Del av en fugl (Nina Cassian)

Gjendiktet av Liv Lundberg

 

Innhold:

Del 1

fra Life Sentence, 1990

(dikt i utvalg, gjendiktet fra rumensk til engelsk, red: William Jay Smith)

 

Del av en fugl

Evolusjon

Den utrygge bukta

Jeg ønsket å bli igjen i september

Kjærlighetens første og siste natt

Et opptrinn

Kulde

Vokal

Drøm om fartøy

Skråplan

Krøplingene

Den unge vampyren

Helligbrøde

Slam

Enken

Post meridian

Vær vennlig og overlat denne plassen…

I bane

Poesi

Når kvelden faller på

Fabel

Siste åndedrag

 

Del 2 

fra Take my word for it, 1998

 

Høst i Ny England

På min øy

Støpt

En dårlig uke

Purka er dau i bingen

Orlando

Truede arter

Verdens mangfold

Musikken hinsides

 

DEL 1

Del av en fugl

Selv nå verker det i brystkassa

når jeg husker hvordan jeg løp

fordi duften av petunia fylte alt,

gud, som varmen slikket om

leggene nakne lange på frifot,

og kvelden falt over sjøen,

over de voksne forsamlet der og over

den underlige folketomme paviljongen

der vi lekte. Og jeg

ofret ikke en tanke på mitt stygge hode,

de andre barna la heller ikke merke til det,

vi hadde det for travelt med å løpe så fort vi kunne

for at  kveldens gjennomsiktige rovfugl ikke skulle ta oss

og stemmesurret fra de voksne på promenaden

og sjøen, sjøen som truet (beskyttet?)

denne fine del primo tempo. 

 

Det var evig sommer, lett og lysende

sommer av vann og sandaler, immun mot

den rusdrikk som snart skulle kalles kjærlighet –

og i den øde paviljongen (dere vil lete forgjeves etter den,

enten ble den fjernet av krigen med et fingerknips

fra sin sirkel på jorden, glemselen tok den

eller et nyttigere formål),

lekte jeg barndom, men i virkeligheten

husker jeg ingen, jeg tror ikke

det var andre barn der enn meg,

ser du, jeg husker bare

den ensomme flukten inn i mysteriet

iscenesatt av havets dramatiske fakter, å gud,

jeg husker bare lykken ved å klynge de

nakne armene og leggene mot varme steiner

på skrånende gresskledd grunn

i kveldens uskyldige luft.

 

Blomstene duftet bedøvende på stedet

der, litt høyere opp enn damene og mennene

som absolutt duftet tobakksrøyk,

grillmat og øl, jeg

løp uten tanke på mitt stygge hode,

faktisk rev jeg det myke hodet av blomsten

og kysset den på leppene

mens sjøen også duftet sterkere

enn nå, den var villere, sjøgresset

mørkere, og den forbannet klippene

med enda mer smellende piskeslag.

 

Det var ikke langt hjemmefra til stedet,

jeg kunne løpe dit – fram og tilbake –

før noen rakk å savne meg,

med fire skritt og åtte sprang var jeg der,

men først stjal jeg påfuglfjær

som hang igjen i gjerdesprossene,

så nydelige fjær har jeg aldri siden sett,

et umåtelig grønnblått øye

og de gylne vippene så lange

at jeg holdt en hel fugl mellom hendene,

ikke del av en fugl,

og jeg rev og slet i fjærene

som satt fast mellom plankene,

som om jeg rev noe ut av mysteriet

ved de fiendtlige gårdsplassene

før jeg løp mot den folketomme paviljongen

ved havets bredd,

og jeg løp rundt den og gjennom

smadrete værelser

der avsindige svaler klasket mot vegger og tak

og braste gjennom, noen ganger utenfra, noen ganger innenfra,

slik som meg.

 

Jeg hadde kort ermeløs kjole

farget som sanda når sola har tapt sin kraft

og om høsten skulle jeg begynne på skolen,

og havets teatralske spill fortsatte å bryte mot brystkassa

for å gjøre meg mer romslig, det var derfor

hjertet mitt banket og selv i dag verker det i brystet

når jeg husker havets slag

når det prøvde å trenge inn i meg

om kvelden spesielt når blomstene bleknet

uten å miste all farge,

de ble rosa med te, lilla med melk,

mistet bare stilkene i mørket

og svevde halshogde et stykke over

gresset som også var blitt borte.

 

Dette er et fabelaktig minne

fullstendig uforglemmelig,

følelsen av den lette kroppen uten lenker,

usårlig, fullkommen, med hodet

en naturlig forlengelse

som overvåket kroppens kurs og fart.

Og jeg slo meg aldri,

jeg husker ikke at jeg falt en gang hele sommeren.

Jeg var lett, uten lyte, frisk som en fisk

og beåndet, hvis jeg ikke fløy

var det fordi jeg foretrakk å løpe på jorden

og ikke av andre grunner.

 

Og så …

Hva sa jeg? Å, jo, jeg hadde lange, bare legger

og nakne, smale armer

og i den forlatte paviljongen var det underlig kjølig

som om et usynlig hav hadde brust gjennom den …

 

Og så …

Hvor var jeg? Å, jo, blomsterkronene fylt av kveld …

som av hellig røyk

og min ensomme flukt

gjennom milde og godmodige mysterier …

 

Og så? …

 

Evolution

I dag slengte en praktfull furie av en storm

en dynge blåskjell opp rundt føttene mine

og minnet meg på livets opprinnelse.

Å hav, elementet som fødte meg!

 

Livets vugge, en lang konvoi

av sjøanemoner, krypdyr

og skjelldekte uhyrer – helt fram til oss,

sperret inne i våre myke, skrøpelige former.

 

Jeg kom fra havet og til havet

vil jeg vende tilbake, til dype historier,

forgjengelige og uforgjengelige…

Svarte skjell i sanda … Memento mori.

 

Den utrygge bukta

Fra fyrtårnet til Dauingodden

sendes uværssignaler uavbrutt.

Fyrtårnets klippe har brukket nakken

under det strømmende hvite skumskjerfet.

 

Hva forteller vannet? – Løgner, løgner…

her finnes ikke jord med levende kryp.

Bukta er utrygg, alt er risikabelt<,

mastene gjør korsets tegn mot månen.

 

Etter å ha svømt lenge og langt fra stranda,

har jeg fått sansen for drukning – og dikt.

Etter å ha lest hundrevis av dikt,

våger jeg å dikte eller drukne i ett, selv.

 

Jeg ønsket å bli igjen i september

Jeg ønsket å bli igjen i september

på den bleke forlatte stranda,

jeg ønsket å proppe meg med

asken fra de troløse tranene

og la den trege tunge vinden

falle i søvn i mitt lange hår

som vannet i en trålnot;

en natt ønsket jeg å tenne

en sigarett hvitere enn månen

uten andre i nærheten – enn sjøen

med sin alvorlige, skjulte kraft;

jeg ønsket å bli igjen i september,

være vitne til tidens gang

med en hånd i trekronene, den andre

i den grånende sanda – for så å smette

sammen med sommeren inn i høsten…

 

Men skjebnen har visst utpekt meg

til mer dramatiske sortier,

gitt meg å rives opp fra landskap

med uforberedt sjel,

slik jeg er gitt å forlate kjærligheten,

ennå elskende.

 

Kjærlighetens første og siste natt

1

Ulver, snø og forbløffelsen ved å være sammen

gjorde dem helt stumme. Mellom trærne

lå de gamle kroppene deres på lur – og de gamle øynene

med gamle blikk som ikke ville akseptere å bli

glemt – var de virkelig glemt?

Var de ikke snarere etterfølgere,

bar de ikke med seg sine tallrike hoder

som hele tiden nikket samstemmig, i enighet,

var ikke armene deres uendelig mange og

langt mer betydningsfulle enn armene til

velkjente, skremmende orientalske statuer?

I stillheten kunne man høre deres dype murring

– en diskusjon i cellenes intimsfære,

mens natten kvalte forfølgerne

i sitt faste grep.

 

2

De visste bare: dette var starten på deres

første kjærlighetsnatt. De hadde trådt inn i

et spesielt utformet scenerom

der makabre malerier var fjernet fra veggene,

en katt med mus i magen, et stilleben

med oppskåret fjærkre – sølvhvite firkanter

markerte et raffinert men illusorisk fravær –

det fantes noen møbler foruten brudesenga

med det enorme, vannfargede sengeteppet.

De var sammen – kunne ta på hverandre,

blande hår i samme beger, hud i samme duft.

De kunne jage flammer over hoftekammene,

støte kyss inn i kroppenes leddfester.

Men først skulle de ha kvittet seg med byltene

av døde som vi alle bærer på,

lagt dem forsiktig fra seg på ildstedets grønne fliser.

 

3

Dypt beveget lå han ved hennes føtter

i taushet. Hun betraktet håret hans der

underlige bleke urter tørket under hennes hender.

Hun berørte også hans hjerte og skvatt til

ved de insisterende rytmene – som om stavelser

løp ved siden av ordene, stoffet i frakken hans

føltes ennå fremmed for henne

og under frakken, ennå uberørt, skuldrene og brystet.

Så langt, helt hit hadde ingen fulgt etter dem

unntatt dem selv – forlatt av og overlatt til seg selv –

slik, tallrike i kropp og sjel hvilte de

i en ubevegelig dans.

 

4

Om igjen og om igjen åpnet hun seg

til nakenheten, muligens

hjalp ham å bane seg fram til henne

gjennom mengden.

Han kom langsomt, buktet seg som en slange, ukjent,

stadig nærmere, kom henne i møte, som om han alltid hadde

vært på denne reisen mot henne, gjennom henne, fram til henne –

og hun steg mot ham, fortsatte videre gjennom og fant seg selv

et sted bortenfor begge, men også der i møte med ham

som kom mot henne, nærmet seg henne, kom henne i møte

til de nådde fram

– og en veldig kontinuitet holdt dem

til skriket kom.

 

5

Seint, etter midnatt, falt hun i søvn – ikke han.

I søvne kunne hun høre pusten hans i det fjerne

som en elv i andre enden av en veldig, likegyldig

slette. For ikke å forstyrre henne, lå han urørlig,

men hun som beveget seg, berørte

hans skulder, velkjent nå, men kald av natten,

og fra tid til annen når han så på henne, kunne hun forutse

den kalde natten i hans øyne.

Kropper vender tilbake til kropper,

altfor unge til å bli minner, altfor gamle

til å misforstå slik skjønnhet.

Det var en kraftfull natt, et symbol

innåndet i langsomme drag.

De døde holdt pusten.

 

6

Så pakket de alt og løp vekk

fra natten og scenebildet der

maleriene langsomt dukket fram igjen; først

den selvlysende konturen til katten,

så musens omriss inni henne, så blodet,

det skrikende fugleblodet på glinsende knivblad.

De løp, løp, men denne gangen

kunne ikke forfølgerne stanses. Også de døde

hadde våknet og omringet dem,

usynlige først, til hun plutselig oppdaget

en svart tråd snodd

som et smalt kutt rundt venstre hånd,

og han kjente at leppene var dekket av mystisk blod.

De uttalte kjærlighetsord, høyt, men ingen av dem hørte.

De hørte ikke lenger sine egne stemmer, så bare

ordformene fryse fast i lufta.

Da skrek de opp med øynene – øyenbrynene –

men hørte ikke hverandre. Kroppene

begynte å sirkle langsomt – vekk fra hverandre,

de døde ble synlige, de kolliderte med dem,

forvillet seg inn blant dem, og fortapt blant dem,

tapte de sine selv, for aldri mer å finne hverandre – igjen.

 

7

Og ulvene døde,

og snøen smeltet.

Så hurtig var alt forløpt

at ingen kunne gjettet at en hendelse med hoder og lemmer

hadde vært på ferde. Og var de selv blitt spurt, ville de ikke visst

hvor de eiendommelige nattlige flekkene på ansiktet kom fra,

hvordan kunne de vite det når ansiktet om dagen

var rent og blekt. De kunne undret seg og kastet flyktige blikk

i speilet, altfor flyktige til å skimte nattens grådige øye

i øverste hjørne lengst vekk, de kunne undret seg –

for så å nekte å besvare flere spørsmål – noen gang.

 

Et opptrinn

I går var jeg vitne til den fantastiske kampen

mellom en mann og en kvinne, hun var forelsket –

det var ikke han, håret hennes i vilt opprør,

munnen massakrert av hvite tenner.

Hun snakket og snakket – det gjorde ikke han. Hun snakket som besatt,

hamret løs på tiden som var ute, med ord.

Det lød ingen skjoldgny.

Tiden var avvæpnet totalt.

Hun hadde argumenter – det hadde ikke han.

Han forlot henne for en annen kvinne;

han var skyldig – som og den andre kvinnen,

uskyldig var kvinnen som elsket.

Ordene hennes eide en naturlig verdighet,

lidenskapens slam hadde etterlatt de rene gullkorn.

For å slippe å se på henne, studerte han hendene sine,

registrerte en viss kontrast mellom dem.

 

Det var en fantastisk ujevn kamp.

Lufta hveste som var den passasjen

til tusen piler som aldri ville nå sitt mål.

 

Alt omkring dem sank ned på et lavere nivå.

 

Kulde 

Kulde. Nødvendig kulde

avføder de første utvekstene – fjellene,

sønner og døtre av kulden,

den nødvendige kulden senere blidgjort

til første plantefornemmelse,

til første sansende celle,

til første ustødige ape,

– til mennesket.

*

Når ormens tunge splittes –

setter kulden inn.

Kulde er resultatet av uenighet.

Jeg rekker fram en hånd – noe trekker seg tilbake

eller dersom jeg likevel berører det,

krymper noe seg brått

og blir svart og smått.

Noe fjerner seg og etterlater et spor av kulde,

noe forlater sin plass

og etterlater en kuldesone,

noe skiller seg fra noe

i det store analytiske øyeblikket.

*

Kulden har ingen skygge.

Konturen lar ham ikke snike seg unna.

Skygge er formens følelse.

Kulden har ingen følelser,

han er upåvirkelig, selvopptatt, han kommuniserer ikke.

*

På bordet – to glass.

og to parallelle skjeer.

Ved bordet, to parallelle personer

med ansiktet vendt mot gata.

En mann og en kvinne

eller en kvinne og en mann,

det er ikke lett å si

siden de ikke tiltrekker hverandre.

*

Kuldens livsstil

gir et underlig inntrykk av orden,

i virkeligheten har jeg mistanke om

de villeste utskeielser bak konvensjonens linjer;

alle med tennene hogd fast i en annens halspulsåre,

med neglene vokst inn i en annens hud.

Under kuldens gjennomsiktige isskorpe

finner et daglig blodbad sted,

en sult som har mistet all mening,

en tvekamp som har mistet målet av syne,

og jo mer ondsinnet tumultene arter seg,

jo klarere framstår konvensjonens linjer,

som en skisse risset med kritt på en tavle,

på prikken lik et spøkelse.

*

Jeg utvider meg – og fyller den konvensjonelle avstanden

mellom mennesker.

For å hevne seg prøver de å knuse meg, da må de jo

ta i meg, og hvis jeg tar et skritt til siden,

støter de mot hverandre i ufrivillig berøring,

da skriker de til hverandre i gjensidig henvendelse

og registrerer uvilkårlig seg selv og sine innbyrdes likheter,

dette skjer på overflaten av blodbadet, under åpen himmel

eller enda høyere, på samvittighetens nivå –

hvem kan stedfeste begynnelsen

på en forvandling?

*

Kulde mellom stjerner,

kulden mellom folkeslag,

kuldens fronter som deler ektepar i to –

og mellom alle; et uendelig nettverk av konvensjoner;

rester av ideer og følelser

(eller prosjekterte ideer og følelser –

alt i en salig blanding) og lovene,

lovene flyter umerkelig og uforsonlig av sted

hinsides kulde og varme

og får den vesle situasjonsbestemte loven – konvensjonen –

til brått å virke vennlig og hjelpsom; når alt kommer til alt

er det hun som får oss til å håndhilse,

ønske ”goddag” og ”godnatt”,

hun, lovens bleke, blide søster

som gjør det lettere for oss, om ikke å leve,

så i det minste, å overleve.

 

Vokal 

En ren morgen er vokalen min,

den latinske uttalen

i en mumlende forvirret tid.

Med rasjonelle stavelser

prøver jeg å klarne

den omtåkete forvirringen

og utsvevende volden.

 

Min lingvistiske protest

har ingen kraft.

Fienden er analfabet.

 

Drøm om fartøy

Roret er ikke i mine hender.

Roret er over mitt hode.

Ingen dreier det mot venstre eller mot høyre.

Fartøyet ligger dødsens stille.

Rorhjulet er en skarabe

naglet på min himmel av tre.

Hva har det der oppe å gjøre?

En rorkult gått fra sans og samling.

Hva skulle den overhodet kunne styre

på sin loddrette kurs gjennom Havet Ingen Steder?

Og hvorfor er ikke roret til å rikke

i en verden med så mange rorkarer?

Vinden kunne i det minste satt det i bevegelse.

Hvor er flaggermusen som kan dreie det i søvne,

hvor er månen som kan endre rorets form,

forlenge eikene og flate ut konturen

så det blir mer lik en fisk?

Fartøyets reise må ende her:

Rorkulten er avsindig: han har ikke styring.

 

Skråplan

Oppover, oppover, i en hittil ukjent bevegelse

som kanskje kan kalles translasjon – har dere noen gang sett

den endeløse rekken av treller bærende på enorme steinblokker

som i sin tur, for evig sammenføyd, kommer til å bære

det majestetiske navnet pyramider?

 

Nedover, nedover – har dere noen gang sett det første pustet

av raset, de fine steinsplintene og nesten stillestående støvkorn,

famlende, umodne, i ferd med å forme en ødeleggende gestus

som kan ryste verdens grunnvoller?

 

Et enkelt skråplan – i forhold til hva?

I forhold til x-aksen,

i forhold til y-aksen

og alle de andre konvensjonene,

i forhold til noe som bygger seg opp og noe som raser sammen;

skråningen – kan dere rett og slett stige opp eller skli ned.

 

Kan dere huske at dere rutsjet på en tunge av grå betong

mot sjøens grønne stemmebånd, kan dere huske

at dere møtte sjøens overflate og slo gjennom den,

fulgte en uendelig skråning nedover, et skråplan?

Det tar lang tid å komme opp igjen og bryte overflaten

for tiden der på dypet har ingen åpninger,

ingen nesebor, ingen porer:

Det er en tilstoppet tid – en slags evighet!

 

Rutsjebaner, sklier, skråplan, åh, tragedier –

tragedier er ikke obligatoriske, de er tragiske

nettopp fordi de kunne vært unngått –

verken det vertikale eller det horisontale finnes i virkeligheten,

bare det store skråplanet.

Har dere noen gang klatret mot lyset i horisonten

med fingrene stukket inn i slammet, flyttet blikket

fra den rene, kalde, skjærende himmelranda

til gjørmehavet rett framfor munnen, tilbake til horisonten,

og til de små spirene mellom fingrene skjult i søle?

Dere falt og klatret på ny opp den sleipe skrenten

uten andre støttepunkter enn albuene,

kneskålene, hælene og pannen strimete av jord,

merkverdig lik et gammelt manuskript.

 

Det store skråplanet vipper fram og tilbake,

i den ene enden en konge i den andre en galte,

i den ene enden en saltblokk i den andre en bok,

i den ene enden et hus i den andre en flod,

og endelig, vippende på det store skråplanet,

gamle folk og snøfall, hengelås, klokker, blålig løv,

klingende septere, hester og skip, vippende,

dødens tinninger, vippende, vippende,

rusens bedøvelser, vippende.

 

Jeg står korsfestet til en planke og hører tingene strømme,

ute av stand til å stige to ganger ned i samme elv,

jeg begynner selv å strømme som en kilde, jeg

strekker meg ut, hendene, håret, øyenkrokene

strømmer nedover, oppover skråplanet

i en prosesjon av ovale celler som pulserer

liv, ikke-liv, stanser meg brått, slipper meg vennlig videre –

har du noen gang sett et strømmende kors?

 

Det er en fugl som flyr skrått

over klodens skrå akse.

Jeg hviler hodet i min venstre hånd,

litt på skakke, mens jeg overveier, overveier

det Store Skråplanet.

 

Krøplingene

 

Når krøplingene slenger krykkene i lufta,

ramler de i hodet på oss, vårt uskadde hode,

likevel er det vi som styrter fram og griper dem

sekundet før de tar overbalanse,

vi som står rammet

med krøplingene drapert i armene

til de slutter å klynke

og har pønsket ut noen sjofle påfunn:

skvetter piss på klærne våre,

peser slibrigheter i ørene våre –

likevel slipper vi ikke, orker ikke se dem deise overende,

men hadde vi fra starten latt være å blande oss,

ville vi sett dem løpende i flyvende fart som

spottefugler i behendige byks på ett bein,

snappe sine virvlende krykker i lufta –

krykkene de ikke kan leve foruten –

hva skulle de ellers slå med?

Den unge vampyren

Først kretset han sjenert om halsen min

og kniplet den inn med et kjede av melodier,

jeg ble nesten forelsket i hans stygge

trekanthode, de skjelende øynene

og kneppingen fra hans skjøre bein.

 

Da han endelig bet meg,

kjente jeg stor lettelse.

Pulsen dunket ivrig i forventningen

om at blodet mitt skulle flyte, fortynnet,

inn i en fremmed krås, med renere farge,

og jeg følte meg tømt – for synder.

 

Til slutt ble jeg avkreftet.

Fastklemt til halsen min drakk det

bevingede vesenet av meg, drakk meg uavbrutt.

Vingene blafret stadig friere,

øynene glødet som to bokstaver

– men jeg klarte ikke lenger lese dem.

 

Helligbrøde

Kronhjortens tunge har jeg spist,

den tykke hjortetunga

som slikket i seg løvverket, kildevannet,

jeg tygget den i meg med fornøyelse.

 

Kronhjortens kjøtt har jeg spist,

det varmblodige kjøttet på halsen,

jeg fortærte også hjertet før jeg hengte

regnfrakken min på hjortegeviret.

 

Hovene, neseborene, huden,

alt det usmakelige –

er strødd omkring meg

 

på bakken, ennå blødende.

 

Slam

Skjellene som dekker meg

har samme farge som jorda,

slik en krokodille er

tilpasset sine sumpomgivelser,

urørlig – med øyne som synes å sove,

i det indre, rasende, rovlysten.

 

Småkrypet burde passe seg.

Se, som det bykser omkring

uten anelse om hva som truer,

dytter dunmulen mot ryggen min.

Jeg kjenner kjevene stramme seg,

klar til å åpnes

i det store morderiske gjespet.

 

Ingenting skjer.

Jeg er bare en gammel kvinne.

 

Enken

Kulden har gnaget på fingerknokene,

heten har dekket armene med blemmer.

Nå har høsten nådd fram til hjernen

og omgjort den til en stormsky.

 

Hun bærer ikke sørgeslør,

ikke pels eller fjær,

men kryper naken

som en firfirsle.

Hun er stygg.

Hunden snuser på hennes ensomhet

og piler hylende av sted.

Hun dufter

opphissende

av

fravær.

 

Post meridian 

1

Etter at morgenen har smeltet bort nattens talg

med strålende syrer, kommer ettermiddagen

langsomt til hektene, med økende vekt

næret av den alminnelige trettheten,

her kommer ettermiddagen, lik

en middelaldrende kvinne som engang

for lenge siden begikk en forbrytelse,

uoppdaget, glemt, uten betydning;

hun passerer nå som alltid ubemerket,

de fleste tar en lur eller kjenner allerede før arbeidet

er slutt at de beveger seg i sakte film;

ettermiddagen går midt i blant dem, gjennom dem,

slepende på sin tunge bakende.

 

2

Den store hvilen, de store festene, den store ensomheten

finner sted om natten når tiden tilhører deg,

når tiden etter arbeid blir mer lik den enkelte,

lik mannen på Nordre Stasjon,

lik kvinnen på Søndre Stasjon,

lik gjengen med døvstumme på restauranten

deres ordløse livlighet smitter ikke av på noen,

lik en særlig brudesuite,

lik en særegen sovestilling,

lik en særpreget drøm formet som en rombe.

 

3

Ettermiddagen er tiden midt i mellom.

De som elsker mangler motet til å stå fram.

De som blir elsket lar demonstrativt vente på seg.

Ventetiden eser ut i stolene,

klemmer telefonen flat,

blåser opp veggene til luftputer;

du dunker hodet mot dem – forgjeves, det gjør ikke vondt;

hele universet er bedøvet.

 

4

De som elsker ringer på døra og når du åpner,

er ingen der; noen har løpt sin vei og etterlatt

et følsomt ektoplasma som fordufter

hvis du puster tungt.

Slik, mellom dem som er forsvunnet og dem som ikke er kommet,

står du nummen, vansiret,

tatovert i luft.

 

5

Om ettermiddagen sover kobraslangene.

I den langstrakte søvnen er bare giften våken

som en fiolett lyspære.

Løvene sover med sine kloke kjever,

på himmelen, stjernenes bleke sjeler.

I alfabetet, bokstaven M, bokstaven N,

tett omslynget, sovende.

 

6

Post meridian – pass på!

Halve dagen er gått; du har alt glemt

soloppgangens gnistrende torner,

lyshastigheten i margen på trærne

har passert toppunktet.

Etter at daggryets kalddusj hogde til omrisset,

ble erfaring avleiret på kroppen din

i tynne lag, usynlig.

 

7

Om du kunne oppleve

tetidene, kaffestundene,

den fredelige klirringen av koppene,

om du kunne se for deg de kobberrøde ettermiddagstimene

i en gammel familie i et gammelt århundre,

forkjælt av en romantisk erindring,

om du kunne motstå skrekken

når du ser ditt ansikt i den fylte tekoppen

intenst opplyst av Helvetets flammer.

 

8

Eller har du noen gang i de siste ettermiddagstimene

sett regnskyllet av rynker styrte ned

over ansiktet til din neste?

Det er som om lyset før det forsvinner

vil pine første og beste offer,

så forlate det uten å fullføre drapet

for å la det leve i skrekken resten av livet.

Og du som ser på sier ikke et ord,

spør deg bare om ikke samme maske av rynker

pulserte et øyeblikk som et levende vesen i ditt eget ansikt.

Du foretar deg et eller annet,

tenner for eksempel en sigarett –

og skumringen redder deg – til slutt.

 

9

Til slutt er lufta sval som en kropp etter kjærlighetsakten.

Eimen av forvarsel har fortapt seg.

Ettermiddagen har flyttet til den andre siden av kloden

i en halvgammel kvinnes skikkelse,

i hver hånd en fullastet handlepose.

Hvem vet hva de rommer, kanskje mel, kanskje rått kjøtt?

Noen blodspor ble i hvert fall observert

i hennes kjølvann,

på jernbanestasjonen, i løvens øye, i tekoppen.

Ikke bry deg mer med det nå.

I morgen vil avisene

fortelle oss hva som virkelig skjedde.

 

Vær vennlig og overlat denne plassen   

til en eldre eller funksjonshemmet person

Jeg sto under hele reisen

likevel tilbød ingen meg sitteplass

selv om jeg var minst tusen år eldre enn de andre passasjerene,

selv om jeg bar godt synlige tegn på minst tre alvorlige lidelser:

Stolthet, Ensomhet, og Kunst.

I bane

Banen jeg beskriver i omgivelsene,

forsiktig for ikke å stange panna mot fuglene,

stolene eller de hensynsløse slyngplantene

på stålstativene;

måten jeg passerer, susende

over kompakte farvann med indre svelg

rede til å sluke meg, tett forbi fryktinngytende statuer

med kaleidoskopiske øyne som ruller

i de tomme øyenhulene til bestemte tider;

banen kroppen min beskriver

mellom uformelige ting jeg såvidt unngår –

så uberegnelige er omrissene –

armen min som går foran og peker ut avstandene,

risikerer hvert øyeblikk å bli flenget opp

fra skulder til pekefingertupp,

når som helst kan hoften min bli kappet av;

mens jeg snurrer videre i min bane, en karusell

jeg engang for lenge siden forsto meningen med,

men nå har glemt og bare husker fra tid til annen

når jeg kommer for nær en ur-erfaring –

da gyser jeg som den kjøttetende planten soldogg,

revet ut av likegyldigheten når et insekt setter seg på bladene;

og begrepene begynnelse, slutt, høyre, venstre, fram og tilbake 

står helt klart for meg – i dette ene øyeblikket;

før jeg igjen er styrt av banen: jeg passer bare på at jeg

ikke støter mot ryggvirvlene til kjempeøglene

som stadig graves ut i større og større mengder, ikke spiddes

på en skyskrapers blå spir, ikke oppslukes

av bølgefunksjonene som krysser

universets matrise.

 

Men hvem kan si noe sikkert –

kanskje står jeg stille omringet av baner,

kanskje vinden som rusker meg i håret

skyldes et flyvende bords hurtige passasje,

en statue som farer forbi – eller kanskje

sirkler vi alle i hver vår bane og prøver å unngå

kollisjonskurs, krasjet som inntreffer

når den naturlige orienteringsevnen er svekket,

når tingen mister sitt ting-instinkt,

planten mister sitt plante-instinkt,

bølgen det som er bølgens,

fuglen det som er fuglens,

og jeg – det som er jegets…

 

Poesi 

Fra denne blyanten går en landevei av svart bly,

langs veien vimser en bokstav som en hund,

og her har vi et ord, en befolket by

som jeg kanskje kommrr fram til i morgen.

 

Når kvelden faller på

Jeg spaserte på en grusvei en kveld om våren.

Det var en tørr årstid uten dufter,

og skrittene mine ble dempet av veistøvet.

For et underlig landskap! sa jeg til meg selv og så

på de ubevegelige greinene, jorda som ikke

verket av den minste forutanelse om gress.

Lyset var rolig.

Brått kom en uklar form tilsyne i horisonten:

diger, tung, uavendelig.

Kan det være en sky formet som en kamel?

spurte jeg en usynlig Polonius.

Da formen kom nærmere –

var det en okse.

Det var en umælende okse

som dyppet sine lydløse klover i støvet,

med hud farget som stein,

med blekede, symmetriske horn,

med firkantet pannebein.

 

Jeg håpet et øyeblikk – bare et øyeblikk –

at jeg tok feil, at jeg ville oppdage

et patetisk melkesprengt jur under buken, fruktbare bjeller,

eller de mandige muskelstrengene bak på

en tyrenakke. Men forgjeves.

Det var bare en kjønnsløs, lidenskapsløs okse.

 

Den stanset foran meg. Han så på meg,

den vise, hvite oksen.

Kvelden falt på og hyllet inn landskapet.

Jeg vek unna ensomhetens budbringer

og fortsatte framover i støvet.

Men han vendte om med uttrykksløst blikk

og fulgte meg – den avklarede døden.

 

Fabel

Engelen fikk kuttet en vinge.

Prøv å fly likevel, sa Herren,

prøv å fly likevel,

selv om du ikke kan gjøre det med stil –

estetikk har ingen betydning her,

bare din evne til å overvinne ubalanse.

Dette er et av mine engleeksperimenter.

 

Som sagt så gjort.

Engelen stupte

gjennom frost og lys,

fjærene ble forkullet,

den ene vingen

kraftløs,

spinnende.

 

Til han, oppflammet av hastigheten,

slo ned på taket av et hus,

føttene, hendene, ansiktet

drivende av blod.

 

Folk stirret opp og sa:

”Se, der er en stork!”

 

Siste åndedrag

Bokstavene faller fra ordene mine

slik tennene kan falle ut av munnen.

Stammende? Lespende?

Eller som stillheten etterpå?

 

Se i nåde, Herre,

til himmelen i munnhulen,

til den lille drøvelmannen,

klitoris i min strupe,

sitrende, følsom, pulserende,

eksploderende

i det rumenske språkets orgasme.

 

DEL  2

 

Høst i Ny England

Gresset visner,

bjørketreet fornemmer ensomheten,

edderkoppene gjemmer seg i foldene på nattkjolen.

 

I går på steinterassen

utenfor billedhoggerens verksted,

frøs jeg i det nordiske åndedraget;

lyden av kulde, lang som et hornsignal,

forbandt den ene åskammen med den andre.

 

Så kom hundene.

Svarte, godlynte.

Den ene la hodet i fanget mitt.

Hodet hans var tungt som et hestehode.

 

Blå nordlysflammer gjorde bildet fullkomment.

 

På min øy

Først liknet det en veldig trist og ensom mann

som satt på en benk ved elva, sunket inn i seg selv, kortvokst

som en dverg (ikke en hoffnarr) – og søkkvåt … La oss kalle

ham Hugo.

Da jeg kom nærmere forsto jeg: han var et leketøy, et lite

utstoppet dyr

med underlig, unaturlig purpurfarge.

 

Hjemsøkt av en ny kjærlighet

avgjorde jeg at det måtte være et tegn.

 

Neste kveld var han vekk …

Eieren – en eller annen unge – hadde hentet den

(den hadde vel tørket da).

 

Hva som var tilbake?

Elvas kalde bandasjer surret om min øy.

Mine egne svale hender rundt min hals.

 

Støpt

Viklet inn i våte kluter

som en mumie,

som en brukket legg …

Klutene vil stivne –

jeg vil forbli myk på innsiden

som det bløte kjøttet i en ørkenfrukt

eller som Djevelen

ubevegeliggjort i Gud.

 

En dårlig uke

En uke med avmakt,

tvil

og ergrelser.

Varemessa er stengt, teltene tatt ned,

karusellens lystige hester – slaktet.

 

Se på sola: sjikanert  av snikende skyer!

Se på elva: hakket  i stumper og stykker

av overlessa flytende plattformer

som sleper bort søppelet.

 

Hvis jeg var handelsmann,

kunne jeg si til kundene mine

(hevngjerrig, skadefro,

men også filosofisk),

ikke ”Ha en god dag”, men ”Ha en dårlig uke!”

Det kunne lære dem å sette pris på de gode ukene.

Jeg hører allerede de flyvende hestene

vrinske på neste messe.

 

Purka er dau i bingen

Dette temmelig deprimerende rumenske munnhellet

betyr selvfølgelig, at nå er det slutt –

det er ikke mer vi kan gjøre

(i hvert fall ikke for purka),

at vi må skilles, forlate,

avslutte, resignere, gi opp – hva da?

Minnet forteller at engang var det stort bakkanal,

at vi fråtset i overdådige, svulmende drueklaser

og skylte fingrene i velluktende oljet vann,

at vi regnet opp våre prestasjoner,

ikke lite selvtilfredse

(kanskje også litt fulle).

 

Minnet er ondskapsfullt: det minner oss på

så mange funksjonelle omfavnelser,

vellystige løfter om Til evig tid.

– ”Synd og skam”, ville purka grynte

hvis hun ennå var i live.

 

Orlando

Han hopper fra fjelltopp til fjelltopp

med himmelen som skjerf om halsen,

med stjerner i ansiktet (smilehull og arr),

han fjernkontakter ideer som en UFO,

han synger (med stemmen til en sirene, stemmen til en prærieulv),

han fyller rommet som lufta mellom Partenons søyler,

øynene glitrer av tårer.

 

Han er en kvinne.

 

Truede arter

til N. R.

 

Jeg ville heller hatt hodet ditt dekket

av en ringbrynje av sølv

eller av en isgrå kalott, svakt skinnende –

enn av dette ville gjenstridige håret

jeg begraver fingrene i

som i et einerbærkratt.

 

Nakenheten din

nedarvet fra bønder,

kvekerblodet som forener

puritanisme, hykleri og sport

er et arkitektonisk kitsch.

 

Jeg vil aldri dingle

fra ditt genitalogiske tre.

*

Visst er du høy. Hva så?

Det er ikke din fortjeneste, ikke min feil.

Jeg klarer meg uten –

også uten din punktlighet,

de stive ritualene

og uten dine skrik

som fra en overjordisk fugl, og uten den åpne

entusiastiske skjorta

og uten sjarmen din

når du gir og mottar avvisninger,

som får alt til å virke akseptabelt:

din fortjeneste, min feil, hele elendigheten…

*

Tyve år gammel leste du endelig Krig og fred.

Godt gjort!

I samme øyeblikk kom din første rynke tilsyne.

I denne minimale furen prøvde du å plante

kimen til en metafor,

frøet til et ord med minst tre betydninger.

Resultatet: en vorte.

Seinere vokste det ut vinger på deg,

og du slo ned på meg –

en kjempemåke som en bølge mot stranda,

overveldet meg med skygge

og en turbulens av boksider.

*

Vi svømte begge mot en øy

med et navn jeg hadde håpet skulle være

Ensomhet, Tap eller Klage.

Navnet var, ganske riktig, Elskov.

Ingen hvile altså, etter en så utmattende svømmetur.

*

Jeg kan tilby deg den overdrevne ømheten

til en raggete tispe.

Jeg kan snuse på din fullkomne fot.

Jeg kan krysse Atlanteren fram og tilbake,

mens kontinentene våre forblir fremmedgjorte,

fiender, ufruktbare, vanhelligede, ugudelige.

*

Min oldemor Rebekka Sommer,

jordmor atten år gammel med diplom signert av Forstanderen

Ghika,

hadde en oppskrift på sommer:

en kopp Sol,

en teskje Skygge,

to pund tynt skåret Svartehav.

Men en sommer brente hun seg så stygt

at hun måtte blåse på hendene hele høsten.

Hva vet vel du, fremmede, om bakgrunnen min,

om armlenken som frøs fast på håndleddet,

om kvelertakene mine tidligere elskere tilfredsstilte meg med?

I våre flyktige møter

som gjester på denne jordiske kloden,

kunne vi lett glemme

at vi har legemsdeler og øyenbryn

og dråper av evighet på fingertuppene.

*

Du bringer alltid med deg

en duft av mynte –

fem ynkelige, skrukkete blad fra hagen din

som smykker seg med vanskjøtsel,

du gliser fornøyd,

og gjør et stort nummer ut av fadesen.

I samme stund du trår over dørstokken min

tar du skoene av, kler av deg alt

og sprader naken foran mine naboers

sjokkerte blikk.

Så terger du den purpurfargede apen på mitt venstre bryst

og den misfargede papegøyen på mitt høyre bryst,

(begge utstoppete dyr)

i jungelen vår

med de mange tungenes uartikulerte

hviskninger og rop.

*

Som det står i den gamle sangen:

måten du spiser et eple på,

måten du spiller sjakk…

måten dine hender kjærtegner

mitt indre liv…

(en fingernegl eller to klør mitt ego),

måten du teller til tre…

måten øynene dine forvandles til blå,

gjennomsiktige arr i det herjede ansiktet –

”No, no, they can´t take that away from me!”

 

Derfor fortsetter jeg å finne deg opp

(slik jeg finner opp meg selv)

i håp om at vi sammen vil gjøre entre

i guideboka til en apokryf oppdagelsesreisende,

som innledning til kapitlet

”Truede Arter”.

 

Verdens mangfold

Hvordan kan vi sammen tilhøre

det vi kaller dyreriket?

Elefanten med sin gammelmannshud,

fuglen, denne skapningen uten ører,

og vi som spiller i Den Guddommelige Komedie?

 

Var en amøbe virkelig vår stamfar?

 

Var det Guds fantasi?

 

Stiller forsøkskaninen de samme spørsmålene?

 

Musikken hinsides

Ulikt røyken som kjærtegner lungene mine

uten å skade dem,

er nærværet ditt gjennomtrengende

i min enecelle,

lenge etterlengtede gjest,

min torturist, vær velkommen!

Jeg var fri i lufta,

fri i vann og ild.

Drep meg ømt og hold meg en stund,

la meg så brytes ned i jorda

eller stige som røyk.

*

Du roper navnet mitt

som om du ønsker det skåret

inn i øyeblikkets kjød,

selv om ”øyeblikket” ikke har noe kjød.

Det er en ørliten konvensjon

pakket godt inn i en som er større,

og navnet – også en konvensjon.

I stedet for å rope mitt navn,

skulle du rope om hjelp,

og jeg vil være på pletten,

en kvinnelig livvakt,

vanedannende, smertestillende,

eller en ide –  urokkelig, på pletten.

*

Når du invaderer rommet og tiden

får du meg til å søke etter skjebnen

som en mor etter barnet hun har mistet.

Feil: det er skjebnen som søker etter meg,

tapt som jeg er i barndommen og alderdommen.

Likevel finnes denne andre dimensjonen som kalles musikk

– intervaller, lyse og mørke tonearter,

anvisninger som accelerando, diminuendo, og i særdeleshet

con morbidezza.

Er vi i live

i denne himmelske u-vitenhetens rike?

*

Rien ne va plus – ”Slutt på hasarden”

skulle vært omkvedet til mine siste år.

Det ble ikke slik.

Jeg sovner og våkner omfavnet

og badet i spytt der nede fra mannens begjær.

Men mye mer enn det:

jeg er hans forsinkede kjærlighets utvalgte,

jeg er bytte for hans foryngelse,

jeg er fortapt i et vilt mirakel, ikke i det milde

jeg visst hadde fortjent i skumringen …

Fra numne dybder stiger fortidens larm – uovervinnelig:

”Jeg elsker deg”, roper jeg på morsmålet mitt til den fremmede.

”Jeg vil dele liv og død med deg og musikken hinsides”;

og den fremmede gjentar ordene mine på et fremmed språk.

*

Hvis tvilen ikke hadde fulgt meg som et fabeldyr

med strittende værhår og rovgriske hoggtenner,

hvis underleppa ikke hadde sviktet munnen,

hvis stønnene mine (av lyst eller smerte) ikke lød så ubehjelpelige

i dette fin de siecle som faller sammen med mitt eget –

kunne jeg kanskje overgitt meg til din barmhjertighet,

gråhårete kortvokste kysser som så lidenskapelig

kjærtegner mine glemte bryster,

du som lærer deg elskovsord på rumensk.

* * *

Hvilket vanvidd rammer meg med pilene sine

nå da jeg syntes å ha funnet den plettfrie

bittersøte, beskyttende ensomheten

der til og med poesien skriver seg selv?

Jeg blir et banalt kryp. Jeg sover, jeg spiser, jeg fordøyer,

jeg forelsker meg, elsker,

unntatt enkelte ganger ved midnatt

når jeg med verdighet slutter meg til mineralriket.

*

Som i La plus que lente

reiser grunnvannet mitt

rubato, vingler seg fram

mot deg i smerte og fryd …

Opplevde jeg noen gang

en så usannsynlig osmose?

Smeltet jeg noensinne

inn i en annens blodkar?

Er jeg en blodgiver?

*

I så fall,

hvorfor kjørte jeg i går

fast forward mot Destinasjon Døden?

Hvorfor gjorde jeg en u-sving

og kom til meg selv forvillet:

uten veiskilt, retningsvisere eller kart?

Hvorfor viste du meg veien

til en ny sinnsro?

 

Mirakler går i vanlige klær.

Ingen forgylte vinger

og ingen broderier.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *