Av Rolf Jorde, professor i medisin ved
Det helsevitenskapelige fakultet, UiT
«Alle» er overbevist om at D-vitamin er et vidundermiddel. Bortsett fra mange av forskerne som jobber med det.
Professor Rolf Jorde (Privat bilde).
Alle enige om en ting når det gjelder vitamin D: det er viktig for å utvikle og beholde et sunt skjelett. I de siste par årene er det også kommet indikasjoner på langt flere og gode effekter av D-vitamin. Dette har utløst en voldsom interesse, med avisoppslag om det rene vidunderpreparat: ”Vitamin kan redde 3000 fra kreftdød. Norsk forsker anbefaler mer sol, fet fisk, tran” (VG 2012), ”Mangel på D-vitamin gir fare for dødsfall” (Nordlys 2014).
Det er ikke første gang et vitamin eller preparat har fått en slik (kortvarig) status. For vel 40 år siden var det askeavkok som ble tilskrevet magisk virkning, blant annet mot kreft. C-vitamin ble også en periode lansert som vidundermiddel mot forkjølelse, uten at effekten av noen av dem kunne påvises når de ble testet på skikkelig måte. Heller ikke tilskudd av antioksidanter svarte til forventingene, og for enkelte av disse er det sågar mistanke om kreftfremkallende effekter.
Samme skjebne?
Vi får vitamin D enten ved produksjon i huden etter soleksponering, eller via kosten der fet fisk er hovedkilden. Før vitamin D blir virksomt, må det endres kjemisk (hydroksyleres), først i leveren og deretter i nyrene. Det aktive vitaminet binder seg så til cellekjerner i nesten alle kroppens vev der det påvirker aktiviteten til mer enn 800 gener.
Vi har med andre ord å gjøre med et vitamin som er viktig for hele kroppen, ikke bare skjelettet. Nøkkelspørsmålet blir da om vi får for lite vitamin D, og om mer ville gitt oss bedre helse. Det er mye som kan tyde på det. Da ur-mennesket vandret nordover fra Afrika utviklet vi lys hud, og en antar at dette var en tilpasning for å få større vitamin D-produksjon i huden der det var mindre sol, en tydelig bekreftelse på D-vitaminets betydning. Ved å analysere lagrede blodprøver tatt for mange år siden har en kunnet vise at de med lavt nivå av vitamin D i større grad enn andre utviklet sykdom senere i livet. Tilsvarende finner en lavere nivå av vitamin D i blodet hos nesten alle med kronisk sykdom sammenlignet med friske.
I samsvar med dette er lavt nivå av vitamin D også forbundet med nesten alle risikofaktorer for sykdom sånn som overvekt, høyere fettstoffer i blodet, høyere blodtrykk og høyere blodsukker. Enkelte sykdommer (blant annet kreft og multippel sklerose) er hyppigst i solfattige og nordlige strøk, og mange infeksjonssykdommer som influensa opptrer hyppigere om vinteren når vitamin D-nivåene er lavest. Spørsmålet er om dette er gode nok bevis for at vi trenger mer vitamin D, og at det er en årsakssammenheng mellom lavt nivå av vitamin D og sykdom.
Mer komplisert
Dessverre er det ikke så enkelt, for alt som er nevnt over er kun basert på assosiasjoner. Selv om to fenomen opptrer samtidig, behøver ikke det ene være årsak til det andre. Det kan godt hende det er sunt med sollys, men det er langt flere effekter av sollys enn at det gir produksjon av vitamin D i huden. På samme måte forholder det seg med fet fisk, den inneholder mange flere sunne stoffer enn bare vitamin D.
Og selv om det skulle være en årsakssammenheng, er det ikke sikkert hva som påvirker hva. Det kan like gjerne være at sykdom i seg selv gir lavt vitamin D-nivå som at lavt vitamin D nivå forårsaker sykdom. Er man syk holder man seg mer innendørs, får mindre sol og derfor mindre vitamin D-produksjon. Videre er mange kroniske sykdommer i seg selv assosiert med usunn livsstil, lite fisk (og vitamin D) i kosten og lite fysisk aktivitet og uteliv.
Den eneste måten en kan få et sikkert svar på er å gjøre såkalte randomiserte kontrollerte forsøk. Her får en gruppe forsøkspersoner vitamin D og en annen gruppe et identisk narrepreparat (placebo). I slike studier vet verken forsøkspersonene eller forskerne hvem som får hva. Når alle resultatene er samlet inn bryter en koden og sammenligner de to gruppene. Slike forsøk er det gjort mange av for vitamin D. Til nå har resultatene stort sett vært nedslående. Selv ikke når en slår sammen resultatene fra enkeltstudier for dermed å få større statistisk styrke i beregningene.
For få og for lite
Hvorfor har vi så ikke kunnet påvise en effekt som mange tror er til stede?
De er tre hovedgrunner til dette. Først og fremst har man i de randomiserte, kontrollerte forsøkene stort sett inkludert forsøkspersoner som, ut fra det vi vet i dag, i utgangspunkt har hatt mer enn nok vitamin D i kroppen. Da kan en neppe oppnå særlig effekt ved å gi mer. Grunnen til at de gjorde dette, var troen på at vi burde hatt mye høyere nivå av vitamin D enn det vi nå har, hvilket så langt har vist seg ikke å være riktig.
For det andre er det i mange studier brukt altfor lave doser av vitamin D slik at en eventuell effekt ville blitt så liten at man ikke har kunnet fange den opp. Og for det tredje har studiene til nå vært altfor små. Som et eksempel kan nevnes at når man studerer effekten av D-vitamin på blodtrykk, kan vi beregne at vi trenger minst 500 deltagere. De færreste blodtrykksstudier med vitamin D til nå har hatt mer enn 100 deltagere, og som forventet har en derfor ikke kunnet påvise noen effekt.
Enorme studier
Vil vi noen gang få et skikkelig svar?
For tiden er det en rekke slike store studier på gang. Den største av disse er VITAL-studien i USA som har inkludert 25.875 deltagere. Det er også en finsk studie med 18 000 deltagere, en fra New Zealand med 5110 deltagere, og en australsk der det er planlagt å inkludere 25.000. Resultatene fra disse studiene, der en vurderer effekt på kreft, hjerte-karsykdom, brudd og sukkersyke, forventes å komme i 2017-2020.
Selv om dette er svært store studier, er det likevel rettet kritikk mot måten de er organisert på. De har ikke spesifikt inkludert personer med lavt nivå av vitamin D (der man kanskje kan forvente effekt), fordi man mener det er uetisk at de risikerer å få narremedisin over flere år. Sjansen er derfor betydelig for at det ikke blir noe positivt resultat.
Vi er da tilbake til utgangspunktet og må starte om igjen med de forsøkene en skulle gjort for lenge siden, nemlig studier der en inkluderer personer med vitamin D-mangel. Der vil en sannsynligvis kunne påvise en rekke effekter, og deretter kan vi fortsette med studier av de med mindre grad av vitamin D-mangel og så videre.
«Alle» er overbevist
Vi som har drevet med vitamin D-forsking har på mange måter satt oss selv i en situasjon der vi har lykkes i å overbevise befolkningen, eller i alle fall en stor del av den skal en tro på salgstallene for vitamin D, og etikk-komiteene (i alle fall i USA) om at vi trenger mer vitamin D.
Men vi har ikke klart å overbevise oss selv som forskere. Den måten vi til nå har forsket på vitamin D viser hvor viktig det er å gå riktig frem når vi skal påvise effekter av et vitamin eller kosttilskudd. Dessverre er det slik at for hver ny studie som påviser en assosiasjon mellom vitamin D og for eksempel blodtrykk, dess vanskeligere blir det å få aksept for at dette faktisk må testes på skikkelig vis; og for hver useriøs avisartikkel om vidundereffekter av vitamin D, dess vanskeligere blir det å få med forsøkspersoner til studier der en risikerer å få narremedisin.
Sin rette plass
Som forskere har vi et betydelig samfunnsansvar for planlegging og gjennomføring av god forskning, og deretter seriøs og forståelig presentasjon av resultatene. For vitamin D er vi i fare for å komme skjevt ut.
Likevel er det godt håp om at vitamin D ikke blir avfeid på linje med askeavkok, men at det får sin rette, veldokumenterte og sannsynligvis berettigede (men moderate) plass i forebygging av sykdommer hos utsatte grupper.
Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten Viten 28.8 2014