Derfor bør vi forske på egen undervisning

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Foto: Jack Moreh/Stockvault.net

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

  • Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
  • Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
  • Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
  • Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
  • Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nordBodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Woman sitting with her elderly mother.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040.  Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

 For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

 Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

 Det er noe som er viktig at du vet:

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp.

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

Smarttelefon øker muligheten for vellykket brystoperasjon

Skrevet av lege og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry og Louis de Weerd, overlege, professor, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet.

Ny forskning og ekstrautstyr til smarttelefoner gjør at kirurger kan hjelpe flere kvinner til vellykket rekonstruksjon av bryster etter brystkreft.

Ved autolog brystrekonstruksjon hentes en hudlapp med bevarte blodårer (A; gul pil) fra nedre del av magen (B). Denne hudlappen blir så formet til et bryst gjennom en mikrokirurgisk prosedyre hvor plastikkirurger syr sammen de minste blodårene i brystkassen mot blodårene til selve hudlappen. Det skjer ved bruk av et operasjonsmikroskop (C).

 

Å få tilbake et bryst gjennom plastikkirurgisk rekonstruksjon betyr veldig mye for en kvinne som har fullført behandling for brystkreft. Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) har blitt vanligere de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge gjør vi det cirka 30 ganger i året.

Fra mage til bryst

Ved en autolog brystrekonstruksjon blir hud og underliggende fettvev fra nedre del av kvinnens mage brukt til å forme et nytt bryst. Dette gir en høyere pasienttilfredshet, da pasienten får et bryst med naturlig fasade og elastisitet i stedet for en silikonprotese.

Professor Louis de Weerd (t.v) og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry som deltar på en internasjonal kongress om plastikk- og rekonstruktive kirurgi (PAPS CON 2020). Forskningsprosjektet fra UNN/UiT Norge vant prisen for nest beste vitenskapelige presentasjon på denne kongressen. Bilde til høyre: Øverste bilde viser markert område på bukveggen antydet med standard metoder (CT angiografi og ultralyd). Dynamisk bildeteknologi (termografi [midten] og ICG angiografi [nederst]) hos samme pasient viser noe annerledes plassering av slike blodårer. Disse bilder kan fremstilles både før, under og etter en operasjon, noe som viser pågående endringer i blodtilførselen til hudlappen. (Foto: Privat)

For at dette vevet skal overleve som nytt bryst, er det viktig at den såkalte hudlappen får god nok blodforsyning. Under det friske hudvevet ligger det et nettverk av tynne blodårer, og disse er utrolig viktige for å forhindre komplikasjoner etter at det nye brystet er på plass. Små problemer med blodtilførselen kan føre til store problemer. Derfor har det vært mye forskning på å kartlegge blodsirkulasjonen i dette området.

Avansert bildeteknologi

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har klart å finne en metode for å identifisere de beste blodårene og sikre at blodtilførselen til det nye brystet blir god nok. Tidligere brukte vi en standard CT-undersøkelse som viste et stillestående bilde av blodårene til vevet som vi tok fra buken. Nå kan vi bruke smarttelefoner med litt ekstrautstyr og kan da se blodsirkulasjonen live, mens operasjonen pågår. Med den nye metoden kan vi også velge den mest aktive blodåren og dermed sikre best mulig blodforsyning.

Teknikken vi bruker er en kombinasjon av infrarød termografi, som viser sirkulasjon av det varme blodet, og fluorescens angiografi, hvor vi kan overvåke blodsirkulasjonen ved hjelp av et fargestoff i blodet. Både infrarød termografi og fluorescens angiografi er med teknologisk fremgang blitt mer tilgjengelig, og kommer i dag som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris.

Vår forskning viser at det nye utstyret er nyttig i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner. Det gjør at læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles. Dette bidrar i sin tur til å gi mange kvinner bedre livskvalitet og det reduserer faren komplikasjoner for denne typen kirurgiske inngrep. Vi får øye på endringer i sirkulasjonsmønsteret til hudlappen allerede mens operasjonen pågår. Ser vi sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan vi hente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sikre god sirkulasjon i det nye brystet.

Bedre livskvalitet og færre komplikasjoner

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert og godt mottatt på internasjonale kongresser. Ett av de mest interessante funnene fra forskningen vår, er at vi har klart å påvise en sammenheng mellom et sirkulasjonsbilde lest gjennom vårt avansert dynamiske bildekamera, og undersøkelser som normalt krever kontrastvæske sprøytet inne i blodet med bestråling (som CT angiografi).

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

  • Hukommelsesteam/demenskoordinator
    De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
  • Pårørendeskole
    Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
  • Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
    Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
  • Aldring og helse
    Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen.          Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Praksis i England – nært, men fjernt

Skrevet av Amalie Hempel, fysioterapistudent ved Det helsevitenskapelige fakultet og nestleder i FYSIO Norge.

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UiT Norges arktiske universitet lar oss ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene sammenlignet med England? Er det noen forskjeller?

Bristol. Foto: Privat

Fysioterapistudenter i England

Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester, og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til i Norge, har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for å søke jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Southmead Hospital. Foto: Privat

Andre arbeidsoppgaver

Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics. Her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på, eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensial for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter bestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag

Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Amalie og hennes veileder i England. Foto: Privat

Pasient-fysioterapeut-relasjoner

De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol, ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger

Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter vanligvis blir, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Amalie Hempel (t.v.) og Kristine Kornelia Paulsen er begge fysioterapistudenter ved UiT på utveksling i Bristol. Foto: Privat

Oppsummert – søk utveksling i England!

Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte der enn i Norge, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League-kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i Fysioterapeuten 12. februar 2020, se Praksis i England – nært, men fjernt.

Se også blogg fra 2019 skrevet av UiT-studenter som var i Zambia: Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

 

Relaterte blogginnlegg og nyhetsartikler fra UiT:

Studentutveksling ved UiT – sjekk mulighetene

Studentpraksis i Tanzania

Praksis blant afrikanske løvebrøl

Muligheter for forsknings- og utdanningssamarbeid innen urfolkshelse

Styrket internasjonalt samarbeid innen vernepleie

Institutt for helse- og omsorgsforskning satser på internasjonalisering – og det gir resultater