Kreftpasienter skal behandles ulikt!

Av Erna-Elise Paulsen, lege og ph.d.-student,
Translasjonell Kreftforskningsgruppe IKM

Lungekreftpasienter som har mange immunceller i eller omkring kreftsvulsten har bedre framtidsutsikter enn de som ikke har det. Persontilpasset behandling er derfor løsningen.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Kreft er ikke én sykdom. Kreftceller kan ha helt ulike egenskaper, også innad i én kreftsvulst. Og vevet som omgir en kreftsvulst, påvirker den – på godt og ondt. En kreftbehandling kan ha god virkning hos noen, dårlig hos andre, og med bivirkninger hos alle – i ulik grad. Derfor er persontilpasset behandling viktig.

En utfordring ved persontilpasset behandling, er å forutse hva som er riktig behandling til hver enkelt pasient. Vi trenger å plukke ut de som kan få et bedre og/eller lengre liv etter en tøff, langvarig og kostbar behandling. Vi må også unngå å bruke av pasientens dyrebare tid, og samfunnets penger, på plagsom behandling som ikke vil gi slik nytte. Nye, mer «treffsikre» medikamenter, kan gi bedre effekt og mindre bivirkninger. Men bare hvis de brukes på de riktige pasientene.

Ved å undersøke immunforsvaret i vev fra over 500 lungekreftpasienter, forsøker vi å finne ny kunnskap som kan hjelpe oss til å velge riktig behandling.

Immunforsvaret har hukommelse og bekjemper kreft

De fleste vet at immunforsvaret gir kroppen evnen til å bekjempe infeksjoner, og at vi kan bli immune mot smitte. Det er fordi immunforsvaret kan gjenkjenne en «fiende» og har forberedt ammunisjon til neste smitteangrep. Dette benytter vi oss av ved vaksinering; immunforsvaret får en liten prøvesmak på fienden, og «husker» hvordan infeksjonen kan bekjempes raskt og effektivt, mange år senere.

Det mange ikke vet, er at immunforsvaret også bekjemper unormale celler som kunne blitt til kreftsvulster – hver dag! Noen immunceller (drepeceller) kan ved første møte sprenge (!) de unormale cellene. Andre immunceller (hjelpeceller) gjenkjenner fienden og gir signal til drepecellene om å få jobben gjort. Noen av disse hvite blodcellene blir til «hukommelsesceller», med ammunisjon rettet mot kreftceller. Disse sirkulerer i blodbanen, eller bor i f.eks. lymfeknuter, hud og tarm, klare til å sette i gang en kjapp respons hvis fienden på ny skulle prøve seg.

Men enkelte kreftceller unnslipper immunforsvaret og kreftsvulster oppstår. Faktisk kan kreftsvulster tvinge immunforsvarets celler til å bytte lag. Disse «korrupte» immuncellene kan hjelpe kreftsvulsten til å vokse, f.eks. ved å hjelpe kreftsvulsten til å skaffe seg nye blodårer, eller ved å svekke de «gode» immuncellene.

Prognoser er nyttige, men ikke presise

Vårt viktigste verktøy for å velge behandling ved lungekreft er sykdommens stadium. Det vil si at vi ut fra størrelsen på en kreftsvulst og om kreftcellene har spredt seg, kan beregne pasienters sannsynlige framtidsutsikter (prognoser). For eksempel vil pasienter med stadium I lungekreft ha bedre prognose (ca. 6 av 10 er i live etter fem år) enn pasienter med stadium II sykdom (ca. 4 av 10 lever fem år senere).

Stadieinndeling er et godt hjelpemiddel når vi velger behandling, men det er ikke en presis kunnskap. Mange pasienter med stadium I lungekreft blir helt friske, mens andre får raskt tilbakefall og dør. Noen av de med stadium III sykdom lever mye lenger enn andre. Hvem skal ha mest intensiv behandling og oppfølging, og hvem kan slippe? Her kan immunforsvaret lede oss i riktig retning.

Immunforsvaret kan gjøre oss treffsikre

Vår forskningsgruppe har funnet ut at det som kjennetegner pasienter med god prognose, uansett stadium, er de med opphopning av drepe- og hukommelsesceller i og omkring kreftsvulsten.
Det betyr at mange pasienter med opphopning av slike immunceller overlever lenger enn de som har liknende kreftsvulster, men uten opphopning av immunceller.

Slik ny kunnskap kan endre behandlingsvalgene våre. For det første gir det mulighet til å skreddersy behandlingen bedre. Pasienter uten opphopning av immunceller har dårligere prognoser enn vi har trodd, og de bør kanskje tilbys tilleggsbehandling/oppfølging eller intensivert behandling, mens andre bør slippe. For det andre kan slik ny kunnskap bidra til nye metoder for å behandle kreftsykdom.

I tillegg til at vi kan angripe kreftcellene med f.eks. cellegift, kan nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter, og det råder optimisme også ved f.eks. lungekreft.

Håp

Lungekreft er den krefttypen som tar flest menneskeliv, både i Norge og verden for øvrig. Hvert 5. menneske som dør av kreft, dør av lungekreft. Derfor er forskning på lungekreft viktig, og med immunforsvaret i fokus, har vi håp om ei bedre framtid for lungekreftpasienter.

Håper på skreddersydd behandling av lungekreft

Av Kaja Skjefstad, forskerlinje- og medisinstudent ved UiT. Medlem av forskergruppa Translasjonell kreftforskningsgruppe ved Institutt for medisinsk biologi

Det er en sammenheng mellom forekomst av kjønnshormoner i lungene og overlevelse for pasienter som har fått diagnosen lungekreft.

Kreftsvulsten i lungene påvirkes av kjønshormoner. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Årlig rammes omtrent 2800 nordmenn av lungekreft og det meldes om 2000 dødsfall grunnet lungekreft hvert år. Dette gjør lungekreft til en av kreftsykdommene med dårligst prognose og kun 15 % av lungekreftpasienter lever 5 år etter de har fått diagnosen. Dette gjør lungekreft til den kreftformen som tar flest liv i Norge.

Sjansen for å overleve en kreftdiagnose er doblet siden 60-tallet, ifølge kreftregisteret. Dette skyldes at sykdommen oppdages tidligere i forløpet, samt at nye og mer effektive behandlingsmetoder er utviklet. På tross av fremskritt innenfor kreftbehandling generelt, har lungekreftdødeligheten holdt seg så å si konstant i samme tidsperiode. Høy dødelighet skyldes i all hovedsak sen diagnostisering av sykdommen grunnet mangel på symptomer tidlig i sykdomsutviklingen. Sen diagnostisering fører til at hos ¾ av lungekreftpasienter oppdages kreftsykdommen for seint til at den kan kureres ved hjelp av kirurgisk behandling. Selv for de resterende ¼ som får fjernet kreftsvulsten ved kirurgi, er risikoen for tilbakevennende sykdom stor. Mange opplever videre spredning av lungekreften.

Vi sjekket 335 kreftpasienter

8 av 10 lungekrefttilfeller skyldes tobakksrøyking. Andre risikofaktorer, som radon og asbest, er også forbundet med utvikling av kreftsykdom. Nyere forskning har vist at kjønnshormoner kan spille en viktig rolle i utviklingen av lungekreft. Vi ved Translasjonell kreftforskningsgruppe ønsket å undersøke hvorvidt vi kunne påvise en slik sammenheng i vår pasientgruppe.

Vårt forskningsmateriale består av 335 lungekreftpasienter som fikk operert ut sine kreftsvulster ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og Nordlandssykehuset i Bodø i tidsrommet 1990-2004. Vi ønsket å undersøke forekomsten av det kvinnelige kjønnshormonet progesteron i kreftsvulstene og utforske hvorvidt vi kunne observere en sammenheng mellom forekomsten av hormonet og overlevelse i pasientgruppen. Progesteron produseres i store mengder under eggløsningen, og hormonet spiller en avgjørende rolle under graviditet. Flere studier har også vist at progesteron kan spille en viktig rolle i utviklingen av ulike kreftformer.

Kjønnshormon påvirker kreftsvulsten

Våre undersøkelser viste at kvinnelige pasienter med kreftsvulster med høye nivåer av progesteronreseptor, proteinet som binder og aktiveres av hormonet progesteron, hadde dårligere overlevelse enn kvinner som hadde lavt progesteronreseptornivå i sine kreftsvulster. Videre viste våre analyser at hos pasienter der støttevevet rundt kreftsvulsten inneholdt progesteronreseptorer, observerte vi en økt overlevelse. Dette viser at forekomsten av reseptorer kan spille ulike roller i kreftutvikling, avhengig av hvor i kreftsvulsten proteinet befinner seg. I klinisk praksis kan påvisning av progesteronreseptorforekomst dele lungekreftpasientene inn i reseptor positive og reseptor negative grupper og være med i utviklingen av en mer skreddersydd behandling for denne pasientgruppen. Håpet er at hormonbehandling av lungekreft kan innføres på lik linje med behandlingen av brystkreft, som har ført til en markant økning i overlevelse blant brystkreftrammede kvinner.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Steroids.