Vaksiner – frivillig eller tvang?

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT- Norges Arktiske Universitet, og Forsvarets Sanitet

I 1960 begynte jeg på barneskolen på Gibostad – ei bygd på innersida av Senja. I 2. klasse møtte jeg Rigmor, som hadde jernkorsett. Hun klarte selv å reise seg opp med armene, låse korsettet i knærne og deretter bevege seg med krykker. Men hun kunne ikke slå ball i friminuttene eller delta på skidager og sykkelturer. Hun hadde hatt polio og var delvis lam.

Helsesøster kom etterhvert på skolen med poliovaksine på en sukkerbit. Alle måtte vaksineres, og med Rigmor i klasserommet var saken mer enn krystallklar.

Dagens andreklassinger har ingen Rigmor med jernkorsett i vennegjengen. Barnas foreldre, som skal avgjøre om de får sprøyten eller ikke, mangler kanskje også et synlig bevis på at poliovaksinen gir mening. Men er det allikevel riktig å tvinge dem til å vaksinere sine barn?

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Dagens urbane samfunn er utenkelig uten vaksiner

For hvor viktig er det egentlig at «alle er med»? Jo, uten vaksiner hadde store deler av Norges helsebudsjett gått med til å ta vare på dem som ville blitt skadet for livet av bare polio alene. Bildene fra USA på 50-tallet av store hangarer fylt av polioskadde barn i pustemaskiner er et klart bevis på dette. Utryddelsen av den fryktede og dødelige sykdommen kopper, var bare mulig via effektive vaksiner og internasjonal innsats.

En mengde vaksiner er i dag tilgjengelig mot virus og bakteriesykdommer. Mange av disse inngår i barnevaksineprogrammer over hele verden.

Vaksiner har redusert antallet bakterielle infeksjoner betraktelig. Det har igjen redusert behovet vårt for antibiotika. Vaksiner er derfor viktige for å bremse utviklingen av antibiotikaresistens – en av våre store medisinske utfordringer i tiden som kommer. Det samme kan sannsynligvis også hevdes for medisiner som brukes mot virusinfeksjoner.

Kreft er ingen infeksjonssykdom, men enkelte virus kan forårsake kreft. Vaksine mot slike virus kan derfor gi en beskyttelses mot enkelte kreftformer. HPV-vaksinen, som nå tilbys gratis til jenter i Norge, gir en god beskyttelse mot enkelte kreftformer på livmorhalsen, og i hode- og nakkeområdet.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Er vaksiner feilfrie?

Medisinske nyvinninger er naturligvis ikke uten problemer. Vaksiner har vært forurenset med mikroorganismer, og enkelte vaksiner har gitt meget uvanlige immunologiske og neurologiske sykdommer. Et eksempel er svineinfluensavaksinen fra 2009, hvor man oppdaget en klar sammenheng mellom vaksinen og økningen av narkolepsi hos barn.

I 1976 skjedde det samme i USA. Ett dokumentert tilfelle av svineinfluensa fikk helsemyndighetene til å vaksinere 40 millioner mennesker. Rundt 500 fikk en neurologisk lidelse, GBS, og cirka 50 døde.

Utprøvingen av en norsk vaksine mot hjernehinnebetennelse på 50.000 rekrutter og 180.000 barn i perioden 1988-94, resulterte i at enkelte fikk alvorlig sykdom. Både Folkehelseinstituttets daværende direktør Geir Steene Larsen og nåværende helseminister Bent Høye har i ettertid beklaget hvordan utprøvingen ble foretatt.

Vaksinemotstanden ble ikke mindre etter at Andrew Wakefield hevdet at MMR-vaksinen kunne føre til forskjellige former for autisme i det anerkjente tidsskriftet «The Lancet» i 1998. Mange foreldre over hele verden nektet å vaksinere sine barn. Men det viste seg at Wakefields arbeide var uriktig. Funnene hadde blitt manipulert, og publikasjonen ble trukket tilbake. Påstanden om sammenhengen mellom autisme og vaksiner har blitt omtalt som «den mest ødeleggende juks de siste 100 år».

Vaksinepolitikk er problematisk

Vårt samfunn er avhengig av at flest mulig, helst over 80-90 % av befolkningen, er vaksinert. Men hva med barn som ikke kan ta egne beslutninger? Bør helsemyndighetene bruke trusler eller tvang for å sikre deres helse med obligatorisk vaksinering?

Smittevernloven fra 1995 sier klart at tvang kun kan anvendes for å pålegge en smittet person legeundersøkelse eller isolering i sykehus dersom det er nødvendig for å bekytte andre mot smitte. Forsvaret kan kreve at offiserer må vaksineres mot spesifikke sykdommer. Helsevesenet kan kreve det samme overfor sine ansatte hvis smittesituasjonen på arbeidsplassen skulle tilsi det. Men folk flest kan ikke tvinges til medisinsk behandling. Det mener jeg vi skal holde fast ved.

Prinsipielt tror jeg det er uheldig å stigmatisere vaksinemotstandere, og kalle dem uvitende og uopplyste. Å true med å nekte uvaksinerte barn tilgang til barnehager og skoler er ikke veien å gå. Det har vakt internasjonal oppsikt at australske myndigheter vil fjerne eller redusere trygdeutbetalinger til foreldre som ikke vaksinerer barna sine.

Informer om hva vaksinene har betydd

Helsevesenet, skoler og media må heller gjøre en bedre jobb med å fortelle om vaksinesuksessen. Hvordan epidemiene av kopper, difteri og polio har blitt bekjempet, hvordan vaksiner kan forebygge kreft og hvorfor vaksiner mot ebola og malaria vil være nye medisinske gjennombrudd.

For vår klasseveninne Rigmor kom poliovaksinen for sent. På Tranøy kirkegård ved Senja ligger nesten en hel skoleklasse begravet etter en difteriepidemi som herjet noen uker i begynnelsen av forrige århundre. La Rigmor og de andre barna være med oss videre. Vi trenger dem som påminnelse om hva som står på spill.

Direktøren i WHO tar feil

Av Ørjan Olsvik,
professor i klinisk mikrobiologi

Foto av WHO-direktør Margaret Chan

Foto av WHO-direktør Margaret Chan

I avslutningstalen til Verdens helseforsamlings årsmøte 27. mai sa WHO-direktør Margaret Chan at «min største bekymring når man ser på den globale situasjon, er det nye Corona-viruset» og videre «det nye Corona-viruset er en trussel for hele verden».

Hun tar feil, dette viruset er neppe en global trussel for menneskeheten.

50 prosent dødelighet

Margaret Chans største medisinske bekymring er en ny type alvorlig lungebetennelse med usedvanlig høy dødelighet. Sykdommen ble først sett i Saudi-Arabia i september og har fått navnet Middle East Respiratory Syndrome (MERS), og er forårsaket av et nytt virus innen Corona-familien.

De 91 MERS-tilfellene som er registrert, er i hovedsak lokalisert til Saudi-Arabia (71). Over 50 prosent av pasientene døde av lungebetennelse med organsvikt. Det finnes i dag ingen vaksiner eller gode medisiner mot MERS. Med en slik bakgrunnsbeskrivelse er det lett å forstå at helsepolitikere som WHO-direktøren ringer med alarmklokkene. WHO engasjerte seg voldsomt sammen med legemiddelindustrien i de famøse fugle- og svineinfluensa-utbruddene. Det er betimelig å spørre om denne krisemaksimeringen er nok et forsøk på å skaffe oppmerksomhet og ressurser til WHO.

Det er neppe grunn til å frykte alvorlige globale utbrudd av MERS med store dødstall i åra som kommer.

Tre av fire MERS-pasienter menn

Smitteveiene er antatt å være dråpesmitte fra pasienter til andre som oppholder seg svært nær. Ved å innføre strenge smittevernrutiner (munnbind, kontrollert håndvask og smitteantrekk) ved et sykehus stoppet MERS-utbruddet opp.

Et interessant fenomen er at 74 % av MERS-pasientene var menn. En forklaring kan være at kvinner i Saudi-Arabia ofte har nese og munn dekket av niqab, dette kan gi en beskyttelse mot dråpesmitte.

Videre er det klart at de aller fleste som har dødd av MERS var pasienter som allerede hadde annen kronisk eller akutt sykdom; sukkersyke, nyre-, hjerte- og lungesykdommer var vanligst.

Ved dialyseavdelingen ved et sykehus i Saudi-Arabia ble ni pasienter smittet og utviklet MERS i løpet av 14 dager etter at en pasient med MERS-virus infeksjon ble lagt inn.

Ellers friske individer som ble smittet med dette nye viruset fikk oftest enten ingen symptomer, eller svært mild sykdom i luftveiene.

Liten smittefare

Dette nye Corona-viruset utgjør i dag ingen stor trussel for antatt friske individer og det gis ingen spesifikke råd mot å reise til Mekka ved hadji i oktober. Risikoen for å bli smittet og få MERS der er svært liten.

Folkehelseinstituttet avventer

I Norge er MERS ikke klassifisert som en allmenfarlig smittsom sykdom i henhold til Smittevernloven og er heller ikke meldepliktig.

Selv om WHO har ringt med alarmklokkene, er det betryggende at Folkehelseinstituttets nye ledelse denne gangen ikke har skremt befolkningen unødig ved å presentere grusomme mulighetssenarioer, men avventer til forskningsresultater viser mer sannsynlige forløp.