Store forskjeller på hjelp til pårørende

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Gull for folkehelsen

Av Anne Husebekk (rektor UiT Norges Arktiske universitet), Lars Vorland (adm. direktør Helse Nord RHF) og Tor Ingebrigtsen (adm. direktør UNN)

Takket være tromsøværingene, utvinnes det norsk forskningsgull i nord

Den sjuende runden av Tromsøundersøkelsen er i startgropen. Alle i alderen 40 år eller mer og bosatt i Tromsø kommune vil få invitasjon, og på Langnes står nærmere 50 medarbeidere parat til å ta godt imot de 22 000 tromsøværingene som forventes å delta.

Starten på bedre helse

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 på grunn av svært høy forekomst av tidlig hjertedød i nord. Ved det nye universitet var oppgaven «å tjene folket», og kloke hoder startet en befolkningsundersøkelse for å forklare den dystre statistikken. Tromsøundersøkelsen viste at nivået av de tradisjonelle risikofaktorene som røyk, blodtrykk og kolesterol var høyere i nord enn ellers i landet. Gjennom ny kunnskap har undersøkelsen bidratt til betydelig redusert forekomst av hjerte- og karsykdom.

Tromsøværingene stiller opp

Siden den gang er undersøkelsen gjentatt hvert 6-7 år og forskningen inkluderer de store folkesykdommene som diabetes, kreft, lungesykdom, angst og depresjon, demens, muskel-skjelettsykdom, kronisk smerte og rusmisbruk. Mer enn 40 000 tromsøværinger har deltatt én eller flere ganger i undersøkelsen som har den høyeste frammøteprosenten i Norge.

Viktig forskning og helsesjekk

Kjell Arvid Andreassen deltar i Tromsøundersøkelsen for 7. gang. Foto: Lars Åke Andersen

Foto: Lars Åke Andersen

Tromsøværingene ønsker å bidra til viktig forskning. Vår ambassadør Inger Johanne som nå skal delta for 6. gang, sier «jeg tenker at det å delta er investering i helsen til de neste generasjonene. Jeg tenker på framtiden til barna og barnebarna mine».

Tromsøværingene sier også at helsesjekken er en årsak til at de stiller opp. En drosjesjåfør fortalte nylig; «naboen min reddet livet sitt på grunn av Tromsøundersøkelsen. En alvorlig tilstand ble avdekket og han fikk hjelp i tide». Heldigvis er ikke alle tilstander alvorlige, men det har blitt noen slike historier opp gjennom årene.

Bidrar til bedre pasientbehandling

Tromsøværingene ser nytten av Tromsøundersøkelsen, men verdien den har for pasientbehandlingen i “eget” sykehus er kanskje mindre kjent. To av tre forskere som tar doktorgrad med data fra Tromsøundersøkelsen er leger fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Kunnskapen fra forskningen tar de med seg inn i pasientbehandlingen hvor den kommer pasientene direkte til gode. Undersøkelsen bygger sterke, attraktive og anerkjente fagmiljøer i aksen UiT-UNN-Helse Nord, og er en stor og viktig felles satsning. Samarbeidet mellom UiT Norges arktiske universitet og kliniske fagmiljøer på UNN og i Helse Nord, er også enestående i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Nasjonalt anliggende

Tromsøundersøkelsen er landets eldste og mest omfattende samling av helsedata. Den unike samlingen data fra spørreskjema, blodprøver og kliniske undersøkelser gjennom 40 år gjør at vi kan følge helseutviklingen over tid både hos enkeltindivider og i befolkningen. Dette gjør «The Tromsø Study» svært etterspurt av forskere i både inn- og utland. Vi deltar i bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid, blant annet for kartlegging av gener som disponerer for hjerteinfarkt, hjerteflimmer, diabetes og nivå av D-vitamin og kolesterol.

Nasjonale vurderinger slår fast at befolkningsundersøkelser er Norges viktigste ressurs i helseforskning. Den nye nasjonale helseforskningsstrategien, HelseOmsorg21, peker på at datamaterialet må videreutvikles og utnyttes bedre enn i dag. For å oppnå dette må undersøkelsene sikres robust organisering og tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Folkehelsen er et nasjonalt anliggende og forskning for folkehelsen bør også være det. Vår samarbeidspartner, helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) mottar årlige, statlige overføringer til å forske på folkehelsen. Tromsøundersøkelsen er båret frem av lokal finansiering, selv om resultatene fra undersøkelsen kommer hele samfunnet til gode. En nasjonal ressurs krever nasjonal oppmerksomhet og forutsigbar finansiering over statsbudsjettet. Vi forventer at dette følges opp av ansvarlige politikere.

Venter på svar

Nye data viser at i Finland og Sverige har kolesterolverdiene økt etter 2007. Høyt kolesterol øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Har vi den samme utviklingen i Norge? Skyldes økningen endret kosthold? Øker vekta fremdeles, og hvor mange av oss har fått diabetes? Både forskere og myndigheter spør seg om dette, og svaret får vi når den sjuende Tromsøundersøkelsen er gjennomført. I alt er 54 forskningsprosjekter fra sterke fagmiljøer med i denne runden. Hjerte- og kar forskningen står fortsatt sterkt, i tillegg til økt fokus på de mest utbredte kreftformene, lungesykdom, psykisk helse, aldring og demens, fysisk aktivitet, rusmisbruk, antibiotikaresistens, smerteforskning og mye mer.

Har innfridd

Har så universitetet innfridd sin oppgave og tjent folket? Svaret er JA, bedømt fra betydelig redusert forekomst og dødelighet av hjerte- og karsykdom hvor vi nå er på nivå med resten av landet. Men vi trenger ny kunnskap og mer forskning på forekomst, risikofaktorer og årsaker til sykdom, ny kunnskap for å kunne forebygge og behandle sykdom. Det skal vi fortsette med i Tromsøundersøkelsen så lenge tromsøværingene står oss bi og stiller opp slik de har gjort siden 1974. Vårt ansvar er å formidle resultatene til forskere, politikere og folk flest. Velkommen til en ny runde!

Denne kronikken ble også publisert i Nordlys 5.3.2015

 

 

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking