Avstand teller, alltid.

Av Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin,
UiT, Norges arktiske universitet

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket.

Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Store forskjeller på hjelp til pårørende

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

”Pasientens helsetjeneste”; hvorfor dette maset om samarbeid?

Av Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning og førsteamanuensis ved
Det helsevitenskapelige fakultet

Mange helsearbeidere hevder at «vi har alltid samarbeidet». Slik har ikke pasienter alltid erfart det.

Radiografstudent Iselin Eriksen og medisinstudent Anja Thomassen prøver å redde livet til en simulert pasient. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

«…når de ikke samarbeider i det hele tatt fordi den ene sier det, den andre noe annet – når skal de snakke sammen og med meg?»

Slik uttrykker en pasient sin frustrasjon. Det er mange gode grunner for tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienter får riktig pleie og behandling til rett tid og fra de rette fagfolkene. Men hvordan kan vi forberede fremtidige helsearbeidere på teamarbeid på tvers av profesjoner?

Helsearbeidere må forstå at de er del av et tverrfaglig team, og at god kommunikasjon med pasient, pårørende og andre medlemmer i teamet er avgjørende. Helsearbeidere må også vite hva andre kan og gjør slik at gjentakelser og eventuelle hull i pleie og behandling ikke forekommer. Helt avgjørende er det at helsearbeidere lærer og vet hvordan de skal samarbeide for et godt pasientforløp. Dette kan realiseres når studenter lærer med, av og om hverandre i løpet av studiet.

Helsefak er i forkant

Studenter ved Helsefak har i flere år fått tverrfaglig undervisning gjennom emnet HEL-0700 som har fokus på den felles kompetansen kandidatene skal ha ved endt utdanning; kommunikasjon, etikk, helse– og sosialpolitikk med mer. Men Helsefak vil videre for å utdanne kandidater som kan sette pasientenes behov i sentrum ved å samarbeide og bruke hverandres kunnskap i en helhetlig tjeneste overfor den enkelte. Studenter ved Helsefak gjør dette gjennom HEL-0700, simulering av akuttsituasjoner, samarbeid om legemiddelhåndtering i spesialisthelsetjenesten og om smerteproblematikk hos pasienter i sykehjem.

Et godt eksempel er når studenter fra farmasi, fysioterapi, medisin og sykepleie møter en eldre pasient med langvarig smerteproblematikk og hennes pårørende for å utarbeide en rapport med videre pleie – og behandlingstiltak.

De beste teamarbeiderne utdannes i Tromsø!

Ytterligere tverrprofesjonell samarbeidslæring blir det når arbeidet videreføres med nye prosjekter og studentdrevne sengeposter i både sykehus og sykehjem. Det er skritt på veien mot det første målet om at alle studieprogrammene skal delta i minst ett tverrprofesjonelt læringsopplegg. Det neste målet er at alle studenter ved Helsefak i løpet av studietiden deltar i et tverrprofesjonelt samarbeidslæringsprosjekt. Vi skal utdanne Helse-Norges beste teamarbeidere!

Les også

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking