Eldre drikker både oftere og mer. Er det et problem?

Skrevet av Line T. Stelander, stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet og overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, Universitetssykehuset Nord-Norge

Godt hjulpet av avisoppslag og troen på en helsegevinst som ikke finnes, drikker eldre i Norge mye mer enn før. Noen kjøper seg større vinglass for å holde seg til «kun» 2-3 glass per dag.

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har dagens eldre høyere utdanning, bedre økonomi, mer like kjønnsroller og sterkere fokus på individualisme, selvrealisering og nytelse. Foto: Jenny Downing, Creative Commons

I en studie fra Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), har vi ved bruk av data fra Tromsøundersøkelsen undersøkt endringer i alkoholvaner blant 20,939 deltakere mellom 60-99 år i løpet av 22 år.

  • I 1994 rapporterte en av tre avhold fra alkohol. I 2016 sa kun en av ti at de var avholdne.
  • I 1994 rapporterte en av ti å drikke 2-3 ganger i uka eller oftere. I 2016 drakk mer enn hver tredje så hyppig.
  • Kvinner har endret drikkevaner mer enn menn og drakk i 2016 nesten like ofte som menn.
  • Nesten en av tre av de som drakk i 2016, drakk mer enn anbefalt for eldre (3 enheter alkohol eller mer) på en vanlig «drikke dag».

 

Nye vaner + gamle vaner

Line T. Stelander er overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Psykiatrisk avdeling, alderspsykiatrisk seksjon og doktorgradsstipendiat ved Institutt for klinisk medisin, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, Norges arktiske Universitet

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har dagens eldre høyere utdanning, bedre økonomi, mer like kjønnsroller og sterkere fokus på individualisme, selvrealisering og nytelse. De har også generelt bedre helse og lever lengre. Tradisjonelt har nordeuropeere hatt et drikkemønster med episodisk høykonsum («helgefyll»), mens søreuropeere har drukket hyppigere, men i mer moderate mengder. I vår studie ser vi tydelige tegn på endringer i dette mønsteret. Reiser til søreuropeiske land har blitt vanligere blant eldre og vinvaner fra middelhavslandene ser ut til å ha blitt adoptert. Samtidig er vanene med episodisk høykonsum beholdt. Dette antyder en sammensmeltning av det nord- og søreuropeiske drikkemønsteret blant eldre, noe som gir grunn til bekymring.

 

Medias formidling

Studier av eldres oppfatning av alkohol viser at mange eldre mener at et moderat inntak av alkohol er helsefremmende, sågar at det er skadelig for helsa å ikke drikke alkohol. En viktig kilde til informasjon er aviser og magasiner. Medieoppslag gir ofte inntrykk av at alkohol og spesielt vin er bra for helsen. Eldre forbrukere er kjøpesterke og opptatt av helse, så når redaktørene ønsker seg klikk eller avissalg, selger nok hygge og velvære bedre enn fokus på helserisikoene ved alkohol. Solide forskningsresultater de siste ti årene finner imidlertid ingen sammenheng mellom alkohol og helsegevinster, utover nettopp hygge og sosialt fellesskap. Jeg mener mediene i Norge har hatt en for skjev fremstilling av resultater fra alkoholforskning, med fokus på mulige positive effekter på enkelte helseutfall, på bekostning av beviste negative effekter på de fleste andre helseutfall.

Mindre «blandevann», høyere promille

Når vi blir eldre, reduseres mengden kroppsvæske. En av grunnene er at vi taper en prosent muskelmasse per år fra 50 årsalder og to prosent per år fra 70 årsalder. Dette fører til at kroppens naturlige «blandevann» som vinglasset tynnes ut i reduseres. Videre reduseres kapasiteten til de indre organer. Resultatet blir at:

  • Samme mengde alkohol gir høyere promille ved økende alder.
  • Leverens nedbryting av alkohol blir mindre effektiv, noe som kan gi økt varighet av alkoholpåvirkningen.
  • Hjernens volum og funksjon endres, noe som øker risikoen for sterkere effekt av samme promille, sammenlignet med i yngre alder.

Det er en velkjent sammenheng mellom alkohol og depresjon, høyt blodtrykk, hjerneslag, leversykdom, kreft, ulykker og dødsfall. Svært mange eldre, og også leger og helsepersonell, er ikke klar over at alkohol kan redusere effekten av f.eks. blodtrykksmedisiner eller forsterke effekten av sløvende medisiner mot smerter, angst og søvnvansker. Samlet sett øker farene for uheldige helsekonsekvenser av alkoholbruk med alderen.

Økt kunnskap blant eldre gir bedre helse

Alkohol avdekkes stadig oftere som medvirkende årsak til helseproblemer blant eldre. Studier har vist at eldre har like god eller litt bedre effekt av behandling for å redusere helseskadelig alkoholforbruk enn yngre. Eldre har mer erfaring og innser ofte at endringer må gjøres, dersom helsa skal bedres. Likevel får eldre mindre tilgang til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn det yngre gjør. Så lenge informasjon om alkoholbruk gis med et helsefokus og ikke med en moralistisk pekefinger, opplever jeg at eldre svært ofte gjør gode helsevalg.

 Flere rullatorer enn barnevogner

En av de mange pasientene jeg har snakket med, 78 år gamle «fru Hansen», byttet ut vinserviset hjemme. Hun ville fortsatt kunne si at hun bare drakk «moderat», slik avisene skrev var bra. Norge er innen 15 år et land med flere rullatorer enn barnevogner. Dersom kunnskapsnivået om potensielt negative helsekonsekvenser av alkoholbruk i kombinasjon med høy alder ikke økes i befolkningen, er jeg bekymret for at helsetjenestene ikke vil klare å ivareta den store andelen eldre som får helseproblemer pga alkohol. Kunnskap om endrede alkoholvaner blant eldre må økes, ellers kan helseskadelig bruk forbli et skjult problem. Medias rolle som kunnskapsformidler for å snu en potensielt farlig trend, vil kunne bli meget viktig fremover.

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Det er ikke ett fett hvor fettet lagres

Skrevet av Vilde Lehne Michalsen, stipendiat, Jonas Johansson, post.doc., og Nils Abel Aars, stipendiat, alle ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Er du overvektig? Stadig flere av oss blir det. Fedme er mye lettere å forebygge enn å behandle, og man trenger bare et målebånd for å følge med på det farlige magefettet. Et par centimeter mindre midje, kan ha stor positiv innvirkning på fettvev og risiko for sykdom.

Overweight overvekt

Magefedme kan enkelt måles med et målebånd. Stor mage kalles ofte for «epleform» og er forbundet med større risiko for sykdom enn «pæreform», som er når man lagrer fett på underkroppen. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no

Befolkningen røyker mindre, har lavere blodtrykk og lavere kolesterol nå enn for et par tiår siden. Likevel er forekomsten av fedme doblet på verdensbasis siden 1980. Dette forklares først og fremst med mangel på fysisk aktivitet og et kaloririkt, usunt kosthold. Fedme er et problem fordi for mye kroppsfett er en risikofaktor for mange sykdommer.

Men det er ikke ett fett hvor fettet lagres.

Enkle mål for kroppsfett
Et enkelt mål for kroppsfett er kroppsmasseindeksen (vekt/høyde2). Overvekt og fedme defineres ut fra denne, med nedre grenser på henholdsvis 25 og 30 kg/m2. Men kroppsmasseindeksen er upresis for enkeltpersoner, fordi kroppsvekt utgjøres av blant annet muskler, organer og benvev i tillegg til fettvev. Kroppsmasseindeksen er for eksempel for unøyaktig til å vurdere effekten av livsstilsendringer på fettmasse.

Et annet nyttig og enkelt mål for fettvev, er midjeomkretsen. Dette er et mer spesifikt mål som kan fortelle noe om fett rundt de indre organene, også kalt visceralt fett (fra det latinske viscera, som betyr innvoller). Det er dette fettet som er spesielt forbundet med sykdom.

En midjeomkrets over 80 cm for kvinner og over 94 cm for menn, regnes som en «overvektig» midje. Midjen bør helst være mindre enn disse målene. En midjeomkrets over 88 cm for kvinner og 102 cm for menn, regnes som fedme, og medfører betydelig økt risiko for sykdom.

Mer magefedme i nord
I Nord-Norge har man sett stor økning i midjeomkretsen hos folk de siste tiårene både i de urbane Tromsø-undersøkelsene og i de rurale SAMINOR-undersøkelsene. Dette er en bekymringsfull utvikling.

En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Tall fra en befolkningsundersøkelse i ti distriktskommuner i Finnmark og Troms, viser for eksempel at det i 2003-2004 var 69 % av kvinnene som målte 80 cm eller mer rundt livet, mens andelen hadde økt til 88 % i 2012-2014 (alderskorrigert midjeomkrets). Andelen av menn med midjeomkrets på 94 cm eller mer, økte fra 46 % til 71 %.

De siste to tiårene har andelene også økt i mer urbane strøk, som Tromsø kommune. Her hadde 79 % av kvinnene og 67 % av mennene en midjeomkrets som tilsvarte overvekt eller fedme i 2007-2008.

 

Figuren viser utviklingen for hvor stor andel som har “overvektig” midje fordelt på alder i Tromsø-undersøkelsene i 1994-1995 og 2007-2008 (gjennomført i Tromsø kommune), samt i SAMINOR-undersøkelsene i 2003-2004 og 2012-2014 (gjennomført i følgende kommuner: Evenes, Skånland, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Tana og Nesseby).

 

Spesielt bekymringsfullt er de store endringene blant yngre voksne. En stadig fetere yngre befolkning kan gi økt forekomst av sykdom om noen tiår, ettersom de helsemessige konsekvensene av for mye fettvev ser ut til å øke jo lengre tid man har hatt fedme.

Fett rundt midjen kan bestå av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Illustrasjon: www.colourbox.no

Visceralt fett og metabolsk syndrom
Men selv om et enkelt målebånd måler omkretsen på midjen, gir det ikke detaljert informasjon om sammensetningen av ulike typer fett. Fett rundt midjen består nemlig av både underhudsfett (subkutant fett) og fett rundt indre organer (visceralt fett). Sistnevnte er det farligste fettet som er knyttet til sykdom.

Det er store individuelle variasjoner i sammensetningen av fettvev i mageområdet, men noen tendenser er tydelige. For eksempel består magefettet hos menn mer av det farlige viscerale fettet enn hos kvinner, som har relativt mer underhudsfett. Etter overgangsalderen er imidlertid kjønnsforskjellene mindre tydelige.

Et tegn på at man har visceralt fett, kan (foruten økende midje), være utvikling av en tilstand som kalles metabolsk syndrom. Mange av de som har metabolsk syndrom er nok ikke klar over det selv, men med et blodtrykksapparat, en blodprøve og et målebånd, kan man få en enkel og kjapp metabolsk status. Magefedme, forhøyet fastende blodsukker, høyt blodtrykk, lavt HDL-kolesterol (det gode kolesterolet) og høye triglyserider (fettstoffer i blodet), er markører for metabolsk syndrom.

I seg selv er metabolsk syndrom ingen sykdom, men gjenspeiler en utvikling med lagring av visceralt fettvev og insulinresistens. Sistnevnte er enkelt forklart når kroppen ikke lystrer insulinet, et hormon fra bukspyttkjertelen, slik som det skal. Dette får konsekvenser for blant annet blodsukkeret og fettstoffer i blodet, og til syvende og sist bidrar dette til utvikling av sykdom.

Det viscerale fettet (rundt de indre organer) er dessuten mer aktivt enn underhudsfettet (subkutant fett), og bidrar til en mild betennelsestilstand i kroppen, som er underliggende i flere sykdomstilstander.

Figurtekst: Her ser vi det visuelle resultatet etter en DXA-skanning av hele kroppen, der mengde fett, muskler og bein måles. I det rosa området måles det viscerale fettet (rundt de indre organer). Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Risikoen for hjertekarsykdom er dobbelt så høy hos personer med metabolsk syndrom, sammenlignet med de som ikke har det. Risikoen for diabetes (sukkersyke) er fem ganger så høy. Det følger også med en forhøyet risiko for fettlever, noen kreftformer, polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og obstruktivt søvnapné (snorkesyke). Den gode nyheten er at metabolsk syndrom er mulig å bli kvitt, og det skjer først og fremst gjennom livsstilsendringer.

Forekomsten av metabolsk syndrom økte også i de samme ti distriktskommunene i Finnmark og Troms hvor midjeomkretsen hadde økt. I 2003-2004 var forekomsten 31,2 %, mens den var 35,6 % i 2012-2014. Det var forskjeller mellom kjønnene i denne utviklingen; blant menn var økningen på hele 8 % (fra ca. 30 % til 38 %), mens det for kvinner økte med ca. 2 % (fra 34 % til 36 %).

Det er imidlertid stor individuell variasjon i sammenhengen mellom vekt, midjemål, visceralt fett og metabolsk syndrom. Det er nemlig slik at for to personer som begge har kroppsmasseindeks på 28 kg/m2 og midjeomkrets på 100 cm, kan den ene ha lite visceralt fett og ikke metabolsk syndrom, mens den andre kan ha mye visceralt fettvev og metabolsk syndrom. Det er også slik at normalvektige personer kan lagre visceralt fett og være i risiko for sykdom.

Helkroppsscanning for presis fettfordeling
På legekontoret og i store befolkningsundersøkelser er slike kjappe og enkle målinger av vekt, midje, blodtrykk og blodprøver veldig nyttige. Men hvis man vil helt spesifikt studere fettvevet (type, lokalisasjon, endringer over tid), trengs det andre metoder.

Mer presis informasjon om fordeling av fett- og muskelmasse i kroppen får man fra «Bioelectrical Impedance Analysis» (BiA) eller «Dual-Energy X-ray Absorptiometry» (DXA).

Under en BiA-måling plasseres personen på et badevekt-lignende apparat, som sender en elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden fra fettvevet. Målingene brukes til å beregne fettmasse. En BiA-måling er rask og helt ufarlig, men det det er stor variasjon i resultatene mellom ulike produkter på markedet.

Enda mer presise, er røntgenbaserte DXA-målinger. Det tar 10 minutter, og gjennomføres ved skanning av hele kroppen. Strålingen er lav sammenlignet med annet røntgenutstyr som brukes i medisinske sammenhenger, og lavere enn du får fra kosmisk stråling og stråling fra jorda en vanlig dag.

Resultatet er detaljert informasjon om mengde og fordeling av fett, muskler og bein i kroppen. Denne informasjonen kan brukes til å finne mer presise mål på kroppssammensetningen, som fettmasseindeks (fettmasse/høyde2) eller fett-fri-masseindeks (fett-fri masse/høyde2).

I motsetning til kroppsmasseindeksen, som beregnes ut fra total vekt, er disse målene altså helt spesifikke for de enkelte typer kroppsvev.

Presise målinger er en stor fordel når forskere vil studere effekten av for eksempel livsstilsendringer på det farlige fettet.

Ny forskning med DXA-målinger fra ungdom i Tromsøundersøkelsen (Fit Futures), viser at både vekt og fettmasse øker hos ungdom fra 16-årsalderen til 18-årsalderen. Men disse funnene er imidlertid ikke overraskende, fordi ungdommene er i innspurten av den naturlige vekstfasen. Mange av endringene i kroppssammensetning hos ungdom, drives av naturlig hormonell påvirkning, og er derfor delvis uavhengig av levevaner på kort sikt.

Mer foruroligende er det imidlertid at historiske data viser at det har vært en økning i antall barn og ungdom med overvekt og fedme fra etterkrigsårene og frem til i dag. Heldigvis kan det se ut til at noe av denne økningen har avtatt.

I Tromsøundersøkelsen utføres det nå flere studier på kroppssammensetning målt med DXA hos både voksne og hos ungdom. Blant annet skal man undersøke utviklingen av fettvev forskjellige steder i kroppen og sammenhengen med risikofaktorer for hjertekarsykdommer. I SAMINOR-undersøkelsen skal man undersøke risiko for død knyttet til metabolsk syndrom og fedme.

En DXA-måling gjennomføres ved at en person ligger på dette apparatet og blir skannet fra topp til tå. Illustrasjonsfoto: Jonas Johansson.

Hva kan man gjøre selv?
Take-home-message er at for mye fett er ikke bra, spesielt om det lagres i mageområdet. Man trenger bare et enkelt målebånd for å følge med på utviklingen selv. Hvis man samtidig får målt litt forhøyet blodtrykk, blodsukker eller fettstoffer i blodet, bør det motivere til livsstilsendringer.

Fedme er nemlig mye lettere å forebygge enn å behandle. For å unngå at man legger på seg, er det for øvrig de vanlige rådene som gjelder: vær i aktivitet og spis sunt.

De gode nyhetene er at selv et par centimeter mindre midjeomkrets kan ha stor positiv innvirkning på både fettvev og metabolske risikofaktorer. Dessuten gir fysisk aktivitet store helsegevinster uavhengig av vektreduksjon.

 

Interesserte kan lese mer her:
https://helsenorge.no/kosthold-og-ernaring/overvekt/vekt-bmi-og-maling-av-midjen

https://nhi.no/kosthold/overvektfedme/metabolsk-syndrom/

 

Referanser:

Michalsen VL, Kvaløy K, Svartberg J, Siri SRA, Melhus M, Broderstad AR. Change in prevalence and severity of metabolic syndrome in the Sami and non-Sami population in rural Northern Norway using a repeated cross-sectional population-based study design: the SAMINOR Study. BMJ Open. 2019 Jun 1;9(6):e027791.

Jacobsen BK, Aars NA. Changes in waist circumference and the prevalence of abdominal obesity during 1994–2008 – cross-sectional and longitudinal results from two surveys: the Tromsø Study. BMC Obes. 2016 Sep 21;3:41.

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking

Ernæringsvitenskap – en sunn investering

Magritt Brustad, professor, ernæringsfysiolog, Instituttleder ved Institutt for samfunnsmedisin, UIT Norges arktiske universitet
Guri Skeie, 1. amanuensis, ernæringsfysiolog, Institutt for samfunnsmedisin, UIT Norges arktiske universitet
Hugo Nilsen, klinisk ernæringsfysiolog og leder for Ernæringssenteret, Universitetssykehuset i Nord-Norge

Eple og stetoskap

Eple og stetoskop.
Bilde: Colourbox.

Usunt kosthold er en helserisiko for den enkelte, men det rammer også samfunnet som helhet. Norge må utdanne 700 nye kliniske ernæringsfysiologer for å dekke behovet i helsetjenestene fram mot 2020.

I Norge er usunt kosthold årsaken til flest tapte leveår i befolkningen i følge det globale sykdomsbyrdeprosjektet Global burden of diseases. Bred vitenskapelig dokumentasjon finnes for at kosthold og ernæring kan ha betydning for utviklingen av kreft, diabetes type to og hjerte-karsykdommer.

Overvekt og fedme har blitt betegnet som en epidemi fordi en stadig økende del av befolkningen er rammet. Tall fra Tromsøundersøkelsen viser at en mann fra Tromsø på 180 cm veide i gjennomsnitt 80 kg i 1980, mens gjennomsnittsvekten i 2008 var på 87 kg. Hver fjerde ungdom i alderen 15-17 år var overvektige i følge ungdomsundersøkelsen Fit Futures som ble gjennomført blant skoleelever i Tromsø i 2010-2011.

Både nasjonale og internasjonale undersøkelser viser høy grad av sykdomsrelatert underernæring i både sykehus og kommunale helseinstitusjoner. Gjennomsnittlige tall viser at omlag 30 prosent av pasientene som er innlagt ved sykehus har såpass dårlig ernæringsstatus at den ubehandlet vil bidra til flere komplikasjoner i sykdomsforløpet med lengre liggetid, og derved fordyring av behandlingen. Tilsyn foretatt i 2010 både i spesialist- og kommunehelsetjenesten avdekket manglende fokus på ernæring i behandlingsforløpet med liten eller ingen dokumentasjon vedrørende ernæringsstatus i pasientjournalene.

Økning på 700 årsverk

Magritt Brustad

Magritt Brustad

For å dekke behovet for ernæringskompetanse i kommunene og spesialisthelsetjenesten har Helsedirektoratet beregnet at det trengs én klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger. For å nå dette målet i 2020 er det behov for en økning på 700 årsverk for kliniske ernæringsfysiologer.

Det er kun Universitetet i Oslo og Bergen som per i dag tilbyr studier i ernæringsvitenskap som leder fram til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog. Disse studiestedene har totalt 55 studieplasser på masternivå. Søkningen til disse plassene har vært enorm.

Ny utdanning til Tromsø?

Ved UiT Norge arktiske universitet jobbes det nå for å kunne etablere et bachelor- og masterstudieprogram i ernæringsvitenskap. Studiet skal lede fram til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog.

Fagmiljøet, viljen og engasjementet er godt tilstede for å få dette til. Nå gjenstår det bare at de bevilgende myndigheter velger å satse ved å legge dette studiet inn i statsbudsjettet for 2015. Det vil være godt investerte penger som på sikt vil styrke helsetjenestene og folkehelsen i nord.

Store utfordringer i nord

Guri Skeie

Guri Skeie

Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) er det bred erfaring og stor aktivitet relatert til klinisk ernæring. Ernæringsarbeidet ved UNN er i hovedsak organisert i et ernæringssenter som har som hovedoppgave å få til tverrfaglig samarbeid mellom leger, sykepleiere og kliniske ernæringsfysiologer, slik at ernæringsarbeid kan bli en integrert del av den medisinske behandlingen. Klinisk ernæringsfysiolog, som er den yrkesgruppen som har autorisasjon til å gi kostveiledning ved sykdom, spiller en sentral rolle i dette samarbeidet. I tillegg til å veilede pasienter, underviser de også ved lærings- og mestringstilbud, samt gir opplæring og veiledning av annet helsepersonell. UNN har til dels hatt store utfordringer med å rekruttere og beholde ernæringsfaglig kompetanse ved sykehuset og stillinger har i perioder stått ubemannet.

Å løse rekrutteringsproblematikken knyttet til behovet for ulike helseprofesjoner i nord ved å legge aktuelle studier til landsdelen har vist seg å være vellykket. Lege-, tannlege- og farmasiutdanningen er gode eksempler på dette. Et studietilbud i ernæringsvitenskap ved UiT vil derfor bety økt ernæringskompetanse til helsesektoren i nord.

Sterkt forskningsmiljø ved UiT

Hugo Nilsen

Hugo Nilsen

Ernæringsvitenskapen handler om kosthold og næringsstoffers betydning for kropp og helse i alle livets faser. Faget er nært relatet til fagdisiplinene medisin og biokjemi. I Oslo har ernæringsstudentene fulgt medisinerutdanningen de første tre semestrene. En tilsvarende modell har vært utgangspunktet for studieplanen for ernæringsvitenskap også i Tromsø.

Ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT har fagmiljøene knyttet til de store befolkningsundersøkelsene vist at vi kan drive forskning på betydningen av kosthold og ernæring for helsen i befolkningen på høyt internasjonalt nivå. Forskning på kosthold og kreftutvikling har stått sentralt her. Eksterne evalueringer har gitt denne forskningen ved UiT karakteren eksellent.

Det som til enhver tid er sunt

Kosthold, helse og ernæring angår alle og er noe de fleste har en formening om. Kommersielle aktører, tabloide fremstillinger og populærvitenskapelige forenklinger har dessverre fått betydelig definisjonsmakt over hva som er sunn kost. Motstridende budskap med kort holdbarhet har nok bidratt til forvirring og usikkerhet hos mange som ønsker å gjøre sunne kostvalg. Ofte er det media som formidler ernæringsråd til befolkningen, med fokus på forskjellige trenddietter som mangler godt vitenskapelig belegg.

I de senere årene har det blitt utarbeidet retningslinjer for blant annet omfanget av dokumentasjon som skal foreligge før helsemyndighetene kan gi kostholdsråd til befolkningen. Disse retningslinjene sier blant annet at det skal foreligge bredt og entydig vitenskapelig dokumentasjon på helseeffekter før man kan gi offisielle kostråd. Slike kunnskapsoppsummeringer må utføres av fagpersoner som har de nødvendige vitenskapelige kvalifikasjoner innen faget.

Det planlagte studiet i ernæringsvitenskap i Tromsø vil utdanne ernæringsfysiologer som vil inneha solid og vitenskapelig forankret kunnskap om ernæring og helse. Dette vil bety en kvalitetsheving på både helsetjenester og forebyggende helsearbeid i nord.

Kronikken har vært publisert i Nordlys.