sykepleie ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Derfor bør vi forske på egen undervisning

Apr

2021

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Feb

2021

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse. Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Mar

2018

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten. Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Helse og omsorg på samisk

Oct

2017

Av Gunvor Guttorm, rektor Samisk høgskole, og Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet

Det er på høy tid at Norge får sin første sykepleierutdanning på samisk, og den bør ligge i nord. Vi er klar, men mangler finansiering!

Se for deg at du er 89. Du trenger hjelp til stell av leggsår og til å huske på å ta medisiner tre ganger om dagen. Du er oppvokst i Sápmi og morsmålet ditt er samisk. Sykepleierne i kommunen din gir pleie og omsorg og har gode kunnskaper om sårstell og medisinering, men de snakker ikke samisk og har heller ikke kunnskap om samisk språk og kultur. Hvordan opplever du dette?

Samiske pasienter kan oppleve utfordringer i møte med det norske helsevesenet. En samisk sykepleierutdanning vil kunne bøte på det, mener forfatterne. Foto: Sametinget

Utfordring både for pasient og helsearbeider

Relasjonen mellom pasient og sykepleier i en slik situasjon er utfordrende fordi den mangler vesentlige forutsetninger for å bli god. I Norge vektlegger vi et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og Sameloven har siden 1990 slått fast at samer har en utvidet rett til å bli møtt på samisk i helsevesenet. Likevel rapporterer både pasienter og helsepersonell om mangler.

Pasienter som har samisk som morsmål, kan oppleve misforståelser og problemer i kommunikasjonen med helsearbeidere som ikke snakker samisk og som også mangler kunnskap om samisk kultur og samisk sykdomsforståelse. I sårbare situasjoner, som ved sykdom, blir behovet for å kunne snakke morsmålet, det språket du kjenner best, ekstra stort.

Helsepersonell som ikke kjenner samisk språk eller kultur, kan på sin side oppleve frustrasjon i møte med samiske pasienter. De føler at de kommer til kort, og kjenner på manglende kompetanse og kunnskap.

I begge tilfeller, dukker utfordringene i hovedsak opp dersom pasienten ikke mestrer norsk så godt, noe som særlig er aktuelt blant de aller yngste og de aller eldste med samisk som morsmål. Vi vet også at antall samisktalende syke eldre nå øker i takt med økende levealder i befolkningen. Men siden dette ikke bare handler om språkkunnskap, men også kulturforståelse, er behovet for samisktalende, kulturkompetente sykepleiere stort i møte med samiske pasienter, uansett alder. Vil ikke en god tolketjeneste være nok til å bøte på dette, spør du kanskje. Svaret er at en samisk sykepleier i tillegg til kulturell ekspertise, også har medisinsk kompetanse, kan samarbeide på tvers av profesjoner og kjenner samisk sykdomsforståelse. Denne helhetlige tilnærmingen er det så godt som umulig å ivareta via tolk.

Trenger samisk sykepleierstudium

Hvert år utdannes flere samisktalende sykepleiere ved UiT Norges arktiske universitet, hvor 10 % av studieplassene ved alle helsefaglige profesjonsstudier er reservert samiske søkere. Til tross for vekt på samisk kulturforståelse i studiets fagplan, utdannes disse sykepleierne innenfor en norsktalende kontekst. I praksis er det derfor vanskelig å oppnå alle ønskede mål innenfor det samiske feltet gjennom den ordinære sykepleieutdanninga.

Dette ønsker Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet å gjøre noe med: Vi vil samarbeide om et samisk sykepleierstudium som kan gjennomføres i et samiskspråklig faglig miljø i Guovdageaidnu/Kautokeino. Sykepleiekompetansen ved UiT skal være grunnpilaren som studiet bygger på.

I dialog med ulike aktører i hele Sápmi, har vi fått signaler om et stort behov for samiskspråklige sykepleiere, og dette betyr at det fins et godt grunnlag for en slik utdanning med potensielle søkere fra hele Sápmi.

Et studium i samisk sykepleie kan være krevende, men er gjennomførbart. Det vil være et nybrottsarbeid som samarbeidspartnerne vil trenge tilleggsressurser for å kunne gjennomføre.

2 millioner kroner årlig

Det vil koste, men ikke mer enn at Norge burde ta seg råd til det. Vi har stipulert at et opptak med 12 studenter annet hvert år, vil koste 2 millioner kroner årlig.

Ville ikke dette være en god investering når vi vet at dette ville gjøre en stor forskjell til det bedre både for samiske pasienter og for helsearbeiderne rundt dem?

I dette regnestykket må vi også ta med at de som utdannes ikke bare vil gjøre den enkelte bedre rustet i møte med samiske pasienter; det vil også bidra til en generell kunnskapsheving blant den enkeltes kolleger.

Det er et klart mål for oss å få i gang et bachelorstudium i samisk sykepleie i nær framtid, men vi er avhengige av ekstra økonomiske tildelinger for å få dette til. På veien mot målet, har vi allerede satt i gang med å forbedre dagens sykepleierutdanning ved å inkludere samisk kulturforståelse i studieplanen. Vi undersøker også om Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole kan tilby et emne på 10 studiepoeng i samisk språk- og kulturforståelse innenfor eksisterende helseutdanninger ved UiT. Emnet vil kunne inngå i den generelle helsefagporteføljen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, og vil i så fall innebære at studenter i alle helseprofesjoner får et tilbud innen samisk språk- og kulturkunnskap.

En tryggere helsetjeneste

Vi vet at de fleste helsearbeiderne som utdanner seg ved UiT, blir i landsdelen og at alle derfor vil behandle eller komme i omsorgssituasjoner for samiske pasienter. Derfor er det også viktig at UiT satser på utdanning i samisk kulturforståelse generelt i alle helsefag og samisk sykepleie spesielt. Dette vil bidra til en tryggere helsetjeneste for den samiske befolkninga både gjennom bedre kvalifisert personell, og ved at vi sannsynligvis vil få enda flere enn i dag som ønsker å forske på samisk helse.

Dersom våre målsettinger nås, vil det bety at vår 89 år gamle pasient kan møte helsearbeidere som har mer kunnskap om hennes liv, hennes bakgrunn og hennes måte å forstå helse og sykdom på. Har vi råd til å la være?

Les også: Samisk helse – det tause tema i helsefagutdanningene?

Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Mar

2017

Av Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Dec

2016

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Putting health into place – perspectives from The Innovative Learning Institute

Aug

2016

By Mari Wolff Skaalvik, assistant professor at
UiT The Arctic University of Norway

Distributed nursing education is essential for a good health care service in rural and remote areas. Together with cultural competence the health care needs of first nation people can be met.

This is the conclusion after meetings in Saskatoon, Canada, with educators, students and health care professionals from the arctic region at the conference the Innovative Learning Institute.

The program was varied and included greetings from government, lectures from health care providers, discussions and visits to other teaching facilities.

The importance of putting health into place for northern Indigenous people, was highlighted in an address by newly elected prime minister of Canada; Justin P.J. Trudeau.

True to some of the tools used in distributed education, the Minister responsible for Rural and Remote Health greeted the participants “on line” when he appreciated the role nurses play on the health care team.

Students from the arctic universities participated in the conference.
Photo by Mari Wollf Skaalvik

The Innovative Learning Institute is part of the University for the Arctic (UArctic)
The network is funded by the SIU: Norway-North American High North Grant
Participating institutions in The Innovative Learning Institute are:
- Northeastern Federal University (NEFU) in Siberia
- Lapland University of Applied Sciences
- University of Akureyri
- University of Greenland
- University College of the North
- University of Northern BC (British Colombia)
- University of Saskatchewan
- UiT the Arctic University of Norway

UiT method presented

Lecturers included Dr. Edward Hauck, who talked about “The High Risk Foot: Recognizing, Treating and Referring”, Dr. Ken Coates on “Innovations to Advance Education in Support of Northern Development”.

UiT lecturer Catrine Buck-Jensen presented the use of online discussion boards as part of supervision for clinical placements. Catrine’s work impressed the audience, as it allows for high quality feedback over great distances, without wasting precious time.

The decentralised nursing education were highlighted in a presentation by Bente Nordby, and I talked about the impact of nursing competence for Sami health and wellbeing.

Host 2017

The students who participated got to travel around to see how education in rural and remote areas in Canada works. Among other activities they participated in a discussion on health and client services in Lac La Ronge Indian Band.

In between posts on the program there was time for everybody to get to know each other and I am sure that the participating students will constitute a network in their future as registered nurses in Canada, Greenland, Finland, Iceland and Norway.

Next summer UiT The Arctic University of Norway is hosting The Innovative Learning Institute.

We are looking forward to it!

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Oct

2015

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Oct

2015

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

”…men der er neppe nogen sykepleierske som har større ansvar enn en operasjonssøster”

Feb

2014

av Jan-Thore Lockertsen, operasjonssykepleier UNN og PhD-student UiT

Utdanning av operasjonssykepleiere i Tromsø, 1920 – 2014

Den 15. februar markeres den europeiske operasjonssykepleierdagen. I år har den temaet: Vær trygg, bli sett, bli hørt. Temaet er en invitasjon til operasjonssykepleiere til å reflektere over egen fagutøvelse og den sykepleie vi yter til operasjonspasienten.

Operasjonssykepleie har vært en sentral sykepleietjeneste i Tromsø helt siden 1895. Det var dette året amtssykehuset for Troms under ledelse av kirurgen Frederik Ramm ble omdannet til et kirurgisk sykehus. Kirurgene Fredrik Ramm og Kristian Egilsrud var begge faglige spydspisser og her i utkanten av Europa tok de i bruk kirurgiske nyvinninger ofte før resten av Norge. For å kunne utføre operasjoner måtte de ha assistanse av sykepleiere som sikret sterile omgivelser, assistere under operasjoner og gav narkose. Faglærte sykepleiere fra diakonissehuset i Kristiania (Oslo) bidro fra første dag med vitenskapelig kunnskap i aseptikk og pasientpleie til pleien av pasienter både før, under og etter operasjonene.

Bilde av operasjonssal ca. 1923

Lærling på operasjonsstua

I 1920 skrev Sofus Widerøe i ei lærebok: ”Sykepleiersken har alltid en ansvarsfull gjerning, men der er neppe nogen sykepleierske som har større ansvar enn en operasjonssøster”. Da det nye sykehuset for Troms og Tromsø stod ferdig på Strandveien i 1922 var operasjonssykepleierne blitt en egen faggruppe. Operasjonsstuene var midtpunktet i det nye sykehuset. Alle funksjoner og avdelinger var planlagt rundt de nye operasjonsstuene. Her var det operasjonssøster Sara Budal fra Hadsel i Vesterålen, ”hersket”.

Marie Lysnes, sykepleierelev fra 1930 -33, forteller: ”Operasjonsstuen ble sett på som sykehusets aller helligste hvor skoene bokstavelig talt skulle tas av ved inngangen. Det var derfor med frykt og beven – og frydefull spenning – vi gikk til vår læretid der. Og vi møtte søster Sara, alvorlig, men med glimt i øyet og smilet på lur. Hun var trygg som fjell, noe en skjelvende stakkar kunne trenge.” På den tiden var det krav om to års læretid på ei operasjonsstue for å bli operasjonssykepleier. Under ledelse av søster Sara lærte elever å sørge for alle pasientenes behov for pleie under operasjoner.

Fra lærling til bedriftsinternutdannelse

Etter diakonissenes tid ved sykehuset overtok Røde Kors fra 1941 utdannelsen av sykepleiere og operasjonssykepleiere. Fortsatt var utdannelsen to års læretid og flinke sykepleierelever ble som ferdige sykepleiere sendt til operasjonsstua for plikttjeneste. Ikke alle fikk bestemme selv. Else Hasselberg forteller at hun ikke syntes hun passet til å være operasjonssykepleier. Hun manglet den fingerferdighet en operasjonssykepleier måtte ha, men det ville ikke forstanderinnen hører på: ”Ho [Henny] slo i bordet og sa at han [Morten] Gjessing ville ha flinke sykepleiere på Operasjonsstua.” Den tid Else var spesialelev på begynnelsen av 60-tallet på operasjonsstua, var det Ragnhild Strand som var operasjonsoversykepleier i Tromsø. Strand minnes av eldre sykepleier som en trygg og god instruktør. En dyktig håndverker som lærte bort både instrumentbehandling og å gi narkose. Strand hadde gjort tjeneste ved Det norske feltsykehus i Korea under Koreakrigen. Ved store skademottak hadde hun stått mellom to operasjonsbord og assistert to kirurger samtidig. Denne erfaringen fikk elevene del i.

Operasjonssykepleierne i Norge begynte alt på 50-tallet å arbeide for å systematisere en enhetlig operasjonssykepleierutdannelse for hele Norden. En opplæring på det enkelte sykehus kunne i lengden ikke strekke til. De kirurgiske nyvinninger var for mange, instrumentene mer avansert og narkose var begynt å bli et stort fag. Operasjonssykepleierne lyktes aldri med å få en nordisk utdannelse, men i Norge begynte ting å skje.

Fra bedriftsinternutdannelse til universitetsutdannelse

Ragnhild Strand da hun tjenestegjorde som kaptein ved NORMASH i Korea, ca. 1953.

Ragnhild Strand i Korea, ca. 1953.

Under ledelse av Astrid Saltnessand ble det fra 1965 utarbeidet en fagplan som organiserte teoriundervisning og praksisundervisning for spesialelevene i operasjonssykepleie. Det var på denne tiden at Troms- og Tromsø sykehus ble et universitetssykehus. Mangelen på operasjonssykepleiere fikk mange i det kirurgiske miljø til å stille spørsmål om ikke faggrupper med mindre utdanning kunne gjøre operasjonssykepleierens arbeid? Svaret fra sosialdepartementet var ikke å senke kompetansen. Det var å øke kunnskapen til operasjonssykepleierne. I 1974 ble operasjonssykepleie en bedriftsintern utdanning av 1,5 års varighet. Nasjonale retningslinjer trygget at en pasient ville møte den samme høye standard på operasjonssykepleien både på mindre lokalsykehus så vel som på store universitetsklinikker.

I dag er operasjonssykepleie en universitetsutdannelse på 90 studiepoeng som bygger på bachelor i sykepleie. Operasjonssykepleie oppstod fordi kirurgisk behandling krevde en ytterligere kunnskap og trening enn det som en sykepleierutdannelse alene kunne gi. Helsevesenet er i stadige omstillinger. Operasjonssykepleieren utdannes for framtidens helsevesen i en unik blanding av håndverk og akademi. Kunsten å stadig ta til seg ny forskningsbaserte kunnskap er like viktig som å videreføre tradisjonene fra Sara Budals og Ragnhild Strands trygge hender. Alt til det beste for dagens og morgendagens operasjonspasient.

Tweets by @UiThelsefak