Helsevesen ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Derfor bør vi forske på egen undervisning

Apr

2021

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Mar

2021

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Mar

2021

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nord, Bodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040. Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Feb

2021

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse. Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Hvorfor går god helse i arv?

Dec

2020

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Jul

2020

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen. Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Flokkimmunitet – hva er det?

Mar

2020

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Dec

2016

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Store forskjeller på hjelp til pårørende

Sep

2015

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Trenger vi en arktisk helseutdanning?

Jan

2014

Av Torkjel Tveita, professor ved Institutt for klinisk medisin, UiT og lege ved UNN

UNNs ambulansehelikopter med personell. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN

Forestill deg at Norges fem millioner innbyggere var delt i åtte regioner med hvert sitt helsevesen og hvert sitt utdanningssystem. Det er situasjonen for den arktiske regionen; en situasjon som alle andre steder på planeten ville oppfattes som svært ugunstig for pasientsikkerhet, god diagnostikk og behandling. Hva gjør vi med det?

Issmelting og behov for nye energikilder er i ferd med å gi økt aktivitet i Arktis. Internasjonal gods- og passasjertransport, utvinning av olje og gass, samt utvikling av tradisjonelle næringer som fiske og havbruk, er områder som blir mer viktig i regionen. Vår urørte natur er allerede en arena for rekreasjon og opplevelser for turister fra hele verden, men kan vokse mer på sikt. Slik økt aktivitet kan styrke økonomi og infrastruktur, men vil også sette krav til fornyet helseforståelse og utøvelse av et helsevesen tilpasset en region i stor endring.

I tillegg vil vi alle eksponeres for de menneskeskapte klimaendringer som i økende grad vil avsløre et nytt og til dels ukjent sykdomspanorama. Klimapanelets konklusjoner er her uomtvistelige: Helsearbeidere må ‘rope fra alle hustak’ at de pågående, menneskeskapte klimaendringene er også et helseproblem. Risiko og skade på folkehelsen er uakseptabelt høy, skrev det anerkjente British Medical Journal på nylig lederplass. I akuttmedisinen snakker vi om «den gyldne timen» for vellykket behandling. For miljøet går vi mot slutten av ‘den gylne timen’.

Yrkesmedisin

Arbeid i et arktisk klima bør stille klare krav til god fysisk og psykisk helse hos den enkelte yrkesutøver. Det sies at fremtidig arbeid på olje- og gassinstallasjoner vil foregå innendørs i beskyttede, innebygde installasjoner uten direkte eksponering for raskt endrede temperatur og vindforhold. Imidlertid er det svært usikkert om slike innebygde installasjoner kan konstrueres og benyttes, da utvinning stiller klare krav til ventilasjon for å forebygge

eksplosjonsfare. Det er sannsynlig at også slikt arbeid må foregå utendørs, med de helsemessige konsekvenser dette kan påføre den enkelte. I en etableringsperiode for slik aktivitet vil man sannsynligvis ha behov for innleid arbeidskraft, uten erfaring fra fysisk arbeid under arktiske forhold. Samtidig vil langvarig skiftarbeid under varierende lysforhold kunne oppleves som en ekstra belastning for helsa. Slike klimatiske og årstidsrelaterte påkjenninger for helsa er så langt lite kartlagt og øker behovet for ny forskning.

Akuttmedisinske utfordringer

De medisinske konsekvensene av økt aktivitet i nord er også åpenbare når man tar i betraktning det barske klima vi eksponeres for. De arktiske områdene har store årstidsvariasjoner med svingninger i vær- og lysforhold, og dessuten lange avstander mellom bo- og arbeidsplass og medisinske tjenester. Det siste forholdet er en stor utfordring ved ulykker og akutt sykdom. Dette er hverdagen til vår godt utbygde akuttmedisinsk helsetjeneste på fastlandet, men det samme tilbudet er enda ikke etablert for våre nære havområder. Å tilpasse helsetjenestene til økt aktivitet i havområdene og ny næringsstruktur i regionen vil kreve ressurser og målbevisst utvikling av egnet kompetanse og infrastruktur. Forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot den nordnorske overlevelseskjeden er et viktig arbeidsfelt for det akuttmedisinske fagmiljøet ved UNN og UiT.

Nedkjølingsulykker

I vår region har vi relativt få tilfeller der personer blir utsatt for alvorlige nedkjøling. Årsaken er trolig at befolkningen har en nedarvet respekt for klimaet, og god innsikt i å ta vare på seg selv og andre for å unngå nedkjøling og frostskader. I nær fremtid kan man frykte at antall nedkjølingsulykker vil øke, når personell uten erfaring med å oppholde seg i kalde omgivelser jobber her.

Helsepersonell ved UNN har vellykket varmet opp den person som i verdenslitteraturen er rapportert med lavest kroppstemperatur (13,7C). Dette viser at den akuttmedisinske kompetansen på området er sterk, og har bidratt til økt entusiasme og interesse for livreddende behandling av nedkjølte pasienter. Miljøet har vært en pådriver for etablering og styrking av grunnleggende forskning på nedkjøling (hypotermi). Pågående hypotermiforskning ved UiT med formål å bedre akuttbehandlingen av denne livstruende tilstanden har gjennom årene rekruttert mange unge forskere i både inn- og utland. På den måten er det etablert en forskningsplattform med en klar internasjonal forskningsprofil. Flere av disse unge forskerne vil presentere sine nyeste forskningsresultater ved Arctic Frontiers 2014.

Felles arktisk helseutdanning

Innen helse og omsorg må kunnskap om ytre menneskelige påvirkninger fra arktisk klima formidles til de som skal håndtere denne befolkningsgruppen. Helseutdanninger må kunne formidle innsikt om den forventede økning i spektret av nye helseproblemer og skader. Dette forutsetter at helseutdanninger i Arktis i høyere grad tar utgangspunkt i de vanlige og farlige fysiske utfordringer som pasienter eksponeres for, og som pasienten møter behandleren med i vår region. Økt bevisstgjøring om årsaker til sykdom, symptombilder, hvordan pasienten formidler symptomer og muligheter for diagnostikk og behandling, vil avvike fra det som læres i urbant orienterte utdanningsprogrammer. Helseutdanningene i nord må gi mere slipp på forankringen mot den urbane medisin og heller øke forståelsen av helse og sykdom i vår region, også ved å tilnærme oss våre kolleger i øst og vest.

Fem millioner mennesker er ikke et stort antall, globalt sett, men hver enkelt trenger kompetente helsearbeidere i et moderne helsevesen som er tilpasset nye menneskelige utfordringer. Denne arktiske sirkelen må vi selv klare å skape.

Tidligere publisert i Nordlys.

«Lægen min»!

Jan

2014

Av Anne Helen Hansen, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, Nasjonalt senter for Samhandling og Telemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge

Illustrasjonsfoto colourbox

Legebytter skjer av til og fordi pasienten er misfornøyd med legen. Imidlertid skjer nesten halvparten av alle bytter fordi legen flytter, trapper ned – eller avvikler praksisen.

En kollega arrangerte en i overkant kreativ innflyttingsfest, hvor deltakerne skulle stille på ulike utesteder i Tromsø, iført ymse staffasje. Jeg skulle møte opp på gamle Gjøa Pub – med løsbart. Med kløende ulltråder under nesen og ellers rimelig pyntet entret jeg Gjøa, som definitivt ikke var et av mine stamsteder. Der skulle jeg finne tre andre med løsbart.

Usikker speidet jeg utover lokalet da en middelaldrende mann, uten løsbart, reiste seg fra et bord med halvliteren i den ene hånden og røyken i den andre (dette er lenge siden) og ropte utover hele lokalet: «Lægen min».

Jeg ble dratt ned ved bordet, hvor hele gjengen engasjerte seg i hans oppdatering om siste spesialistbesøk.

Kontinuitet

Det kan være en sterk tilhørighet mellom lege og pasient i fastlegeordningen. De fleste konsultasjonene er med den faste legen, og lege-/pasientforholdet er oftest langvarig.

Kontinuitet kan defineres som et terapeutisk forhold mellom en lege og en pasient som består ut over spesifikke episoder med sykdom eller plager. Det er vist at kontinuitet verdsettes høyt av pasienter og leger, øker etterlevelse av legens råd, bidrar til forebygging, og reduserer bruk av legevakt og innleggelser. Kunnskap om sammenhengen mellom kontinuitet og polikliniske spesialistbesøk har vært mangelvare.

Færre til spesialist

Med data fra den siste Tromsøundersøkelsen (2007–08), undersøkte vi sammenhengen mellom et langvarig lege-/pasientforhold og bruk av spesialisthelsetjenesten i en voksen befolkning (30–87 år).

Vi fant at de som har hatt den samme legen i mer enn to år, brukte spesialist mindre, både poliklinisk og i form av innleggelse. Tendensen var den samme i alle alders- og helsegrupper, men funnene var tydeligst for dem som vurderte egen helse som dårlig eller middels.)

Sparer ressurser

I studien inngikk selvrapporterte data fra 10624 pasienter som hadde vært hos fastlegen minst én gang det siste året. Av dem hadde 85 prosent hatt den samme legen i mer enn to år. Om alle hadde vært i denne gruppen, tilsier et grovt estimat at pasientene og samfunnet kunne ha vært spart for cirka 50 innleggelser og 415 spesialistkonsultasjoner per 1000 fastlegebrukere per år.

Mange oppbrudd fra hjem og arbeid, mange slitsomme pasientreiser og mye unødig ressursbruk kunne ha vært unngått. De fleste har et ønske om å leve livet i nærmiljøet, ikke på venterom og i sykehussenger, dersom det ikke er helt nødvendig.

Når legen slutter

Vår første tanke er at legebytter skjer fordi pasienten er misfornøyd med legen, og slik er det av og til. Imidlertid skjer nesten halvparten av alle bytter fordi legen flytter, trapper ned – eller avvikler praksisen.

I 2011 skjedde 13 prosent av byttene fordi pasienten flyttet. Når legen forsvinner rammes alle pasienter på listen likt, mens de fleste i befolkningen som selv flytter er unge og friske. Dette tilsier at de som får brudd i lege-/pasientforholdet, i mindre grad enn vi kanskje skulle tro, er misfornøyde pasienter med dårlig selvvurdert helse, på jakt etter en lege som forstår dem bedre.

Tillit

Hva kan være årsaken til sammenhengen mellom kontinuitet i fastlegerelasjonen og redusert bruk av spesialisthelsetjenesten?

Vi har ikke undersøkt årsakene direkte, men kan støtte oss på tilgrensende undersøkelser som fremholder at utvikling av kjennskap og tillit til hverandre over tid har stor betydning.

Grunnfjellet

Da fastlegeordningen ble innført i 2001, var bedret kontinuitet i allmennlegetjenesten et viktig formål. Dette er langt på vei oppnådd. De aller fleste, 99,6 prosent, er med i fastlegeordningen. Vi har et stabilt fastlegekorps på godt og vel 4000 leger.

I 2012 utførte norske fastleger 13,5 millioner konsultasjoner, gjennomsnittlig mellom 3000 og 3500 på hver lege. Fastlegene er grunnfjellet i helsetjenesten.

Kontinuitet

Når vi i Samhandlingsreformens tidsalder ønsker mest mulig behandling nærmest mulig pasienten, bør det fortsatt tilrettelegges for kontinuitet og stabilitet i allmennlegetjenesten. Dette er ikke oppnådd en gang for alle. Det viktigste virkemidlet for å ivareta kontinuitet mellom lege og pasient, er at legen ikke slutter.

Pasienten på Gjøa visste hvor han hørte til, både når han var på legekontoret og når han var på byen. For de fleste ligger det en trygghet i å vite hvem som kan tituleres «lægen min». Det gjelder enten helseutfordringene er store eller små, og det gjelder ut over spesifikke episoder med sykdom og plager.

Kronikken er tidligere publisert i Dagens medisin

Antibiotika, mirakelmedisinen som kan forsvinne

Jan

2014

Av professor Ørjan Olsvik, UiT, professor Gunnar Skov Simonsen, leder for NORM, professor Arnfinn Sundsfjord, dekan ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og professor Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda

Illustrasjonsfoto, Colourbox.com

Vi kan neppe redusere mengden resistente bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi sørge for at utviklingen går saktere, slik at vi vil ha virksomme antibiotika i mange år til

Antibiotika har vært svært viktig for å bekjempe bakterielle infeksjoner i snart 70 år og har kurert mange med alvorlige sykdommer. Effektiv terapi av infeksjoner har muliggjort nye behandlingsformer innenfor kirurgi, organtransplantasjon og kreftbehandling.

De færreste av oss er så gamle at vi kan huske tiden før antibiotika. Dessverre er det store muligheter for at vi og våre barn vil oppleve tiden etter antibiotika. En tid der beinmargstransplantasjoner, cellegiftbehandling og proteseoperasjoner blir umulig å gjennomføre på grunn av faren for infeksjoner med multiresistente bakterier.

Penicillinets oppdager, Alexander Flemming, sa allerede i 1945 at penicillin vil bli virkningsløs om det ble brukt galt. Samme år fant man sårbakterier som var blitt motstandsdyktige mot mirakelmedisinen. Men det ble oppdaget mange nye antibiotika og en skjøv resistensproblemene fremfor seg. I 1955 ble det i Japan funnet dysenteribakterier som var resistente mot mange forskjellige antibiotika samtidig; multiresistens var et faktum.

Antibiotikabruk i 2012
Dette diagrammet viser hvor stor del av befolkningen (per 1000) i de forskjellige Helseregionene som har fått antibiotika i løpet av året 2012. Menn bruker betydelig mindre antibiotika enn kvinner, og både menn og kvinner i Nord-Norge bruker minst.

Smitter

I 1960 ble det endelig dokumentert at resistensegenskaper kan smitte mellom bakterier, gener som koder for resistens mot mange forskjellige antibiotika kan overføres til andre bakterier, ja til og med andre bakteriearter. Bruk av ett antibiotikum kunne dermed gi resistens mot mange forskjellige viktige terapeutika. I dag ser vi dessverre at det neppe er noen prinsipielt nye antibakterielle midler som vil bli markedsført i nærmeste fremtid. Antibiotikaresistens er blitt et problem i behandling av infeksjonssykdommer. I løpet av 2012 døde det i Europa og USA anslagsvis 50.000 personer av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

All bruk av antibiotika vil gi de bakterier som er resistente en fordel fremfor andre bakterier.

Resistente bakterier kan derfor fort bli dominerende i miljøer med antibiotika. Til nå har løsningen vært å bytte til nye typer antibiotika, som så er effektiv en stund, inntil bakteriene utvikler resistens også mot disse medikamentene. Denne utviklingen har medført at noen typer bakterier nå er resistente mot nær sagt alle tilgjengelige antibiotika. Disse bakteriene kalles multiresistente. Vi har allerede fått de første tilfeller av multiresistent tuberkulose og multiresistente tarmbakterier i Norge.

Resistanse og forbruk
Bruk av et antibiotikum vil ofte øke resistensen mot samme antibiotikum. Fra år 2000 til 2012 mer enn fordoblet vi forbruket av antibiotikumet ciprofloxacin. Resultatet var at vi fant seks ganger så mange E. coli bakterier i blod som var blitt resistente mot dette viktige antibiotikumet.

Antibiotikaresistens i helsevesenet

I mange land har imidlertid forbruket av antibiotika i helsevesenet vært så stort at mange sykdomsfremkallende bakterier er blitt motstandsdyktige mot de fleste tilgjengelige antibiotika. Disse bakteriene blir ofte transportert rundt i verden av pasienter som benytter seg av billige helse- og tannhelsetjenester i utlandet.

Slik sprer antibiotikaresistensproblemet seg over landegrensene. I Europa og USA dør anslagsvis 50.000 personer årlig av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

Antibiotikaresistens i landbruket

Antibiotikabruken i matproduksjonen er i flere land så stor at det skaper betydelige utfordringer. I Norge brukes 87 prosent av antibiotika til mennesker, 10 prosent til landdyr og 3 prosent til fisk. Globalt er det anslått at mellom 50 og 65 prosent av all antibiotikabruk går til dyr. I mange land blir antibiotika brukt for å få storfe og svin til å vokse raskere, og for å hindre infeksjoner i kyllingproduksjonen. Resultatet er kjøtt som er forurenset med bakterier som er motstandsdyktige mot mange viktige typer antibiotika. Disse dyrebakteriene kan overføre sine resistensegenskaper til bakterier som gir sykdommer hos mennesker og dyr.

USA bruker svimlende 16 millioner kilo antibiotika årlig, og hele 80 prosent av dette blandes i dyrefôr for å få kyr, kyllinger og gris til å vokse raskere. Sist uke annonserte amerikanske helsemyndigheter en plan for å forby dette, som da vil være det største enkelttiltaket som er gjort for å bremse antibiotikaresistens utviklingen. Norge og EU innførte forbud mot antibiotika i dyrefôr i henholdsvis 1995 og 1998.

Det nytter!

I 1987 brukte den norske oppdrettsnæringen store mengder antibiotika for å bekjempe bakterielle infeksjonssykdommer i norsk oppdrettslaks. Situasjonen var uholdbar. Store ressurser ble satt inn på å fremskaffe gode vaksiner, samt å forbedre hygienen. I dag produserer norsk oppdrettsnæring over 20 ganger mer laks enn i 1987, med mindre enn én prosent av datidens antibiotikaforbruk. Dette eksempelet viser at det nytter!

I 1996 fikk vi en forskrift som påla helsevesenet å undersøke ansatte i helsevesenet for en svært resistent sårbakterier som var blitt et problem i mange land. Sammen med Sverige og Danmark tester vi nå alle helsearbeidere og pasienter som kommer fra områder hvor slike bakterier er påvist for å hindre at ansatte og pasienter i våre sykehus blir smittet. Dette har gitt svært gode resultater og denne strategien tas nå i bruk i flere andre land.

Vi har også fått etablert en systematisk nasjonal overvåking av alle typer antibiotikaresistens i bakterier (NORM) i de viktigste sykdomsfremkallende bakterier i human og veterinærmedisin. På denne måten kan vi sette inn spesielle tiltak om vi ser nye resistensegenskaper eller urovekkende økning i eksisterende problemer.

I tillegg har vi et nasjonalt kompetansesenter som kan påvise de fleste typer antibiotikaresistens (K-RES). Her forskes det blant annet på hvordan disse egenskapene kan overføres mellom bakterier og utvikling av nye antibiotika. Både NORM og K-RES er lagt til de medisinske fagmiljøene ved UiT og UNN.

Resistens i Norge og utlandet i 2012
I Norge er vi mye mindre resistente mot antibiotika enn i utlandet. Her ser du prosentvis resistens mot 3 viktige antibiotikum hos Campylobacter, fra personer smittet i Norge og i utlandet i 2012.

Forskerne er enige

Forskere over hele verden er enige om hva som må gjøres for å redusere resistensproblemene: Vi må ha en streng politikk for antibiotikabruk og hindre spredning av antibiotikaresistensgener. Antibiotika må foreskrives av kompetente leger, veterinærer og tannleger. Smittevern og infeksjonsforebygging må intensiveres både i sykehus og i befolkningen som helhet. Færre infeksjoner, mindre bruk, men slike tiltak vil også hindre at resistente bakterier sprer seg.

Norge må arbeide aktivt internasjonalt for at bruk av antibiotika i matproduksjon må begrenses til det som er veterinærmedisinsk påkrevd, og resistente bakterier i avlsdyr og matvarer, og resistensgener i genmodifisert mat og fôr må kunne forbys.

Vi kan neppe redusere antibiotikaresistens i bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi begrense utviklingen slik at mange antibiotika vil være virksomme i mange år til.

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten

Tweets by @UiThelsefak