gjennomført i følgende kommuner: Evenes, Skånland, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

 

Spesielt bekymringsfullt er de store endringene blant yngre voksne. En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Fett rundt midjen kan bestå av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Illustrasjon: www.colourbox.no

Visceralt fett og metabolsk syndrom
Men selv om et enkelt målebånd måler omkretsen på midjen, gir det ikke detaljert informasjon om sammensetningen av ulike typer fett. Fett rundt midjen består nemlig av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Sistnevnte er det farligste fettet som er knyttet til sykdom.

Det er store individuelle variasjoner i sammensetningen av fettvev i mageområdet, men noen tendenser er tydelige. For eksempel består magefettet hos menn mer av det farlige viscerale fettet enn hos kvinner, som har relativt mer underhudsfett. Etter overgangsalderen er imidlertid kjønnsforskjellene mindre tydelige.

Et tegn på at man har visceralt fett, kan (foruten økende midje), være utvikling av en tilstand som kalles metabolsk syndrom. Mange av de som har metabolsk syndrom er nok ikke klar over det selv, men med et blodtrykksapparat, en blodprøve og et målebånd, kan man få en enkel og kjapp metabolsk status. Magefedme, forhøyet fastende blodsukker, høyt blodtrykk, lavt HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) og høye triglyserider (fettstoffer i blodet), er markører for metabolsk syndrom.

I seg selv er metabolsk syndrom ingen sykdom, men gjenspeiler en utvikling med lagring av visceralt fettvev og insulinresistens. Sistnevnte er enkelt forklart når kroppen ikke lystrer insulinet, et hormon fra bukspyttkjertelen, slik som det skal. Dette får konsekvenser for blant annet blodsukkeret og fettstoffer i blodet, og til syvende og sist bidrar dette til utvikling av sykdom.

Det viscerale fettet (rundt de indre organer) er dessuten mer aktivt enn underhudsfettet (subkutant fett), og bidrar til en mild betennelsestilstand i kroppen, som er underliggende i flere sykdomstilstander.

Figurtekst: Her ser vi det visuelle resultatet etter en DXA-skanning av hele kroppen, der mengde fett, muskler og bein måles. I det rosa området måles det viscerale fettet (rundt de indre organer). Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Risikoen for hjertekarsykdom er dobbelt så høy hos personer med metabolsk syndrom, sammenlignet med de som ikke har det. Risikoen for diabetes (sukkersyke) er fem ganger så høy. Det følger også med en forhøyet risiko for fettlever, noen kreftformer, polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og obstruktivt søvnapné (snorkesyke). Den gode nyheten er at metabolsk syndrom er mulig å bli kvitt, og det skjer først og fremst gjennom livsstilsendringer.

Forekomsten av metabolsk syndrom økte også i de samme ti distriktskommunene i Finnmark og Troms hvor midjeomkretsen hadde økt. I 2003-2004 var forekomsten 31,2 %, mens den var 35,6 % i 2012-2014. Det var forskjeller mellom kjønnene i denne utviklingen; blant menn var økningen på hele 8 % (fra ca. 30 % til 38 %), mens det for kvinner økte med ca. 2 % (fra 34 % til 36 %).

Det er imidlertid stor individuell variasjon i sammenhengen mellom vekt, midjemål, visceralt fett og metabolsk syndrom. Det er nemlig slik at for to personer som begge har kroppsmasseindeks på 28 kg/m2 og midjeomkrets på 100 cm, kan den ene ha lite visceralt fett og ikke metabolsk syndrom, mens den andre kan ha mye visceralt fettvev og metabolsk syndrom. Det er også slik at normalvektige personer kan lagre visceralt fett og være i risiko for sykdom.

Helkroppsscanning for presis fettfordeling
På legekontoret og i store befolkningsundersøkelser er slike kjappe og enkle målinger av vekt, midje, blodtrykk og blodprøver veldig nyttige. Men hvis man vil helt spesifikt studere fettvevet (type, lokalisasjon, endringer over tid), trengs det andre metoder.

Mer presis informasjon om fordeling av fett- og muskelmasse i kroppen får man fra «Bioelectrical Impedance Analysis» (BiA) eller «Dual-Energy X-ray Absorptiometry» (DXA).

Under en BiA-måling plasseres personen på et badevekt-lignende apparat, som sender en elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden fra fettvevet. Målingene brukes til å beregne fettmasse. En BiA-måling er rask og helt ufarlig, men det det er stor variasjon i resultatene mellom ulike produkter på markedet.

Enda mer presise, er røntgenbaserte DXA-målinger. Det tar 10 minutter, og gjennomføres ved skanning av hele kroppen. Strålingen er lav sammenlignet med annet røntgenutstyr som brukes i medisinske sammenhenger, og lavere enn du får fra kosmisk stråling og stråling fra jorda en vanlig dag.

Resultatet er detaljert informasjon om mengde og fordeling av fett, muskler og bein i kroppen. Denne informasjonen kan brukes til å finne mer presise mål på kroppssammensetningen, som fettmasseindeks (fettmasse/høyde2) eller fett-fri-masseindeks (fett-fri masse/høyde2).

I motsetning til kroppsmasseindeksen, som beregnes ut fra total vekt, er disse målene altså helt spesifikke for de enkelte typer kroppsvev.

Presise målinger er en stor fordel når forskere vil studere effekten av for eksempel livsstilsendringer på det farlige fettet.

Ny forskning med DXA-målinger fra ungdom i Tromsøundersøkelsen (Fit Futures), viser at både vekt og fettmasse øker hos ungdom fra 16-årsalderen til 18-årsalderen. Men disse funnene er imidlertid ikke overraskende, fordi ungdommene er i innspurten av den naturlige vekstfasen. Mange av endringene i kroppssammensetning hos ungdom, drives av naturlig hormonell påvirkning, og er derfor delvis uavhengig av levevaner på kort sikt.

Mer foruroligende er det imidlertid at historiske data viser at det har vært en økning i antall barn og ungdom med overvekt og fedme fra etterkrigsårene og frem til i dag. Heldigvis kan det se ut til at noe av denne økningen har avtatt.

I Tromsøundersøkelsen utføres det nå flere studier på kroppssammensetning målt med DXA hos både voksne og hos ungdom. Blant annet skal man undersøke utviklingen av fettvev forskjellige steder i kroppen og sammenhengen med risikofaktorer for hjertekarsykdommer. I SAMINOR-undersøkelsen skal man undersøke risiko for død knyttet til metabolsk syndrom og fedme.

En DXA-måling gjennomføres ved at en person ligger på dette apparatet og blir skannet fra topp til tå. Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Hva kan man gjøre selv?
Take-home-message er at for mye fett er ikke bra, spesielt om det lagres i mageområdet. Man trenger bare et enkelt målebånd for å følge med på utviklingen selv. Hvis man samtidig får målt litt forhøyet blodtrykk, blodsukker eller fettstoffer i blodet, bør det motivere til livsstilsendringer.

Fedme er nemlig mye lettere å forebygge enn å behandle. For å unngå at man legger på seg, er det for øvrig de vanlige rådene som gjelder: vær i aktivitet og spis sunt.

De gode nyhetene er at selv et par centimeter mindre midjeomkrets kan ha stor positiv innvirkning på både fettvev og metabolske risikofaktorer. Dessuten gir fysisk aktivitet store helsegevinster uavhengig av vektreduksjon.

 

Interesserte kan lese mer her:
https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/vekt-bmi-og-maling-av-midjen

https://nhi.no/kosthold/overvektfedme/metabolsk-syndrom/

 

Referanser:

Michalsen VL, Kvaløy K, Svartberg J, Siri SRA, Melhus M, Broderstad AR. Change in prevalence and severity of metabolic syndrome in the Sami and non-Sami population in rural Northern Norway using a repeated cross-sectional population-based study design: the SAMINOR Study. BMJ Open. 2019 Jun 1;9(6):e027791.

Jacobsen BK, Aars NA. Changes in waist circumference and the prevalence of abdominal obesity during 1994–2008 – cross-sectional and longitudinal results from two surveys: the Tromsø Study. BMC Obes. 2016 Sep 21;3:41.

Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Feriesex – hvor i Europa er risikoen for kjønnssykdommer størst?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Mange reiser til utlandet i ferien for å nyte sol, sjø, sand… og kanskje også ubeskyttet sex. Men i hvilke land er det størst risiko for å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik. Foto: privat

Det er over 30 forskjellige bakterier, virus og parasitter som kan smittes ved seksuell kontakt. Noen er mer vanlige i Europa, som gonoré, klamydia, og syfilis, men en kan få genital smitte også av humant papilloma virus (HPV), herpesvirus, hepatitt B- og C-virus og naturligvis HIV.

Rent statistisk har det de siste 30 årene blitt mindre gonoré og mer klamydia i de industrialiserte landene, samtidig som den fryktede sykdommen syfilis har kommet mer tilbake både i Europa og USA de siste 10 årene. I land som vaksinerer ungdom mot HPV, er de farlige virusvariantene nesten borte. Men i land uten aktiv vaksine, er dette et virus som kan gi kreft i livmorhalsen, analt, på penis og i halsen.

HIV-smitte er ikke lengre en dødsdom siden det fins gode behandlingsalternativer, men fortsatt smittes menn, og i noe mindre grad kvinner, av dette fryktede viruset ved ubeskyttet sex. Et stort problem, særlig i Asia, er økningen av infeksjoner med gonoré-bakterier som nesten ikke lar seg behandle med antibiotika.

Det europeiske sentret for sykdomskontroll ligger utenfor Stockholm, og mottar kontinuerlig data om utbrudd og antall av forskjellige infeksjonssykdommer fra EU- og EØS-land. For å kunne sammenligne tall, bruker vi insidens, det vil si antall smittede per 100 000 innbyggere.

Hvor blir nordmenn smittet av gonoré, klamydia, syfilis og HIV?

Av 1 659 personer i Norge (1 352 menn og 307 kvinner) smittet med gonoré i 2018, oppga 25 % at de var smittet i utlandet. Antall smittede med gonoré økte med 17 % fra 2017. Av 26 579 menn og kvinner med klamydiainfeksjon i 2017, oppga ingen at de var smittet i utlandet. I 2018 fikk 231 diagnosen syfilis, og av disse var kun ni kvinner.  Men hele 81 av disse 231, det vil si 35 %, var smittet i utlandet.  Av 191 personer som fikk diagnosen HIV-infeksjon, oppga hele 156, altså 82 %, at de var smittet utenfor landets grenser.

Hvor i utlandet blir så nordmenn smittet av seksuelt overførbare sykdommer? De fleste blir smittet i Europa, men noen kom hjem fra Afrika og Asia med sykdom etter å ha hatt seksuell omgang med blant annet prostituerte. I Europa, er det i de vanligste ferielandene smitte skjer, som Hellas, Tyrkia og Spania. Men data for smitteinsidens i et land er ikke nødvendigvis en risikofaktor i seg selv, mange blir smittet av andre turister som kommer fra et annet land. Men det er heller ikke uvanlig at ferierende som er blitt smittet, har etablert lengre seksuelle relasjoner til lokale kvinner eller menn, og at disse relasjonene består over mange år.

Klamydia mest utbredt på Island

I Europa er klamydia den sykdommen som smittes oftest, hvor 146 personer per 100 000 får klamydia per år. Det er store nasjonale forskjeller, og på topp med hele 650 per 100 000, kommer Island, deretter Danmark med 573 og Norge med 478. At ferieland som Spania kun har registrert 23 per 100 000, reflekterer nok ikke manglende seksuell aktivitet, men heller at de ikke registrerer alle tilfellene. Italia og Hellas oppga heller ikke sine klamydiatall til europeiske smittevernmyndigheter i 2017. Det var i 2017 hele 25 115 personer som fikk diagnosen klamydia i Norge, og det er litt flere kvinner enn menn som blir smittet.

Hepatitter, HPV og HIV

Det er også noen andre infeksjonssykdommer som kan smittes seksuelt. For perioden 2000 til 2013, viser snitt-insidensen at HPV-smitte skjer oftest i England med hele 131 tilfeller per 100 000, deretter kommer Irland med 73 og Island med 38. For hepatitt B-virus og det farlige hepatitt C-viruset, er Island nok en gang på topp med henholdsvis 13 og 23 tilfeller per 100 000. Frykter du genital herpesinfeksjon, er det i Moldova og England en høy insidens på henholdsvis 67 og 36.  Insidensen for HIV smitte i 2017 var høyest i Latvia og Estland med henholdsvis 18,5 og 17,4 per 100 000 innbyggere. Norge hadde i samme år en insidens for HIV-smitte på 4,2.

Island har størst risiko for syfilissmitte

Syfilis er en meget alvorlig sykdom, og størst mulighet for å bli smittet via ubeskyttet sex, er på Island. Her er det 15 tilfeller av syfilissmitte per 100 000 innbyggere per år. Deretter kommer Malta med 13, England med 12, det populære ferielandet Spania med 10, Danmark med seks og Norge og Sverige med cirka fire tilfeller per år blant 100 000 innbyggere. Snittet for EU- og EØS-land er sju. Og Hellas vil naturligvis ikke ødelegge ferieidyllen med å oppgi sine siste tall.

 

England topper gonoré-statistikken

Europamester i gonoré er utvilsomt England med en insidens på 75. Deretter kommer Irland med 47, Danmark med 33, Island med 29, Norge med 27 og Sverige med 25 tilfeller av gonoré per 100 000 innbyggere i 2017. Snittet for EU/EØS er 22. Hellas har ikke rapportert sine tall for 2017.

 

 

Usikkerheter i tallmaterialet

Selv om tallene fra Det europeiske sentret for sykdomskontroll synes korrekte, må en ta i betraktning at det å ha blitt smittet med seksuelt overførbare sykdommer kan medføre en viss sosial stigmatisering. I noen land blir derfor ikke alle resultater rapportert inn, og en del testing foregår anonymt. Det knytter seg derfor en viss usikkerhet til alle tall som angår slike sykdommer.

Kilder:

Meldingssystem for smittsomme sykdommer, Nasjonalt folkehelseinstitutt. http://www.msis.no/

https://ecdc.europa.eu/en/surveillance-atlas-infectious-diseases

https://forskning.no/land-og-regioner-sykdommer-bakterier/i-disse-ferielandene-er-det-mest-resistente-bakterier/335688

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

 

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen.  Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

  • Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
  • Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
  • For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
  • Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Av Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

  • 39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
  • 30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
  • 2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

 

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen

Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Sunn frykt

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.

Overdreven frykt

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

Kilder

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist3,           e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the  Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger:   Hertevig forlag.

Fremtiden vil fordømme oss

Av Professor Ørjan Olsvik, Institutt for medisinsk mikrobiologi, UiT Norges Arktiske Universitet. Rådgiver Forsvarets Sanitet

Er det mulig å få tilgivelse for at verdenssamfunnet bruker 80 prosent av all antibiotika som dyrefôr, noe som har bidratt til at våre barnebarn vil arve virkeløse antibiotika?

Om antibiotika i matproduksjonen

over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser omtrent to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

I 71 år har antibiotika vært tilgjengelig for effektivt å kunne behandle livstruende infeksjonssykdommer. Men i dag står vi overfor et verdensomfattende dilemma. Vår bruk av antibiotika begynner å gjøre disse medikamentene virkningsløse.

Bakteriene blir mer og mer motstandsdyktige, og våre muligheter til effektivt å behandle alvorlige infeksjonssykdommer som tuberkulose, lungebetennelser og blodforgiftninger, er allerede betydelig redusert i enkelte land. Antibiotikaresistens vil redusere våre barnebarns muligheter til å bli effektivt behandlet for selv enkle infeksjonssykdommer – resultatet er økt dødelighet.

Over 63.000 tonn antibiotika brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Få eller ingen nye antibiotika

Alexander Flemming, penicillinets oppdager, sa allerede i 1945 at måten vi brukte denne mirakelmedisinen på gjorde at «den ville miste sin effekt». Vi har gjennom årene fått mange nye fantastiske antibiotika som har erstattet de som sykdomsfremkallende bakterier er blitt resistente mot.

Men i de siste ti årene har det ikke kommet nye antibiotika, og ingen nye synes å være klare til bruk de neste ti årene heller. Det er lett å rette pekefingeren på sykehus og allmennleger i deres innsats i å behandle infeksjonssykdommer hos sine pasienter. Men her snakker vi om nødvendig medisinsk antibiotikabruk, som er vurdert av kompetente fagfolk.

80 prosent av all antibiotika i verden blir brukt i dyrefôr!

Fakta er at kun 20 prosent av all antibiotika i verden brukes på syke mennesker og dyr, resten, over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Denne «misbruken» av antibiotika er en av flere viktig årsaker til at vi har fått en dramatisk økning i resistente sykdomsfremkallende bakterier.

Hvem er synderne?

Kina forbruker 14.400 tonn antibiotika per år, i all hovedsak til produksjon av svinekjøtt. USA forbruker 8.190 tonn og Brasil 5.600 tonn.

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at i Spania og Italia brukes det over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt, i Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram.

I USA brukes 70 prosent av de antibiotikatypene som er klassifisert som «viktig for behandling av mennesker» som fôrtilskudd, og de selges uten resepter til dette bruk.

Et prosjekt som skulle redusere antibiotikabruken i matproduksjonen i USA, viste dessverre at forbruket av mengden viktige antibiotika i kjøttproduksjonen hadde økt de tre siste årene.

Hva med Norge?

Norsk landbruk er flinkest og dermed i Europa-toppen da det kun brukes 3,4 milligram antibiotika per kilo produsert kjøtt av gris og kveg, det aller meste for å behandle syke dyr. I 2013 brukte vi 12,5 tonn av medikamentet narasin i kyllingproduksjonen. Medikamentet er patentert som et antibiotikum og har en god effekt mot enkelte bakterielle tarminfeksjoner. Narasin ble faset ut etter krav fra konsumentene, og kyllingproduksjonen er nå i prinsippet antibiotikafri.

Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,18 milligram per kilo i 2015, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstvilkår. Og aldri er det funnet rester av antibiotika i laksekjøttet. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert internasjonalt.

Hva med fremtiden?

Prognoser viser at mengden antibiotika som vil bli brukt i matproduksjonen i verden, kan kanskje øke med så mye som 30 prosent fram til år 2030. Dette gjør at verdenssamfunnets misbruk av antibiotika vil fortsette. Det er sterke økonomiske interesser som er årsak til at mange land ikke tar vekk antibiotika i matproduksjonen.

Resistente bakterier kjenner ingen grenser, og de forflytter seg globalt med mennesker, dyr og mat. Resistensutviklingen i både Norge og resten av verden viser en foruroligende utvikling, og muligheten for at de fleste fortsatt vil ha virksomme antibiotika minker drastisk. Dette vil våre barnebarn dessverre må betale for.

Men de vil neppe kunne tilgi oss for å ha forbrukt livsviktige antibiotika som dyrefôr.

Hjerte- og karsykdom: Viten og uviten om årsaker og forebygging

Av Sidsel Graff-Iversen, seniorforsker Folkehelseinstituttet, Grethe Seppola Tell, professor, UiB og Maja-Lisa Løchen, professor, UiT  Norges arktiske universitet

Et inntrykk man kan få ved å lese dagspressen, er at livsstilsykdommene herjer i Norge. Stadig flere har kroppsvekt på fedme-nivå, og vi hører om problemene det fører med seg – med hjerte- og karsykdom som det mest alvorlige. Fagfolk og andre som stiller seg kritiske til dagens statlige kostråd får mye oppmerksomhet; det samme får hypoteser om nye årsaker til kroniske sykdommer. Det man kan sitte igjen med fra media, er et bilde av faglig uenighet og kunnskapsmangel.

“Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet.” Foto: www.colourbox.com

Hvordan ligger vi egentlig an?

Hjerte- og karsykdom er dødsårsak nummer én i Norge og i verden for øvrig. I Norge har det vært slik de siste 60-70-årene. Mange er kjent med at forekomsten steg kraftig i Norge etter 2. verdenskrig. Men er det like kjent hvor mye den har sunket de siste 40 årene? Figur 1 viser at nedgangen startet på 1970-tallet, før vi fikk effektive behandlingsmetoder, slik som utblokking av blodårer, oppløsning av blodpropper med medikamenter, bedre behandling av høyt blodtrykk og kolesterolsenkende medisiner. Nedgangen gjelder dødeligheten av begge de største hjerte- og karsykdommene, hjerteinfarkt og hjerneslag.

 

hjerteinfarkt

Figur 1. Døde av hjerte- og karsykdom i Norge 1951-2010, per 100.000 personer, alle aldre. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: Norgeshelsa).

 

Innen gruppen «hjerte- og karsykdom» er det tilstander som skyldes innsnevringer av blodårene (hjerteinfarkt og angina, kalt iskemisk hjertesykdom), som rammer flest og har vist de største endringene i tiden fra 1950-årene og fremover. Alle de nordiske landene lå høyt på den internasjonale hjerte-statistikken i 1960- og 1970-årene, med Finland på verdenstoppen. Senere har det vært nedgang i dødeligheten i vest-europeiske land, USA, Canada, Australia og New Zealand. Nedgangen i de nordiske landene har vært særlig stor. Nå ligger Norge på nivå med middelhavslandene (figur 2).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

 

Skyldes nedgangen bedre behandling av dem som rammes? Eller forebygging?

I 1980- og 1990-årene viste et prosjekt i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) at nedgangen i hovedsak skyldtes forebygging, det vil si at færre ble rammet av førstegangs hjerteinfarkt, og bare i liten grad at behandlingen stadig ble bedre. Men de siste årene har langt mer effektive behandlingsmetoder tatt over, og beregning fra en rekke land har vist at behandling forklarer langt mer enn før – rundt 40 prosent av nedgangen siden 1980-årene. Men forebygging er fortsatt viktigst, ifølge de samme beregningene: mindre røyking, samt lavere nivåer av blodkolesterol og blodtrykk, har fortsatt det meste av æren for at dødeligheten har gått ned.

For norske forhold: hvilken faktor har vært viktigst for nedgangen?

Her vil vi nevne en ganske fersk publikasjon fra Tromsøundersøkelsen, en stor befolkningsundersøkelse som har pågått siden 1974 i regi av UiT Norges arktiske universitet. Studiens formål var å beregne bidraget fra risikofaktorene kolesterol, blodtrykk, røyking og fysisk inaktivitet, både samlet og fra hver enkelt faktor. Det nye ved denne publikasjonen er at den analyserte data fra enkeltpersoner fremfor kun å bruke data på gruppenivå, slik tidligere studier gjorde. Blant Tromsøværinger som deltok i helseundersøkelser i tiden fra 1994 til 2008 var det jevn nedgang i nye førstegangs tilfeller av hjerteinfarkt, og dette gjaldt både sykehusinnlagte pasienter og plutselige dødsfall av hjerteinfarkt utenfor sykehus. Hele 66 prosent av nedgangen i hjerteinfarkter kunne forklares av de fire risikofaktorene samlet: lavere blodkolesterol, lavere blodtrykk, mindre røyking og mer mosjon. Lavere blodkolesterol forklarte mest, med «æren» for 32 prosent av nedgangen. Nedgangen i blodkolesterol, blodtrykk og røyking ikke er særegne for Norge, men har funnet sted i en rekke land, spesielt land i vest Europa, i USA og Australia.

Medisiner eller kost?

Er det først og fremst medisiner som har senket kolesterol og blodtrykk, eller lever vi sunnere? I et globalt perspektiv blir det argumentert for at endringer i kosten er viktigst: Bruken av blodtrykks- og kolesterolsenkende medisiner er for lav til å kunne gi noe vesentlig bidrag til nedgangen. I Norge er nok både levevaner og medisiner viktig. Reseptregisteret viser at bruken av disse medisinene øker fra 8 prosent i alder 40-44 år til å omfatte godt over halve befolkningen ved 75 års alder. Ny forskning fra Tromsøundersøkelsen gir imidlertid gode holdepunkter for at blodtrykksnivået er redusert i alle aldersgrupper, også under 45 år. Nedgangen i blodkolesterol i Norge startet mange år før effektive medisiner kom i bruk. Til tross for økende kroppsvekt, tyder utviklingen på at vi har et kosthold som er bedre for blodomløpet enn det vi hadde i 1970, 80- og 1990-årene.

Er hjerteinfarkt i ferd med å bli en mindre farlig sykdom enn før?

Det eneste som kanskje forstyrrer solskinnshistorien om forebygging, er at nedgangen i nye infarkter hos norske kvinner og menn i alder under 65 år var minimal gjennom det første ti-året etter 2000, til forskjell fra en klar nedgang hos de eldre i samme tidsrom. Slik konkluderer en studie ved Universitetet i Bergen, hvor data fra hele landet var inkludert. Hvordan kan dette stemme med at dødeligheten forsetter å gå ned i alle aldersgrupper? En mulighet er at behandlingen er blitt bedre slik at overlevelsen øker og risikoen for gjentatte infarkter blir redusert. En annen mulighet er at infarktene er i ferd med å bli «snillere», i den betydning at hjertemuskelen blir mindre skadet. Studien fra Tromsø støtter opp under den sistnevnte muligheten: fra 1994 til 2008 var stadig færre av Tromsøværingenes infarkter av den farligste typen – i tillegg til total nedgang, økte andelen «snille» infarkter. Forskerne bak studien bemerker at kombinasjonen av høyt kolesterol og røyking kan ha gitt opphav til store blodpropper med infarkter av den farligste typen som resultat. Nasjonale registre over hjerte- og karsykdom følger med på utviklingen og kan på brukes til å undersøke om funnet fra Tromsø er del av en nasjonal trend.

Sosial ulikhet

Går vi 60-70 år tilbake i tid, var hjerteinfarkt regnet som en rikmannssykdom. Senere er det sosiale mønsteret snudd. Siden 1960-årene vet vi at hjerte- og karsykdommer har bidratt til et økende gap mellom sosiale lag når det gjelder dødeligheten av alle årsaker samlet. Forskjellen i dødelighet mellom de med høy versus lav utdannelse er stor, og hjerte- og karsykdommer har vært hovedårsaken til dette sosiale gapet. Nå går dødeligheten av hjerte- og karsykdom ned i alle sosiale lag. Men nedgangen var lenge størst i de høyere sosiale lagene, noe som førte til at den sosiale forskjellen økte. De siste årene har imidlertid nedgangen vært størst i de lavere sosioøkonomiske gruppene slik at den sosiale forskjellen i dødelighet av hjerte- og karsykdommer har blitt mindre.

Den sosiale profilen ved «tobakksepidemien» ser ut til å forklare mye av den sosiale ulikheten i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Nedgangen i røyking startet først hos høyt og sist hos lavt utdannede og startet blant menn før kvinner. Nå er røyking på nedtur i alle sosiale lag. Dette peker mot fremtidig nedgang i alle helseproblemer som skyldes tobakk, ikke bare hjerte- og karsykdom, men også flere kreftformer og lungesykdommer. Hos norske menn ser vi et trendbrudd allerede. Rundt tusenårsskiftet sluttet den sosiale forskjellen i dødelighet uansett årsak å øke, fordi bidraget fra hjerte-kardødeligheten gikk ned. Det er håp om at det samme snart vil skje hos kvinner. Hos kvinner har bidraget fra annen røykerelatert sykdom til nå vært stort nok til å øke den sosiale kløften, selv om bidraget fra hjerte- og karsykdom har gått ned.

Vet vi nok om sykdomsårsaker og forebygging?

Det korte svaret er nei. Et viktig område er virkemiddelforskning, som går ut på å omsette dagens kunnskap i enda bedre helse for alle. Man vet en god del allerede, som at kampanjer og helseopplysning virker best blant bedrestilte og ikke reduserer sosial ulikhet. Og man vet at universelle tiltak kan virke sosialt utjevnende, slik som mindre salt i ferdigmaten, gode tilbud på frisk frukt og grønnsaker i dagligvarebutikker over hele landet og tilrettelegging for fysisk aktivitet i hverdagen. Dette, sammen med restriksjoner av type røykeforbud, reklameforbud og selektive avgifter, vet vi virker. Slike allmenne virkemidler kan falle sammen med bedre livskvalitet og andre gode formål; det er ikke alltid snakk om upopulære tiltak. Noen tiltak er smartere og lettere gjennomførbare enn andre – her vet vi ikke nok.

Selv om trenden har vært god, er hjerte- og karsykdom fortsatt den sykdomsgruppen som tar flest liv i Norge. Selv om vi vet mye om årsaker til disse sykdommene, vet vi for lite om hvordan psykisk helse og stress påvirker helsevaner og sykelighet, og vi vet for lite om hvilke forhold i oppvekst og familie som spiller inn. Slik kunnskap vil være viktig for forebygging i grupper med særlig høy risiko. Vi vet heller ikke nok om årsaker til mindre vanlige typer av hjerte- og karsykdom, som for eksempel perifer karsykdom, hvor blodårene til legger og føtter er for trange til å kunne sørge for nok oksygen. Et annet eksempel på kunnskapsmangel er atrieflimmer, en vanlig rytmeforstyrrelse som medfører økt risiko for hjerneslag. Her vet vi ikke nok, verken om årsaker eller forebygging.

Fra tid til annen utfordres etablerte teorier, i form av såkalte paradokser. Utviklingen for kolesterol og dødelighet av hjerteinfarkt i Japan er eksempel på en utvikling forskerne ikke forstår. I Japan lå både blodkolesterolverdiene og hjertedødeligheten veldig lavt for 30 år siden. Men senere har kolesterolet steget. Da kunne man vente mer hjertesykdom i Japan, men statistikken viser nedgang. Det hører riktignok med i bildet at røyking og blodtrykk har gått ned i Japan som i andre land med høy levestandard, og at dødeligheten har gått mindre dramatisk ned i Japan enn for eksempel i Vest-Europa. Likevel: Dødelighetsutvikling i Japan er forbløffende god, gitt at kolesterolet har økt. Samtidig vet vi fra overbevisende studier at «kolesterolet biter» på japanere som på andre: Når japanere flytter til USA, stiger dødeligheten av hjerteinfarkt, og innen Japan gir stigende kolesterolverdier økende risiko. Hvis forutsetningen holder vann, at kolesterolmålingene som viser økning er representative for hele befolkningen, må man spørre hva det er som virker inn. Er det for eksempel noe i den japanske kosten som beskytter, ut over det man kjenner til nå?

Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet. Men fortsatt rammes altfor mange og fortsatt er bidraget til sosial ulikhet stort. Sykdomsgruppen har vist seg dynamisk, med store endringer gjennom ganske korte tidsperioder. Det betyr at forebyggingsmulighetene fortsatt er store.