Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Det er ikke ett fett hvor fettet lagres

Skrevet av Vilde Lehne Michalsen, stipendiat, Jonas Johansson, post.doc., og Nils Abel Aars, stipendiat, alle ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Er du overvektig? Stadig flere av oss blir det. Fedme er mye lettere å forebygge enn å behandle, og man trenger bare et målebånd for å følge med på det farlige magefettet. Et par centimeter mindre midje, kan ha stor positiv innvirkning på fettvev og risiko for sykdom.

Overweight overvekt

Magefedme kan enkelt måles med et målebånd. Stor mage kalles ofte for «epleform» og er forbundet med større risiko for sykdom enn «pæreform», som er når man lagrer fett på underkroppen. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Befolkningen røyker mindre, har lavere blodtrykk og lavere kolesterol nå enn for et par tiår siden. Likevel er forekomsten av fedme doblet på verdensbasis siden 1980. Dette forklares først og fremst med mangel på fysisk aktivitet og et kaloririkt, usunt kosthold. Fedme er et problem fordi for mye kroppsfett er en risikofaktor for mange sykdommer.

Men det er ikke ett fett hvor fettet lagres.

Enkle mål for kroppsfett
Et enkelt mål for kroppsfett er kroppsmasseindeksen (vekt/høyde2). Overvekt og fedme defineres ut fra denne, med nedre grenser på henholdsvis 25 og 30 kg/m2. Men kroppsmasseindeksen er upresis for enkeltpersoner, fordi kroppsvekt utgjøres av blant annet muskler, organer og benvev i tillegg til fettvev. Kroppsmasseindeksen er for eksempel for unøyaktig til å vurdere effekten av livsstilsendringer på fettmasse.

Et annet nyttig og enkelt mål for fettvev, er midjeomkretsen. Dette er et mer spesifikt mål som kan fortelle noe om fett rundt de indre organene, også kalt visceralt fett (fra det latinske viscera, som betyr innvoller). Det er dette fettet som er spesielt forbundet med sykdom.

En midjeomkrets over 80 cm for kvinner og over 94 cm for menn, regnes som en «overvektig» midje. Midjen bør helst være mindre enn disse målene. En midjeomkrets over 88 cm for kvinner og 102 cm for menn, regnes som fedme, og medfører betydelig økt risiko for sykdom.

Mer magefedme i nord
I Nord-Norge har man sett stor økning i midjeomkretsen hos folk de siste tiårene både i de urbane Tromsø-undersøkelsene og i de rurale SAMINOR-undersøkelsene. Dette er en bekymringsfull utvikling.

En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Tall fra en befolkningsundersøkelse i ti distriktskommuner i Finnmark og Troms, viser for eksempel at det i 2003-2004 var 69 % av kvinnene som målte 80 cm eller mer rundt livet, mens andelen hadde økt til 88 % i 2012-2014 (alderskorrigert midjeomkrets). Andelen av menn med midjeomkrets på 94 cm eller mer, økte fra 46 % til 71 %.

De siste to tiårene har andelene også økt i mer urbane strøk, som Tromsø kommune. Her hadde 79 % av kvinnene og 67 % av mennene en midjeomkrets som tilsvarte overvekt eller fedme i 2007-2008.

 

Figuren viser utviklingen for hvor stor andel som har “overvektig” midje fordelt på alder i Tromsø-undersøkelsene i 1994-1995 og 2007-2008 (gjennomført i Tromsø kommune), samt i SAMINOR-undersøkelsene i 2003-2004 og 2012-2014 (gjennomført i følgende kommuner: Evenes, Skånland, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

 

Spesielt bekymringsfullt er de store endringene blant yngre voksne. En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Fett rundt midjen kan bestå av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Illustrasjon: www.colourbox.no

Visceralt fett og metabolsk syndrom
Men selv om et enkelt målebånd måler omkretsen på midjen, gir det ikke detaljert informasjon om sammensetningen av ulike typer fett. Fett rundt midjen består nemlig av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Sistnevnte er det farligste fettet som er knyttet til sykdom.

Det er store individuelle variasjoner i sammensetningen av fettvev i mageområdet, men noen tendenser er tydelige. For eksempel består magefettet hos menn mer av det farlige viscerale fettet enn hos kvinner, som har relativt mer underhudsfett. Etter overgangsalderen er imidlertid kjønnsforskjellene mindre tydelige.

Et tegn på at man har visceralt fett, kan (foruten økende midje), være utvikling av en tilstand som kalles metabolsk syndrom. Mange av de som har metabolsk syndrom er nok ikke klar over det selv, men med et blodtrykksapparat, en blodprøve og et målebånd, kan man få en enkel og kjapp metabolsk status. Magefedme, forhøyet fastende blodsukker, høyt blodtrykk, lavt HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) og høye triglyserider (fettstoffer i blodet), er markører for metabolsk syndrom.

I seg selv er metabolsk syndrom ingen sykdom, men gjenspeiler en utvikling med lagring av visceralt fettvev og insulinresistens. Sistnevnte er enkelt forklart når kroppen ikke lystrer insulinet, et hormon fra bukspyttkjertelen, slik som det skal. Dette får konsekvenser for blant annet blodsukkeret og fettstoffer i blodet, og til syvende og sist bidrar dette til utvikling av sykdom.

Det viscerale fettet (rundt de indre organer) er dessuten mer aktivt enn underhudsfettet (subkutant fett), og bidrar til en mild betennelsestilstand i kroppen, som er underliggende i flere sykdomstilstander.

Figurtekst: Her ser vi det visuelle resultatet etter en DXA-skanning av hele kroppen, der mengde fett, muskler og bein måles. I det rosa området måles det viscerale fettet (rundt de indre organer). Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Risikoen for hjertekarsykdom er dobbelt så høy hos personer med metabolsk syndrom, sammenlignet med de som ikke har det. Risikoen for diabetes (sukkersyke) er fem ganger så høy. Det følger også med en forhøyet risiko for fettlever, noen kreftformer, polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og obstruktivt søvnapné (snorkesyke). Den gode nyheten er at metabolsk syndrom er mulig å bli kvitt, og det skjer først og fremst gjennom livsstilsendringer.

Forekomsten av metabolsk syndrom økte også i de samme ti distriktskommunene i Finnmark og Troms hvor midjeomkretsen hadde økt. I 2003-2004 var forekomsten 31,2 %, mens den var 35,6 % i 2012-2014. Det var forskjeller mellom kjønnene i denne utviklingen; blant menn var økningen på hele 8 % (fra ca. 30 % til 38 %), mens det for kvinner økte med ca. 2 % (fra 34 % til 36 %).

Det er imidlertid stor individuell variasjon i sammenhengen mellom vekt, midjemål, visceralt fett og metabolsk syndrom. Det er nemlig slik at for to personer som begge har kroppsmasseindeks på 28 kg/m2 og midjeomkrets på 100 cm, kan den ene ha lite visceralt fett og ikke metabolsk syndrom, mens den andre kan ha mye visceralt fettvev og metabolsk syndrom. Det er også slik at normalvektige personer kan lagre visceralt fett og være i risiko for sykdom.

Helkroppsscanning for presis fettfordeling
På legekontoret og i store befolkningsundersøkelser er slike kjappe og enkle målinger av vekt, midje, blodtrykk og blodprøver veldig nyttige. Men hvis man vil helt spesifikt studere fettvevet (type, lokalisasjon, endringer over tid), trengs det andre metoder.

Mer presis informasjon om fordeling av fett- og muskelmasse i kroppen får man fra «Bioelectrical Impedance Analysis» (BiA) eller «Dual-Energy X-ray Absorptiometry» (DXA).

Under en BiA-måling plasseres personen på et badevekt-lignende apparat, som sender en elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden fra fettvevet. Målingene brukes til å beregne fettmasse. En BiA-måling er rask og helt ufarlig, men det det er stor variasjon i resultatene mellom ulike produkter på markedet.

Enda mer presise, er røntgenbaserte DXA-målinger. Det tar 10 minutter, og gjennomføres ved skanning av hele kroppen. Strålingen er lav sammenlignet med annet røntgenutstyr som brukes i medisinske sammenhenger, og lavere enn du får fra kosmisk stråling og stråling fra jorda en vanlig dag.

Resultatet er detaljert informasjon om mengde og fordeling av fett, muskler og bein i kroppen. Denne informasjonen kan brukes til å finne mer presise mål på kroppssammensetningen, som fettmasseindeks (fettmasse/høyde2) eller fett-fri-masseindeks (fett-fri masse/høyde2).

I motsetning til kroppsmasseindeksen, som beregnes ut fra total vekt, er disse målene altså helt spesifikke for de enkelte typer kroppsvev.

Presise målinger er en stor fordel når forskere vil studere effekten av for eksempel livsstilsendringer på det farlige fettet.

Ny forskning med DXA-målinger fra ungdom i Tromsøundersøkelsen (Fit Futures), viser at både vekt og fettmasse øker hos ungdom fra 16-årsalderen til 18-årsalderen. Men disse funnene er imidlertid ikke overraskende, fordi ungdommene er i innspurten av den naturlige vekstfasen. Mange av endringene i kroppssammensetning hos ungdom, drives av naturlig hormonell påvirkning, og er derfor delvis uavhengig av levevaner på kort sikt.

Mer foruroligende er det imidlertid at historiske data viser at det har vært en økning i antall barn og ungdom med overvekt og fedme fra etterkrigsårene og frem til i dag. Heldigvis kan det se ut til at noe av denne økningen har avtatt.

I Tromsøundersøkelsen utføres det nå flere studier på kroppssammensetning målt med DXA hos både voksne og hos ungdom. Blant annet skal man undersøke utviklingen av fettvev forskjellige steder i kroppen og sammenhengen med risikofaktorer for hjertekarsykdommer. I SAMINOR-undersøkelsen skal man undersøke risiko for død knyttet til metabolsk syndrom og fedme.

En DXA-måling gjennomføres ved at en person ligger på dette apparatet og blir skannet fra topp til tå. Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Hva kan man gjøre selv?
Take-home-message er at for mye fett er ikke bra, spesielt om det lagres i mageområdet. Man trenger bare et enkelt målebånd for å følge med på utviklingen selv. Hvis man samtidig får målt litt forhøyet blodtrykk, blodsukker eller fettstoffer i blodet, bør det motivere til livsstilsendringer.

Fedme er nemlig mye lettere å forebygge enn å behandle. For å unngå at man legger på seg, er det for øvrig de vanlige rådene som gjelder: vær i aktivitet og spis sunt.

De gode nyhetene er at selv et par centimeter mindre midjeomkrets kan ha stor positiv innvirkning på både fettvev og metabolske risikofaktorer. Dessuten gir fysisk aktivitet store helsegevinster uavhengig av vektreduksjon.

 

Interesserte kan lese mer her:
https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/vekt-bmi-og-maling-av-midjen

https://nhi.no/kosthold/overvektfedme/metabolsk-syndrom/

 

Referanser:

Michalsen VL, Kvaløy K, Svartberg J, Siri SRA, Melhus M, Broderstad AR. Change in prevalence and severity of metabolic syndrome in the Sami and non-Sami population in rural Northern Norway using a repeated cross-sectional population-based study design: the SAMINOR Study. BMJ Open. 2019 Jun 1;9(6):e027791.

Jacobsen BK, Aars NA. Changes in waist circumference and the prevalence of abdominal obesity during 1994–2008 – cross-sectional and longitudinal results from two surveys: the Tromsø Study. BMC Obes. 2016 Sep 21;3:41.

Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Av Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

  • 39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
  • 30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
  • 2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

 

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen

Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Sunn frykt

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.

Overdreven frykt

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

Kilder

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist3,           e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the  Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger:   Hertevig forlag.

Høy smertetoleranse kan maskere symptomer på hjerteinfarkt

Av Andrea Milde Øhrn. Lege og PhD-student ved
UiT Norges arktiske universitet

Høy smerte- toleranse kan nemlig forklare fravær av symptomer ved stumme hjerteinfarkt. Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelse- problem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom sammenlignet med menn.

De fleste forbinder hjerteinfarkt med sterke brystsmerter og akutt medisinsk behandling. Det de færreste vet, er at mange har gjennomgått et hjerteinfarkt uten å vite det. Det er ikke kjent hvorfor noen opplever hjerteinfarkt med lite eller ingen symptomer, såkalte stumme infarkt.

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling. Foto: www.colourbox.com

Smertetestet mange tusen personer

Selv tilhører jeg en forskningsgruppe som jobber med å forstå stumme infarkt bedre. Vi er tilknyttet Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge, Folkehelseinstituttet og Oslo universitetssykehus, og nylig publiserte vi en studie der vi sammenlignet smertetoleranse hos personer som har hatt klassiske og stumme hjerteinfarkt.

Vi har brukt data fra Tromsøundersøkelsen for å undersøke dette.
4,849 personer ble undersøkt med både elektrokardiografi (EKG) og en smertetest som undersøker smerte ved å putte en hånd ned i et kaldtvannsbad. Et gjennomgått infarkt kan i ettertid påvises på EKG, og de som hadde tegn til tidligere infarkt på EKG, men ingen registrert diagnose i sykehusjournaler, ble definert som stumme infarkter. Jo lengre deltakerne holdt ut smertene ved kaldtvannsbadet, jo høyere toleranse for smerte hadde de. Så undersøkte vi hvor lenge de med stumme infarkt holdt ut smertetesten sammenlignet med de med klassiske infarkt.

Høyere smertoleranse

Vi fant at personer med stumme infarkt har en signifikant høyere toleranse for smerte enn personer som har gjennomgått et klassisk infarkt. Ingen har tidligere undersøkt dette, og våre funn kan delvis forklare hvorfor noen opplever stumme infarkter.
Mange har en oppfatning av egen toleranse for smerte, men siden dette er vanskelig å måle objektivt, er dette ofte noe leger ikke legger vekt på i vurderingen av pasienter. Vår studie viser at dette er en faktor man ikke må overse. Dersom man har høy smertetoleranse kan faktisk symptomer på hjerteinfarkt maskeres slik at man ikke får rett diagnose og behandling!

Går glipp av behandling

Hvert år opplever cirka 15,000 mennesker i Norge et akutt, klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter. Sannsynligvis rammes en nesten like stor gruppe av stumme hjerteinfarkt i tillegg. Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.
Per i dag har vi ikke nok kunnskap om stumme hjerteinfarkt til å lage retningslinjer for screening eller behandling. Det er enda uklart om stumme infarkt har en noe ulik sykdomsmekanisme sammenlignet med klassiske infarkt, og det er ikke gjort studier for å se på effekt av behandling. Enda er det mye som må gjøres!

Dersom det derimot blir oppdaget et stumt infarkt på EKG ved undersøkelse hos fastlege, eller på sykehus anbefales en nøye gjennomgang av personens risikofaktorer, slik som kolesterol, blodsukker, blodtrykk, og behandling av disse etter gjeldende retningslinjer.

Det er også viktig å tenke på stumt hjerteinfarkt dersom en pasient søker lege på grunn av for eksempel tung pust og hovne ben. Dette kan være symptomer på hjertesvikt etter et infarkt, selv om pasienten ikke tidligere har fått hjerteinfarktdiagnosen.

Kvinner rammes i større grad

Mesteparten av det vi vet om forebygging og behandling av hjerteinfarkt er i stor grad basert på studier av menn med klassiske hjerteinfarkt. Både kvinner og menn rammes av stumme infarkt, men stumme infarkt utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Den manglende kunnskapen om stumme hjerteinfarkt er derfor problematisk i et kjønnsperspektiv. Det er en økende interesse for hvordan kjønnsforskjeller medfører ulikhet i helse, og kunnskap om stumme infarkt er viktig for å få fram det fulle bildet av hjertesykdom.

Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelseproblem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Det er bruk for mer forskning på dette feltet, og vår studie er et eksempel på at man kanskje må studere andre karakteristika enn de velkjente risikofaktorene for hjerte-og karsykdom for å beskrive denne gruppen.

Studien er finansiert av Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse.

Hjerte- og karsykdom: Viten og uviten om årsaker og forebygging

Av Sidsel Graff-Iversen, seniorforsker Folkehelseinstituttet, Grethe Seppola Tell, professor, UiB og Maja-Lisa Løchen, professor, UiT  Norges arktiske universitet

Et inntrykk man kan få ved å lese dagspressen, er at livsstilsykdommene herjer i Norge. Stadig flere har kroppsvekt på fedme-nivå, og vi hører om problemene det fører med seg – med hjerte- og karsykdom som det mest alvorlige. Fagfolk og andre som stiller seg kritiske til dagens statlige kostråd får mye oppmerksomhet; det samme får hypoteser om nye årsaker til kroniske sykdommer. Det man kan sitte igjen med fra media, er et bilde av faglig uenighet og kunnskapsmangel.

“Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet.” Foto: www.colourbox.com

Hvordan ligger vi egentlig an?

Hjerte- og karsykdom er dødsårsak nummer én i Norge og i verden for øvrig. I Norge har det vært slik de siste 60-70-årene. Mange er kjent med at forekomsten steg kraftig i Norge etter 2. verdenskrig. Men er det like kjent hvor mye den har sunket de siste 40 årene? Figur 1 viser at nedgangen startet på 1970-tallet, før vi fikk effektive behandlingsmetoder, slik som utblokking av blodårer, oppløsning av blodpropper med medikamenter, bedre behandling av høyt blodtrykk og kolesterolsenkende medisiner. Nedgangen gjelder dødeligheten av begge de største hjerte- og karsykdommene, hjerteinfarkt og hjerneslag.

 

hjerteinfarkt

Figur 1. Døde av hjerte- og karsykdom i Norge 1951-2010, per 100.000 personer, alle aldre. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: Norgeshelsa).

 

Innen gruppen «hjerte- og karsykdom» er det tilstander som skyldes innsnevringer av blodårene (hjerteinfarkt og angina, kalt iskemisk hjertesykdom), som rammer flest og har vist de største endringene i tiden fra 1950-årene og fremover. Alle de nordiske landene lå høyt på den internasjonale hjerte-statistikken i 1960- og 1970-årene, med Finland på verdenstoppen. Senere har det vært nedgang i dødeligheten i vest-europeiske land, USA, Canada, Australia og New Zealand. Nedgangen i de nordiske landene har vært særlig stor. Nå ligger Norge på nivå med middelhavslandene (figur 2).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

 

Skyldes nedgangen bedre behandling av dem som rammes? Eller forebygging?

I 1980- og 1990-årene viste et prosjekt i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) at nedgangen i hovedsak skyldtes forebygging, det vil si at færre ble rammet av førstegangs hjerteinfarkt, og bare i liten grad at behandlingen stadig ble bedre. Men de siste årene har langt mer effektive behandlingsmetoder tatt over, og beregning fra en rekke land har vist at behandling forklarer langt mer enn før – rundt 40 prosent av nedgangen siden 1980-årene. Men forebygging er fortsatt viktigst, ifølge de samme beregningene: mindre røyking, samt lavere nivåer av blodkolesterol og blodtrykk, har fortsatt det meste av æren for at dødeligheten har gått ned.

For norske forhold: hvilken faktor har vært viktigst for nedgangen?

Her vil vi nevne en ganske fersk publikasjon fra Tromsøundersøkelsen, en stor befolkningsundersøkelse som har pågått siden 1974 i regi av UiT Norges arktiske universitet. Studiens formål var å beregne bidraget fra risikofaktorene kolesterol, blodtrykk, røyking og fysisk inaktivitet, både samlet og fra hver enkelt faktor. Det nye ved denne publikasjonen er at den analyserte data fra enkeltpersoner fremfor kun å bruke data på gruppenivå, slik tidligere studier gjorde. Blant Tromsøværinger som deltok i helseundersøkelser i tiden fra 1994 til 2008 var det jevn nedgang i nye førstegangs tilfeller av hjerteinfarkt, og dette gjaldt både sykehusinnlagte pasienter og plutselige dødsfall av hjerteinfarkt utenfor sykehus. Hele 66 prosent av nedgangen i hjerteinfarkter kunne forklares av de fire risikofaktorene samlet: lavere blodkolesterol, lavere blodtrykk, mindre røyking og mer mosjon. Lavere blodkolesterol forklarte mest, med «æren» for 32 prosent av nedgangen. Nedgangen i blodkolesterol, blodtrykk og røyking ikke er særegne for Norge, men har funnet sted i en rekke land, spesielt land i vest Europa, i USA og Australia.

Medisiner eller kost?

Er det først og fremst medisiner som har senket kolesterol og blodtrykk, eller lever vi sunnere? I et globalt perspektiv blir det argumentert for at endringer i kosten er viktigst: Bruken av blodtrykks- og kolesterolsenkende medisiner er for lav til å kunne gi noe vesentlig bidrag til nedgangen. I Norge er nok både levevaner og medisiner viktig. Reseptregisteret viser at bruken av disse medisinene øker fra 8 prosent i alder 40-44 år til å omfatte godt over halve befolkningen ved 75 års alder. Ny forskning fra Tromsøundersøkelsen gir imidlertid gode holdepunkter for at blodtrykksnivået er redusert i alle aldersgrupper, også under 45 år. Nedgangen i blodkolesterol i Norge startet mange år før effektive medisiner kom i bruk. Til tross for økende kroppsvekt, tyder utviklingen på at vi har et kosthold som er bedre for blodomløpet enn det vi hadde i 1970, 80- og 1990-årene.

Er hjerteinfarkt i ferd med å bli en mindre farlig sykdom enn før?

Det eneste som kanskje forstyrrer solskinnshistorien om forebygging, er at nedgangen i nye infarkter hos norske kvinner og menn i alder under 65 år var minimal gjennom det første ti-året etter 2000, til forskjell fra en klar nedgang hos de eldre i samme tidsrom. Slik konkluderer en studie ved Universitetet i Bergen, hvor data fra hele landet var inkludert. Hvordan kan dette stemme med at dødeligheten forsetter å gå ned i alle aldersgrupper? En mulighet er at behandlingen er blitt bedre slik at overlevelsen øker og risikoen for gjentatte infarkter blir redusert. En annen mulighet er at infarktene er i ferd med å bli «snillere», i den betydning at hjertemuskelen blir mindre skadet. Studien fra Tromsø støtter opp under den sistnevnte muligheten: fra 1994 til 2008 var stadig færre av Tromsøværingenes infarkter av den farligste typen – i tillegg til total nedgang, økte andelen «snille» infarkter. Forskerne bak studien bemerker at kombinasjonen av høyt kolesterol og røyking kan ha gitt opphav til store blodpropper med infarkter av den farligste typen som resultat. Nasjonale registre over hjerte- og karsykdom følger med på utviklingen og kan på brukes til å undersøke om funnet fra Tromsø er del av en nasjonal trend.

Sosial ulikhet

Går vi 60-70 år tilbake i tid, var hjerteinfarkt regnet som en rikmannssykdom. Senere er det sosiale mønsteret snudd. Siden 1960-årene vet vi at hjerte- og karsykdommer har bidratt til et økende gap mellom sosiale lag når det gjelder dødeligheten av alle årsaker samlet. Forskjellen i dødelighet mellom de med høy versus lav utdannelse er stor, og hjerte- og karsykdommer har vært hovedårsaken til dette sosiale gapet. Nå går dødeligheten av hjerte- og karsykdom ned i alle sosiale lag. Men nedgangen var lenge størst i de høyere sosiale lagene, noe som førte til at den sosiale forskjellen økte. De siste årene har imidlertid nedgangen vært størst i de lavere sosioøkonomiske gruppene slik at den sosiale forskjellen i dødelighet av hjerte- og karsykdommer har blitt mindre.

Den sosiale profilen ved «tobakksepidemien» ser ut til å forklare mye av den sosiale ulikheten i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Nedgangen i røyking startet først hos høyt og sist hos lavt utdannede og startet blant menn før kvinner. Nå er røyking på nedtur i alle sosiale lag. Dette peker mot fremtidig nedgang i alle helseproblemer som skyldes tobakk, ikke bare hjerte- og karsykdom, men også flere kreftformer og lungesykdommer. Hos norske menn ser vi et trendbrudd allerede. Rundt tusenårsskiftet sluttet den sosiale forskjellen i dødelighet uansett årsak å øke, fordi bidraget fra hjerte-kardødeligheten gikk ned. Det er håp om at det samme snart vil skje hos kvinner. Hos kvinner har bidraget fra annen røykerelatert sykdom til nå vært stort nok til å øke den sosiale kløften, selv om bidraget fra hjerte- og karsykdom har gått ned.

Vet vi nok om sykdomsårsaker og forebygging?

Det korte svaret er nei. Et viktig område er virkemiddelforskning, som går ut på å omsette dagens kunnskap i enda bedre helse for alle. Man vet en god del allerede, som at kampanjer og helseopplysning virker best blant bedrestilte og ikke reduserer sosial ulikhet. Og man vet at universelle tiltak kan virke sosialt utjevnende, slik som mindre salt i ferdigmaten, gode tilbud på frisk frukt og grønnsaker i dagligvarebutikker over hele landet og tilrettelegging for fysisk aktivitet i hverdagen. Dette, sammen med restriksjoner av type røykeforbud, reklameforbud og selektive avgifter, vet vi virker. Slike allmenne virkemidler kan falle sammen med bedre livskvalitet og andre gode formål; det er ikke alltid snakk om upopulære tiltak. Noen tiltak er smartere og lettere gjennomførbare enn andre – her vet vi ikke nok.

Selv om trenden har vært god, er hjerte- og karsykdom fortsatt den sykdomsgruppen som tar flest liv i Norge. Selv om vi vet mye om årsaker til disse sykdommene, vet vi for lite om hvordan psykisk helse og stress påvirker helsevaner og sykelighet, og vi vet for lite om hvilke forhold i oppvekst og familie som spiller inn. Slik kunnskap vil være viktig for forebygging i grupper med særlig høy risiko. Vi vet heller ikke nok om årsaker til mindre vanlige typer av hjerte- og karsykdom, som for eksempel perifer karsykdom, hvor blodårene til legger og føtter er for trange til å kunne sørge for nok oksygen. Et annet eksempel på kunnskapsmangel er atrieflimmer, en vanlig rytmeforstyrrelse som medfører økt risiko for hjerneslag. Her vet vi ikke nok, verken om årsaker eller forebygging.

Fra tid til annen utfordres etablerte teorier, i form av såkalte paradokser. Utviklingen for kolesterol og dødelighet av hjerteinfarkt i Japan er eksempel på en utvikling forskerne ikke forstår. I Japan lå både blodkolesterolverdiene og hjertedødeligheten veldig lavt for 30 år siden. Men senere har kolesterolet steget. Da kunne man vente mer hjertesykdom i Japan, men statistikken viser nedgang. Det hører riktignok med i bildet at røyking og blodtrykk har gått ned i Japan som i andre land med høy levestandard, og at dødeligheten har gått mindre dramatisk ned i Japan enn for eksempel i Vest-Europa. Likevel: Dødelighetsutvikling i Japan er forbløffende god, gitt at kolesterolet har økt. Samtidig vet vi fra overbevisende studier at «kolesterolet biter» på japanere som på andre: Når japanere flytter til USA, stiger dødeligheten av hjerteinfarkt, og innen Japan gir stigende kolesterolverdier økende risiko. Hvis forutsetningen holder vann, at kolesterolmålingene som viser økning er representative for hele befolkningen, må man spørre hva det er som virker inn. Er det for eksempel noe i den japanske kosten som beskytter, ut over det man kjenner til nå?

Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet. Men fortsatt rammes altfor mange og fortsatt er bidraget til sosial ulikhet stort. Sykdomsgruppen har vist seg dynamisk, med store endringer gjennom ganske korte tidsperioder. Det betyr at forebyggingsmulighetene fortsatt er store.

Forskningspermisjon og trening ved en billabong

Av professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin UiT og Visiting Academic, Australian Catholic University, Melbourne

Hva er det viktigste jeg sitter igjen med nå som forskningspermisjonen Down Under nærmer seg slutten? Kjærlighet til et spennende kontinent? Forskningsresultater og forskningssamarbeid? Trening? Alt sammen!

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD. Foto: Privat

Foto: Privat

Billabong betyr vannhull. Begrepet er udødeliggjort i Australias uoffisielle nasjonalsang Waltzing Matilda om swagmannen som campet ved en billabong. Typisk australsk. De snakker jo engelsk, men har mange morsomme, sjarmerende og rare ord. Å bo i Australias nest største by, med en befolkning på størrelse med Norges, føles nesten tryggere enn i enkelte byer i Norge, selv på trikken eller gatelangs og gjennom parker nattestid. Folk er svært vennlige og livsstilen avslappet. Men ikke alt er idyll. Politisk er landet meget konservativt, helsevesenet har en for oss merkelig blanding av privat og offentlig tilbud, det samme gjelder skolene som ofte og litt overraskende har kjønnsdelte klasser. Veldig mye som hos oss er offentlig er her privat. Man må til og med ordne sin egen pensjon privat. Fødselspermisjonen og ferien er kort, arbeidslivets rettigheter er dårligere regulert enn hos oss og det er store sosiale og helsemessige forskjeller mellom urbefolkningen og den øvrige befolkningen. Aboriginere og Torres Strait Islanderes dødelighet er gjennomsnittlig 80 % høyere enn for andre innbyggere. Kvinner og menn fra urbefolkningen lever gjennomsnittlig 61,5 og 55,4 år, sammenlignet med 85,0 og 78,6 år blant de øvrige beboerne. Men forskjellene er i ferd med å avta og det arbeides mye med “to close the gap”.

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD.

Les også: Forskningspermisjon Down Under

Forskning: Hjerteflimmer i Melbourne og Tromsø

Jeg valgte Australia til min  forskningspermisjon for å forske mer på atrieflimmer, en av mine favorittsykdommer, hvis man kan si det sånn. Forskningsgruppen min her i Melbourne arbeider spesielt med atrieflimmer, men også med hjertesvikt. Studier på både behandling, forebygging og epidemiologi er i fokus, og de har en spesiell interesse for hjertesykdom hos kvinner og urfolks hjertehelse. Vi har etablert forskningssamarbeid innen noen av disse områdene som vil fortsette i flere år med utgangspunkt i data vi har fra Tromsøundersøkelsen og data som er innsamlet i Australia og som også vil omfatte utveksling av forskere fra Australia til vår forskningsgruppe ved UiT.

Trening: Best å være akkurat passe aktiv

I Tromsøundersøkelsen har vi i alle år forsket på fysisk aktivitet, og dette fortsetter i den sjuende Tromsøundersøkelsen med nye metoder for aktivitetsmåling. Nylig publiserte vi fra vår forskningsgruppe ved Helsfak, med postdoc og førsteamanuensis Bente Morseth i spissen, en artikkel i det internasjonale tidsskriftet European Heart Journal om sammenhengen mellom fysisk aktivitet, slik den registreres på spørreskjema, og senere risiko for atrieflimmer. Den viser at de inaktive og de som trener aller hardest har størst risiko for atrieflimmer. Best er det å være sånn akkurat passe fysisk aktiv. Artikkelen er også omtalt i en stor reportasje i Dagens Næringsliv om intensiv trening og effekt på hjertet.

Dette er spørsmålene om fysisk aktivitet i Tromsøundersøkelsen:

  • Inaktiv: Leser, ser fjernsyn eller annen stillesittende beskjeftigelse.
  • Lett aktiv: Spaserer, sykler eller annen mosjon minst fire timer i uken.
  • Moderat aktiv: Driver mosjonsidrett, tyngre hagearbeid, snømåking eller lignende minst fire timer i uken.
  • Intensiv: Trener hardt eller driver konkurranseidrett regelmessig og flere ganger i uken.
Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener. Foto: Privat

Foto: Privat

Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener Simon Nash.

Sist jeg var deltaker i Tromsøundersøkelsen, i 1994, var jeg vel såvidt i kategorien lett aktiv. Det var litt pinlig, husker jeg. Målet mitt her i Australia var å komme meg opp i kategorien moderat aktiv, altså minst fire timer i uken med mosjonsidrett, slik at jeg kunne krysse av for det ved den sjuende Tromsøundersøkelsen som jeg nettopp er innkalt til og skal møte til når jeg kommer hjem. Hvorfor trene mer? Dette ville jeg gjøre på bakgrunn av de resultatene både vi og mange andre har vist vitenskapelig, nemlig at regelmessig fysisk aktivitet, både kondisjonstrening og styrketrening, beskytter mot mange sykdommer og forlenger livet. Det har jeg klart. Men jeg innrømmer det, det har vært vanskelig å motivere seg til å jogge, sykle og trene styrke og ikke minst balanse ofte og regelmessig (balanse for ikke å falle i vinter-Tromsø). Og hvordan skal det gå når man kommer tilbake til det vanlige livet hjemme? Heldigvis har vi over 60 år både lengre ferie og seniordager vi kan bruke til intensiv fysisk aktivitet.

God sommer fra Melbourne!

Maja-Lisa


Kilder:

Kaffe i Tromsøundersøkelsen

Av Sameline Grimsgaard, professor og prodekan forskning ved
Det helsevitenskapelige fakultet

Du har kanskje hørt at kaffe kan øke risikoen for hjerte-karsykdom? Her er forskningen som ligger bak.

På 1970-tallet var det ikke sjelden at menn i sin beste alder (50+ år) falt overende og var døde av akutt hjerteinfarkt. I den vestlige verden var det en epidemi av hjerte-karsykdom i denne perioden. Epidemien var mer uttalt i Nord-Europa enn lenger sør, og den rammet Nord-Norge hardere enn resten av landet.

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 for å finne ut hvorfor flere menn i Nord-Norge enn ellers i landet døde av hjerte-karsykdom, og hva som kunne gjøres for å forhindre det. I den første Tromsøundersøkelsen (Tromsø 1, 6595 menn, 74,4% oppmøte) ble det klart at nivået av kolesterol i blodet, blodtrykk og forekomsten av røyking var høyere i Tromsø enn ellers i landet.

I den andre Tromsøundersøkelsen (Tromsø 2 i 1979-80, omfattet 16 621 menn og kvinner, 77,5 % oppmøte) gjorde forskerne et tilfeldig funn i det store datamaterialet – de fant at personer som drakk mye kaffe hadde høyere nivå av kolesterol i blodet enn personer som drakk mindre kaffe (1). Selv trodde forskerne de hadde gjort et tilfeldig funn på datafisketur, men for å undersøke saken nærmere gjorde de et eksperiment. I alt 17 personer ble rekruttert til et kaffeeksperiment og delt tilfeldig i to grupper: Den ene gruppen drakk mye kaffe i de første 4 ukene og ingen kaffe de neste 4 ukene. For den andre gruppen var det omvendt, ingen kaffe i 4 uker, deretter mye kaffe de neste 4 ukene. Resultatene viste at kolesterolnivået i blodet økte når forsøkspersonene drakk mye kaffe og det falt igjen når de sluttet å drikke kaffe (2).

Se opp for presskannekaffe! Den inneholder de samme stoffene som kokekaffe som kan øke risikoen for hjertesykdom. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Se opp for presskannekaffe! Den inneholder de samme stoffene som kokekaffe og øker risikoen for hjertesykdom. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Har det noe å si hvordan kaffen tilberedes?

Det finnes mange typer kaffe og den tilberedes forskjellig. I den tredje Tromsøundersøkelsen (Tromsø 3, 1986-97, 21 826 kvinner og menn, 75,2 % oppmøte) undersøkte forskerne om det har noen betydning hvordan kaffen tilberedes. De fant at blant personer som drakk kokekaffe økte kolesterolnivået jo mer kaffe de drakk, mens hos personer som drakk filterkaffe så de ingen sammenheng mellom antall kopper kaffe daglig og nivå av kolesterol i blodet (3). Personer som drakk 9 eller flere kopper kaffe daglig hadde 10 % høyere nivå av nivå i kolesterol i blodet enn personer som ikke drakk kaffe. Forskerne hadde slått fast at kokekaffe øker nivået av kolesterolet i blodet, men hva er det med kokekaffe som driver kolesterolet opp?

Cafestol og kahweol er skurkene

Herfra overtok nederlandske forskere stafettpinnen: Kaffe inneholder kaffeolje, den består blant annet av stoffene cafestol og kahweol. Eksperimenter har vist at cafestol og kahweol øker kolesterolnivået i blodet (4). Disse stoffene gjenfinnes i mye større mengder i kokekaffe og presskannekaffe enn i filter- og pulverkaffe, og dette forklarer at personer som drikker mye kokekaffe får høyere kolesterol i blodet enn personer som drikker filterkaffe.

Forskning virker!

I dag har inntaket av kokekaffe falt betydelig i Norge, mye som resultat av funn fra Tromsøundersøkelsen. Nivået av kolesterol i blodet har også falt vesentlig i befolkningen siden 1970-tallet, og det samme har dødeligheten av hjerte-karsykdom. Det er ikke lenger slik at menn og kvinner i Nord-Norge dør oftere av hjerte-karsykdom enn folk ellers i landet. Data fra Tromsøundersøkelsen viser at 2/3 av nedgangen i dødelighet av hjerte-karsykdom skyldes nedgang i blodtrykk, kolesterol og forekomst av røyking i befolkningen (5).

Referanser

  1. Thelle DS, Arnesen E, Forde OH. The Tromso heart study. Does coffee raise serum cholesterol? The New England journal of medicine. 1983;308(24):1454-7.
  2. Arnesen E, Forde OH, Thelle DS. Coffee and serum cholesterol. British medical journal (Clinical research ed). 1984;288(6435):1960.
  3. Bonaa K, Arnesen E, Thelle DS, Forde OH. Coffee and cholesterol: is it all in the brewing? The Tromso Study. BMJ (Clinical research ed). 1988;297(6656):1103-4.
  4. Urgert R, Katan MB. The cholesterol-raising factor from coffee beans. Annual review of nutrition. 1997;17:305-24.
  5. Mannsverk J, Wilsgaard T, Mathiesen EB, Lochen ML, Rasmussen K, Thelle DS, et al. Trends in Modifiable Risk Factors Are Associated With Declining Incidence of Hospitalized and Nonhospitalized Acute Coronary Heart Disease in a Population. Circulation. 2016;133(1):74-81.

Avslører blodpropprisiko med et nålestikk

Av Trygve S. Ellingsen, forskerlinjestudent tilknyttet
K. G. Jebsen TREC – senter for tromboseforskning

En billig og lett tilgjengelig blodprøve kan gi deg svar på om du står i fare for å få blodpropp, viser ny forskning fra Tromsø. Tidlig forebygging redder liv, men halvparten av de rammede har ingen kjent årsak.

Mange dødsfall kan unngås med tidlig og målrettet forebygging, mener artikkelforfatteren. Foto: Elisabeth Øvreberg, UiT Helsefak

Mange dødsfall kan unngås med tidlig og målrettet forebygging, mener artikkelforfatteren. Foto: Elisabeth Øvreberg, UiT Helsefak

Billig “standardprøve”

Over syv tusen nordmenn rammes hvert år av venøs blodpropp, dvs. blodpropp i venene – blodårene som frakter oksygenfattig blod tilbake til hjertet. Som regel dannes blodproppen i en vene i benet og kalles dyp venetrombose. Dersom deler av blodproppen løsner, kan den bli med blodstrømmen via hjertet opp til lungene. Dette kalles lungeemboli, og er en alvorlig tilstand. Blant hjerte- og karsykdommene er venøs blodpropp den tredje mest vanlige og dødelige. Mange dødsfall kan med andre ord reddes med tidlig og målrettet forebygging.

Blodtelling eller blodstatus er en av de mest brukte blodprøvene på norske legekontor og sykehus. En blodprøve puttes inn i en maskin som gir oss oversikt over de ulike cellene som finnes i blodet, altså røde og hvite blodceller. Maskinen gir også info om hvor store de røde blodcellene er, samt hvor stor variasjon det er i størrelse mellom cellene. Det siste kalles red cell distribution width (RDW) – de røde cellenes distribusjonsbredde. Resultatet oppgis i en prosent. Høy prosent betyr stor variasjon i størrelse. De fleste av oss har en RDW rundt 12-13 %. Leger overser ofte denne verdien med mindre de mistenker at pasienten har en eller annen form for blodmangel (anemi). Tradisjonelt har heller ikke RDW hatt noen kjent bruksområde utover å skille mellom ulike typer blodmangler, så til legens forsvar har han eller hun ikke hatt særlig grunn til å bry seg om den. Nå viser det seg imidlertid at verdien fortjener langt større oppmerksomhet. Flere nylige studier har avdekket en sammenheng mellom RDW og hjerteinfarkt, slag, inflammasjon og generell dødelighet. RDW er også et godt mål på risiko for venøs blodpropp, viser ferske forskningsresultater utført ved K.G. Jebsen – senter for tromboseforskning i Tromsø. Resultatene er publisert i tidsskriftet “Thrombosis and Haemostasis”

Mange kan ha økt risiko

I overkant av 26 000 innbyggere i Tromsø kommune deltok i studien der man har sammenlignet blodprøvene til de som utviklet blodpropp med blodprøvene til de som ikke fikk blodpropp. Studien er en del av Tromsøundersøkelsen. I løpet av de 17 årene studien pågikk viste det seg at gruppen med blodpropp hadde gjennomgående høyere verdier av RDW enn de uten blodpropp. De med RDW over 13.2 % hadde økt risiko i forhold til studiedeltakere med lavere verdier. I vår studie hadde en fjerdedel av deltakerne verdier over denne grensen. Det betyr ikke at en av fire har grunn til bekymring. Risikoen for venøs blodpropp er generelt lav, og selv om denne risikoen øker litt, er den fremdeles lav. Som regel må flere risikofaktorer til før risikoen økes betydelig. Vi må passe oss for å påføre enkelte unødvendige bekymringer. Samtidig kan en bevisstgjøring på egen blodpropprisiko bidra med økt motivasjon til en sunnere livsstil, som igjen gir store helsegevinster – ikke bare med tanke på blodpropp.

Ofte ukjent årsak

De siste tiårene har forskningsmiljøer verden over avdekket en rekke risikofaktorer for venøs blodpropp. Blant de mest kjente er lange flyreiser, langvarig sengeleie, graviditet, bruk av p-piller, kreft, høy alder og overvekt. Det finns også en del genetiske mutasjoner som gir deg økt risiko. Hver for seg er disse risikofaktorene nokså ufarlige, men samlet kan de forsterke hverandre. Halvparten av de som får venøs blodpropp har imidlertid ingen kjente risikofaktorer. Behovet for, og gevinsten av, å avdekke nye risikofaktorer er dermed betydelig. Resultatene fra Tromsø tyder på at stor variasjon i størrelsen til de røde blodcellene øker risikoen for blodpropp uavhengig av de risikofaktorene vi kjenner fra før. Vi har foreløpig ingen sikre svar på hvorfor økt RDW gir økt risiko for propp. En mulig forklaring er at blodstrømmen gjennom blodårene påvirkes. La oss si at blodåren er en tunell og de røde blodcellene kjøretøy. Dersom trafikken består av helt like biler, er det forholdsvis enkelt å holde lik fart og avstand. Er det derimot en blanding av personbiler, traktorer og lastebiler, går farten nødvendigvis ned. Da kan en personbil fristes til å kjøre forbi. Vanligvis går det bra, men av og til ender det i kollisjon og påfølgende trafikkork (blodpropp). Dersom denne modellen stemmer, betyr det at økt RDW i seg selv øker risikoen for propp. En annen forklaring er at en underliggende sykdom forårsaker både økt RDW og økt risiko for blodpropp. Slike “skjulte” sammenhenger er vanlige innen all forskning, og kan ofte lure oss til å trekke feilaktige konklusjoner. Anne Kielland brukte et godt eksempel i en kronikk i aftenposten i fjor. I Danmark har man sett en sammenheng mellom antall stork og antall barnefødsler. Det fødes flere barn i områder med mye stork enn i områder med lite stork. Forklaringen har imidlertid ikke noe med storken å gjøre, men er ikke mer sensasjonell enn at både storker og barnefamilier ønsker å bo i landlige omgivelser framfor i byer. Tilsvarende kan vi med sikkerhet si at det er en sammenheng mellom økt RDW og risiko for blodpropp, men det er behov for mer forskning før vi kan forklare hvorfor det er en sammenheng.

Hvordan forebygge?

I prinsippet er forebygging enkelt: unngå risikofaktorer eller ta medisiner som reduserer blodets evne til å danne propp, såkalt blodfortynnende medisin. Utfordringen er å plukke ut hvem som har stor nok risiko til at forebygging er nødvendig og gunstig. Dette er ekstra utfordrende når bare halvparten av de som rammes har kjente risikofaktorer. Unødvendig behandling kan medføre psykiske og fysiske plager for de det gjelder, og det er en bortkastet utgift for samfunnet. Ved å avdekke nye risikofaktorer blir det enklere å spisse forebyggende behandling mot dem som har mest utbytte av det. Forebyggende behandling har størst effekt når den startes tidlig, og det er viktig å gi rett behandling til rett person. En måling av blodcellenes variasjon i størrelse kan nå bli et verdifullt verktøy til tidlig å plukke ut hvem som skal ha forebyggende behandling og hvilken behandling de trenger. Dermed kan en billig og enkel blodprøve redde liv.