Polio – sykdommen som nesten er utryddet med vaksiner

Vaksiner er kanskje vårt viktigste våpen mot utbrudd av alvorlige infeksjonssykdommer. Vaksinasjon en enkel prosess, forholdsvis billig og gir flere tiår med beskyttelse. Alternativet er å måtte behandle infeksjonene med medisiner som antibiotika. Vaksiner er usedvanlige viktige i kampen mot overdreven antibiotikabruk med økt antibiotikaresistens som resultat.

Et barn får poliovaksine. Foto: India Polio Communication Review

Innlegget er skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT

Poliomyelitt, eller polio som sykdommen ble kalt, rammet oftest barn. De første symptomene var influensa-lignende; feber, men uten snørr og hoste. Deretter smerter og lammelser i bein og armer. For noen ble åndedrettet også lammet, dette resulterte oftest i død. Selv om en på 3500 år gamle steintavler kan se personer som har typiske polioskader, er de første beskrivelsene av sykdommen fra tidlig på 1800-tallet. Først fire pasienter i 1808 med polio-lignende sykdom i Gøteborg, nye fire i 1835 i Worksop, England, og i 1841, ti pasienter i fra Louisiana, USA. Lammelsene var permanente og føtter og armer uten virksomme muskler ble raskt deformerte. Tilfellene kom oftest samtidig som lokale utbrudd.

Sannsynligvis ble verdens første beskrevne utbrudd av smittsom poliosykdom gjort av den norske legen Andreas Christian Bull i Sør-Odal i 1868. Senere ble det klart at sykdommen som paralyserer pasientene er et virus.

Polioviruset spres fra syke via avføring og kommer som oftest inn i pasienten via munn og tarm. Viruset angriper så ryggmargen slik at nervene ikke kan kommunisere med musklene og permanent lammelse oppstår. Kun 0,5 prosent av de som blir smittet med poliovirus får permanente paralyser.

Polioepidemiene i det 20. århundre

Det er først fra begynnelsen av 1900-tallet vi får internasjonale og nasjonale tall som viser størrelsen på utbruddene av poliosykdom. Det første store utbruddet i USA kom i 1916 med over 26000 tilfeller av paralyserte barn og ca. 7000 døde. I tiden fram til 1945 var det årlig 2000 til 16000 tilfeller. I 1947 begynte den store epidemien som toppet seg i 1952 med 57628 rapporterte tilfeller av paralytisk polio, der 3145 døde.

I Norge ble det i 1905 registrert hele 952 tilfeller, 422 klassifisert som invalide, og 84 døde. Allerede i 1911 kom nok et utbrudd, 1158 nye poliotilfeller, hele 20 prosent døde, og over 500 ble invalide. Denne gangen var det områdene fra Trøndelag til og med Troms som ble sterkest rammet. Lignende utbrudd skjedde i 1925 (ca. 680 syke), 1936 (ca. 1000 syke), og 1941 (1800 tilfeller).

Fra 1941 og fram til 1950 var det i snitt 400 tilfeller årlig i Norge. Da kom et stort utbrudd som toppet seg i 1951 med 2233 tilfeller, av disse 1563 med betydelige lammelser. I 1955 var tiden for de store utbruddene over. Et mindre utbrudd kom 1958, som faset ut i 1965. Det siste tilfelle av poliosykdom som ble smittet i Norge skjedde i 1969. Vi har også hatt noen få personer som er smittet i utlandet og tatt med seg viruset til Norge, men uten videre spredning.

Poliovaksinen ankommer Fornebu 4. oktober 1956

Vaksine mot polio

I USA var det stor jubel og massiv mediedekning da Jonas Salk og Thomas Francis kl. 10.30 den 12. april 1955 offentligjorde at de hadde forsket fram en injeksjonsvaksine bestående av drepte poliovirus som ga god beskyttelse. To timer etter annonseringen utstedte Helsedepartementet produksjonslisens for vaksinen.

Mediaoppfølgingen var stor den 4. oktober 1956, da et SAS fly landet på Fornebu med de første 57850 små nedkjølte doser med poliovaksine. Overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet sto klar til å ta de i bruk.

Allerede i 1954 prøvde Albert Sabin ut en vaksine bestående av levende, men så svekkede poliovirus at de ikke kunne fremkalle sykdom. Denne vaksinen ble i perioden 1955 til 1961 testet ut på over 100 millioner mennesker i Russland, Øst-Europa, Singapore og Nederland før den ble satt i produksjon. Denne vaksinen hadde den fordel at man ikke behøvde å bli injisert, men kunne dryppe den på en sukkerbit så pasienten fikk svelge vaksinen. Sabins vaksine hadde lengre effekt og bedre beskyttelse mot poliosykdom og ble etter hvert verdensledende.

Kan poliosykdom utryddes?

Norge ble erklært poliofritt sammen med resten av Europa i 2004, intense vaksinekampanjer rettet mot barn og unge. Men for alle praktiske formål var det ingen som ble smittet her i landet etter 1969.

Australian Medical Task Force hjelper en poliorammet pike med nye krykker. Foto: Australian Department of Defence

Suksessen med å eliminere kopper hos mennesker i 1980 ved hjelp av vaksiner, gjorde at man tenkte at det var en mulighet for at også poliosykdom kunne fjernes. I 1988 vedtok derfor Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Finansieringen har vært unik; i perioden 1985-2019 er det blitt gitt 123 milliarder NOK. De største giverne har vært USA med 25 milliarder, England med 12 milliarder, Bill og Melinda Gates Foundation med 25 milliarder og Rotary International med hele 13 milliarder NOK. Antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 er nå blitt redusert med over 99,99 prosent.

Per november 2018 er det kun Afghanistan (15 pasienter) og Pakistan (4 pasienter) som har rapportert om poliosykdom forårsaket av tradisjonelt poliovirus. Men en noe mildere form for poliosykdom kan i sjeldne tilfeller oppstå fra det levende vaksineviruset. Dette kalles vaksineindusert poliovirus ykdom og skjer hos barn og voksne med antatt svekket immunsystem. Til nå i 2018 er det rapportert om slik sykdom i Nigeria (16), Niger (3) Somalia (12), Den Demokratiske Republikken Kongo (15), og i Papua Ny Guinea (15). Det er med andre ord 19 tilfeller av tradisjonell poliovirussykdom mot 61 tilfeller av vaksineindusert polio globalt til nå i 2018. I 2017 rapporterte Syria hele 52 tilfeller. Poliosykdom kan derfor sannsynligvis ikke utryddes med bruk av vaksiner basert på levende virus, men nå er det tilgjengelig gode vaksiner basert på komponenter av døde virus.

Vaksiner – frivillig eller tvang?

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT- Norges Arktiske Universitet, og Forsvarets Sanitet

I 1960 begynte jeg på barneskolen på Gibostad – ei bygd på innersida av Senja. I 2. klasse møtte jeg Rigmor, som hadde jernkorsett. Hun klarte selv å reise seg opp med armene, låse korsettet i knærne og deretter bevege seg med krykker. Men hun kunne ikke slå ball i friminuttene eller delta på skidager og sykkelturer. Hun hadde hatt polio og var delvis lam.

Helsesøster kom etterhvert på skolen med poliovaksine på en sukkerbit. Alle måtte vaksineres, og med Rigmor i klasserommet var saken mer enn krystallklar.

Dagens andreklassinger har ingen Rigmor med jernkorsett i vennegjengen. Barnas foreldre, som skal avgjøre om de får sprøyten eller ikke, mangler kanskje også et synlig bevis på at poliovaksinen gir mening. Men er det allikevel riktig å tvinge dem til å vaksinere sine barn?

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Dagens urbane samfunn er utenkelig uten vaksiner

For hvor viktig er det egentlig at «alle er med»? Jo, uten vaksiner hadde store deler av Norges helsebudsjett gått med til å ta vare på dem som ville blitt skadet for livet av bare polio alene. Bildene fra USA på 50-tallet av store hangarer fylt av polioskadde barn i pustemaskiner er et klart bevis på dette. Utryddelsen av den fryktede og dødelige sykdommen kopper, var bare mulig via effektive vaksiner og internasjonal innsats.

En mengde vaksiner er i dag tilgjengelig mot virus og bakteriesykdommer. Mange av disse inngår i barnevaksineprogrammer over hele verden.

Vaksiner har redusert antallet bakterielle infeksjoner betraktelig. Det har igjen redusert behovet vårt for antibiotika. Vaksiner er derfor viktige for å bremse utviklingen av antibiotikaresistens – en av våre store medisinske utfordringer i tiden som kommer. Det samme kan sannsynligvis også hevdes for medisiner som brukes mot virusinfeksjoner.

Kreft er ingen infeksjonssykdom, men enkelte virus kan forårsake kreft. Vaksine mot slike virus kan derfor gi en beskyttelses mot enkelte kreftformer. HPV-vaksinen, som nå tilbys gratis til jenter i Norge, gir en god beskyttelse mot enkelte kreftformer på livmorhalsen, og i hode- og nakkeområdet.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Er vaksiner feilfrie?

Medisinske nyvinninger er naturligvis ikke uten problemer. Vaksiner har vært forurenset med mikroorganismer, og enkelte vaksiner har gitt meget uvanlige immunologiske og neurologiske sykdommer. Et eksempel er svineinfluensavaksinen fra 2009, hvor man oppdaget en klar sammenheng mellom vaksinen og økningen av narkolepsi hos barn.

I 1976 skjedde det samme i USA. Ett dokumentert tilfelle av svineinfluensa fikk helsemyndighetene til å vaksinere 40 millioner mennesker. Rundt 500 fikk en neurologisk lidelse, GBS, og cirka 50 døde.

Utprøvingen av en norsk vaksine mot hjernehinnebetennelse på 50.000 rekrutter og 180.000 barn i perioden 1988-94, resulterte i at enkelte fikk alvorlig sykdom. Både Folkehelseinstituttets daværende direktør Geir Steene Larsen og nåværende helseminister Bent Høye har i ettertid beklaget hvordan utprøvingen ble foretatt.

Vaksinemotstanden ble ikke mindre etter at Andrew Wakefield hevdet at MMR-vaksinen kunne føre til forskjellige former for autisme i det anerkjente tidsskriftet «The Lancet» i 1998. Mange foreldre over hele verden nektet å vaksinere sine barn. Men det viste seg at Wakefields arbeide var uriktig. Funnene hadde blitt manipulert, og publikasjonen ble trukket tilbake. Påstanden om sammenhengen mellom autisme og vaksiner har blitt omtalt som «den mest ødeleggende juks de siste 100 år».

Vaksinepolitikk er problematisk

Vårt samfunn er avhengig av at flest mulig, helst over 80-90 % av befolkningen, er vaksinert. Men hva med barn som ikke kan ta egne beslutninger? Bør helsemyndighetene bruke trusler eller tvang for å sikre deres helse med obligatorisk vaksinering?

Smittevernloven fra 1995 sier klart at tvang kun kan anvendes for å pålegge en smittet person legeundersøkelse eller isolering i sykehus dersom det er nødvendig for å bekytte andre mot smitte. Forsvaret kan kreve at offiserer må vaksineres mot spesifikke sykdommer. Helsevesenet kan kreve det samme overfor sine ansatte hvis smittesituasjonen på arbeidsplassen skulle tilsi det. Men folk flest kan ikke tvinges til medisinsk behandling. Det mener jeg vi skal holde fast ved.

Prinsipielt tror jeg det er uheldig å stigmatisere vaksinemotstandere, og kalle dem uvitende og uopplyste. Å true med å nekte uvaksinerte barn tilgang til barnehager og skoler er ikke veien å gå. Det har vakt internasjonal oppsikt at australske myndigheter vil fjerne eller redusere trygdeutbetalinger til foreldre som ikke vaksinerer barna sine.

Informer om hva vaksinene har betydd

Helsevesenet, skoler og media må heller gjøre en bedre jobb med å fortelle om vaksinesuksessen. Hvordan epidemiene av kopper, difteri og polio har blitt bekjempet, hvordan vaksiner kan forebygge kreft og hvorfor vaksiner mot ebola og malaria vil være nye medisinske gjennombrudd.

For vår klasseveninne Rigmor kom poliovaksinen for sent. På Tranøy kirkegård ved Senja ligger nesten en hel skoleklasse begravet etter en difteriepidemi som herjet noen uker i begynnelsen av forrige århundre. La Rigmor og de andre barna være med oss videre. Vi trenger dem som påminnelse om hva som står på spill.