Hjerte- og karsykdom: Viten og uviten om årsaker og forebygging

Av Sidsel Graff-Iversen, seniorforsker Folkehelseinstituttet, Grethe Seppola Tell, professor, UiB og Maja-Lisa Løchen, professor, UiT  Norges arktiske universitet

Et inntrykk man kan få ved å lese dagspressen, er at livsstilsykdommene herjer i Norge. Stadig flere har kroppsvekt på fedme-nivå, og vi hører om problemene det fører med seg – med hjerte- og karsykdom som det mest alvorlige. Fagfolk og andre som stiller seg kritiske til dagens statlige kostråd får mye oppmerksomhet; det samme får hypoteser om nye årsaker til kroniske sykdommer. Det man kan sitte igjen med fra media, er et bilde av faglig uenighet og kunnskapsmangel.

“Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet.” Foto: www.colourbox.com

Hvordan ligger vi egentlig an?

Hjerte- og karsykdom er dødsårsak nummer én i Norge og i verden for øvrig. I Norge har det vært slik de siste 60-70-årene. Mange er kjent med at forekomsten steg kraftig i Norge etter 2. verdenskrig. Men er det like kjent hvor mye den har sunket de siste 40 årene? Figur 1 viser at nedgangen startet på 1970-tallet, før vi fikk effektive behandlingsmetoder, slik som utblokking av blodårer, oppløsning av blodpropper med medikamenter, bedre behandling av høyt blodtrykk og kolesterolsenkende medisiner. Nedgangen gjelder dødeligheten av begge de største hjerte- og karsykdommene, hjerteinfarkt og hjerneslag.

 

hjerteinfarkt

Figur 1. Døde av hjerte- og karsykdom i Norge 1951-2010, per 100.000 personer, alle aldre. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: Norgeshelsa).

 

Innen gruppen «hjerte- og karsykdom» er det tilstander som skyldes innsnevringer av blodårene (hjerteinfarkt og angina, kalt iskemisk hjertesykdom), som rammer flest og har vist de største endringene i tiden fra 1950-årene og fremover. Alle de nordiske landene lå høyt på den internasjonale hjerte-statistikken i 1960- og 1970-årene, med Finland på verdenstoppen. Senere har det vært nedgang i dødeligheten i vest-europeiske land, USA, Canada, Australia og New Zealand. Nedgangen i de nordiske landene har vært særlig stor. Nå ligger Norge på nivå med middelhavslandene (figur 2).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

 

Skyldes nedgangen bedre behandling av dem som rammes? Eller forebygging?

I 1980- og 1990-årene viste et prosjekt i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) at nedgangen i hovedsak skyldtes forebygging, det vil si at færre ble rammet av førstegangs hjerteinfarkt, og bare i liten grad at behandlingen stadig ble bedre. Men de siste årene har langt mer effektive behandlingsmetoder tatt over, og beregning fra en rekke land har vist at behandling forklarer langt mer enn før – rundt 40 prosent av nedgangen siden 1980-årene. Men forebygging er fortsatt viktigst, ifølge de samme beregningene: mindre røyking, samt lavere nivåer av blodkolesterol og blodtrykk, har fortsatt det meste av æren for at dødeligheten har gått ned.

For norske forhold: hvilken faktor har vært viktigst for nedgangen?

Her vil vi nevne en ganske fersk publikasjon fra Tromsøundersøkelsen, en stor befolkningsundersøkelse som har pågått siden 1974 i regi av UiT Norges arktiske universitet. Studiens formål var å beregne bidraget fra risikofaktorene kolesterol, blodtrykk, røyking og fysisk inaktivitet, både samlet og fra hver enkelt faktor. Det nye ved denne publikasjonen er at den analyserte data fra enkeltpersoner fremfor kun å bruke data på gruppenivå, slik tidligere studier gjorde. Blant Tromsøværinger som deltok i helseundersøkelser i tiden fra 1994 til 2008 var det jevn nedgang i nye førstegangs tilfeller av hjerteinfarkt, og dette gjaldt både sykehusinnlagte pasienter og plutselige dødsfall av hjerteinfarkt utenfor sykehus. Hele 66 prosent av nedgangen i hjerteinfarkter kunne forklares av de fire risikofaktorene samlet: lavere blodkolesterol, lavere blodtrykk, mindre røyking og mer mosjon. Lavere blodkolesterol forklarte mest, med «æren» for 32 prosent av nedgangen. Nedgangen i blodkolesterol, blodtrykk og røyking ikke er særegne for Norge, men har funnet sted i en rekke land, spesielt land i vest Europa, i USA og Australia.

Medisiner eller kost?

Er det først og fremst medisiner som har senket kolesterol og blodtrykk, eller lever vi sunnere? I et globalt perspektiv blir det argumentert for at endringer i kosten er viktigst: Bruken av blodtrykks- og kolesterolsenkende medisiner er for lav til å kunne gi noe vesentlig bidrag til nedgangen. I Norge er nok både levevaner og medisiner viktig. Reseptregisteret viser at bruken av disse medisinene øker fra 8 prosent i alder 40-44 år til å omfatte godt over halve befolkningen ved 75 års alder. Ny forskning fra Tromsøundersøkelsen gir imidlertid gode holdepunkter for at blodtrykksnivået er redusert i alle aldersgrupper, også under 45 år. Nedgangen i blodkolesterol i Norge startet mange år før effektive medisiner kom i bruk. Til tross for økende kroppsvekt, tyder utviklingen på at vi har et kosthold som er bedre for blodomløpet enn det vi hadde i 1970, 80- og 1990-årene.

Er hjerteinfarkt i ferd med å bli en mindre farlig sykdom enn før?

Det eneste som kanskje forstyrrer solskinnshistorien om forebygging, er at nedgangen i nye infarkter hos norske kvinner og menn i alder under 65 år var minimal gjennom det første ti-året etter 2000, til forskjell fra en klar nedgang hos de eldre i samme tidsrom. Slik konkluderer en studie ved Universitetet i Bergen, hvor data fra hele landet var inkludert. Hvordan kan dette stemme med at dødeligheten forsetter å gå ned i alle aldersgrupper? En mulighet er at behandlingen er blitt bedre slik at overlevelsen øker og risikoen for gjentatte infarkter blir redusert. En annen mulighet er at infarktene er i ferd med å bli «snillere», i den betydning at hjertemuskelen blir mindre skadet. Studien fra Tromsø støtter opp under den sistnevnte muligheten: fra 1994 til 2008 var stadig færre av Tromsøværingenes infarkter av den farligste typen – i tillegg til total nedgang, økte andelen «snille» infarkter. Forskerne bak studien bemerker at kombinasjonen av høyt kolesterol og røyking kan ha gitt opphav til store blodpropper med infarkter av den farligste typen som resultat. Nasjonale registre over hjerte- og karsykdom følger med på utviklingen og kan på brukes til å undersøke om funnet fra Tromsø er del av en nasjonal trend.

Sosial ulikhet

Går vi 60-70 år tilbake i tid, var hjerteinfarkt regnet som en rikmannssykdom. Senere er det sosiale mønsteret snudd. Siden 1960-årene vet vi at hjerte- og karsykdommer har bidratt til et økende gap mellom sosiale lag når det gjelder dødeligheten av alle årsaker samlet. Forskjellen i dødelighet mellom de med høy versus lav utdannelse er stor, og hjerte- og karsykdommer har vært hovedårsaken til dette sosiale gapet. Nå går dødeligheten av hjerte- og karsykdom ned i alle sosiale lag. Men nedgangen var lenge størst i de høyere sosiale lagene, noe som førte til at den sosiale forskjellen økte. De siste årene har imidlertid nedgangen vært størst i de lavere sosioøkonomiske gruppene slik at den sosiale forskjellen i dødelighet av hjerte- og karsykdommer har blitt mindre.

Den sosiale profilen ved «tobakksepidemien» ser ut til å forklare mye av den sosiale ulikheten i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Nedgangen i røyking startet først hos høyt og sist hos lavt utdannede og startet blant menn før kvinner. Nå er røyking på nedtur i alle sosiale lag. Dette peker mot fremtidig nedgang i alle helseproblemer som skyldes tobakk, ikke bare hjerte- og karsykdom, men også flere kreftformer og lungesykdommer. Hos norske menn ser vi et trendbrudd allerede. Rundt tusenårsskiftet sluttet den sosiale forskjellen i dødelighet uansett årsak å øke, fordi bidraget fra hjerte-kardødeligheten gikk ned. Det er håp om at det samme snart vil skje hos kvinner. Hos kvinner har bidraget fra annen røykerelatert sykdom til nå vært stort nok til å øke den sosiale kløften, selv om bidraget fra hjerte- og karsykdom har gått ned.

Vet vi nok om sykdomsårsaker og forebygging?

Det korte svaret er nei. Et viktig område er virkemiddelforskning, som går ut på å omsette dagens kunnskap i enda bedre helse for alle. Man vet en god del allerede, som at kampanjer og helseopplysning virker best blant bedrestilte og ikke reduserer sosial ulikhet. Og man vet at universelle tiltak kan virke sosialt utjevnende, slik som mindre salt i ferdigmaten, gode tilbud på frisk frukt og grønnsaker i dagligvarebutikker over hele landet og tilrettelegging for fysisk aktivitet i hverdagen. Dette, sammen med restriksjoner av type røykeforbud, reklameforbud og selektive avgifter, vet vi virker. Slike allmenne virkemidler kan falle sammen med bedre livskvalitet og andre gode formål; det er ikke alltid snakk om upopulære tiltak. Noen tiltak er smartere og lettere gjennomførbare enn andre – her vet vi ikke nok.

Selv om trenden har vært god, er hjerte- og karsykdom fortsatt den sykdomsgruppen som tar flest liv i Norge. Selv om vi vet mye om årsaker til disse sykdommene, vet vi for lite om hvordan psykisk helse og stress påvirker helsevaner og sykelighet, og vi vet for lite om hvilke forhold i oppvekst og familie som spiller inn. Slik kunnskap vil være viktig for forebygging i grupper med særlig høy risiko. Vi vet heller ikke nok om årsaker til mindre vanlige typer av hjerte- og karsykdom, som for eksempel perifer karsykdom, hvor blodårene til legger og føtter er for trange til å kunne sørge for nok oksygen. Et annet eksempel på kunnskapsmangel er atrieflimmer, en vanlig rytmeforstyrrelse som medfører økt risiko for hjerneslag. Her vet vi ikke nok, verken om årsaker eller forebygging.

Fra tid til annen utfordres etablerte teorier, i form av såkalte paradokser. Utviklingen for kolesterol og dødelighet av hjerteinfarkt i Japan er eksempel på en utvikling forskerne ikke forstår. I Japan lå både blodkolesterolverdiene og hjertedødeligheten veldig lavt for 30 år siden. Men senere har kolesterolet steget. Da kunne man vente mer hjertesykdom i Japan, men statistikken viser nedgang. Det hører riktignok med i bildet at røyking og blodtrykk har gått ned i Japan som i andre land med høy levestandard, og at dødeligheten har gått mindre dramatisk ned i Japan enn for eksempel i Vest-Europa. Likevel: Dødelighetsutvikling i Japan er forbløffende god, gitt at kolesterolet har økt. Samtidig vet vi fra overbevisende studier at «kolesterolet biter» på japanere som på andre: Når japanere flytter til USA, stiger dødeligheten av hjerteinfarkt, og innen Japan gir stigende kolesterolverdier økende risiko. Hvis forutsetningen holder vann, at kolesterolmålingene som viser økning er representative for hele befolkningen, må man spørre hva det er som virker inn. Er det for eksempel noe i den japanske kosten som beskytter, ut over det man kjenner til nå?

Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet. Men fortsatt rammes altfor mange og fortsatt er bidraget til sosial ulikhet stort. Sykdomsgruppen har vist seg dynamisk, med store endringer gjennom ganske korte tidsperioder. Det betyr at forebyggingsmulighetene fortsatt er store.

Store forskjeller på hjelp til pårørende

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Gull for folkehelsen

Av Anne Husebekk (rektor UiT Norges Arktiske universitet), Lars Vorland (adm. direktør Helse Nord RHF) og Tor Ingebrigtsen (adm. direktør UNN)

Takket være tromsøværingene, utvinnes det norsk forskningsgull i nord

Den sjuende runden av Tromsøundersøkelsen er i startgropen. Alle i alderen 40 år eller mer og bosatt i Tromsø kommune vil få invitasjon, og på Langnes står nærmere 50 medarbeidere parat til å ta godt imot de 22 000 tromsøværingene som forventes å delta.

Starten på bedre helse

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 på grunn av svært høy forekomst av tidlig hjertedød i nord. Ved det nye universitet var oppgaven «å tjene folket», og kloke hoder startet en befolkningsundersøkelse for å forklare den dystre statistikken. Tromsøundersøkelsen viste at nivået av de tradisjonelle risikofaktorene som røyk, blodtrykk og kolesterol var høyere i nord enn ellers i landet. Gjennom ny kunnskap har undersøkelsen bidratt til betydelig redusert forekomst av hjerte- og karsykdom.

Tromsøværingene stiller opp

Siden den gang er undersøkelsen gjentatt hvert 6-7 år og forskningen inkluderer de store folkesykdommene som diabetes, kreft, lungesykdom, angst og depresjon, demens, muskel-skjelettsykdom, kronisk smerte og rusmisbruk. Mer enn 40 000 tromsøværinger har deltatt én eller flere ganger i undersøkelsen som har den høyeste frammøteprosenten i Norge.

Viktig forskning og helsesjekk

Kjell Arvid Andreassen deltar i Tromsøundersøkelsen for 7. gang. Foto: Lars Åke Andersen

Foto: Lars Åke Andersen

Tromsøværingene ønsker å bidra til viktig forskning. Vår ambassadør Inger Johanne som nå skal delta for 6. gang, sier «jeg tenker at det å delta er investering i helsen til de neste generasjonene. Jeg tenker på framtiden til barna og barnebarna mine».

Tromsøværingene sier også at helsesjekken er en årsak til at de stiller opp. En drosjesjåfør fortalte nylig; «naboen min reddet livet sitt på grunn av Tromsøundersøkelsen. En alvorlig tilstand ble avdekket og han fikk hjelp i tide». Heldigvis er ikke alle tilstander alvorlige, men det har blitt noen slike historier opp gjennom årene.

Bidrar til bedre pasientbehandling

Tromsøværingene ser nytten av Tromsøundersøkelsen, men verdien den har for pasientbehandlingen i “eget” sykehus er kanskje mindre kjent. To av tre forskere som tar doktorgrad med data fra Tromsøundersøkelsen er leger fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Kunnskapen fra forskningen tar de med seg inn i pasientbehandlingen hvor den kommer pasientene direkte til gode. Undersøkelsen bygger sterke, attraktive og anerkjente fagmiljøer i aksen UiT-UNN-Helse Nord, og er en stor og viktig felles satsning. Samarbeidet mellom UiT Norges arktiske universitet og kliniske fagmiljøer på UNN og i Helse Nord, er også enestående i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Nasjonalt anliggende

Tromsøundersøkelsen er landets eldste og mest omfattende samling av helsedata. Den unike samlingen data fra spørreskjema, blodprøver og kliniske undersøkelser gjennom 40 år gjør at vi kan følge helseutviklingen over tid både hos enkeltindivider og i befolkningen. Dette gjør «The Tromsø Study» svært etterspurt av forskere i både inn- og utland. Vi deltar i bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid, blant annet for kartlegging av gener som disponerer for hjerteinfarkt, hjerteflimmer, diabetes og nivå av D-vitamin og kolesterol.

Nasjonale vurderinger slår fast at befolkningsundersøkelser er Norges viktigste ressurs i helseforskning. Den nye nasjonale helseforskningsstrategien, HelseOmsorg21, peker på at datamaterialet må videreutvikles og utnyttes bedre enn i dag. For å oppnå dette må undersøkelsene sikres robust organisering og tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Folkehelsen er et nasjonalt anliggende og forskning for folkehelsen bør også være det. Vår samarbeidspartner, helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) mottar årlige, statlige overføringer til å forske på folkehelsen. Tromsøundersøkelsen er båret frem av lokal finansiering, selv om resultatene fra undersøkelsen kommer hele samfunnet til gode. En nasjonal ressurs krever nasjonal oppmerksomhet og forutsigbar finansiering over statsbudsjettet. Vi forventer at dette følges opp av ansvarlige politikere.

Venter på svar

Nye data viser at i Finland og Sverige har kolesterolverdiene økt etter 2007. Høyt kolesterol øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Har vi den samme utviklingen i Norge? Skyldes økningen endret kosthold? Øker vekta fremdeles, og hvor mange av oss har fått diabetes? Både forskere og myndigheter spør seg om dette, og svaret får vi når den sjuende Tromsøundersøkelsen er gjennomført. I alt er 54 forskningsprosjekter fra sterke fagmiljøer med i denne runden. Hjerte- og kar forskningen står fortsatt sterkt, i tillegg til økt fokus på de mest utbredte kreftformene, lungesykdom, psykisk helse, aldring og demens, fysisk aktivitet, rusmisbruk, antibiotikaresistens, smerteforskning og mye mer.

Har innfridd

Har så universitetet innfridd sin oppgave og tjent folket? Svaret er JA, bedømt fra betydelig redusert forekomst og dødelighet av hjerte- og karsykdom hvor vi nå er på nivå med resten av landet. Men vi trenger ny kunnskap og mer forskning på forekomst, risikofaktorer og årsaker til sykdom, ny kunnskap for å kunne forebygge og behandle sykdom. Det skal vi fortsette med i Tromsøundersøkelsen så lenge tromsøværingene står oss bi og stiller opp slik de har gjort siden 1974. Vårt ansvar er å formidle resultatene til forskere, politikere og folk flest. Velkommen til en ny runde!

Denne kronikken ble også publisert i Nordlys 5.3.2015

 

 

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking