Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Beslutninger av betydning

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

Av Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.