Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Schizofreni – en mulig konsekvens av overgrep?

Av Nina Mørkved, psykolog og stipendiat ved
UiT Norges arktiske universitet

I mediebildet den siste tiden har det fremkommet alvorlige avsløringer av voksne som forgriper seg på barn. Det er på tide at vi snakker hva overgrep kan føre til.

Overgrep og misbruk av barn, kalt barndomstraumer, knyttes til utviklingen av schizofreni og psykose i voksen alder.I en studie gjennomført av forskningsmiljø i Bergen fant vi at nesten 70 % av mennesker med psykose hadde opplevd misbruk og omsorgssvikt i oppveksten, i tillegg til flere og mer alvorlige hendelser sammenliknet med andre mennesker med psykisk lidelser.

Barndomstraumer kan bidra til økt risiko for psykose, skriver stipendiat Nina Mørkved. Foto: www.colourbox.com.

En oppvekst med mishandling og omsorgssvikt

Psykoselidelser, som schizofreni, er fellesbetegnelsen på en sammensatt gruppe psykiske lidelser, kjennetegnet av en nedsatt eller manglende evne til å skille mellom hva som er virkelig, og hva som ikke er virkelig. Typisk er at en ser eller hører ting andre ikke gjør, eller har tanker om verden som ikke stemmer.

Det er mange ulike årsaker til at mennesker utvikler en psykose. Blant annet kan faktorer i miljøet, som barndomstraumer, bidra til økt risiko for psykose.

Vi sammenliknet 52 psykosepasienter og 52 pasienter med andre psykiske lidelser, som angst og depresjon. Målet var å finne ut av om pasientene med en psykose hadde opplevd flere og mer alvorlige hendelser i barndommen.

Menneskene med psykose rapporterte om en barndom preget av ulike former for misbruk og omsorgssvikt i større grad enn pasientene med andre psykiske lidelser. Dette var spesielt knyttet til fysisk og seksuelt misbruk, og fysisk forsømmelse.

  • Nesten syv av ti psykosepasienter i vår studie angav at de har vært utsatt for ett eller flere traumer, sammenliknet med fire av ti pasienter i den andre gruppen
  • En av ti psykosepasienter hadde opplevd fire eller flere slike hendelser, noe ingen i den andre pasientgruppen rapporterte

Resultatene bekrefter nasjonal og internasjonal forskning – barndomstraumer, altså det å ha opplevd alvorlig misbruk og omsorgssvikt i ung alder, må tas på alvor!

Når voksne mennesker svikter

…må barna betale prisen. Mishandling av barn omtales av WHO som et globalt problem med livslange negative konsekvenser. Ulike former for mishandling er hyppig forekommende, og blir sjelden oppdaget. Dette er problematisk, da barndomstraumer anses som en risikofaktor for utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, som psykoser og schizofreni.

Men, hvordan kan vi forklare dette?

Noen mener at det å utsettes for alvorlig overgrep og mishandling kan føre til at hjernen endrer seg.

En konsekvens av endringer i hjernen kan være en lavere terskel for å tåle hverdagslig belastning, slik at relativt lite stress fører til at man overveldes. En annen mulighet er at uttrykket til enkelte gener endrer seg, og fører til en sårbarhet for å utvikle en psykoselidelse. Det kan være at disse barna vokser opp med negative grunnleggende tanker om seg selv og andre; at de har mindre verdi, eller at mennesker ikke er til å stole på. Dette kan bidra til en betydelig psykologisk belastning – en følelsesmessig vei inn i psykosen.

Vi vet dessverre ikke svaret på dette. Sannsynligvis er det en sammensatt forklaring på en sammensatt problemstilling. Det finnes også mennesker med psykose som aldri har opplevd traumer, og ikke alle som har opplevd traumer utvikler psykose senere i livet.

Forventet levetid reduseres med 20 år

Vi vet at mennesker med psykoselidelser har en risiko for å samtidig utvikle andre psykiske og fysiske lidelser.

Vi vet at det er en risiko for å utvikle rusavhengighet, og økt risiko for selvmord.

Vi vet at mennesker med schizofreni har en redusert forventet levetid på 20 år grunnet blant annet hjerte- og karlidelser.

Det er altså snakk om en alvorlig psykisk lidelse, med store konsekvenser for den som rammes, familien og for samfunnet. Hva kan vi gjøre med dette? Et sted å starte, er at alle som har ansvar for barns oppvekst, oppdragelse, omsorg og velvære, er klar over hva mange barn utsettes for, og konsekvensene av dette.

Referanse

Mørkved, N., Endsjø, M., Winje, D., Johnsen, E., Dovran, A., Arefjord, K., Kroken, R. A., Helle, S., Anda-Ågotnes, L. G., Rettenbacher, M. A., Huber, N. & Løberg, E. M. (2017). Childhood trauma in schizophrenia spectrum disorders as compared to other mental health disorders. Psychosis, 9(1), 48-56. doi:10.1080/17522439.2016.1201135