Smarttelefon øker muligheten for vellykket brystoperasjon

Skrevet av lege og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry og Louis de Weerd, overlege, professor, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet.

Ny forskning og ekstrautstyr til smarttelefoner gjør at kirurger kan hjelpe flere kvinner til vellykket rekonstruksjon av bryster etter brystkreft.

Ved autolog brystrekonstruksjon hentes en hudlapp med bevarte blodårer (A; gul pil) fra nedre del av magen (B). Denne hudlappen blir så formet til et bryst gjennom en mikrokirurgisk prosedyre hvor plastikkirurger syr sammen de minste blodårene i brystkassen mot blodårene til selve hudlappen. Det skjer ved bruk av et operasjonsmikroskop (C).

 

Å få tilbake et bryst gjennom plastikkirurgisk rekonstruksjon betyr veldig mye for en kvinne som har fullført behandling for brystkreft. Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) har blitt vanligere de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge gjør vi det cirka 30 ganger i året.

Fra mage til bryst

Ved en autolog brystrekonstruksjon blir hud og underliggende fettvev fra nedre del av kvinnens mage brukt til å forme et nytt bryst. Dette gir en høyere pasienttilfredshet, da pasienten får et bryst med naturlig fasade og elastisitet i stedet for en silikonprotese.

Professor Louis de Weerd (t.v) og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry som deltar på en internasjonal kongress om plastikk- og rekonstruktive kirurgi (PAPS CON 2020). Forskningsprosjektet fra UNN/UiT Norge vant prisen for nest beste vitenskapelige presentasjon på denne kongressen. Bilde til høyre: Øverste bilde viser markert område på bukveggen antydet med standard metoder (CT angiografi og ultralyd). Dynamisk bildeteknologi (termografi [midten] og ICG angiografi [nederst]) hos samme pasient viser noe annerledes plassering av slike blodårer. Disse bilder kan fremstilles både før, under og etter en operasjon, noe som viser pågående endringer i blodtilførselen til hudlappen. (Foto: Privat)

For at dette vevet skal overleve som nytt bryst, er det viktig at den såkalte hudlappen får god nok blodforsyning. Under det friske hudvevet ligger det et nettverk av tynne blodårer, og disse er utrolig viktige for å forhindre komplikasjoner etter at det nye brystet er på plass. Små problemer med blodtilførselen kan føre til store problemer. Derfor har det vært mye forskning på å kartlegge blodsirkulasjonen i dette området.

Avansert bildeteknologi

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har klart å finne en metode for å identifisere de beste blodårene og sikre at blodtilførselen til det nye brystet blir god nok. Tidligere brukte vi en standard CT-undersøkelse som viste et stillestående bilde av blodårene til vevet som vi tok fra buken. Nå kan vi bruke smarttelefoner med litt ekstrautstyr og kan da se blodsirkulasjonen live, mens operasjonen pågår. Med den nye metoden kan vi også velge den mest aktive blodåren og dermed sikre best mulig blodforsyning.

Teknikken vi bruker er en kombinasjon av infrarød termografi, som viser sirkulasjon av det varme blodet, og fluorescens angiografi, hvor vi kan overvåke blodsirkulasjonen ved hjelp av et fargestoff i blodet. Både infrarød termografi og fluorescens angiografi er med teknologisk fremgang blitt mer tilgjengelig, og kommer i dag som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris.

Vår forskning viser at det nye utstyret er nyttig i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner. Det gjør at læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles. Dette bidrar i sin tur til å gi mange kvinner bedre livskvalitet og det reduserer faren komplikasjoner for denne typen kirurgiske inngrep. Vi får øye på endringer i sirkulasjonsmønsteret til hudlappen allerede mens operasjonen pågår. Ser vi sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan vi hente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sikre god sirkulasjon i det nye brystet.

Bedre livskvalitet og færre komplikasjoner

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert og godt mottatt på internasjonale kongresser. Ett av de mest interessante funnene fra forskningen vår, er at vi har klart å påvise en sammenheng mellom et sirkulasjonsbilde lest gjennom vårt avansert dynamiske bildekamera, og undersøkelser som normalt krever kontrastvæske sprøytet inne i blodet med bestråling (som CT angiografi).

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

 

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen.  Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

  • Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
  • Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
  • For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
  • Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Av Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

  • 39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
  • 30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
  • 2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

 

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen

Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Sunn frykt

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.

Overdreven frykt

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

Kilder

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist3,           e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the  Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger:   Hertevig forlag.

Kreftpasienter skal behandles ulikt!

Av Erna-Elise Paulsen, lege og ph.d.-student,
Translasjonell Kreftforskningsgruppe IKM

Lungekreftpasienter som har mange immunceller i eller omkring kreftsvulsten har bedre framtidsutsikter enn de som ikke har det. Persontilpasset behandling er derfor løsningen.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Kreft er ikke én sykdom. Kreftceller kan ha helt ulike egenskaper, også innad i én kreftsvulst. Og vevet som omgir en kreftsvulst, påvirker den – på godt og ondt. En kreftbehandling kan ha god virkning hos noen, dårlig hos andre, og med bivirkninger hos alle – i ulik grad. Derfor er persontilpasset behandling viktig.

En utfordring ved persontilpasset behandling, er å forutse hva som er riktig behandling til hver enkelt pasient. Vi trenger å plukke ut de som kan få et bedre og/eller lengre liv etter en tøff, langvarig og kostbar behandling. Vi må også unngå å bruke av pasientens dyrebare tid, og samfunnets penger, på plagsom behandling som ikke vil gi slik nytte. Nye, mer «treffsikre» medikamenter, kan gi bedre effekt og mindre bivirkninger. Men bare hvis de brukes på de riktige pasientene.

Ved å undersøke immunforsvaret i vev fra over 500 lungekreftpasienter, forsøker vi å finne ny kunnskap som kan hjelpe oss til å velge riktig behandling.

Immunforsvaret har hukommelse og bekjemper kreft

De fleste vet at immunforsvaret gir kroppen evnen til å bekjempe infeksjoner, og at vi kan bli immune mot smitte. Det er fordi immunforsvaret kan gjenkjenne en «fiende» og har forberedt ammunisjon til neste smitteangrep. Dette benytter vi oss av ved vaksinering; immunforsvaret får en liten prøvesmak på fienden, og «husker» hvordan infeksjonen kan bekjempes raskt og effektivt, mange år senere.

Det mange ikke vet, er at immunforsvaret også bekjemper unormale celler som kunne blitt til kreftsvulster – hver dag! Noen immunceller (drepeceller) kan ved første møte sprenge (!) de unormale cellene. Andre immunceller (hjelpeceller) gjenkjenner fienden og gir signal til drepecellene om å få jobben gjort. Noen av disse hvite blodcellene blir til «hukommelsesceller», med ammunisjon rettet mot kreftceller. Disse sirkulerer i blodbanen, eller bor i f.eks. lymfeknuter, hud og tarm, klare til å sette i gang en kjapp respons hvis fienden på ny skulle prøve seg.

Men enkelte kreftceller unnslipper immunforsvaret og kreftsvulster oppstår. Faktisk kan kreftsvulster tvinge immunforsvarets celler til å bytte lag. Disse «korrupte» immuncellene kan hjelpe kreftsvulsten til å vokse, f.eks. ved å hjelpe kreftsvulsten til å skaffe seg nye blodårer, eller ved å svekke de «gode» immuncellene.

Prognoser er nyttige, men ikke presise

Vårt viktigste verktøy for å velge behandling ved lungekreft er sykdommens stadium. Det vil si at vi ut fra størrelsen på en kreftsvulst og om kreftcellene har spredt seg, kan beregne pasienters sannsynlige framtidsutsikter (prognoser). For eksempel vil pasienter med stadium I lungekreft ha bedre prognose (ca. 6 av 10 er i live etter fem år) enn pasienter med stadium II sykdom (ca. 4 av 10 lever fem år senere).

Stadieinndeling er et godt hjelpemiddel når vi velger behandling, men det er ikke en presis kunnskap. Mange pasienter med stadium I lungekreft blir helt friske, mens andre får raskt tilbakefall og dør. Noen av de med stadium III sykdom lever mye lenger enn andre. Hvem skal ha mest intensiv behandling og oppfølging, og hvem kan slippe? Her kan immunforsvaret lede oss i riktig retning.

Immunforsvaret kan gjøre oss treffsikre

Vår forskningsgruppe har funnet ut at det som kjennetegner pasienter med god prognose, uansett stadium, er de med opphopning av drepe- og hukommelsesceller i og omkring kreftsvulsten.
Det betyr at mange pasienter med opphopning av slike immunceller overlever lenger enn de som har liknende kreftsvulster, men uten opphopning av immunceller.

Slik ny kunnskap kan endre behandlingsvalgene våre. For det første gir det mulighet til å skreddersy behandlingen bedre. Pasienter uten opphopning av immunceller har dårligere prognoser enn vi har trodd, og de bør kanskje tilbys tilleggsbehandling/oppfølging eller intensivert behandling, mens andre bør slippe. For det andre kan slik ny kunnskap bidra til nye metoder for å behandle kreftsykdom.

I tillegg til at vi kan angripe kreftcellene med f.eks. cellegift, kan nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter, og det råder optimisme også ved f.eks. lungekreft.

Håp

Lungekreft er den krefttypen som tar flest menneskeliv, både i Norge og verden for øvrig. Hvert 5. menneske som dør av kreft, dør av lungekreft. Derfor er forskning på lungekreft viktig, og med immunforsvaret i fokus, har vi håp om ei bedre framtid for lungekreftpasienter.

Håper på skreddersydd behandling av lungekreft

Av Kaja Skjefstad, forskerlinje- og medisinstudent ved UiT. Medlem av forskergruppa Translasjonell kreftforskningsgruppe ved Institutt for medisinsk biologi

Det er en sammenheng mellom forekomst av kjønnshormoner i lungene og overlevelse for pasienter som har fått diagnosen lungekreft.

Kreftsvulsten i lungene påvirkes av kjønshormoner. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Årlig rammes omtrent 2800 nordmenn av lungekreft og det meldes om 2000 dødsfall grunnet lungekreft hvert år. Dette gjør lungekreft til en av kreftsykdommene med dårligst prognose og kun 15 % av lungekreftpasienter lever 5 år etter de har fått diagnosen. Dette gjør lungekreft til den kreftformen som tar flest liv i Norge.

Sjansen for å overleve en kreftdiagnose er doblet siden 60-tallet, ifølge kreftregisteret. Dette skyldes at sykdommen oppdages tidligere i forløpet, samt at nye og mer effektive behandlingsmetoder er utviklet. På tross av fremskritt innenfor kreftbehandling generelt, har lungekreftdødeligheten holdt seg så å si konstant i samme tidsperiode. Høy dødelighet skyldes i all hovedsak sen diagnostisering av sykdommen grunnet mangel på symptomer tidlig i sykdomsutviklingen. Sen diagnostisering fører til at hos ¾ av lungekreftpasienter oppdages kreftsykdommen for seint til at den kan kureres ved hjelp av kirurgisk behandling. Selv for de resterende ¼ som får fjernet kreftsvulsten ved kirurgi, er risikoen for tilbakevennende sykdom stor. Mange opplever videre spredning av lungekreften.

Vi sjekket 335 kreftpasienter

8 av 10 lungekrefttilfeller skyldes tobakksrøyking. Andre risikofaktorer, som radon og asbest, er også forbundet med utvikling av kreftsykdom. Nyere forskning har vist at kjønnshormoner kan spille en viktig rolle i utviklingen av lungekreft. Vi ved Translasjonell kreftforskningsgruppe ønsket å undersøke hvorvidt vi kunne påvise en slik sammenheng i vår pasientgruppe.

Vårt forskningsmateriale består av 335 lungekreftpasienter som fikk operert ut sine kreftsvulster ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og Nordlandssykehuset i Bodø i tidsrommet 1990-2004. Vi ønsket å undersøke forekomsten av det kvinnelige kjønnshormonet progesteron i kreftsvulstene og utforske hvorvidt vi kunne observere en sammenheng mellom forekomsten av hormonet og overlevelse i pasientgruppen. Progesteron produseres i store mengder under eggløsningen, og hormonet spiller en avgjørende rolle under graviditet. Flere studier har også vist at progesteron kan spille en viktig rolle i utviklingen av ulike kreftformer.

Kjønnshormon påvirker kreftsvulsten

Våre undersøkelser viste at kvinnelige pasienter med kreftsvulster med høye nivåer av progesteronreseptor, proteinet som binder og aktiveres av hormonet progesteron, hadde dårligere overlevelse enn kvinner som hadde lavt progesteronreseptornivå i sine kreftsvulster. Videre viste våre analyser at hos pasienter der støttevevet rundt kreftsvulsten inneholdt progesteronreseptorer, observerte vi en økt overlevelse. Dette viser at forekomsten av reseptorer kan spille ulike roller i kreftutvikling, avhengig av hvor i kreftsvulsten proteinet befinner seg. I klinisk praksis kan påvisning av progesteronreseptorforekomst dele lungekreftpasientene inn i reseptor positive og reseptor negative grupper og være med i utviklingen av en mer skreddersydd behandling for denne pasientgruppen. Håpet er at hormonbehandling av lungekreft kan innføres på lik linje med behandlingen av brystkreft, som har ført til en markant økning i overlevelse blant brystkreftrammede kvinner.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Steroids.

Personlig tilpasset kreftbehandling

Av Tom Dønnem, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Roy Bremnes, professor ved IKM og overlege ved Kreftavdelingen, UNN, Eiliv Lund, professor ved ISM og Lill-Tove Busund, professor ved IMB og overlege ved Patologisk avdeling, UNN

Kreftforskning er nok et puslespill som aldri blir helt ferdig. Likevel – dess flere brikker man har fått på plass i et puslespill, desto enklere er det å se deler av bildet som kan gi mening. Pusler man flere i lag og samarbeider godt, er det større sjanse for at man fortere finner noe som gir mening og vi kan bruke det i forebygging, diagnostisering eller behandling av kreft.

I disse dager etablerer vi et senter ved Det Helsevitenskapelige Fakultetet, UiT, som kan dra nytte av kunnskap innen basalforskning, klinisk forskning og befolkningsstudier og å lage bruer mellom disse måtene å se verden på. Et av hovedmålene er å bidra til at kreftbehandlingen skal bli mer personlig tilpasset.

Illustrasjonsbilde colourbox.com

Kreftbehandling virker ikke likt på alle pasienter. Biomarkører kan på sikt fremme individuell behandling for kreftpasienter, og være nyttig for å finne riktig diagnose og forutsi prognose. Illustrasjonsbilde colourbox.com

Som det står skrevet på Kreftforeningens hjemmesider, så har overlevelse etter kreftsykdom økt betraktelig de siste tiårene grunnet bruk av mer avansert og omfattende diagnostikk og behandling. Mange kreftpasienter mottar imidlertid behandling som er uten effekt eller betydning for overlevelsen, men som kan innebære betydelige bivirkninger. Det er derfor viktig å utvikle et behandlingstilbud som er bedre persontilpasset, der behandlingen er basert på biologien i den enkelte pasient sin kreftsvulst. Hensikten er å gi målrettet behandling til de pasientene som kan ha nytte av den. Noen liker å kalle dette skreddersydd behandling.

Da er det viktig at skredderne vet hva de gjør. Som regel er det patologene som finner ut type og alvorlighetsgrad av pasientens kreftsvulst. Dette kan til en viss grad veilede valg av behandling. Dessverre er det relativt sjeldent at medisinske beslutninger er en svart-hvit situasjon, det er mange gråsoner. Persontilpasset kreftbehandling tilstreber å finne redskap som kan hjelpe oss i disse beslutningene ved å gjøre gråsonene så små som mulig. I den daglige pasientbehandlingen får vi hjelp til å ta avgjørelser i disse gråsonene gjennom en rekke nasjonale retningslinjer – ofte knyttet opp mot ulike krefttyper. Representanter fra de ulike helseregionene samles jevnlig i tverrfaglige nasjonale grupper, der hver gruppe er ansvarlig for sin krefttype, for å revidere disse retningslinjene slik at behandlingen kan bedres ytterligere og være lik uansett hvor man bor i landet. Disse representantene er også aktive i internasjonale fora og kan bidra med ny kunnskap og bringe ny kunnskap med seg hjem, noe som medfører stadig forbedring av kreftbehandlingen.

Likevel kan “den skreddersydde dressen” ofte bli for vid eller for trang. Et ikke utypisk scenario er at vi tilbyr en behandling som kan være til hjelp hos 30 % av pasientene, men innebærer en overbehandling med potensielle bivirkninger hos 70 %. Noen ganger finnes flere behandlingsalternativ hvor man først prøver den ene type behandling, hjelper ikke denne prøver man den neste. Det ideelle hadde selvsagt vært at vi på forhånd visste hvilken behandling som hjalp den enkelte pasient. Vi er heldigvis i ferd med å få stadig flere slike hjelpemidler. Det har kommet mange analyser både i blod og i selve kreftsvulsten som hjelper oss i å øke treffsikkerheten i kreftbehandlingen. Disse kalles biomarkører. Mange av disse har kommet inn i ulike beslutningskart og hjelper oss i å øke presisjonen i behandlingen.

Men veien til gode biomarkører er som oftest svært lang og det kreves som regel forskning over mange år før de kan brukes i valg av kreftbehandling. Biomarkører kan i tillegg til å bestemme behandling også være nyttig når man skal finne riktig diagnose og forutsi prognose. Også i screeningsammenheng, hvor man prøver å skille ut de som trenger videre utredning for finne ut hvorvidt de har kreft eller ikke, kan biomarkører potensielt ha en nytteverdi.

Grunnlaget for å identifisere biomarkører og deres rolle i nye behandlingsprinsipper er forskning. Grunnlaget for forskning på dette feltet er blant annet tilgang på blod og vev fra både kreftpasienter og friske personer. Gode biobanker hvor man kan få tilgang til dette er derfor svært viktig. Dette kan man oppnå gjennom befolkningsstudier som eksempelvis Tromsøundersøkelsen eller Kvinner og Kreft studien. I den sistnevnte har over 170.000 kvinner samtykket i å fylle ut spørreskjema og omlag 50.000 av disse har gitt blod til bruk for videre analyser. Dette er eksempler på gode befolkningsbiobanker. I tillegg er det viktig å ha tilgang på biomateriale ved diagnosetidspunkt og i behandlingsforløpet. Vi er i ferd med å etablere en generell biobank der vi vil samle kreftvev og blod fra nyopererte kreftpasienter ved Universitetssykehuset Nord-Norge. I tillegg har vi tilgang på kreftvev som er lagret i arkiv ved våre patologiske avdelinger. Norge er kjent for å ha gode biobanker og komplett registrering av kreftforekomst gjennom Kreftregisteret. Dette er vi som forskere takknemlig for. Gjennom nasjonale samarbeidsgrupper har vi i tillegg mulighet til å teste ut våre lovende biomarkører i store pasientstudier.

Således har vi et godt utgangpunkt for videre forskning. Helse nord, Universitetssykehuset Nord-Norge og Universitetet i Tromsø er gode bidragsytere inn i denne typen forskning, men frivillige aktører som Kreftforeningen er også viktige samarbeidspartnere. Kreftforeningens kommende innsamlingsaksjon ”Krafttak mot kreft” vil bidra med midler til ulike prosjekt knyttet til personlig tilpasset kreftbehandling.

Vi gleder oss til å pusle videre.

Publisert i Nordlys.

Nye kreftmedisiner fra Viagra

Av Aina Westrheim Ravna, førsteamanuensis og Georg Sager, professor,  begge ved Institutt for medisinsk biologi

I Tromsø forsker vi på utvikling av legemidler som kan gjenopprette kroppens eget forsvar mot kreft

viagra

Illustrasjon: Roy Lyså

Utvikling av nye og bedre legemidler kan gi helt andre resultater enn det forskerne opprinnelig hadde tenkt seg.

Ereksjon var en uventet bivirkning da legemiddelfirmaet Pfizer utførte kliniske utprøvinger av et medikament som var ment å brukes mot hjerte- og karsykdommer.

Viagra ble i stedet markedsført for å behandle impotens, men dette legemiddelet har også flere andre og interessante virkninger på kroppen.

Ved vårt laboratorium studerer vi potensielle legemidler basert på Viagra-molekylet som kan hemme veksten av kreftceller.

Påvirker signalmolekyler

Syklisk GMP (cGMP) er et signalmolekyl som holder til inne i kroppens celler og har ansvaret for at cellene fungerer normalt. Forskere i Tromsø har observert at pasienter med visse typer kreft skiller ut mye cGMP i urinen.

Forklaringen på dette er at cGMP bidrar til regulering av normal cellevekst. I lave konsentrasjoner kan molekylet stimulerer veksten mens det i høye konsentrasjoner hemmer veksten.

Kreftcellene prøver å gjøre mot stand mot den normale reguleringen ved å pumpe cGMP ut av cellene. Dette forklarer hvorfor økt mengde av cGMP gjenfinnes i urinen ved noen former for kreft.

Bli kvitt avfallsstoff

I kroppen finnes det ulike typer celler (blodceller, nerveceller, muskelceller etc.). For å overleve må hver eneste av kroppens celler få næringsstoffer transportert inn og bli kvitt avfallsstoffene som de selv produserer.

I celleveggen finnes det mange ulike pumper som hjelper til med dette. Noen av disse pumpene skiller også ut signalmolekyler, samt legemidler og giftstoffer. Vi har studert en slik pumpe i årevis; den såkalte cGMP-pumpen.

For å bli kvitt cGMP, produserer kreftcellene mange flere slike pumper og monterer dem i cellemembranen. Dermed får kreftcellene en lav og vekststimulerende cGMP-konsentrasjon i stedet for en høy og veksthemmende konsentrasjon.

Ved vårt laboratorium ved UiT har vi vist at Viagra kan blokkere denne pumpen. Dermed øker mengden cGMP inne i cellene. Når nivået av cGMP blir høyt nok, begår kreftcellene selvmord. På denne måten kan man utnytte kroppens eget kreftforsvar.

Design av nye legemidler

Legemidler er små molekyler som binder seg til stedene i kroppen hvor de virker, på samme måte som en nøkkel passer i en lås. Kanskje kan vi file litt på en gammel nøkkel og få den til å passe bedre i låsen. Og enda bedre er det om vi kan lage en ny nøkkel som bare virker i låsen på kreftcellene.

Om Viagra i seg selv er egnet som legemiddel til bruk i kreftbehandling kan nok diskuteres og må undersøkes videre. Vi har tatt utgangspunkt i Viagra-molekylet for å lage bedre hemmere av cGMP-pumpen.

Dette kalles “drug design”, og er en metode hvor man konstruerer nye legemidler som kan virke bedre og gi færre bivirkninger enn de som finnes på markedet i dag. Jo mer spesialiserte legemiddel-molekylene blir, jo færre bivirkninger vil pasienten oppleve.

Pumpen for cGMP er et stort molekyl som sitter fast i cellemembranen. Pumpen er om lag 400 ganger større enn Viagra-molekylet. Gjennom pumpen går det kanal som kan ferge småmolekyler fra innsiden til utsiden av cellene.

Viagra setter seg fast inne i kanalen og hindrer at cGMP slipper forbi. Dette er umulig å se med det blotte øyet, men ved hjelp av avansert datateknologi har vi forstørret pumpen og laget en 3-dimensjonal modell.

Ved hjelp av molekylmodellering kan vi finne stedet hvor Viagra og lignende stoffer setter seg fast. Vi studerer altså hvordan låsen og nøkkelen ser ut og hvordan de passer sammen.

Dermed kan vi foreslå endringer i Viagra-molekylet; enten file på den gamle nøkkelen eller prøve å lage nye nøkler.

Mer potent enn Viagra

Vi har i samarbeid med forskere ved University of California, San Diego, funnet flere sildenafil-lignende molekyler som gir sterkere hemning av cGMP-pumpen enn Viagra.

Nå vil vi undersøke om også de nye forbindelsene hemmer veksten av kreftceller. Senere må det utføres kliniske studier på mennesker for å kartlegge om stoffene har den ønskede virkning som kreftmedisin og om de gir alvorlige bivirkninger.

Arbeidet vårt er de første skritt på en lang vei som skal gi nye legemidler for å behandle kreftpasienter. Så langt er resultatene svært lovende.

Forskningen vår har altså som mål å styrke kroppens naturlige kreftforsvar ved å gjenopprette naturlige regulering av cellevekst.

Hvis vi Iykkes, viser det hvor viktig det er å satse på forskning og utvikling i “vårt lille land”. Et vellykket resultat vil bety aller mest for kreftpasientene.

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys.