Barn på sosiale medier

Jeg har mange fra USA på Snap jeg, har ikke du? spurte en elev sist jeg var i praksis. Jeg sa at det har jeg ikke, men spurte hvordan det hadde seg at hun hadde det. Hun hadde delt brukernavnet åpent slik at alle kunne se det, «det gjør alle» sa hun. Medietilsynet har gjort en undersøkelse som viser at ni av ti barn i alderen ni til atten er på et eller flere sosiale medier (Bergsjø, Eilifsen, Tønnesen og Vik, 2020, s. 15). Som lærer er det ofte man får høre fra elevene om deres vaner på (det store) internett. Det er mange av disse vanene elevene tar med inn i klasserommet på godt og vondt. Som lærerstudent opplever jeg at dette både er stort og vanskelig å forholde seg til av flere grunner. Digitale vaner kan være noe elevene lærer seg på hjemmebane med og uten foreldrenes samtykke. Allikevel påvirker disse vanene skolehverdagen så mye at det er viktig for lærere å snakke om. I dette blogginnlegget vil jeg se på hvordan barn og unge bruker sosiale medier. Jeg vil også diskutere hvordan foreldre og lærere kan engasjere seg.

Kommet for å bli

De sosiale mediene elevene bruker på fritiden påvirker mye av det sosiale som skjer på skolen. Det er ikke en eneste praksisperiode siden jeg startet på lærerutdanningen uten at det har vært elever i konflikter skapt av aktivitet på sosiale medier. Dette har vært alt fra mobbing, utestenging og deling av private bilder. Et viktig spørsmål er, «er det flere konflikter nå enn det var før sosiale medier?» Det er ikke noe jeg kan svare på her og nå, men jeg tror i noen tilfeller at de sosiale mediene kan føre til større og mer alvorlige hendelser. Eksempel på dette er deling av private bilder, her er elevens aktivitet faktisk ulovlig.

Etter min erfaring brukere elevene mye tid på sosiale medier. Der blir de møtt med nye vennskap, utvikler sine teknologiske ferdigheter, utsettes for både sanne og falske nyheter og ulike utfordringer. Mye av det elevene møter og lærer i sosiale medier er positivt. Jeg tror også vi kan si med sikkerhet at sosiale medier er kommet for å bli. Udir påpeker også at det er viktig for elevene å være digital for å kunne utvikle digitale ferdigheter (Udir, 2017). I en undersøkelse av medietilsynet kommer det fram at 97% av barn mellom 9-18 har tilgang til mobiltelefon (Medietilsynet, 2020).

Sosiale på nett

«Sosiale medier er et stort felleskap der hovedaktiviteten er deling og meddelelser» (Løvskar, 2019) Hvis vi ser på tallene er det tydelig at elever er mye tidligere aktiv på sosiale medier enn iallfall jeg hadde kunnskap om. Halvparten av niåringer i Norge bruker sosiale medier. Over halvparten av ungdommer i alderen 13-18 har sett nyheter de mistenker var falske. Forskning viser at ungdommer idag er flinke til å navigere seg igjennom informasjonsstrømmen de møter på sosiale medier. Kanskje nettopp fordi de er så vandt til det. Samtidig må man spørre seg om det påvirker barna mer enn de selv forstår. Løvskar (2019) vise til at barn selv mener de ikke blir påvirket av reklame på nett. Jeg tenker også at jeg ikke blir påvirket fordi jeg ikke trykker på lenken der og da. Allikevel har jeg flere ganger tatt meg selv i å oppsøke siden på et senere tidspunkt. Det er kanskje den påvirkningen som er den «verste», den vi tror vi har kontroll over?

42% av ungdommer mellom 13-18 har blir spurt om å dele nakenbilder av en ukjent. Det er 12% av gruppen som har sendt bilder det siste året (Bergsjø, 2020). Av erfaring i skolen trodde jeg at det skulle være mye flere elever som hadde sendt bilder. Denne oppfatningen tror jeg også mange elever sitter med, de oppfatter at det er mye vanligere å sende nakenbilder enn det det faktisk er. Denne antakelsen kan få negative følger om elevene tenker at det er «noe alle gjør». Det vil være med å senke terskelen for å dele bilder på nett. Samtidig er det urovekkende hvor mange som får spørsmål om å dele bilder av ukjente. Dette får meg til å tenke tilbake på jenta jeg hadde i praksis som la ut brukernavnet sitt for alle. Hvilke konsekvenser kan det få? Og som hun sa «det er noe alle gjør». Men hvorfor er vi mennesker så opptatte av å dele av oss selv på nett? Det finnes en rekke forklaringer på dette, både psykologiske og biologiske. For å nevne noen av disse er det sosial valuta, selvopptatthet, underholdning og dopamin (Bergsjø, Malmedal, Windvik, 2018). På et foreldremøte fikk min praksislærer spørsmålet, «hvorfor kan det være problematisk med barn på nett? Ubehagelige opplevelser kan stå kø på internett, ofte handler disse om at man mister kontrollen på det man selv har vært med å dele. Psykologiprofessor Svein Mossige forklarte at å uvissheten om hvem som ser dette, er svært ubehagelig (Bergsjø, 2018). Bergsjø (2018) beskriver at når barn blir krenket seksuelt på nett oppleves det like traumatisk som et fysisk overgrep. Internett er ikke laget for å vise omsorg for barn og det ligger ikke i internettets natur (Løvskar, 2019)

 

Du kaster ikke barnet i vannet!

Selv om tallene kan virke skremmende, og det første instinktet er at dette må vi skjerme barn fra tror jeg det er viktig å huske at sosiale medier er kommet for å bli. Selv om vi skjermer barna idag, hva skjer i morgen når de har fri tilgang og ingen erfaring? Vi må lære barn hvordan de kan utøve digital dømmekraft, og dette kan ikke gjøres gjennom å framstille sosiale medier som noe kun negativt. «Mitt inntrykk er at foreldre flest til en viss grad bombarderes med de negative konsekvensene av skjermbruk, og dermed havner noen ganger i åpne konflikter med sine barn om temaet» (Bergsjø, et.al, 2020, s. 23). Dette vil kunne sette en stopper for den viktige samtalen om digitale medier mellom voksne og barn. Dialog kan være en god inngang for å lære mer om elevens nettvaner og få en forståelse for det barn og unge møter på nett. Her må barna møtes som likestilte, samtalen kan gjerne være utforskende, men ikke kritisk. Dette er en samtale som krever at voksne er deltakende og tar initiativ. Men hvem er det som skal ta denne samtalen?

I en av medietilsynets undersøkelser fra 2016 finner vi noen viktige tall. Der ble elevene spurt hvor de lærte om trygg og sikker bruk av nett, mobil og spill. 78 % av elevene lærte det på skolen, 61% av mor og 54% av far. Det er altså varierende hvor elevene lærer om trygg bruk av nett, mobil og spill. Som jeg nevnte tidligere, skjer mye av elevenes aktivitet på sosiale medier i fritiden utenfor skolen. Dette kan være med og uten foreldrenes tillatelse.  Ifølge læreplanen står skolen med et ansvar for opplæringen av elevenes digitale dømmekraft og nettvett, under dette gjelder også sosiale medier. Det kan derfor sies å være et delt ansvar mellom skole og foreldre. Derfor er det viktig at skole og hjem har god kommunikasjon om elevenes vaner på nett.

 

Jeg har selv vært med å dele undervisningsopplegg om internett både med elever og foreldre og tenkt at dette er bra. En holdningskampanje i klassen skal nok fungere, men er det nok? Løvskar (2019) mener at det er viktig med tilstedeværende voksne der barna vandrer på nett. Dette er jeg enig i, men som ved alt annet finnes det balanser. Jeg tror er viktig med tilstedeværelse, ikke ta over ungdommens aktivitet på nett. En dag skal de bli voksne og navigere helt på egen hånd, det krevere øvelse.  Jeg vil gjøre en liten sammenligning, vi slipper ikke barnet på egen hånd i bassenget. Først holder vi dem i vannet, vi utvikler dette til å utruste dem med svømmeringer, så går vi videre til å følge med fra bassengkanten, før vi til slutt slipper de løs på egenhånd. Kanskje kan det være veien å gå på sosiale medier?

 

Jeg tror det er viktig at elevene lærer om sosiale medier på ulike måter. De må lære sammen med voksne, få prøve seg på egenhånd og snakke om det som skjer. For vi må ikke glemme at selv om det er mye positivt på sosiale medier kan elevene oppleve ubehagelige hendelser. Da må vi være der. Hvis barna i hovedsak har blitt møtt med negativitet og kritikk når de er på sosiale medier kan der være et langt steg for å ta for å fortelle noen om det.

 

Hvis du synes dette, var viktig eller interessant vil jeg gjerne forslå videre lesning for deg. Dag Nome har i skrevet en artikkel i Norsk pedagogisk tidsskrift. I artikkelen ser han på hvilke nye krav samfunnet stiller til skolen som følge av nye sosiale medier og mer uformelle generasjonsrelasjoner. Artikkelen heter Skolen – mellom ungdom og sosiale medier.

 

 

Referanseliste

Bergsjø, L. O., Eilifsen, M., Tønnesen, K. T. & Vik, L. G. V. (2020). Barn og unges digitale dømmekraft- verdiløft i barnehage og skole (1. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

 

Bergsjø, H., Malmdal, B., og Windvik, (2018), Barn på nett (1. utg.). Oslo: Universitetsforlaget

 

Løvskar, T. (2019). Elever med digital oppvekst. I 1 (Red.), Skolen i det digitale samfunnet (1. utg., s. 35-55). Bergen: Fagbokforlaget.

 

Nome, D. (2011). “Skolen – mellom ungdom og sosiale medier.” Norsk pedagogisk tidsskrift 95(1): 70-78.

 

Medietilsynet 2020, Barn og medier 2020, https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2020/200211-barn-og-medier-2020-delrapport-1_-februar.pdf

 

Udir, 2017, Rammeverk for grunnleggende ferdigheter, https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/2.1-digitale-ferdigheter/#