omsorg ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Derfor bør vi forske på egen undervisning

Apr

2021

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Mar

2021

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Mar

2021

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nord, Bodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040. Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Oct

2020

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning. Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Oct

2020

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

Det er noe som er viktig at du vet:

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Sep

2020

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

Hukommelsesteam/demenskoordinator
De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
Pårørendeskole
Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
Aldring og helse
Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Jul

2020

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen. Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Kommer du fra en fin familie?

Jul

2019

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Pårørendeskolen – et nyttig, men lite kjent tilbud

Sep

2018

Demens berører pårørende. Det finnes få offentlige tjenestetilbud rettet mot pårørende til personer med demenssykdom. Pårørendeskolen er ett av dem. Dessverre er det mange som ikke kjenner til tilbudet. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Innlegget er skrevet av, stipendiat Jill-Marit Moholt ved Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved Institutt for helse og omsorgsfag UiT Norges arktiske universitet.

Flere blir eldre, og dette fører til at antallet som får demenssykdom øker. Personer med demenssykdom blir etter hvert avhengige av hjelp for å klare seg i dagliglivet. Pårørendes hjelpeinnsats er stor. Målt i timer er den faktisk flere ganger høyere enn hjelpen som gis fra det offentlige. Samtidig er det kjent at over tid kan omfattende omsorgsoppgaver bli belastende. For noen pårørende blir belastningen så stor at de selv blir syke.

Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demenssykdom. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Funn fra en omfattende forskningsstudie i regi av Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet, tyder på at informasjonen ikke når alle. Bare en av seks pårørende hadde deltatt på pårørendeskolen.

Pårørendeskolen er et nyttig tilbud

En datter fortalte oss om moren sin. Hun fortalte om symptomer som nedsatt hukommelse, språkproblemer, desorientering og nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter, og hun fortalte om symptomer som ble forverret over tid. Hun sa:

«Den viktigste hjelpen for meg var pårørendeskolen. Før den, var det mye informasjon på kort tid. Først mistanke, også få mamma til å innse sykdommen, eller å få lov til å ta henne med til lege. Da gikk det ganske fort. Vi kom til sykehuset og der ble vi tatt inn på samtale og fikk vite. Vi fikk bekreftelsen. Deretter ble det stille. Jeg satt bare foran dataen og tenkte, hvor kan jeg få tak i informasjon? Jeg googlet, og da kom det med pårørendeskole opp. Jeg ville jo vite hva denne sykdommen er for noe og hva kunne vi gjøre? Hvilken medisin, hvor mye og alle de spørsmålene om hva og hvor. Det hjalp pårørendeskolen meg med».

LES OGSÅ: «Å leve med demens»

Pårørendeskolen finnes i dag i de fleste kommuner, og målet er at kurset skal være tilgjengelig over hele landet innen 2020. Faste temaer gjennom forelesninger og samtaler i grupper er sykdomslære, kommunikasjon, pårørendes situasjon, lovverk og tilbud fra helse- og omsorgstjenestene og frivillige organisasjoner i kommunen. Andre aktuelle tema er holdninger til demens, tap- og sorgreaksjoner, stress og mestring, tekniske hjelpemidler, utfordrende adferd og sosiale aktiviteter.

Vi undersøker pårørendes erfaringer

Vi er nå i gang med å kartlegge hvorfor så få har deltatt på pårørendeskolen, samt å undersøke erfaringene til dem som har gjennomført kurset. De foreløpige resultatene viser at pårørendeskolen er lite kjent blant pårørende. Flere etterlyser mer informasjon om demenssykdom, sykdomsutvikling og hva de kan forvente seg i tiden fremover. Mange forteller om behovet for å bli sett og anerkjent også for egne behov som pårørende. En datter fortalte om samtalene med andre pårørende som deltok på pårørendeskolen og sa:

«Det var veldig godt å få snakke med noen andre om hvordan det var. For jeg følte meg veldig alene. De i familien og på jobb støtta meg veldig, men jeg hadde behov for å få snakke om hvordan det er for meg, altså for meg om det å være pårørende».

Pårørendeskolen kan også bidra til at pårørende kommer i kontakt med ressurspersoner som demenskoordinator, demensteam og andre som jobber med demensomsorg i kommunen. Disse kan informere og gi råd og veiledning om andre tilgjengelige omsorgstjenester i kommunen, samt være kontaktpersoner i etterkant av kurset.

Teksten har tidligere blitt publisert på debattsidene til «Bladet Nordlys».

Et samlet fagmiljø for internklinikker

May

2018

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Mar

2018

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette. Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne. Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Omsorg i velferdsteknologien si tid

Apr

2016

Av Astrid Gramstad, forsker,
Senter for omsorgsforskning, UiT

Per Hansen er eit friluftslivmenneske. Han vil gjerne gå langt og lenge. Kona til Per veit kor viktig dette er for han, men er bekymra for at han skal rote seg bort når han går ut. Per har nemleg demens, i likheit med om lag 70 000 andre personar i Noreg. For Per betyr dette at han snur døgnet, kan gå ut midt på natta og ikkje finne heim igjen. Dette er sjølvsagt ein svært risikofull situasjon for Per.

For å gjere kvardagane enklare og tryggare for personar som Per og kona, og for å kunne tilby gode tenester til brukarane sine, investerte Stortinget i fjor 70 millionar til satsingar på velferdsteknologi i kommunane.

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande.

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Velferdsteknologi er ikkje eit klart avgrensa begrep, men eksempel på slik teknologi kan vere elektroniske medisindosettar som gjev deg beskjed om når du skal ta medisin, eller digitale arbeidslister for heimetenestene som kan oppdateras fortløpande, der personale kan sjekke medisinlister, journalnotat og skrive rapport utan å vere innom kontoret først.

Eit anna eksempel på velferdsteknologi er noko som fekk store konsekvensar for Per Hansen og kona hans: lokaliserings- og sporingsteknologi, eller GPS. Ved å bruke GPS, kunne Per leggje i veg i visse om at pårørande eller tilsette i heimetenestene ville finne han att om han ikkje kom heim til avtala tid.

Men teknologien gjer ikkje dette aleine. For at den skal fungere etter tilsikta, er ein avhengig av tilstrekkeleg infrastruktur og teknisk støtte, og at folka som er involvert veit kva dei gjer, og kva dei kan gjere om teknologien ikkje fungerer etter tilsikta.

Helsedirektoratet leverte i slutten av januar sin første rapport om gevinstar frå det nasjonale programmet med å innføre velferdsteknologi som ein del av det kommunale tenestetilbodet innan 2020. Rapporten anbefaler mellom anna at GPS blir integrert som ei av tenestene kommunane kan tilby. Helsedirektoratet meiner vidare at digitale arbeidslister i heimetenestene òg kan vere ein lovande teknologi. Kommunane som har innført teknologien, viste seg å spare pengar. Mange pengar. Drammen kommune sparte 6,2 millionar kroner etter at ni av innbyggarane tok i bruk GPS. I tillegg kjende brukarar og pårørande seg tryggare, og dei tilsette treivs betre med arbeidsoppgåvene.

Gevinstrealisering er likevel ikkje ein uforskyldt lottogevinst, men eit resultat av hardt og gjennomtenkt arbeid der fleire aktørar må vere involvert. Kommunen må ha varslingsrutinar for GPS. Pårørande må ofte ta ansvar for å organisere og passe på teknologien. I Per Hansen sitt tilfelle medførte dette at kona måtte ordne med mobilabonnement, sikre at GPS apparatet var lada og at ikkje Per la den frå seg ute.

Dei norske forskarane Ingunn Moser og Hilde Thygesen skriv om Per i eit kapittel av boka «Samhandling for helse». Deira poeng er at ansvar og arbeidsoppgåver ikkje forsvinn ved innføring av GPS, men vert omorganisert til pårørande og tilsette i heimetenestene. Teknologi som GPS påverkar tenestene som blir gitt. Har pårørande og helsepersonell gode nok føresetnadar til å ta ansvar for og bruke teknologien?

Ny teknologi kan vere komplisert. Det skal berre ei uheldig hending til før kjensla av tryggheit kan forsvinne og tilliten til teknologien forvitrar. Har kommunar og helsepersonell kompetanse, kunnskap og ferdigheiter i å bruke den nye teknologien?

Tromsø kommune har innført digital arbeidsliste i ei av sine heimetenestesoner, og forskingsinstituttet NORUT har studert prosessen. Dei peikar i sin rapport på fleire utfordringar her, sett frå dei tilsette sitt perspektiv. Ustabil nettilgang og manglande teknisk support gjorde det vanskeleg for tilsette å venje seg til å bruke, og å stole på den digitale løysinga. Å ta i bruk ny teknologi og å gjere ting på nye måtar er tid- og energikrevjande.

Det er ein annan og ny type kompetanse som krevs av både pårørande og helsepersonell no og i framtida.

Dei må vere teknologikompetente, ha kunnskap om teknologiens moglegheiter, verkeområde og avgrensingar. Kjente arbeidsoppgåver må gjerast på ein ny måte. Å ha tilsyn med Per Hansen inneber noko anna i 2016 enn det gjorde for berre få år sidan. Innføring av velferdsteknologi krev difor at kommunane ikkje berre investerer i ny og spennande teknologi, men òg skaffar seg og investerer i teknologikompetente fagfolk, og organiserer tenestene slik at teknologi kan implementeras klokt og langsiktig.

Denne kronikken ble publisert i Kommunal rapport 24. februar 2016

Tweets by @UiThelsefak