Skjerming mot sin hensikt?

Vi må tørre å prate med barn om livet deres på nett. Vi som voksne, enten som foresatt eller lærer, må engasjere oss og sette oss inn i hva barnas digitale hverdag innebærer. De siste årene har vi vært igjennom en enorm utvikling og vi lever nå i en tid hvor de fleste av oss bruker digitale verktøy og plattformer daglig. På skolen skal barn møte voksne som tar utgangspunkt i deres hverdag (Løvskar, 2019). Den digitale dannelsen har fått større plass i fagfornyelsen enn hva den hadde i kunnskapsløftet (KL06). Fagfornyelsen har fokus på flere aspekter ved digitale ferdigheter. Bergjsjø (2020) trekker frem flere nye begreper i fagfornyelsen, blant annet digital dømmekraft, digitalt medborgerskap, nettetikk og digital dannelse. Likevel har vi et inntrykk av at selve kompetansemålene i liten grad går direkte på disse delene av den digitale kompetansen. Det gjør at det er opp til hver enkelt lærer om de velger å trekke inn det digitale i målene som kan passe til det. Læreren skal bruke fagfornyelsens overordnede del i undervisningen, men i en hektisk lærerhverdag er det ofte selve målene som får størst fokus. Først etter 7.trinn kommer det i norskfaget et mål som går direkte på digital dømmekraft (udir, 2019). Vi har selv erfart at mange (yngre) elever befinner seg mye på nett. Dermed mener vi det er viktig at digital dannelse også er i fokus tidlig i skolen. Og at vi ikke forbyr eller skjermer elevene helt fra blant annet det digitale og sosiale medier, ettersom det er en stor del av mange elevers liv. Det er viktig for at vi skal kunne hjelpe elevene ved å bidra til holdninger, kunnskap og grenser.

“Begrepet digital dannelse bygger på dannelsesbegrepet, og kan ses på som en utvidet forståelse av digital kompetanse til også å omfatte evnen til å orientere seg i – og forholde seg til – digitale omgivelser,” (Thorvaldsen, 2010, s.4).

I følge Medietilsynet (2020) har 51% av alle niåringer en profil på sosiale medier. Dette til tross for at aldersgrensen på de ulike plattformene er 12 og 13 år. En god del av disse niåringene har fått lov av foresatte til å lage seg en profil, men det er også en andel som har en profil uten samtykke. Hva skjer dersom disse barna opplever noe ubehagelig på nett? Medietilsynet gjør jevnlig undersøkelser på barn og unges mediehverdag. Funnene fra 2020 synes vi er svært interessante. Tallene viser at nesten alle barn mellom 9 og 18 år har egen mobil, bruker youtube og snapchat. En litt lavere andel barn og unge (65%) benytter plattformene tiktok og instagram. Disse tallene viser oss det faktum at barn og unge i aller høyeste grad også har en digital hverdag. Den digitale hverdagen kan bidra med mye, både positivt og negativt. Thorvaldsen (2010) trekker blant annet frem at det kan gi fantastiske opplevelser, enorme kilder til kunnskap, en mengde impulser, sterkt kommersielt press og at den overlater svært mange valg til den enkelte bruker, uavhengig av alder. 

En bjørnetjeneste
Blikstad-Balas (2016, s. 28) viser til at perspektiver innenfor forskning på media literacy (tekst- og mediekompetanse) har beveget seg fra en preskriptiv tankegang om at barn og unge bør skjermes fra media og det digitale, til en mer deskriptiv og sosiokulturell tilnærming. Denne tilnærmingen legger mer vekt på å forberede barn og unge på medieverdenen og det å få et innblikk i hvor de befinner seg på medier og nett. Den mer deskriptive og sosiokulturelle tankegangen kan vi kjenne igjen i ulike plakater og anbefalinger fra blant annet Barnevakten, Redd Barna og Nettvett.no (se bilder under). Disse og flere organisasjoner har laget ulike nettvettregler som blant annet inkluderer anbefalinger om å snakke med en voksen om man opplever noe ubehagelig – eller motsatt, at voksne må være nysgjerrige og villig til å sette seg inn i hva barna gjør og opplever på nett. Altså vektlegges samtalen og åpenhet. Vi tror at det fortsatt i dag, til tross for disse anbefalingene, kan finnes mange lærere og foreldre som med gode intensjoner ønsker å skjerme barn fra sosiale/digitale media. Med hensikt å beskytte vil man kanskje formidle at mye av det som skjer på nett er “strengt forbudt” og noe ikke vi snakker om. Dette tror vi kan ha motsatt virkning og nettopp gjøre det ‘ulovlige’ mer spennende. Samtidig vil det også kunne gjøre det vanskelig for barna å åpne seg dersom de opplever noe ubehagelig – fordi de gjorde jo noe de ikke burde eller fikk lov til i utgangspunktet (Johansen, I, 2020).

1: Redd Barna, 2: Medietilsynet, 3: Nettvett.no/NorSIS/Slettmeg.no

Dagens internett inneholder mange flere “filter” for skadelig og voksent innhold enn tidligere. Dette betyr likevel ikke at barn kan komme over, enten med vilje eller ikke, skadelig og usunn kommunikasjon eller skremmende innhold. Flere av de mest populære appene og nettsamfunnene er bygget opp rundt algoritmer som har til hensikt å tilpasse innholdet for brukeren, basert på internettsøk, tidligere “likes”, hvilke brukere man følger osv. En av disse appene er videodelingsappen TikTok, hvor man kan se, produsere, dele, kommentere og like korte videoer laget av hvem som helst. Hovedsiden på TikTok er “For You-page”, hvor du scroller deg gjennom kreative, humoristiske eller informative små klipp eller live-sendinger uten selv å bestemme eller vite hva som kan komme opp. Mange voksne i dag tenker feilaktig på TikTok som en app kun fylt med uskyldige dansevideoer, men realiteten er at det finnes innhold om alt mulig laget av hvem som helst. Høsten 2020 gikk helsesykepleier Tale Mohn Engvik, bedre kjent som “Helsesistah”, ut i media og advarte foreldre mot en video som ble delt og gikk viralt via TikTok. Klippet viste en mann som tok sitt eget liv. Mange, også barn, rakk å se videoen før den ble fjernet, og den ble som mange virale videoer delt videre på mange ulike sosiale medier (Strand og Skovly, 2020). Denne videoen og lignende innhold kan være traumatiserende og skremmende for alle, men spesielt for barn og unge. Etter å ha sett en slik video, vil det å tørre og snakke med en voksen være viktig for å bearbeide inntrykk og trygges. Vi tror at en holdning fra voksne med at “det er forbudt, det snakker vi ikke om” kan gjøre det vanskelig for et barn å åpne seg etter en slik opplevelse. Vi mener det er viktig at man som lærer legger til rette for en åpen samtale om internett og innholdet man kan møte der, både bra og mindre bra. Om man kun setter strenge regler for bruk av Internett, uten å forklare barna hvorfor reglene er der, vil man risikere at færre tør å fortelle om ubehagelige opplevelser av redsel for å ha gjort noe ulovlig (Johansen, I., 2020). 

Løvskar (2019) viser til skolens viktige rolle i digital danning og holdningsarbeid, og fremhever at “Det er langt mer krevende å lære barn og unge fornuftig omgang med smarttelefoner enn å forby dem. Holdningsarbeid er krevende og tar lang tid, men sannsynligvis har dette bedre effekt på lang sikt,”. Arbeidet må skje som et samarbeid mellom hjem, elever og skolen, og vi mener at man som lærer og voksenperson ikke kan fraskrive seg det ansvaret som ligger i å veilede og åpne for refleksjoner som kan bidra til god digital dømmekraft hos elevene.

Dialogen som verktøy
Men hvordan kan man som lærer legge til rette for en slik åpen samtale i skolen? Bergsjø et al. (2020, s. 179-197) legger fram noen perspektiver på hvordan dialog med elevene og med hjemmet kan gjøres virkningsfullt og meningsfullt. En dialog er i motsetning til en debatt eller diskusjon drevet av et ønske om å komme fram til en ny forståelse sammen. I en dialog kan viktige kjennetegn være åpne spørsmål, et inkluderende og forståelig språk, utforsking og undring over hverandres argumenter og aktiv lytting. Åpenhet, tid, prøvende argumentasjon og omtanke er også viktige stikkord (Bergsjø et al., 2020, s. 179). Bergsjø et al. (2020, s. 181) setter dialogen om nettvett i sammenheng med at elevene skal ha medvirkning i skolen. I en slik forståelse av dialogen vil man som lærer måtte delta mer likestilt med elevene og åpne for elevstemmen. Det vil ikke være nok å bare fortelle elevene at “sånn og sånn er det”. Det at elevene får uttrykt sine meninger, erfaringer og tanker vil være viktig. Samtidig har man som voksen og lærer et ansvar i å sette grenser og gå foran som et godt eksempel. Vi mener det vil være viktig at man har et trygt klassemiljø for at en slik åpen samtale om nettvett og eventuelt ubehagelig innhold skal fungere optimalt. Elevene må føle seg komfortabel med å utforske temaet sammen og komme med egne erfaringer og tanker. Det finnes mange organisasjoner som har laget ferdige og gratis opplegg, videoklipp, samtalestartere og andre ressurser man kan benytte i skolen. På Redd Barna sine nettsider fant vi flere undervisningsopplegg som virket interessante og som i hovedsak bygger på dialogen og at elevstemmen og -erfaringene blir hørt: https://www.reddbarna.no/skole/.

Til tross for at de fleste plattformer har aldersgrenser og anbefalinger, er realiteten at veldig mange barn helt ned i tidlig barneskolealder er både konsumenter og aktører i sosiale medier og nettspill. Når elevene våre i store deler av hverdagen befinner seg i en digital hverdag, har vi som lærere et ansvar med å holde oss oppdaterte. Det som skjer på nett påvirker elevene, og dermed også skolehverdagen og læringen. Vi som lærere trenger ikke nødvendigvis å delta aktivt på f.eks. tiktok, men vi må ha et innblikk i hvilken type innhold som finnes der, og anerkjenne at det har betydning og påvirkning på elevenes liv og utvikling. Lærerne og skolen står ikke alene i dette ansvaret, men må samarbeide med hjemmet. Vi kan likevel ikke garantere at hjemmet tar dette ansvaret, og i mange tilfeller vil kanskje skolen være den viktigste arenaen for en elevs digitale danning. Som lærerstudenter opplever vi at utdanningen har fokus på digital danning og lærerens rolle i dette. Mesteparten av fremtidens lærere vil være digitalt innfødte og forstår kanskje i større grad viktigheten av digital dømmekraft, kritisk digital kildebruk og påvirkning. Likevel går den digitale utviklingen ofte raskere enn man klarer å henge med. Vi tror det aller viktigste vil være å fokusere på å skape en god arena i klasserommet hvor elevene føler seg trygge til å være åpne om sine opplevelser og tanker om det som skjer på nett, slik at man som voksenperson kan veilede og bidra til gode refleksjoner og læring. 

Videre lesning
For videre lesning om temaet digital danning og hvordan man kan arbeide med det i klasserommet vil vi anbefale:

Kilder
Bergsjø, L. O., Eilifsen, M., Tønnesen, K. T., Vik, L. G. V. (2020). Barn og unges digitale dømmekraft. Verdiløft i barnehage og skole. Oslo: Universitetsforlaget.

Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skulen. Oslo: Universitetsforlaget.

Johansen, I. (2020). Noen formuleringer/eksempler hentet fra egen tidligere eksamensoppgave på studiet.

Løvskar, T. (2019). Skolen i det digitale samfunnet.Bergen: Fagbokforlaget. 

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020. Hentet fra https://www.medietilsynet.no/barn-og-medier/barn-og-medier-undersokelsen/

Strand, M. og Skovly, D. (2020, 21.09). Advarer mot selvmordsvideo på TikTok. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/norge/advarer-mot-selvmordsvideo-pa-tiktok-1.15151428

Thorvaldsen, S. (2010). Dannelse i en digital nettalder. Hentet fra https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/8053/article.pdf?sequence=1&isAllowed=y 

Utdanningsdirektoratet. (2019). Læreplan i norsk. Hentet fra https://www.udir.no/lk20/nor01-06/kompetansemaal-og-vurdering/kv110 

Kunnskapsdepartementet. (2006). Generell del av læreplanen (utgått). Hentet fra https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/utgatt/generell-del-av-lareplanen-utgatt/ 

Kunnskapsdepartementet. (2020). Overordnet del – verdier og prinsipper i grunnopplæringen. Hentet fra https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *