{"id":115,"date":"2012-03-29T11:17:01","date_gmt":"2012-03-29T09:17:01","guid":{"rendered":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/?page_id=115"},"modified":"2012-08-07T15:29:45","modified_gmt":"2012-08-07T13:29:45","slug":"essays","status":"publish","type":"page","link":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/bibliografi\/essays\/","title":{"rendered":"Tekstens etiske \u00f8yeblikk"},"content":{"rendered":"

T E K S T E N S \u00a0E T I S K E \u00a0\u00d8 Y E B L I K K
\no g \u00a0a n d r e \u00a0e s s a y s <\/strong><\/p>\n

Innhold<\/p>\n

FORORD<\/p>\n

TEKSTENS ETISKE \u00d8YEBLIKK
\nDET SKR\u00d8PELIGE FOR FULL STYRKE
\nSYSTEM OG NATUR
\nEN BARNEH\u00c5ND VINKER FRA BESTEFARS \u00d8RE
\nFORMER FOR FLUKT
\nLADY LAZARUS
\nVAN\u00c6RE
\nDEN MENNESKELIGE RINGDANS
\nM\u00d8TE MED EN STATUE
\nREFERANSER<\/p>\n

Hvilket m\u00f8nster forbinder en krabbe med en hummer og orkideen med kusymren og alle fire med meg? Og meg med deg? Og alle seks av oss med am\u00f8ben i ene enden og den schizofrene p\u00e5 lukket avdeling i andre enden? Gregory Bateson<\/em><\/address>\n

Til Ingeborg<\/strong><\/p>\n

F O R O R D<\/strong>
\n M\u00f8nstret som forbinder<\/strong>
\nNoen av tekstene i denne samlingen springer ut av langvarige forhold til litter\u00e6re verk og forfattere, andre er resultat av mer sporadiske forbindelser. Det som bringer dem sammen er leserholdningen. Jeg har villet lese tekstene med etisk bevissthet: hvem blir skadelidende, hvilke verdier st\u00e5r p\u00e5 spill? I tillegg ville jeg avlese tekstenes egne etiske holdninger, og jeg ville diskutere hvordan livet og kunsten henger sammen. Mitt utgangspunkt er at det er sammenheng mellom ting og fenomener p\u00e5 ulike omr\u00e5der, naturlige og menneskeskapte, at menneskelig meningsdannelse er forankret i fysisk natur. Det hele kaller virkeligheten, og den er gjennomtrukket av vold og makt, men ogs\u00e5 av kunst. Meningsstrukturer i kunsten viser sl\u00e5ende likhet med grunnstrukturer i menneskets mentale aktivitet.
\nGregory Batesons sammentenkning av \u00e5nd og natur, kropp og spr\u00e5k, har v\u00e6rt et viktig underlag for min egen tenkning. Han mente \u00e5 ha oppdaget formale egenskaper som var felles for levende og d\u00f8d natur, og ans\u00e5 menneskets tanke og spr\u00e5k for \u00e5 v\u00e6re produkt av evolusjonens formdanningsprosess. Den naturlige m\u00f8nsterdannelsen som skjer over tid gjennom utallige repetisjoner b\u00e5de i naturen og kulturen, betegnet han som et meta-m\u00f8nster. Ideen om dette m\u00f8nstret som forbinder alle ting i en kompleks forst\u00e5elsesmodell med flere niv\u00e5er, opplevde jeg som en befrielse fra naiv individualisme og dualisme og p\u00e5st\u00e5elige polariseringer. I en slik forestilling kunne jeg puste fritt og bevege meg omkring. Spr\u00e5kevnen tilh\u00f8rer alle og kan brukes til alt, ogs\u00e5 til poesi. Det finnes ikke ren eller ublandet kunst eller spr\u00e5k, alle uttrykk er unnfanget av og innblandet i samfunnet.
\nDet var lite geh\u00f8r for slike ideer p\u00e5 90-tallet da negasjonsestetikken dominerte og litterariteten fraskrev seg forbindelse med og forpliktelse overfor virkeligheten. N\u00e5 er interessen for sp\u00f8rsm\u00e5l om makt og moral, ogs\u00e5 i litteraturen, tilbake med full styrke. Og heldigvis fant jeg ogs\u00e5 liknende tanker om meningsdannelsen hos min gamle venn, den semiotiske poeten Per Aage Brandt og i kognisjonsforskningen. Per Aage har den radikale oppfatning at estetikken er grunnet i etikken \u2013 i menneskelivet. Menneskelig empati er en forutsetning for b\u00e5de etikk og estetikk, og har gyldighet b\u00e5de for livet og kunsten.
\nLitteraturen er for viktig, vi kan ikke la den vende verden ryggen. I Norge har Stig S\u00e6terbakken gjort seg til talsmann for “en ny meningskritikk\u201d og refset litteraturkritikken for ikke \u00e5 ta litter\u00e6re verks mening (ikke forfatterens intensjon) p\u00e5 alvor. \u00c5 benytte velskrevethet som eneste kvalitetskriterium er \u00e5 redusere litteraturens betydning. Forholdet mellom form og innhold blir ikke ordentlig utforsket. Forfatterens poetikk blir ikke utfordret. Litteraturens betydning finnes heller ikke bare i realistiske framstillinger. Realismen i kunsten springer sikkert ut av verdens realiteter, men vi forst\u00e5r uten videre at billedspr\u00e5k og realitetsbrudd kan kvesse framstillinger av virkelige forhold, enten forholdene er mentale eller sosiomaterielle.
\nI arbeidet med disse tekstene har jeg pr\u00f8vd \u00e5 v\u00e6re noenlunde konsistent i min omgang med begrepene, men jeg har ogs\u00e5 fulgt intuisjonen, for \u00e5 kunne oppdage underveis, slik som i min egen diktning, hva jeg kan formulere og forst\u00e5, i h\u00e5p om \u00e5 bli litt klokere enn jeg er, slik en bok kan v\u00e6re klokere enn sin forfatter. Sp\u00f8rsm\u00e5lene jeg begynte med har \u00f8kt i omfang og presisjon. Jeg innser at jeg bare ber\u00f8rer et enormt problemfelt. P\u00e5 den annen side begynner all kontakt, bearbeiding, utvikling, kj\u00e6rlighet og kunst, med en ber\u00f8ring og ingen kan forutse resultatet. Disse tekstene er pr. i dag mitt beskjedne bidrag til kunsten \u00e5 lese litteratur i Norge.<\/p>\n

Liv Lundberg<\/p>\n

 <\/p>\n

T E K S T E N S\u00a0 E T I S K E\u00a0 \u00d8 Y E B L I K K<\/strong><\/p>\n

Etikken kommer ikke udefra, som om den skulle v\u00e6re<\/em>
\n en s\u00e6rlig region, der stiller en r\u00e6kke s\u00e6rlige bud og forbud til<\/em>
\n kunsten, der skulle v\u00e6re den fremmede. Nej, de etiske<\/em>
\n krav kommer indefra, fra kunstens eget v\u00e6sen.<\/em>
\n K. E. L\u00f8gstrup<\/em><\/address>\n


\nOfre for fortellinger
\n<\/strong>Sammentreff skjer: et tidspunkt, en erfaring, fire b\u00f8ker. Deltakelse p\u00e5 kunst- og poesifestivalen Faultlines 1996, som var s\u00f8rafrikanske forfatteres og kunstneres bidrag til sannhet og forsoning, ga meg en kraftig p\u00e5minnelse om den historiske og samtidige virkelighetens brutale framtredelsesformer. Ikke fordi jeg ble forf\u00f8rt av en blodig urettferdig virkelighets fascinasjonskraft, men av den enkle grunn at det er i virkeligheten jeg lever og skriver, og virkeligheten finnes overalt, den er stoffet verden vever og er vevd av.<\/p>\n

F\u00f8r jeg reiste til Cape Town, leste jeg noen av John M. Coetzees romaner og ble dypt ber\u00f8rt av disse forferdelige og flotte fortellingene. V\u00e5ren etterp\u00e5 var jeg innom Oktober forlag og fikk to ferske norske romaner stukket i h\u00e5nda p\u00e5 vei ut: Professor Andersens natt (1996) av den feirede forfatteren Dag Solstad og Hanne \u00d8rstaviks Kj\u00e6rlighet (1997) som enn\u00e5 ikke var rost opp i skyene. Disse leste jeg parallelt med en bok som hoppet opp i hendene mine p\u00e5 UB i Troms\u00f8: Mark Ledbetters Victims and the Postmodern Narrative or Doing Violence to the Body med undertittelen: \u201dAn Ethic of Reading and Writing\u201d (1996).
\nI introduksjonen beskriver forfatteren sin metode for etisk lesning av litter\u00e6re verk. Deretter demonstrerer bokas kapitler lesemetoden p\u00e5 romaner av kjente forfattere, deriblant John M. Coetzees roman Jernalder (1990). Skulle ikke jeg pr\u00f8ve samme lesemetode p\u00e5 disse to sentrale norske 90-tallsromanene, for \u00e5 se etter fellestrekk og forskjeller, i sidelyset fra Ledbetters lesning av Jernalder? Jovisst, tenkte jeg, det kunne jeg i det minste pr\u00f8ve.
\nLedbetters hevder at mennesket trenger \u00f8kt etisk beredskap og kan f\u00e5 skjerpet sin etiske bevissthet ved \u00e5 lese skj\u00f8nnlitteratur. Riktignok foretar vi en l\u00f8pende vurdering av hva som er godt eller ondt eller d\u00e5rlig; vi evaluerer verdien av verden og hverandre, bevisst eller ubevisst, gjennom v\u00e5r daglige utveksling av virkelighetsbilder og informasjonsstr\u00f8mmer. Gjennom fortellingene vi forteller om oss selv og om hverandre, til oss selv og til hverandre; enten historiene er sanne, innbilte, l\u00f8gnaktige eller fantastiske. Ledbetters syn er at man kan vurdere skj\u00f8nnlitter\u00e6re verks holdning (norm), ikke bare deres litter\u00e6re skj\u00f8nnhet, siden kunstverk neppe kan kalles holdningsl\u00f8se. Kunsten har tilkjempet seg autonomi i forhold til samfunnsst\u00f8rrelser som religion, politikk og \u00f8konomi, men \u00e5 v\u00e6re uavhengig gj\u00f8r deg ikke ansvarsfri. I alle holdninger ligger f\u00f8ringer for, om ikke oppfordringer til, handlinger. Alle representasjoner av virkeligheten (kunstverk) inng\u00e5r i den totale virkeligheten som ogs\u00e5 best\u00e5r av teknologi, marked og media.
\nMen kunstverk er spesielle; de m\u00e5 v\u00e6re skj\u00f8nne for \u00e5 virke. Verk som ikke er estetisk funksjonelle, har verken verdi eller virkning, men et sterkt kunstverk m\u00e5 man kunne sp\u00f8rre om hva som helst. Man kan stille sp\u00f8rsm\u00e5l om hvem som hersker i teksten, hvilke styrkeforhold finnes mellom personer og grupper, hvilke overgrep skjer? Blir karakterene usynliggjort, utelatt eller regelrett utryddet som individer eller som gruppe og nektet adgang til den store fortellingen om menneskelivet? Hvilken rolle spiller ondskapen og godheten i litteraturen?
\n\u201dDet er etisk n\u00f8dvendig \u00e5 diskutere estetikk\u201d, lyder en sentens av Per Aage Brandt (siden v\u00e5r estetikkforst\u00e5else kan f\u00e5 etiske f\u00f8lger). Man kan snu p\u00e5 utsagnet og stille sp\u00f8rsm\u00e5let om det kan v\u00e6re estetisk n\u00f8dvendig \u00e5 diskutere etikk? Vil v\u00e5r etiske bevissthet kunne f\u00e5 f\u00f8lger for kunstsyn og estetiske teorier? Vi kan heller ikke riktig unng\u00e5 det epistemologiske sp\u00f8rsm\u00e5let om hvordan mennesket kan erkjenne verdens sammenheng av spr\u00e5k, bevissthet og samfunn. Sp\u00f8rsm\u00e5let om hva som er sant og at noe er sant er grunnleggende for livet, og vil i siste instans avgj\u00f8re alle teoriers gyldighet. Uansett hvor delvis, hypotetisk, spekulativ og forel\u00f8pig sannheten kan v\u00e6re, vil den stemme mer eller mindre overens med en faktisk verden.
\nI f\u00f8lge K. E. L\u00f8gstrup kan ikke kunsten vise det onde uten \u00e5 ta avstand fra ondskapen. Kunst er skapelse. Like ugj\u00f8rlig som det er \u00e5 stille sannheten i l\u00f8gnens tjeneste, like ugj\u00f8rlig er det \u00e5 stille skapelsen i destruksjonens tjeneste.<\/p>\n

Ganske vist findes der ikke den \u00f8deleggelse og \u00f8deleggelseslyst, den undertrykkelse og voldf\u00f8relse, den terror og tortur, som ikke kan blive gjort til tema og emne i kunstv\u00e6rker. Kun m\u00e5 det perspektiv, hvori det ses og behandles, om synet og behandlingen skal v\u00e6re kunstnerisk forsvarlig, v\u00e6re dom og forkastelse. Der kan simpelt hen ikke komme et kunstv\u00e6rk ud af at g\u00f8re det onde og destruktive til genstand for en koldsindig, perspektivl\u00f8s skilring, endsige af en skildring, der godtager det.. Hvorfor ikke? Fordi en indre modsigelse ville hindre, at kunstskabelsen overhovedet kom i gang. (Kunst og etik)<\/em><\/p>\n

S\u00e5r og arr i kroppens vev og tekstens kropp
\n<\/strong>Ledbetter kaller sin litteraturkritiske lesning for bekjennelse, neppe i privat-patetisk forstand, snarere som en trosbekjennelse til meningsdannelsen. \u00c5 lese og skrive litteratur er en vesentlig del av menneskets meningsproduksjon. Man intensiverer og hengir seg til spr\u00e5kuttrykket, engasjerer seg i teksten og lytter til dens personlige alvor. En kritisk og lidenskapelig lesning m\u00e5 ikke forgripe seg mot teksten, misbruke eller mishandle den ved \u00e5 felle raske dommer som er styrt av litter\u00e6re konvensjoner eller ikke-litter\u00e6re interesser. \u00c5 forst\u00e5 tekster eller mennesker er et etisk arbeid som inneb\u00e6rer anerkjennelse av deres annerledeshet.
\nTekstens etiske \u00f8yeblikk er det \u00f8yeblikket man erkjenner at overgrep og mishandling skjer. F\u00f8rst n\u00e5r man kommer til bevissthet om grusomhetene, kan man reagere og ta parti for personene som blir s\u00e5ret, skadd eller drept, i teksten s\u00e5 vel som i livet. I stedet for passivt \u00e5 registrere, kan man ta stilling til menneskelig fornedrelse; se at menneskers verdi blir truet, fornektet eller fortidd, alt mens overgrepene blir fors\u00f8kt skjult, n\u00f8ytralisert, normalisert. Leseren kan f\u00e5 \u00f8kt oppmerksomhet om alle arter og grader av menneskelige overgrep og mishandlinger, deres situasjonelle betingelser, deres karakter av uavvendelighet, offerets motstand eller grad av underkastelse, og kan bli bedre i stand til \u00e5 reflektere over handlingsmuligheter som offeret selv ikke ser. Slik kan vi f\u00e5 skjerpet oppmerksomhet om smerteerfaringer og samtidig erkjenne at vi alle er ofre for hverandre.
\nSpr\u00e5kets enkleste og mest effektive redskap til \u00e5 levendegj\u00f8re virkeligheten er bruk av anskuelige bilder og metaforer som v\u00e5re personlige kropper kan kjenne seg igjen i. De s\u00e5r vi har f\u00e5tt, b\u00e6rer vi med oss som arr (den helt sentrale kroppsmetafor), s\u00e5rmerker prentet inn i kroppens hukommelse. Andres smerteopplevelser kan vi nok betvile eller ignorere, men v\u00e5r egen smerte stiller vi ikke sp\u00f8rsm\u00e5l ved. Hvordan vi forholder oss til andre menneskers lidelse er et etisk sp\u00f8rsm\u00e5l med gyldighet ut over kulturelle moralregler og juridiske lovverk, hinsides europeisk id\u00e9histories s\u00e6rlige kombinasjon av bibelske p\u00e5bud og filosofiske begrepsdiskusjoner. Gyldigheten er forankret i menneskets evne til empati med den andre som alltid vil \u00f8nske \u00e5 m\u00f8te respekt, bevare sin verdighet og unng\u00e5 fornedrelse.
\nLedbetters tiln\u00e6rming n\u00f8yer seg ikke med \u00e5 peke p\u00e5 det motsetningsfylte og flertydige ved all meningsdannelse; den avviker s\u00e6rlig fra postmodernistisk teori og praksis ved \u00e5 fokusere s\u00e5 skarpt p\u00e5 smerte, vold og makt. Torturskildringer kan nok vekke frykt og avsky ogs\u00e5 hos den ubevisste leseren \u2013 vold er ingen enkel smittesykdom; det kan synes som en god id\u00e9 \u00e5 utforske og utfordre leserens evne og vilje til etisk bevissthet i en tid med s\u00e5 sterk voldsestetisering, for \u00e5 hindre henne i \u00e5 lene seg tilbake som passiv konsument av menneskelige grusomheter.
\nLesem\u00e5ten g\u00e5r ut p\u00e5 f\u00f8rst \u00e5 registrere den fysiske voldsanvendelse mot karakterene, deretter merke seg arr og spor etter vold og mishandling uttrykt direkte eller indirekte i fortellingen. I tillegg kan man lete etter merker og arr p\u00e5 tekstens ellers glatte overflate, finne rifter eller sprekker mellom tekstens harmonisk sammenf\u00f8yde meningsledd og -niv\u00e5er og oppdage brudd som f\u00e5r leseren (eller skriveren) til \u00e5 stanse opp og sp\u00f8rre: Hva skjedde? Hvorfor ble jeg revet ut av fortellingens jevne flyt? Det har v\u00e6rt vanlig \u00e5 betrakte slike steder som lyter p\u00e5 en ellers velskapt tekstkropp. Men bruddene kan tolkes som spor etter inngrep eller angrep fra en vilje som har gjort motstand mot tekstens herskende orden, dens autoritet til \u00e5 utforme sitt master plot. Noe(n) har kjempet mot denne orden og kanskje tapt, men sporene etter kampen er kritiske punkter, som kan vise seg \u00e5 v\u00e6re en fortellings omdreiningspunkt.<\/p>\n

Hva er jeg villig til \u00e5 d\u00f8 for?
\n<\/strong>Romanen Jernalder (1986) er en jegfortelling f\u00f8rt i pennen av den hvite liberale, pensjonerte, litter\u00e6re klassisisten Elizabeth Curren i Cape Town. Hun innskriver sitt d\u00f8ende liv, sin d\u00f8dssyke kropp, i et brev til datteren i Amerika, \u201dthe flesh of my flesh\u201d. Brevet skriver seg samtidig ut av det samfunnslegeme som omgir henne som en stor fortvilelse, \u201dthe body of politics\u201d. Romanen tematiserer kravet om rettferdighet som et utopisk politisk begj\u00e6r, og gjennom sin egen spr\u00e5klige refleksjon som begj\u00e6ret etter \u00e5 formulere n\u00f8dvendige eller desperate innsikter om dette i ord: \u201d\u00e5 skrive er \u00e5 holde d\u00f8den p\u00e5 en armlengdes avstand\u201d. Men spr\u00e5ket kan aldri bli annet enn en innledning til eller utsettelse av de handlinger som kroppen i siste instans bare kan utf\u00f8re alene i taushet etter en personlig kamp, som svar p\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5let: \u201dHva er jeg villig til \u00e5 d\u00f8 for?\u201d
\nMs Currens aldrende kreftrammede legeme, (ogs\u00e5) en metafor for apartheid-regimet som er i ferd med \u00e5 r\u00e5tne opp innenfra, blir kontrastert mot Ms Currens husholderskes s\u00f8nn Mbeki og hans skolekamerat John. De brenner skolene i protest mot \u00e5 l\u00e6re fiendens spr\u00e5k; resultatet er stengte skoler og gateoppt\u00f8yer i de svarte bydelene. Ms Currens verbale appeller, hentet fra europeisk dannelseshistorie, lyder uforst\u00e5elige i guttenes \u00f8rer; ordene faller til jorden som vissent l\u00f8v i samme \u00f8yeblikk som de blir uttalt. \u201dDisse barna tror ikke p\u00e5 ord (\u2026) De er som jern (…) det r\u00e5jernet som ligger under jordas overflate og venter p\u00e5 \u00e5 utvinnes; The Age of Iron waiting to return\u201d.
\n
\nFordi jeg ikke kan stole p\u00e5 Vercueil
\n<\/strong>I spenningsfeltet (ingenmannsland) mellom romanens to atskilte verdener – den gamle hvite og den unge svarte – dukker en sentral ingenmann fram. En fordrukken l\u00f8sgjenger med det franskklingende navnet Vercueil sl\u00e5r seg til i Ms Currens bakhage samme dag hun f\u00e5r sin d\u00f8dsdom og begynner \u00e5 skrive brevet til datteren. \u201cJeg valgte ikke ham. Han valgte meg.”
\nSelv om han er en realistisk figur, innbyr han ogs\u00e5 til allegorisk lesning. Den litter\u00e6rt skolerte hovedpersonen innr\u00f8mmer at hun lurte p\u00e5 om han var “en engel som kom for \u00e5 vise meg vei. Selvf\u00f8lgelig var De ikke det”. Mr Vercueil er en modernistisk outsider som modifiserer realismen i romanen; et utskudd fra utkantene av det s\u00f8rafrikanske samfunnet, eks-uteseiler med uf\u00f8r h\u00e5nd, uten familie eller rasemessig bestemmelse, selv om guttene kaller ham \u201den hund for de hvite\u201d og heller ut brennevinet hans. Han er en up\u00e5litelig, men i teksten ekte budbringer, ikke bare d\u00f8dsengel, som motvillig p\u00e5tar seg den viktige oppgaven \u00e5 sende brevet til datteren etter Ms Currens d\u00f8d, men kommer han til \u00e5 gj\u00f8re det? Romanen reiser sp\u00f8rsm\u00e5let om tillit. Mr Verceuil framst\u00e5r som den siste person \u00e5 stole p\u00e5, men i brevet skriver Ms Curren:<\/p>\n

Det er et veddem\u00e5l om tillit. S\u00e5 lite \u00e5 be om, \u00e5 g\u00e5 p\u00e5 postkontoret med en pakke og levere den over skranken. S\u00e5 lite at det er nesten ingenting. Forskjellen mellom \u00e5 g\u00e5 med pakken og ikke g\u00e5 med den, er \u00f8rliten. Hvis det er igjen et aldri s\u00e5 lite pust av tillit, pliktf\u00f8lelse, pietet n\u00e5r jeg er borte, g\u00e5r han sikkert med den.
\nOg hvis ikke?
\nHvis ikke, eksisterer ingen tillit, og vi fortjener ikke noe bedre, noen av oss, enn \u00e5 falle i et hull og forsvinne.
\nFordi jeg ikke kan stole p\u00e5 Vercueil, er jeg n\u00f8dt til \u00e5 stole p\u00e5 ham. (Jernalder)<\/p>\n

Mr Vercueil blir den viktigste personen i Ms Currens liv de siste ukene hun lever, fordi han er der. \u201dMan f\u00e5r elske det som er for h\u00e5nden.\u201d Hun betror ham sine tanker og sine kvaler: de unge blir sendt i d\u00f8den for de gamles abstrakte ideer, hevder hun. Frihet eller d\u00f8d! er guttenes slagord. Det er krigens spr\u00e5k. Hun erkjenner at det er beg\u00e5tt en forbrytelse som hun er delaktig i fra f\u00f8dselen:<\/p>\n

Den er en del av min arv. Den er en del av meg, og jeg en del av den. (…) Frihet er kanskje til alle tider nettopp noe man ikke kan forestille seg. Ikke desto mindre vet vi hva ufrihet er n\u00e5r vi m\u00f8ter den, ikke sant. (ibid)<\/p>\n

Ms Curren m\u00e5 til slutt erkjenne at “hva hun ikke visste” var hvor h\u00f8y pris hun m\u00e5tte betale for forbrytelsen. Hun hadde trodd at et anstendig menneske med skamf\u00f8lelse ikke var uten \u00e6re, men innser at hun har tatt feil, at tiden krever mer. \u201dTiden krever heltemot. Et ord som f\u00f8les fremmed i min munn.” Hun sp\u00f8r hvilke tider dette er da det \u00e5 v\u00e6re et godt menneske ikke er nok. Mr Vercueils reaksjon p\u00e5 hennes skriftem\u00e5l er taushet, han er falt i s\u00f8vn.
\nOrdet heltemot tilh\u00f8rer handlingenes verden. I et fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 gripe inn i guttenes liv, redde dem, legger Ms Curren sammen med Vercueil ut p\u00e5 en nattlig ferd til townshipen Guguletu, som st\u00e5r i flammer. De forserer svarte og hvite veisperringer, men det hjelper s\u00e5 lite. De finner Bheki sammen med flere d\u00f8de i en utbrent verkstedhall. Seinere s\u00f8ker John tilflukt p\u00e5 Ms Currens eiendom og blir skutt av politiet. Hun er rystet over det hun kjenner som d\u00f8dvekten av guttene. Hun har ikke sett d\u00f8de svarte mennesker f\u00f8r, selv om hun vet at de d\u00f8r hele tiden:<\/p>\n

n\u00e5r jeg g\u00e5r p\u00e5 jorden her, p\u00e5 S\u00f8r-Afrikas jord, har jeg mer og mer f\u00f8lelsen av \u00e5 g\u00e5 over svarte ansikter. De er d\u00f8de, men deres sjeler har ikke forlatt dem. De ligger der tunge og harde og venter p\u00e5 skrittene mine, venter p\u00e5 at jeg skal g\u00e5, venter p\u00e5 \u00e5 st\u00e5 opp igjen. Millioner figurer av r\u00e5jern hviler under jordens overflate. Det er jernalderen som venter p\u00e5 \u00e5 komme igjen. (…) Det jeg ikke lenger kan komme over, er dette \u00e5 komme over. Hvis jeg kommer over det denne gangen, f\u00e5r jeg aldri en ny sjanse til ikke \u00e5 komme over det. For min egen frelses skyld kan jeg denne gangen ikke komme over det. (ibid)<\/p>\n

Hun ber Mr Vercueil om hjelp til \u00e5 gj\u00f8re slutt p\u00e5 det hele. Han er villig, med \u201dnysgjerrigheten til en hund som snuser en i skrittet mens den vifter med halen og tungen henger ut r\u00f8d og stupid som en penis.\u201d Til sist gjenst\u00e5r bare en frivillig overgivelse til Mr Vercueil (som i la petite mort). \u201dEr tiden inne\u201d er hennes siste replikk. \u201dHan slo armene rundt meg og holdt meg med veldig kraft s\u00e5 luften gikk ut av meg i et st\u00f8t. Av det favntaket var det ingen varme \u00e5 f\u00e5.\u201d
\nKan man finne s\u00e5rmerker p\u00e5 denne tekstens velskrevne overflate? Ingen s\u00e5r, men et merke (en mark\u00f8r) i form av Mr Vercueils skikkelse. Han er s\u00e5rskorpen som er falt av samfunnslegemet. Romanens lidelse er dens spr\u00e5klige avmakt overfor smertens uttrykkskraft. Romanen erkjenner at mennesket m\u00e5 tale, selv n\u00e5r det gjennom sin tale b\u00e5de blir delaktig i maktens herskende diskurs og offer for samme diskurs, idet volden vendes mot den talende for \u00e5 bringe henne til taushet, til den tausheten som er de svartes smerte. Det er der de d\u00f8r i taushet mens de venter. Eneste alternativ til de svartes fortsatt voldelige d\u00f8d, er at den hvite minoriteten gir slipp p\u00e5 sin makt. I ettertid kan man lese romanen som en profeti om apartheid-regimets frivillige maktoverdragelse til et svart flertallsstyre. Romanens taushet om hva en ny politisk orden vil bringe, er imidlertid total.
\nMen romanen uttrykker gjennom Ms Currens skikkelse tillit til framtiden som \u00e5pen mulighet, til mennesket som etisk skapning; en tillitserkl\u00e6ring som neppe kan begrunnes form\u00e5lsrasjonelt, men likevel uttrykker et h\u00e5p som S\u00f8r-Afrikas framtid, menneskets framtid, verdens framtid, avhenger av. For det er bare \u00e9n slags tillit som er verdt sitt navn; tilliten til den andre som ikke er en fremmed fra et annet sted, men oppst\u00e5r i m\u00f8tet ansikt til ansikt mellom et jeg og et du, et m\u00f8te som har frambragt spr\u00e5k og samfunn. Den andre er alltid en konkret person med navn, alder, kj\u00f8nn, p\u00e5 et sted og et tidspunkt i historien, i en bestemt sosial situasjon og kulturell kontekst. Det er ogs\u00e5 under like konkrete vilk\u00e5r at den andre kan gj\u00f8res til en fremmed, til et umenneske, et ikke-menneske som kan utslettes.<\/p>\n

Offer for drap<\/strong>
\nI \u00e5pningen av Dag Solstads roman Professor Andersens natt er det julaften. Professor Andersen kjenner fred i sinnet, en fredsommelighet som ikke er av religi\u00f8s, men av sosial art. Stemningen i den enslige litteraturprofessorens stue er skildret med omhu; hva hovedpersonen gj\u00f8r og tenker p\u00e5 med barnlig sinn:<\/p>\n

“Med et barnlig enfold. Ja, med et barnlig enfold\u201d gjentok han, \u201dher h\u00f8yt mot nord, i den m\u00f8rke vinter, kaldt, i en moderne hovedstad i et h\u00f8yteknologisk rikt land mot slutten av det 20. \u00e5rhundre.” Han tenkte mens han pyntet treet, stekte ribba, dekket bordet til den tradisjonelle julemiddagen, at han var deltaker i et sosialt rituale, et fellesskap \u201dsom i bunn og grunn ikke betydde noe for ham. Han hadde ikke trengt \u00e5 gj\u00f8re det, (…) han kunne godt ha greidd seg uten juletre, f.eks.” (Professor Andersens natt)<\/address>\n

Hvem ofres i denne fortellingen? Gjennom hele boken er professor Andersen offer for store samvittighetskvaler. Synsvinkelen ligger fast hos ham, det er bare hans tanker vi f\u00e5r del i. For at hans lidelse skal f\u00e5 bre seg ut i romanuniverset, m\u00e5 imidlertid en ung, anonym kvinne i leiligheten p\u00e5 andre siden av gaten b\u00f8te med livet. Professoren blir vitne til et drap, men melder ikke fra til politiet.
\nEt bemerkelsesverdig trekk ved tekstens overflate er den knappe beskrivelsen av drapet, s\u00e5 knapp faktisk, i forhold til den fyldige skildringen som omgir den, at den kan minne om et filmklipp, p\u00e5 en TV-skjerm, rammet inn av vinduskarmen, og gi leseren grunn til \u00e5 tvile p\u00e5 d\u00f8dsfallets realitet: En ung mann<\/p>\n

la hendene sine om den unge kvinnens hals og klemte til. Hun fektet med armene, s\u00e5 professor Andersen, hun sprellet med kroppen, la han merke til, f\u00f8r hun med ett ble helt rolig under mannens hender og seg sammen. (ibid)<\/address>\n

Det hele er over i l\u00f8pet av fem linjer. Leseren blir i tvil om professoren kan v\u00e6re s\u00e5 sikker i sin sak: \u201dDet var mord, jeg m\u00e5 ringe politiet\u201d. Burde han ikke heller kaste seg over telefonen for kanskje \u00e5 avverge et drap: \u201dDet er merkelig at jeg ikke ringer politiet,\u201d tenker han og tenker ikke p\u00e5 hva som skjer p\u00e5 drapsstedet. Professorens mangel p\u00e5 interesse for drapsofferet bestemmer kvinnens d\u00f8d som ikke-viktig eller ikke-virkelig. Dette gj\u00f8r realismen ustabil og vekker et sp\u00f8rsm\u00e5l i leseren om drapet kanskje er et bilde.
\nDrapet (uansett virkelighetsgrad) er romanens igangsetter og omdreiningspunkt. I stedet for \u00e5 overse det stilistiske avviket i dette sentrale tekstavsnittet og la seg lede videre av fortellingen, kan leseren stille sp\u00f8rsm\u00e5let: Er det blikket til professor Andersen som dreper? Noe som f\u00f8rer til et nytt sp\u00f8rsm\u00e5l: Hvorfor skulle litteraturprofessoren \u00f8nske livet av en ukjent kvinne? For \u00e5 kunne svare p\u00e5 det, m\u00e5tte man danne seg en hypotese om professorens psykologiske motiver, men jeg foretrekker forklaringer man kan finne p\u00e5 \u00e5pne torg der menneskene st\u00f8ter sammen og utarbeider regler for samferdsel, samhandling, samliv. Uansett hvor utsatt og fremmedgjort mennesket kan f\u00f8le seg i moderniteten, hviler det p\u00e5 sosiale forutsetninger. Alle har et spr\u00e5k, tilh\u00f8rer en familie, etnisk gruppe eller nasjonalitet – eller flere.
\nDet har v\u00e6rt framf\u00f8rt argumenter for \u00e5 lese drapet som professorens \u00f8nskebilde. Drapsofferet kunne representere det fremmede andre som man kan hate og ville utslette. En ung kvinne som skal befrukte framtiden, kan sikkert virke truende p\u00e5 aldrende menn som er i ferd med \u00e5 miste sin kraft og dermed sin makt. P\u00e5 den annen side kan romanen ta livet av den unge, ukjente kvinnen uten betydning fordi hun er lett \u00e5 unnv\u00e6re, lett \u00e5 utnytte etter romanens behov, for \u00e5 unders\u00f8ke om hovedpersonen er i stand til \u00e5 overvinne sin isolasjon gjennom en del-tagende med-delelse av det som er sett, i form av et vitnem\u00e5l eller en rapport til fellesskapets ordens-makt, som en forpliktende handling i et sosialt univers. Spr\u00e5ket er i sin natur del-takende; ved \u00e5 nekte \u00e5 med-dele seg, nekter man \u00e5 delta og hindrer derved med-f\u00f8lelsens frie flyt i det mellom-menneskelige rom.<\/p>\n

Morderens ansikt<\/strong>
\nEt viktig tema i boka er tid og alder. Tiden er line\u00e6r og m\u00e5lrettet, en pil som bringer arten blindt inn i framtiden; den er enveiskj\u00f8rt, p\u00e5 vei bort med ryggen til. Den m\u00f8ter deg ikke og vil v\u00e6re din venn, men er g\u00e5tt og kommer aldri tilbake. Professor Andersen ser p\u00e5 sin egen generasjon med overb\u00e6rende forakt. Hans venner lever i illusjonen om at de er like radikale n\u00e5 som i sin ungdom, til tross for at de for lengst ikke bare har tilpasset seg, men utgj\u00f8r kjernen av det sosiale etablissement.
\nTil forskjell fra kollegaen i Trondheim, dit professoren flykter for \u00e5 slippe unna sine samvittighetskvaler, som har startet en ny barneproduksjon, ny familie og framtid, er professor Andersen s\u00e6rdeles tilbakeskuende: \u201dKort historisk hukommelse skremmer meg langt mer enn at jeg er barnl\u00f8s.\u201d Som Ibsen-spesialist er han ogs\u00e5 bekymret for litteraturens framtid som annet enn lutter dagsaktuelle sensasjoner. Utsagnet \u201dVerkene har mistet evnen til \u00e5 ryste oss\u201d, klinger som en ironisk kommentar til romanens sentrale sp\u00f8rsm\u00e5l: Har drapet p\u00e5 et menneske mistet evnen til \u00e5 ryste oss?
\nDet skjer et vendepunkt i romanen da professor Andersen kommer tilbake fra trondheimsturen. Han ser morderens ansikt i vinduet og kjenner stor lettelse over at han fremdelses er der.<\/p>\n

Hadde han h\u00e5pet at skikkelsen som gikk gjennom rommet tross alt var en kvinne, og at det var en ung kvinne med lyst h\u00e5r han hadde sett st\u00e5 i vinduet n\u00e5? (…) Eller var det akkurat det han n\u00e5 s\u00e5, han hadde h\u00e5pet \u00e5 se: Morderens ansikt? (ibid)<\/address>\n

Han kommer i prat med morderen p\u00e5 en sushibar og inviterer ham inn p\u00e5 en drink. Henrik Nordstr\u00f8m er elektriker eller installat\u00f8r og har v\u00e6rt tilknyttet norske selskaper, bl.a. Statoil, i Asia. Han blir pussig nok gjort til representant for \u00d8stens menneskehorder og taler\u00f8r for \u201ddet store tidsskille som n\u00e5 er i ferd med \u00e5 sprenge seg frem\u201d. Verden slik vi kjenner den, m\u00e5 g\u00e5 under, \u201dn\u00e5r det har skjedd, kan ikke disse b\u00f8kene si deg noen ting mer, sa han og pekte igjen p\u00e5 bokhyllene som dekket alle veggene i professor Andersens arbeidsv\u00e6relse”. Det er som om teksten gir drapsmannen (de framstormende barbarer eller den teknologiske kapitalismens globalisering?) rett til \u00e5 utslette den gamle, trette, vestlige verden med en geip fra en grinebiter: n\u00e5r verdens (vestens) dannelse har latt seg forfalle, har den ikke fortjent bedre.<\/p>\n

Sp\u00f8rsm\u00e5l om Gud<\/strong>
\nSlik tale gj\u00f8r professoren syk; drapet blir mer virkelig i overf\u00f8rt betydning, som undergangsvisjon. Hans sjelekvaler og spekulasjoner blir ganske annerledes levende: \u201dHvem var den d\u00f8de kvinnen\u201d og \u201dhvordan hadde morderen kvittet seg med alt blodet og dritten?\u201d Et oppsiktsvekkende sp\u00f8rsm\u00e5l i forhold til beskrivelsen av drapet. \u201dDet kunne like gjerne v\u00e6rt meg som hadde gjort det,\u201d tenker professoren:<\/p>\n

derfor \u00f8nsker jeg at han skal g\u00e5 fri, komme seg vekk, ja kanskje til og med glemme det hele\u2026 iallfall kan jeg ikke medvirke til at han blir tatt\u2026 Jeg m\u00e5 kvitte meg med ham.\u201d (ibid)<\/address>\n

Denne formuleringen gir professoren latteranfall, noe som bekymrer ham sterkt, siden det m\u00e5 v\u00e6re uttrykk for sinnsbevegelse hos en mann som st\u00e5r p\u00e5 stupet av et eller annet. Leseren sp\u00f8r seg om professoren representerer offer eller drapsmann? Har han projisert sin drapslyst p\u00e5 en mindre dannet mann fra en st\u00f8rre, barbarisk verden som besitter tilstrekkelig kynisme og kraft til \u00e5 sprenge professorens snevre livsrammer? Eller er drapet en desillusjonert akademikers selvdestruktive fantasier? Eller er det professoren og dannelsen som sammen med kvinnen, blir offer for de framstormende barbarene? I s\u00e5 fall blir hans vegring mot \u00e5 solidarisere seg med andre ofre, bare et eksempel p\u00e5 hans asosiale holdning. Det kan i alle fall v\u00e6re et etisk \u00f8yeblikk i teksten \u00e5 fastholde hvem som faktisk mister livet, ledsaget av sp\u00f8rsm\u00e5let om hvorfor det kan synes s\u00e5 uviktig.
\nProfessor Andersen st\u00e5r tilbake etter m\u00f8tet med morderen og betrakter sine bokhyller. Alle konfliktene han har lest om, hjelper ham ikke n\u00e5. Men han finner en ikke uvanlig utvei i n\u00f8dens stund: p\u00e5kallelse og b\u00f8nn til Gud. Til forskjell fra Henning Hagerups ellers glitrende lesning av romanen, klarer jeg ikke \u00e5 begrunne professorens gudsanrop i dyptg\u00e5ende religi\u00f8se anfektelser (da heller i romanens dramaturgiske behov), til tross for at han arbeider seg opp i et lett religi\u00f8st hysteri. Hans vending mot Gud virker snarere typisk for v\u00e5r kulturs sekulariserte bruk av Gud som en opph\u00f8yet instans man kan hente fram etter behov, for deretter \u00e5 sette tilbake p\u00e5 \u00f8verste hylle; en eksklusiv gjenstand til \u00e5 beundre sammen med andre menneskeskapte verk.
\nDet er morallovgiveren Gud professoren anroper. Han synes ute av stand til \u00e5 forankre sine etiske overveielser i noe s\u00e5 n\u00e6rv\u00e6rende, for ikke \u00e5 si n\u00e6rg\u00e5ende som (med)mennesket, naboen, hans neste. Han henter heller fram en autorit\u00e6r Gud som han ikke beh\u00f8ver \u00e5 frykte siden han ikke tror p\u00e5 ham. Han anerkjenner Guds eksistens teoretisk sett; \u201dIngen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudl\u00f8se\u201d, og kan legge alt i hans hender. Den eneste instans som kan gi ham et guddommelig p\u00e5bud, som han p\u00e5 sin side ikke beh\u00f8ver \u00e5 f\u00f8lge. Straks han har gitt Gud det som Guds er, anerkjennelse av hans eksistens, kan han f\u00e5 avlat, knipse med fingrene, forsone seg med sin unnlatelsessynd, for til slutt \u00e5 ta seg et riktig varmt karbad.
\nSlik vrir han seg unna medmenneskelig ansvar og kan senke seg velbehagelig ned i en asosial uskylds bad, for \u00e5 skylle av seg det sosiale smusset han er blitt p\u00e5f\u00f8rt av den ufrivillige bevitnelsen av et drap. Leseren m\u00e5 anta at han vil stige opp av badet forsont med sin unnlatelsessynd og fortsette \u00e5 leve sitt dannede, om enn frustrerte liv \u2013 en tanke oppkvikket av sin sjelekrise.<\/p>\n

Sprengte kjernefamilier<\/strong>
\nI Hanne \u00d8rstaviks roman Kj\u00e6rlighet (1997) skifter synsvinkelen mellom mor og s\u00f8nn; Vibeke og Jon. Her er det s\u00f8nnen Jon som m\u00e5 b\u00f8te med livet. Han er for liten og naiv, enn\u00e5 ikke herdet og f\u00f8lelseskald. Han fryser bokstavelig talt i hjel fordi det er sprengkald vinter, og d\u00f8r i overf\u00f8rt betydning av morens mangel p\u00e5 omsorg og varme.
\nDe umarkerte synsvinkelskiftene er det mest i\u00f8ynefallende ved det ellers realistiske romanoppsettet. Tankene til Vibeke og Jon glir typografisk over i hverandre uten avsnittsmarkering, som om grensene mellom deres indre liv er flytende, som om de lever i symbiose; slik blir leseren gjort oppmerksom p\u00e5 at det motsatte i h\u00f8y grad er tilfelle. Bokas tema er nettopp mangelen p\u00e5 kontakt mellom mor og s\u00f8nn, eller rettere sagt, s\u00f8nnen f\u00e5r ikke kontakt med moren. Han venter p\u00e5 henne, at hun skal komme hjem. Han h\u00f8rer bilen med magen, deretter ser han den. Han henvender seg til henne. Han viser henne omsorg, hun avviser ham: \u201dGi deg n\u00e5, Jon. Hold opp, Jon.\u201d Han dr\u00f8mmer om henne, at hun er flere personer (han vet ikke hvem hun er). Vibeke er opptatt av det ytre; sitt eget og andres utseende, av kl\u00e6r og ting. Hun fortaper seg i fiksjoner (leser 4-5 romaner i uken), hun tenker p\u00e5 jobben, byen og kafeen i klisjefylte vendinger. I tillegg opererer hun med abstrakte forestillinger som identitet, selvf\u00f8lelse, estetikk, informasjon og gjentar som en besvergelse at hun er forn\u00f8yd, aktiv, avbalansert. Kort sagt: Vibeke framstilles seom en selvopptatt dr\u00f8mmer, et utvendig skall. N\u00e5r hun stryker Jon over det tynne, myke h\u00e5ret: \u201d- Jon, sier hun, – aller kj\u00e6reste Jon\u201d, er det sine egne nylakkerte negler hun beundrer, lys beige med litt rosa i. Jon har p\u00e5 sin side symptomene til et fors\u00f8mt barn: nerv\u00f8se rykninger rundt \u00f8ynene, han fantaserer om tortur og skyter seg i speilet med vannpistol.
\nDet som framfor alt preger denne skrantne kjernefamiliens livssituasjon, er at de er l\u00f8srevne individer uten kollektive b\u00e5nd; nyinnflyttede, fremmede i en utkantbygd i \u00d8st-Finnmark. Boka gir en ganske uhyggelig framstilling av det prek\u00e6re ved moderne mobilitet. \u201dMamma var n\u00f8dt til \u00e5 dra, sier Jon. \u2013 Hun var for ung til \u00e5 binde seg. Det var mens jeg var veldig liten, s\u00e5 jeg er vant til det.\u201d De har bare hverandre, samtidig som de nettopp ikke har hverandre. De har ingen familie eller fortid som leseren f\u00e5r kjennskap til, bortsett fra at de har bodd i (upersonlig) blokk og at Jon har dr\u00f8mt at faren var en hjemvendt soldat fra krigen, som spiste all maten de hadde spart p\u00e5, mens han \u201dforteller s\u00f8rgelige historier fra sitt eget liv som f\u00e5r ham til \u00e5 gr\u00e5te\u201d. En parasittisk, krigersk far, alts\u00e5, ogs\u00e5 han oppslukt av seg selv og sine behov.
\nMor og s\u00f8nn f\u00e5r heller ingen framtid. Alt skjer her og n\u00e5 en kort ettermiddag og kveld. Handlingsgangen er enkel, hverdagslig. Det er dagen f\u00f8r Jon fyller ni \u00e5r. Han gleder seg til kaken Vibeke vil bake, og tenker p\u00e5 bursdager han har sett p\u00e5 TV. Han \u00f8nsker seg et togsett i gave og fabler om \u00e5 bli p\u00e5kj\u00f8rt av tog eller om selv \u00e5 v\u00e6re lokf\u00f8rer. De to hovedpersonene g\u00e5r ut hver for seg, treffer andre og drar hjem igjen, men m\u00f8tes heller ikke der. Jon f\u00e5r kontakt med det n\u00e6re livet n\u00e5r han selger lodd til en enslig gammel nabo som viser ham barndommens reimsk\u00f8yter og byr p\u00e5 t\u00f8rkakj\u00f8tt. Og han treffer en jente fra klassen som tar ham med hjem. De spiller plater, spill og videofilmer til foreldrene hennes kommer hjem og lager mat, sp\u00f8r om de har v\u00e6rt p\u00e5 tivoli, dit Jon hadde tenkt seg da han gikk ut.
\nDet er isteden Vibeke som havnr p\u00e5 tivoli, \u201dv\u00e5r tids karneval\u201d, siden biblioteket er stengt. Der m\u00f8ter hun en kvinne med lang hvit parykk og en tivoliarbeider med lyst kr\u00f8llh\u00e5r som spanderer r\u00f8yk. \u201dHan ser snill ut, tenker hun. Sikkert en enfoldig kar.\u201d Hun blir invitert p\u00e5 kaffe og mat og whisky i campingvogna etter at tivoliet stenger. Hun synes sentimentalt synd p\u00e5 mannen, tenker romantisk at han er vakker og virker eksotisk. Han snakker uten utenlandsk aksent, men har et foto av sin store familie samlet om en skjeggete pater familias som leder tanken til fremmed herkomst. \u201dHan er en mann for meg, tenker hun. Kjenner i kroppen at det er sant, en fysisk innsikt. Kroppen er til \u00e5 stole p\u00e5.\u201d Kvinnen med den hvite parykken banker p\u00e5 vinduet og stirrer inn p\u00e5 dem. De kj\u00f8rer til byen i tivolimannens bil og ender p\u00e5 dansebar.
\nJon kommer hjem til l\u00e5st d\u00f8r og tror Vibeke er dratt for \u00e5 l\u00e5ne egg eller mel til bursdagskaka. Den n\u00e6re og den fremmede verden kobles sammen da Jon plukkes opp p\u00e5 veien av en mann med snauklipt h\u00e5r og fremmed dialekt. Det er en dame, ikke en mann \u2013 med hvit parykk i baksetet, s\u00e5 leseren m\u00e5 anta at denne mannen er identisk med tivolikvinnen, og at hun\/han er forelsket i tivolimannen. En replikkveksling finner sted mellom den skumle damen og den uskyldige gutten:<\/p>\n

Har ikke moren din l\u00e6rt deg at du ikke skal sette deg inn i bilen til fremmede mennesker?
\nHvorfor ikke det?
\nDet er ikke alle mennesker som er snille.
\nMoren min sier at alle mennesker er snille innerst inne.
\n(Kj\u00e6rlighet )<\/address>\n

\u00a0Jon sovner og v\u00e5kner med damen sittende over seg og slimete sikkel p\u00e5 kinnet. Bilene med mor og s\u00f8nn passerer hverandre i natten. Jon kommer hjem til l\u00e5st d\u00f8r. Vibekes bil er enn\u00e5 ikke der, men n\u00e5 er Vibeke kommet hjem og tror Jon sover trygt i sin seng, mens han alts\u00e5 venter p\u00e5 henne p\u00e5 yttertrappa, sovner der og fryser i hjel. Det etiske \u00f8yeblikket kan v\u00e6re sjokket leseren f\u00e5r ved bokas slutt. Det er forferdelig at s\u00f8nnen m\u00e5 d\u00f8 og at det er morens skyld; ingen ulykke, men ren omsorgsvikt med d\u00f8den til f\u00f8lge. Et grusomt skremmebilde for alle foreldre som ogs\u00e5 m\u00e5 ta med i betraktning at Vibeke skal \u00e5pne ytterd\u00f8ra neste morgen og finne s\u00f8nnen d\u00f8d. Den skyldige blir hardt straffet for sine unnlatelsessynder.
\nDette gj\u00f8r Kj\u00e6rlighet til den tragiske romanen av disse tre, og den er spennende bygd opp som en thriller. P\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5let om norm: hva er tekstens syn p\u00e5 tilv\u00e6relsen? gir boka et beiskt svar: Sprengte kjernefamilier (enslig mor med barn) flytter fra sted til sted, mens de flyter omkring i fremmedgjorte virkelighetsbilder. En tankel\u00f8s (les: uskikket) mamma baker ikke kake til s\u00f8nnens bursdag, men begir seg av sted med omstreifere med homo- eller pedofile tilb\u00f8yeligheter, og sjekker ikke om gutten sover i sin seng n\u00e5r hun kommer hjem midt p\u00e5 natten. Katastrofen f\u00f8lger \u2013 i den n\u00e6reste av alle relasjoner.
\nMangelsykdommer
\nJernalder henter sitt bakteppe fra en samfunnsmessig brutalitet av et annet kaliber enn de to norske romanene. Likevel eller nettopp derfor, uttrykker denne romanen en framtidsrettet vilje gjennom Ms Currens tillitshandling, som er en satsning uten garantier, oppgivelse av all sikkerhet. Det aldrende kreftsyke (samfunns)legemet m\u00e5 akseptere sin undergang for at framtiden skal kunne oppst\u00e5 som uviss mulighet, slik Ms Curren m\u00e5 gjennomleve en ufrivillig, men n\u00f8dvendig erkjennelsesprosess f\u00f8r hun d\u00f8r. De svarte skolebarna g\u00e5r til krig mot nedverdigelsen deres forfedre har levd med i generasjoner; de gir sitt liv for at nytt liv skal oppst\u00e5. Romanen insisterer dessuten p\u00e5 at refleksjon og erkjennelse er n\u00f8dvendig og at endring er mulig selv i heroiske tider. Jernet i Jernalder antyder at menneskenaturen er ett av naturens grunnstoffer. Det er ganske visst vanskelige tider, men boka presenterer ingen undergangsvisjon om framstormende barbarer som i Professor Andersens natt.
\nB\u00e5de professorens tilbakeskuende klager over historiel\u00f8shet og tap av dannelse og hans n\u00f8dstilte sjels forhandlinger med Gud, lyder velkjent i v\u00e5r tid, i v\u00e5r del av verden. Men kanskje har slike klagesanger v\u00e6rt framf\u00f8rt til alle tider. Professor Andersen har den klassiske dannelsen til felles med sin s\u00f8rafrikanske kollega, ogs\u00e5 lengselen tilbake til livet slik det var f\u00f8r. Men dannelse er ikke noe entydig begrep. Man kan skille mellom en utadrettet, \u00e5pnende og en innadvendt, lukkende dannelse, som to motsatte tendenser i all kulturdannelse. Den lukkende dannelsen er motivert av \u00e5 holde klan og kultur sammen gjennom rendyrking av sitt s\u00e6rpreg, mens den \u00e5pnende er epistemisk, begrunnet av erkjennelseslyst eller nysgjerrighet, og er en dannelse til mangfold. Dannelsen som lukker, er tilbakeskuende, mens den som \u00e5pner, retter blikket framover. Her st\u00e5r de to klassisistene rygg mot rygg, Ms Curren med blikket rettet framover mot og forbi sin d\u00f8dsstund, mens Professor Andersen s\u00f8rger over historietapet; for ham er framtiden en trussel.
\nSom Ms Curren synes ogs\u00e5 professoren \u00e5 lide av en alvorlig om ikke d\u00f8delig sykdom, snarere en mangelsykdom (meningstap kan v\u00e6re d\u00f8delig, jfr. Durkheims anomi-begrep) og begge blir delaktige i voldshandlinger gjennom sin mangel p\u00e5 handlekraft eller -evne. Men det er stor avstand mellom Ms Currens fortvilelse framfor tidens krav om heltemot og professor Andersens passive medvirkning til \u00e5 skjule en forbrytelse. For ham tilh\u00f8rer sp\u00f8rsm\u00e5l av typen: Hva er du villig til \u00e5 d\u00f8 for? en revolusjon\u00e6r utopi fjernt fra dagliglivet. Riktignok inng\u00e5r han i en kulturkontrakt som er bygd p\u00e5 kristen moral, hvis ritualer han f\u00f8lger, men disse unng\u00e5r han beleilig \u00e5 ta personlig ansvar for. Det er ogs\u00e5 niv\u00e5forskjell p\u00e5 professor Andersens og Ms Currens samfunnsmessige betingelser. Det individuelle drapet p\u00e5 en kvinnelig biperson blir bare et symptom p\u00e5 et samfunn som er i ferd med \u00e5 tappes for empati til det ligger avkreftet tilbake, \u00e5pent for barbarenes inntog. Mens drapet p\u00e5 utallige oppr\u00f8rske ungdommer ikke bare rokker ved samfunnets moralske orden, men kan f\u00f8re til et voldsregimes sammenbrudd.
\nJeg kan ikke fri meg fra f\u00f8lelsen av at hovedpersonene i de to utmerkede norske romanene blir st\u00e5ende i grell kontrast til Ms Curren, som i sitt ynkverdige selvoppgj\u00f8r framst\u00e5r som en virkelig og tapper skikkelse. B\u00e5de professoren og Vibeke er kalde karakterer, nesten karikerte av sine forfattere, som kompenserer ved \u00e5 la dem senke seg i varme karbad. En forfatter skal solidarisere seg med sine personer uansett hvor usympatiske de er, ellers fratas de sin menneskelige verdighet, for det finnes et menneskeverd i den usleste person, lar Hanne \u00d8rstavik sin forteller hevde i Uke 43 (2002). Men i Kj\u00e6rlighet synes jeg hun lar fortellerstemmen ta avstand, ikke bare fra Vibekes utvendighet, men fra hennes overflatiske engasjement i jobben som kultursekret\u00e6r i kommunen, mens hun som implisitt forfatter ikke tar avstand fra tekstens fremmed-bilder som f\u00e5r st\u00e5 uimotsagt som trusler mot kjernefamilien.
\nDet kan virke urimelig \u00e5 konfrontere norske skj\u00f8nnlitter\u00e6re verk med en s\u00f8rafrikansk virkelighet som man kan anta frambringer mer akutte fortellinger. Men siden etiske (og estetiske) sp\u00f8rsm\u00e5l kan gj\u00f8re krav p\u00e5 universell gyldighet (for ikke \u00e5 bli kulturrelativisert), m\u00e5 bilder av menneskelige grunnforhold kunne sammenliknes uansett hvor ulik overflate de har, ellers godtar vi at kunsten er provinsiell, dvs. kulturbetinget. Det er den selvf\u00f8lgelig ogs\u00e5 i sine utforminger, men ikke i sin gyldighet, som beror p\u00e5 dens evne til \u00e5 danne allmennmenneskelig mening.<\/p>\n

Et etisk menneske<\/strong>
\nS\u00e5 hvilken mangelsykdom lider professor Andersen og Vibeke av? Modernitetens mangel p\u00e5 tradisjonell mening og sammenheng? Et truende frav\u00e6r heller enn et voldelig n\u00e6rv\u00e6r? Ikke-inngrep i stedet for angrep eller overgrep? En voldsimmun likegyldighet med d\u00f8den til f\u00f8lge? Jeg kan ikke fri meg fra f\u00f8lelsen av at noe er infisert, ikke bare i det norske samfunnslegemet sett som sosiomaterielt system (verdens beste \u00e5 leve i), men ogs\u00e5 i dette legemets mentale bestanddeler \u2013 dets ideer eller memer. Det er som om disse to romanene signaliserer: jo bedre vi har det, jo verre blir det! Som om de p\u00e5st\u00e5r at man blir foraktelig, feig og tankel\u00f8s av \u00e5 leve her og n\u00e5 i denne verden. Jeg kan ikke la v\u00e6re \u00e5 sp\u00f8rre: Blir man n\u00f8dvendigvis det? Blir man moralsk forkvaklet av for stor velstand? Blir man f\u00f8lelseskald av for stor trygghet? fraskriver man ikke individet ansvar ved \u00e5 legge skylden p\u00e5 markedsliberalismen eller den globale kapitalismen? Til slutt kan man parafrasere Ms Curren og sp\u00f8rre: Hvilke tider er dette da det \u00e5 v\u00e6re et godt menneske er uten interesse?
\nSkal litter\u00e6re verk kunne skjerpe v\u00e5r bevissthet om moderne former for overgrep, angrep eller undergraving, m\u00e5 de kanskje vise oss noen verdier det er verdt \u00e5 kjempe for, i tillegg til noen karakterer som vil og kan kjempe, heller enn \u00e5 dyrke nostalgiske, utopiske eller dystopiske forestillinger. Kunstverk kan v\u00e6re skarpe linser rettet inn mot samfunnets \u00e5penbare og skjulte laster og lidelser, men b\u00f8r vel innimellom kunne antyde visjon\u00e6re botemidler, noe som er sant, kanskje, eller godt.
\nEt etisk menneske er ikke det samme som et godt menneske, men f\u00e5r betegne et menneske i stand til \u00e5 foreta etiske valg og st\u00e5 inne for valgene: Skal jeg hjelpe deg eller skade deg, eller ignorere deg som en ikke-person? I den forstand kan de to norske hovedpersonene neppe kalles etiske personer, dertil er de for selvopptatte og distanserte fra sine medmennesker, selv fra de n\u00e6rmeste, Vibeke fra s\u00f8nnen Jon. Hva hjelper vel floskelen hun har l\u00e6rt sin s\u00f8nn: at alle mennesker er gode innerst inne, hvis denne innerste kjernen er utilgjengelig (gjemt eller glemt), og ikke kan hindre onde gjerninger i \u00e5 utbre sine virkninger? Vi f\u00e5r heller h\u00e5pe at godheten ligger i egenskapenes \u00f8vre skikt der vi har mest bruk for den i v\u00e5r daglige omgang med andre mennesker. Hypotesen om menneskets iboende ondskap er kraftig forsterket, n\u00e6rmest bevist, hevder Per Aage Brandt, vi er feige og svikefulle, fanatiske og uf\u00f8lsomme \u201dtikkende etniske bomber\u201d.<\/p>\n

De kunne ikke gj\u00f8re en flue fortred<\/strong>
\nI v\u00e5re humanistisk-demokratiske samfunn synes det som ondskapen befinner seg p\u00e5 bunnen og vanligvis ikke kommer opp i dagen; mens voldsforbryterne blir grensemark\u00f8rer, avvikere, monsterbilder. Men som det nylig har vist seg, kan ondskapen stige opp i hjertet av Europa og str\u00f8mme ut i nabolaget.
\nDen kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic f\u00f8lte hun m\u00e5tte skrive om krigsforbryterne i Haag i boken They would never hurt a fly (2004) fordi verken hun eller noen andre hadde trodd at en krig i en multikulturell republikk med seks nasjonaliteter, tre religioner og tre spr\u00e5k, var mulig. Hun m\u00e5tte skrive boka fordi alle p\u00e5 Balkan lider av vrangforestillinger og tror at krigen mot naboen var en patriotisk forsvarskrig. Hun skrev boka som ut fra et skriftens etiske \u00f8yeblikk da hun inns\u00e5 at krigsforbryterne i Haag ikke var avvikere eller monstre, men ordin\u00e6re menn som ble ofre for situasjonen; de kunne ikke stille sp\u00f8rsm\u00e5let og derfor ikke svare p\u00e5 det: Hva er jeg villig til \u00e5 drepe for? Selv om det er mulig \u00e5 forst\u00e5 at man kan frata den fremmede hans menneskeverd for lettere \u00e5 utrydde ham, sp\u00f8r Drakulic: Hvorden kunne de drepe sine n\u00e6rmeste naboer og venner?
\nHun forteller historiene til enkeltpersoner av ulik nasjonalitet og milit\u00e6r rang. De som i flere \u00e5r f\u00f8rte krig og utf\u00f8rte grusomheter mot hverandre, lever sammen i Europas mest komfortable fengsel. Der hjelper de hverandre, lager mat og spiser sammen, snakker felles spr\u00e5k, spiller ball sammen og opptrer som gruppe overfor rettsvesen og offentlighet. De sier at fellesskapet minner dem om \u00e5nden i Jugoslavias Nasjonale Arm\u00e9 (YNA), og framhever det som et eksempel til etterf\u00f8lgelse for alle hjemme i eks-Jugoslavia. Slik latterliggj\u00f8r de alle som ofret sine liv eller mistet sine n\u00e6rmeste. \u201dHva var da vitsen ved det hele?\u201d sp\u00f8r Draculic og svarer selv: \u201dDet var overhodet ingen vits.\u201d<\/p>\n

D E T S K R \u00d8 P E L I G E F O R F U L L S T Y R K E<\/strong><\/p>\n

The language of poetry is a language
\nof inquiry, not the language of a genre
\nLyn Hejinian<\/p>\n

Hvem snakker?
\nVar det noe s\u00e6rskilt kvinnelig ved spr\u00e5ket til de nye poetene rundt 1980? ble jeg spurt den gang. Jeg tenkte at skulle det v\u00e6re noe s\u00e6rlig, m\u00e5tte det v\u00e6re viljen til \u00e5 forstyrre det dominerende, mannlige perspektivet; rokke ved skr\u00e5sikkerheten i observat\u00f8rens blikk; overvinne dualismen mellom kropp og sjel, \u00e5nd og natur; projisert p\u00e5 kj\u00f8nn slik at kvinnen ble kropp og natur, mens mannen fikk eie blikket og \u00e5nden. Det kunne jo v\u00e6re, tenkte jeg, at det fantes en poetisk vilje med et uttrykkelig eller intuitivt m\u00e5l \u00e5 forbinde en spr\u00e5klig bevissthets \u00e5nd med den dyrisk naturlige kroppen, for \u00e5 sl\u00e5 fast en gang for alle at naturen er fysisk fundament for et menneske med kropp og sjel, sanser og tanker, mann eller kvinne. Jo, det kunne hende at denne viljen var kvinnelig.
\nFor poesien kan tenke og beh\u00f8ver ikke la sin erkjennelseshorisont begrenses av et diktsubjekts f\u00f8lelsesliv. Poesien kan tenke over menneskets forhold til medmennesker, historiens gang og erindringens up\u00e5litelighet, kroppens hukommelse og bevissthetstapet, ondskap og godhet, det skj\u00f8nne, det stygge og det uendelige verdensrom. Poesien m\u00e5 ikke la seg temme og settes p\u00e5 b\u00e5s; den m\u00e5 absolutt nekte \u00e5 underordne seg mer sentrale saker. Poeter m\u00e5 ta i bruk alle midler de r\u00e5r over (bilder, rytmikk, vellyd og begreper) for \u00e5 n\u00e5 sitt m\u00e5l, som er \u00e5 f\u00e5 mennesket til \u00e5 kjenne seg mer levende og \u00f8ke verdens oppmerksomhet om verden, dessuten endre og skjerpe verdens sannheter om verden.
\nViljen til \u00e5 overskride grenser og frambringe nye forestillinger er en risikovilje; den kan g\u00e5 for langt, tr\u00e5kke over streken. Den stiller seg i en s\u00e5rbar og utsatt stilling, den er lett \u00e5 overse, avvise eller undergrave av herskende posisjoner. Normbrytende atferd i poesien som p\u00e5 andre felt, tolkes som manglende beherskelse, eller verre, som lovovertredelse. Den inng\u00e5r i en forhandlingssitiuasjon: Hvor mye nytt og annerledes kan t\u00e5les? For \u00e5 forhandle m\u00e5 man ha noe vektig \u00e5 sette bak ordene, i det minste m\u00e5 man ha argumentasjonskraft.
\nInteressen for spr\u00e5ket i poesien rundt 1980 ble ikke bare b\u00e5ret fram av kvinnelige poeter, men var en tendens i tiden, i Norge aktualisert av 70-tallets politiske idealisme og illusjonisme. Det kanskje sterkeste milj\u00f8et som bedrev s\u00e5kalt language poetry oppsto i California med manifest m\u00e5lsetting \u00e5 avmystifisere og den\u00f8ytralisere spr\u00e5ket, for \u00e5 vise at det bak sitt skinn av n\u00f8ktern instrumentalitet blir anvendt aktivt av alle med makt til \u00e5 definere hvem som kan uttale seg hvordan om hva i det offentlige rom. Spr\u00e5kkritikken var en maktkritikk som naturlig nok m\u00f8tte motstand.
\nTyve \u00e5r seinere i K\u00f8benhavn, p\u00e5 seminaret In the making (2001), understreket Lyn Hejinian at dette milj\u00f8et ga henne og andre kvinnelige poeter plass til \u00e5 utvikle seg intellektuelt uten \u00e5 m\u00e5tte forsvare seg mot aggressive hanner, kanskje fordi posisjonene ikke var s\u00e6rlig attraktive. Language-poesien ble utsatt for hatske angrep b\u00e5de fra h\u00f8yre (konservative klassisister) og venstre (folkelige performance-poeter).
\nThe Language of Inquiry (2000) er en samling essays, artikler og foredrag skrevet i l\u00f8pet av tjue \u00e5r, med nyskrevne kommentarer knyttet til tekstene. Samlingen er Hejinians poetikk i den forstand at den s\u00f8ker \u00e5 artikulere hvordan og hvorfor poeten skriver; en poetikk er ikke bare teknikk eller teori, men m\u00e5 romme bevissthet om spr\u00e5kets politiske og etiske dimensjoner; den m\u00e5 rette oppmerksomheten mot verden. For \u00e5 p\u00e5virke verden m\u00e5 man v\u00e6re til stede i den. Et effektivt redskap for \u00e5 avsl\u00f8re makten bak spr\u00e5ket var \u00e5 lese forskjellige tekster og stille det enkle sp\u00f8rsm\u00e5let (stille konkrete diskurser det enkle sp\u00f8rsm\u00e5let): Hvem snakker? og deretter: Snakker jeg?
\nEn av diskusjonene i K\u00f8benhavn handlet om oversettelse. I panelet satt tre godt voksne kvinner og \u00e9n mann (Lyn Hejinian, Anne Carson, Rosemary Waldrop og Per Aage Brandt). Slik var ikke kj\u00f8nnsfordelingen i alle paneler, det ville jo v\u00e6rt sensasjonelt, men det var p\u00e5fallende nok til at jeg spurte meg selv hvorfor en slik kj\u00f8nnsfordeling synes \u00e5 v\u00e6re utenkelig i en norsk intellektuell debatt som ikke har kvinner eller kj\u00f8nn som tema? Jeg spurte meg videre om oversettelse kan ha s\u00e6rlig affinitet for kvinner, siden dette arbeidet oppst\u00e5r i, eller skaper, vide grenseomr\u00e5der mellom ulike koder og kompetanser. Ikke for ingenting er oversettelse av mange ansett som en utopisk eller umulig bestrebelse; det finnes ingen udiskutable valg, ingen fasitsvar. I dette panelet ble oversettelse uansett fra hvor fjerne spr\u00e5k og tider, likestilt med andre fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 forst\u00e5 og formidle menneskelig mening p\u00e5 en skala mellom inneforst\u00e5tt dagligtale og de mest esoterisk utpregede eller ekspertpregede diskurser.
\nKan det tenkes, tenker jeg n\u00e5, at kvinner bedre t\u00e5ler \u00e5 oppholde seg i den slags uklare soner, mens menn s\u00f8ker mer definerte posisjoner i maktens hierarkier? Dette er en lovlig grov generalisering, men jeg \u00f8nsket den gang og synes enn\u00e5 det kan v\u00e6re interessant \u00e5 kaste fram en hypotese om at en evtuell kvinnelig vilje til \u00e5 overskride kategoriske skiller og forene motsetninger, sammen med evnen til \u00e5 t\u00e5le det usikre og uavklarte, er en kapasitet som kan ha h\u00f8y overlevelsesverdi.
\nDet skr\u00f8pelige for full styrke
\n“Det skr\u00f8belige for fuld styrke” er tittelen p\u00e5 et dikt av den danske poeten Marianne Larsen fra samlingen Bag om maskerne (1982). Semantisk er diktets titel selvmotsigende, figurativt er den en oxymoron; et spr\u00e5klig virkemiddel som kan ryste motstridende betydninger som skr\u00f8pelighet og styrke ut av sine faste betydningsfelt for \u00e5 la dem inng\u00e5 i blandingsforhold som kan f\u00f8de bastarder, uventede ordspill, overraskende meninger.
\nDet skr\u00f8belige for fuld styrke<\/p>\n

stavelse for stavelse
\novervejer vi hvem vi er<\/p>\n

gruset bliver rodet og hemmelighedsfuldt
\njo mer vi tegner og streger over i det
\njo mer vi deler stavelserne op
\ni dem til tingene
\nog dem til det andet<\/p>\n

det andet
\nden syvende farve i regnbuen
\nden tredivte leg
\nden unummererede lov
\ndet skr\u00f8belige for fuld styrke<\/p>\n

Marianne Larsen hadde gjort seg bemerket siden debuten (1971) med sine poetiske avsl\u00f8ringer av sosiale og spr\u00e5klige maskespill \u2013 i dikt som demonstrerte hvordan rutiner og ritualer stivner og t\u00f8mmes for mening. En maske er pr. definisjon stiv og utvendig, antatt \u00e5 skjule et uttrykksfullt menneskelig ansikt. Noe som har v\u00e6rt skjult, kan avsl\u00f8res, noe tilsl\u00f8rt kan avdekkes som en statue og beundres. Men bak maskene finner ikke Marianne Larsen i denne samlingen noe rent, ekte eller entydig. Gjennom sine poetiske overveielser avdekker hun stavelse for stavelse det som er rotete og hemmelighetsfullt, uklart og sammenblandet. Det er i overgangene mellom tingene og i mellomrommene mellom stavelsene, mellom de uartikulerte lydene, mellom meningene i en enn\u00e5 uformet meningsmasse, i plasmaen mellom det fastlagte og som st\u00e5r fast, i tausheten mellom spr\u00e5klydene og i tvilen mellom overbevisningene, at nye og ukjente innsikter kan utvinnes. Der kan man oppdage at det som ikke er entydig eller helhetlig, men unnvikende og motsetningsfylt, kan v\u00e6re b\u00e5de sant og ekte og virkelig.
\nKroppens hull
\nInger Elisabeth Hansens diktsamling Hablabaror \u2013 munnenes bok (1983) deltar i spr\u00e5kkritikken gjennom sin visjon om hvordan det immaterielle spr\u00e5ket ble skapt i munnen, spr\u00e5klydenes organiske betingelse. Munn og tegn frambrakte hverandre av en f\u00f8rspr\u00e5klig, tom og taus eksistens i en historisk form((ul)er)ingsprosess. F\u00f8rste sekvens ansl\u00e5r utgangsbetingelsene:
\nI HVERANDRE, UTEN NOEN
\nen skapelse
\n1.
\nom hvordan alt ventet<\/p>\n

hvordan alt var stille og ventet
\nalt var uten bevegelse uten ord og himmelen
\nvar tom<\/p>\n

ingen jord br\u00f8t flaten
\nhavet var glatt og himmelen lang som
\nhavet
\n(…)<\/p>\n

6.
\ndet fantes ingen klarhet ingen
\nlys over jorda jeg skapte
\nog skapte hverandre uten \u00e5 se
\nuten \u00e5 bli ansikt nok
\ntil \u00e5 kjenne igjen
\nuten \u00e5 bli
\nnok<\/p>\n

Neste lange sekvens beskriver vendepunktet; hvordan noe begynte \u00e5 skje og deretter fortsatte \u00e5 skje:
\nSAMMEN, SAMMEN
\nen skapelsesberetning
\n1.
\ns\u00e5 kom munnen og ville si<\/p>\n

lenge l\u00e5 den og ville si
\nmen ingenting fantes som kunne bli sagt<\/p>\n

munnen fantes den l\u00e5 p\u00e5 seg selv og manglet
\nmen kunne ikke si<\/p>\n

mm, sa den
\nog l\u00e5 mot seg selv og smakte men det ble ingenting
\nb\u00f8lge ble det ber\u00f8ring muu
\nsa den<\/p>\n

(…)
\nmen munnen l\u00e5 der og manglet og var
\nhull muu
\nsa den og pustet m\u00e5ner som stemplet
\nopp og ned og \u00f8rner med fj\u00e6r
\ni magen og magneter som
\ntrakk planeter p\u00e5 plass
\n(…)
\nmumm
\nsa munnen
\nmumm<\/p>\n

Munnen var et hull; levende, pustende, men uartikulert. Et hull ble naturligvis oppfattet som tomhet, som mangel i et positivistisk syn p\u00e5 verden. Kvinnen har f\u00e5tt diagnosen penismisunnelse p\u00e5 grunn av det kvinnelige seksualorganets utforming. Men hulrom er like gjerne fylte som tomme, de er inviterende og kan romme. De tilbyr umiddelbar forst\u00e5else av romforhold og romslighet; b\u00e5de av hvordan det kjennes \u00e5 v\u00e6re et rom, eller en beholder som kan inneholde noe, og hvordan det kjennes \u00e5 v\u00e6re rommet, v\u00e6re innholdet som kan st\u00f8tes ut. Dette er sannsynligvis et mer kvinnelig enn mannlig kognitivt og emosjonelt skjema, mannen rammer noe inn og peker: se der! kanskje med en viss angst for \u00e5 komme for n\u00e6r og bli (opp)slukt. Et av de mest kraftfulle bilder som finnes er f\u00f8dselen. F\u00f8dselen er en voldsom metafor for all skapende virksomhet. Skapelse er f\u00f8dsel: noe(n), en form eller skapning kommer ut av beholderen som gir liv, samtidig som dennes substans, morens kj\u00f8tt og blod, er g\u00e5tt inn i den den nyf\u00f8dte, det nyskapte.
\nAlle har antakelig en f\u00f8rbevisst opplevelse av \u00e5 v\u00e6re rommet og deretter utst\u00f8tt fra moderskj\u00f8det, men bare kvinner har opplevd \u00e5 v\u00e6re det rommet som oppbevarer innholdet og deretter gir det fra seg til verden. Rommet f\u00f8der mening slik de indre taleorganene frambrakte lyder som munnen gradvis fikk muskler til \u00e5 uttale; lyder som etter hvert ble strukturert til komplekse betydningssystemer.
\n4.
\n(…)
\nda var det en som l\u00f8ftet en finger
\nog st\u00f8ttet og skj\u00f8v munnen p\u00e5 plass
\nikke sin egen men den andres
\nog den andre l\u00f8ftet en finger
\nog st\u00f8ttet og skj\u00f8v munnen p\u00e5 plass
\nikke sin egen men den andres
\nde sto og st\u00f8ttet hverandres munner
\nsto med fingrene p\u00e5 hverandre og v\u00e5knet<\/p>\n

og det ble rom i leppene s\u00e5 de kunne banke
\nog de banket p\u00e5 hverandre
\nmed r\u00f8dt banket de med rom
\nde \u00e5pnet lepper med fingre p\u00e5
\ntok p\u00e5 ordet
\nkjente etter om det var som det virket
\nog det var riktig
\ndet var som det kjentes
\ndet var munn, sa de, munn
\n(…)<\/p>\n

Diktet uttrykker den fundamentale betydningen av \u00e5 v\u00e6re avhengig, v\u00e6re omsluttet av en livssammenheng, inng\u00e5 i en uoppl\u00f8selig forening av indre symboliserings- og kodifiserings-bestrebelser og ytre fysiske betingelser.
\nDa spr\u00e5kene f\u00f8rst var kommet til verden, utviklet de seg hurtig og l\u00f8srev seg fra sitt opphav i kroppens rom f\u00f8r de spredte seg ut over kloden. De glemte sin organiske opprinnelse og utviklet seg til kompliserte og finstemte beregningsredskap og m\u00e5leinstrumenter i maktens tjeneste. Derfor munner Hansens bok ut i en lovsang til sansene: \u201dlovet v\u00e6re sansene \/ de snakker ikke dobbelt \/ lovet v\u00e6re nesen \/ den vet hva som lukter vondt (…) lovet v\u00e6re lysten \/ den fins det ingen g\u00e5te for \/ lovet v\u00e6re kroppen \/ som binder oss til konsekvensene \/ lovet v\u00e6re sansene \/ som lenker oss til hverandre\u201d.
\nKanskje er ikke sansningen fullt s\u00e5 ekte, \u00e6rlig og entydig; den sansende kroppen er avhengig av et sinnrikt sansearbeid som st\u00e5r i intim forbindelse med hjernens programmer. Sansene kan narre deg, v\u00e6re teatralske, inng\u00e5 i utallige rollespill og utfolde seg p\u00e5 uforutsigbare m\u00e5ter i det sosiale rom.
\n\u00c5 v\u00e6re i hus.
\nI det sosiale rommet finnes mange hus. Spr\u00e5ksystemet som kulturelt disiplineringsmiddel var utgangspunktet for min egen diktsamling Spr\u00e5kets hus har \u00e5pninger (1982). Jeg var fascinert av teorier om kultur, kode, kommunikasjon, og kjempet med et deterministisk syn p\u00e5 spr\u00e5ket og kulturen som et tilgitret hus som mennesket er sosialisert inn i, d\u00f8mt til \u00e5 gjenta sine voldshandlinger. I bokas tittel ligger en p\u00e5stand om at systemet har \u00e5pninger. Vi er ikke helt l\u00e5st inne, ikke fullstendig determinert verken av spr\u00e5ksystemer eller samfunnssystemer. Mennesket kan og m\u00e5 finne \u00e5pninger ut i spr\u00e5kl\u00f8st terreng. Det m\u00e5 se og kjenne sin forbindelse med ikke-spr\u00e5klige og f\u00f8rspr\u00e5klige omr\u00e5der, med kroppers lidelse og nytelse der emosjonene dr\u00f8mmer og danser til musikk, for \u00e5 kunne \u00e5nde, bokstavelig og metaforisk talt, for \u00e5 kjenne sitt slektskap med og sin avhengighet av naturen.<\/p>\n

Spr\u00e5kets hus har \u00e5pninger
\nLyset og vinden sender inn<\/p>\n

striper av stjernestr\u00f8dd univers
\nsn\u00f8krystaller og klorofyll<\/p>\n

I huset bor menneskene
\ndet er klart jeg bor ogs\u00e5 her<\/p>\n

Huset har et blodig inventar
\nEt delirium av vold og drap<\/p>\n

likevel snakker spr\u00e5ket
\ntilsynelatende normalt<\/p>\n

Spr\u00e5klige dyr er vi
\nfarligere enn alle
\ngrenseoverskridende<\/p>\n

I huset bor alle jeg elsker
\nde kan ikke bo noe annet sted<\/p>\n

Selv de som gnistrer poesi
\nvibrerer skoldhet lengsel
\nog spinner regnbuer av \u00f8mhet
\nselv barn<\/p>\n

b\u00e6rer huset i kroppen
\ningen slipper unna<\/p>\n

Mens vi ser hverandre d\u00f8
\ner vi n\u00f8dt til \u00e5 fange vind<\/p>\n

stjerner og klorofyll<\/p>\n

Huset er en velbrukt metafor for kulturbygging. \u00c5 v\u00e6re i hus inneb\u00e6rer en universell erfaring av \u00e5 v\u00e6re rommet, her snarere i kulturell enn biologisk forstand; men det er menneskeartens universelle biologi som frambringer differensierte kulturm\u00f8nstre. Det handler i alle fall om \u00e5 h\u00f8re til, v\u00e6re hjemme, skjermet mot naturkrefter og fremmede, fiender. Huset har \u00e5pninger som slipper inn lys og luft nok til at mennesket kan delta i naturens kretsl\u00f8p, slik menneskekroppen selv kan metaforiseres til et hus med \u00e5pninger som markeres (tildekkes eller framheves) og som det kreves ritualer for \u00e5 krysse, men som m\u00e5 krysses. Det biologiske og sosiale kretsl\u00f8pet kan ikke stanses, men reguleringene kan v\u00e6re sv\u00e6rt ulikt utformet. Kulturbygging skjer p\u00e5 ulike vis i ulike epoker og ulike klimasoner. Det finnes et bredt spekter av kulturformer, fra \u00e5pne til lukkede, b\u00e5de i ideologi og praksis. Hvert hus kan v\u00e6re et festningsverk med skytesk\u00e5r mot nabohuset, eller en hel by kan ligge fryktl\u00f8s uten bymurer, \u00e5pen for samhandel og samferdsel. Kulturformer kan sammenliknes med viktorianske herskapshus med sp\u00f8kelser p\u00e5 loftet og gjenferd i kjelleren, katedraler med himmelstrebende spissbuer, katakomber som oppbevarer martyrenes skjeletter eller med underjordiske siloer for kjernekraft. Et hus kan v\u00e6re en teltduk av dyrehud som rulles sammen og fraktes med til neste leirplass, det kan v\u00e6re murt av stein, innhegnet av piggtr\u00e5d og utstyrt med alarmsystemer, n\u00e5r ens neste blir en fiende, eller n\u00e5r halve menneskeheten blir den andre halvdelens eiendom og stenges inne fra f\u00f8dsel til d\u00f8d, n\u00e5r alle u\u00f8nskede; vanskapte, vanvittige eller farlige blir sperret inne s\u00e5 vi skal slippe \u00e5 se og m\u00f8te dem.
\nHus kan anvendes som museum eller mausoleum. Et forseglet hus, stengt for bes\u00f8kende, uten trafikk inn eller ut, blir et lukket system der termodynamikkens tredje lov vil tre i kraft og husets indre tilstand g\u00e5 mot entropi. Diktene i min bok snakker om \u00e5 \u00f8ke trafikken inn og ut, dermed bevegelsesfriheten – ogs\u00e5 i spr\u00e5klig og billedmessig forstand. Poesien m\u00e5 v\u00e6re spr\u00e5kets grunnforsker som s\u00f8ker mot nye forskningsfronter. I lys av nyere innsikter om hvordan bilder og forestillinger p\u00e5virker kulturelle holdninger og atferd, burde nok bildet av kultur som fastt\u00f8mrede byggverk, ogs\u00e5 tankebygninger, erstattes av mer komplekse metaforer, som levende organismer eller kybernetiske kasser der det ukjente er tenkt inn, universelt-abstrakte systemer eller dynamiske nettverk, som motvekt mot menneskets iboende trang til \u00e5 orientere seg territoralt, sette grenser og lage stengsler.<\/p>\n

Den minste og kvassaste flammen
\nJeg legger Eldrid Lundens diktsamling Gjenkjennelsen (1982) som er bred, ensfarget og knallr\u00f8d ved siden av forl\u00f8peren (1977), h\u00f8y, smal og bl\u00e5 og har en mandala p\u00e5 bokomslaget, en sirkel sluttet om sitt mylder av linjer og fargetoner. Boka gir et meditativt inntrykk som forsterkes av tittelens melankolske musikkreferanse, og ble beskrevet av Poul Borum i “det store norske poesislaktet” i tidsskriftet “Basar”, som \u201dden mest fuldendte og pr\u00e6gtige digtsamling jeg har l\u00e6st p\u00e5 l\u00e6nge\u201d. Diktsubjektet \u201dEg er Anna, eg er tjue\u00e5tte\u201d er en ganske innesluttet person, beskjeftiget med en sansende selvrefleksiv registrering av tilv\u00e6relsen: \u201dEg er Anna, eg \/ kan ordne opp, eg \/ arbeider med \u00e5 stanse \/ eit ope ras i ryggrada.\u201d Anna beveger seg fra bokas inngang: \u201dNye dagar med tunge m\u00e5sar \/ gr\u00e5 sj\u00f8, \/ og med striper av silke \/ p\u00e5 sinnet.\u201d gjennom et stillferdig men iherdig oppr\u00f8r mot bl.a. kvinnelivet:
\nDei sugande l\u00e5ra til m\u00f8drene, som
\nsvamp p\u00e5 innsida av kjenslene.<\/p>\n

Dei r\u00e5 l\u00e5ra til m\u00f8drene, blautt & fast
\nfalda kring l\u00f8n, skatt og det gode liv.
\n(Mammy blue)
\nAnnas m\u00e5l er kanskje en framtid uten kj\u00f8nnsgrenser, for boka klinger ut i de triumferende linjene: \u201dEr sommaren her \/ alt? Ein liten gut syklar \/ gjennom gr\u00f8ne s\u00f8kk i lufta \/ og plystrar, totalt.\u201d
\nGjenkjennelsen sender ut helt andre signaler. Omslag og tittel vekker klare forventninger til bokas \u00e6rend: Etter en innesluttet selvrefleksjon tar Lundens poesi et dristig skritt ut i verden. Ordet gjenkjennelse kan ha flere betydninger, men er i alle fall et utadvendt ord. \u00c5 kjenne igjen noen eller noe man f\u00f8r har kjent (til), inneb\u00e6rer b\u00e5de en identifikasjon og en forbindelse, et m\u00f8tepunkt, man forholder seg til noe eller noen og bekrefter dermed at det eller de finnes til. Ordet impliserer mer n\u00f8ytralt en viten eller erkjennelse, og balanserer i handlingsmodus mellom bekjennelsen og kjennelsen, uten at man derfor tenker p\u00e5 skriftem\u00e5l eller rettsdokument. Ordet rommer i sum en samfunnsmessig erkjennelse av at vi alle er viklet inn i hverandres setninger og handlinger. Ingen finnes helt alene, livet deler man med andre. Individet er en posisjon i spr\u00e5ket, en kropp i naturen, og sosialt sett et innfl\u00f8kt rollespill som b\u00e5de avdekker og skjuler det grunnleggende sam-livet som et sam-funn best\u00e5r av. Man er innblandet, blodsblandet i driftsstyrte reproduksjonsprosesser, d\u00f8mt til \u00e5 p\u00e5f\u00f8re hverandre smerte og i beste fall glede.
\nGjenkjennelsen har ingen titler p\u00e5 dikt eller diktsekvenser, men er delt med blanke ark i fem deler, og innledningsdiktet st\u00e5r alene:
\nKvar skal vi g\u00e5 den dagen vi ser
\nder ikkje er nokon stad
\n\u00e5 g\u00e5? N\u00e5r alle d\u00f8rer er like
\nopne som dei f\u00f8r var stengt, n\u00e5r eit
\nope susande rom er alt som er att
\nav all din lengt?<\/p>\n

Livet er en reise med begynnelse og slutt (metaforisk sett) og b\u00f8r ha en retning. N\u00e5r v\u00e5re lengsler ikke lenger styrer retningen vi vil ta og ingen stengsler styrer retningen vi kan ta, hva skal da styre retningen p\u00e5 v\u00e5re liv? Diktet stiller dette sp\u00f8rsm\u00e5let p\u00e5 vegne av et flertall, et vi henvender seg til et du som m\u00e5 svare p\u00e5 tiltale, st\u00e5 til ansvar p\u00e5 vegne av alle. Satt i en s\u00e5 framskutt posisjon skaper diktet forventning om at boka ikke bare vil reflektere over dette sp\u00f8rsm\u00e5let, men komme med foreslag til svar. Tekstene i boka tenker i h\u00f8y grad rett fram, lar tanker, meninger, synspunkt v\u00e6re diktets materiale, med moralfilosofisk – til og med didaktisk tonefall: Ta ansvaret for ditt liv og bli et skikkelig menneske! Det kan du bare bli sammen med andre.
\nDette at ein er eit ope system
\nDette at alle eins tankar
\nsannsynlegvis er tenkt av andre, f\u00f8r eller akkurat n\u00e5
\nDette at vi glir i lag nedover ein straum
\nav ord (…)<\/p>\n

Virkelighetens vilk\u00e5r er en stri str\u00f8m av verbale, nonverbale og fysiske utvekslinger: \u201dVi er det einaste mogelege utgangspunkt\u201d. Det kan synes selvinnlysende, men er det slett ikke i praksis, selviskheten er et sterkt program i en individorientert kultur. Det \u00e5 v\u00e6re deltaker er ogs\u00e5 flertydig: man kan delta passivt i et lottospill eller aktivt i et rotterace der m\u00e5let er \u00e5 beseire de andre for enhver pris. Hvilken holdning man deltar med er et etisk sp\u00f8rsm\u00e5l. Man kan ogs\u00e5 v\u00e6re deltakende i betydningen medf\u00f8lende, empatisk. Alt samliv og all samhandling mellom mennesker m\u00e5 balansere motstridende tendenser: bekreftelse mot distansering, konkurranse mot samarbeid, byttehandel mot inkorporasjon, forskjeller mot likhet.
\nI Lundens bok er bevegelsen i stadig forvandling, veien er m\u00e5let: \u201dn\u00e5r du er framme ved det som r\u00f8rer deg \/ r\u00f8rer det deg ikkje \/ lenger \/\/ likevel er det alltid noe som vil \/ r\u00f8re ved deg.\u201d
\nI g\u00e5r stod du inneklemt i eit ord
\nnesten utan \u00e5 kunne puste
\nI dag kan du kanskje seie det, og
\ni morgon vil det vere eit nesten umerkeleg
\nfargeskifte i alt som blei sagt<\/p>\n

Det ukjent mogelege i ditt liv
\ndet kviler i deg
\nsom ein positiv balanse du alltid
\nkan ta opp, og
\nutanfor stormaktene
\n(…)<\/p>\n

Man m\u00e5 v\u00e6re i bevegelse, men ikke la seg bevege eller lede av andres vilje, ikke f\u00f8lge flokken passivt og lydig. Man m\u00e5 ta ansvar og velge seg selv som skapende akt\u00f8r:<\/p>\n

(…)
\nVil du bli ei undertrykt jente
\nskal du seie at du er ei undertrykt jente
\ndu vil ganske enkelt bli tatt
\np\u00e5 ordet.<\/p>\n

\u201dDu m\u00e5 bestemme deg n\u00e5 \/ om du vil snakke \/ eller om du vil overlate til spr\u00e5ket \/ \u00e5 uttale
\nkven du er\u201d. Hvis man ikke tar ansvar som subjekt og utf\u00f8rer de n\u00f8dvendige spr\u00e5khandlinger selv, blir man gjort til objekt og handlet med av andre. Man kan g\u00e5 under og bli borte i fellesskapets definisjoner:
\n(…)
\n\u00c5 organisere sin eigen drukningsd\u00f8d, slik
\ni eit hav av bilde
\nsom trugar med \u00e5 likne
\nein sj\u00f8l til forveksling (…)<\/p>\n

Lunden er for klok til \u00e5 polarisere enkle motsatser som bevegelse mot system, indre mot ytre, f\u00f8lelse mot fornuft. Man kan hevde at Gjenkjennelsen er en veldig fornuftig bok som beskriver hva integrering betyr og hvor viktig den er. En problemstilling som knapt kan sies \u00e5 v\u00e6re l\u00f8st i Norge anno 2005. Det er ufornuftig \u00e5 postulere en motsetning mellom fornuft og f\u00f8lelse.
\nKampen mellom f\u00f8lelse og forstand finst
\nden? Ja, den finst
\nmellom den svake forstand
\nog den svake f\u00f8lelse<\/p>\n

Du er redd det irrasjonelle i deg
\nskal vise? Skal komme fram?
\nDet irrasjonelle er alt
\ndet ytterste, synleg overalt<\/p>\n

You\u00b4ve got to be goodlooking
\nGjenkjennelsen kan ogs\u00e5 leses som en kj\u00f8nnspolitisk pamflett som hudfletter b\u00e5de sosiale kj\u00f8nnsroller og de individuelle rolleutformingene.
\n(…)
\nDet kvinnelege som ligg i stor og stum
\nsirkel om det mannlege
\nog gjerne p\u00e5 ministerniv\u00e5.<\/p>\n

Det kvinnelige oppfattet som natur eller skjebne av patriarkatet, er internalisert av kvinnen som avmakt og gir seg utslag i intrigemakeri og dulgte maktspill. Kvinnen kan nok vise \u00f8mhet og omsorg for barn og hus, men viker unna konfrontasjoner og maktkamp og overlater samfunnsansvar og offentlige rom til menn. Lunden borer pekefingeren inn i de \u00f8mmeste punktene i kvinnelig atferd: \u201dSamtalene med jenter \/ som \u00e5 g\u00e5 inn og ut av \/ ein n\u00e6rv\u00e6rande men unnvikande \/ bevegelse\u201d. Lunden er kanskje vel kritisk til kvinner som gruppe, og st\u00e5r i fare for \u00e5 innta tilskuerens privilegerte posisjon utenfor kampsonen, en ikke-deltaker i kvinnelivet som har f\u00f8dt samfunnets barn med smerte, brakt artens liv videre, som har v\u00e6rt en tjenende \u00e5nd i familiens skj\u00f8d og utenfor skj\u00f8det blitt objektivert som bilde:
\n(…)
\nDet heilt spesielle ved oss kvinner
\nat kven som helst kan halde oss fast i bildet
\nav det spesielle<\/p>\n

you\u00b4ve got to be goodlooking \u2019cause
\nyou\u00b4re so hard to see?<\/p>\n

Kanskje er det Lundens n\u00f8kterne tone som skaper avstand mellom \u00f8yet som ser og kvinnene som blir sett av diktsubjektet. Uten Lundens spr\u00e5klige geh\u00f8r og gehalt kunne diktenes utsagn utartet til gretne p\u00e5stander, bitre meningsytringer, klagesanger; denne gang ikke fra kvinnene, men rettet til dem.
\n(…)
\nDu er snill
\ndu vil berre setje ei usynleg
\nstripe i huda hans\u2026<\/p>\n

men du syr inn systrene
\nmed bitte sm\u00e5 bevegelser
\nsom stikk<\/p>\n

du er ein levande sommarfuglveng
\nomkring<\/p>\n

ein levande brutalitet av silke?<\/p>\n

Eller hun formulerer seg slik:<\/p>\n

Sviket av d\u00f8trene
\nmobbinga av systrene
\nden lufta vi kvinner puster
\ni, det unemnelege<\/p>\n

Det kvinnelege tabu er
\nkj\u00f8nn? Ja, og vold.
\n(…)<\/p>\n

Kvinnelig vold er ikke noe gjennomforsket problemfelt. Kvinnekj\u00f8nnet er utsatt for vold, og kan oppleves som voldsomt; blodig, f\u00f8dende, urent, men f\u00f8rst i senere ti\u00e5r er kvinner i noen grad framstilt som voldsut\u00f8vere. Lunden dikter \u00e5pent og kritisk om kvinner, med \u00e6rlig brutalitet, likevel tillater hun seg ikke bare et streif av \u00f8mhet, men en gedigen kj\u00e6rlighetserkl\u00e6ring: \u201dOg likevel \/\/ kj\u00e6rleiken til systrene \/ den lever i deg \/ som ein liten kvit flamme \/ det er den minste og kvassaste flammen \/ i ditt liv\u201d.<\/p>\n

Kvar skal vi g\u00e5?
\nKanskje blir det b\u00e5de for vanskelig og for lett \u00e5 gj\u00f8re valg n\u00e5r m\u00e5lene framst\u00e5r som s\u00e5 mange og motstridende, og vi m\u00e5 man\u00f8vrere mellom nye skj\u00e6r som dukker opp i en stadig striere str\u00f8m. Det er ikke noe sted vi kan eller b\u00f8r betrakte som menneskets m\u00e5l, det eneste sikre m\u00e5let er d\u00f8den, likevel m\u00e5 vi videre, aldri stanse opp. Det er ikke livets ytre m\u00e5l, men m\u00e5ten vi lever p\u00e5, som er avgj\u00f8rende. Kanskje vil vi med \u00f8velse bli dyktigere til \u00e5 v\u00e6re i bevegelse og finne “noe som alltid vil r\u00f8re ved deg”, l\u00e6re \u00e5 surfe p\u00e5 stryk og b\u00f8lgekammer. Stadig nye generasjoner m\u00e5 gjenkjenne og l\u00e6re \u00e5 manipulere maktens m\u00f8nstre og strategier. Jo eldre og mindre opptatt av egne drifter jeg blir, jo klarere ser jeg mennesket som en desperat primat og familien som et reproduserende maskineri, inngjerdet av vilk\u00e5rlige og vaklevorne samfunnsstrukturer. Nye generasjoner drives til \u00e5 videref\u00f8re sine gener som alltid f\u00f8r. Flere hunner klarer seg bedre alene, mens flere hanner blir ynkeliggjort, kvinneliggjort eller brutalisert av frykten for \u00e5 bli overfl\u00f8dige. Uansett er man d\u00f8mt til \u00e5 erkjenne at alene finnes man knapt, mens kj\u00e6rligheten faktisk finnes i f\u00f8lge Lunden anno 1982; i skikkelse av en kj\u00e6rlig og \u00e6rlig mann.
\n(…)
\nhan finst, viss du finst
\nhan finst som den du har styrke til \u00e5 gjenkjenne
\n(…)
\nKven er det du
\nser?
\n(…)
\nhan som inviterer deg mjukt
\nopp i det brutale systemet?<\/p>\n

eller han som st\u00e5r ved sida av deg
\nog skrapar p\u00e5 berr bakke, omtrent som du
\n(…)
\nhan som r\u00f8rer ved deg n\u00e5r han seier<\/p>\n

du er sterk, du er mjuk, du er heilt fin
\n(…)<\/p>\n

S\u00e5 hva er denne kj\u00e6rligheten som likevel finnes? “Kreativitet er lik kj\u00e6rlighet” skrev jeg i et dikt samme \u00e5r og mente det bokstavelig: evolusjonen handler ikke bare om genetiske drifter og dyriske dufter som er utviklet for \u00e5 fremme artens overlevelse, men ogs\u00e5 om lysten til \u00e5 skape noe s\u00e6regent, ekstravagant, enest\u00e5ende. Den har frambrakt en kreativ vilje og evne til \u00e5 oppleve intens nytelse b\u00e5de i erotiske og estetiske forhold.<\/p>\n

Ei fullmakt.
\nI skrivende stund vel tyve \u00e5r etter at jeg leste Gjenkjennelsen f\u00f8rste gang, sl\u00e5r det meg at Lundens dikt er veldig tydelige. Til tross for den n\u00e5del\u00f8se tonen, har de et positivt, nesten optimistisk grunnsyn i forhold til mye seinere litteratur. Jeg undrer meg: var atmosf\u00e6ren p\u00e5 80-tallet virkelig s\u00e5 tillitsfull? Pustet vi lettet ut noen \u00f8yeblikk etter en lett infantil flower-power-frigj\u00f8ring p\u00e5 60-tallet, fulgt av politisk dogmatisme p\u00e5 70-tallet \u2013 f\u00f8r mannsbastionen slo tilbake mot kvinnelige radikale rabulister. Jeg husker at Lunden ble nedlatende omtalt som kvinnelig lyriker, mens ingen av hennes dikterkolleger i profilgenerasjonen ble kalt mannlige. S\u00e5 seint som p\u00e5 90-tallet er Inger Christensen fors\u00f8kt redusert til 60-tallsmodernist og plassert i Naturromantikken av norske (ikke danske) menn, antakelig ut fra synet at naturen pr. definisjon er romantisk, til forskjell fra en urban og industriell modernisme. Dette lyder veldig gammeldags og m\u00e5 v\u00e6re et symptom p\u00e5 den estetiske skriftkulturens mangel p\u00e5 interesse for og innsikt i andre kunnskapsomr\u00e5der. Dikotomien natur kultur burde for lengst ha mistet sin betydning. Naturen er basis for kulturene, og kulturdannelser er naturlige, om ikke alltid like velfungerende.
\nKj\u00f8nnsrollem\u00f8nstrene kan sies \u00e5 ha beveget seg mye det siste hundre\u00e5ret i v\u00e5r del av verden. Likevel synes jeg det er grunn til \u00e5 sp\u00f8rre om selv en rimelig forskyvning av maktforholdet mellom kj\u00f8nnene noensinne vil eller kan f\u00f8re til en likeverdig fordeling av respekt og menneskeverd, tilstrekkelig til \u00e5 bygge tillit og oppmuntre til st\u00f8rre risikovilje og solidaritet i hverdagslivet, slik at den sosiale fella ikke skal klappe sammen: Hvis ingen vil bidra til fellesskapet, men alle bare stiller krav ut fra egeninteresse, vil fellesskapets legitimitet og handlekraft forvitre. Den innbitte, helst ubevisste motstanden mot nye kj\u00f8nnsrollem\u00f8nstre fra alle kj\u00f8nn, kan skyldes genetisk programmering i steinalderen. Det finnes fortsatt og vil sikkert fortsette \u00e5 finnes menn som tar makten og kvinner som lener seg mot maktens menn, en innsikt formulert av Lunden i 1982.<\/p>\n

Den kvinnelege styrke er enn\u00e5 nesten
\nalltid tvetydig
\nEr det fordi den ikkje har innebygd oppr\u00f8r mot
\nmakt i seg?<\/p>\n

den er ei fullmakt<\/p>\n

Er det derfor vi liksom ikkje riktig orkar den?<\/p>\n

Kognisjonsforskerne har p\u00e5vist at mennesket skjematiserer uten begreper, det betyr at skjematiseringen er et felles opplevelsesvilk\u00e5r. Kognisjonen er prim\u00e6rt styrt av billedskjemaer og emosjonelle skjemaer som er b\u00e6rere av rasjonalitet. F\u00f8lelsene er umiddelbare reaksjoner som er utl\u00f8st av holdninger og kan f\u00f8re til handlinger. Den emosjonelle rasjonaliteten kan eventuelt v\u00e6re et kvinnelig bidrag til \u00e5 holde livet i bevegelse, holde makten noenlunde rettsindig og rettferdigheten mektig. Det er i dag knapt noen grunn til framtidsoptimisme, men heller ingen vits i \u00e5 la seg suge ned i svartsynet. Det er mer elegant \u00e5 m\u00f8te framtiden frontalt som “en kriger alltid blid”. S\u00e5 lenge det er kunst, er det h\u00e5p.<\/p>\n

Tiden efter avantgard-ismen er postmoderne i den forstand, at den
\nikke l\u00e6ngere kan tro p\u00e5 en moderne genskabelse, men i stedet ikke kan undlade at tro p\u00e5 kunsten som stadig udvikling, som \u201disme-l\u00f8s\u201d bev\u00e6gelse og bev\u00e6gethed, en fundamental aktivitet hvis udtryk til stadighed m\u00e5 holdes foranderlige og forunderlige. Ellers ville vor arts individer hverken kunne le eller gr\u00e6de sammen, og deres b\u00f8rn ville blive ensomme, f\u00e5tallige, triste insekter som Kafkas forvandlede Gregor Samsa, sl\u00e6bende deres kitinskjold omkring i en verden af \u00f8de, indt\u00f8rrede tuer og kuber, hvor der f\u00f8r var samfund. Sk\u00f8nheden, de leende hjerners spind, ville v\u00e6re fejet bort, og enhver m\u00e5tte krybe ind i sin bjerghule for at begynde forfra \u2013 dog helst sammen med nogen. (Per Aage Brandt)<\/p>\n

Kanskje er det samme type erkjennelse av \u00e5 v\u00e6re beveget og i bevegelse som l\u00e5 under Lundens og andres poesi p\u00e5 det tidlige 80-tall. Kanskje ligger samme type erkjennelse alltid under all sterk poesi, forst\u00e5elsen av at eneste m\u00e5te \u00e5 mobilisere nye krefter og skr\u00f8pelige restverdier som h\u00e5p og tillit p\u00e5 – i tillegg til trass og forbitrelse og rettferdig harme, er en fortsatt og stedig deltakelse i denne foranderlige og forunderlige bevegelsen – som er livet som skaper kunsten som likner p\u00e5 kj\u00e6rligheten.<\/p>\n

S Y S T E M O G N A T U R
\nJeg synes, at en hvilken som helst matematisk lovm\u00e6ssighed ser jo ud,
\nsom om den blomstrer eller kunne komme til det, ikke!
\nInger Christensen<\/p>\n

Labyrinten
\nN\u00e5r jeg leser Inger Christensens poesi, forundres jeg igjen og igjen over dette \u00e5penbare m\u00f8te mellom sanselig liv og tankens klarhet. Verden blir synlig som for f\u00f8rste gang, som om jeg hadde glemt den, som om jeg hadde glemt noe viktigere enn meg selv. Jeg ser meg omkring, kjenner energien i alt som finnes og er i et fellesspr\u00e5klig rom som ikke bare er vakkert, men inngir meg en f\u00f8lelse av tillit. Jeg vet ikke om mange poeter av s\u00e5 betydelig format som s\u00e5 insisterende og konsistent lar tanken f\u00f8re eller f\u00f8lge sine poetiske erkjennelser. Det gir liten mening \u00e5 liste opp motsetninger som hennes diktning s\u00f8ker \u00e5 overvinne, hun har allerede overvunnet dem. Inger Christensen har uttalt i et intervju:
\nDet er formodentlig ikke s\u00e5 mange som tenker p\u00e5 at man tenker over hvordan verden er innrettet, n\u00e5r man skriver dikt og romaner. Man ser ikke et kunstverks struktur som en art filosofi. Men jeg tenker slik p\u00e5 det, og tror jeg har gjort det siden mine f\u00f8rste diktsamlinger… Noe av det som gj\u00f8r kunst spennende i forhold til annen tankevirksomhet er, at man der kan etablere en fiktiv m\u00e5te \u00e5 tenke samtidig p\u00e5, der ingen tankem\u00e5te kan unnv\u00e6res uten at det hele forsvinner. I andre spr\u00e5k vil man diskutere et lite stykke om gangen, liksom man ved \u00e5 tolke et kunstverk langs en streng, lukker for noen andre. I begge tilfeller forveksler man den nyopprettede virkeligheten med hele virkeligheten. (Tegnverden)<\/p>\n

I essaysamlingen Del av labyrinten (1982) utvikler Inger Christensen sin filosofi mer utf\u00f8rlig. Hun anbefaler barokkens formlabyrinter som \u00f8vingsmark for et utvidet virkelighetssyn. Europeisk id\u00e9historie kunne sett annerledes ut dersom Descartes hadde fullf\u00f8rt sitt utsagn slik Inger Christensen foresl\u00e5r: \u201dJeg t\u00e6nker alts\u00e5 er jeg … en del af labyrinten (…) P\u00e5 portugisisk betyr il barocco en sk\u00e6v perle. Og Barokken er netop s\u00e5dan en sk\u00e6v perle; en storsl\u00e5et, besynderlig, urimelig, ja ligefrem smagl\u00f8st forvreden perle, der netop ikke er den fuldkomne perle, men en fuldkommen anderledes perle.\u201d
\nJeg kan ikke lade v\u00e6re med at forestille mig labyrinter og atter labyrinter inde i denne st\u00f8rste og bev\u00e6gelige labyrint (…) Og sproget som en labyrint, hvor gangene hele tiden falder ud, fordi ordene kun bygger dem op i forbifarten, p\u00e5 deres uendelige vej hen mod tingene, hvis skygger ligger begravede bagude et sted i de sammenstyrtede gange. Og at alle disse labyrinter \u00e5nder, \u00e5bner og lukker, drejer og spejler, sig selv og hinanden, og lader alle disse spejlbilleder sive ud og ind gennem hinanden, som verdensbilledets \u00e5ndedr\u00e6t. (“Terningens syvtal” i Del af labyrinten)<\/p>\n

I den klassiske labyrint var sentrum labyrintens privilegerte midtpunkt, mens barokklabyrinten er en \u00f8velse i desorientering gjennom blindveier og optiske bedrag. Labyrinten som topologisk og mental form, er b\u00e5de uoverskuelig og samtidig kontrollert; ved \u00e5 fremmedgj\u00f8re verden kan den bli tydelig i sin tendens. Labyrinten blir en metafor for verdens polymorfi, et bilde p\u00e5 tilv\u00e6relsens grunnvilk\u00e5r, som kan anskueliggj\u00f8re gradene av villfarelse mellom orden og kaos. Vi er inni labyrinten, mens den beveger seg; og mens vi beveger oss gjennom den, blir vi selv beveget av den.
\nInger Christensen argumenterer ogs\u00e5 mot ideen om stadig ny realisering av selvet og verden og for en avrealisering, fordi som hun sier, vi blir f\u00f8dt \u201dmed viden om verden, en hel og udelelig genkennelse, en disposition for verden\u201d. I samme \u00f8yeblikk vi kommer til verden og sl\u00e5r \u00f8ynene opp er verden til stede i hele sin realitet for hver enkelt med vedkommendes s\u00e6rlige disposisjoner og evner. Verden tilbyr oss sanselig skj\u00f8nnhet, fysisk utfoldelse, sosialt fellesskap i tillegg til det universelle, fellesmenneskelige fundamentet som ligger under kulturenes differensierte utforminger; det universelle som har nedfelt seg i ideer og begreper som menneskeverd og menneskeretter.<\/p>\n

Systemet
\nBegrepet systemdiktning ble s\u00e6rlig anvendt om noen danske litter\u00e6re verk p\u00e5 50-60-tallet. I systemdiktningen er systemet gitt og skal fylles ut av dikterens levende spr\u00e5k; det setter en ramme for dikterens fantasi. Systemet kan fungere som katalysator og strukturere det som kan skrives, eller det kan virke som en motor og generere teksten. Alle bundne former med faste rim- og rytmeskjemaer kan kalles systemiske, til forskjell fra s\u00e5kalt fri intuitiv eller inspirert dikting, basert p\u00e5 semantiske elementer og frie rytmeskift. Lis Wedell Pape sier det slik:
\nI kraft af det valgte systems tvang fraskrives ordene deres hverdagslige inskrevethed og den ufrihed som ligger i deres (alt for selvf\u00f8lgelige) fortrolighed, (…): ordenes val\u00f8rer endres i og med at de inskrives i det ekstrasproglige, fremmede. (Mellem-v\u00e6render)<\/p>\n

Et system kan oppfattes som det motsatte av naturlig utfoldelse, men naturen er ikke vill eller irrasjonell, den arbeider p\u00e5 en systematisk m\u00e5te. I systemteorien utviklet av Bateson o.a., har system en mer generell betydning. Et system er en tankemodell som kan beskrive virkeligheten. \u00c9n definisjon p\u00e5 system kan finnes hos Ludwig von Bertalanffy:
\nEt system er et sett av elementer i interrelasjon. Dette sett av elementer utgj\u00f8r en organisasjon, slik at helheten er mer enn summen av delene. Forandring i en del vil for\u00e5rsake forandring i organiseringen av helheten.
\n(General System Theory)<\/p>\n

Et enkelt eksempel p\u00e5 et lukket system er termostaten: avvik fra systembalansen blir m\u00f8tt med negativ feedback som gjenoppretter systemets likevekt. Levende systemer er \u00e5pne, de utveksler energi og informasjon med omverden. Alle organiske systemer er \u00e5pne og bevarer likevekten gjennom et mylder av fysiske og mentale feedback-prosesser. \u00c5pne systemer kan miste sin likevekt hvis positiv feedback bekrefter og forsterker ubalansen, slik at endringstendensene f\u00f8rer til aksellerering og varig endring av systemtilstanden. Det forutsetter at den positive endringsviljen eller p\u00e5virkningen er sterkere enn summen av de negative korreksjonene av avvikene.<\/p>\n

I begynnelsen var kj\u00f8det
\nDiktsamlingen Det (1969) kan betegnes som en spr\u00e5kfilosofisk skapelseshistorie. Forfatteren sier selv om verkets tilblivelse at hun s\u00f8kte formprinsipper som kunne l\u00f8se det lange diktets problem, inspirert av en grafisk serie over Venus av Botticelli og av ideen om at biologiske prinsipper kunne anvendes p\u00e5 ord.
\nJeg m\u00e5 forestille mig, at universets kemi ligesom er snublet over sig selv og har udskilt biologien som et s\u00e6rligt fors\u00f8gsfelt, der inkluderer menneskets bevidsthed. Det er i denne midlertidige biosf\u00e6re vi g\u00e5r rundt som universets fors\u00f8gsdyr (…) det, det drejer seg om, er, at universets kemi gennempr\u00f8ver sig selv i menneskets bevidsthed for at vide om sig selv. (\u201dTerningens syvtall\u201d, Del af labyrinten)<\/p>\n

Hun ble s\u00e6rlig fylt av lykkef\u00f8lelse over Chomskys teori om en medf\u00f8dt spr\u00e5kevne og hans generative og transformative grammatikk, hun kjente seg forvisset om at:
\nsproget er en direkte forl\u00e6ngelse af naturen (…) hvis man nu kunne t\u00e6nke det ut\u00e6nkelige: at k\u00f8det kunne tale, at den ene celle kunne signalere til den anden, s\u00e5 hele den um\u00e6lende verden pludselig sad inde med f\u00f8lgende umulige (for menneskets bevidsthed umulige) erfaring: I begyndelsen var k\u00f8det og k\u00f8det blev ord… (\u201dI begyndelsen var k\u00f8det\u201d, ibid)<\/p>\n

En avpersonalisert dikterstemme lar kj\u00f8det finne ord i prologen, som begynner slik:
\nDet. Det var det. S\u00e5 er det begyndt. Det er. Det bliver ved. Bev\u00e6ger sig. Videre. Bliver til. Bliver til det og det og det. G\u00e5r videre end det. Bliver andet. Bliver mere. Kombinerer andet med mere og bliver ved med at blive andet og mere. G\u00e5r videre end det. Bliver andet end andet og mere. Bliver noget. Noget nyt. Noget stadig mere nyt. Bliver i n\u00e6ste nu s\u00e5 nyt som det nu kan blive. (det)<\/p>\n

Etter nitten sider avsluttes prologen med enkeltlinjer, den aller siste lyder: \u201dEn eller anden st\u00e5r stille og er omsider alene med den anden d\u00f8de\u201d. I utformingen av hovedteksten “Logos” hentet hun inspirasjon av Viggo Br\u00f8ndals teori om at forholdet mellom substans-ordene finnes p\u00e5 forh\u00e5nd som struktur eller nettverk av forbindelser i en f\u00f8r-spr\u00e5klig verden. Det er preposisjonene som angir tings plassering i forhold til hverandre, og det er ved hjelp av preposisjonene at subjektet kan orientere seg i verden og utvikle en romerfaring som seinere lar seg overf\u00f8re til mer abstrakte forhold. Inger Christensen beskriver de sm\u00e5, ubetydelige preposisjonene med, ja, \u00f8mhet.
\nAlle pr\u00e6positioner er n\u00e6rmest usynlige. De holder sproget oppe p\u00e5 samme m\u00e5de som rummet b\u00e6rer planeterne. I deres begr\u00e6nsede antal, op, ned, ud, ind, over, under, o.s.v. holder de bevidstheden i samme slags bev\u00e6gelse som verden. De s\u00e6tter alle substantiver p\u00e5 plads i forhold til hinanden og bekr\u00e6fter os stiltiende i, at vi p\u00e5 forh\u00e5nd i verden er b\u00e5ret oppe af et uudt\u00f8mmelig stort, altid eksisterende sammenligningsgrundlag.
\n(\u201dSilken, rummet, sproget, hjertet\u201d, Hemmelighedstilstanden)<\/p>\n

Diktene i selve stykket “Logos” er gruppert under relasjonsbetegnelser som symmetrier, transitiviteter, kontinuiteter, konnexiteter, variabiliteter, integriteter og til sist universaliteter. Epilogen oppsummerer forholdene mellom det enkelte, detaljene man kan peke p\u00e5, og det hele som vi ikke kan overskue. Den begynner slik:
\nDet
\nDet er det
\nDet er det hele
\nDet er det hele i en masse
\nDet er det hele i en masse forskjelligt
\nDet er det hele i en masse forskjellige mennesker
\n(det)
\nog ender slik:
\nDet er det hele i en masse forskjellige mennesker
\nDet er det hele i en masse forskjelligt
\nDet er det hele i en masse
\nDet er det hele
\nDet er det
\nDet
\n(ibid)<\/p>\n

Skapelsesberetning og undergangsvisjon
\nDiktsamlingen alfabet (1981) er ber\u00f8mt for sin systemiske sammenkobling av bokstavene i alfabetet med Fibonaccis tallrekke. Inger Christensen fant renessanse-matematikeren Leonardo Pisano Fibonacci under bokstaven F i et oppslagsverk i startfasen av arbeidet med alfabet.
\nS\u00e5dan mener jeg, at b\u00e5de tale og tal er billedsprog, som griber ind i hinanden og er avh\u00e6ngige af hinanden, eftersom f\u00e6nomenerne ikke kan tr\u00e6de frem uden om en f\u00e6lles opretholdende struktur, mens en struktur omvendt ikke kan erkendes uden om f\u00e6nomenerne (…) det siger jeg fordi jeg har opplevet Fibonaccis r\u00e6kke som et dikt der befandt sig i ul\u00e6seligheden. Hvis tallene danner grundstrukturen i et sprogligt v\u00e6rk, opptreder de uden videre som en spejling af en sammenheng, sproget ikke selv kan n\u00e5.
\n(“\u00d8jet der ikke kan se sin egen nethinde\u201d, Hemmelighedstilstanden)<\/p>\n

Fibonaccis tallrekke begynner med 1, 2, 3, 5, 8, 13 og hvert nye tall er summen av de to foreg\u00e5ende tallene. Diktene i samlingen er nummererte, og linjeantallet i hvert dikt f\u00f8lger systemet:
\n1
\nabrikostr\u00e6erne findes, abrikostr\u00e6erne findes<\/p>\n

2
\nbregnerne findes; og bromb\u00e6r, bromb\u00e6r
\nog brom findes; og brinten, brinten.<\/p>\n

3
\ncikaderne findes; cikorie, chrom
\nog citrontr\u00e6er findes; cikaderne findes;
\ncikaderne, ceder, cypres, cerebellum.<\/p>\n

4
\nduerne findes; dr\u00f8mmerne, dukkerne
\ndr\u00e6berne findes; duerne, duerne;
\ndis, dioxin og dagene; dagene
\nfindes; dagene d\u00f8den; og digtene
\nfindes; digtene, dagene, d\u00f8den.<\/p>\n

Alt som finnes i naturen benevnes (i prinsippet), planter og fugler, juninetter blomstrende som sn\u00f8, jordas grunnstoffer; surstoff ikke minst, og hydrogenet, hydrogenbomben og januar i hjertet i en nesten bed\u00f8vende, berusende hyllest til klodens evolusjon\u00e6re virketrang som har frambrakt forbl\u00f8ffende skapninger i uendelig variasjonsrikdom. P\u00e5 den andre siden har naturens grunnstoffer et destruktivt potensial som er oppdaget og utnyttet av mennesket med katastrofale f\u00f8lger. Atombombens \u00f8deleggelseskraft f\u00e5r representere kulturens mangel p\u00e5 innsikt i og respekt for naturens helhet og sammenheng. Ensporet rasjonalisme kan f\u00f8re til en selvdestruksjon som kan diagnostiseres med uttrykket poetic justice: \u201ddet biologiske rum som helhed har omsider m\u00e5ttet lade mennesket (som den intelligenteste del af denne biologi) opfinde midler til at udrydde mennesket, for at redde helheden\u201d.
\nAntallet strofe- og diktlinjer f\u00f8lger systemet gjennom hele boka med b\u00e5de strenghet og stor variasjon. Systemet i alfabet er en genererende motor. B\u00e5de tallrekken og alfabetet er line\u00e6re, fremadrettede, forl\u00f8psorienterte, til forskjell fra for eksempel labyrinten som kretser om sin kjerne, og sonettkransen som kan utvides i alle retninger hvis hver sonett blir gjort til mestersonetten i en ny krans. Alfabetet er begrenset til 29 bokstaver, men tallrekken g\u00e5r mot uendelig. Skulle systemet v\u00e6rt fylt ut til siste bokstav, ville \u00c5-diktet hatt flere hundre tusen verslinjer, og diktverket ville fylt titusenvis av boksider. Fibonacci-rekkens eksponensielle uendelighet inneb\u00e6rer med andre ord systemets ugjennomf\u00f8rbarhet, et sammenbrudd m\u00e5 inntreffe n\u00e5r energien er utt\u00f8mt. Diktverket avbrytes f\u00f8lgelig midt i en funksjon, men bruddet er neppe tilfeldig, det skjer i fjortende dikt under bokstaven N midt i alfabetet. Dikteren selv er imidlertid lei av systemsnakket:
\nDet har g\u00e5tt mer og mer opp for meg, at det egentlig ikke er snakk om et system, men heller om en iakttakelse av noe som faktisk finnes i naturen, nemlig noen tallforhold. Utlagt geometrisk danner tallrekken proporsjonene til det gylne snitt, dette tallforholdet er kanskje enklest \u00e5 iaktta i botanikken… man kommer til et punkt der man ikke lenger kan bestemme om det er oss som har funnet p\u00e5 tallene, eller om tallene er der fra f\u00f8r og vi bare har oppdaget dem. (intervju med Liv Lundberg)<\/p>\n

Tallene blir en struktureringsmetode som kan forbinde ord med fenomen. Fenomenene slik de foreligger i seg selv, har karakter av uformelig masse, udifferensiert stofflighet, en v\u00e6ren som lukker seg i ubegripelighet. Gjennom tallenes systemiske karakter kan fenomener tre ut av sin innleirede eksistens og komme til syne i verden som enest\u00e5ende (spr\u00e5k-kunst)verk.<\/p>\n

Systematiske brudd p\u00e5 systemet
\nSer man n\u00e6rmere p\u00e5 systemet i alfabet, ser man fort at det er alt annet enn rigor\u00f8st selv om det er gjennomf\u00f8rt, med slik variasjon faktisk, at det kan v\u00e6re vanskelig \u00e5 oppdage, dersom man ikke ser etter det med et systemisk innrettet blikk.
\nBare de seks f\u00f8rste diktene i alfabet st\u00e5r som hele strofer med riktig antall verslinjer i henhold til tallrekken. Det sjette diktet har 13 linjer. Deretter deles diktene opp i strofer hvor linjeantallet ogs\u00e5 f\u00f8lger tallrekken slik at hoveddiktene under de 14 nummererte bokstavene, som etter hvert best\u00e5r av flere under-dikt, til sammen har korrekt linjeantall. Unntaket er det siste N-diktet som skulle hatt 610 linjer for \u00e5 fullf\u00f8res, men blir avbrutt etter 321 linjer.
\nBruddene og variasjonene er viktig for diktverkets poetiske \u00f8konomi. Plassering og utforming er heller ikke tilfeldig. Kombinasjonen av tekstene skaper en avgj\u00f8rende uro og dynamikk i helheten som motvekt mot det monolittiske systemets mekanikk. Ikke bare systemet, men ogs\u00e5 bruddene er betydningsb\u00e6rende. Lis Wedell Pape har ordnet tekstmassen i alfabet i tre hovedgrupper. F\u00f8rste gruppe best\u00e5r av de fjorten innledningsdiktene til hver bokstav. Hun sier de ang\u00e5r begynnelser, at noe (skal) finnes (til), som i universelt perspektiv utgj\u00f8r stadig nye skapelsesfors\u00f8k. I denne gruppen finnes ingen individuelle diktsubjekter.
\nDen andre gruppen best\u00e5r av det hun kaller relative brudd med systemet og ang\u00e5r globale\/kulturelle forhold, som menneskets evne til \u00e5 oppdage og utnytte naturens destruktive potensial. Det er i alt fem dikt i denne gruppen som begynner med A, men ikke kommer lenger enn til D f\u00f8r den g\u00e5r tilbake til start, slik: A B C D A. F\u00f8rstelinjene i de fem diktene st\u00e5r slik: atombomben finnes, brint-(hydrogen)bomben finnes, cobolt-(kobolt)bomben finnes, defoliantene finnes og alfabetene finnes. At alfabetene innehar femteplassen p\u00e5 denne d\u00f8dbringende listen, knytter destruksjonstematikken direkte til skriftproblematikken: “alfabeterne findes \/\/ alfabeternes regn \/\/ regnen der siler \/\/ n\u00e5den lyset”. Jeget skriver besvergende som naturen skriver, som \u00e5rstidene skriver og til slutt, som hjertet skriver:
\n(…)
\njeg skriver som hjertet
\nder banker skriver
\nlungernes musklernes
\nansigtets hjernens
\nog nervernes lyde<\/p>\n

jeg skriver som hjertet
\nder banker skriver
\nblodets og cellernes
\nsynernes gr\u00e5dens
\nog tungens r\u00e5b<\/p>\n

I den tredje hovedgruppens egentlige brudd med systemet, kobles det overordnede perspektivet til det biokjemiske niv\u00e5et mennesket lever p\u00e5. Den individ-orienterte tendensen blir understreket av at diktstrofene tar seg den frihet \u00e5 avvike fra Fibonacci-rekken ved for eksempel \u00e5 danne fire eller syv linjers strofer. To av diktene er i tillegg grafisk framhevet, som bokas nest siste dikt:
\ndet er noget s\u00e6rligt
\nved duernes m\u00e5de
\nat leve mit liv
\nsom en selvf\u00f8lge p\u00e5<\/p>\n

i dag da det regner
\nog altid i regnvejr
\nlander de bl\u00f8dt
\np\u00e5 husets gesims<\/p>\n

s\u00e5 t\u00e6t ved det hvide
\npapir at de nemt
\nkan se om jeg digter
\nom duer eller regn<\/p>\n

(…)
\ndet var egentlig f\u00f8rst
\ni Berlev\u00e5gs havn
\nhvor m\u00e5gerne raser
\ni kulden i juni<\/p>\n

at duernes frav\u00e6r
\nderes udeblevne
\ngrundl\u00f8se pludren
\nslog mig med noget<\/p>\n

der ikke var undren
\nmen ganske almindelig
\ndagligdags \u00e5benhed
\nn\u00e6sten med fromhed
\n(…) (alfabet)<\/p>\n

Diktet er en hyllest til dagliglivets duer som finnes overalt, rundt omkring p\u00e5 husets gesims, i allslags v\u00e6r, et n\u00e6rv\u00e6r som aldri blir tillagt betydning. Duene lever sitt fredsommelige liv uten dikterens besv\u00e6rlige bevissthet, de vet ingenting, ikke engang at de er gjort til fredssymboler. Det er f\u00f8rst s\u00e5 langt borte som i Berlev\u00e5gs havn, ja, der Babette holdt gjestebud, en hilsen i forbifarten fra Inger til Karen (Blixen), ved verdens ende, p\u00e5 kanten av Ishavet, at diktjeget blir oppmerksom p\u00e5 duenes frav\u00e6r, og dermed frav\u00e6ret av alle de dagligdagse tingene og deres omgivelser som dikteren tar for gitt og derfor ikke verdsetter, opptatt som hun er av \u00e5 finne ord og sette dem p\u00e5 papiret, store ord om skapelse og destruksjon, ord som kan skape og \u00f8delegge. Hun blir grepet av ydmykhet, “n\u00e6sten med fromhed” overfor duenes ydmyke og utrettelige virksomhet og livsvilje; og f\u00e5r en visjon om livets opprinnelse i duenes begynnelse, i en svimlende dr\u00e5pe, i et egg, i dun og fj\u00e6r, i et duehjerte et sted. Denne opplevelsen vekker savn og t\u00f8rst etter menneskelig lykke, og gj\u00f8r spr\u00e5ket betydningsl\u00f8st, \u201dsamtlige mulige \/\/ ord gjort umulige\u201d i forhold til naturens enkle mirakel som har frambrakt livet; pulsen, det bankende (due)hjertet. Hvilken dikterisk skaperkraft kan konkurrere med det? Kanskje er duene n\u00e6rmere livet som skaper deg og meg, diktet, regnet og freden, kanskje er duene de egentlige dikterne.<\/p>\n

Men b\u00f8rn er de ikke
\nDenne fromheten og ydmykheten foran livets mirakel g\u00e5r h\u00e5nd i h\u00e5nd med fortvilelsen over hva mennesket er i stand til \u00e5 p\u00e5f\u00f8re medmennesket og naturens skapninger og naturen selv. Bokas utgang er eskatologisk. Det siste diktet er entydig dystopisk. Skapelsen ender i destruksjon. Det skrivende presens er datert:
\n(…) i dag mens der
\ningenting sker mens jeg sidder<\/p>\n

et sted i min lejlighed n\u00e6rmest
\napatisk i hvert fald alene med<\/p>\n

femten kilo hvidt papir i dag
\nmens den elvte august langsomt<\/p>\n

men sikkert forsvinder mens
\nfuldm\u00e5nen lukker sine \u00f8jne<\/p>\n

for den bl\u00e6ndende sol i dag
\ng\u00e5r en kvinde tilbage til<\/p>\n

landsbyen som om der er
\nvand i den forkullede<\/p>\n

br\u00f8nd (…)<\/p>\n

tror hun kan h\u00f8re stjernernes
\nflammer da stjernerne t\u00e6ndes<\/p>\n

lige der hvor huset med
\nhegnet og haven har ligget<\/p>\n

tror hun vil hvile
\nsig lidt og d\u00f8r<\/p>\n

(…)
\nen flok b\u00f8rn s\u00f8ger ly i en hule
\nkun iagttaget stumt af en hare,<\/p>\n

som om de var b\u00f8rn i barndommens
\neventyr h\u00f8rer de vinden fort\u00e6lle<\/p>\n

om de afbr\u00e6ndte marker
\nmen b\u00f8rn er de ikke<\/p>\n

der er ingen der b\u00e6rer dem mere<\/p>\n

Bokas siste linje st\u00e5r alene. Jeg vet ingen annen diktlinje som gir meg slik lyst til \u00e5 gr\u00e5te over de etterlatte barna som ikke lenger er barn, siden det ikke lenger finnes voksne. Det er ikke mer \u00e5 si stilt overfor \u00f8deleggelsens uopprettelighet. Nedskrivingens dato refererer til 6. og 9. august 1945, da atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, datoene er nevnt i tidligere dikt i boka. Den skrivende dagen i dag er like etter katastrofen.<\/p>\n

Apokalypse
\nSystemet er s\u00e5 gjennomf\u00f8rt med sine variasjoner, at man vil anta at alle avvik er meningsb\u00e6rende. Det eneste diktet som har irregul\u00e6rt linjeantall er innledningsdiktet til det avbrutte N-diktet som skulle hatt 34 linjer for \u00e5 fylle en funksjon i tallrekken, men bare har 33 linjer. Dikteren antyder at det kan skyldes glipp og forglemmelse, men blir mistrodd. Glippen kan tolkes som en bibelallusjon; trettitre er halvparten av Bibelens 66 b\u00f8ker; halvparten er et resultat av halvering. I matematikken betyr halvering \u00e5 minske en st\u00f8rrelse med dens halve verdi. N-diktets 14. plass er det n\u00e6rmeste man kommer en halvering av alfabetets 29 bokstaver. Halveringstid i betydningen giftstoffers og atomavfalls nedbrytning og \u00f8deleggelse av vekstbetingelser, er nevnt i to dikt.
\nI diktsamlingens utgang halveres diktlinjene. Nest siste dikt har 4-linjers strofer, det siste har 2-linjers strofer fram til sistelinjen som st\u00e5r alene, like alene som bokas f\u00f8rste dikt: “aprikostr\u00e6rne finnes, aprikostr\u00e6rne finnes”. Bokas innledende aprikostr\u00e6r ender i sluttbildet av de forlatte barna som ikke lenger er barn og derfor knapt finnes til.
\nDet matematiske halveringsprinsippet blir demonisert gjennom bibelallusjonen. Apokalypsen skulle innlede Gudsriket av en annen verden, ikke av denne. Systemet f\u00e5r i kraft av sin kreftaktige, multigenererende, eksplosive vekst, voldelig utgang i en dystopisk visjon om klodens \u00f8deleggelse. Diktverkets systemiske gjennomf\u00f8ring illustrerer p\u00e5 forbilledlig vis diktets tema som er naturens potensiale for b\u00e5de skapelse og destruksjon.<\/p>\n

Lidenskapens struktur
\nI Brajcino-dalen i Makedonia flyr en sommerfuglesverm opp fra jorden mot himmelen. Slik plantene vokser ut av den underjordiske hulen med rot i det r\u00e5tne, og stiger opp gjennom blomstring og bergbuskas for \u00e5 folde sine kronblad ut i lyset og lufta, slik har sommerfuglene gjennomg\u00e5tt en metamorfose fra larve, puppe, imago (lat: bilde) f\u00f8r de kan sl\u00e5 vingene ut og fly. Slik vokser diktverket fram etter samme formskapende prinsipper som plantene gror og sommerfuglene forvandles. Slik stiger ogs\u00e5 bevisstheten opp fra \u201dkjellerm\u00f8rkets f\u00f8rste dr\u00f8mmekryp\u201d, fra det uformelige skyggefulle, filtrete og lodne og folder ut innsikter, oppmerksomhet, erkjennelse i n\u00e5del\u00f8s visshet om at livet bare kan ende med d\u00f8den. Slik, utstyrt med bevissthet, m\u00e5 mennesket leve med sorgen over det tapte allerede f\u00f8r det er tapt; eneste tr\u00f8st og glede er sorgens symmetri, dens estetiske skj\u00f8nnhet.
\nSommerfuglst\u00f8vet er som potensial \u201dtil i sin forsvinden\u201d, i meget hurtige skiftninger, i \u00f8yeblikksglimt av forvandling, mellom det faste og flyktige, i motstridende tendenser og underliggende spenninger, mellom et aktivt og et passivt prinsipp, mellom erindringen som holder fast og glemselen som f\u00f8rer til forsvinning, mellom det som oppst\u00e5r og det som g\u00e5r til grunne.
\nSommerfugledalen (1991) har tematisk mye til felles med alfabet selv om de to diktverkene formmessige er sv\u00e6rt ulike. Knapt noen diktform er mer klassisk enn sonettkransen, mens alfabet heller er antiklassisk i sin matematiske tiln\u00e6rming til spr\u00e5ket. Men begge diktverk er frambragt av samme systemskapende vilje. Inger Christensen reiste hjem til K\u00f8benhavn etter en diskusjon med tyske studenter om systemdiktning. Lei av systemsnakket ville hun demonstrere for dem og for seg selv, at ogs\u00e5 klassisk diktning er systemisk. Hun lot sonetten hun hadde skrevet til forleggeren Br\u00f8ndums jubileum, bli mestersonetten i en sonettkrans.
\nXV<\/p>\n

De stiger op, planetens sommerfugle
\ni Brajcinodalens middagshede luft,
\nop fra den underjordisk bitre hule,
\nsom bjergbuskadset d\u00e6kker med sin duft.<\/p>\n

Som bl\u00e5fugl, admiral og s\u00f8rgek\u00e5be,
\nsom p\u00e5fugl\u00f8je flagrer de omkring
\nog foreg\u00f8gler universets t\u00e5be
\net liv der ikke d\u00f8r som ingenting.<\/p>\n

Hvem er det der fortryller dette m\u00f8de
\nmed strejf af sj\u00e6lefred og s\u00f8de l\u00f8gne
\nog sommersyner af forsvundne d\u00f8de?<\/p>\n

Mit \u00f8re svarer med sin d\u00f8ve ringen:
\nDet er d\u00f8den som med egne \u00f8jne
\nser dig an fra sommerfuglevingen.
\n(Sommerfugledalen)<\/p>\n

If\u00f8lge klassisk retorikk skulle faste spr\u00e5klige konvensjoner sikre meningsfylt oppbygde utsagn som igjen ble garantert av en harmonisk verdensorden med Gud eller logikken som sentrum. For Inger Christensen st\u00e5r ikke sonetten i en s\u00e6rstilling selv om den har noen s\u00e6rtrekk. Anvender man skjemaet til den italienske sonetten, som best\u00e5r av to fire-linjers og to tre-linjers strofer, slik hun gj\u00f8r, har de f\u00f8rste to strofene en tendens til \u00e5 etablere en slags<\/p>\n

beskrivelse eller bilde av et fenomen, mens de siste 6 linjene vil reflektere over materialet i de foreg\u00e5ende linjene og kanskje trekke en konklusjon eller kaste lys tilbake p\u00e5 det som er beskrevet. Hvis man da vil skrive videre med sistelinjen som nytt utgangspunkt, vil det som var konklusjonen, bli neste anslag som leder til ny beskrivelse. Slik vil stoffet vendes og dreies lett kaleidoskopisk, men samtidig ha et underliggende forl\u00f8p fordi tanken jo arbeider videre fra sonett til sonett, stiller noen sp\u00f8rsm\u00e5l, antyder noen svar, resignerer kanskje, sier dette kan man ikke forklare, s\u00e5 m\u00e5 man heller slutte, ikke sant? (intervju med Liv Lundberg)<\/p>\n

Hun tilf\u00f8yer at det karakteristiske ved denne diktformens struktur tiltaler henne, eller gjorde det mens hun skrev sonettkransen. Hennes hoved\u00e6rend synes imidlertid her som ellers, uansett hvor villig hun underkaster seg systemets formtvang, \u00e5 v\u00e6re jakten p\u00e5 verdens uendelige betydningsdannelser. Av sommerfuglst\u00f8v er diktkransen skapt; \u201ds\u00e5 fint som intet skabt af ingen \/\/ det hvirvler opp som lys i sommervinden (…) s\u00e5 alt hvad der er til i sin forsvinden \/ forbliver sig selv og aldrig farer vild \/\/ (…) Jeg ser, at st\u00f8vet l\u00f8fter sig en smule, \/ de stiger op, plantetens sommerfugle\u201d.
\nSubstansen er formenes forutsetning, det prinsipielt uleselige, verdens egen organisering av sitt stoff. Substansen kan komme til syne som bilder og fenomener, former og systemer. Stoffets minste deler danner stadig st\u00f8rre helheter som igjen brytes ned. Grunnstoffene forbinder seg med hverandre og blir til former som igjen smuldrer opp. Forholdet mellom stoff og form er i kontinuerlig utveksling; i en dynamisk topologi som bygger en orden som vil nedbrytes til kaos for igjen \u00e5 bygge ny orden som s\u00e5 brytes ned for igjen \u00e5 danne ny orden. I persepsjonen skaper bevisstheten former og farger som igjen viskes ut, mens spr\u00e5ket organiserer fonemer, morfemer og ord til syntaks og semantikk i spr\u00e5kuttrykk som oftest blir glemt og mister sin uttrykkskraft. Det mirakul\u00f8se er at det forgjengelige spr\u00e5kets ustadige betydningsdannelser i det hele tatt kan bli st\u00e5ende som uforglemmelige diktverk. I sin dikteriske prosess befinner dikteren seg mellom atomene og kosmos, som tolker og formidler med sin sl\u00f8rede fornuft, sitt sanseflimmer og sin smuldrende erindring. Diktjeget reflekterer og stiller sp\u00f8rsm\u00e5l: Hva er det jeg ser?<\/p>\n

Sorgens skjulesteder
\nSommerfuglene er bilder p\u00e5 skj\u00f8nne, men flyktige forkledninger som sorgen kan skjule seg i. Den kan s\u00f8ke tilflukt bak malte masker, som \u201dLysets engel som kan male \/ sig selv som sort Apollo mnemosyne\u201d. Jeget kan med sin dikterevne leke for \u00e5 verge seg mot d\u00f8dens uopprettelighet: \u201dN\u00e5r sommerfuglen med sit billedsprog \/ kan overleve bedre ved at stj\u00e6le, \/ hvorfor skal jeg s\u00e5 v\u00e6re mindre klog, \/\/ hvis det kan dulme angsten for det \u00f8de \/ at kalde sommerfuglene for sj\u00e6le \/ og sommersyner af forsvundne d\u00f8de\u201d. I spr\u00e5kets billedskapende evne, dette transformative redskap for erindringen, kan dikteren \u201dg\u00e5 fra blad til blad tilbage til barndomslandets n\u00e6lde\u201d, befolke Brajcino-dalen med sine d\u00f8de og tr\u00f8ste seg med deres n\u00e6rv\u00e6r, selv om tr\u00f8sten er flyktig som sommerfuglene, skj\u00f8nnheten og kj\u00e6rligheten. Rett som jeget tror seg v\u00e6re i paradis, oppl\u00f8ses alt i synsbedrag. Det er ikke mulig \u00e5 innbille seg hva som helst, den virkelige verden yter kunsten motstand, setter grenser for v\u00e5r forestillingsverden.
\nVII<\/p>\n

Og foreg\u00f8gler universets t\u00e5be
\nsig selv, at der er andre verdner til,
\nhvor guderne kan b\u00e5de g\u00f8 og r\u00e5be
\nog kalde os tilf\u00e6ldigt terningspil,<\/p>\n

s\u00e5 mind mig om en sommerdag p\u00e5 Skagen,
\nda engbl\u00e5fuglen under parringsflugten
\nfl\u00f8j rundt som himmelstumper hele dagen
\nmed ekko af det bl\u00e5 fra Jammerbugten,<\/p>\n

mens vi, der bare l\u00e5 fortabt i sandet,
\ns\u00e5 talrige som nu kun to kan v\u00e6re,
\nfik kroppens elementer sammenblandet<\/p>\n

af jord som havs og himmels mellemting,
\nto mennesker, der overlod hinanden
\net liv der ikke d\u00f8r som ingenting.
\n(Sommerfugledalen, min utheving)<\/p>\n

Her, i syvende sonett, midt-stilt i sonettkransen, skjer et brudd med rimskjemaet i tredje og fjerde strofers midtlinjer, det eneste bruddet i hele sonettkransen, s\u00e5pass oppsiktsvekkende for en systematiker av Inger Christensens rang, at det liksom N-diktet i alfabet roper etter tolkninger. Bruddet, samtidig oppsiktsvekkende og nesten umerkelig, markerer at noe betydningsfullt blir innf\u00f8rt eller omtalt her. Dette blir ogs\u00e5 sterkt forberedt av den ekstravagante billedbruken i andre strofe, som helt overd\u00f8ver f\u00f8rstestrofens ironiske anslag.
\nDe urimede linjene er de to eneste linjene i hele sonettkransen som uttrykkelig taler om \u00e5 v\u00e6re to: \u201ds\u00e5 talrige som nu kun to kan v\u00e6re\u201d og \u201dto mennesker, der overlod hinanden\u201d. Det er som om det vesle ordet to taler om en kj\u00e6rlighet sterkere enn d\u00f8den. At dette nesten umerkelige avviket fra det formfullendte diktverket, er ladet med sterk personlig mening, kan man tenke seg til n\u00e5r man kjenner dikterens biografi; men det kan ogs\u00e5 leses som et allmennmenneskelig etisk sp\u00f8rsm\u00e5l om hva vi er verdt uten den andre, uten hverandres kj\u00e6rlighet. Universets t\u00e5per kan fable om merkverdigheter, men unnslipper ikke den faktiske kj\u00e6rligheten mellom to mennesker som \u201doverlod hinanden \/ et liv der ikke d\u00f8r som ingenting\u201d. Kj\u00e6rligheten som er gitt, kan ikke tas tilbake, ikke viskes ut, ikke utslettes. Det kj\u00e6rlighetsfylte bildet av de to sammen en sommerdag p\u00e5 Skagen i sanddynene der sj\u00f8en g\u00e5r i ett med himmelen som \u201dkroppers elementer sammenblandet \/\/ av jord som havs og himmels mellemting\u201d, fryses fast p\u00e5 netthinnen et \u00f8yeblikk f\u00f8r filmen om livet og d\u00f8den f\u00e5r rulle videre.
\nHvem fortryller verden? Hvem har makten? Hvem er skaperen, og hvem har kraft til \u00e5 \u00f8delegge skaperverket? Svaret kan v\u00e6re at de livgivende og d\u00f8dbringende kreftene er hverandres forutsetning og betingelse. Det foreg\u00e5r en dialog mellom et diktjeg som svarer d\u00f8den: \u201dJeg h\u00f8rer godt, du kalder mig for ingen, \/ men det er mig, der sv\u00f8bt i keiserk\u00e5be \/ ser dig an fra sommerfuglevingen.\u201d Mestersonettens sluttstrofe gjentar sp\u00f8rsm\u00e5let \u201dHvem er det der fortryller dette m\u00f8de\u201d og gir et annet svar: \u201dDet er d\u00f8den som med egne \u00f8jne \/ ser dig an fra sommerfuglevingen\u201d. (mine uthevinger) Dette du som blir vurdert av d\u00f8den i sonettkransens siste linje, er vel mennesket rett og slett.<\/p>\n

Uroen i mellomrommet
\nDe tre poetiske hovedverkene til Inger Christensen, Det, alfabet og Sommerfugledalen, har alle utpreget verkkarakter, de er langt fra samlinger av frittst\u00e5ende enkeltdikt. Alle tre kan til tross for i\u00f8ynefallende forskjeller, leses som forslag til en stor bok. Alle n\u00e6rmer seg en helhetsforst\u00e5else, en virkelighetsoppfatning eller et verdensbilde. Dikteren er enig i at diktverkene kan sies \u00e5 ha noen fellestrekk idet de konstituerer en type tekster man kan finne i den filosofisk orienterte litteraturen i den ubestemmelige grensesonen mellom fiksjon og fakta. Men hun understreker at de tre b\u00f8kene ogs\u00e5 er, hver p\u00e5 sin m\u00e5te, preget av tiden da de ble skrevet. Verdensbildet i det er et typisk barn av 60-tallet der mennesket st\u00e5r i sentrum, riktignok innsatt i rammen av alt som utgj\u00f8r det. Ut av rammen vikles s\u00e5 alt som kan finnes i verden, inklusive mennesket med alle sine gjenvordigheter, for s\u00e5 \u00e5 folde seg sammen igjen som en liten kulemodell. Mens alfabet heller svarer til teorien om at verden oppsto i the big bang. Noe oppst\u00e5r i en eksplosjon, og selv om man kan registrere en begynnelse, er alt straks samtidig til stede og langt av g\u00e5rde, ekspanderende ut i uendeligheten; det gir en mindre sentral plassering av mennesket.
\nJeg sp\u00f8r Inger om det store diktverket kan bidra med mer helhetlige bilder i en fragmentert verden? Om det kan v\u00e6re en oppgave for kunsten \u00e5 eksperimentere fram virkelighetsbilder, til og med visjoner som er etisk og epistemologisk viktige? Hun svarer
\nat det nok kan finnes en trang til \u00e5 skape mening og en slags orden, men det b\u00f8r ikke skje uten at uro og uorden f\u00e5r sin naturlige plass, for man vet godt hvor begrenset den orden er som man kan rekke \u00e5 oppstille, b\u00e5de i det egne arbeidet og i l\u00f8pet av en kort levetid. Man kan bare antyde noe og kanskje oppfatte det nettopp som en streben etter \u00e5 oppdage tingenes sammenheng. Noen av tingene vil man kunne f\u00e5 \u00f8ye p\u00e5 som faste punkter, men i et m\u00f8nster som hele tiden beveger seg slik at b\u00e5de de ulike betegnelsene og alle andre ting inng\u00e5r i skiftende posisjoner til hverandre. I et slikt forestillingsbilde blir det viktig \u00e5 forholde seg til det \u00e5pne ubestembare mellomrommet mellom tingene, der man kan dr\u00f8mme videre om dem.<\/p>\n

Ordene er hjemme i verden
\nInger Christensen har utrettelig skrevet om forholdet mellom spr\u00e5k og virkelighet. I Hemmelighedstilstanden (2000) beskriver hun ordenes ulike egenskaper med tgangspunkt i poetikken Wen fu, skrevet av kinesiske Lu Chi (261-303). Fu er betegnelsen p\u00e5 den tolinjers strofeformen som har rim, men ikke rytmikk, mens wen er et mer enn tre tusen \u00e5r gammelt kinesisk ord som betyr kunst, skrivekunst, m\u00f8nster, der form og betydning henger ul\u00f8selig sammen. Wen betegner ogs\u00e5 ansvaret for \u00e5 si sannheten eller kunsten \u00e5 kalle ting ved deres rette navn. Ordene og verden uttrykker seg ved hjelp av hverandre:
\nMen egentlig er de altid i orden, s\u00e5 at sige hjemme hos deres f\u00e6nomener. Vi tror imidlertid, at det altid er op til os at ordne ordene i s\u00e6tninger og mots\u00e6tninger, f\u00f8r det hele ordner sig. Intet kan v\u00e6re mere forkert. Den orden, vi pr\u00f8ver at ordne os til, findes i forvejen. Den mots\u00e6tning vi opstiller mellem kaos og orden, er selvopfundet. (…) Verden, som har sin naturlige forl\u00e6ngelse i sproget, kommer til bevidsthed om sig selv, og sproget som har sin baggrund i verden, bliver til en verden i sig selv, til en stadig mere udfoldet verden. P\u00e5 den m\u00e5de kan man sige; at man i digtningen fors\u00f8ger at producere noget, som man allerede selv er et produkt af. (\u201dSilken, rummet, sproget, hjertet\u201d i Hemmelighedstilstanden )<\/p>\n

Formene eksisterer i forveien i verden som prosesser. Slik cellene arbeider med \u00e5 holde kroppen oppe som organisk form, arbeider ordene med \u00e5 holde verden oppe som forst\u00e5elsesform. Vi blir f\u00f8dt \u201dmed viden om verden, en hel og udelelig genkennelse, en disposition for verden\u201d. Inger Christensen demonstrerer i sin diktning hvordan sm\u00e5tt og stort henger sammen i verden, for \u00e5 minne oss p\u00e5 at det er menneskets vilk\u00e5r \u00e5 henge sammen med verden, som vi ikke kan beskue og slett ikke styre, ikke engang forst\u00e5. Verden er for stor til \u00e5 overskue, men vi lever i den og kjenner den godt nok til \u00e5 man\u00f8vrere i v\u00e5re liv, noen ganger bundet til masten, andre ganger med stor frihet. Enkelte ganger vil vi i ond tro, av ond vilje eller manglende innsikt, gi tingene og deres forhold til andre ting, feilaktige eller d\u00e5rlige navn. Vi kan misbruke og mishandle dem, likevel slipper vi ikke unna ansvaret for \u00e5 gi ting og fenomener rett navn, s\u00f8ke sannheten om verdens forhold og fortelle den til hverandre; slik kan vi sammen korrigere v\u00e5rt alltid ufullstendige verdensbilde. Det er en menneskelig oppgave \u00e5 komme til bevissthet om verdens for oss ubegripelige, men kanskje ikke for verden selv, totalitet: “Den prinsipielt uleselige verden”.<\/p>\n

E N B A R N E H \u00c5 N D V I N K E R F R A B E S T E F A R S \u00d8 R E<\/p>\n

Dagene er gjennomsiktige
\nMirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige (2001) er en vakker fortelling, en perle av en bok, om ikke den fullkomne perle, s\u00e5 en fullkomment egenartet perle, en litt skjev naturperle med sin egen naturlige glans og uomtvistelige skj\u00f8nnhet.
\nBroren min har bl\u00e5 \u00f8yne. De ligner ikke p\u00e5 mine. De ligner ikke p\u00e5 noen \u00f8yne. Han ser rett framfor seg. Han tenker p\u00e5 noe\u2026H\u00f8rer du, sier jeg, jeg tror du tenker p\u00e5 firfisler. Men broren min smiler ikke, han nikker ikke, han legger hodet litt p\u00e5 skakke. Kanskje han tenker p\u00e5 firfisler, men han sier ingenting. Han fortsetter \u00e5 se rett framfor seg. Noen ganger er broren min bare s\u00e5nn. Broren min kan smile, han kan le, Han kan gjette hva jeg tenker p\u00e5, men han gjetter ikke riktig.
\nNoen ganger blir det stille rundt kj\u00f8kkenbordet. Noen ganger er det bare jeg som snakker, h\u00f8yt og br\u00e5kete, med gaffelen og kniven skraper jeg i tallerkenen. Det er n\u00e5r mamma og pappa sitter og ser alvorlig p\u00e5 hverandre, de spiser en munnfull og ser alvorlig p\u00e5 hverandre. Broren min gj\u00f8r ingenting. Han gj\u00f8r ingenting. Han bare sitter der og ser rett framfor seg. Da blir det stille rundt bordet. Da er det bare jeg som snakker. Han gj\u00f8r ingenting. Han bare sitter der og maten hans blir kald. Potetene skrumper og fisken blir blek. Han sier ingenting! Han gj\u00f8r ingenting! Jeg snakker og snakker. Til slutt skriker jeg. Men det er ingen som h\u00f8rer. Mamma og pappa sender hverandre de alvorlige blikkene som jeg vet at de vil jeg ikke skal bry meg om. Det har ikke noe med deg \u00e5 gj\u00f8re, sier blikkene til meg. Men alt har noe med meg \u00e5 gj\u00f8re. Jeg sier alt har noe \u00e5 gj\u00f8re med meg, men de h\u00f8rer det ikke.
\nEn dag d\u00f8r broren min. Det er en ulykke. Han faller
\n(Dagene er gjennomsiktige)<\/p>\n

Dette er romanens f\u00f8rsteside. Her presenteres romanens jegforteller Sofie som en skarp observat\u00f8r av og lidenskapelig deltaker i familiens anliggender: \u201dJeg sier alt har noe med meg \u00e5 gj\u00f8re\u201d, og som det hurtig vil vise seg, i d\u00f8dens br\u00e5 inntog i familielivet. Sofie er familiens br\u00e5keb\u00f8tte, noe som straks f\u00e5r sin forklaring i brorens autistiske fjernhet og foreldrenes tause utveksling av bekymrede blikk over kj\u00f8kkenbordet. Vi m\u00f8ter broren, firfislegutten, som noen ganger bare er s\u00e5nn, annerledes med sine fjerne bl\u00e5 \u00f8yne. At han ikke er helt av denne verden, forbereder oss p\u00e5 sjokket som kommer i f\u00f8rstesidens siste linje. Teksten tar brodden av lillebrorens d\u00f8d ved allerede \u00e5 ha etablert ham halvveis i en annen verden.
\n\u201dEn dag d\u00f8r broren min\u201d sagt med slik letthe, f\u00f8rer tankene til Virginia Woolfs roman Til fyret der Ms Ramsey som er hovedperson i f\u00f8rste del, blir avlivet i en parentes f\u00f8r neste del kan ta til; et skandal\u00f8st overgrep mot forventninger om oppbygging og oppf\u00f8lging av romanpersoner. Det er ikke ofte en debutroman f\u00f8rer tankene til Virginia Woolf, og \u00e5rsaken kan knapt kalles stilistisk. Kristensen kommer ikke n\u00e6r Woolfs uts\u00f8kte setningsbygning, derimot kan hun lett plasseres i norsk samtidslitteratur. Hun skriver enkelt-naivt som Loe og repetitivt malende som Fosse. Fortellerposisjonen inviterer heller ikke til litter\u00e6rt broderi eller sofistikert syntaks, snarere til parabler og hyperboler. Det fortellende jentebarnet kverner i vei med avbrutte og gjenopptatte formuleringer, som en helt adekvat respons p\u00e5 det tragiske d\u00f8dsfallet og omgivelsenes reaksjoner p\u00e5 det. I kriser og f\u00f8lelsesmessig kaos er alt usensurert til stede med samme val\u00f8r: gule joggesko og himmelstiger, hull i bakken og i fantasien. Sjokket kommer til bevisstheten som glimt og bilder av en virkelig, men ubegripelig hendelse. Fortellingen kommer tett innp\u00e5 karakterer og episoder med sin n\u00e6rg\u00e5ende skildring av sm\u00e5 ting, sm\u00e5 bevegelser og sm\u00e5 replikker, med en spr\u00e5klig f\u00f8lsomhet som er i slekt, om kanskje en yngre umoden slektning, med Woolfs kvinnelige (uten n\u00e6rmere begrunnelse) litter\u00e6re sensibilitet.
\nFor hvordan kan man snakke om sorgen? M\u00e5 man v\u00e6re barn eller et ungt menneske med barnlig spr\u00e5k for \u00e5 s\u00f8ke etter og sette ord p\u00e5 det altfor vanskelige? Der de voksne tier, ytrer barnet seg \u00e6rlig, men upassende, eller roper og skriker. Hun henvender seg, kaster sine ord mot dem som ikke h\u00f8rer og ikke svarer. Hva kan man gj\u00f8re med d\u00f8den? Ikke stort. Men den som d\u00f8r forsvinner ikke uten videre.
\nHvorfor la dere meg ned i det hullet i dag, sier broren min. Firfislegutt, sier jeg, det forst\u00e5r du vel. Du er jo d\u00f8d. Er jeg det, sier broren min og kl\u00f8r seg p\u00e5 kneet (\u2026) Sofie, sier han, hva betyr det \u00e5 v\u00e6re d\u00f8d. Jeg ser p\u00e5 ham. Jeg ser lenge p\u00e5 ham. S\u00e5 mye har han aldri sagt til meg f\u00f8r. Det betyr at du ikke kan v\u00e6re sammen med mamma og pappa og meg lenger, sier jeg (…) Da m\u00e5 vi si ha det da, sier han. Ja, sier jeg. N\u00e5 m\u00e5 vi si ha det. (ibid)
\nEn alminnelig tragedie, de skjer hver dag. Broren faller ned i den gamle br\u00f8nnen ved hytta, bare bestemor og bestefar er til stede.
\nDe tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de d\u00f8ser p\u00e5 verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er s\u00e5 liten. H\u00f8rer dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til \u00e5 passe seg selv! Men de h\u00f8rer det ikke
\n(ibid)<\/p>\n

Bestefar st\u00e5r med den v\u00e5te broren i armene da mamma, pappa og Sofie kommer fram til hytta. Hvordan har bestefar f\u00e5tt gutten opp av br\u00f8nnen, sp\u00f8r jeg meg i forbifarten, har han hoppet\/klatret ned i br\u00f8nnen, brukt stige? Det er ikke viktig, men jeg ser ham s\u00e5 tydelig for meg med Sofies \u00f8yne, Sofie som nekter \u00e5 se hva hun ser, men stryker rett forbi; roper, vil bade, vil ha vafler, roper og skriker, men det er ingen som svarer.
\nBestefar faller sammen p\u00e5 verandaen over den d\u00f8de gutten, det eneste som er synlig av broren er h\u00e5nda som stikker fram ved bestefars \u00f8re, \u201den hvit, liten h\u00e5nd, levende og d\u00f8d\u201d. Den fester seg der og blir v\u00e6rende \u201den lekeh\u00e5nd, en narreh\u00e5nd\u201d; en barneh\u00e5nd vil krumme seg ved bestefars \u00f8re for \u00e5 skjerpe all h\u00f8rsel heretter. Et uforglemmelig bilde og et glitrende eksempel p\u00e5 billedspr\u00e5kets evne til \u00e5 konsentrere og forsterke. Det skjer en metonymisk overf\u00f8ring fra guttens kropp til bestefarens, et pars pro toto: h\u00e5nda betegner guttens kropp, hans liv og historien om hans d\u00f8d, som blir hengende fast ved bestefars bilde (slik h\u00e5nda er festet ved hans \u00f8re) i Sofies \u00f8yne, som styrer leserens blikk.<\/p>\n

En vaffelkatastrofe
\nMamma og pappa er lamsl\u00e5tt av sorgen. Bestefar med ekstra h\u00e5nd bak \u00f8ret h\u00f8rer likevel ikke s\u00e5 godt, bestemor derimot h\u00f8rer Sofies rop p\u00e5 vafler og viser sin handlekraft. Hun starter en omfattende vaffelsteking, som lik en besvergelse skal f\u00e5 katastrofen til \u00e5 forsvinne og gjenopprette familielykken. Vafler er hennes kjernev\u00e5pen, det ultimate bildet p\u00e5 familiehygge, med alle familiemedlemmer samlet om sofabordet i glad forventning om nystekte vafler.
\nHva skal bestemor gj\u00f8re n\u00e5r vaffelr\u00f8ren tar slutt? Hun m\u00e5 steke noe. Hun steker grytekluter og hva hun har for h\u00e5nda; til slutt legger hun sin egen h\u00e5nd i jernet for \u00e5 omdanne den til en vaffel, lindringens og kj\u00e6rlighetens vaffel. Hun tar med vafler i veska til kirkeg\u00e5rden. Sammen kaster hun og Sofie vafler i stedet for blomster i brorens grav. Og etterp\u00e5 steker hun vafler til det rabler for henne og hun blir anbrakt p\u00e5 institusjon fordi hun, som Sofie vet, \u201dstekte altfor mange vafler\u201d. En veritabel vaffelkatastrofe i virkelighetens sammenbrudd, bokstavelig og figurlig talt.
\nFor hva kan hjelpe og hva kan lindre n\u00e5r det er g\u00e5tt hull p\u00e5 tilv\u00e6relsen? Hullet er br\u00f8nnen. Hullet er en grav. Sofie har glemt hvordan alle unntatt bestefar ser ut. Hun kjenner ikke igjen foreldrene og heller ikke huset: \u201dJeg skj\u00f8nner at noen har lurt meg, noen har fors\u00f8kt \u00e5 lage det nye huset helt likt det gamle (…) Hvem skal vi hate, mamma, roper jeg (…) Jeg sp\u00f8r pappa hva som er hans m\u00e5te \u00e5 komme over sorgen p\u00e5.” Onklene og tantene vil ikke s\u00f8rge, de vil helst v\u00e6re lykkelig.
\nVil ikke du ogs\u00e5 det? Joda onkel, jeg vil ogs\u00e5 v\u00e6re lykkelig (\u2026) Men det kan man aldri helt vite om man blir p\u00e5 forh\u00e5nd, kan man vel onkel (\u2026) De blir s\u00e5 stille at det er vondt \u00e5 h\u00f8re p\u00e5 (\u2026) Mamma h\u00f8rer ikke, ser ikke lenger. Bak solbrillene i begravelsen … Hun er blank i \u00f8ynene, hun er gjennomsiktig. (ibid)<\/p>\n

Til slutt hyler Sofie s\u00e5 h\u00f8yt hun kan, og mamma kommer stormende og roper: \u201dBarnet mitt. Og jeg slutter \u00e5 skrike for jeg forst\u00e5r ikke hvem det er hun roper til. Om det er jeg som er barnet hennes.\u201d
\n\u201dHva er det med bestemor, sp\u00f8r jeg mamma.\u201d S\u00e5 d\u00f8r bestemor. Familien har bes\u00f8kt henne p\u00e5 det fine rommet hun har f\u00e5tt. Bestemor spyttet p\u00e5 gulvet og ba dem ha seg ut, men hun blunket til Sofie. Denne inneforst\u00e5ttheten mellom de to mest uregjerlige og handlekraftige i familien, kunne etter min mening godt f\u00e5tt st\u00f8rre plass i teksten. Jeg sp\u00f8r meg ogs\u00e5 hvilken funksjon en ekstra d\u00f8d og begravelse har i fortellingen. Har vi ikke sorgarbeid nok med firfisleguttens d\u00f8d? Blir ikke bestemor ofret for lett? Vi f\u00e5r ikke h\u00f8re et ord om hennes tap av en datter f\u00f8r lenge etter hennes d\u00f8d. Eller er hennes d\u00f8d ment \u00e5 dempe d\u00f8den, vise at d\u00f8den stadig skjer, at det er naturlig for de gamle, gale, senile \u00e5 d\u00f8? (Mamma har ikke solbriller p\u00e5 og gr\u00e5ter bare silket\u00e5rer i denne begravelsen.) Det forekommer meg \u00e5 v\u00e6re en s\u00e6rdeles fattig tr\u00f8st, selvinnlysende som en floskel \u2013 og like usann. D\u00f8den er absolutt for alle. Hvis bestemor har utspilt sin rolle i og med den vanvittige vaffelscenen, kunne hun f\u00e5tt synke hen i t\u00e5keheimen og v\u00e6re borte f\u00f8r bokas andre del tar til. Slik ville leseren slippe \u00e5 g\u00e5 i to begravelser s\u00e5 tett p\u00e5 hverandre, den andre som en mattere kopi av den f\u00f8rste, slippe \u00e5 f\u00e5 dempet intensiteten i sorgopplevelsen. Eller, nei, problemet er at jeg ikke helt ser hvorfor bestemor m\u00e5 d\u00f8; det f\u00e5r meg til \u00e5 lure p\u00e5 om hennes d\u00f8d er en avskrift av virkeligheten. Eller kan det v\u00e6re andre grunner til at jeg ikke ser betydningen av bestemors d\u00f8d for Sofies liv?
\nSofie f\u00e5r bo hos tante og onkel fordi mamma trenger \u00e5 v\u00e6re alene, deretter hos bestefar, til skolen begynner og hun m\u00f8ter venninnen Iselin som skal f\u00e5 en ny s\u00f8ster eller bror og har to s\u00f8stre fra f\u00f8r. Det er urettferdig siden Sofie bare mister og mister. Mamma vil ikke ha flere barn, en gang hadde hun et barn i magen som d\u00f8de, n\u00e5 har hun to d\u00f8de barn. Og ett levende, insisterer Sofie.<\/p>\n

Sofies to verdener
\nRomanen er todelt. F\u00f8rste del fortelles samtidig med begivenhetene. Andre del fortelles ogs\u00e5 i presens av samme forteller, n\u00e5 en ung, voksen Sofie som har flyttet p\u00e5 hybel i byen sammen med Iselin. Andre del \u00e5pner med at faren ringer og forteller Sofie at moren er forsvunnet og ber henne komme hjem. Det kan lyde som om et nytt tap er under oppseiling. At moren, som begynte \u00e5 forsvinne da Jonas d\u00f8de og siden kanskje har blitt mer og mer borte i sin sorg, kan n\u00e5 v\u00e6re forsvunnet for godt. De gjenv\u00e6rende, far og Sofie, venter p\u00e5 \u00e5 h\u00f8re nytt fra moren. \u201dJeg tenker at mamma d\u00f8r ikke, hun d\u00f8r ikke n\u00e5. Hun kan ikke d\u00f8 n\u00e5, det er ikke d\u00e9t hun vil. Men jeg er redd.\u201d
\nMens de venter har Sofie et erindringsarbeid \u00e5 gj\u00f8re. Hun skal gjenoppleve Jonas\u2019 d\u00f8d og barndommen f\u00f8r han d\u00f8de og f\u00f8r han ble f\u00f8dt. Hun skal huske seg selv som to\u00e5ring i vinduet med mammas arm om livet og se et lite r\u00f8dbrunt ekorn \u2026 regnet mot vinduet, plask. Hun skal huske gurglelydene i Jonas\u2019 stemme \u2026 Hun skal leve seg inn i sitt liv og Jonas\u2019 liv f\u00f8r han d\u00f8de, for at han og hun skal bli virkelige igjen. Ikke slik han etter sin d\u00f8d har \u201dv\u00e6rt s\u00e5 n\u00e6r, hele tiden har jeg fors\u00f8kt \u00e5 huske de tynne armene hans rundt halsen min\u201d, men ved \u00e5 se ham slik han kunne v\u00e6rt n\u00e5 om han hadde levd, stor og st\u00f8rre enn Sofie. \u201dHvis Jonas hadde v\u00e6rt her n\u00e5, hadde ikke mamma forsvunnet.\u201d
\nForbindelsen mellom de to tidsplanene utgj\u00f8r romanens s\u00e5rflate, som et arr etter amputasjonen av de ti \u00e5rene som ligger mellom da og n\u00e5. Leseren f\u00e5r ingenting vite om fortellerens oppvekst, et helt livsavsnitt er fjernet eller hemmeligholdt. At erindrings- og bearbeidingsarbeidet godt kan festes i n\u00e5tiden blir demonstrert i en fin fantasi der s\u00f8ster og bror, begge store n\u00e5, drar for \u00e5 bade sammen i sj\u00f8en. De sv\u00f8mmer sammen, og det ender med at Jonas igjen forsvinner ned mot bunnen: \u201dJeg vil n\u00e5 deg Jonas, men du er ikke til \u00e5 redde.\u201d
\nAt et jeg som s\u00e5 n\u00e6rg\u00e5ende skildrer en tragisk hendelse i barndommen og vender tilbake til samme hendelse for \u00e5 dvele ved den i n\u00e5tid, uten at noe av det som har skjedd i mellomtiden blir nevnt med ett ord, er i det minste litt p\u00e5fallende. Frav\u00e6ret av forbindelse mellom de to tidsplanene i Kristensens roman blir synlig som manglende differensiering i fortellerstemmen. Det er \u00e9n og samme stemme gjennom hele boka. Barnestemmen er helt lik stemmen i n\u00e5tid, som om det er det samme barnet som forteller. Derfor lyder noe av det som fortelles som en gjenfortelling av det f\u00f8r fortalte, men n\u00e5 med lavere intensitet. Sofie er jo ikke like liten, eller i samme tilstand og situasjon som den gang ulykken skjedde, selv om morens forsvinning vekker minner og tapsf\u00f8lelsen til live. Psykologisk regresjon kan kanskje begrunne barnlige vendinger av typen: \u201dDet er bare pappa og jeg, og mamma er borte, en skygge, skyggen av en skremt liten hvit kanin som piler under sofaen\u201d, og \u201dpappa er knust. Pappa er hundre tusen biter av bestemors fineste porselen p\u00e5 gulvet.\u201d Det finnes imidlertid till\u00f8p til n\u00e5tidsbevissthet og selvrefleksjon:
\nDet er jeg som er Sofie. Det henger bilder av meg i stua i dette huset. Det er ikke til \u00e5 tro at det er meg, at det er jeg som er den blide lille jenta med runde kinn og brunt h\u00e5r og lubne l\u00e5r. Jeg har lubne l\u00e5r fremdeles. Iselin sier at man ikke skal v\u00e6re s\u00e5 opptatt av kroppen sin, at man ikke skal tenke s\u00e5 mye p\u00e5 hvordan man ser ut. (ibid)<\/p>\n

Dette m\u00e5 kalles uhyre knapp informasjon, b\u00e5de om jegfortelleren i n\u00e5tid (lubne l\u00e5r) og om Iselin, som m\u00e5 antas \u00e5 v\u00e6re en sv\u00e6rt viktig person for Sofie: \u201djeg tenker mye p\u00e5 hvordan jeg s\u00e5 ut da jeg var liten (\u2026) Jeg tenker p\u00e5 hvem hun ble til, den lille jenta. Er jeg fremdeles som henne?\u201d Dette sp\u00f8rsm\u00e5let f\u00e5r ikke fortelleren lov til \u00e5 svare p\u00e5. Eller er svaret at hun er den samme lille jenta framdeles? Videre refleksjon over dette er utestengt fra teksten. Sofies oppveksthistorie og voksne personlighet er forsvunnet sammen med moren. Tilbake er jenta som \u201dm\u00e5 v\u00e6re snill med mamma. Jeg er snill med mamma, tante Mie, jeg er alltid snill med mamma\u201d. Mamma som eier sorgen og vil ha den for seg selv, mens hun lar sin gjenlevende unge b\u00e6re sin sorg alene. Ungen som er blitt voksen, men venter t\u00e5lmodig som et barn til hun ikke orker det lenger:
\nJeg vil skrike det, at jeg holder det ikke ut, at jeg ikke orker det mer, n\u00e5 har jeg v\u00e6rt stille s\u00e5 lenge og det har hugget og skrapet og hakket inni meg, men jeg har ikke sagt noe, ikke sagt, au det gj\u00f8r vondt (\u2026) jeg har holdt \u00f8yelokkene oppe, jeg har bedt til Gud. Jeg har sendt pappa potetene, jeg har hentet posten (\u2026) Jeg kan ikke vente, jeg vil at hun skal komme inn d\u00f8ra n\u00e5 og si, neimen Sofie, ligger du her og gr\u00e5ter. Det er ikke noe \u00e5 gr\u00e5te for Sofie, jeg er her hos deg. Barnet mitt, du er fremdeles barnet mitt Sofie, selv om du har blitt s\u00e5 stor. (ibid)<\/p>\n

Men mamma kommer ikke inn d\u00f8ra. Hun ser ikke Sofie, og har kanskje ikke sett henne p\u00e5 de ti \u00e5rene som er g\u00e5tt siden firfisleguttens d\u00f8d. Er Sofie blitt usynliggjort av moren og derfor uvirkeliggjort i sin egen fortelling? Er tiden som er g\u00e5tt, utvisket i romanen for \u00e5 vise at Sofie er samme barnet som den gang, med samme fortellerstemme? Er ti \u00e5rs virkelighet tatt fra henne? Ut fra lesem\u00e5ten jeg anvendte tidligere i boka for \u00e5 bestemme det etiske \u00f8yeblikket, kunne dette her fastsl\u00e5r som \u00f8yeblikket man f\u00e5r \u00f8ye p\u00e5 barnet med for lite omsorg og for mye ansvar i familiekrisen, overlatt til \u00e5 br\u00e5ke og bruke ord som de voksne ikke orker \u00e5 h\u00f8re eller svare p\u00e5. \u00d8yeblikket da leseren kjenner ensomheten til det levende, usynlige barnet, og innser at Sofie er den tapre heltinnen som blir sveket av de voksne, med unntak av bestemor (hennes eneste forbundsfelle) som blir tatt fra henne. Det kjennes som till\u00f8p til en forst\u00e5else av bestemors d\u00f8d?
\nHeller ikke den voksne Sofie f\u00e5r bestemme hva som kan fortelles, selv om hun er fortelleren. Tekstens styrende instans er selvf\u00f8lgelig den implisitte forfatteren, og den eksplisitte som setter sitt navn p\u00e5 bokas omslag. Hun er tekstens opphavskvinne, hersker over de litter\u00e6re virkemidlene om ikke virkningene; og b\u00e6rer i det hele tatt ansvaret for alt i teksten som skjer med eller mot forfatterens vilje. Jeg kan godt forestille meg at underveis i skriveprosessen har forteller og forfatter v\u00e6rt uenige om tekstens forl\u00f8p og utforming, kanskje har en forlagsredakt\u00f8r eller to blandet seg inn. Disse stridigheter har etterlatt et tomrom, en taushet i teksten. Noe jeg f\u00f8rst registrerte eller stemplet som en fortellerteknisk svakhet, men som deretter hjalp meg til \u00e5 klargj\u00f8re en urett beg\u00e5tt mot jenta som tok ordet og sa det de andre ikke v\u00e5get \u00e5 si, og som ti \u00e5r senere (etter et frigj\u00f8rende? utbrudd som forbig\u00e5s i stillhet), blir hentet tilbake og beordret til \u00e5 fortelle familiens historie. Lojalt underkaster hun seg familiens \u00f8nske fordi det er en fortellers oppgave \u00e5 fortelle de fortellingene som venter p\u00e5 \u00e5 bli fortalt.<\/p>\n

Br\u00f8nnen
\nEtter ventetiden drar familien i samlet tropp tilbake til \u00e5stedet for d\u00f8dsfallet, br\u00f8nnen, som ingen seinere har bes\u00f8kt: Sofie, far, onkel, tante og bestefar som sier han vet at moren er p\u00e5 hytta. De er tross alt familie; en helt alminnelig familie med omsorg for hverandre, litt tafatte slik alminnelige familier gjerne er, ikke autistiske selv om de ikke str\u00f8r om seg med veldreide formuleringer, ikke f\u00f8lelsesmessig avstumpet, voldelige eller kyniske, heller ikke ironiske eller lattermilde. De lider under kj\u00e6rligheten og sorgen. De vet ikke hvordan de skal uttrykke store f\u00f8lelser, men de gj\u00f8r sitt beste, og i denne fortellingen er deres beste godt nok. Folkelig visdom sier at det vil g\u00e5 bra til slutt, bare man tar tiden til hjelp \u2013 ti \u00e5rs tid i dette tilfellet. Derfor har boka lykkelig utgang. Det familien frykter har ikke skjedd. De finner ikke en d\u00f8d, men en levende mamma som endelig \u00e5pner munnen og begynner \u00e5 snakke, og hennes tale utl\u00f8ser en kjedereaksjon.
\nS\u00e5 har fortelleren gjort jobben sin. Sofie kan ta farvel med firfislegutten i skogen,
\nmed bestemor og vaffeljernet p\u00e5 hyttekj\u00f8kkenet og endelig smile til bestefar som smiler tilbake, uten h\u00e5nd ved \u00f8ret, vil jeg tro, f\u00f8r hun setter i gang med noe s\u00e5 prosaisk som \u00e5 lage mat. Hun skj\u00e6rer vel \u00e5 merke br\u00f8dskiver, noen vaffelsteking kommer ikke p\u00e5 tale her, noe som utl\u00f8ser nye spekulasjoner over bestemors skjebne i fiksjonen. Ble hun ikke ofret for lett? Uten \u00e5 f\u00e5 komme til orde? Var det hun som var minst verdt? Her m\u00e5 nevnes den \u00e5penbare koblingen mellom Jonas\u2019 d\u00f8d og fars og onkel Jons lilles\u00f8sters d\u00f8d (bestemors eneste datter), hun som falt ned fra p\u00e6retreet og slo seg i hjel. Bestefar skal endelig hugge ned treet, hvorfor har han ikke gjort det f\u00f8r? \u201dDet var her vi fant henne en morgen og s\u00e5 var hun bare d\u00f8d.\u201d Hun som malte bildene som er stablet p\u00e5 bestefars loft og s\u00e6rlig bildet av den gr\u00f8nne firfislen som henger over Sofies seng, bildet som ga firfislegutten navn fordi han elsket boka med firfisler, s\u00e6rlig den knallgr\u00f8nne smaragdfirfislen med bl\u00e5 hals. De to d\u00f8dsfallene knyttes sammen uten n\u00e6rmere forklaring.
\nFirfislegutten sitter i treet til bestefar (\u2026) han dingler med de r\u00f8de joggeskof\u00f8ttene (\u2026) Lillebroren min dingler med bena s\u00e5 p\u00e6rene faller tungt ned p\u00e5 gresset, faller tungt ned, og jeg ser han forsvinner, jeg ser at han klatrer oppover og s\u00e5 er han borte. (ibid)<\/p>\n

Sp\u00f8rsm\u00e5let melder seg: Hva er felles ved den autistiske guttens fall i br\u00f8nnen og den kunstnerisk begavede tantens fall fra treet? Jo, fallet er felles og d\u00f8den. Fallet er et objektivt faktum, resultat av tyngdekraften, men preposisjonene opp og ned antar lett metaforisk betydning, negativt forbundet med svik, ulykke og d\u00f8d i eufemismer som \u00e5 falle fra eller i antall falne i en krig; ogs\u00e5 med sterke moralske implikasjoner som syndefallet, falne engler og det \u00e5 v\u00e6re frafallen. Men etter sin d\u00f8d faller ikke Jonas, det er p\u00e6rene som faller tungt mot bakken, mens han selv klatrer oppover mot himmelen og forsvinner. Han er jo d\u00f8d og m\u00e5 ikke lenger adlyde fysikkens lover.
\nRomanens syn p\u00e5 tilv\u00e6relsen, dens norm, kan tolkes slik: Om man gj\u00f8r sitt beste og tar tiden til hjelp, vil det helst g\u00e5 godt, selv n\u00e5r ulykken er ute; et livssyn s\u00e5 beskjedent at det virker originalt i v\u00e5re dager. Men holdningen kan ogs\u00e5 uttolkes som et lite dynamisk syn p\u00e5 kultur- og samfunnsdannelse. Hvis det er slik at de som lever i utkanten av normaltilv\u00e6relsens orden og trygghet, m\u00e5 b\u00f8te med livet, stadfestes en etter mitt syn un\u00f8dig skarp motsetning mellom liv og kunst. Kunsten betraktes som noe lokkende, risikabelt eller direkte drepende, mens det sosiale livet framst\u00e5r som en innskrenkende ordensmakt. “The poet must die, the visionary (…) Noen m\u00e5 d\u00f8 s\u00e5 vi kan verdsette livet”, uttaler karakteren Virgina Woolf i filmen The Hours.
\nMens de andre familiemedlemmene spiser og smiler, bes\u00f8ker Sofie br\u00f8nnen i en passasje som kan leses som fortellerens metarefleksjon over sine valg. Sofie tar sin fortelleroppgave alvorlig (p\u00e5 strak arm, slik Pippi l\u00f8ftet hesten sin). Fortelleren er suveren og kan hente fram overnaturlige krefter, magiske virkemidler, uansett hvor liten hun kan kjenne seg i fortellingens virkelighet. Det er ingen tvil om hvem som har kontroll over fortellingen.
\nBr\u00f8nnen er et svart hull (\u2026) Det kryper en tykk liten hvit snegl over den ene r\u00e5tne planken og jeg sitter der lenge, p\u00e5 huk, og ser p\u00e5 den, hvordan den beveger seg bortover mot kanten av planken. Men n\u00e5r den kommer til kanten faller den ikke utenfor, den stopper der, den skal vel ligge der en stund, tenker jeg og r\u00f8rer ikke den lille hvite sneglen. Jeg kunne ha skubbet den utfor kanten med den ene fingerneglen, jeg kunne lett ha gnurt den mellom to fingre, men jeg lar den ligge (\u2026) Jeg ligger ved kanten av br\u00f8nnen og ser nedover nedover nedover i m\u00f8rket. Jeg pr\u00f8ver \u00e5 forestille meg hvordan det er \u00e5 ligge der nede og bare se himmelen som et lite bl\u00e5tt felt, avgrenset av br\u00f8nnen. (ibid)<\/p>\n

Passasjen viser hvordan det st\u00e5r i fortellerens makt \u00e5 \u00e5pne uvante perspektiver i sp\u00f8rsm\u00e5let om hvordan himmelen tar seg ut fra bunnen av br\u00f8nnen, sett av et levende blikk, ikke av Jonas som er d\u00f8d. Her er ogs\u00e5 lagt inn en antydning om fortellerens makt over liv og d\u00f8d i refleksjonen over den lille hvite sneglen. Historien om Jonas\u00b4 d\u00f8d er avsluttet, og mamma er reddet tilbake til familiens skj\u00f8d. Fortelleren kan begynne \u00e5 tenke p\u00e5 nye historier. Alle fall beh\u00f8ver ikke \u00e5 f\u00f8re til d\u00f8d, man kan snu opp ned p\u00e5 den vanlige betydningen av opp og ned, kanskje opps\u00f8ke bunnen av en t\u00f8rr br\u00f8nn for \u00e5 finne uvante perspektiver, kanskje bryte gjennom til en annen virkelighetserfaring. En br\u00f8nn beh\u00f8ver ikke symbolisere en nedgang til underverden, den kan bli inngangen til en \u00e5ndelig dimensjon vi vanligvis forbinder med et mer eterisk element som luft eller himmel. Den kan v\u00e6re en nedgang i mer positiv forstand, der man gjennom underbevisste kanaler n\u00e5r fram til en fantasiverden befolket av alt man kan tenke seg og \u00f8nske seg. Slik Alice finner veien gjennom kaninhullet og br\u00f8nnen til Wonderland, et av litteraturhistoriens mest fantastiske universer.
\nJonas har naturlig nok et annet perspektiv p\u00e5 hva som skjedde den dagen han d\u00f8de; han valgte ikke d\u00f8den, han hadde slett ikke noe valg. Det som skjedde, skjedde, slik livet bare skjer. Sm\u00e5 bevegelser f\u00f8rer til nye bevegelser; den ene bevegelsen f\u00f8lger den andre og kan synes like tilfeldig som uavvendelig. Og i virkeligheten er vel alt som skjer nesten alltid en blanding av slump og tvang (\u00e5rsakskjeder). Jegfortelleren Sofie var ikke til stede da Jonas d\u00f8de og kan ikke vite hva som skjedde, slett ikke i Jonas\u00b4 hode, men hun er suveren nok til \u00e5 bryte de litter\u00e6re konvensjonene, s\u00e5 leseren gjennom et synsvinkelskifte f\u00e5r dele Jonas\u00b4 opplevelse av situasjonen. Jeg fryder meg over skildringen av den autistiske guttens forelskelse i en nydelig gr\u00f8nn frosk, som samtidig kan leses som allegori over alle skjebnesvangre kj\u00e6rlighetshistorier.
\nDa ser han den lille frosken som sitter p\u00e5 br\u00f8nnlokket. Det er en liten gr\u00f8nn frosk som er slimete og veldig fin (\u2026) Han kryper forsiktig bortover mot br\u00f8nnlokket. Frosken sitter der, helt ubevegelig. Av og til kvekker den et lite kvekk, og Jonas stopper helt opp av begeistring. Han elsker den lille s\u00f8te gr\u00f8nne frosken allerede. Han m\u00e5 f\u00e5 tak i den, \u00e5h, han m\u00e5. Han kryper n\u00e6rmere og n\u00e6rmere, han strekker h\u00e5nda forsiktig ut. Akkurat idet han skal til \u00e5 gripe tak i frosken, hopper den litt unna. Det er bare et lite hopp, et lite kvekk og frosken sitter akkurat s\u00e5 langt unna Jonas at han ikke kan f\u00e5 tak i den. Han kryper enda litt n\u00e6rmere, han kryper opp p\u00e5 br\u00f8nnlokket. Det er like f\u00f8r han f\u00e5r tak i den lille fine frosken. Den fine lille frosken sitter der og ser p\u00e5 Jonas med de utst\u00e5ende skremte \u00f8ynene sine, kvekk, sier den og det varer bare et lite \u00f8yeblikk. Det varer bare et lite kvekk, et lite \u00f8yeblikk og s\u00e5 er Jonas borte. (ibid)<\/p>\n

Jonas er borte i br\u00f8nnen, i det hinsidige, etter d\u00f8den, i en ukjent dimensjon, men han lever videre i leserens forestillingsverden, lever s\u00e5 lenge det finnes forestillingsevne og erindring til, slik som i det virkelige livet.<\/p>\n

F O R M E R F O R F L U K T
\nNon est salus nisi in fuga \u2013
\nBerre i flukt finst det redning
\nFlukt
\nFlukt er en ubehagelig bok \u00e5 lese. Blodet flyter bokstavelig talt ut av hovedpersonens nese den siste natten i hans liv. Baksideteksten forteller at vi \u201dm\u00f8ter en mann som ligg og trur han bl\u00f8r seg i hel\u201d. Som leser har jeg ikke medisinsk kompetanse til \u00e5 overpr\u00f8ve fortelleren, jeg tror han d\u00f8r. Historien som f\u00f8rer til hans d\u00f8d er presentert som avvikerens skjebne i en nesten gammeltestamentlig jeremiade over pinselens sosiale natur, framf\u00f8rt av offeret, fram til sluttlinjens nesten nytende selvanklage: \u201dDet er mi skyld, alt saman er mi skyld, h\u00f8rer du far, h\u00f8rer de, alle saman: det er mi skyld.\u201d
\nFlukt (2000) er Oddmund Hagens fjortende bok, sjangerbestemt som novelle. Sitatet ovenfor er bokas innledende motto og uttrykker en gedigen p\u00e5stand som er like innlysende sann; en overmakt m\u00e5 man flykte fra for ikke \u00e5 bli knust, som den h\u00f8yst diskutabel; noen ganger b\u00f8r man ta kampen opp for ikke \u00e5 m\u00e5tte flykte resten av livet. En flukt kan sikkert f\u00f8re til redning, men ogs\u00e5 til fortapelse. Jeg venter at Hagens tekst skal anskueliggj\u00f8re fluktens vesen eller uvesen, enten flukten skyldes livsfare, fornedrelse eller framst\u00e5r som en mer triviell man\u00f8ver for \u00e5 slippe unna ansvar og forpliktelser.
\nJeg tar et overblikk over bokas n\u00e6rmeste omgivelser i Hagens forfatterskap, og leser tre titler fra siste halvdel av 90-tallet: Denne brannen alltid (noveller, 1995), Utmark (roman, 1996), Det begravde lyset (tekster, 1998). Disse fire titlene utgj\u00f8r en bokserie; b\u00f8kene har likt format og omfang p\u00e5 rundt hundre sider. Spr\u00e5ket er det samme fra bok til bok; n\u00f8kternt, plastisk, repeterende, med vakre poetiske partier. Fortellerposisjonen skaper glidende overganger mellom en subjektiv og en mer distanstert holdning; fortelleren tiltaler seg selv som du i alle fire b\u00f8kene. Noe som tilsynelatende skaper avstand til det fortalte, men bare tilsynelatende, det subjektive duet er uvanlig i poesien, anvendt her kanskje fordi fortelleren, en voksen utflyttet bondes\u00f8nn som er blitt forfatter, synes \u00e5 ha mye til felles med forfatteren Hagen.
\nFortelleren i de tre f\u00f8rste b\u00f8kene er ikke tydelig fiksjonalisert. Han ter seg som lyrisk subjekt og synes \u00e5 v\u00e6re identisk fra bok til bok. Andre karakterer og omgivelsene synes ogs\u00e5 \u00e5 v\u00e6re identiske, slik samme hendelse kan bli referert til i de ulike b\u00f8kene, for eksempel en nesten-drukning. Stedet er denne \u00f8ya som det blir gjort nedslag p\u00e5, i ulike faser av fortellerens liv. Tempus er nesten gjennomf\u00f8rt presens b\u00e5de p\u00e5 n\u00e5tidsplanet og i tilbakeblikkene. Tiden glir alts\u00e5 ogs\u00e5 mellom ulike tidsplan, n\u00e5 kan like gjerne v\u00e6re da i hovedpersonens tanker, som kretser og kverner om bestemte livserfaringer for \u00e5 utrede hvordan alt var og hvorfor det ble slik. Tekstene drives framover av et \u00f8nske om \u00e5 fatte og begripe fortidens bindinger og spenninger.
\nDriften til \u00e5 sp\u00f8rre og grave etter meningen, den ubendige viljen til \u00e5 l\u00f8se fortidens g\u00e5ter, blir forsterket av den repetitive spr\u00e5kbruken som mimer energi p\u00e5 tomgang. Man kan mistenke fortelleren for \u00e5 v\u00e6re tilfreds med bare \u00e5 gjenta sp\u00f8rsm\u00e5lene som en rituell \u00f8velse, uten noe dypt \u00f8nske om svar; kanskje fordi det ikke finnes enkle eller endelige svar p\u00e5 slike sp\u00f8rsm\u00e5l. Alt han kan finne er erindringsbildene som blir til mens de framkalles p\u00e5 nytt og p\u00e5 nytt. Det er jo ogs\u00e5 slik diktere og kunstnere arbeider med \u00e5 lage nye framstillinger av virkeligheten, ved \u00e5 omforme stoffet igjen og igjen, skape ny forst\u00e5else ut av gamle spr\u00e5kformer. Sp\u00f8rsm\u00e5let oppst\u00e5r: Hva er genuint nytt og hva er gjenbruk av gamle former?
\nFlukt likner de tre andre b\u00f8kene av utseende, men fortelleren er markert annerledes enn de umarkerte fortellerne i de foreg\u00e5ende b\u00f8kene, selv om han er i slekt med dem i den forstand at han har utgitt en diktsamling. Stiltonen er ogs\u00e5 annerledes: en langt mer drastisk tankestr\u00f8m renner som en eneste lang setning gjennom teksten fra begynnelse til slutt, mens livet renner ut av hovedpersonen til fortellingens punktum er satt, full stop.
\nFluktforberedelser
\nJeg holder fast i flukttematikken og leser fortellingene i Denne brannen alltid som forberedende \u00f8velser i \u00e5 flykte (eller forlate), her i form av en naturlig og n\u00f8dvendig l\u00f8srivelse fra moderskj\u00f8d og barndomshjem, med siktem\u00e5l \u00e5 vokse opp, skape seg en identitet utskilt fra barndommens kollektiv. Novellene utforsker temaet gjennom en serie oppvekstetapper som har karakter av grensesituasjoner: en uforglemmelig brann, en nesten-drukning, det s\u00e5rbare ved \u00e5 eksponere seg foran de andres blikk, det \u00e5 bli fysisk banket opp eller f\u00f8lsomt forelsket for f\u00f8rste gang. De fremmede blir eksemplifisert i m\u00f8tet med prototypen “neger fra Afrika”, som skuffende nok viser seg \u00e5 v\u00e6re verken hedning eller villmann.
\nHva er det som styrer l\u00f8srivelsen? Autoritetens kraft og gyldighet blir testet. Forholdet mellom allmakt og avmakt st\u00e5r sentralt i bibelallusjonen om faren som p\u00e5 Guds bud vil ofre sin s\u00f8nn p\u00e5 fjellet, men ikke makter \u00e5 gjennomf\u00f8re handlingen. Sosialisering er tema i historien om faren som bygger villminksaks for \u00e5 innvie s\u00f8nnen i jegerfellesskapet, men s\u00f8nnen best\u00e5r ikke manndomspr\u00f8ven, han klarer ikke \u00e5 drepe det fangede dyret. Boka risser opp et spekter av situasjoner som omhandler maskulin (faderlig og s\u00f8nnlig) styrke og svakhet. Tradisjonens f\u00f8ringer er nok sterke, men samtidig p\u00e5 vikende front. Faren er n\u00e5del\u00f8s og mektig i guttens blikk, men blir avkledd som stakkarslig i \u00f8ynene til det voksne mannsfellesskapet. Oppvekst er voldsom. L\u00f8srivelse er voldelig. Det bl\u00f8r og brenner i disse tekstene. Blodsb\u00e5nd skal slites, uskyld tapes.
\ndet er dette med fedrane som br\u00e5tt h\u00f8gg ein blank kniv etter deg og kallar det kj\u00e6rleik, det er s\u00e5 rart med det, det bl\u00f8r litt etterp\u00e5, du finn ein bandasje og legg over og blodet vil ikkje stanse, det berre bl\u00f8r og bl\u00f8r. (Denne brannen alltid)<\/p>\n

Spenningen er sterk mellom det \u00e5 underkaste seg r\u00e5 makt og r\u00e5 redsel p\u00e5 den ene siden og oppr\u00f8ret som frambringer smertefulle bruddsteder p\u00e5 den andre siden. Det utkjempes tvekamper mellom viljer og krav i den innbitte tausheten som jeg liker \u00e5 kalle den norske kommunikasjonsl\u00f8ysa, s\u00e6rlig i litteraturen der ordene blir borte i spr\u00e5ket og aldri artikulerer sin mening \u00e5pent. S\u00f8nnen f\u00e5r ikke svar n\u00e5r han skriver brev til faren fra internatet og forteller at han vil reise sin vei, utdanne seg og aldri komme tilbake for \u00e5 overta g\u00e5rden. Tausheten mangler arena for utsigelse og respons der forhandlinger om mening kan skje, der man kan f\u00e5 og gi svar, og dermed ta ansvar for samtalen og samhandlingen. Tausheten sperrer enkeltmennesket inne i monotone enetaler der det kan omkomme i heroisk ensomhet p\u00e5 god avstand fra alle andre.
\nS\u00f8nnens frigj\u00f8ringsprosjekt som ikke blir akseptert, f\u00f8rer til hans trassige flukt som igjen og igjen vil drive ham tilbake til \u00e5stedet for den forbrytelsen det er \u00e5 takke nei til sin fedrenearv, avvise jorden som blir liggende brakk, bare sporadisk bes\u00f8kt av hytteturister. Bundet av sviket til sviket, tvinges han tilbake til hjemg\u00e5rden for \u00e5 s\u00f8ke forsoning, lege bruddet selv etter at, eller kanskje s\u00e6rlig etter at de andre familiemedlemmene er borte og ikke lenger kan delta i drakampen. Han sitter alene tilbake og m\u00e5 framkalle bildene av familieforholdet slik det var og fortsetter \u00e5 v\u00e6re latent til stede i sinnets m\u00f8rkerom.
\nFlukten fra denne \u00f8ya og tilbake
\nFortelleren i romanen Utmark har for lengst flyktet fra denne \u00f8ya. En heller udramatisk flukt, trivielt velkjent som flukten fra landsbygda p\u00e5 det norske 50-60-tallet, en generasjonserfaring knyttet til etterkrigstidens \u00f8kte utdanningstilbud, sanering av prim\u00e6rn\u00e6ringer og avfolkning av utkantene, kort sagt, til framveksten av det moderne samfunnet.
\nMye litteratur og kunst p\u00e5 1900-tallet har framstilt det fremmedgjorte mennesket med avrevne r\u00f8tter og nostalgisk lengsel tilbake til mors favn og fars formaninger, til livets naturlige fylde, barndommens ubrutte natur. Vi har h\u00f8rt rykter om tidligmodernismens framskrittsutopier, men er mer fortrolig med dystopiske framstillinger av totalit\u00e6re framtidssamfunn som har rendyrket og forsterket samtidens mest negative trekk. Den ironiske tittelen p\u00e5 Huxleys bok Brave New World, er et sitat fra The Tempest av William Shakespeare, del av Mirandas begeistrede utrop ved synet av det fabelaktige oppbudet av ukjent liv, s\u00e5 mange helt vanlige mennesker, som dukker opp p\u00e5 den pre-moderne \u00f8ya der hun har vokst opp (reddet i land etter forr\u00e6deri, forvisning, skibbrudd) omgitt av over- eller underjordiske krefter (den tryllekyndige faren Prospero og hekses\u00f8nnen Caliban). Blendet av de menneskelige muligheter som \u00e5penbarer seg, utbryter hun: \u201dO, wonder! How many goodly creatures are there here! How beautious mankind is! O, brave new world, that hath such people in it\u201d. Huxleys tittelvalg er ironisk til Mirandas begeistring over menneskehetens vakre muligheter. I Shakespeares univers er ikke Mirandas begeistring noe \u00e5 ironisere over, men et naturlig synspunkt blant flere i en brokete forsamling av mennesker og \u00e5nder, der alle egenskaper er representert, og der kreftene brytes mellom dem.
\nDenne \u00f8ya som Hagens forteller vekselsvis har flyktet fra og er p\u00e5 flukt tilbake til, er ingen pre-moderne, mytisk \u00f8y i verdens hav, men en udramatisk, uttr\u00f8ndersk \u00f8y \u201dved leia som liknar ein fjord der du har vakse opp\u201d. \u00d8yas ytterside vender riktignok mot storhavet, men innsiden er skilt fra fastlandet bare av et smalt sund. Engang i sin ungdom har han riktignok reist ut mot storhavet for \u00e5 bes\u00f8ke slektninger nordp\u00e5.
\ndu har aldri vore s\u00e5 n\u00e6r havet som no, det verkelege havet der ingen ting bryt synsranda, og det er m\u00f8rkt og du ser ikkje havet, kjenner det berre, og br\u00e5tt ser du det: ei vifte av lys langt, langt der ute, ein gul puls i horisonten, under horisonten, eit skimmer berre, tydeleg, like tydeleg som ein plutseleg kniv ein dag p\u00e5 fjellet (\u2026) veit det er eit stort fyrt\u00e5rn langt ute i havet, har h\u00f8rt om det, p\u00e5 ein holme langt ute i havet finst ei s\u00f8yle av lys, kvart tredje sekund stryk det bort m\u00f8rkret, det er dette du ser gjenskinnet av, denne lysr\u00f8rsla over himmelen, og det er mektig, f\u00e5r ikkje blikket bort fr\u00e5 det. Det er m\u00f8rkt, det er m\u00f8rk taushet og eit lys som bryt igjennom m\u00f8rkret. (ibid)<\/p>\n

Fyrt\u00e5rnet p\u00e5 en \u00f8y langt ute i det store, m\u00f8rke havet er et potent symbol. En lyss\u00f8yle som gjennomborer m\u00f8rket er et skarpt v\u00e5pen i opplysningens tjeneste og har b\u00e5de erotiske, estetiske og etiske konnotasjoner. Er dette samme fyret som faren vokste opp p\u00e5 f\u00f8r han gikk i land og ble jordbruker? Representerer det et alternativ til det kuede, skyldbetyngede livet? Selv en \u00f8y uten fyrt\u00e5rn er en tydelig figur, klart avgrenset fra fraktale fastlandskyster, og p\u00e5drar seg lett et mytisk skj\u00e6r av \u00e5 v\u00e6re udelt, uber\u00f8rt, n\u00e6rmere opprinnelsen. En \u00f8de \u00f8y er lett \u00e5 kontrastere mot myldrende menneskemasser i verdens labyrintiske storbyer. Selv om enkelte \u00f8yer kan bli ber\u00f8mte fengsler og forvisningssteder som en St. Helena eller Robben Island, vil en \u00f8y alltid ogs\u00e5 symbolisere frelse for den skibbrudne og lokke den eventyrlystne med spennende muligheter.
\nMen p\u00e5 denne uttr\u00f8nderske \u00f8ya, i arbeid med jorden p\u00e5 g\u00e5rden, har faren skapt et ikke eventyrlig, men godt og trygt liv for seg og sine etterkommere. Denne arven har s\u00f8nnen gitt avkall p\u00e5, men flukten har verken f\u00f8rt ham til en vidunderlig eller forferdelig ny verden, bare til Indre Enfolds form\u00f8rkede skogsbygder i sentrale norske str\u00f8k; til ett av utallige anonyme veikryss befolket av innfule og brunstripete leverand\u00f8rer av bakvaskelser og anonyme trusselbrev som vil fordrive hovedpersonen fra stedet. Derfor flykter han tilbake til \u00f8ya. \u201dVeit ikkje, m\u00e5 berre reise,\u201d er f\u00f8rste og siste setning i romanen. Han f\u00f8ler seg truet av omgivelsene og av indre oppl\u00f8sning; derfor m\u00e5 han reise for \u00e5 finne lyset, reise for \u00e5 opplyse sitt utydelige liv: \u201dut langs fjordane og fram til den breie sj\u00f8en som alltid ligg der, som aldri reiser bort, men er der i sitt bestandige lys\u201d. For han er forfatter, han:
\ntreng ikkje s\u00e5 mykje lys, litt leselys berre som fell over desse sidene i livet ditt du m\u00e5 finne ut av, treng ikkje meir enn det, og dette lyset finst ikkje her, nei, du finn det ikkje her, m\u00e5 reise bort for \u00e5 finne det, g\u00e5 der og leite det opp bit for bit (Utmark)<\/p>\n

P\u00e5 jakt etter erkjennelsens lys reiser han tilbake til \u00f8ya og barndommen i huset der veggklokka er stanset p\u00e5 moras d\u00f8ds\u00f8yeblikk tre \u00e5r tidligere:
\nDu minnest ho ba deg herde deg mot m\u00f8rkret, minnest heilt klart at ho ba deg g\u00e5 ut og st\u00e5 i m\u00f8rkret, st\u00e5 der og la m\u00f8rkret sluke deg, og ho sa det finst eit lys i m\u00f8rket, du ser det kanskje aldri, men det er der, ei strime av lys (\u2026) dette t\u00e5lmodige lyset. (ibid)<\/p>\n

Mora hadde fortalt ham om den vesle engelen som ble funnet styrtet med brukket vinge og fikk tilholdssted i vedbua (uthuset) til den var i stand til \u00e5 fly tilbake til utmarka den kom fra. Hagens hovedperson tror han fikk en skade i barndommens m\u00f8rke. Engelen f\u00e5r kanskje representere det t\u00e5lmodige, usynlige lyset som alltid er der et sted i den uoppdyrkede utmarka og plutselig kan komme tilsyne. Var det t\u00e5lmodigheten i en engels skikkelse som ble skadd, utholdenheten som trengs for \u00e5 jakte p\u00e5 ny erkjennelse? Hovedpersonen er tross alt dikter og b\u00f8r kunne \u201dkaste lys over\u201d gamle skader, opplyse s\u00e5rmerkene, og gi form til uformlige f\u00f8lelser. Han har en notisbok full av nedtegnelser. Han har en d\u00f8d s\u00f8ster som han \u00f8nsker \u00e5 skrive brev til. Hun d\u00f8de nyf\u00f8dt, og han tror at hennes d\u00f8d er \u00e5rsaken til at han selv ble f\u00f8dt; derfor skylder han henne i det minste en forklaring p\u00e5 sitt liv, en klargj\u00f8ring av et liv hun ikke fikk leve. Han vil i det hele tatt oppklare og forklare: Hva som var og hvordan alt ble. Han \u00f8nsker \u00e5 ordne med gravene p\u00e5 kirkeg\u00e5rden, rydde og regulere for \u00e5 skaffe seg oversikt over sin forhistorie, kanskje finne og bevare noen spor etter fortidens tapte mennesker.
\nog du har ei notisbok full av namn og notatar som enda ligg i m\u00f8rke. Det er dette du skal framkalle, og kanskje er alt berre skyggar og m\u00f8rke felt som flyt utover og sluker all meining og lar alt forsvinne i ei sjakt av stort og ubegripeleg m\u00f8rke. (ibid)<\/p>\n

Tonen m\u00e5 kunne kalles defensiv, som om oppgaven blir uoverkommelig straks den er formulert. Som om han for lengst har akseptert at det ubegripelige m\u00f8rket sluker all mening; at flukten tilbake til det han i sin tid flyktet fra, er f\u00e5feng. Kanskje er det innstillingen han g\u00e5r til erindringsverket med som er feil; han maser og vil ha kontroll i stedet for \u00e5 vise t\u00e5lmodighet. Han ender med \u00e5 utslette hjelpemidlene han skulle bruke til \u00e5 l\u00f8se oppgaven. Han brenner de gamle familiebildene; han brenner sine b\u00e5nd, sine r\u00f8tter, seg selv. Han svir alt til aske og etterlater en branntomt: \u201ds\u00e5 er du borte, en del av ei forsvinning\u201d. Mennesket er d\u00f8mt til \u00e5 forsvinne, det er livets vilk\u00e5r \u00e5 opph\u00f8re, bli utryddet. Han knytter dette til Auschwitz\u2019 forbrenningsovner som han nylig har bes\u00f8kt; \u201deit heilt folk forsvann i desse krematoria\u201d. Siste kvelden p\u00e5 \u00f8ya tar han farens gamle revolver med seg og g\u00e5r ut i m\u00f8rket.
\nigjen st\u00e5r du slik og herdar deg, ikkje mot m\u00f8rkret lenger, du kjenner m\u00f8rkret, har t\u00f8mt mange glas av dette stoffet, veit kva det handlar om, treng ikkje vite meir om m\u00f8rkret, st\u00e5r og \u00f8ver deg i \u00e5 leve, i \u00e5 reise tilbake, st\u00e5r der med ein ladd revolver i handa, det er 1990-\u00e5ra, ei tid for store fakter og du st\u00e5r der og er ein del av det, veit ikkje heilt, det gjeld \u00e5 leve med l\u00f8pet mot tinningen. (ibid)<\/p>\n

Det begravde lyset
\nDet handler kanskje ikke mest om ny erkjennelse og klarere syn p\u00e5 sammenhengene, men om \u00e5 holde ut livet ved \u00e5 se lyset, lyset som finnes begravd i m\u00f8rket slik forklaringene p\u00e5 fortiden ligger begravd p\u00e5 kirkeg\u00e5rden. I Det begravde lyset legger Hagen fram et kunstsyn. Lyset st\u00e5r for innsikten som bare kunsten kan gi. Bare kunsten kan n\u00e6rme seg tausheten mellom ordene, ber\u00f8ringen av en usynlig h\u00e5nd, engelen som g\u00e5r gjennom rommet, og som i Narsissus-myten, gjenlyden av Echo etter at nymfen selv er blitt immateriell. Han anskueliggj\u00f8r dette med to eksempler. Det ene er en vandrehistorie om sangkoret som har en stum jente som kormedlem for at hun skal markere plassen som ikke kan eller b\u00f8r fylles. Da det mirakul\u00f8se skjer, at hun begynner \u00e5 synge en fremmed tekst i ukjent toneleie (det som ikke kan eller b\u00f8r realiseres), blir hun som Satans redskap f\u00f8rt bort og brent. Det andre eksemplet er familieportrettet med en tom plass der den druknede s\u00f8nnen skulle st\u00e5tt, et frav\u00e6r som verken kan eller b\u00f8r fylles. Slike frav\u00e6r kan bare kunsten synliggj\u00f8re, slikt som ikke kan sies og ikke virkeliggj\u00f8res annet enn som rykte om en s\u00f8yle av lys i havet, begravd i m\u00f8rket.
\nOg jeg sp\u00f8r meg selv (og Hagen) om dette lyset ikke bare symboliserer lengselen etter det som er \u00f8nsket eller mistet, men ogs\u00e5 en lengsel etter lengselen selv som tilstand. Jeg sp\u00f8r om denne meta-lengselen kan eller b\u00f8r opph\u00f8yes til kunstens mening? Jeg sp\u00f8r videre om ikke lengselen etter det som ikke kan eller b\u00f8r virkeliggj\u00f8res, representerer en flukt fra virkeligheten som ikke bare lokker kunsten til \u00e5 vende livet ryggen, men ogs\u00e5 kan f\u00e5 livet til \u00e5 vende livets realiteter ryggen for kunstens skyld?
\nJeg frykter at et slikt synspunkt kan befeste et kunstig skille mellom virkeligheten og kunstverket, og dermed redusere b\u00e5de livet og kunsten. Kunsten kan alltid skape ny mening av gamle meningsbrokker, slik dikteren Ovid i sine Metamorfoser lar alt forvandles og framst\u00e5 i nye former, mens de gamle formene f\u00e5r forsvinne som den naturligste sak av verden, som nettopp er naturens m\u00e5te \u00e5 arbeide med verden p\u00e5. Kunstverk kan riktignok peke p\u00e5 det umulige og vise oss frav\u00e6rets tomme flekker, men er ogs\u00e5 i stand til \u00e5 sjokkere oss med n\u00e6rv\u00e6rets r\u00e5 kraft og intensitet. Innsikten finnes ikke bare ved hjelp av lyskastere, men ogs\u00e5 i det undersj\u00f8iske m\u00f8rket der mennesket kan dykke og sv\u00f8mme og orientere seg etter smerte- og lystpunktene i den fysiske kroppen.
\nI virkeligheten m\u00e5 kunsten b\u00e5de som verk og virksomhet ha sine r\u00f8tter i menneskets natur, v\u00e6re produkt av den uhyre langsomt arbeidende evolusjonen som har gjort bevisstheten i stand til \u00e5 frambringe uh\u00f8rte og usette forestillinger. Kunsten som verk og virksomhet, kan b\u00e5de fragmentere og integrere virkelighetsbilder, skape skarpe splinter og store vage visjoner, for slik \u00e5 eksemplifisere ytterpunktene i billeddannelsen. Kunsten kan p\u00e5 sitt beste integrere motsetninger i ett enhetlig kunstverk, av enkelte kognisjonsforskere lansert som selve m\u00e5let for kunstnerisk kvalitet. Kunsten kan framst\u00e5 i ekstraordin\u00e6re kl\u00e6r, men er ogs\u00e5 n\u00e6rt forbundet med det ordin\u00e6re, p\u00e5 grunnleggende vis i slekt med all menneskelig oppfinnsomhet. Derfor er det ikke kunstig, men helt naturlig \u00e5 integrere kunsten i livet og se at livet er materiale for kunsten. I l\u00f8pet av historien har ulike former for splittelse og differensiering oppst\u00e5tt, men filosofisk-abstrakt kan det estetiske omr\u00e5de ikke atskilles fra det etiske og heller ikke fra det erotiske (drifts)omr\u00e5det. De skj\u00f8nne kunstene lever midt blant oss sammen med lyst- og smerteerfaringer, gode og onde gjerninger, som alle retter seg mot mennesket og verden.<\/p>\n

Han som ikke flyktet
\nMens vi diskuterer estetikk, ligger alltid noen tilbake og forbl\u00f8r, b\u00e5de individuelt og p\u00e5 samfunnsniv\u00e5. I Flukt m\u00f8ter vi et lidende og ynkelig menneske, slett ingen helt, men en hjelpel\u00f8s stakkar som f\u00e5r \u00f8delagt sin diktning og sitt liv. Det er som om det oppsamlede trykket av uro under overflaten hos den beherskede fortelleren i de tre forutg\u00e5ende b\u00f8kene, i denne lange novellen eksploderer i en hatefull framstilling av de uhumskheter som gror ut av all sm\u00e5lighet og skjuler seg i sm\u00e5familiers og sm\u00e5plassers tette og tause forhold. Emosjonene bundet i tunga har slikt voldspotensial, at man kan ende opp med ikke bare \u00e5 bite i seg det som ikke kan sies, det som ingen t\u00f8r si, men med \u00e5 bite av seg sin egen tunge.
\nVi blir kjent med to skjellsettende begivenheter i hovedpersonens liv. Ti \u00e5r gammel spolerte han skolens julespill da han begynte \u00e5 styrtbl\u00f8 neseblod. Forestillingen ble avbrutt (de vise menn kom aldri fram til Betlehem); b\u00e5de han selv og familien ble stigmatisert: \u201der det ikkje faren, s\u00e5 er det sonen\u201d uten at s\u00f8nnen noen gang forsto hva utsagnet siktet til. Han fikk aldri noen forklaring av faren som d\u00f8de uten \u00e5 si et ord, som levde sitt liv uten en lyd. Ti \u00e5r seinere, som 20-\u00e5ring, blir han lokket til festlokalet av sine sambygdinger for \u00e5 feire utgivelsen av sin f\u00f8rste diktsamling. Forf\u00f8rt av tilbudet om fellesskap ender han opp s\u00f8nderbanket med avbitt tungespiss, stum: \u201dher slutter livet, dette vil eg aldri overleve (…) ein snakkar ikkje til ondskapen eller forhandlar med den eller ber for sitt eige liv, berre flukt st\u00e5r tilbake, for berre i flukt finst det redning\u201d.
\nLikevel flykter han ikke fra \u00e5stedet eller plage\u00e5ndene, men blir v\u00e6rende i den destruktive situasjonen. Han tar avstand (flykter) fra seg selv og sin kunst ved egenhendig \u00e5 brenne restopplaget av diktene. Han legger ned sitt eneste v\u00e5pen (ordene) og underkaster seg overmakten. Forstummet, spr\u00e5kl\u00f8s, isolerer han seg i huset etter foreldrenes d\u00f8d og begynner \u00e5 skrike om nettene.
\ndu blei m\u00f8tt med ondskapens musklar og r\u00e5 kraft, og aldri skal du tilgi dette og det som blei gjort og sagt, la alt vere slik det er, for berre i flukt finst det redning, og du har flykta fr\u00e5 desse folka ein gong for alle, du har flykta fr\u00e5 deg sj\u00f8lv, fr\u00e5 dei andre og fr\u00e5 denne plassen og langt innover i den store og ville og uoversiktlege utmarka ingen kjenner grensene for eller nokon gong skal kjenne grensene for, du kan g\u00e5 og g\u00e5 i denne utmarka (Flukt)
\nHan sammenlikner seg med ham som roper fra minaretene, som er blindet for ikke \u00e5 skue Allahs \u00e5syn; og vi er tilbake i m\u00f8rket \u2013 i form\u00f8rkelsen uten lys, uten guddommelig opplysning eller kunstnerisk inspirasjon.
\nog der du starta og dit du kjem fram, er alltid same plassen som flyttar seg heile tida og aldri lar seg fange inn som punkt p\u00e5 kartet, for det finst ingen kart over sinnets utmark, der g\u00e5r du p\u00e5 eige ansvar, og om du rotar deg bort, vil ingen finne deg (ibid)<\/p>\n

Fortellingen er en lidelseshistorie, kanskje en sykehistorie. Fortellerens sinnstilstand veksler mellom paranoia og megalomania, her i form av Kristus-identifikasjon: blodet inng\u00e5r i nattverden, lidelsen vil f\u00f8re til frelse. Den undertrykte og utst\u00f8tte kan p\u00e5 den ene siden forkr\u00f8ples av angst for omverdens ondskap og overmakt, og p\u00e5 den andre siden v\u00e6re breddfull av forakt for de middelm\u00e5dige, ynkelige, heslige krypene som lo og gjorde narr av ham.
\ndenne latteren som blir st\u00f8ytt ut av kroppen som eit avfallsprodukt, som rein drit, som ein uuthaldeleg stank fr\u00e5 deira inste vesen der oppl\u00f8ysinga og forrotninga p\u00e5g\u00e5r heile tida og til slutt sender dei i grava, og om du lever lenge nok, blir det din tur til \u00e5 le, og du skal st\u00e5 skrevs over gravene deira og st\u00f8yte dei langt inn i helvete med latter (ibid)<\/p>\n

Fortellingen viser oss individets kulturelle rammebetingelser; hvordan flokken verner om sine verdier og administrerer sanksjonsmidlene som skal inkludere eller ekskludere de under- eller overlegne, for \u00e5 sikre sin makt, bevare stammen intakt, holde sin nasjonale sti ren og opprettholde normene for hva som er legalt, moralsk og normalt. Men selv om alle er f\u00f8dt og sosialisert inn i kulturens ritualer og spr\u00e5k, normer, former og forutsetninger, er man ikke determinert av den. Noen vil alltid gj\u00f8re oppr\u00f8r, skille seg ut av flokken, s\u00f8ke opplysningens lys, gj\u00f8re seg til talsmenn for universelle ideer, protestere mot sosial urett og avsl\u00f8re maktens blendverk. Man kan g\u00e5 seg vill i m\u00f8rket eller hylle seg fatalistisk inn i det, for deretter \u00e5 anrope en h\u00f8yere instans lik han som roper fra minaretene. Man kan g\u00e5 til krig for \u00e5 tilintetgj\u00f8re fienden eller leve i fred med verdens forskjeller. Man kan stille seg rygg mot rygg eller ansikt til ansikt med et menneske i det etiske grunnforholdet, i valget mellom \u00e5 hjelpe eller skade. Det finnes legende hender og hender som lemlester. Hvem er de? Hvor er de? Siden det st\u00e5r om livet, sp\u00f8r man seg uvilk\u00e5rlig: Hvor finnes redningen for den som er i n\u00f8d?
\nSlik jeg leser Flukt tilbyr teksten ingen redning, heller ikke i flukten. Hovedpersonen kunne kanskje levd lenger ved \u00e5 flykte fra \u00f8ya, han kunne reist til hovedstaden og funnet beslektede sjeler, men han kunne ogs\u00e5 g\u00e5tt til grunne der, i sinnets utmark som man alltid b\u00e6rer med seg.
\nog du vil g\u00e5 og g\u00e5 og g\u00e5 til grunne ein eller annan plass p\u00e5 vegen bort fr\u00e5 det som skremmer deg, og den redninga som finst, ligg i denne flukta mot eigen undergang og eiga utsletting (ibid)<\/p>\n

Flukten tilbyr ingen redning hvis man ikke kan godta at undergang er en form for frelse. I beste fall er det et paradoks, i verste fall er det et tilbud om salighet i det hinsidige som bel\u00f8nning for martyrd\u00f8den. Et usselt lite menneske kan underkaste seg en h\u00f8yere orden, la seg oppsluke av en st\u00f8rre helhet lik en celle i et (samfunns)legeme, enten denne helheten er ideologisk, nasjonal, etnisk eller religi\u00f8s. Men \u00e5 akseptere, til og med forsones med sin vanskjebne (undergang) er \u00e9n ting. \u00c5 utrope den til det eneste saliggj\u00f8rende strir mot viljen til liv, st\u00e5r i motsetning til evolusjonens utrettelige forskningsvirksomhet som har frambrakt livet.<\/p>\n

Hvem sin skyld?
\nSelv om lidelsen i Hagens bok er smertelig fysisk og n\u00e6rg\u00e5ende, innbyr teksten etter min mening overraskende nok heller til refleksjon enn innlevelse. Dersom jeg har rett i det, reiser det et interessant sp\u00f8rsm\u00e5l: har tekstens styrende instans med vitende og vilje latt v\u00e6re \u00e5 skape sympati for en hjelpel\u00f8s stakkar d\u00f8mt til undergang? M\u00e5 han gjennomg\u00e5 en pinefull og patetisk d\u00f8d for \u00e5 vekke en sjokkert selvransakelse hos leseren, som i samme \u00f8yeblikk han vedkjenner seg sin antipati for offeret, skremmes ut av likegyldigheten? Kulde og avstand i spr\u00e5klig behandling av tema og hendelsesforl\u00f8p kan utvilsomt vekke empati og fortvilelse, mens patos (appell, anrop) som ikke vekker sympati, skaper motvilje, uf\u00f8lsomhet, avsky. Hvis du ikke kan ta parti for offeret, blir du medskyldig i overgrepet. Det er stygt \u00e5 bevitne eller lytte til et lidende menneske uten \u00e5 bli ber\u00f8rt eller kjenne en impuls til \u00e5 gripe inn. Det gj\u00f8r meg, leseren, om ikke aktivt ond, s\u00e5 til en slags ondskapens upersonlige agent som for \u00e5 rettferdiggj\u00f8re seg selv, u-menneskeliggj\u00f8r offeret ved \u00e5 definere det som fremmed eller mindreverdig, uten samme menneskeverd som meg selv, bare en romanperson som kan manipuleres, skades eller i beste fall ignoreres. Fordi jeg er et menneske f\u00f8dt med empati, koster det noe \u00e5 fornekte andres menneskeverd. Min evne til medf\u00f8lelse blir avstumpet n\u00e5r jeg legger skylden p\u00e5 offeret for at jeg skal kjenne meg skyldfri.
\nBegreper som skyld og skam kan ikke lenger forvises til alderstegne grunnb\u00f8ker i psykologi, men framst\u00e5r som h\u00f8yst dagsaktuelle og med skremmende voldspotensial. Vi reproduserer maktens voldelige strukturer enten vi vet det eller vil det eller ikke; sjeldnere i rollen som offer, med valget mellom \u00e5 l\u00f8pe for livet, la seg frakte som kveg til slakteriet eller utf\u00f8re en spektakul\u00e6r selvmordaksjon, oftere som passive medlemmer av en kompakt majoritet som iverksetter kulturens beslutninger uten \u00e5 ane at de kan v\u00e6re domsslutninger for mange.
\nHvem sin skyld er det? Svaret kan synes urimelig: Det er min skyld! Jeg siterer fra den kroatiske forfatteren Dubravka Ugresics \u201dantipolitiske essays\u201d, samlet under tittelen The Culture of Lies (1998). P\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5l om hvem som er skyld i krigene p\u00e5 Balkan, svarer hun: \u201dDet er min skyld\u201d. Og hun mener det alvorlig. \u201dJeg er skyldig fordi jeg ikke gjorde noe for \u00e5 stanse krigen…\u201d
\nSlik jeg heller ikke gjorde noe da jeg s\u00e5 den f\u00f8rste krigsguden tre inn p\u00e5 arenaen for noen \u00e5r siden, for s\u00e5 \u00e5 bli fulgt av neste… Jeg reagerte ikke p\u00e5 den kontinuerlige produksjonen av l\u00f8gner som jeg lot skylle over meg som skittent vann (…) Listen over mine unnlatelsessynder er lang (…) Og jeg klarte ikke engang \u00e5 d\u00f8 av skam. Det faktum at ingen andre heller gjorde det, er ingen unskyldning. Jo, det er min skyld. (The Culture of Lies, min overs.)<\/p>\n

S\u00e5 kanskje jegfortelleren i Flukt har rett: Det er hans skyld. Hans lidelse og d\u00f8d er hans egen skyld. Vi er ansvarlige som individer og kan ikke dekke oss bak rollene vi er tildelt i det sosiale spillet. Men at hans undergang skulle v\u00e6re hans redning kan jeg likevel ikke akseptere, ikke engang som et paradoks, p\u00e5 individplanet der handlingen utspiller seg. P\u00e5standen st\u00e5r for meg som en selvmotsigelse, fordi jeg tror at selv tilsynelatende mirakul\u00f8se fenomener er produkter av komplekse, fysiske prosesser uten h\u00f8yere mening. Menneskene gir fenomenene mening. Jeg leser heller ikke ut av Flukt noen n\u00f8dvendighet av, eller vilje til, \u00e5 ofre livet for \u00e5 bli gjenf\u00f8dt p\u00e5 oppstandelsens dag. Symbolikken i neseblodet er ikke innlysende for meg (slik den avbitte tunga er det), men det kan skyldes at jeg ikke har lest godt nok. Bokas eneste tilbud om tr\u00f8st s\u00e5 langt jeg kan se, er at hovedpersonen i d\u00f8ds\u00f8yeblikket h\u00f8rer faren l\u00e5se seg inn i huset. Kanskje kommer faren for \u00e5 tilby s\u00f8nnen forsoning, eller i det minste en form for forklaring i det hinsidige.
\nHan som lager fiksjoner
\nI Hagens neste bok, Stemmer, steg. Ein dr\u00f8m (roman, 2002), skjer nettopp en forsoning mellom far og s\u00f8nn, om ikke mellom faren og s\u00f8nnen i Flukt og heller ikke i det hinsidige, men som en formidling av kontakt mellom det hinsidige og det dennesidige. Fortelleren fra de tre f\u00f8rste b\u00f8kene er tilbake p\u00e5 denne \u00f8ya i barndommens hus, og det kan virke som om denne forfatter-fortelleren har gjort fortelleren i Flukt til sitt menneskeoffer, for \u00e5 formilde gudene eller kreftene, og det kan virke som om offeret har hatt \u00f8nsket virkning.
\nFortelleren er samme mann som f\u00f8r, men noe har skjedd. Han klarer seg godt (mye bedre) uten notatene som ble brent i Utmark, og han har f\u00e5tt skjerpet sine sanser. Ikke bare h\u00f8rer han den d\u00f8de farens virkelige skritt i grusen utenfor huset om natten (ikke som \u201dekko i skallen\u201d), han b\u00e5de ser og etter hvert snakker med faren og utf\u00f8rer i mine \u00f8yne (for ham) utypiske handlinger, til og med av magisk karakter, som \u00e5 fange farens \u00e5nd i en tom tobakkseske sammen med morens giftering som forsvant den gang de bygde huset, og n\u00e5 dukker opp igjen i hiet til en oter i husets krypkjeller. S\u00e5 begraver han eska under foreldrenes felles gravstein s\u00e5 farens gjenferd kan falle til ro i graven.
\nIdet han innser at foreldrenes behov for forsoning seg imellom er st\u00f8rre enn hans eget behov, slipper han ut av sitt selviske perspektiv og kan sette de andre i fokus. Og n\u00e5r han f\u00f8rst har oppdaget sine hjelpende evner, foretar han i dr\u00f8mme en tidsreise \u00e5tti \u00e5r tilbake i f\u00f8lge med onkelen som f\u00e5r gjenoppleve brorens drukningsd\u00f8d under oppveksten p\u00e5 fyret og bearbeide skyldf\u00f8lelsen han p\u00e5dro seg som hjelpel\u00f8s tilskuer; den samme broren som har etterlatt en tom plass p\u00e5 familiefotografiet i Det begravde lyset.
\nKanskje er det fiksjonens legende krefter som her f\u00e5r bearbeide fortidens traumer ved hjelp av dens frihet til \u00e5 bryte ut av realismen og danne forestillinger som kan endre opplevelse og oppfatning av virkeligheten. Ordet fiksjon er etymologisk beslektet med fingere som betyr \u00e5 forme i voks. I rettshistorien har begrepet rot i rituelle ofringer av figurer av siv, deig eller voks som erstatning for menneskeoffer. Formlikheten (mimesis) mellom de myke voksdukkene og det myke menneskekj\u00f8ttet var viktig; man erstattet noe faktisk med noe fiktivt som liknet. Mennesket kan forme fiksjoner for \u00e5 behandle eller forvandle livets og lovens reelle traumer og forbrytelser for \u00e5 oppn\u00e5 forsoning slik at livet kan leve videre, selv etter d\u00f8den, som kunst. Det lyder som et sant paradoks. Men p\u00e5 dette filosofisk-abstrakte niv\u00e5et er paradokset en velfungerende figur som kan forbinde fakta og forestilling, og oppheve det absolutte skillet mellom liv og d\u00f8d.<\/p>\n

L A D Y L A Z A R U S<\/p>\n

M\u00f8te med en madwoman
\nDa jeg leste The Journals of Sylvia Plath (1982), reagerte jeg med forundring p\u00e5 misforholdet mellom denne uhyre bevisste kvinnens refleksjoner over sitt livsprosjekt, \u00e5 kombinere diktning med karriere og familieliv, og ryktene som verserte om Plath som d\u00f8dsbesatt madwoman med en serie selvmordfors\u00f8k, innleggelser og sjokkterapi bak seg. Her var det noe som ikke stemte. Jeg leste f\u00f8rst Ariel, deretter Collected Poems og endte opp med \u00e5 gjendikte et utvalg av Plaths dikt til norsk: Lady Lazarus (1986).
\nFor meg er det uforst\u00e5elig at Plath har v\u00e6rt oppfattet som gal og hennes diktning som sykelig grenseoppl\u00f8sende, n\u00e5r det er lett \u00e5 se at hun helt bevisst pr\u00f8vde \u00e5 sprenge grenser, overskride konvensjonelle og konsekvensrike skiller mellom indre og ytre, sm\u00e5tt og stort, n\u00e6rt og fjernt, f\u00f8lsomt og faktisk. Et dikterisk prosjekt forut for sin tid, vel verdt en analyse. Det er for sine dikt og ikke for sin d\u00f8d Sylvia Plath vil fortsette \u00e5 v\u00e6re minneverdig, som den danske Plath-biografen Thomas Bredsdorff skriver i Den bratte forvandling (1987):
\nDet vil vise sig at den biografiske metode til gennomlysning af hennes v\u00e6rk kommer s\u00f8rgeligt til kort, n\u00e5r det g\u00e6lder det vigtigste i hendes digtning, dens l\u00f8dighed, mens den er glimrende til at belyse hendes mindre vellykkede arbejder, der netop h\u00e6nger fast i hendes livsomst\u00e6ndighedet og er uforst\u00e5elige uden dem.<\/p>\n

Plaths dagb\u00f8ker er n\u00e5 tilgjengelige i usensurert utgave og der f\u00e5r hennes beiske kommentarer til samtidens seksuelle og politiske hykleri klinge fritt. Samme tonefall finnes ogs\u00e5 i hennes dikt. I Writing Back (2002) nevner Robin Peel noen hovedtemaer han mener er representert i Sylvia Plaths diktning og neglisjert i kritikken av den, for eksempel den kalde krigen og politiske begivenheter p\u00e5 det tidlige 1960-tall, hennes transatlantiske bakgrunn som gjorde henne oppmerksom p\u00e5 steders betydning samt det performance-aktige ved hennes seine dikt; ikke bare deres dramatiske muntlighet og visuelle rekvisitter, men diktenes karakter av \u00e5 v\u00e6re svar p\u00e5 tiltale fra tidens herskende (makt)uttrykk. Man kan hevde at Plaths dikt uttrykkelig og noen ganger st\u00f8yende viste fram sine r\u00f8tter i virkeligheten, i opposisjon til nykritikernes insistering p\u00e5 at kunstverk var rent estetiske objekter.<\/p>\n

Hva gjorde hun seg skyldig i?
\nDiktsamlingen Ariel slo ned som en bombe da den ble publisert i 1965, to \u00e5r etter Sylvia Plaths d\u00f8d. Plath var verken gal eller psykotisk, men led i f\u00f8lge legen som behandlet henne, av depresjon, da hun la hodet i gassovnen 11. februar 1963. Hennes virkelige d\u00f8d og diktenes tematisering av d\u00f8den som trussel og tiltrekning, gjorde hennes dikt og d\u00f8d uatskillelige. Hun ble notorisk ber\u00f8mt som selvmorder, mens noen kritikere rygget tilbake for den litt morbide blandingen av liv og dikt. Dels ble hun anklaget for \u00e5 skrive hysterisk, uten kontroll, dels for \u00e5 v\u00e6re en kalkulerende manipulator av leserens f\u00f8lelser ved \u00e5 spille p\u00e5 melodrama og sentimental vold. Ut fra s\u00e5 motstridende reaksjoner m\u00e5 man undre seg over hva det var kritikerne ikke evnet \u00e5 begrepsfeste.
\nKvinnen som handlende og skapende akt\u00f8r med kvinnelig kropp og kvinnelig sjel st\u00e5r sentralt i Sylvia Plaths diktning. Ingen fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 endre og utvide tidens kvinnebilde kunne v\u00e6re uten problemer, derfor synes jeg det er p\u00e5 sin plass \u00e5 sp\u00f8rre om konformisten Plath hadde internalisert det kvinnesynet som rebellen Plath kjempet mot. En kamp der motstanderen er en selv, er ikke lett \u00e5 f\u00f8re og umulig \u00e5 vinne, uten sprang til et nytt forst\u00e5elsesniv\u00e5, der motsetninger kan modifiseres til ulikheter. Det triumferende titteldiktet “Ariel” kan v\u00e6re et eksempel p\u00e5 kampen om kvinnebildet i Plaths diktning. Diktet har referanse til den keltiske adelskvinnen Lady Godiva, som red naken gjennom markedet i protest mot folkets skattebyrde. I diktets slutt blir den kvinnelige rytteren transformert til luft\u00e5nden Ariel som flyr selvmorderisk “inn i det r\u00f8de \/\/ \u00f8yet; morgenens heksegryte”. Et annet eksempel er Plaths siste dikt “Kant” der “Kvinnen er fullkommengjort. \/ Hennes d\u00f8de \/\/ kropp b\u00e6rer det fullbragtes smil.” Her har diktsubjektet tatt full kontroll over sin livl\u00f8se kropp.
\nDiktlinjer som \u201d\u00c5 d\u00f8 \/ er en kunst som alt annet. \/ Jeg gj\u00f8r det usedvanlig bra.\u201d lyder morbid hvis man leser dem bokstavelig, men lest allegorisk er det lett \u00e5 se at den domestiserte kvinnen m\u00e5 d\u00f8 for \u00e5 bli gjenf\u00f8dt som selvskapt kunstner. Med Plaths ord handler diktet om \u201den kvinne som har den storartete og fryktelige evnen til \u00e5 bli gjenf\u00f8dt. Det eneste problemet er at hun m\u00e5 d\u00f8 f\u00f8rst. Hun er fuglen F\u00f8nix, en frigjort \u00e5nd, hva du vil. Hun er ogs\u00e5 simpelten en vanlig, god, ressurssterk kvinne\u201d. (BBC, min overs.)
\nDet er banalt, men kanskje n\u00f8dvendig \u00e5 p\u00e5peke at Lady Lazarus ikke er Sylvia Plath, og at en diktfigur ikke beh\u00f8ver v\u00e6re \u00e9n og hel, men kan danne et sammensatt kvinnebilde. Lady Lazarus skryter av at det er lett nok \u00e5 d\u00f8, det plagsomme er \u00e5 gjenoppst\u00e5 foran den pean\u00f8ttknaskende flokken p\u00e5 et offentlig sted for \u00e5 konkurrere om publikums oppmerksomhet. Hennes comeback er et mirakel p\u00e5 linje med Lazarus\u00b4 oppstandelse fra de d\u00f8de, og hensikten er den samme; \u00e5 demonstrere skaperens allmakt over liv og d\u00f8d for et skeptisk publikum. Men hvem er skaperen som har vekket henne fra de d\u00f8de, og som Lady Lazarus gj\u00f8r oppr\u00f8r mot? Uansett hvilken autoritet han besitter, som Gud, far, mann, er Lady Lazarus bundet til ham, fordi hun tror p\u00e5 ham og i en eller annen forstand deler hans syn p\u00e5 kvinnen. Hennes oppr\u00f8r kan ikke kalles enkelt og heroisk; hun er underdanig, til og med masochistisk: \u201dJeg er Deres verk \u201d. Samtidig h\u00e5ner hun ham og kaller ham nazilege i en konsentrasjonsleir der hun er et medisinsk eksperiment: \u201det slags vandrende mirakel\u201d. Som j\u00f8de er hun uskyldig syndebukk: \u201dden rene gullunge \/ som smelter i et skrik\u201d. Hun er ekshibisjonist og stripper mot betaling: “Det koster noe \/\/ \u00e5 f\u00e5 se mine arr”. Holdningen til publikum skifter ogs\u00e5; hun kjeder seg eller er sarkastisk: \u201dFor noe s\u00f8l \/ \u00e5 utslette hvert ti-\u00e5r\u201d. Hun vakler mellom stolthet og selvforakt; appellerer til publikums medf\u00f8lelse, men ler dem opp i ansiktet hvis de v\u00e5ger \u00e5 synes synd p\u00e5 henne. Hun er kort sagt offer for skiftende impulser, en hysterisk kvinne som er d\u00f8mt til \u00e5 delta i denne forestillingen; enten passivt avmektig, som villig st\u00f8ttespiller eller ved \u00e5 sl\u00e5 til alle kanter i blindt raseri. For s\u00e5 \u00e5 rette en skarp advarsel til sine fiender i diktets sluttstrofe: “Vokt dere!” Og truer med \u00e5 sluke menn som luft; en tom trussel, kanskje, men likevel en trussel av et spr\u00e5klig kaliber som sikkert kunne utl\u00f8se forsvarsmekanismer til live hos b\u00e5de menn og kvinner b\u00e5de p\u00e5 60-tallet og seinere.<\/p>\n

Piken som \u00f8nsket \u00e5 v\u00e6re Gud
\nSylvia Plath vokste opp som en typisk amerikansk jente fra Ny England, hun var bare et hakk bedre enn alle andre. 17 \u00e5r gammel skrev hun at hun ville like \u00e5 kalle seg selv \u201dPiken som \u00f8nsker \u00e5 v\u00e6re Gud.\u201d Faren d\u00f8de da Sylvia var \u00e5tte \u00e5r, og moren oppdro sine to barn aleine. Som jentunge p\u00e5 speiderleir innledet Sylvia en livslang brevveksling med moren, et uhyre stort antall brev, f\u00f8rt i pennen av den ideelle datteren Sivvy. Hun skrev som om hun skyldte moren livet og m\u00e5tte f\u00f8re regnskap for det. Og regnskap f\u00f8rte hun, hver utgifts- og inntektspost ble notert. Noe som kan forklare at Plath var s\u00e5 vulg\u00e6rt, amerikansk opptatt av penger, av \u00e5 bli utgitt og av \u00e5 skrive romaner heller enn dikt. F\u00f8rst mot slutten av sitt liv skrev hun noen desperate brev til moren, undertegnet Sylvia, raskt etterfulgt av nye brev som dempet og beroliget. Jeg tar meg i \u00e5 \u00f8nske at jentungen Sylvia hadde kunnet skrike og br\u00e5ke og stille upassende sp\u00f8rsm\u00e5l, om sorgen for eksempel, da hun mistet sin far for eksempel.
\nPlaths selvmordfors\u00f8k da hun var tyve er et av forleggene for romanen Glassklokken (1963). Hun ble sterkt deprimert og klarte ikke \u00e5 sove, lese eller skrive; skriften oppl\u00f8ste seg p\u00e5 papiret. Hun fryktet for \u00e5 bli en institusjonalisert gr\u00f8nnsak, noe morens \u00f8konomi ikke kunne b\u00e6re. Hun overlevde selvmordfors\u00f8ket og etter psykiatrisk behandling var hun tilbake p\u00e5 Smith College, mer vellykket enn noensinne. Der levde hun et l\u00f8ssluppent liv for \u00e5 frigj\u00f8re seg fra den prektige datterrollen. Etter eksamen fikk hun Fulbrightstipend til Cambridge, England, der hun m\u00f8tte sitt mannlige motstykke Ted Hughes. Og i 1956 giftet hun seg med ham som hun erkjente \u201dp\u00e5 en m\u00e5te fyller det digre, triste hullet jeg kjente ved ikke \u00e5 ha en far\u201d. Hun gikk entusiastisk inn for hans karriere, som PR-agent og sekret\u00e6r, glad for at han var henne overlegen p\u00e5 alle omr\u00e5der. Hughes har p\u00e5 sin side karakterisert Plath som et s\u00e6regent geni i et av de f\u00e5 intervjuene han svarte p\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5l om henne (i Paris). Plath skildret sin lykke over \u00e5 ha mann, barn, hjem og sin diktning i den rekkef\u00f8lgen i brevene hjem; i dagb\u00f8kene var tonen \u00e6rligere, krassere og mer dramatisk. Men det virket som hun var tilfreds med livet fram til sommeren 1962, da Hughes ble fascinert av en annen kvinne.
\nAt moren ble \u00f8yenvitne til ekteskapsproblemene da hun var p\u00e5 bes\u00f8k i England, var ut\u00e5lelig for Sylvia. Kanskje s\u00e5 hun sin framtid, forlatt med to sm\u00e5 barn, som en kopi av morens liv og distanserte seg ved \u00e5 skrive hat-diktet \u201dMedusa\u201d:
\n(…)
\nJeg lurer p\u00e5 om jeg unnslapp?<\/p>\n

gamle skjelldekte navle, atlanterhavskabel
\n(…)
\nJeg tilkalte deg slett ikke.
\nLikevel, likevel
\ndampet du over havet til meg,
\ntykk og r\u00f8d, ei morkake<\/p>\n

som paralyserte de kranglende ektefellene.
\n(…)
\nGr\u00f8nne som evnukker hveser
\ndine lyster mot mine synder.
\nVekk, vekk, sleipe fangearmer!<\/p>\n

Det er ingenting mellom oss.
\n(Lady Lazarus)<\/p>\n

I forhold til dette blir \u201dPappa\u201d-diktet, skrevet fire dager tidligere, et makabert, men spr\u00e5klig elegant oppgj\u00f8r med bindingen til en far som i diktet smelter sammen med den utro ektemannen. De to siste strofene klinger lettferdig, nesten lekende med sin referanse til ritualdrap.
\n(…)
\nHar jeg drept en mann, har jeg drept to \u2013
\nvampyren som sa han var deg
\nog sugde mitt blod i ett \u00e5r,
\ni sju \u00e5r hvis du vil vite det.
\nPappa, n\u00e5 kan du legge deg ned.<\/p>\n

Det st\u00e5r en stake i ditt feite svarte hjerte
\nog landsbyboerne likte deg aldri.
\nDe danser og tramper p\u00e5 deg.
\nDe visste alltid det var deg.
\nPappa, pappa, din j\u00e6vel, n\u00e5 er jeg ferdig.
\n(ibid.)
\nHinsides fine fornemmelser
\nPlath var framfor alt en uhyre (selv)bevisst person. I hele oppveksten og studietiden ble hun framhevet og rost av l\u00e6rerne og fikk dikt p\u00e5 trykk. Hun var en flittig og hardtarbeidende poetisk praktiker som studerte teknikk, formspr\u00e5k, metriske skjemaer og imiterte stilgrepene til kjente poeter. Hun skrev langsomt og m\u00f8ysommelig med synonymordboka i fanget og produserte h\u00e5ndverksmessig glitrende dikt med dekorativt vokabular, litter\u00e6re referanser i et vittig, ironisk tonefall fram til Kolossen ble publisert 1960. I dagboka beskrev hun sitt strev for \u00e5 fri seg fra det for flinke.<\/p>\n

Hvor f\u00e5, om noen, vil forst\u00e5 hva jeg arbeider med \u00e5 overvinne? S\u00e5 ironisk, at alt mitt arbeid for \u00e5 overvinne mine lettvinte poetiseringer bare overbeviser dem om at jeg er r\u00f8ff, antipoetisk, upoetisk. Herregud.
\n(The Journals…, min overs.)<\/p>\n

Det var en bevegelse i amerikansk etterkrigstid mot mer \u00e5pne og frie litter\u00e6re former. Sylvia Plath har uttalt i et intervju med BBC:
\nJeg har blitt meget stimulert av hva jeg f\u00f8ler er et nytt gjennombrudd, som kom med Lowells Life Studies; dette intense gjennombrudd inn til sv\u00e6rt alvorlige, sv\u00e6rt personlige f\u00f8lelsesmessige erfaringer, som jeg f\u00f8ler har v\u00e6rt delvis tabu. (…) Jeg tror man skal kunne kontrollere og manipulere erfaringer, til og med de mest skremmende som galskap, \u00e5 bli torturert, den type erfaringer – og man skal kunne manipulere disse erfaringene med en opplyst og intelligent bevissthet. (min overs.)<\/p>\n

Hun er blitt satt i b\u00e5s med Robert Lowell og Anne Sexton som bekjennelsespoet, men selv tok hun sterk avstand fra den biografiske implikasjonen i betegnelsen. Hun brukte sitt livs-materiale p\u00e5 en annen m\u00e5te enn Lowells dokumentarisk\/biografiske metode. Med Sexton hadde hun kj\u00f8nnet felles, og det kvinnelige stoffet, men verken form- eller billedspr\u00e5k minner om Sextons. Plaths poetiske forbilder var D. H. Lawrence, Dylan Thomas og Theodore Roethke i tillegg til kvinnelige inspirasjonskilder som Virginia Woolf og Laura Riding.
\nLyrikkritikeren Alfred Alvarez, som roste Plaths poesi b\u00e5de f\u00f8r og etter hennes d\u00f8d, var en sentral forkjemper for Den Nye Poesien i England. I forordet \u201dBeyond the Gentility Principle\u201d til antologien Ny Poesi (1961), tordnet han mot pene engelske poeter som kunne sin metrikk, men bare turde konfrontere et lite utsnitt av menneskelig erfaring. De antologiserte poetene ble seinere kalt Ekstremistene. Sylvia Plath startet ikke som poetisk ekstremist, men beveget seg raskt i den retning under p\u00e5virkning av milj\u00f8ets fremste representant, Ted Hughes. Med The Collossus var fundamentet lagt for Plaths poetikk. Den dynamiske drivkraften i diktene var spenningen mellom liv og d\u00f8d, livl\u00f8shet og bevegelse, indre liv og ytre aksjon, isolasjon og bekreftelse. Diktene i Kolossen har mange av Plaths poetiske kjennetegn, som for eksempel den sanselige detaljrikdommen i \u201dAkvarell av markene ved Grantchester\u201d:
\nSe, v\u00e5rlam fyller sauekveen. I luft,
\nstille, s\u00f8lvfarget som vann i et glass,
\ner ingenting stort eller fjernt.
\nDen vesle spissmusa piper fra sitt villniss
\nav gresstuer og blir h\u00f8rt.
\nHver \u00f8rvesle fugl
\nsmetter rappvinget i buskaset, i fine farger.
\n(…)
\n(Lady Lazarus)<\/p>\n

Forholdet mellom diktsubjektet og omverden er mer kritisk i \u201dSvart kr\u00e5ke i regnv\u00e6r\u201d:
\n(…) Jeg vet bare at ei kr\u00e5ke
\nsom pusser sine svarte fj\u00e6r, kan skinne slik
\nat den fanger sansene, sperrer opp
\n\u00f8ynene mine og tilbyr<\/p>\n

en flyktig fristund fra skrekken
\nfor total likegyldighet. Mens jeg
\nsleper meg innbitt gjennom denne kraftl\u00f8se
\n\u00e5rstida, skal jeg med litt hell
\nflikke sammen et slags<\/p>\n

innhold. Mirakler skjer
\nhvis du vil kalle disse st\u00f8tvise
\ntryllestr\u00e5lene for mirakler. Ventetida har begynt igjen,
\nden lange ventinga p\u00e5 engelen,
\np\u00e5 den sjeldne, tilfeldige nedstigninga.
\n(ibid)
\nTonefallet kan v\u00e6re sv\u00e6rt pregnant, men ogs\u00e5 ambivalent og vekslende; lekende elegant, \u00f8mt eller raljerende, men alltid skarpsk\u00e5ret og glitrende. Hun utnytter alt som diktmateriale, klisjeer og smakl\u00f8se bilder, verbalt spillfekteri eller sn\u00e5le betoninger. Hun tar ofte utgangspunkt i konkrete hverdagssituasjoner som hun dramatiserer og opph\u00f8yer gjennom referanse til historisk eller mytisk stoff.
\nDet siste diktet \u201dSteinene\u201d i sekvensen \u201dDikt til en f\u00f8dselsdag\u201d, har v\u00e6rt lest som begynnelsen p\u00e5 Plaths poetiske utvikling fram mot Ariel-diktene. Her g\u00e5r det p\u00e5 selvet l\u00f8s. Hun hentet inspirasjon fra et nigeriansk folkeeventyr med tittelen \u201dByen der mennesker blir reparert\u201d, og har fratatt diktsubjektet posisjonen som ambivalent observat\u00f8r; jeget har overgitt seg til de skremmende omgivelsene.
\n(…)
\nVann bl\u00f8tgj\u00f8r flintleppa,
\nog dagslys legger sin ensformighet p\u00e5 veggen.
\nReparat\u00f8rene er muntre,<\/p>\n

varmer opp tengene, hever de fine hamrene.
\nEn str\u00f8mkrets hisser opp ledningene
\nmed volt p\u00e5 volt. Tarmstreng syr sammen revnene mine.<\/p>\n

En arbeider b\u00e6rer en rosa torso forbi.
\nLagerrommene er fulle av hjerter.
\nDette er reservedelenes by.<\/p>\n

Mine innsv\u00f8pte bein og armer lukter s\u00f8tt som gummi.
\nHer kan de kurere hoder og alle slags lemmer.
\n(…) (ibid)
\nAriel
\nSylvia Plaths ber\u00f8mmelse som poet hviler p\u00e5 diktene hun skrev de siste fire-fem m\u00e5nedene av sitt liv:
\nDisse nye diktene mine har \u00e9n ting felles. De ble alle skrevet rundt kl. 4 om morgenen, den stille, bl\u00e5 n\u00e6rmest evige timen f\u00f8r barnegr\u00e5ten, f\u00f8r melkemannens glassmusikk n\u00e5r han leverte flaskene. (BBC, min overs.)<\/p>\n

I overgangsperioden 1961-62 skrev Plath \u00e5pnere og mindre kontrollert enn f\u00f8r, med fine formuleringer og vakre bilder. Disse diktene ble samlet i Winter Trees og Crossing the Water, begge utgitt posthumt 1971. Bare noen f\u00e5 av disse diktene var tatt med i Plaths egen redigering av manuset til Ariel som skulle \u00e5pnet slik: \u201dKj\u00e6rlighet trakk deg opp som et tykt gullur. \/ Jordmora klapset fots\u00e5lene, og ditt nakne skrik \/ fant plassen sin blant elementene\u201d (\u201dMorgensang\u201d) og avsluttet med diktet \u201dOvervintring\u201d:
\n(…)
\nVil kuben overleve, vil gladiolene
\nlykkes i \u00e5 holde ilden ved like
\ninn i et nytt \u00e5r?
\nHva vil de smake som, julerosene?
\nBiene flyr. De smaker v\u00e5ren.
\n(Lady Lazarus)
\nI sin redigering av Ariel etter Plaths d\u00f8d inkluderte Hughes de aller siste diktene hun skrev, som har en mye sterkere undergangstone. Han ble i ettertid anklaget for \u00e5 manipulere Plaths verk i den hensikt \u00e5 framheve diktsamlingens d\u00f8dsbesatthet og undergangsstemning, for \u00e5 unndra seg medansvar for hennes suicidale tilstand.
\nDiktene Plath skrev h\u00f8sten 1962 er en enest\u00e5ende demonstrasjon av skaperkraft. Ark etter ark ble fylt med dikt skrevet med s\u00e5 sterk intensitet, at den f\u00f8r s\u00e5 sirlige h\u00e5ndskriften ble sprengt. Hun: “skriver som en gal, har greid et dikt om dagen f\u00f8r frokost. Alle er bokdikt. Fantastisk stoff, som om hjemmelivet hadde kvalt meg (…) Jeg er… et geni av en dikter; jeg har det i meg. Jeg skriver de beste diktene i mitt liv, de vil gi meg et navn.\u201d
\nIkke snakk til meg om at verden trenger oppmuntring! Det en person fra Belsen trenger, fysisk eller psykisk, er ikke at noen sier at fuglene enn\u00e5 kvitrer, men full forst\u00e5else av at andre har v\u00e6rt der og vet det verste, n\u00f8yaktig hvordan det er. Det er mye st\u00f8rre hjelp for meg, f.eks. \u00e5 vite at folk er skilt og har det j\u00e6vlig, enn \u00e5 h\u00f8re om lykkelige ekteskap… Jeg vet n\u00f8yaktig hva jeg \u00f8nsker og hva jeg vil gj\u00f8re.
\n(Letters Home, min overs.)<\/p>\n

Man kan f\u00f8lge hennes diktarbeid gjennom tallrike, daterte versjoner som finnes oppbevart i Sylvia Plath-samlingen i The Rare Book Room p\u00e5 Smith College, Mass. Der finnes dusinvis av revisjoner av Plaths syvogseksti siste dikt. Den hastige skriften har avsatt blekkflekker som dels har trukket gjennom arkene og blandet seg med Ted Hughes\u00b4 h\u00e5ndskrift (den \u00f8konomiske Sylvia skrev p\u00e5 baksiden av hans manusark). N\u00e5r man kjenner skjebnen til de to unge poetene som inngikk et helt alminnelig ekteskap, f\u00e5r disse noe makabre dokumentene fetisj-karakter.<\/p>\n

Biene
\nDet poetiske gjennombruddet ble innledet av en sekvens p\u00e5 fem dikt om bier skrevet 3. –
\n9. oktober 1962. I juni hadde Plath, innflytteren p\u00e5 den engelske landsbygda, deltatt p\u00e5
\net m\u00f8te om biavl hos naboene. Samme kveld noterte hun detaljene fra m\u00f8tet i dagboka.
\nFire m\u00e5neder senere, etter samlivsbruddet, tok hun fram notatene og laget dikt av dem.
\nDet f\u00f8rste diktet \u201dBi-m\u00f8tet\u201d er ved siden av “Lady Lazarus” hennes mest ber\u00f8mte dikt:
\nHvem er disse folkene som m\u00f8ter meg ved broen? De er
\nlandsbyboerne presten, jordmora, kirketjeneren, bi-agenten.
\nI min ermel\u00f8se sommerkjole er jeg ubeskyttet,
\nog de har alle hansker og er tildekte, hvorfor varslet ingen meg?
\nDe smiler og drar fram sl\u00f8r festet til loslitte hatter.<\/p>\n

(…)
\nEr det en operasjon som skal foreg\u00e5?
\nDet er kirurgen naboene mine venter p\u00e5,
\ndenne framtoningen med gr\u00f8nn hjelm,
\nblanke hansker og hvit dress.
\nEr det slakteren, kj\u00f8pmannen, postmannen, noen jeg kjenner?<\/p>\n

(…)
\nJeg er utmattet, utmattet –
\nS\u00f8yle av hvitt i knivenes blackout.
\nJeg er tryllekunstnerens jente som ikke viker.
\nLandsbyboerne l\u00f8sner forkledningene og hilser p\u00e5 hverandre.
\nHvem tilh\u00f8rer den lange hvite kassa i lunden, hva har de oppn\u00e5dd
\nhvorfor er jeg kald.
\n(Lady Lazarus)<\/p>\n

Plath metaforiserer og besjeler situasjonen noe, men de viktigste tillegg til notatenes
\nkonkrete detaljer er kirurgen og den avlange kassen. Sistelinjen plasserer jeget i en
\nlikkiste ved \u00e5 koble sammen sp\u00f8rsm\u00e5lene om hvem kisten tilh\u00f8rer og hvorfor jeg er
\nkald. Slik, med et enkelt grep blir en praktisk landlig syssel omskapt til et d\u00f8dsrituale. De
\nfem bie-diktene har ulik karakter. I \u201dBikubens ankomst\u201d er diktjeget ikke offer, men velvillig
\nhersker over liv og d\u00f8d:
\nJeg bestilte dette, denne enkle kassa av tre,
\nfirkantet som en krakk og nesten for tung til \u00e5 l\u00f8fte.
\nJeg ville trodd det var kista til en dverg
\neller et firkantet spebarn
\nvar det ikke slik larm i den.<\/p>\n

Jeg lurer p\u00e5 hvor sultne de er.
\n(…)
\nI morgen skal jeg v\u00e6re snill Gud, jeg skal slippe dem fri.<\/p>\n

Kuben er bare midlertidig.
\n(ibid)<\/p>\n

I diktet \u201dStikk\u201d dukker den svikefulle ektemannen opp:
\n(…)
\nBiene gjennomskuet ham,
\nklistret seg til leppene som l\u00f8gner,
\nforvandlet hans ansiktstrekk.<\/p>\n

De syntes det var verdt \u00e5 d\u00f8 for, men jeg
\nhar et selv \u00e5 gjenvinne, ei dronning.
\nEr hun d\u00f8d, sover hun?
\nHvor har hun v\u00e6rt
\nmed sin l\u00f8ver\u00f8de kropp, sine glassvinger?<\/p>\n

N\u00e5 flyr hun
\nfrykteligere enn noensinne, r\u00f8dt
\narr p\u00e5 himmelen, r\u00f8d komet
\nover maskinen som drepte henne \u2013
\ngravkammeret, vokshuset.
\n(ibid)<\/p>\n

Det fjerde bie-diktet \u201dSverm\u201d blir litt tunglastet med politisk-historisk ballast, men i det femte bidiktet \u201dOvervintring\u201d, skjer en fullstendig identifisering med de svarte biene i en hvit nedfrossen vinter:
\n(…)
\nAlle biene er kvinner
\njomfruer, og den lange fine fruen.
\n\u2019 De har kvittet seg med mennene,<\/p>\n

de simple, kl\u00f8nete stakkarne, t\u00f8lperne.
\nVinter er for kvinner \u2013
\nkvinnen stille over strikket\u00f8yet,
\nved den spanske valn\u00f8ttvugga,
\nkroppen en blomsterl\u00f8k i kulda og for dum til \u00e5 tenke.<\/p>\n

Vil kuben overleve, vil gladiolene
\nlykkes i \u00e5 holde ilden ved like
\ninn i et nytt \u00e5r?
\nHva vil de smake som, julerosene?
\nBiene flyr. De smaker v\u00e5ren.
\n(ibid)
\nM\u00e5nen er en kvinne
\nKj\u00f8nn er en viktig dimensjon i Sylvia Plaths diktning. Plath var neppe noen feminist, men diktet med et skarpt blikk for det kj\u00f8nnsbestemte ved sosiale rammer. Hun tegnet ulike kvinneskikkelser som ikke var begrenset av hennes egen subjektivitet. I mange dikt svinger Plath sin satiriske pisk:
\n(…)
\nKom her, s\u00f8ta, ut av skapet.
\nVel hva synes du om den?
\nNaken som papir i starten<\/p>\n

men om tjuefem \u00e5r er hun blitt s\u00f8lv,
\nom femti, gull.
\nEi levende dukke, bare se etter.
\nDen kan sy, lage mat,
\nden kan snakke, snakke, snakke.<\/p>\n

Den virker, det er ingen feil med den.
\nHar du et s\u00e5r, er den forbinding.
\nHar du et \u00f8ye, er den et bilde.
\nGutten min, den er din siste tilflukt.
\nVil du gifte deg, gifte deg, gifte deg med den.
\n(\u201dAns\u00f8keren\u201d, ibid)<\/p>\n

Hun utfordrer den litter\u00e6re tradisjonens privatisering av kvinneerfaringer ved \u00e5 skrive rasende og r\u00e5tt: \u201dJeg pakker de harde potetene ned som pene kl\u00e6r, \/ jeg pakker ungene, \/ jeg pakker de syke kattene. \/ \u00c5, syrekrukke, \/ det er kj\u00e6rlighet du er fylt av. Du vet hvem du hater.\u201d (\u201dLesbos\u201d)
\nM\u00e5nen har spesiell status i Plaths diktunivers, mytologisk forbundet med den kvinnelige syklus, med m\u00e5nesyke, melankoli og m\u00e5negudinner. M\u00e5nen er helst en kvinne, noen ganger hinsides, naken og vill, \u201dhvit som en knoke og forferdelig oppskaket\u201d
\n(…)
\nDen sleper havet etter seg som en m\u00f8rk forbrytelse; stille
\nmed O-gapet til den bunnl\u00f8se fortvilelse. Jeg bor her.
\n(…)<\/p>\n

Barlinden peker oppover. Den har gotisk form.
\nBlikket f\u00f8lger den og finner m\u00e5nen.
\nM\u00e5nen er min mor. Hun er ikke s\u00f8t som Maria.
\n(…)<\/p>\n

Inne i kirken er helgnene helt bl\u00e5,
\nsvevende p\u00e5 spede f\u00f8tter over de kalde benkene
\nmed hender og ansikter stive av hellighet.
\nM\u00e5nen ser ingenting av dette. Hun er naken og vill.
\nOg barlindens budskap er svarthet \u2013 svarthet og stillhet.
\n(\u201dM\u00e5nen og barlinden\u201d, ibid)<\/p>\n

M\u00e5nen er fortellerstemme i diktet \u201dSpeil\u201d, nok et eksempel p\u00e5 bruk av ulike diktjeg som skaper distanse til en tredjeperson som kan v\u00e6re Plaths alter ego, men like gjerne alle kvinner som ser sitt liv passere i speilet.
\nJeg er s\u00f8lvblank og presis. Har ingen fordommer.
\nAlt jeg ser svelger jeg straks
\nslik det er, udugget av kj\u00e6rlighet eller motvilje.
\n(…)<\/p>\n

N\u00e5 er jeg en innsj\u00f8. En kvinne b\u00f8yer seg over meg,
\n(…)
\nHver morgen er det hennes ansikt som erstatter m\u00f8rket.
\nI meg har hun druknet ei ung jente og i meg stiger
\nen gammel kvinne opp mot henne dag for dag, som en fryktelig fisk
\n(ibid)<\/p>\n

Og i “Rivalen”: “Hvis m\u00e5nen smilte, ville hun likne deg. \/ Dere gir det samme inntrykket \/ av noe vakkert men \u00f8deleggende.”
\nP\u00e5 kanten
\nEn voldsom energi og vilje til overskridelse kommer til uttrykk i Plaths poetiske produksjon h\u00f8sten -62. Det synes \u00e5 foreg\u00e5 en kamp p\u00e5 liv og d\u00f8d mellom uforsonlige motsetninger, basert p\u00e5 en poetikk som ved hjelp av metaforene ville transformere noe d\u00f8dbringende til noe livgivende; fortapelse til fryd, feberrus til orgiastisk vellyst, helvete til paradis (\u201d40 i feber\u201d). Det kan utvilsomt virke som om Sylvia Plath ikke bare tappet sin skaperkraft, men tappet alle sine krefter i l\u00f8pet av den siste h\u00f8sten hun levde. Vinteren sto for d\u00f8ra. I midten av november skriver hun \u201dD\u00f8den & co\u201d.
\nTo, selvf\u00f8lgelig er det to.
\nDet virker helt opplagt n\u00e5 \u2013
\nden ene som aldri ser opp, med \u00f8yne lukket
\nog rundet til kuler som hos Blake,
\nhan viser fram<\/p>\n

f\u00f8dselsmerkene som er hans kjennetegn \u2013
\narret etter skoldhett vann,
\nkondorens
\nnakne irrgr\u00f8nt.
\nJeg er r\u00f8dt kj\u00f8tt, nebbet hans<\/p>\n

hakker ved siden av: Han har meg ikke enn\u00e5.
\nHan forteller meg hvor lite fotogen jeg er.
\nHan forteller meg hvor s\u00f8te
\nspedbarna er i kj\u00f8leboksen sin
\np\u00e5 sykehuset, en enkel<\/p>\n

rynkekant i halsen,
\ns\u00e5 foldene i deres joniske
\nlikskjorter,
\ns\u00e5 to sm\u00e5 f\u00f8tter.
\nHan verken smiler eller r\u00f8yker.<\/p>\n

Det gj\u00f8r den andre,
\nmed langt, besn\u00e6rende h\u00e5r.
\nDrittsekk
\nsom ronker et glitter,
\nhan vil elskes.<\/p>\n

Jeg r\u00f8rer meg ikke.
\nFrosten lager en blomst,
\nduggen lager ei stjerne,
\nd\u00f8dsklokker,
\nd\u00f8dsklokker.<\/p>\n

Det er en som er ferdig.
\n(ibid)
\nKonklusjonen er tvetydig: Det er en som det ikke lenger er h\u00e5p for, men jeget er enn\u00e5 i live: \u201dHan har meg ikke enn\u00e5\u201d. Kampen mellom motsetningene synes \u00e5 v\u00e6re gitt opp, resultatet er total splittelse. D\u00f8den er spaltet i en forf\u00f8rer og en pedant som nitid beskriver de d\u00f8de barna p\u00e5 sykehuset, barna som ellers gjerne representerer liv og lyst i Plaths poesi; i \u201dNick og lysestaken\u201d tildelt frelsende evner: \u201ddu er den ene \/ sikre som rommene lener seg mot, misunnelige. \/ Du er barnet i stallen\u201d og i \u201dNattdansene\u201d gitt rollen som tr\u00f8ster: \u201djeg skal ikke \/ sitte ber\u00f8vet all skj\u00f8nnhet, din spinkle \/ pusts gave, dine netters \/ gjennomv\u00e5te gresslukt, liljer, liljer.\u201d
\nI desember 1962, den verste frostvinter i manns minne, flyttet Plath til London med de to sm\u00e5 ungene. I en siste skapende raptus mellom 28. januar og 5. februar skrev hun tolv dikt preget av overgivelse, av at kampen er gitt opp: \u201dOg her kommer du med en kopp te \/ innhyllet i damp. \/ Blodstr\u00e5len er poesi, \/ den lar seg ikke stanse. \/ Du rekker meg to barn, to roser\u201d. (\u201dSnillhet\u201d) Bildene glir og glir: teen blir til blod, til drepende poesi, men barna er enn\u00e5 roser, og jeget er enn\u00e5 til stede. I \u201dOrd\u201d g\u00e5r ordene fra \u00e5 v\u00e6re \u00f8kser til \u00e5 bli \u00f8ksehoggets ekko som blir hovslag, mens sevjen som str\u00f8mmer som t\u00e5rer fra s\u00e5ret etter \u00f8ksehogget, blir til vannet som en klippe styrter ned i, bare en d\u00f8dningeskalle er tilbake. \u00c5r seinere m\u00f8ter jeget de utrettelige, men rytterl\u00f8se ordene p\u00e5 veien, men det er fiksstjernene p\u00e5 bunnen av dammen som styrer et liv. \u201dNot dreams, I had said, but fixed stars \/ Govern a life\u201d, skriver Ted Hughes i Birthday Letters. Plaths innbitte vilje til skapende forvandling syntes \u00e5 ha gitt tapt for fatalistisk skjebnetro. Billedbruken sloss ikke lenger for \u00e5 overvinne motsetninger, men beveger seg ub\u00f8nnh\u00f8rlig mot ro, overgivelse, oppgivelse. Diktet \u201dKvestelse\u201d ender med at \u201dHjertet lukker seg, \/ sj\u00f8en glir tilbake, \/ speilene dekkes til.\u201d To av de siste diktene har mannlige subjekter (av i alt syv dikt i Plaths produksjon) og forsterker den distanserte tonen hos jeget som har gitt opp alt:
\n(…)
\nP\u00e5 min nakne rygg<\/p>\n

smiler jeg, en buddha, alle
\n\u00f8nsker, begj\u00e6r
\nfaller av meg, slik ringer
\nomfavner sine lys.<\/p>\n

Magnoliaens
\nklo,
\nberuset av egne dufter,
\nkrever ingenting av livet.
\n(\u201dParalytisk\u201d, ibid)<\/p>\n

5. februar 1963 skriver Plath sine to siste dikt som en uhyggelig demonstrasjon av den splittelsen hun lever i. I det ene diktet, \u201dBallonger\u201d, er barna plassert i en normal hverdagssituasjon:
\n(…)
\nDin vesle
\nbror f\u00e5r ballongen sin
\ntil \u00e5 remje som en katt.
\nHan ser visst
\nen g\u00f8yal rosa verden til \u00e5 spise p\u00e5 andre sida av den,
\nhan biter<\/p>\n

og lener seg
\ntilbake, ei tykkmaget mugge som
\nbetrakter en verden klar som vann.
\nMed ei r\u00f8d
\nfille i den vesle neven.
\n(ibid)
\nEn tilforlatelig idyll med barn og ballonger, men ballongen er punktert, og ei r\u00f8d fille i den vesle neven er hva som er tilbake av \u201dDet r\u00f8de \/\/ \u00f8yet; morgenens heksegryte\u201d. Ingen gjenf\u00f8dt f\u00f8nix-kvinne reiser seg av asken med sitt r\u00f8de h\u00e5r. Absolutt selvutslettende er tonen i det andre diktet, \u201dKant\u201d. Kvinnen forlater ikke sine barn, men tar dem med seg i d\u00f8den, foldet inn i armene til en livl\u00f8s statue.
\nKvinnen er fullkommengjort.
\nHennes d\u00f8de<\/p>\n

kropp b\u00e6rer det fullbragtes smil.
\nIllusjonen av gresk skjebnetvang<\/p>\n

flyter i togaens folder,
\nhennes nakne<\/p>\n

f\u00f8tter synes \u00e5 si:
\ns\u00e5 langt kom vi, det er forbi.<\/p>\n

Hvert d\u00f8de barn kveilet, en hvit orm,
\nen ved hvert lille<\/p>\n

melkekrus, tomt n\u00e5.
\n(…)
\n(ibid)<\/p>\n

M\u00e5 man konkludere med at Sylvia Plath mislyktes i sitt dikteriske program, at hun d\u00f8de av en vanvittig poetikk og dermed ble d\u00f8dsdikteren par excellence; at hun riktignok har krav p\u00e5 beundring for sitt mot og sin hensynsl\u00f8se dikteriske vilje, som frambrakte uforglemmelige diktlinjer, men at hun bedrev en livsfarlig poetisk praksis? Tok kampen mellom livsvilje og d\u00f8dsdrift alle kreftene hun eide, og n\u00e5r kreftene var slutt, gikk d\u00f8den seirende ut av kampen? Gikk hun for langt inn i billedrom det ikke var noen utgang fra? Sp\u00f8r man om hennes poetiske livsverk impliserer at man m\u00e5 v\u00e6re villig til \u00e5 d\u00f8 for kunsten, synes svaret \u00e5 v\u00e6re Ja! Som i all risikosport. Intensiteten og energien som kan utl\u00f8se s\u00e5 sterke kunstverk, kan man ikke leve med over tid, men som enhver poet vet, som har opplevd skapende raptuser, kjennes det som om man f\u00e5r ekstra energi heller enn at man tappes for krefter. Man kommer likevel ikke forbi at det i alle liv finnes et vippepunkt der hellet kan bikke over i uhellet. Plath visste at hun trengte (og opps\u00f8kte) hjelp til \u00e5 leve “gjennom disse kommende m\u00e5nedene som vil v\u00e6re avgj\u00f8rende for min framtid”.
\nPersonlig tror jeg at Sylvia Plath hadde ressurser til \u00e5 kunne mestre sine motstridende tilb\u00f8yeligheter og enorme krefter, noe den sinnssyke eller dypt nevrotiske ikke kan. Uansett er det rystende \u00e5 se med hvilket alvor den unge poeten Plath satset livet p\u00e5 sin diktning og tapte det. Selv om jeg tror at hun trodde at hun diktet for \u00e5 overleve, tenker jeg at hun m\u00e5 ha visst bedre. Kanskje hadde hun ikke noe valg. I alle fall overlevde hun ikke sine dikt. De overlevde derimot henne, og slik ble hun forbilledlig gjenf\u00f8dt som Lady Lazarus. Usalige blandinger av liv og dikt og d\u00f8d er ikke noe nytt i kunsthistorien; likevel kan Sylvia Plaths poesi enn\u00e5 ryste leseren med sin opprivende friskhet som rennende blod fra \u00e5pne s\u00e5r. Stemmen som snakker i diktene tilh\u00f8rer en sibylle, en sirene, en menade eller “en vanlig, god ressurssterk kvinne” som sier at det koster noe \u00e5 dikte; man kan d\u00f8 av det. P\u00e5 den annen side er det ogs\u00e5 prisen man betaler for \u00e5 leve.
\nLivet etter d\u00f8den
\nAt det var f\u00f8rt en veritabel krig om Plaths etterm\u00e6le var ukjent for meg inntil jeg leste Marianne Egelands norske Plath-biografi. Egeland forteller innledningsvis at hun f\u00f8rst ble kjent med Plath gjennom den engelske anti-psykiatrien rundt 1970, slik ogs\u00e5 jeg og andre ble, og hun \u201dgikk ogs\u00e5 til anskaffelse av et par av diktsamlingene hennes, men f\u00f8lte nok at de ikke hadde s\u00e5 mye med meg \u00e5 gj\u00f8re\u201d. Egelands interesse gjaldt ikke Plath som dikter, men myten om Plath: hva den besto i, hvordan den hadde oppst\u00e5tt og ble opprettholdt, som om myten kan avspaltes fra dikteren. Et litt snevert perspektiv synes jeg, for en biografi om en av 1900-tallets sentrale kvinnelige poeter. Egeland lener seg tungt mot den autoriserte biografien Bitter Fame (1989), f\u00f8rt i pennen av poeten Anne Stevenson i n\u00e6rt samarbeid med rettighetshaver til Plaths verk, Teds Hughes\u00b4 s\u00f8ster Olwyn Hughes. Stevenson ble i f\u00f8lge Egeland engasjert som biograf fordi hun hadde skrevet kritisk \u201dom det hun oppfattet som den poetiske arven etter Sylvia Plath: selvsentrerte og manisk personlige dikt som handlet om skyld, fortvilelse og sammenbrudd, uttrykt gjennom et ekstremt, metaforladet og effekts\u00f8kende spr\u00e5k\u201d. Egeland framhever Bitter Fame som saklig og nyansert med mye nytt stoff. Hun siterer Stevenson: \u201dPlaths tendens til \u00e5 overdrive og forvrenge, til \u00e5 \u00f8nsketenke og bedrive dramatisk selvprojisering, resulterte i en mytologi sentrert om henne selv som offer”. Stevenson antyder at Plath ikke skydde noenting (var i stand til \u00e5 ta livet av seg) for \u00e5 oppn\u00e5 sin posthume ber\u00f8mmelse, derav tittelen Bitter Fame. Plaths ekstreme og ubehagelige personlighet slik den er framstilt av venner av ekteparet som f\u00f8r valgte \u00e5 tie, blir understreket: “she has the rarity of being, in her work at least, never a “nice person”.
\nJeg reagerte sikkert p\u00e5 de nye avsl\u00f8ringene slik de fleste som har lest poeten Plath: aldri om jeg hadde trodd at hun var noen \u201dnice person\u201d. At Plath skiftesvis beskyldes for ekstremisme og konformitet sier noe om spennet i karakteren, som ikke uten videre kan skilles fra hennes begavelse.
\nEgeland understreker at Sylvia Plaths brev og dagb\u00f8ker heller b\u00f8r leses som fiksjonaliserte situasjonsbeskrivelser enn som oppriktige betroelser. Da synes jeg det er noks\u00e5 underlig, at hun refererer til Plaths dikt, men bare n\u00e5r de kan knyttes til livshistorien, som n\u00e5r rivalen Assia Wevill blir framstilt i diktet “Barnl\u00f8s kvinne”, eller n\u00e5r hun vakler rundt i b\u00f8nne\u00e5keren i h\u00f8yh\u00e6lte sko. At Egeland gir seg til \u00e5 korrigere Plaths dikt med faktaopplysninger som at Wevill brukte lave spasersko og dessuten fikk et barn med Hughes, er b\u00e5de latterlig og skrekkelig n\u00e5r man kjenner skjebnen til Wevill og barnet. Egeland siterer ogs\u00e5 Wevills uttalelse om at hun og Hughes bare kjente en sterk gjensidig dragning som neppe ville blitt til noe mer, hadde ikke Plath overreagert s\u00e5 voldsomt, if\u00f8lge Stevenson:
\nHennes ub\u00f8yelige selvopptatthet koblet med de m\u00f8rke sinnsstemningene som var uatskillelige fra hennes merkelige geni, kan til slutt ha brutt ned ektemannens forsvarsverk akkurat da Sylvias voldsomme demon eller indre selv kom til overflaten. (Bitter fame, min overs)<\/p>\n

Det synes un\u00f8dvendig \u00e5 hente fram indre demoner for \u00e5 forklare en 30-\u00e5rig kvinnes (poet eller ikke) oppr\u00f8rte reaksjon p\u00e5 svik og brudd noen m\u00e5neder etter at hun har f\u00f8dt sitt andre barn. Jeg blir ille ber\u00f8rt som n\u00e5r man ufrivillig overh\u00f8rer bakvaskelser av en kunstner man verdsetter arbeidet til.
\nBitter Fame ble i en omtale av Al Alvarez karakterisert som “a cause celebre in the genre of abusive biography”, og anklaget for \u00e5 inneholde “systematiske angrep p\u00e5 Plaths personlighet; p\u00e5 hennes blindhet, perversjoner, selvdestruksjon, hennes indre helvete, hennes kontinuerlige forvrengning av sannheten”. Ogs\u00e5 Ted Hughes tok avstand fra boka og erkl\u00e6rte at han ikke gikk god for den, han fraskrev seg alt ansvar for dens meninger og slutninger, slik han ogs\u00e5 tok avstand fra forvridde og skadelige fantasier i s\u00e5 mye annet som er skrevet om Plath. Anne Stevenson pr\u00f8vde etter utgivelsen \u00e5 fraskrive seg ansvaret for bokas endelige utforming ved \u00e5 skylde p\u00e5 overstyring fra Olwyn Hughes.
\n“Jeg h\u00e5per vi alle eier v\u00e5re egne livs fakta” skrev Ted Hughes i et brev til The Independent som svar p\u00e5 et infamt avisinnlegg. “Men, selvf\u00f8lgelig” skriver Janet Malcolm i The Silent Woman (1994):
\nsom alle vet, som noen gang har lyttet til sladder, er vi ikke eiere av v\u00e5re livs faktiske forhold i det hele tatt (\u2026) Mediaoffentligheten slik den formerer seg som kreftceller i v\u00e5re dager, er bare en utvidelse og forst\u00f8rrelse av samfunnets grunnleggende og ukorrigerbare nysgjerrighet. (min overs.)<\/p>\n

Den utbredte interessen for biografier har sikkert felles opphav med kjendisdyrking og allmenn sladrelyst. Sladder kan kalles fortellingens urform: Har du h\u00f8rt at \u2026? og betraktes som kulturenes l\u00f8pende diskusjon av moralske sp\u00f8rsm\u00e5l: Hvem gjorde hva mot hvem? Hvem var skyldig \u2026 hvem st\u00e5r ansvarlig \u2026 helst n\u00e5r det g\u00e5r d\u00e5rlig? Sladder har fungert som sosialt disiplineringsmiddel, men ogs\u00e5 (i enklere samfunn) som informasjonssentral for sosiale nettverk som kunne tre st\u00f8ttende til n\u00e5r ulykken var ute.<\/p>\n

Etterlivet
\nTed Hughes\u00b4 Birthday Letters (1998) er en samling dikt skrevet om og til Sylvia Plath i de 35 \u00e5rene som var g\u00e5tt etter hennes d\u00f8d. Boka ble en sensasjon og kritikerrost i England. Det er lett \u00e5 forst\u00e5 Hughes\u00b4 behov for kunstnerisk bearbeiding av tragedien som rammet hans familie, og anerkjenne hans \u00f8nske om \u00e5 redigere og publisere sin versjon f\u00f8r han d\u00f8de, siden han konsekvent hadde avst\u00e5tt fra \u00e5 uttale seg offentlig om samlivet med Plath. Hughes hadde forvaltet hennes etterlatte dikt p\u00e5 en nennsom m\u00e5te, formulert seg klokt og sikkert om hennes diktverk, og til gjengjeld blitt over\u00f8st av beskyldninger om sensur og manipulering.
\nEtter \u00e5 ha lest Birthday Letters sitter jeg igjen med b\u00e5de medf\u00f8lelse og beundring, men jeg synes nok diktene fra eller om bruddperioden har et mer uavklart, nesten unnvikende preg enn resten av samlingen. Som om diktene automatisk, enten de vet det eller vil det eller ikke, betoner eller forsterker de irrasjonalle trekkene ved og reaksjonene til motparten. Noe som er helt naturlig, siden de to poet-ektefellene befant seg p\u00e5 hver sin side av en delt, men uhyre smertefull erfaring. En splittelse som ikke engang tiden kunne lege, ingen fellesversjon var mulig \u00e5 frambringe.
\nI tillegg insisterer Hughes med fatalistisk overbevisning p\u00e5 at Plaths d\u00f8de far var og ble hennes skjebne, og at han selv ble gjort til farserstatning. Jeg finner ikke solid belegg for det i hennes diktning, uansett hvor viktig faren var som diktfigur. Man kan like gjerne hevde at den sterke p\u00e5virkningen fra Hughes\u00b4 okkultisme og ekstreme poesi ble Plaths skjebne. Eller helst sl\u00e5 fast at hun var sin egen kvinne og fikk b\u00e6re ansvaret for sine livsvalg.
\nI april 2000 \u00e5pnet Emory University et forskningsarkiv som rommer Ted Hughes\u00b4 personlige papirer, med unntak av en forseglet kasse som skal forbli lukket i 25 \u00e5r etter hans d\u00f8d. Kanskje inneholder kassen Sylvia Plaths dagbok som ble borte, ikke den siste som ble \u00f8delagt, og hennes savnede ekteskapsroman og kanskje dikt av b\u00e5de Plath og Hughes som ingen enn\u00e5 har lest. Men f\u00f8rst kommer nok biografien(e) om Ted Hughes, som vil f\u00f8re til at hele runden med Sylvias liv og d\u00f8d m\u00e5 tas om igjen \u2013 og om igjen.
\nMen kunsten har et liv etter d\u00f8den hvis den er sterk nok. Plaths dikt vil f\u00e5 nye generasjoner lesere fordi de eier usedvanlig kraft og fargestyrke. De er groteske, de er brutale, visuelle og dramatiske. Sylvia Plath var kanskje drastisk og ikke s\u00e6rlig hyggelig verken som person eller poet, men naiv var hun ikke. Mytomanien l\u00e5 henne n\u00e6rmere enn bekjennelsen. Hun ville l\u00f8fte livets banaliteter og brutaliteter opp i en h\u00f8yere, mer mytisk sf\u00e6re. 40 \u00e5r etter hennes d\u00f8d m\u00e5 det v\u00e6re p\u00e5 tide \u00e5 lese diktene hennes b\u00e5de i lys av hennes egen samtid og samtidig av v\u00e5r tids erkjennelse av at sannheter om b\u00e5de liv og dikt er forhandlings-sp\u00f8rsm\u00e5l, som igjen er et sp\u00f8rsm\u00e5l om definisjonsmakt.
\nSom diktsubjektet i \u201dLady Lazarus\u201d er Plaths dikt uforferdet nok til \u00e5 bli gjenf\u00f8dt foran “den pean\u00f8ttknaskende flokken”. Hennes liv og d\u00f8d er n\u00e5 s\u00e5 forterpet (seinest av den grufullt banaliserende filmen Sylvia), at diktene kanskje kan f\u00e5 en sjanse til \u00e5 bli lest med skjerpet oppmerksomhet. Anslag til nye intertekstuelle lesem\u00e5ter finnes i Erica Wagner: Ariel\u00b4s Gift, som er en forel\u00f8pig uttolkning av de to poetenes gjensidige p\u00e5virkning.<\/p>\n

V A N \u00c6 R E<\/p>\n

\u00c5 leve med \u00e6ren i behold
\nJohn M Coetzees \u00e5ttende roman Disgrace (1999) er skrevet i en postapartheid- tid som krever andre former for heltemot enn oppr\u00f8ret og kampen. Det gjelder ikke lenger \u00e5 svare p\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5let som ble reist i Jernalder: “Hva er jeg villig til \u00e5 d\u00f8 for?”, men \u00e5 finne et gyldig svar p\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5let: Hva er jeg villig til \u00e5 leve for i fredstid?
\nHva er et liv uten \u00e6re? Er det et hundeliv? Teksten synes \u00e5 stille sp\u00f8rsm\u00e5let: Hva er verst, \u00e5 leve som en hund eller d\u00f8 som en hund? Hva er egentlig \u00e6re, og hva er van\u00e6re? Vi har nyl\u00e6rt ordet \u00e6re i prefikset til \u00e6resdrap, \u00e6re er alts\u00e5 noe man kan drepe og d\u00f8 for. D\u00f8d og drap er dramatiske st\u00f8rrelser; til sammenlikning fredens duer virke feige og bleke i sitt puslete dagligliv.
\nRomanen unders\u00f8ker ulike former for disgrace, ordets semantiske betydning strekker seg fra det milde sosiale fall i un\u00e5de til den dypeste skjensel og van\u00e6re f\u00f8r den ved slutten av den unders\u00f8kende bevegelsen n\u00e6rmer seg muligheten for grace (n\u00e5de).
\nHovedperson i Van\u00e6re David Lurie, er en middels hvit mann med devaluert verdi, devaluert makt og kraft: to ganger skilt, tidligere professor p\u00e5 det nedlagte fakultetet for klassiske og moderne spr\u00e5k, n\u00e5 hjelpel\u00e6rer i kommunikativ kompetanse for nybegynnere og viderekomne ved universitetet i Cape Town. Han synes riktignok det er en latterlig id\u00e9 at spr\u00e5ket skulle ha oppst\u00e5tt som redskap for menneskelig kommunikasjon; hans oppfatning er at talens opphav er sangen og sangens opphav er behovet mennesket har for \u00e5 fylle sin forvokste og noks\u00e5 tomme sjel med lyd. Slik karakteriseres hovedpersonen kontant som en lett kynisk mann med evne til refleksjon og selvinnsikt, uten at det beh\u00f8ver \u00e5 f\u00e5 f\u00f8lger for hans holdninger og handlinger. Han erkjenner at det ikke betyr nok for ham \u00e5 kvitte seg med foreldede og fordomsfulle oppfatninger. Han representerer fortiden, kolonitiden, er ekspert p\u00e5 engelsk romantikk og en elsker av kvinner.
\nEtter at evnene som forf\u00f8rer en dag tok slutt, etterfulgt av en periode med panisk promisku\u00f8sitet, synes David i romanens \u00e5pning at han har l\u00f8st problemet med sex ganske bra. Et nitti minutters bes\u00f8k en gang i uken hos en farget eskortedame, frambringer ingen ekstase, men m\u00e5teholden salighet. En dag ser han henne p\u00e5 gata med to sm\u00e5 gutter, og ringer henne privat. Etter det avlyser hun avtalene.
\nUten torsdagens pusterom er uken ensformig som en \u00f8rken. David presser en kvinnelig student til samleie. Det var \u201dikke voldtekt, ikke helt, men ikke desto mindre u\u00f8nsket, tvers igjennom u\u00f8nsket\u201d. Han m\u00e5 fratre sin universitetsstilling etter klage om seksuell trakassering, fordi han nekter \u00e5 avgi offentlig unnskyldning, og reiser p\u00e5 bes\u00f8k til datteren Lucy som er forlatt av sin kvinnelige samboer og lever et enkelt liv i arbeid med jorda.
\nFar og datter har felles spr\u00e5k, hudfarge og historie, men st\u00e5r mot hverandre i alder, kj\u00f8nn, i synet p\u00e5 livet og p\u00e5 begj\u00e6ret. Han siterer William Blake: \u201dHeller drepe et barn i vuggen enn n\u00e6re undertrykte begj\u00e6r.\u201d Lucy har mer beskjedne krav til livet: \u201dDet holder for meg. Det fins ikke noe annet liv enn dette som vi deler med dyrene\u201d. Det er en p\u00e5takelig kontrast mellom farens ekskluderende enten-eller-logikk og datterens inkluderende holdning til alle levende vesener. Sammen blir de utsatt for den hardeste pr\u00f8ven: et i S\u00f8r-Afrika dagligdags overfall, av tre menn. Lucy gjennomlever den dypeste fornedrelse gruppevoldtekt, men nekter \u00e5 anmelde voldtekten. Hun insisterer p\u00e5 \u00e5 fortsette livet som f\u00f8r: \u201dDet har aldri v\u00e6rt trygt\u201d, selv om hun er skremt av det personlige hatet akten ble utf\u00f8rt med: \u201dThey do rape. De vil komme tilbake. De ser p\u00e5 seg selv som skatteinnkrevere. Hvorfor skulle jeg f\u00e5 bo her uten \u00e5 betale?\u201d
\nDavid er sjokkskadd, lamsl\u00e5tt. Han maktet ikke \u00e5 forsvare datteren, han evner ikke \u00e5 hjelpe henne etterp\u00e5. Datterens fortielse blir farens skjensel. Hun stenger ham ute: dette er hennes private, kvinnelige skam: \u201dDu var ikke der, du vet ikke hva som skjedde, du kan ikke forst\u00e5\u201d. Han er dypt krenket over \u00e5 bli behandlet som en utenforst\u00e5ende. Han tenker at de svartes historie som ogs\u00e5 er S\u00f8r-Afrikas sannhet, ikke kan uttrykkes p\u00e5 det engelske spr\u00e5ket. Et spr\u00e5k s\u00e5 slitt at det smuldrer opp innenfra som spist av termitter. Lucy er hans kj\u00f8delige datter. De har felles hudfarge. De snakker samme spr\u00e5k. Likevel er hans meninger like ugyldige for henne som det engelske spr\u00e5ket er for ham. Han r\u00e5der henne til \u00e5 flytte, forlate landet. Hun nekter. Er Lucy (koloniherrens datter) villig til \u00e5 betale prisen for historiens ugjerninger?<\/p>\n

Som en hund
\nLucys tidligere g\u00e5rdsarbeider Petrus, \u201dJeg er hundemannen\u201d, representerer framtiden til S\u00f8r-Afrikas svarte flertall. Petrus er en hederlig arbeidskar, men ogs\u00e5 slu og kl\u00f8ktig som folk er p\u00e5 landet der jorda er begj\u00e6rs-objektet framfor noe. Han var uforklarlig frav\u00e6rende under overfallet, og hans rolle i det forblir uavklart: \u201ddet var f\u00e6lt, men det er over n\u00e5\u201d. Det kunne v\u00e6rt verre, de kunne blitt drept! Petrus har f\u00e5tt skj\u00f8te p\u00e5 en del av Lucys jord og feirer eiendomsoverdragelsen med en stor fest: \u201dJeg er ikke lenger hundemannen (…) Lucy er v\u00e5r velgj\u00f8rer (…) Lucy ser framover, ikke tilbake (…) Lucy er trygg her.\u201d
\nEn av overfallsmennene dukker opp p\u00e5 festen og det viser seg at han tilh\u00f8rer Petrus\u2019 familie; en mentalt forvirret unggutt som kan v\u00e6re faren til det barnet man etter hvert blir klar over at Lucy g\u00e5r svanger med og ikke vil abortere. Petrus tilbyr Lucy ekteskap: en handel, en allianse. Hennes medgift vil v\u00e6re jorden, til gjengjeld f\u00e5r hun beskyttelse. David er oppr\u00f8rt: \u201dnoe s\u00e5 ydmykende\u201d. Lucy er pragmatisk talskvinne for \u00e5 akseptere \u201dfacts of life\u201d. Barnet vil bli en del av Petrus\u2019 familie. Hun vil beholde huset og arbeide p\u00e5 Petrus\u2019 jord. Kanskje ydmykhet er et godt utgangspunkt for \u00e5 starte fra grunnen av med ingenting; ingen eiendom, ingen rettigheter, ingen v\u00e5pen, ingen verdighet. \u201dSom en hund. Ja, som en hund.\u201d Hun hamrer det inn: \u201dJeg m\u00e5 ha fred rundt meg. Jeg er villig til \u00e5 gj\u00f8re hva som helst, ofre hva som helst for fredens skyld.\u201d
\nHunden er en sentral figur i teksten, b\u00e5de bokstavelig og metaforisk. De raserene vakthundene i Lucys kennel som er dressert til \u00e5 knurre ved lukten av svart hud, blir massakrert av overfallsmennene. David som blir p\u00e5 landet for \u00e5 vente p\u00e5 barnets f\u00f8dsel, skapt i hat for \u00e5 skjende Lucy med hundepiss, begynner \u00e5 hjelpe naboen Bev Shaw, som driver klinikk for omr\u00e5dets elendige, lidende dyr.<\/p>\n

Hundene som blir bragt inn lider av valpesyke, benbrudd, infiserte bitt, skabb, vanstell, svulster, godartede eller ondartede, h\u00f8y alder, feilern\u00e6ring, innvollsorm, men de fleste av sin egen fruktbarhet. Det er simpelthen for mange av dem. (Van\u00e6re)<\/p>\n

Bev kan i liten grad kurere de syke hundene, men tilbyr barmhjertig d\u00f8dshjelp injisert gjennom spr\u00f8ytespisser. Hver s\u00f8ndag ettermiddag \u201dl\u00f8ser de hundesp\u00f8rsm\u00e5let\u201d. Verst er det med hundene som pr\u00f8ver \u00e5 slikke Davids h\u00e5nd. Hvordan kan han foregi \u00e5 v\u00e6re deres venn n\u00e5r han er deres morder? Han pakker likene i s\u00f8ppelsekker og frakter dem hver mandag morgen til sykestuas forbrenningsovn. David er blitt hundemann n\u00e5. Han sp\u00f8r seg selv hvordan en s\u00e5 selvopptatt mann som ham selv kan tjene d\u00f8de hunder? Han som verken hadde \u00f8nske om eller evne til \u00e5 endre seg, forst\u00e5r ikke hva som skjer med ham. \u201dHan redder d\u00f8de dyrs \u00e6re fordi ingen andre er dumme nok til \u00e5 gj\u00f8re det. Det er d\u00e9t han er i ferd med \u00e5 bli: dum, skrullete, abnorm.\u201d Leseren sp\u00f8r seg om David er i ferd med \u00e5 bli et bedre menneske, et etisk menneske med evne til \u00e5 vise verdens lidende skapninger oppmerksomhet og empati. Kan dette v\u00e6re fortellingens, ikke tekstens, etiske \u00f8yeblikk n\u00e5r David, ikke leseren, f\u00e5r \u00f8ynene opp for de andres lidelse og glemmer sin mannlige \u00e6re?
\nKj\u00e6rlighet
\nDavid har i mange \u00e5r syslet med tanken p\u00e5 \u00e5 skrive en kammeropera om Lord Byrons kj\u00e6rlighetsforhold til Teresa Guiccioli i Italia. N\u00e5 har han tid til \u00e5 g\u00e5 l\u00f8s p\u00e5 oppgaven, men den romantiske glansen er bleknet. En eldre, ugrasi\u00f8s Teresa trer fram for hans indre blikk; \u00e5rene med Byron dannet h\u00f8ydepunktet i hennes liv, uten ham er hun ingenting. Hinsides all \u00e6re anroper hun Byron i d\u00f8dsriket: \u201dKom til meg, jeg b\u00f8nnfaller deg, min Byron!\u201d Han svarer: \u201dLa meg v\u00e6re. La meg i fred!\u201d Kan David ved \u00e5 sette ord og toner til denne banale kvinnens lengsel, levendegj\u00f8re en kj\u00e6rlighet som er blottet for romantisk glans? Finnes det en kj\u00e6rlighet som ikke er erotisk og forf\u00f8rende, det vi kaller nestekj\u00e6rlighet?
\nMelodilinjer kommer til David, ikke lenger smektende, men som spinkle parodiske pling-plong p\u00e5 Lucys gamle banjo. David arbeider med musikkverket og ut\u00f8ver sitt d\u00f8ds-verk med noe som han ikke lenger kvier seg for \u00e5 kalle ved dets rette navn: kj\u00e6rlighet. Et praktisk kj\u00e6rlighetsverk som han kjenner blir tyngre og tyngre, og samtidig lettere. Man venner seg til at ting blir tyngre, man slutter \u00e5 bli forbauset over at det som kjentes s\u00e5 tungt som noe kan bli, kan bli enda tyngre. Hans kj\u00e6rlighetsverk avler kj\u00e6rlighet. En av de skadde hundene legger sin elsk p\u00e5 David og banjoklangen. Kan han la hunden synge sin klage sammen med Teresa? I et verk som ikke vil bli oppf\u00f8rt i hans levetid, m\u00e5 alt v\u00e6re tillatt. Denne hunden st\u00e5r snart for tur. N\u00e5r tiden er inne i bokas siste linje, b\u00e6rer David hunden som han elsker, i armene sine som et lam til operasjonsbordet og gir ham fra seg.
\nHva er verst: \u00e5 leve som en hund eller d\u00f8 som en hund? Petrus opph\u00f8yes fra hundemann til jordas herre. Lucy vil heller leve som en hund enn l\u00f8pe fra sin tilh\u00f8righet til jorden, landet og historien, \u201dfast bestemt p\u00e5 \u00e5 bli en god mor og et godt menneske (…) Ikke noen d\u00e5rlig beslutning \u00e5 ta, i en m\u00f8rketid.\u201d Kanskje handler hun feil, men forlater hun landet n\u00e5, vil hun leve med nederlaget resten av livet. Leseren stiller seg nye sp\u00f8rsm\u00e5l: Hva er godhet? Hva er et godt menneske? Hva er et hundeliv verdt? Hva vil det si \u00e5 v\u00e6re en hund? Er hunden \u00e6rel\u00f8s? Er \u00e6re et relativt begrep eller et absolutt begrep som gjelder alle levende skapninger? Hvor g\u00e5r grensen mellom menneske og dyr? Romanen gir ingen klare svar, men peker fram mot Coetzees filosofiske dyrevernpamflett The Lives of Animals (2000), der hovedpersonen sammenlikner menneskenes behandling av dyr med holocaust.
\nTeksten i Van\u00e6re krever ingen tolkningsdykk. Virkeligheten f\u00e5r presentere seg i realistisk klartekst. Framstillingen er setningsmessig usofistikert og scenisk tydelig. Den virkeligheten som framstilles er kompleks og pinefull nok, i tillegg til pinlig. Den kan ikke tildekkes og beh\u00f8ver ikke hylle seg inn i utstudert litteraritet. Har kanskje en etisk innsikt f\u00e5tt estetiske konsekvenser i Coetzees forfatterskap, sp\u00f8r jeg meg selv, siden han ikke i motsetning til f\u00f8r, demonstrerer sin velbevandrethet i litteraturhistoriens romanm\u00f8nstre? Han har i stedet etablert sitt eget m\u00f8nster, like enkelt som dyptloddende. Det er ingen skott mellom fortellingens meningsniv\u00e5er, det individuelle, kulturelle, universelle, men en transparent hinne, en membran som lar intense emosjoner m\u00f8te trykket fra et samfunn i omveltning. I vibrasjonene oppst\u00e5r nye melodilinjer som kan spre svingninger gjennom verdens og menneskets sjel som viser seg \u00e5 v\u00e6re romslig nok til \u00e5 fylles med ny mening. David betrakter sin gravide datter blant blomstene:
\nVinden spakner. Det er et \u00f8yeblikk av total stillhet som han skulle \u00f8nske varte evig; den milde solen, ettermiddagsstillheten, travle bier i en blomstereng, og midt i bildet en ung kvinne, das ewig Weibliche, lett gravid i str\u00e5hatt mot solen. (ibid)<\/p>\n

Lucy vil b\u00e6re fram barnet av blandingsrase, produkt av den konkrete voldtekten s\u00e5 vel som av kolonistenes voldtekt av S\u00f8r-Afrikas land og folk. David blir f\u00f8rst avkledd og latterliggjort som fortidslevning; en selvopptatt, uansvarlig, mannlig, intellektuell, humanist som kj\u00f8per eller tar sex. Deretter blir han vist n\u00e5de p\u00e5 grunn av sin d\u00f8dshjelp til jordens elendige hunder. Han f\u00e5r vise at han kan endre seg n\u00e5r virkeligheten krever det, at han kan beveges fra \u00e5 dyrke den engelske hyromantikken henimot kj\u00e6rligheten til en d\u00f8dsd\u00f8mt hund, som er presserende til stede i n\u00e5tiden med sin lidelse og lengsel etter et streif av \u00f8mhet, en lindrende melodilinje. “Man f\u00e5r elske det som er for h\u00e5nden,” sa Ms Curren i Jernalder. For det dreier seg om erotikkens forgjengelighet og om kj\u00e6rlighetens pris og praktiske mulighet. Kanskje sier underteksten at mangler du evne til realisme i kj\u00e6rligheten, er du en illusjonsmaker og derfor \u00e6rel\u00f8s, b\u00e5de fordi du lyver (dikter) og fordi du mangler empati og sympati.<\/p>\n

Kroppen i historien
\nDisgrace ble m\u00f8tt med sterke reaksjoner i S\u00f8r-Afrika. Boka ble kritisert for \u00e5 svartmale “Det nye S\u00f8r-Afrika” og for \u00e5 spille ut rasekortet. Et interessant sp\u00f8rsm\u00e5l melder seg: er det for mye virkelighet i den postmoderne forfatteren Coetzees b\u00f8ker fordi det er for mye sannhet i S\u00f8r-Afrika.
\nLivets brutalitet i S\u00f8r-Afrika, uf\u00f8lsomheten, sulten og raseriet, gr\u00e5digheten og l\u00f8gnene, gj\u00f8r dette livet like uimotst\u00e5elig som umulig \u00e5 elske. (…) Vi har kunst, sa Nietzsche, for at vi ikke skal d\u00f8 av sannheten. I S\u00f8r-Afrika er det n\u00e5 for mye sannhet til at kunsten kan holde den ut, sannhet i b\u00f8ttevis, sannhet som overvelder og oversv\u00f8mmer ethvert framst\u00f8t av forestillingsevnen.
\nJohn M. Coetzee (David Atwell (ed): Doubling the Point, min overs.)<\/p>\n

Coetzee framsto fra f\u00f8rste bok (1973) som en kontroversiell talsmann for romanens autonomi og tegnenes frie spill, en tvetydig skikkelse, uvillig til \u00e5 underkaste sin skrift den historiske n\u00f8dvendigheten. Hans mest celebre opponent var Nadine Gordimer som omtalte Bookerprisvinneren Life and Times of Michael K (1983) i New York Rewiev of Books. Hun mente romanen representerte \u201det dykk ned i historien\u201d etter Coetzees tidligere allegoriske romaner.<\/p>\n

J. M. Coetzee har skapt et storartet verk som ikke lar noe st\u00e5 usagt \u2013 og ikke kunne bli bedre sagt \u2013 om hva mennesker gj\u00f8r mot medmennesker i S\u00f8r- Afrika; men han anerkjenner ikke hva ofrene, som ikke lenger oppfatter seg som ofre, har gjort, gj\u00f8r og innser de m\u00e5 gj\u00f8re for sin sak. Hindrer det boka fra \u00e5 v\u00e6re en stor roman? Instinktivt vil jeg si et ettertrykkelig \u201dNei\u201d.
\n(M. V. Moses (ed): The Writings of John M Coetzee, min overs.)<\/p>\n

Gordimers konklusjon var likevel at romanens utelatelse av ofrene som ikke lenger var ofre, var s\u00e5 sentral at den truet med \u00e5 rive selve hjertet ut av verkets enhet av liv og kunst. Mener hun virkelig, stusser jeg, at verket ikke avbilder eller representerer livet p\u00e5 en riktig m\u00e5te? Det finnes knapt positive helter i Coetzees b\u00f8ker, men de forholder seg intenst til virkeligheten.
\nCoetzee ga sitt svar p\u00e5 kritikken da COSAW (Congress of South African Writers), med Gordimer i styret, trakk tilbake en invitasjon til Salman Rushdie etter trusler fra muslimske milj\u00f8er. Han gikk til frontalangrep p\u00e5 all fundamentalisme og historiens krav om at litteraturen skulle b\u00f8ye seg for dens author-ity. Imot Historien satte han de utallige sm\u00e5 historiene som krysser hverandre og filtrer seg sammen og ikke gj\u00f8r krav p\u00e5 noen overordnet historisk sannhet. Deres sannheter finnes i de sm\u00e5, partikul\u00e6re menneskelige kroppene som lever og d\u00f8r overalt i virkeligheten.
\nJeg tror at det som fascinerer meg mest med denne finlitter\u00e6re mannlige forfatterens romaner, er viljen til \u00e5 snu opp ned p\u00e5 normalforestillingene og forene s\u00e5 kvasse motsetninger som for eksempel misantropi og framtidstro i ett og samme verk. Denne trassige viljen til \u00e5 si noe annet eller si det p\u00e5 en annen m\u00e5te, til \u00e5 overvinne fordommene og forutsetningene. Jeg har en mistanke om at Coetzees romaner ikke er like beundret av menn som de er elsket av kvinnelige lesere. Han har mange kvinnelige hovedpersoner og avsl\u00f8rer sine mannlige karakterer n\u00e5del\u00f8st.
\nHan advarer mot den (post)moderne \u201drepresentasjonens avmektighet overfor skeptisismen i en endel\u00f8s tekstualiserings-prosess” og har erkl\u00e6rt at de som blir framstilt i en tekst uten virkelighetsreferanse, blir gjort maktesl\u00f8se. Hans egne b\u00f8ker setter kroppen som standard. Kroppen er virkelig fordi den kjenner smerte, den levner ingen tvil om at man finnes til p\u00e5 et sted og et tidspunkt. I S\u00f8r-Afrika er det ikke mulig \u00e5 fornekte fysisk lidelse, ikke av logiske eller moralske grunner (smerte er ikke mer h\u00f8yverdig enn nytelse), men fordi lidelsen er s\u00e5 tydelig. Jeg tror han inkluderer den kollektive lidelsen p\u00e5f\u00f8rt av et undertrykkende regimes systematiske overgrep, som alle er smittet av, selv de som har fortrengt den fra bevissthet og samvittighet.
\nI Coetzees f\u00f8rste roman Dusklands (1973) reiser en av hans egne forfedre opp kysten til Namaqualand p\u00e5 1700-tallet for \u00e5 utrede naturressursene og deres utnyttelsesmuligheter for myndighetene i Kapprovinsen. Denne Coetzee er en opplyst rasjonalist, overbevist om at m\u00e5let for alle oppdagelsesreisende er \u00e5 \u00e5pne det stengte, opplyse det form\u00f8rkede. Han blir syk og f\u00e5r hjelp av frekke, illeluktende og obsternasige buskmenn, og ender med \u00e5 massakrere landsbyen i raseri. Han fraskriver seg ansvaret og skylder p\u00e5 historien:
\nJeg liker ikke \u00e5 drepe mer enn andre gj\u00f8r; men jeg har p\u00e5tatt meg \u00e5 v\u00e6re den som trykker p\u00e5 avtrekkeren, jeg gj\u00f8r det p\u00e5 vegne av meg selv og mine like (…) Vi er alle, uten unntak, skyldige, inkludert hottentottene selv. Hvem vet hvilken ufattelig \u00e5ndelig misgjerning som er \u00e5rsak til deres d\u00f8d, for min h\u00e5nd? (…) Jeg er et redskap i hendene p\u00e5 historien. (Dusklands, min overs.)<\/p>\n

Ondskap og ansvar
\nWaiting for the Barbarians (1980) er Coetzees allegoriske grensefabel par excellence. Tittelen refererer til Kavafis\u00b4 kjente dikt om barbarene som ikke kommer fordi de ikke finnes. Kommandanten p\u00e5 en festning i et ikke stedfestet imperium bruker tiden p\u00e5 arkeologiske utgravinger for \u00e5 l\u00e6re og forst\u00e5 historien. En dag kommer terroristjegeren oberst Joll p\u00e5 bes\u00f8k med m\u00f8rke briller og et slogan: \u201dSmerte er sannhet; alt annet gir opphav til tvil.\u201d Obersten starter en voldsspiral ved \u00e5 torturere fram tilst\u00e5elser og angivelser fra de lokale barbarene. Da han drar til hovedstaden for \u00e5 rapportere, l\u00f8slater kommandanten de mishandlede fangene og \u00f8nsker at det var mulig \u00e5 fjerne sporene etter ud\u00e5den, fjerne barbarene som vi m\u00e5 skape for \u00e5 kunne utrydde.
\nDet beste ville v\u00e6re raskest mulig \u00e5 f\u00e5 en slutt p\u00e5 dette m\u00f8rke kapitlet i verdens historie, fjerne disse heslige menneskene fra jordens overflate, love \u00e5 begynne p\u00e5 et nytt blad og bygge et imperium hvor det ikke lenger skal finnes urettferdighet og lidelse. Det ville koste s\u00e5 lite \u00e5 f\u00f8re dem ut i \u00f8rkenen (etter et m\u00e5ltid mat, kanskje, for \u00e5 sette dem i stand til \u00e5 g\u00e5), la dem bruke sine siste krefter p\u00e5 \u00e5 grave en grop stor nok til at alle kan ligge i den (F\u00f8r barbarene kommer)<\/p>\n

Kommandanten blir selv arrestert for landsfor\u00e6deri og grovt midhandlet. Nedbrutt av torturen erkjenner han at han ikke er noe bedre enn den brutale obersten. Han representerer imperiets selvbedrag i fredstid, mens oberst Joll er sannheten som presenterer seg n\u00e5r makten f\u00f8ler seg truet. Alle er medskyldige i historiens overgrep. Alle deler ansvaret for \u00e5 se, avdekke sannheten, ikke grave den ned, men bevitne den, rapportere den eller dikte den.
\nHandlingen i Mesteren fra Petersburg (1994) finner sted langt borte fra S\u00f8r-Afrika b\u00e5de i tid og geografi, kanskje fordi tematikken er mer personlig for forfatteren. Synsvinkelen ligger hos Dostojevski som vender hjem til St. Petersburg fra sitt eksil i Dredsen for \u00e5 etterforske s\u00f8nnens d\u00f8dsfall fra en h\u00f8y bygning (Coetzees egen s\u00f8nn d\u00f8de etter fall fra en balkong). Denne distanserte identifikasjonen gir anledning til inng\u00e5ende refleksjoner om makt og autoritet, fedre og s\u00f8nner, m\u00e5l og midler i den konspirative atmosf\u00e6ren Dostojevski avdekker rundt undergrunnsnettet av unge nihilister som s\u00f8nnen var tilknyttet; en nihilisme i slekt med holdningen til s\u00f8rafrikanske ungdommer som uten skrupler likviderte alle som de mistenkte for angiveri eller medl\u00f8peri.
\nDeretter forskyves fokus fra personenes ansvar for sine handlinger til dikterens ansvar for skriftens handlinger. I romanens siste kapittel “Stavrogin” griper Dostojevski pennen og som Stavrogin i De besatte bekjenner han sin forbrytelse; at han hensynsl\u00f8st har utnyttelse alt av menneskelig stoff i egen diktning: \u201dJeg skriver perversjoner av sannheten. Jeg velger krokveien og tar barn med inn p\u00e5 m\u00f8rke steder. Jeg f\u00f8lger pennens dans.\u201d<\/p>\n

I skriften ut\u00f8ver han vold mot et barns uskyld. Det er en handling han ikke kan vente tilgivelse for. Med den har han g\u00e5tt over terskelen. N\u00e5 m\u00e5 Gud snakke, n\u00e5 t\u00f8r ikke Gud tie lenger. \u00c5 demoralisere et barn er \u00e5 presse Gud. Innretningen han har laget spenner seg og smeller igjen som en felle, en felle til \u00e5 fange Gud.
\n(Mesteren fra Petersburg)<\/p>\n

Elizabeth Costello (2003), en verdensber\u00f8rmt, australsk romanforfatter tror ikke lenger at det \u00e5 lese eller skrive er godt i seg selv. \u00c5 f\u00e5 fram den onde sannheten er ikke n\u00f8dvendigvis godt for noe eller noen. Tidligere mente hun at det var heltemodig \u00e5 forf\u00f8lge en fortelling inn i dens m\u00f8rkeste avkroker, n\u00e5 tror hun at djevelen lurer under huden p\u00e5 tingene og kan utl\u00f8se handlinger som vi ikke \u00f8nsker \u00e5 se levendegjort verken i fiksjonen eller livet. Hun bruker den onde \u00e5nden som analogi; n\u00e5r den er sluppet ut av flaska, er den ikke lett \u00e5 stenge inne igjen.N\u00e5r diktekunstens mestere gj\u00f8r ondskapen levende, gj\u00f8r de den ogs\u00e5 forf\u00f8rende. Hun \u00f8nsker ikke \u00e5 dvele nesten lystent ved menneskelig fornedrelse verken som leser eller dikter. Hun blir delaktig, derfor medansvarlig, i synene hun maner frem.
\nKan bestialske skildringer v\u00e6re skadelige og b\u00f8r derfor forbys? Coetzee mener neppe det, selv om han lar sitt alter ego utforske problemstillingen. Han har skrevet en hel bok om anst\u00f8telighet og sensur: Giving offence. Essays on censorship (1996), der \u00e9n konklusjon er at alle sensurinstanser blir korrumpert. Nei, ordet m\u00e5 v\u00e6re fritt. Menneskets evne til ondskap m\u00e5 beskrives; unders\u00f8kes, utforskes, utfordres, slik menneskets evne til godhet ikke b\u00f8r forties. Kampen mellom det onde og det gode m\u00e5 utkjempes i kunsten som i livet, fra de store universelle temaene ned i meningsdannelsens minste bestanddeler. Forestillingsevnen m\u00e5 holdes i live hvis tanken skal kunne tenke og mennesket skal kunne f\u00f8le empati. Den som ikke har fantasi, kan bare f\u00f8lge regler, adlyde ordrer. Ansvaret smuldrer, ondskapen banaliseres. Bare kunst og liv med sterk personlig integritet kan ryste og begeistre oss ut av uf\u00f8lsomhetens likegyldighet.<\/p>\n

D E N M E N N E S K E L I G E R I N G D A N S<\/p>\n

Datter av Isis
\nDa den egyptiske forfatteren, legen og feministen Nawal Al Saadawi kom til Troms\u00f8 for \u00e5 bli utnevnt til \u00e6resdoktor ved Universitetet i august 2003, ble hun invitert p\u00e5 litter\u00e6r kaf\u00e9 for \u00e5 snakke om sitt forfatterskap. Jeg skulle presentere henne og hadde bare \u00e9n ting \u00e5 gj\u00f8re, lese hennes b\u00f8ker. Jeg hadde lest romanen Firdaws p\u00e5 80-tallet, men seinere var Saadawi blitt en fjern, mer kvinnepolitisk enn litter\u00e6r skikkelse. N\u00e5, i et nytt \u00e5rtusen syntes arabisk kvinneundertrykkelse \u00e5 v\u00e6re en hyperaktuell problemstilling. Kloden er blitt mindre og jeg mindre selvopptatt. Det betyr ikke at jeg er blitt en (altruistisk) menneskevenn, snarere tvert imot. Men litteraturen er for virkelig og for viktig til \u00e5 v\u00e6re fin p\u00e5 det, rynke p\u00e5 nesen og lukke seg inne i babelske t\u00e5rn. Det kan man ikke beskylde Nawal Al Saadawi for \u00e5 gj\u00f8re.
\nDatter av Isis (1999) er tittelen p\u00e5 f\u00f8rste bind av hennes selvbiografi.
\nGudinnen Isis vekket sin bror og ektemake Osiris fra de d\u00f8de med et trylleformular for \u00e5 la seg besvangre. Mor til Isis, himmeldronningen Noot, r\u00e5det datteren til ikke \u00e5 regjere i kraft av sin opph\u00f8yde posisjon n\u00e5r hun arvet tronen, men hente autoritet fra et rettferdig og barmhjertig styre. Slik knyttes Isis b\u00e5de til spr\u00e5klig magi, fruktbarhet og rettferdighet. De to f\u00f8rste avsnittene i selvbiografien ansl\u00e5r tematikken for Nawal Al Saadawis litter\u00e6re verk og for hele hennes livsverk.
\nDet var min mor som l\u00e6rte meg \u00e5 lese og skrive. Det f\u00f8rste ordet jeg skrev var navnet mitt Nawal. Jeg elsket synet av navnet. Det bet\u00f8d gave. Navnet ble en del av meg. S\u00e5 l\u00e6rte jeg mors navn, Zaynab. Jeg skrev det ved siden av mitt. Hennes og mitt navn ble uatskillelige. Jeg elsket hvordan navnene s\u00e5 ut, side ved side, og hva de bet\u00f8d. Hver dag l\u00e6rte hun meg \u00e5 skrive nye navn.
\nJeg elsket mor h\u00f8yere enn far. Men han fjernet mors navn fra mitt navn og skrev sitt eget. Jeg ble ved med \u00e5 sp\u00f8rre meg selv hvorfor han gjorde det. Da jeg spurte ham, sa han: \u201dDet er Guds vilje\u201d Det var f\u00f8rste gang jeg h\u00f8rte ordet Gud. Jeg fikk vite at han lever i himmelen. Jeg kunne ikke v\u00e6re glad i noen som fjernet mors navn fra mitt, en som utslettet hennes navn, som om hun ikke fantes.
\n(A Daughter of Isis, min overs.)<\/p>\n

Det er avgj\u00f8rende \u00e5 bli en person, f\u00e5 et eget navn, og identiteten er alltid kj\u00f8nnet. Kvinnenes underdanige og urettferdige posisjon i familie og samfunn blir sl\u00e5tt fast. Saadawi tilslutter seg kvinnefellesskapet og tar avstand fra faren som representerer patriarkatet \u2013 og Guds Lov. Deretter blir skriftens fundamentale betydning understreket: \u201d\u00e5 skrive er like viktig som \u00e5 puste\u201d. Skriften kan b\u00e5de v\u00e6re v\u00e5pen og instrument til \u00e5 spille p\u00e5, til \u00e5 operere med, og et redskap til \u00e5 bevare det flyktige i erindringen for \u00e5 studere det, analysere og stille sp\u00f8rsm\u00e5l ved rystende eller bare pussige opplevelser, fenomener og ting.
\nMen ordene nedskrevet p\u00e5 arkene, uttrykte aldri sannheten. Kampen mellom meg og ordene var endel\u00f8s. I stedet for \u00e5 v\u00e6re et hjelpemiddel til \u00e5 kommunisere med, skapte bokstavene og ordene avstand mellom meg og tingene selv. (ibid)<\/p>\n

Denne kampen med ordene for \u00e5 krysse avstanden til tingene har holdt Saadawi i bevegelse. Tittelen p\u00e5 andre bind av selvbiografien Walking through Fire (2002) er et sitat av moren som pleide \u00e5 si: \u201dNawal kan g\u00e5 gjennom ild uten \u00e5 brenne seg.\u201d Man kan godt si at hun har g\u00e5tt gjennom livet som en fakir p\u00e5 gl\u00f8dende kulll; uforferdet har hun beveget seg inn p\u00e5 omr\u00e5der som var forbudt for arabiske jenter, inntatt profesjoner og posisjoner som f\u00e5 andre arabiske kvinner hadde adgang til, for seinere \u00e5 miste de samme posisjonene p\u00e5 grunn av sin kompromissl\u00f8se kamp for kvinners rettigheter og mot alle undertrykkings-mekanismer i et autokratisk samfunn.
\nHun begynte \u00e5 skrive selvbiografien ved Duke University der hun levde i eksil 1993-98 etter at hun ble satt p\u00e5 islamistenes d\u00f8dsliste i Egypt: \u201dD\u00f8dstrusselen syntes \u00e5 gi mitt liv ny betydning, gj\u00f8re det verdt \u00e5 skrive om. Jo n\u00e6rmere jeg kom d\u00f8den, jo st\u00f8rre verdi fikk mitt liv. Ingenting kan som skriften beseire d\u00f8den.\u201d
\nNawal Al Saadawi skildrer en lykkelig barndom, til tross for at hun som alle egyptiske jenter ble omsk\u00e5ret som seks\u00e5ring og ikke fikk leke ute med andre barn etter at hun fikk mensen da hun var ni. Nawal trampet foten i bakken og sa at hun aldri ville gifte seg. Innfor det f\u00f8rste bes\u00f8ket av en frier ble hun behandlet etter alle kunstens regler: h\u00e5r ble fjernet fra kroppen, hodeh\u00e5ret slettet med kr\u00f8lltenger f\u00f8r hun ble if\u00f8rt silkekjole og sendt inn med kaffebrett. Etterp\u00e5 skrev hun sine f\u00f8rste linjer i dagboka, ti \u00e5r gammel:
\nJeg lurer p\u00e5 hva som reddet meg? Var det lyden fra melkverna som liknet menneskelige smerteskrik? Var det det plutselige \u00f8yeblikket av stillhet, eller lyset jeg fikk i \u00f8ynene? Ett kort minutt syntes alt \u00e5 stanse opp for \u00e5 registrere nuet utenfor tid og sted, det skremmende \u00f8yeblikket da kaffebrettet gled ut av hendene mine og alt som sto p\u00e5 det, veltet. (ibid)<\/p>\n

Hun skremte med vilje vekk alle frierne for \u00e5 f\u00e5 begynne p\u00e5 ungdomsskole for piker i Kairo, og skrev deretter ned alt hun opplevde i dagboka. Hun ble en av sv\u00e6rt f\u00e5 kvinnelige medisinerstudenter; den eneste som tok ordet p\u00e5 studentledernes m\u00f8ter og skrev i studentavisen. Det var en tid med politiske bevegelser; kommunisme, marxisme, muslimske brorskap.<\/p>\n

Ordene m\u00e5 ikke behage
\nDa Saadawi var ferdigutdannet lege, tok hun arbeid som landsbydoktor og ervervet n\u00e6rkunnskap om det egyptiske folkets praktiske elendighet i form av infeksjoner, urenslighet, overtro og omskj\u00e6ring med usteriliserte barberblad. Hun behandlet djevelbesatte Masouda som led av en kraftig betennelse i endtarmen; hun var i \u00e5revis penetrert analt av sin femti \u00e5r eldre ektemann mens hun l\u00e5 b\u00f8yd i b\u00f8nn og trodde derfor han var djevelen selv. Etter et \u00e5r fikk Nawal sparken for \u00e5 \u201doppildne kvinnene til oppr\u00f8r mot Islams hellige lov\u201d og debuterte med romanen Memoirs of a Woman Doctor (1958). 23 \u00e5r seinere ble hun arrestert etter dekret av President Sadat og internert tre m\u00e5neder i et kvinnefengsel uten anklage eller dom (1981). De politiske hadde visse privilegier, men penn og papir var strengt forbudt: \u201dDet er lettere \u00e5 gi dere en pistol enn penn og papir\u201d. I fengslet skrev hun likevel dagbok:
\n\u00c5 skrive krever like stort mot som \u00e5 drepe. Hadde ikke fingrene mine l\u00e6rt \u00e5 bruke en penn, kunne de l\u00e6rt \u00e5 bruke \u00f8ks. Jeg lurer p\u00e5 om h\u00e5nden til medfangen min, mordersken Fatheya, da hun l\u00f8ftet hakken og lot den falle ned p\u00e5 ektemannens hode, liknet p\u00e5 min h\u00e5nd n\u00e5r jeg holder pennen mellom fingrene?
\n(Memoirs from the Woman\u00b4s Prison)<\/p>\n

Etter drapet p\u00e5 Sadat ble Saadawi l\u00f8slatt, publiserte sin fengselsdagbok (1984) og oppga legepraksisen fordi hun inns\u00e5 den sterke sammenhengen mellom sykdom og fattigdom p\u00e5 den ene siden og politikk, penger og makt p\u00e5 den andre siden. Den medisinske profesjonen hadde fjernet sin praksis fra hverdagslivet; det skrevne ord ble et mer effektivt v\u00e5pen:
\nOrdene m\u00e5 ikke pr\u00f8ve \u00e5 behage, m\u00e5 ikke tildekke s\u00e5rene p\u00e5 v\u00e5re kropper, de skammelige \u00f8yeblikkene i v\u00e5re liv. Av og til vil ordene ryste oss, for\u00e5rsake smerte, med de kan f\u00e5 oss til \u00e5 konfrontere oss selv, stille sp\u00f8rsm\u00e5l ved hva vi har godtatt i tusenvis av \u00e5r. (A Daughter of Isis)<\/p>\n

Kvinner p\u00e5 nullpunktet
\nDet er ikke mye behag \u00e5 finne i Nawal El Saadawis b\u00f8ker. Fryktelige historier kan imidlertid framstilles p\u00e5 ulike vis, og jeg vil se n\u00e6rmere p\u00e5 to av Saadawis romaner som anvender helt ulike fortellerstrategier og stilistiske virkemidler.
\nFirdaws (1984) forteller historien om en d\u00f8dsd\u00f8mt kvinne som Saadawi m\u00f8tte i fengslet. Romanen er skrevet som en rapportbok i knapp og realistisk stil. Ordet er gitt til kvinnen i d\u00f8dscellen som venter p\u00e5 \u00e5 bli henrettet; en fattig og foreldrel\u00f8s landsbyjente med gode evner som onkelen hjalp gjennom gymnaset, f\u00f8r han giftet henne bort til en brutal gammel enkemann. Flukten fra ektemannen er skildret som en desperat vandring mellom hendene p\u00e5 personer med felles m\u00e5l: \u00e5 sette Firdaws kvinnekropp i oml\u00f8p p\u00e5 kj\u00f8nnsmarkedet. Til slutt erkjenner hun at hun har bedre kontroll over sitt liv og sin kropp ved \u00e5 selge seg dyrt. En luksusprostituert nyter st\u00f8rre respekt enn sekret\u00e6rene i firmaet der Firdaws jobber i tre \u00e5r for \u00e5 oppn\u00e5 sosial respekt, der hun forelsker seg i fagforeningslederen Ibrahim. Aldri har hun kjent slik smerte som da han svikter henne for \u00e5 gifte seg med styreformannens datter. \u201dSom prostituert beskyttet hun sitt innerste vesen ved \u00e5 gi mannen en tom, uf\u00f8lsom kropp, slik \u00f8konomiserte hun med kreftene, mens hun i kj\u00e6rligheten ga alt uten m\u00e5tehold, uten \u00e5 forvente noe til gjengjeld, uegennyttig som en helgen.\u201d
\nSannheten var at jeg foretrakk \u00e5 v\u00e6re prostituert fremfor \u00e5 v\u00e6re en dydig kvinne som ble holdt for narr. Alle kvinner blir for \u00f8vrig holdt for narr. Mennene svikter deg, s\u00e5 straffer de deg fordi du er sveket. Mennene tvinger deg til \u00e5 synke ned i elendigheten, s\u00e5 straffer de deg fordi du er p\u00e5 bunnen. Mennene tvinger deg til \u00e5 gifte deg, s\u00e5 straffer de deg med slag, forn\u00e6rmelser og slavearbeid.
\nDe kvinnene som blir holdt minst for narr, er de prostituerte. Det er n\u00e5r kvinnen gifter seg og n\u00e5r hun er glad i noen at hun f\u00e5r den strengeste straffen. (Firdaws)<\/p>\n

Firdaws m\u00f8ter sin overmann i en hallik med mektigere forbindelser enn henne, han er umulig \u00e5 bli kvitt. Han vil eie henne, tjene penger p\u00e5 henne, gjerne gifte seg med henne, til og med elske henne, men kan ikke la kj\u00e6rligheten st\u00e5 i veien for profesjonen. Kvinnekroppen er \u00f8konomisk kapital, salg av kvinnen ren forretning. Hun trosser ham, setter en kniv i strupen p\u00e5 ham og blir arrestert for drapet: \u201dDu er en brutal og farlig kvinne, sa de. \u2013 Det er fordi jeg sier sannheten. For det er sannheten som er brutal og farlig.\u201d
\nDe d\u00f8mte meg til d\u00f8den, ikke fordi jeg har myrdet \u2013 for det er tusenvis av mennesker som myrder hver dag \u2013 nei, de d\u00f8mte meg til d\u00f8den fordi de var redde for \u00e5 la meg leve. (…)
\nSelv har jeg overvunnet livet og overvunnet d\u00f8den; jeg s\u00f8ker ikke livet og jeg frykter ikke d\u00f8den. Jeg s\u00f8ker ingen ting, jeg h\u00e5per ikke p\u00e5 noe, jeg er ikke redd for noe, jeg nyter min frihet. Det som gj\u00f8r oss fremmede for livet er v\u00e5r lyst til \u00e5 eie, v\u00e5re h\u00e5p og v\u00e5r frykt. Min frihet fyller dem med raseri. (ibid)<\/p>\n

Derfor nekter hun \u00e5 underskrive s\u00f8knaden om ben\u00e5ding. Fortellingen avsluttes idet hun blir hentet ut for \u00e5 henrettes.
\nStemmen hennes fortsatte \u00e5 klinge for \u00f8rene mine. Den ryster \u00f8rene mine, den ryster hodet, den ryster cellen, fengslet, gatene, den ryster hele verden. Den skremmer alle p\u00e5 grunn av den troen som gir den liv, p\u00e5 grunn av at den avsl\u00f8rer den brutale og enkle sannheten, en \u00e6rlighet som er d\u00f8delig, fordi den er som hos et enfoldig barn som enn\u00e5 ikke har l\u00e6rt \u00e5 lyve. Alle lyver, og Firdaws alene har betalt prisen.
\nJeg gikk inn i bilen med senket hode. Jeg skammet meg over meg selv og over livet mitt, over mine omveier og min frykt. Jeg s\u00e5 folk styrte seg inn i komediespillet, inn i verdens hykleri. Jeg forsto at Firdaws var modigere enn meg selv. (ibid)<\/p>\n

Den psykodynamisk orienterte litteraten Georges Tarabishi kritiserer Saadawi for “den totale mangel p\u00e5 moralsk eller ideologisk rettferdiggj\u00f8ring av \u00f8nsket om \u00e5 identifisere seg med Firdaws og dermed med prostitusjon og mord” i boka Woman against her sex (1988). Han anklager hennes kvinneskikkelser for elitisme, for \u00e5 sky kvinners livsverden og for mangel p\u00e5 solidaritet med kvinnekj\u00f8nnet. Kvinnene sloss ikke mot et undertrykkende samfunn, men mot det faktum at de er kvinner, alts\u00e5 mot naturen selv. Kvinnene som krever \u00e5 f\u00e5 delta p\u00e5 alle samfunnsomr\u00e5der, er blitt lik menn alts\u00e5 er de ikke lenger kvinner. Vi kjenner argumentene og har avlivet dem for lenge siden, samtidig vet vi at de lever i beste velg\u00e5ende i store deler av verden.
\nLikevel kan man sp\u00f8rre om ikke Saadawi g\u00e5r vel langt n\u00e5r hun utroper Firdaws til eneste kvinne som er modig nok til \u00e5 betale prisen for kulturens voldelige dobbeltmoral? Er det ikke andre m\u00e5ter \u00e5 vise mot p\u00e5, enn ved \u00e5 drepe og d\u00f8? Jovisst, noen ganger er det \u00e5 holde seg i live en heltemodig handling. Men med ryggen mot veggen m\u00e5 man flykte eller forsvare seg; alle kan bli drevet til drap og verre grusomheter enn det, om man er truet p\u00e5 livet, blindt f\u00f8lger ordre eller handler i desperasjon eller raseri. Firdaws velger \u00e5 d\u00f8 heller enn \u00e5 underkaste seg den strukturelle samfunnsvolden. Det er et passivt oppr\u00f8r heller enn en positiv kampvilje, men noen ganger m\u00e5 man gj\u00f8re sine valg i ensomhet og ta f\u00f8lgene av dem alene.<\/p>\n

Ringleken
\nThe Circling Song (1973) ble skrevet i en blanding av eufori over livets skj\u00f8nnhet, sorg over landets vanstyre, parret med hat mot presidenten etter tap av job, beslagleggelse av b\u00f8kene hennes og publiseringsforbud. Romanen starter med en barneregle, en ungeflokk holder hverandre i hendene og danser i ring, mens de synger en strofe p\u00e5 seks linjer:
\nHamida had a baby,
\nShe named him Abd el-Samad,
\nShe left him by the canal bed,
\nThe kite swooped down and snatched off his head!
\nShoo! Shoo! Away with you!
\nO kite, O monkey snout!
\n(The Circling Song)
\nDe danser og synger messende, uavbrutt, uten begynnelse eller slutt; sistelinjen glir over i f\u00f8rstelinjen uten pause, og slik fortsetter det i det uendelige. Fortelleren plasserer leken i tid og rom: \u201dHver eneste dag, uansett p\u00e5 hvilket tidspunkt jeg forlot huset, ble blikket mitt trukket mot ringen av sm\u00e5 kropper som svingte seg rundt og rundt i en sirkel uten ende foran \u00f8ynene mine. Barnas skingrende stemmer skrudde seg bokstavelig talt mot himmelen.\u201d F\u00f8r fortelleren kan begynne \u00e5 fortelle, presiserer hun sitt utgangspunkt og tar mange forbehold om oppgavens vanskelighetsgrad; d\u00e9t \u00e5 finne balansen mellom sannhet og dikt, virkelighet og fiksjon, n\u00f8yaktighet og frihet:
\nProblemet med alle begynnelser, s\u00e6rlig begynnelsen p\u00e5 en sann historie, en historie s\u00e5 sann som sannheten selv, og s\u00e5 n\u00f8yaktig ned i de minste detaljer som n\u00f8yaktigheten selv. Slik n\u00f8yaktighet som krever at forfatteren verken utelater eller fors\u00f8mmer et eneste punkt. For p\u00e5 arabisk kan et enkelt punkt \u2013 bare en prikk \u2013 forandre et ords egentlige mening. Hankj\u00f8nn blir hunkj\u00f8nn p\u00e5 grunn av en enkel tankestrek eller et punkt. P\u00e5 samme vis kan forskjellen mellom ektemann og muldyr eller mellom l\u00f8fte og kjeltring bestemmes av en prikk over et spr\u00e5ktegn, som forvandler en bokstav til en annen.
\nDerfor m\u00e5 jeg begynne min fortelling p\u00e5 et veldefinert punkt. Og et veldefinert punkt er akkurat det og ikke noe annet. Det kan for eksempel ikke v\u00e6re en tankestrek eller en sirkel, men m\u00e5 v\u00e6re et virkelig punkt i den fulle geometriske betydning av ordet. Med andre ord er vitenskapelig presisjon uunng\u00e5elig i kunstverket som er min roman. Men vitenskapelig presisjon kan \u00f8delegge og forvrenge et kunstverk. Kanskje er det nettopp slik \u00f8deleggelse og forvrengning jeg \u00f8nsker, og som jeg s\u00f8ker \u00e5 oppn\u00e5 i denne fortellingen. Bare da vil den v\u00e6re s\u00e5 ekte, oppriktig og virkelig som det levende livet. Jeg insisterer p\u00e5 \u00e5 bruke dette uttrykket; jeg skriver det med hensikt og med fullt overlegg: det er ikke et tilfeldig eller slumpmessig valg. For det finnes to slags liv: levende liv og d\u00f8dt liv. (ibid, min overs.)<\/p>\n

Fortelleren er sv\u00e6rt omhyggelig for ikke \u00e5 si omstendelig, i presentasjonen av sitt utgangspunkt for kunstverket. Hun kunne v\u00e6rt et av barna i ringleken, og insisterer p\u00e5 at historien er sann, som var den selvopplevd, men likevel et kunstverk som m\u00e5 forvrenges og fiksjonaliseres for i sannhetens tjeneste \u00e5 levendegj\u00f8re livet for \u00e5 skille det fra det d\u00f8de livet. Bare slik kan hun f\u00e5 fram den sannheten vitenskapelig presisjon ikke er i stand til \u00e5 frambringe.
\nBarnesangen f\u00e5r kj\u00f8tt og blod da et av barna bryter ut av ringen og kommer mot fortelleren for \u00e5 f\u00e5 sin historie l\u00f8ftet ut av kjeden som lenker henne til historiens evige runddans, som hun ikke kan bryte ut av f\u00f8r hun finner en forteller som kan se henne og skille henne ut av flokken, gi henne liv og identitet. Mens fortelleren p\u00e5 sin side finner en karakter som hun kan identifisere seg med, og i samme \u00f8yeblikk hun har funnet henne, synes hun barnets ansikt virker kjent og gripes av panikk idet hun gjenkjenner sitt eget barneansikt:
\nJeg gned meg i \u00f8ynene med skjelvende hender, og s\u00e5 p\u00e5 ansiktet igjen og igjen, uvisst hvor mange ganger. Kanskje har jeg stirret inn i dette ansiktet hele tiden siden. Kanskje betrakter jeg det enn\u00e5, i dette \u00f8yeblikk, og i hvert eneste \u00f8yeblikk, som om det f\u00f8lger etter meg like n\u00e6rt som skyggen min, eller klynger seg til meg som en legemsdel, som min egen arm eller legg. (ibid)<\/p>\n

Barnet kunne v\u00e6rt fortelleren selv, et av alle menneskebarn, et like typisk som universelt jentebarn. Men jentungen har ogs\u00e5 en individuell identitet og sier sitt navn, Hamida. Fortelleren ser henne smette inn i en simpel hytte der hun i s\u00f8vne blir voldtatt p\u00e5 gulvet av en utydelig mannsskikkelse. Da Hamidas mor seinere oppdager at dattera er gravid, setter hun jenta p\u00e5 toget p\u00e5 vei mot den visse fornedrelse; hennes eneste sjanse til \u00e5 berge livet. Et voldtektsoffer kan ikke beskyttes selv om hun er bare barnet. Hun er skjendet av voldshandlingen og m\u00e5 straffes for sin skjensel, bare slik kan hennes familie beholde sin \u00e6re. Hamida m\u00e5 p\u00e5ta seg, nei, blir p\u00e5lagt skylden for ud\u00e5den slik at voldsmannen kan g\u00e5 fri. Den smerten hun kjenner, er del av en st\u00f8rre smerte som bare kan uttrykkes med et endel\u00f8st skrik, et uutholdelig lydl\u00f8st lydbilde, taust og vedvarende gjennom kvinnehistoriens kollektive smerte.
\nNei, det var ikke et skrik om hjelp; men det var skarpt og langvarig, det fortsatte og fortsatte som om det i virkeligheten var millioner av skrik som samlet seg, smeltet sammen til et eneste skrik uten ende som natten selv, naglet til stedet med millioner av slike svarte partikler som m\u00f8rket og stillheten best\u00e5r av. (ibid)<\/p>\n

Hamida og Hamido
\nHamida har en enegget tvillingbror, Hamido. Faren gir ham en kniv og sender ham etter s\u00f8stera: \u201dBare blod kan vaske vekk skammen.\u201d Bare kj\u00f8nnet er forskjellig p\u00e5 s\u00f8ster og bror, bare en bokstav skiller den enes identitet fra den andres. Som barn pleide de \u00e5 forveksle hverandre; s\u00f8ster og bror, jente og gutt, kvinne og mann, hun og han, identiske og motsatte som magnetiske poler i en og samme person.
\nIdet Hamido g\u00e5r p\u00e5 toget, g\u00e5r Hamida av toget i storbyen Kairo som skal sluke dem begge, tygge og svelge dem, halvveis ford\u00f8ye dem for \u00e5 kaste dem opp og spytte dem ut. Hamida er sulten og stjeler et br\u00f8d, blir knepet av en politimann med gule messingknapper og voldtatt. Hun tigger ham om \u00e5 la henne g\u00e5, han svarer: \u201dG\u00e5 hvor, jente? Du er allerede ford\u00f8mt,\u201d mens Hamido g\u00e5r av toget, blir grepet av en uniformert offiser og innrullert i h\u00e6ren.
\nFortellingen utvikler seg som en grotesk allegori der tid og sted, former, farger og figurer, kj\u00f8nn og alder f\u00e5r flyte sammen i en s\u00f8rgelig sosial mikstur. Tidsforl\u00f8pet er forstyrret, forvrengt. P\u00e5 den offentlige avdelingen for sivil identifikasjon og dokumentasjon hersker stor forvirring; fingeravtrykk forveksles med fotavtrykk, sifrene i personnumrene faller ut, flyttes eller slettes. Mens jeg leser romanen m\u00e5 jeg gi opp \u00e5 f\u00f8lge de kontinuerlige identitetsskiftene og kan bare gi meg over til den kaotiske skildringen av livet i en kaotisk megaby som Kairo. Det kan jeg gj\u00f8re ved \u00e5 akseptere at alle skapninger til sammen utgj\u00f8r et blandet samfunnslegeme, et konglomorat av onde og gode tilb\u00f8yeligheter, med innslag fra alle aldre, kj\u00f8nn og profesjoner; krigere og kremmere, byr\u00e5krater og arbeidere, livs levende og levende d\u00f8de. Et sprikende, selvmotsigende, menneskeliknende vesen; lemlestet og vilk\u00e5rlig sammenf\u00f8yd, uten overveielser, uten noen forestilling om idealtyper som menneske eller samfunn. Et sosialt misfoster eller en bytting eller en kloning av ulike artsdeler med en motsetningsfylde som likevel kan frambringe en underlig form for kompleks harmoni:
\nF\u00f8dt voksne, blir de gamle uten \u00e5 ha opplevd barndom eller pubertet, for s\u00e5 br\u00e5tt \u00e5 bevege seg fra alderdom til spedbarnsalder, eller fra barndom til pubertet. De passerer i et eneste flytende sekund, raskere enn \u00f8yet kan se, for menneske\u00f8yet kan ikke gjennomskue hva de er skapt av. Slike skapninger dukker opp og er barn, ungdom og gammel p\u00e5 en og samme tid og sted. (ibid)<\/p>\n

Hamido har flyktet og er oppf\u00f8rt som d\u00f8d, mens Hamida for lengst har funnet eneste \u00e6rbare stilling for en som henne, som tjenestejente for et herskap. Hun tilbringer tiden foran kj\u00f8kkenvasken med b\u00f8yd hode, lent over vaskebaljen, avfallsdunken og kjelene p\u00e5 komfyren. Hun regulerer kroppenes n\u00e6ringsinntak og l\u00e6rer om sult og kropp og fort\u00e6ring; hun innser at kulturen maler menneskene som kj\u00f8ttstykker i sin kvern. Hun l\u00e6rer at mat er lik makt. Jo h\u00f8yere sosial rang, jo st\u00f8rre er matinntaket og jo h\u00f8yere vokser avfallsdyngen. Slakteren kommer med en drektig s\u00f8ye som skal slaktes til en fest. Hamida rengj\u00f8r slaktet, snitter opp hjertet som enn\u00e5 er bankende, varmt; en blodklump faller ned p\u00e5 foten hennes og forvandles til hennes eget f\u00f8rste menstruasjonsblod.
\nHamido har l\u00e6rt \u00e5 bruke skytev\u00e5pen i milit\u00e6ret. Han er slakteren som skyter og dreper Hamida som er den svangre s\u00f8ya, som samtidig vasker slaktet og gir ham klovene pakket i avispapir som almisse. Hamida er sulten og forsyner seg med noen kj\u00f8ttslintrer fra gr\u00f8nnsakskurven som alle tjenestefolk b\u00e6rer p\u00e5 h\u00f8yre skulder til kroppen blir s\u00e5 skjev at det ser ut som om alle tjenestefolk halter. Som straff blir hun voldtatt av herren i huset. De ulike former for vold og straff smelter sammen: en kule mellom \u00f8ynene blir til stokkeslag som blir til knivstikk eller penetrering (av penis). Alle voldens redskaper gir samme resultat: fornedrelse og d\u00f8d.
\nHamida benektet det selvf\u00f8lgelig. Men kroppen hennes var forbrytelsen. De tok kroppen fra henne og lot henne ha forbrytelsen. Slik biene suger fra kronbladene, forsyner seg med dr\u00e5pene av nektar og forkaster de utsugde restene. De kastet vekk levningene med et kontant h\u00e5ndkast. (ibid)<\/p>\n

Valget av allegorisk, grotesk framstillingsform kan enkelt nok begrunnes med at virkeligheten som beskrives er for j\u00e6vlig (fantastisk) til \u00e5 framstilles i realistisk normalprosa. Mer oppsiktsvekkende effekter m\u00e5 tas i bruk for at hverdagsbrutaliteten ikke skal bli naturalisert og framst\u00e5 som s\u00e5 normal og alminnelig som den faktisk er i samfunnet hun beskriver. For det er en av utallige jentungers normale skjebne i arabisk kultur som blir framstilt i romanen, s\u00e5 innsauset og sammenblandet i det sosiale livet, at alle blir deltakere og delaktige i forbrytelsen mot menneskeverdet til b\u00e5de kvinne og mann. I en marerittaktig skildret virkelighet som f\u00e5r fram det diabolske ved denne kulturelle praksis, ved i hyperbolsk form \u00e5 framstille som h\u00e5rreisende og absurd, det som alle samfunnsmedlemmer kjenner som noe vanlig, n\u00e6rmest trivielt.
\nNawal Al Saadawi regnes ikke helt med til eliten av arabiske diktere. Hun blir beskyldt for \u00e5 skrive ensidig. Det kan man si seg enig i, men samtidig sp\u00f8rre om det ikke innimellom trengs b\u00e5de vilje og evne til \u00e5 v\u00e6re eksplisitt, enstonig, insisterende, irriterende, brutal og br\u00f8lende, til avveksling fra alt dannet, lavm\u00e6lt sm\u00e5prat. I D\u00f8den ved Nilen (1984) skildrer hun hvordan landsbyens borgermester og imam, med barberen som h\u00e5ndlanger, smir renker for \u00e5 ta dyden til en fattig landarbeiders to d\u00f8tre. Boka slutter med at jentenes tante hogger en \u00f8ks i hodet p\u00e5 borgermesteren fordi hun tror han er Gud og at Gud er ond.
\nI Saadawis romaner er terror, frykt og d\u00f8d organiske st\u00f8rrelser av kj\u00f8tt og blod \u2013 og det stinker. Forfatteren \u00f8ser av sin medisinske ekspertise og presenterer voldsomme fysiske beskrivelser; for det levende livet er til forskjell fra det d\u00f8de livet s\u00e6rdeles kroppslig. Emosjoner som sorg, tristhet, f\u00e5r sv\u00e6rt fysiske kjennetegn:
\nSorgen angrep henne fra alle kanter, gjennom hver pore og kropps\u00e5pning, str\u00f8mmet inn i nesen, munnen, \u00f8rene som mykt pudder. Men partiklene var skarpe, som splintene av knust glass, de rev i stykker de tynne membranene som l\u00e5 bakerst i nesen, munnen og bronkiene. (ibid)<\/p>\n

Hamido dreper til slutt seg selv, ikke Hamida, og v\u00e5kner av en dr\u00f8m. Han l\u00f8per ut og slutter seg til ringdansen. Ungeflokken fortsetter \u00e5 leke som den har gjort hele tiden. Alt m\u00e5 ha en ende, sier fortelleren, men har samme forbehold som i begynnelsen: \u201dI virkeligheten er det ingen ende, eller kanskje ville det v\u00e6re mer n\u00f8yaktig \u00e5 si at enden og begynnelsen er knyttet sammen i en eneste tr\u00e5d; hvor den ender og hvor den begynner, kan bare skjelnes med de st\u00f8rste vansker.\u201d
\nAller sist gjentar fortelleren ord for ord den lange presentasjonen i innledningen. Hun ser barnet som bryter ut av ringen og gjenkjenner sitt eget ansikt: \u201dI et slikt \u00f8yeblikk framst\u00e5r alt som helt forvirrende. Selvmotsigende eller usammenliknbare ting begynner \u00e5 likne hverandre i en slik grad at de nesten smelter sammen. Svart blir hvitt og hvitt blir svart. Og meningen med det hele? Man st\u00e5r med \u00e5pne \u00f8yne framfor det faktum at man er blind.\u201d Man vil aldri overskue det hele, men alltid v\u00e6re innblandet sammen med alle de andre i alt som skjer, fordi man er et menneske som deltar i det levende og ikke i det d\u00f8de livet. Fortelleren deltar med sin fortelling, og det som er fortalt og nedskrevet er uutslettelig virkelig og gyldig og kan gj\u00f8re sin virkning over store avstander i tid og rom, for skriften er systemisk og global, mens gjerninger kan karakteriseres som lokale foreteelser. Bortsett fra at summen av overgrep mot kvinner satt i system over store deler av verden og opprettholdt av sterke og hensynsl\u00f8se kulturelle og religi\u00f8se feedback-mekanismer, knapt dekkes av betegnelsen lokale enkeltfenomener.<\/p>\n

Eva i barbariet
\nI opplysningsboka Evas skjulte ansikt (1980), dokumenterer Saadawi kvinnenes stilling i arabisk kulturhistorie med eksempler hentet fra ulike arabiske lands utlegninger av Koranens ofte motstridende direktiver, som har gitt ulik verdslig lovgivning og samfunnsmessig praksis. Boka inneholder praktiske opplysninger om arbeid for kvinner, om ekteskap og skilsmisse, om pionerer i den arabiske kvinnebevegelsen. Saadawi hevder at arabiske kvinner var de f\u00f8rste som ytte motstand mot mannlig dominans da de vant fram med en klage p\u00e5 at bare hankj\u00f8nnspronomen ble benyttet i Koranen.
\nBokas sentrale sp\u00f8rsm\u00e5l er likevel moralsk: Hvorfor er kvinnen som mor og livgiver for nye generasjoner blitt gjort til b\u00e6rer av all skyld og skam? Hvordan er kvinnekroppen blitt s\u00e5 syndig at kj\u00f8nnsdelenes lystpunkt (klitoris) m\u00e5 skj\u00e6res vekk og hodeh\u00e5r og ansikt tildekkes? Hvorfor er en mann dobbelt s\u00e5 mye verdt som en kvinne? Kvinneundertrykkelsen har ikke rot i religionene, men i patriarkatet som innf\u00f8rte slaveriet, mener Saadawi. Alle kulturer i \u00f8st som i vest og alle de store religionene, har samme undertrykkende praksis. Alle guder har maskulint kj\u00f8nn. I Islam p\u00e5 profetens tid hadde kvinnene rettigheter som de i dag har mistet i de fleste arabiske land.
\nDet er ikke bare kvinnene som blir ofre for uretten, hele samfunnet blir skadelidende. \u00c5 ber\u00f8ve halve menneskeheten deres fulle menneskeverd har krevd en voldsom virkelighetsforvrengning med uhyggelige f\u00f8lger. Den herskende patriarkalske dobbeltmoralen gjennomsyrer alle forhold p\u00e5 alle samfunnsomr\u00e5der, og arter seg som en fundamental mangel p\u00e5 samsvar mellom \u00e5nd og bokstav, bud og praksis, innhold og fasade. Korrupsjon og maktmisbruk sprer seg som et virus. Et samfunn uten rettferdighet og rettssystem er et barbari.
\nB\u00e1r-b\u00e1r-os var den greske betegnelsen p\u00e5 de fremmede som ikke kunne snakke rent, gresk, men bare bablet uforst\u00e5elig. Barbar kan betegne alt som er vilt, voldelig, primitivt og usivilisert, og det er ikke de fremmede fra usiviliserte egner Saadawi beskylder for barbari, men hennes eget samfunn, Middelhavets eldste h\u00f8ykultur. Hun anklager maktens menn og deres medl\u00f8pere og st\u00f8ttespillere som er Gud-og-hvermann; ektemann, far, bror, s\u00f8nn. De som er hjemme i huset, ogs\u00e5 i spr\u00e5kets hus, og derfor burde v\u00e6re de f\u00f8rste til \u00e5 kunne artikulere og diskutere, heller enn \u00e5 ty til voldsut\u00f8velse og maktmisbruk. I siste instans er det vel den indre barbaren i hvert menneske (i menneskenaturen) som gj\u00f8r det mulig \u00e5 utvikle brutale og urettferdige styresett framfor en naturlig og n\u00f8dvendig samfunnsautoritet som kan representere folket og ivareta deres fellesinteresser. Saadawi sier ikke at l\u00f8sningen er en kvinne p\u00e5 tronen. Hun respekterer ikke at muslimske ungjenter b\u00e6rer sitt skaut som de vil. Det st\u00e5r ingen steder i Koranen at kvinner skal tildekke sitt hode. Saadawi leder Solidaritetsbevegelsen for arabiske kvinner, som har medlemmer av begge kj\u00f8nn.
\nOndskapen og godheten har ikke kj\u00f8nn; likevel er barbaren lettest \u00e5 forestille seg
\nsom en mannlig tilb\u00f8yelighet nedarvet fra steinalderen og som ikke n\u00f8ler med \u00e5 svinge klubba og nedlegge sitt bytte for \u00e5 stille sin sult og spre sin s\u00e6d i artens tjeneste, som tar alle midler i bruk for \u00e5 kontrollere reproduksjonen. Og l\u00f8fter sin \u00e6re som skjold for \u00e5 slippe \u00e5 svare for sin voldsbruk. Mot en \u00e6re som er g\u00e5tt beserk, kan man bare sette \u00e6rlighet og universelle verdier som menneskeverd og menneskerett. Man m\u00e5 bruke spr\u00e5kets makt, rette en tydelig argumentasjon mot fordekt besvergelse, for \u00e5 st\u00f8tte et sivilisasjons- og demokratiprosjekt, for en bedre verden. Fordi verden m\u00e5 bli bedre, i hvert fall ikke verre, den m\u00e5 ikke bli s\u00e5 ille at mennesket m\u00e5 krype tilbake til hulene for \u00e5 oppfinne ilden og v\u00e5pnene p\u00e5 nytt, og bildene og dansen.<\/p>\n

M \u00d8 T E M E D E N S T A T U E
\nVivre de mort, mourir de vie
\nAt leve af d\u00f8d, at d\u00f8 af liv
\nMichel Serres<\/p>\n

\u00c5 leve og d\u00f8
\nHar jeg et forhold til Ibsen? Knapt nok! tenkte jeg, da jeg som norsk samtidsforfatter ble invitert av Ibsen-sentret til \u00e5 reflektere over mitt forhold til den nasjonale klassikeren. Men et ikke-forhold, tenkte jeg videre, er vel ogs\u00e5 et slags forhold for en forfatter \u00e5 ha til sitt lands st\u00f8rste dikter. Bortsett fra skoletidens gyntske bukkeritt og l\u00f8srevne sitater om \u00e5 ta livsl\u00f8gnen fra et gjennomsnittsmenneske, hadde jeg ikke mye kunnskap om Ibsen, selv om jeg hadde lest nutidsdramaene p\u00e5 70-tallet, dessuten forsto jeg neppe hans ironi, men jeg likte den ikke. “\u00c5 dikte er \u00e5 holde dommedag over seg selv!” l\u00f8d selvh\u00f8ytidelig i mine \u00f8rer; som en selv-mytologiserende dikters tale. Rubek blir beskyldt for \u00e5 v\u00e6re dikter ikke kunstner av modellen Irene i Ibsens siste stykke N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner.
\nN\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner var det f\u00f8rste nutidsdramaet av Ibsen jeg ble introdusert for
\nsom ung kunststudent i hovedstaden p\u00e5 60-tallet av en dobbelt s\u00e5 gammel kunsthistoriker, som etter beste evne levde opp til myten om unntaksmennesket som er hevet over den gemene hop, og i s\u00e6rdeleshet over kvinnene. Han utnyttet meg, ikke som modell, men helt banalt som seksualobjekt. Selv hadde jeg nylig oppdaget kunsten med stor K og var dessuten kvinne \u2013 om ikke med stor k. Men jeg fikk ikke s\u00e6rlig sans for Irene, jeg ble ikke fascinert av hennes mystiske framtoning og melodramatiske klagesang om d\u00f8d og oppstandelse, vekslende mellom hvisking og skrik, stumhet og hyl. Jeg hadde enn\u00e5 ikke erkjent kvinnens plass i det mannlige blikket som inspirasjonskilde eller motiv for skapelsens herre. Jeg hadde ikke forst\u00e5tt at verden var kj\u00f8nnet i den forstand at makt og avmakt var systematisk distribuert etter kategorien kj\u00f8nn. Jeg hadde vokst opp fjernt fra kunstnerliv og borgerlige stuer med etterkrigstidens radikale likhetsideologi: det var evnene det kom an p\u00e5, ikke kj\u00f8nn \u2013 eller klasse. Jeg var simpelthen ikke dannet.
\nDet skulle g\u00e5 et kvart \u00e5rhundre f\u00f8r jeg selv skrev romanen Vinterens hjerte (1990) som tematiserer en kvinnelig kunstners kamp for \u00e5 skape egne bilder etter \u00e5 ha mistet sin kropp og sjel i andres bilder. Siste linje i romanen lyder: \u201dJeg m\u00e5tte drepe en mann.\u201d I tekstens noks\u00e5 realistiske univers har jegfortelleren faktisk drept en mann og senket ham i et vann for \u00e5 skjule forbrytelsen. Kanskje var drapet resultat av en feilvurdering, kanskje var det un\u00f8dvendig for denne kvinnen \u00e5 drepe denne mannen. Men p\u00e5 symbolniv\u00e5 var det n\u00f8dvendig for en (eller annen) kvinne \u00e5 drepe en (eller annen) mann, for ikke selv \u00e5 forbli et offer for fornedring eller mishandling, og for at det patriarkalske samfunnets langsomme drap p\u00e5 kvinner i form av systematiske overgrep og diskriminering, ikke motstandsl\u00f8st skulle f\u00e5 fortsette. Denne kvinnen dreper ikke lenger seg selv, erkl\u00e6rer hun p\u00e5 toppen av et fjell. Hun kaster seg ikke utfor stupet, eller i fossen som i Rosmersholm. Hun blir ikke tatt av et skred som Irene og Rubek i N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner, men kan vende tilbake til kj\u00e6rligheten (til en mann) og skyldfritt tilst\u00e5 sitt drap. Slutten st\u00e5r \u00e5pen, realismen f\u00e5r v\u00e6re ustabil.
\nOg mens jeg skrev ned dette avsnittet om Vinterens hjerte husket jeg noe jeg hadde visst, men deretter glemt, nemlig at det personlige trykket som l\u00e5 under denne romanen var erfaringen med selvsamme mann som den gang sa: Denne opplevelsen kan du en gang skrive om. S\u00e5 hadde jeg alts\u00e5 skrevet om erfaringen, fiktivt og stedfortredende om kvinnelig fornedrelse og selvtap. Tanken p\u00e5 Ibsen f\u00f8rte meg alts\u00e5 direkte til N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner. Jeg koblet \u00f8yeblikkelig stykkets liv-dikt-tematikk til mitt liv og min diktning. Jeg havnet s\u00e5 \u00e5 si ved mitt diktverks levende kilder.<\/p>\n

Makt og fordervelse
\nJeg ville nok likevel latt mitt ikke-forhold til Ibsen best\u00e5, tror jeg, og ikke v\u00e5get \u00e5 gi meg i kast med denne nasjonale statuen, hadde jeg ikke mottatt to viktige inntrykk p\u00e5 Ibsen-festivalen \u00e5ret f\u00f8r. Det ene var en tysk oppsetning av Gjengangere (Gespenster), med en scenografi bygd opp av skr\u00e5plan i flere niv\u00e5er, som visualiserte verdens skjeve gang. P\u00e5 skr\u00e5planene framf\u00f8rte stykkets personer en veritabel dance macabre; det ble horet og drukket hemningsl\u00f8st. Osvald ravet rundt med pistol og plaffet l\u00f8s b\u00e5de mot hyggepianisten og Fru Alving som falt og falt og reiste seg igjen med blodet pumpende fra brystet, som en perfekt grotesk personifisering av opphavet man aldri blir kvitt. Fedrenes synder var \u00e5penbart forplantet i arvestoffet hos Osvald og som sosial fordervelse hos Regine. Mennesket er i h\u00f8y grad fordervelig.
\nDen tyske produksjonen var trofast mot Ibsens tekst, i forvrengt versjon, som en hyperbolsk Twin Peaks-framstilling av forkvaklede familie- og f\u00f8lelsesmessige b\u00e5nd, forsterket av teknolyd og incestaktige scenarioer projisert p\u00e5 filmskjerm. Forestillingen framsto for meg som et blodferskt estetisk drap p\u00e5 alle eufemistiske omskrivinger av livets seksuelle og voldelige manifestasjoner.
\nDet andre spesielle inntrykket jeg mottok p\u00e5 samme festival, var en dialog om makt mellom Jan Myrdal, som utga boka En illojal europeers bekjennelser p\u00e5 60-tallet, og poeten og semiotikeren Per Aage Brandt, som jeg ble kjent med p\u00e5 samme 60-tall da vi var 20 \u00e5r, n\u00e5 leder for Senter for Allmen Semiotik ved \u00c5rhus universitet. Myrdal er kjent som en krass kritiker av maktens formasjoner p\u00e5 samfunns- og globalt niv\u00e5, mens Brandt grunnforsker p\u00e5 meningsdannelse. Hvordan lager mennesket mening \u2013 i vid forstand? Hvordan henger tegnene, genene, emosjonene og kulturen sammen? I den grad tegn f\u00e5r betydning, f\u00e5r de ogs\u00e5 makt. Vi gir dem makten, og det har alt med bevissthet, spr\u00e5k og samfunn \u00e5 gj\u00f8re; med det samhandlende og samtalende og med-f\u00f8lende mennesket.
\nMaktens vilje og evne til \u00e5 f\u00e5 sin vilje finnes i alle relasjoner, ikke statisk og stabilt, men som stridigheter og motstridende tendenser langt inn i enkeltindividet, i det enkelte kunstverk, i setningsbygning og semantikk. Enhver setningsbygning er en kamp om meningen. I de kjempende setningene oppst\u00e5r ogs\u00e5 skrivekunst, som p\u00e5 sitt beste kan skape bevissthet, v\u00e5rt eneste v\u00e5pen mot vanen vi lever i og makten vi deltar i, men sjeldent stiller sp\u00f8rsm\u00e5l ved. \u00c5 hevde at kunsten har maktpotensial kan virke litt komisk, men i den grad kunstens talende eller sl\u00e5ende virkelighetsbilder har noen virkning, deltar de selvsagt i kampen om meningen.
\nIbsen var bevisst sin posisjon i samtidens \u00e5ndskamp for nye ideer, nytt samfunn, nytt menneske og er en maktfaktor p\u00e5 verdens teaterscener den dag i dag. Ibsen skriver alltid om makt, tenkte jeg, mens jeg leste Fakkelutgaven av hans tolv Nutidsdramaer 1877-99 forutsetningsl\u00f8st som for f\u00f8rste gang en uforstyrret h\u00f8stm\u00e5ned i K\u00f8benhavn, uanfektet av all verdens Ibsen-forskning. Jeg leste drama etter drama med \u00f8kende oppmerksomhet til jeg lukket boka etter siste jubelrop fra Maja Rubek: \u201dJeg er fri! Jeg er fri! Mitt fangenskaps liv er forbi!\u201d, lett forbl\u00f8ffet over all den intrigante faenskap som Ibsen evner \u00e5 avdekke, ikke s\u00e5 mye i enkeltmenneskets psyke (jeg n\u00e6rer en antropologisk skepsis til psykologiske forklaringer) som i samspillet mellom mennesker.
\nIbsens case studies tilbyr mer innsikt om maktens vesen og dens mekanismer enn all verdens maktutredninger. Hans stykker viser mennesket i kontakt og konflikt med andre mennesker, ansikt til ansikt, kropp mot kropp, ord mot ord \u2013 som nettopp er dramaets kjennetegn. Noen gj\u00f8r noe mot eller med noen, alltid med valget: skal jeg hjelpe eller skade deg? Som kan kalles det etiske grunnsp\u00f8rsm\u00e5let.
\nFor mennesket kan velge innenfor gitte rammer og gj\u00f8r sine valg uansett hvor ubevisste, ut fra erfaringen av at noe kan endres. Hvis noe(n) blir presset hardt nok, vil de(t) gi etter. Mennesket handler for \u00e5 endre situasjoner til egen fordel eller (til og med) altruistisk til fordel for andre mennesker eller for verden. Mennesket er suverent i en annen forstand enn naturen, som ikke har vilje, bare kraft. Alle levende organismer kan antas \u00e5 ville leve, men bare mennesket kan fritt velge \u00e5 d\u00f8, kan velge \u00e5 ofre livet for en st\u00f8rre sak, et h\u00f8yere m\u00e5l, menneskets framtid. I f\u00f8lge Per Aage Brandt er det mulig at kilden til denne menneskelige viljen kan lokaliseres i driftslivet og uttrykker seg i komplekse, erotisk sterkt ladde symboler.
\nIbsen skriver alltid om kj\u00f8nn og makt, tenker jeg. Atle Kittang p\u00e5peker i Ibsens heroisme (2002) at et grunntema i Ibsens dramatiske verk er en like vedvarende som tvetydig fascinasjon for makt og kraft, begge betydningene rommes i det latinske substantivet potentia. Denne potensen eller livskraften er i slekt med den nietzschianske forestillingen om vilje til makt, uten at man kan p\u00e5vise noen direkte p\u00e5virkning fra Nietzsche hos Ibsen. Vitalistiske str\u00f8mninger avl\u00f8ste naturalismens determinisme i Europa p\u00e5 den tiden.<\/p>\n

Sannhetens og frihetens \u00e5nd
\nBegrepene sannhet og frihet klinger fjerne og abstrakte, som hentet ut av Platons id\u00e9verden. Sannheten kan befri mennesket fra tilsl\u00f8rende illusjoner og maktbrunstige ideologier og gi det tankefrihet, valgfrihet og handlefrihet, ideelt sett. Ideelle st\u00f8rrelser som sannhet og frihet er kanskje ikke mulig \u00e5 virkeliggj\u00f8re, men er ikke mindre ideelle av den grunn. \u00c5 avsl\u00f8re blendverk for \u00e5 se lyset, sannheten selv, er en ideal fordring, et \u00e5ndelig arbeidsoppdrag. Forblindelse f\u00f8rer til form\u00f8rkelse, i Vildanden konkretisert som synssvikt.
\nKlarsyn kan sikkert f\u00f8re til handlingsfrihet, relativt sett. Men jeg vil mene at Ibsens forestilling om det \u00e5ndelige er av mer essensialistisk karakter, enn det komplekse m\u00f8nstret som forbinder i Batesons tenkning, som kjennetegner og er en forutsetning for mentale prosesser, som nettopp er prosesser og ikke essenser. I interaksjonsprosessene skjer hele tiden omforminger av noe som allerede er formet, og disse kan avleses og tolkes inn i en videre forst\u00e5elsesmodell, som m\u00e5 ha flere niv\u00e5er for \u00e5 forbinde ulike fenomener og danne et m\u00f8nster.
\nKanskje er det derfor jeg ikke f\u00e5r id\u00e9innholdet i Ibsens stykker til \u00e5 stemme med min forst\u00e5elseshorisont. Jeg synes \u00e5 lese en uforl\u00f8st og kanskje ul\u00f8selig motsetning ut av, eller inn i, stykkene; som en vilje til \u00e5 forene noe som ikke kan forenes. Et essensialistisk sannhetsbegrep, for eksempel, med et radikalt frihetsbegrep som riktignok kan defineres som frihet fra en eller annen form for tvang; men det er vanskeligere \u00e5 bestemme frihetens m\u00e5l. En udefinerbar frihetens \u00e5nd blir svevende over vannene, for uten naturens og kulturens tvang, kan man ikke riktig tenke seg noen frihet. Det minner meg om Ms Currens pragmatiske hjertesukk i Jernalder: “Frihet er kanskje til alle tider nettopp noe man ikke kan forestille seg. Ikke desto mindre vet vi hva ufrihet er n\u00e5r vi m\u00f8ter den, ikke sant.”
\nEller jeg synes \u00e5 finne en uvilje hos Ibsen mot \u00e5 forene det som kan forenes hos Bateson; for eksempel kropp og sjel, \u00e5nd og natur. Selv om b\u00e5de drifter som g\u00e5r for dypt, og idealer som streber for h\u00f8yt, kan f\u00f8re til d\u00f8den, skal man strebe etter det ideale og kjempe mot de blinde driftene. Antakelig m\u00e5 jeg bli Ibsen-forsker for \u00e5 utrede dette problemet n\u00e6rmere, det har jeg ikke tenkt \u00e5 bli, men jeg tenker i dag at p\u00e5 Ibsens tid var det kanskje ikke mulig \u00e5 relativisere eller kontekstualisere sannhetsbegrepet uten at tidens tankebygninger knirket i sine reisverk. Muligens var ikke tenkeren Ibsen p\u00e5 h\u00f8yde med dikteren; men satt som rasjonalist inneklemt i en logisk tankemodell, som den mer frittstilte og frivole kunstneren kunne finne utveier fra; til den mangfoldige og uforutsigbare menneskeligheten, for der intuitivt \u00e5 f\u00f8lge sine innfall og ideer, og stille sp\u00f8rsm\u00e5l han ikke visste svaret p\u00e5, slike sp\u00f8rsm\u00e5l som ikke har klare svar. Det er sikkert derfor vi aldri blir lei av \u00e5 utsp\u00f8rre Ibsens stykker, ikke for \u00e5 n\u00e5 fram til sannheten selv, men for \u00e5 utforske v\u00e5r tanke- og tolkningsfrihet i sannhetens \u00e5nd, som antakelig m\u00e5 v\u00e6re det samme som en uforferdet, utforskende holdning til virkeligheten.<\/p>\n

Eros og Tanathos
\nMenneskekroppen kommer fra jorden og fra havet – driftenes rike. Mennesket, kj\u00f8delig og kj\u00f8nnet, er dramatikerens materiale. I Ibsens stykker som ofte ellers, tilh\u00f8rer kroppen og kj\u00f8nnet kvinnene; ikke prim\u00e6rt som begj\u00e6rsobjekter, snarere som begj\u00e6rlige subjekter. Kvinnene er individuelle skapninger som kjemper for sin integritet; de vil ta ansvar og makt over egne kropper og liv. De lar seg ikke redusere til kvinnesak p\u00e5 linje med andre samfunnssaker, som forgiftning av badevannet eller sj\u00f8setting av bunnr\u00e5tne b\u00e5ter. Konsul Bernicks fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 gj\u00f8re kvinnene til redskaper: \u201dI trofaste sanndru kvinner \u2026 som er samfunnets st\u00f8tter\u201d blir kontant avvist av Lona Hessel: \u201dNei, du, sannhetens og frihetens \u00e5nd er samfunnets st\u00f8tter.\u201d
\nKvinnene framst\u00e5r snarere som n\u00f8dvendige korrektiver til potensielt heroiske, men faktisk impotente menn, som sitter fast i spriket mellom observat\u00f8rens blikk som skjelner og skiller, og en blind drift til \u00e5 utnytte naturressursene og sette dem i oml\u00f8p som prosjekter for \u00e5 h\u00f8ste profitt. Den kvinnelige fornuften er mer omsluttende. Kvinnene er ikke enten seende eller blinde, deres sanser er ikke atskilt fra driftene, men spredt utover kroppen, blandet i dens m\u00f8rke klangbunn, som driftenes havsbrus, naturens ubevisste begj\u00e6r, lukt og smak, taktil ber\u00f8ring, og ikke minst i h\u00f8rselen som kan h\u00f8re tausheten tale mellom ordene og musikken som et brus gjennom indre og ytre rom.
\nNoen kvinneskikkelser er s\u00e5 radikale at de ble kalt unaturlige (udyr) i samtidens resepsjon, som Hedda Gabler, eller Nora som smeller d\u00f8ra bak seg for \u00e5 \u201doppdage hvem som har rett: Jeg eller verden\u201d, eller fru Alving som m\u00e5 h\u00f8re s\u00f8nnens bitre reaksjon p\u00e5 hennes livs offer: \u201dJeg ba deg aldri om livet. Hva slags liv var det du ga meg. Jeg vil ikke ha det! Ta det tilbake\u201d. Eller de ville kvinnene fra havet, som gjerne kommer nordfra ytterstr\u00f8kene der naturens krefter og drifter er voldsommere, som Rebecca West som f\u00e5r temmet sine drifter p\u00e5 Rosmersholm og g\u00e5r i fossen, eller Ellida Wangel som ender med \u00e5 “aklam-akli-matisere” seg som fastlandsskapning, eller d\u00f8dsbesatte Irene som har tapt sin sjel.
\nKvinnene er alts\u00e5 fornuftige bare de ikke er for begj\u00e6rlige, insisterer p\u00e5 at de elsker. Da m\u00e5 de innse at de m\u00e5 avst\u00e5 fra lysten (lidderligheten) som vekker mennenes angst, aversjon eller avsky. Det er antakelig Rebecca Wests skjendige fortid som illegitimt barn av en far som i tillegg har misbrukt henne seksuelt, som gj\u00f8r henne i stand til \u00e5 f\u00f8re virkelighetsfjerne Rosmer bak lyset, og f\u00f8re hans hustru som led av et usunt og ufruktbart begj\u00e6r, i d\u00f8den. I Lille Eyolf blir en homo- eller auto-erotisk impuls mer enn antydet: Almers har sveket sin (selv)kj\u00e6rlighet til sin lilles\u00f8ster som ikke er en ekte s\u00f8ster, utkledd i hans egne utvokste guttekl\u00e6r, for \u00e5 gifte seg til \u201dguldet og de gr\u00f8nne skoge\u201d. Han inng\u00e5r ekteskap med en kvinne med penger, s\u00e5 seksuelt gr\u00e5dig at hun blir \u00e5rsak til lille Eyolfs skavank; et nesten overtydelig bilde p\u00e5 det haltende forholdet mellom kvinne og mann i Ibsens stykker.
\nOm ikke annet s\u00e5 m\u00e5 frukten av begj\u00e6ret ofres. Man kan nevne i fleng: Solness\u2019 og Wangels barn, lille Eyolf. Selv en hovedperson som Hedvig m\u00e5 b\u00f8te med livet fordi hun er et uekte barn med nedarvet svaksyn? Ellida Wangel blir l\u00f8st fra sin ubesindige \u201ddragning mot det fremmede\u201d n\u00e5r hun f\u00e5r velge fritt (s\u00e5 fornuftige er egentlig kvinnene), men et nytt barn vil neppe bli unnfanget i ekteskapet. I stedet kan hun som stemor oppdra framtidens kvinne, Hilde Wangel, Byggmester Solness\u2019 d\u00f8dsengel. En interessant krysskobling, siden Ibsen har sagt at hans livsverk b\u00f8r leses i sin helhet. Lar Ibsen Ellida Wangel, som selv m\u00e5tte gi avkall p\u00e5 det forf\u00f8rende, fremmede, overf\u00f8re dragningen til en ny generasjon kvinner? Fordi kunstneren Ibsen ikke kan ford\u00f8mme dragningen siden han vet at den er grunnstoffet for all menneskelig dramatikk? Uten innf\u00f8ring av noe fremmed, kan ikke noe nytt oppst\u00e5.<\/p>\n

Hedda og kunsten
\nEnten hun hadde ledet en arm\u00e9 eller en v\u00e5penfabrikk, ville Hedda ha handlet som sine forgjengere Iago og Edmund. Som dem har hun geniale anlegg for negasjon og destruksjon. Og som dem er hun en dramatiker som skriver de andres liv. Hennes intelligens er ondartet, ikke som f\u00f8lge av hennes sosiale omgivelser, men av hensyn til hennes egen glede, til ut\u00f8velsen av hennes egen vilje. Hvis hun lignet p\u00e5 noen Ibsen kjente, s\u00e5 var det Ibsen selv, og det var han fullt klar over. (Harold Bloom: The Western Canon)<\/p>\n

Jeg for min del synes Hedda er troverdig nok uten at hun m\u00e5 tillegges en s\u00e6rlig ondartet intelligens. Den forkj\u00e6lte generaldatteren, utstyrt med begavelse og skj\u00f8nnhet, synes forutbestemt til et liv som hersker i eget hus, men sitter fanget som en rovfugl i uvirksomhetens bur, i en psykisk double bind: hun kan ikke, er for feig til \u00e5 g\u00e5, og hun kan ikke bli for \u00e5 oppfylle Tesmans uutholdelige sm\u00e5borgerlige familie\u00f8nskedr\u00f8m. I tillegg m\u00e5 Hedda m\u00e5le seg mot Asessor Brack, som er henne overlegen i renkespillet fordi han kan bevege seg fritt i et st\u00f8rre sosialt rom, og hun m\u00e5 motst\u00e5 Eilert L\u00f8vborg, som representerer kunsten og kj\u00e6rligheten og derfor ikke passer inn i et bornert h\u00f8yborgerskap. Selv er Hedda den fremste representant for en samfunnsklasse som er d\u00f8mt til \u00e5 g\u00e5 under, og m\u00e5 g\u00e5 under med den.
\nJeg kan derimot uten videre forestille meg et karakterslektskap mellom Hedda og hennes dikter. Hennes begavelse for sladder og intrigemakeri kunne sikkert med hell v\u00e6rt kanalisert inn i litter\u00e6re verk. Hedda kunne anvendt sin finslepne \u00e5nd til \u00e5 p\u00f8nske ut intriger i skriften heller enn \u00e5 sl\u00f8se bort talentet sammen med opportunisten Brack. De to er snyltere som ikke skaper noe, ikke gir av seg selv, ikke hengir seg. Til forskjell fra den foraktelige og beundringsverdige Thea Elvestad, som har gitt avkall b\u00e5de p\u00e5 kj\u00e6rlighet og sosial anseelse ved \u00e5 gj\u00f8re L\u00f8vborgs verk til sitt livsverk. Ekte kunst overskrider estetisk manipulering, den krever engasjement og hengivelse. Hedda v\u00e5ger ikke \u00e5 slippe lidenskapen l\u00f8s. Hun er oppdradd i falsk tro p\u00e5 en frihet uten kostnader, men alt har sin pris. Hedda har ikke gitt noe og sitter derfor tilbake uten annet enn sin aristokratiske og destruktive arv. Eneste m\u00e5te \u00e5 vise seg arven verdig p\u00e5, er \u00e5 anvende farens pistoler. Hun betaler for sviket av kj\u00e6rligheten og kunsten med sitt liv, betaler prisen for \u00e5 undervurdere skaperkraften som kunne gjort henne delaktig i et st\u00f8rre og sterkere menneskeverk. Men pistolskuddet som skulle v\u00e6re hennes offer p\u00e5 skj\u00f8nnhetens (kunstens) alter, blir trukket ned p\u00e5 det trivielle planet hun selv har valgt \u00e5 tilh\u00f8re, av Bracks infame sluttreplikk: \u201dslikt noe gj\u00f8r man da ikke\u201d.
\nMaktens pris
\nI Ibsens siste stykker flyttes fokus fra kvinneskikkelsene til de mannlige hovedpersonene. Dramaene reiser sp\u00f8rsm\u00e5let om hva ambisjonene eller kunsten har kostet de aldrende mannlige karakterene, som til forskjell fra Hedda har skapt sine livsverk. Stykkene stiller sp\u00f8rsm\u00e5l ved verkets verdi n\u00e5r livet n\u00e6rmer seg slutten. Mister personlige ambisjoner og sosial anerkjennelse sin betydning n\u00e5r man g\u00e5r mot d\u00f8den? Regrederer gamlingene og blir selvopptatte og asosiale?
\nByggmester Solness st\u00e5r p\u00e5 h\u00f8yden av sitt livsverk, som bokstavelig talt er reist p\u00e5 branntomten av hustruens barndomshjem og p\u00e5 ruinhaugen av livet til hans tidligere sjef og dennes s\u00f8nn Ragnar. Der st\u00e5r han svimmel av angst for hevnen som vil komme med ungdommen og utslette ham, og hevnen kommer ganske riktig og banker p\u00e5 Solness\u2019 d\u00f8r i Hilde Wangels unge skikkelse. Ti \u00e5r tidligere bevitnet barnet Hilde at byggmesteren trosset Gud da han bestemte seg for \u00e5 bygge hjem for menneskene istedet for kirker; da han overmodig overvant sin h\u00f8ydeskrekk og klatret opp med m\u00f8ns\u00e5s-kransen.
\nEt karakterfellesskap etableres mellom den unge vitalisten Hilde som s\u00f8ker spenningen ved vikingers voldsverk, og den aldrende byggmesteren som er uvillig til \u00e5 godta en svekket potentia. Han \u00f8nsker seg nytt liv, mer liv og flere skaperverk. Hilde fantaserer dels om \u00e5 v\u00e6re i vikingers vold, dels om selv \u00e5 v\u00e6re voldsut\u00f8ver, rovfuglen som tar sitt bytte. Det krever bare en robust nok samvittighet til \u00e5 mobilisere de hjelpere (troll) som kan f\u00e5 maktene til \u00e5 b\u00f8ye seg for henne, slik tingene har f\u00f8yd seg under Solness\u00b4 vilje. Byggmesteren \u00f8nsker sin ungdoms kraft tilbake, nytt liv og ny skaperkraft. Han lover Hilde \u00e5 virkeliggj\u00f8re det umulige, bygge luftslott med grunnmur, og lar seg oppildne til \u00e5 tro at han \u201dkan stige s\u00e5 h\u00f8yt, som han selv bygger\u201d. Han griper kransen og klatrer mot t\u00e5rnets topp.
\nMen luftslott med grunnmur kan ikke bygges. Det grunnsolide kan ikke forenes med dr\u00f8mmens svev, ikke det himmelstrebende med det jordfestede. Visjoner kan ikke oppheve tyngdekraften. Hilde st\u00e5r ved siden av tafatte, men unge Ragnar som sikkert kan bli byggmesterens arvtaker med hennes st\u00f8tte, river til seg det hvite sjalet og vifter det oppad, jublende: \u201dMin, – min byggmester!\u201d og ser byggmesteren falle som rovfuglens bytte til jorden.
\nEn grunnleggende verdikonflikt i Ibsens forfatterskap er i f\u00f8lge Kittang at byggmester-dr\u00f8mmen om \u00e5 skape heimer for menneskene vrenger seg og blir selve det uheimlege. Paradoksalt nok har byggmesterens menneskekj\u00e6rlige \u00f8nske om \u00e5 bygge hjem for andre, tilfredsstilt hans egne mest selviske ambisjoner. Har skaperkraften makt til \u00e5 drepe familielykken og korrumpere skaperevnen i selve skaperakten? Det uheimlege er det fremmede som blir gjort til kunstens skremmende vesen. Og riktignok m\u00e5 man i sitt kunstneriske virke gj\u00f8re valg, ta frihetens \u00e5nd i besittelse, risikere all trygghet for \u00e5 iverksette sine verk. Alle valg realiserer muligheter p\u00e5 bekostning av andre muligheter, som g\u00e5r tapt. \u00c5 anvende sin skaperkraft til \u00e5 omforme noe virkelig som er gitt, til noe som er like virkelig nytt, er en form for maktbruk, og makt korrumperer. Betyr det at all skapelse har en destruktiv side? Mange kunstnere har vitnet om at det kjennes slik, men opplevelse er ikke det samme som dyptg\u00e5ende refleksjon. Den gode L\u00f8gstrups overveielser over dette sp\u00f8rsm\u00e5let m\u00e5 enn\u00e5 tillegges vekt.<\/p>\n

Kunstner eller dikter
\nS\u00e5 er jeg tilbake ved utgangspunktet; den dramatiske epilogen til Ibsens livsverk N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner. Stykket utspilles trinnvis i en ibsensk topologi i tre akter, fra et badehotell ved sj\u00f8en via et h\u00f8yfjells-sanatorium, mot fjellets topp. Sp\u00f8rsm\u00e5let er om man kan f\u00e5 en ny sjanse n\u00e5r man har forspilt sitt liv og opplever at det man har skapt, er blitt verdil\u00f8st. Billedhoggeren Rubeks livsverk er skulpturgruppen Oppstandelsens dag. Kunstverket har gjort ham ber\u00f8mt, men mistet all betydning for ham etter at hans sentrale inspirasjonskilde, modellen Irene, forlot ham.
\nKunstneren og hans modell hadde ulike syn p\u00e5 forholdet mellom kunsten som verk og virksomhet; Rubek m\u00e5tte underordne virksomheten verket; for \u00e5 skape kunstverket m\u00e5tte han undertrykke sitt kj\u00f8delige begj\u00e6r. Han kunne ikke ber\u00f8re modellens kropp som skulle gestaltes i verket som \u00e5ndelig oppstandelse, det ville v\u00e6re \u00e5 besmitte verket. For Irene derimot var det langt fra naturlig \u00e5 skille kunsten fra kj\u00e6rligheten, verket fra virksomheten, \u00e5nden fra kj\u00f8det. Og kanskje er skaperkraften i slekt med kj\u00e6rlighetsdriften, og kan ikke reduseres til et instinkt i reproduksjonens tjeneste. Da hadde den ikke beh\u00f8vd \u00e5 ul\u00f8se s\u00e5 sterk nytelse og lidelse. Det eneste skillet av betydning for Irene er det overordnede skillet mellom liv og d\u00f8d.
\nSiden Irene forlot ham har Rubek pr\u00f8vd \u00e5 erstatte kunstnerkall og kunstnergjerning med samlivet med den unge levende Maja, men de to kjeder seg sammen. Stykkets f\u00f8rste replikk er Majas: \u201dUh nei, nei!\u201d De m\u00f8ter Irene, dels beskrevet som en levende d\u00f8d, kledd i liksv\u00f8p, dels som marmorstatue som beveger seg stivt med blinde \u00f8yne. Rubek tigger Irene om \u00e5 gi ham tilbake n\u00f8kkelen til den dirkfrie kisten i brystet der alle hans billedsyner ligger bevart, for han innser at han m\u00e5 virke, \u201dskape verk p\u00e5 verk \u2013 like inntil min siste dag\u201d, han trygler og ber: \u201dHjelp meg, s\u00e5 jeg kan komme til \u00e5 leve livet om igjen!\u201d Han sier at han er kunstner; f\u00f8dt til kunstner og kan aldri bli annet enn kunstner. Men Irene kaller ham h\u00e5nlig for dikter, en som skaffer seg syndsforlatelse ved anger og bekjennelse gjennom sin kunst.
\nDramaet er kritisk til mannen Rubek som ikke evnet \u00e5 forene sin kunstneriske visjon med kj\u00e6rligheten til en levende kvinne. F\u00f8rst idealiserte han henne som objekt for sin kunst, deretter flyttet han henne til periferien av kunstverket; i begge tilfeller reduserte han henne til middel og redskap for sin selvframstilling: \u201dfor meg er du den kvinnen jeg dr\u00f8mmer om \u00e5 se i deg\u201d. Enten han er fylt av sin kunstneriske visjon eller fylt av skyldf\u00f8lelse over ikke \u00e5 ha realisert visjonen, er det seg selv han er fylt av, det er seg selv han setter i sentrum.
\nHva skal til for \u00e5 skape gyldig kunst, til forskjell fra “dikt og forbannet l\u00f8gn”? Store kunstverk varer i hvert fall lenger enn enkeltkunstnerens korte levetid. Den hensynsl\u00f8se kunstneren g\u00e5r i konfrontasjon med universet for \u00e5 skape verk p\u00e5 h\u00f8yde med det objektive mirakel som er verden. For \u00e5 lykkes i skaperakten m\u00e5 han under full kontroll og av all makt, overgi seg som et medium til skaperkraften man kan f\u00e5 tilgang til, bli del av, som transcenderer kulturhistorien og treffer det universelt menneskelige som et sjokk i hjernevindingene eller i solar plexus, i en gjenkjennelse uten forklaring, likevel fylt av visshet – om en absolutt sannhet. Det er da man aner hva frihet er, og et \u00f8yeblikk kjenner man seg fri fra kulturens tredem\u00f8lle.
\nOppstandelsens dag
\nIrene verken vil eller kan hjelpe Rubek; nedtynget som hun er av sin egen livsskjebne, symbolisert av den svartkledde diakonissen som f\u00f8lger henne som en d\u00f8dens skygge. Irene s\u00f8ker hevn for sin drepte sjel og taler eksaltert om d\u00f8d og drap. Hun erkl\u00e6rer at hun er d\u00f8d og skulle drept deres barn (kunstverket), at hun har drept andre barn og andre menn, og n\u00e5 er ved \u00e5 v\u00e5kne og har funnet ham: skaperen, sin herre og mester, og vil drepe ham:
\n\u201dOg s\u00e5 ser jeg at du og livet ligger lik \u2013 liksom jeg har ligget.\u201d
\n\u201dDet kunne v\u00e6rt livet \u2013 Og det har vi forspilt, \u2013 vi to.\u201d sier Rubek.
\n\u201dDet uopprettelige ser vi f\u00f8rst n\u00e5r \u2013 vi d\u00f8de v\u00e5gner\u201d sier hun.
\n\u201dJa, hva ser vi s\u00e5 egentlig\u201d, sp\u00f8r han.
\n\u201dVi ser at vi aldri har levet.\u201d
\n(N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner)
\nN\u00e5r livet har passert ulevd, er det for seint, selv om de d\u00f8de v\u00e5kner. Det kan ikke bli snakk om noen varig oppstandelse, men kanskje \u00e9n enkeltst\u00e5ende oppv\u00e5kning er tilstrekkelig, som en siste sjanse til \u00e5 erkjenne livet til bunns f\u00f8r de g\u00e5r tilbake til sine graver.
\nProfessor Rubek. Men ikke her inne i halvm\u00f8rket! Ikke her hvor det stygge, v\u00e5te lin blafrer omkring oss \u2013\u201d Irene (henrevet i lidenskap). \u201dNei, nei, opp i lyset og i all den glitrende herlighet. Opp til forjettelsens tinde.\u201d \u201dVil du s\u00e5 f\u00f8lge meg, du min ben\u00e5delses brud?\u201d \u201dJeg f\u00f8lger villig og gjerne min hersker og herre.\u201d (ibid)<\/p>\n

B\u00e5de Rubek og Irene gjennomg\u00e5r en forvandling fra noe d\u00f8dliknende til noe mer levende i l\u00f8pet av stykket. Deres ekstatiske vilje til forening kan kanskje kalles en oppstandelse selv om den f\u00f8rer i d\u00f8den. For hva er vel jordisk \u00e6re og ber\u00f8mmelse i forhold til \u00e9n stor og livsavgj\u00f8rende erkjennelse som kan veie opp for et forspilt liv? Oppstigningen til forjettelsens tind f\u00f8rer ben\u00e5delsens brud og hennes hersker og herre i d\u00f8den (sn\u00f8raset) – en d\u00f8d i sannhet og frihet kanskje, etter et uekte og ufritt liv. Et forsonlig punktum for stykket blir satt av diakonissen: Pax vobiscum! Det er realistene og vitalistene Maja Rubek og bj\u00f8rnejegeren Ulfheim, sm\u00e5 mennesker skuffet i kj\u00e6rlighet, som f\u00e5r leve videre og kan sl\u00e5 sine pjalter sammen \u201ds\u00e5 vi fikk liksom et slags menneskeliv ut av det\u201d. Stykket munner ut i Majas jubel: \u201dJeg er fri! Jeg er fri! Mitt fangenskaps liv er forbi!\u201d
\nKryssfiguren
\nLisbeth Pettersen W\u00e6rp argumenterer i sin doktoravhandling Overgangens figurasjoner (2002) for at skulpturgruppen Oppstandelsens dag er en mimetisk framstilling av oppstandelsesdramaet N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner og \/ eller omvendt. \u201dSlik,\u201d hevder W\u00e6rp, \u201dlevendegj\u00f8res skulpturen som det dramaet den selv inng\u00e5r i, samtidig som dramaet stivner til den skulpturen det tematiserer.\u201d B\u00e5de skulpturen og dramaet kan leses som allegoriske personifiseringer av antitetiske abstrakter. Det er snakk om to motsatte bevegelser; i den ene blir det abstrakte gitt menneskelig substans, og i den andre tingliggj\u00f8res det levende mennesket til statue. Hun p\u00e5peker ogs\u00e5 at det ikke dreier seg om ett kunstverk, men om to: den ene skulpturen inng\u00e5r som del av den andre. Slik oppst\u00e5r et mise-en-abyme-aktig spill av selvreferanse og refleksivitet. Hun sp\u00f8r hvordan vi skal forst\u00e5 oppstandelsen.
\nDen f\u00f8rste versjonen av skulpturen \u201dOppstandelsens dag\u201d er en ung kvinneskikkelse som personifiserer livskraften; den andre versjonen er treleddet. Det ene leddet er samme kvinnestatue, n\u00e5 flyttet til utkanten av skulpturgruppen, det andre leddet heter \u201dangeren over et forbrutt liv\u201d og er Rubeks selvportrett i form av en nedb\u00f8yd mannsstatue som sitter fast i jordsprekkene. Det tredje leddet, \u201dMennesker med dulgte dyremasker\u201d er en klynge mennesker som vrimler opp av jordrevnene og anskueliggj\u00f8r menneskehetens dragning mellom det dyriske og \u00e5ndelige. Den f\u00f8rste skulpturen var idealistisk, den andre gestalter oppstandelsen som en dynamisk og vedvarende kamp mellom det \u00e5ndelige som vil opp i lyset og det dyriske som sitter fast i jordskorpa.
\nOxymoronen menneskedyret kan utvides til en kiasme, den dynamiske kryssfiguren som kan transformere menneskedyret til dyremenneske og tilbake til menneskedyret og fortsette slik i kryss p\u00e5 kryss. Individet har ingen egentlig eller enhetlig essens, men blir trukket mellom sin \u00e5ndelig-opph\u00f8yde streben og sine sanselig-erotisk-dyriske tilb\u00f8yeligheter, i kontinuerlig veksling mellom menneskeansikt og dyremaske. Kryssfiguren danner et krysspunkt som kan overvinne motsetningen og avstanden, og forene sannheten (dyret) med skj\u00f8nnheten (\u00e5nden), sanselighet med fornuft som betegnes med samme ordet sens p\u00e5 fransk. Kiasmen er et spr\u00e5klig blandet legeme, en kim\u00e6re-figur som lager overganger mellom tidligere motpoler: Menneske og dyr, \u00e5nd og natur, liv og d\u00f8d, forblir evig forbundet som hverandres forutsetninger. Derfor kunne jeg ikke motst\u00e5 fristelsen til \u00e5 la en kiasme av den franske filosofen Michel Serres st\u00e5 som vignett for denne teksten om Ibsens nutidsdramaer: Vivre de mort, mourir de vie. Fortsettelsen lyder slik: Poeme et science sont une exacte rhapsodie \/ Soit a reconcilier metaphores et theorie (At leve af d\u00f8d, at d\u00f8 af liv \/ digt og videnskab er en eksakt rapsodi \/ Vi m\u00e5 forsone metaforer og teori, overs. Niels Lyng\u00f8).
\nDet kan virke som om Ibsen i sine siste stykker lanserte mer vitale livsformer som framtidsmuligheter for de unge p\u00e5 vei bort fra det bornerte borgerskapet og ut i en st\u00f8rre verden. B\u00e5de i Byggmester Solness, John Gabriel Borkman og N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner g\u00e5r livet tilsynelatende av med seieren, mens livsverkene blir nedskrevet og de aldrende hovedpersonene tatt av dage. Jeg finner det lite trolig at dikteren gir bud p\u00e5 \u00e5 sette livet foran kunsten. Tvert imot tror jeg at Ibsen i sine siste stykker, og s\u00e6rlig i N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner, \u00f8nsker \u00e5 overskride motsetningen mellom liv og kunst.
\nMan kan si at kunsten og livet har noe felles og samtidig er forskjellig, felles i livet og forskjellig i d\u00f8den for bare verket og ikke kunstneren kan inng\u00e5 i det Brandt kaller estetisk praksis p\u00e5 noen stabil m\u00e5te. Der kunsten stanser opp som verk og fortsatt kan v\u00e6re levende i m\u00f8tet med nye mennesker, g\u00e5r livet til kunstneren videre p\u00e5 sin vei mot forfall og utslettelse. \u00c5 skille skarpt mellom liv og kunst er like ufruktbart som \u00e5 blande de to omr\u00e5dene ukritisk, mens det \u00e5 identifisere de kritiske verdiene og vendepunktene i denne dynamikken for \u00e5 se sammenhengene mellom kunst og liv i hvert enkelt tilfelle, kan vise seg \u00e5 v\u00e6re et fruktbart forskningsfelt der Ibsen utvilsomt ville funnet seg vel til rette ved forskningsfronten.<\/p>\n

Ber\u00f8ringens figurer
\nSom vi har sett, ofrer Ibsen villig vekk sine personer. De d\u00f8r s\u00e6rlig hvis de ber\u00f8rer hverandre for sterkt. Ber\u00f8ringens farer kommer til uttrykk i dramatekstene, men tematiseres ikke av Ibsen som et problem p\u00e5 linje med maktbegj\u00e6r og kj\u00e6rlighetssvik. Dermed kan man framkaste f\u00f8lgende hypotese: Hvis erotisk ber\u00f8ring er et uuttalt problem i teksten, er det tabuisert, og man kan betrakte fortielsen som et symptom og gj\u00f8re det til et problem for leseren eller for meningen som dannes. Dette ber\u00f8ringens problem kan muligens kalles tekstens grense, til og med i Ibsens tilfelle, dikterens grense. Det som ikke kan ber\u00f8res, kan ikke behandles og dermed ikke reforhandles.
\nMot dette kan anf\u00f8res at ber\u00f8ringsangsten i Ibsens stykker kommer til syne p\u00e5 stilistisk niv\u00e5 i valg av retoriske figurer. I Ibsens borgerlige stuer f\u00f8res samtaler med utstrakt bruk av eufemiske omskrivninger. Antydningens over- og undertoner dyrkes, det usagte f\u00e5r uh\u00f8rt ladning; som om det finnes en sannhet som alle kretser rundt, men ingen vil ber\u00f8re med sin tunge. Basis for denne spr\u00e5kpraksis er troen p\u00e5 at en kjernesannhet eller kjerneidentitet kan finnes bak ytre skall og masker. Denne mistroen til det uttalte er i slekt med pietismens ford\u00f8mmelse av pavekirkens seremonielle pomp og prakt. De uttrykkelige og utvendige, for ikke \u00e5 snakke om overdrevne, spr\u00e5kfigurene blir oppfattet som useri\u00f8se og markskrikerske gj\u00f8glere med en viss underholdningsverdi, men uten evne til \u00e5 framstille faktiske forhold eller ekte f\u00f8lelser. Sannheten kan ikke finnes rett framfor \u00f8ynene v\u00e5re i det \u00e5penbare, \u00e5penbaringer er Guds domene. Stig S\u00e6terbakken konkluderer i sitt essay \u201dTre forbud\u201d:
\nP\u00e5 en eller annen m\u00e5te f\u00e5r Ibsen oss uansett til \u00e5 ende der hvor han vil at vi skal ende: med klarhet, renhet, og verdighet, med en storhet hevet over livets kaotiske former, over sumpens slump. Om han s\u00e5 m\u00e5 g\u00e5 over lik. (Det onde \u00f8ye)<\/p>\n

At Ibsen g\u00e5r over lik har vi sett, men er det ellers sant? Har ikke Lisbeth Pettersen W\u00e6rp nettopp eksemplifisert at Ibsen bruker figurer som oxymoron og antitese, for eksempel i tittelen N\u00e5r vi d\u00f8de v\u00e5gner, i uttrykk som livet p\u00e5 likstr\u00e5, og i Solness\u00b4 l\u00f8fte om \u00e5 bygge luftslott med grunnmur. For \u00e5 behandle skarpe motsetninger m\u00e5 selv Ibsen ty til spr\u00e5kfigurer som man kan anta har i bruk ut av behovet for \u00e5 forene tilsynelatende uforenlige motsetninger. For meg personlig var det kj\u00e6rkomment \u00e5 oppdage Ibsens bruk av oxymoronen, en figur som jeg har pleid intim og uv\u00f8ren omgang med, seinest i diktsamlingen Harlekins hud. Harlekin-figuren er inspirert av Michel Serres som beskriver Harlekin som et blandet legeme, sammensydd av stoffbiter; under draktens patchwork er ingen hud eller kjerne som kan avdekkes, bare nye lag av stoffer som kan skrelles av som l\u00f8ken i Peer Gynt. Mens l\u00f8kens mangel p\u00e5 kjerne hos Ibsen symboliserer tomhet og mangel p\u00e5 personlig gehalt, baserer Serres sin erkjennelsesteori p\u00e5 det som faktisk finnes – “Verden er en bunke linned” – i stedet for p\u00e5 kjernen som ikke kan finnes, antakelig fordi den aldri har eksistert annet enn som id\u00e9.<\/p>\n

Sannhetens og frihetens natur
\nHvordan st\u00e5r det til med sannheten og friheten etter tusen\u00e5rsskiftet, i en tid som Ibsen og hans dramatiske personer neppe hadde kunnet forestille seg? I en tid da den postmoderne og radikale relativismen har undergravd sannheten i en slik grad at den synes \u00e5 ha forduftet sammen med virkeligheten og moralen; i en tid da frihet for de rike som eier den, er blitt synonymt med ansvarsfrihet. Hvordan st\u00e5r det til med estetikken, etikken og erotikken i dag?
\nDen erotiske ladningen i Ibsens stykker, kombinert med frihetstematikken, fikk meg til \u00e5 tenke p\u00e5 Michel Houllebeques roman De minste bestanddeler som blant annet er et hatsk angrep p\u00e5 60-talls-m\u00f8drenes seksuelle utskeielser, framf\u00f8rt som en klagesang av deres skakkj\u00f8rte s\u00f8nner i en tekst der erotikken ikke ulmer under overflaten, men brettes ut som hyperbolske orgier. Houllebeque\u00b4s roman har mye til felles med den tyske Ibsen-oppsetningen Gespenster, som ga meg et puff til \u00e5 nylese Ibsen i f\u00f8rste omgang. Det er eksepsjonelt, synes jeg, at Ibsens mer enn hundre \u00e5r gamle tekster er sterke nok til \u00e5 gj\u00f8re slike sensasjonss\u00f8kende uttrykk b\u00e5de n\u00e6rv\u00e6rende og meningsb\u00e6rende.
\nGlobaliseringen av verden har eksponert en tilsynelatende uoverkommelig kl\u00f8ft mellom ekshibisjonistiske babes og seksuelle eksesser p\u00e5 www p\u00e5 den ene siden, og tilsl\u00f8rte muslimske ungjenter som blir \u00e6resdrept av sine n\u00e6rmeste p\u00e5 den andre siden. En konflikt som synes \u00e5 v\u00e6re for hard og virkelig til \u00e5 kunne l\u00f8ftes opp p\u00e5 et mer abstrakt universelt niv\u00e5; uansett hvor innlysende det er at det bare er der den kan behandles.
\nSp\u00f8rsm\u00e5let om sannhetens og frihetens tilstand forstummer imidlertid foran selvmordsbombernes ekstravagante aksjoner. Det er et faktum og ingen fiksjon, at mens jeg leste Ibsens samtidsdramatikk i september 2001, ble det halvsurreelle Twin Peaks-bildet jeg hadde i bakhodet i begynnelsen, erstattet av bildet av Twin Towers som raste sammen p\u00e5 Manhattan, p\u00e5 repeat p\u00e5 TV-nyhetene. Hvordan skulle vi tolke den spektakul\u00e6re terrorhandlingen? Som en rettferdig hevnakt p\u00e5 vegne av verdens fattige folk? Som et gedigent menneskeoffer for at morgendagen skal best\u00e5? Eller som en apokalyptisk orgie som fort\u00e6rer alt og ikke levner noe til ettertiden?
\nVed lanseringen av sin neste bok n\u00f8rte Houllebeque opp under hatet mot verdens muslimer, mens ordene sannhet og frihet klang parodisk i munnen p\u00e5 den amerikanske presidenten da han lanserte sitt korstog mot ondskapens akse. \u00c5 bruke spr\u00e5ket er \u00e5 kjempe med immaterielle v\u00e5pen, i stedet for \u00e5 ty til uartikulert vold som \u00e5 skj\u00e6re grimaser eller skj\u00e6re strupen over p\u00e5 hverandre. Hvordan kan vi orke \u00e5 artikulere noe som helst her vi er, slik vi er, fanget i en menneskelig verden i krisebevissthet om at verdier st\u00e5r p\u00e5 spill, at verden st\u00e5r p\u00e5 spill? Og hvordan kan vi la v\u00e6re? Lyder det ikke som et ekte dilemma tatt rett ut av Ibsens verk?<\/p>\n

LITTER\u00c6RE REFERANSER:
\nAlvarez, Alfred (ed): New Poetry, 1961
\nAtwell, David (ed): Doubling the Point. Essays and Interwievs with John M.
\nCoetzee, 1992
\nBateson, Gregory: Steps to an Ecology of Mind,1972
\nBateson, Gregory: Mind and Nature: A Necessary Unity, 1979
\nBateson, Gregory: \u00c5nd og natur: En n\u00f8dvendig enhed, 1979, overs. Harry
\nMortenson
\nBertalanffy, Ludwig von: General Systems Theory, 1968
\nBloom, Harold: The Western Canon, 1994 i Erik Bjerck Hagen: Litteratur og
\nhandling, 2000
\nBorum, Poul: “Basar”, 1979
\nBrandt, Per Aage: Det menneskeligt virkelige, 2002
\nBrandt, Per Aage: Homunculus og andre overvejelser, 2004
\nBredsdorff, Thomas: Den bratte forvandling, om digteren Sylvia Plath, 1987
\nChristensen, Inger: Det, 1969
\nChristensen, Inger: alfabet, 1981
\nChristensen, Inger: Del af labyrinten, 1982
\nChristensen, Inger: Sommerfugledalen, 1991
\nChristensen, Inger: Hemmelighedstilstanden, 2000
\nChristensen, Inger: Intervju med Iben Holk (red): Tegnverden, 1983
\nChristensen, Inger: Intervju med Liv Lundberg, Klassekampen, 21. juni 1997
\nCoetzee, John M.: Dusklands, 1973
\nCoetzee, John M.: F\u00f8r barbarene kommer, 1980, overs. av Aud Greiff
\nCoetzee, John M.: Michael K, hans liv og tid, 1983, ” ” ”
\nCoetzee, John M.: Jernalder, 1990, ” ” ”
\nCoetzee, John M.: Mesteren fra Petersburg, 1994, ” ” ”
\nCoetzee, John M.: Giving offence. Essays on censorship, 1996
\nCoetzee, John M: The Lives of Animals, 2000
\nCoetzee, John M.: Van\u00e6re, 1999, overs. av Aud Greiff
\nCoetzee, John M: Elisabeth Costello, 2003, ” ”
\nDrakulic, Slavenka: They would never hurt a fly: war criminals on trial in The
\nHague, 2004
\nEgeland, Marianne: Sylvia Plath, 1997
\nGordimer, Nadine: “New York Review of Books”, 2. febr. 1984
\nHagen, Oddmund: Denne brannen alltid, 1995
\nHagen, Oddmund: Utmark, 1996
\nHagen, Oddmund: Det begravde lyset, 1998
\nHagen, Oddmund: Flukt, 2000
\nHagen, Oddmund: Stemmer, steg. Ein dr\u00f8m, 2002
\nHagerup, Henning: “Vagant”, 1-97
\nHansen, Inger Elisabeth: Hablabaror – munnenes bok, 1983
\nHejinian, Lyn: The Language of Inquiry, 2000
\nHoullebeque, Michel: De minste bestanddeler, no. utg. 2000
\nHughes, Ted: Birthday Letters, 1998
\nHughes, Ted: Brev til “The Independent”, april 1989
\nIbsen, Henrik: Nutidsdramaer 1877 – 99, 1968
\nKristensen, Mirjam: Dagene er gjennomsiktige, 2001
\nKukil, Karen V. (ed): The Journals of Sylvia Plath 1950-1962, transcribed
\nfrom the original manuscripts, 2000
\nKittang, Atle: Ibsens heroisme, 2002
\nLarsen, Marianne: Bag om maskerne, 1982
\nLedbetter, Mark: Victims and the Postmodern Narrative of Doing Violence to
\nthe Body. An Ethic of Reading and Writing, 1996
\nLundberg, Liv: Spr\u00e5kets hus har \u00e5pninger, 1982
\nLundberg, Liv: Vinterens hjerte, 1990
\nLundberg, Liv: Harlekins hud, 2001
\nLunden, Eldrid: Mammy blue, 1977
\nLunden, Eldrid: Gjenkjennelsen, 1982
\nLyngs\u00f8, Niels: En eksakt rapsodi. Om Michel Serres\u00b4 filosofi, 1994
\nL\u00f8gstrup, K. E.: Kunst og etikk, 1961
\nMalcolm, Janet: Annals of Biography: The Silent Woman, 1994
\nMoses, Michael Valdez (ed): The Writings of J. M. Coetzee, 1994
\nOvids forvandlinger, da. utg. 1989, overs. Otto Steen Due
\nPape, Lis Wedell: Mellem-v\u00e6render (Om subjekt og k\u00f8n i det senmoderne –
\nmed s\u00e6rligt henblik p\u00e5 nogle linier i Inger Christensens forfatterskab), 1994
\nPeel, Robin: Writing Back Sylvia Plath and Cold War Politics, 2002
\nPlath, Sylvia: BBC intervju, 1962
\nPlath, Sylvia: Collected Poems, 1981 (ed. Ted Hughes)
\nPlath, Sylvia: The Journals of Sylvia Plath, 1982 (ed. Ted Hughes and
\nFrances McCullough)
\nPlath, Sylvia: Lady Lazarus, overs. Liv Lundberg, 1986
\nPlath, Sylvia: Letters Home: correspondence 1950-63, 1975 (ed) Aurelia
\nSchober Plath
\nPlath, Sylvia: The Bell Jar, 1963
\nSaadawi, Nawal: Memoirs of a Woman Doctor, 1958, eng. utg. 1988, trans.
\nCatherine Cobham
\nSaadawi, Nawal: The Circling Song, 1973
\nSaadawi, Nawal: Evas skjulte ansikt – kvinder i den arabiske verden, 1980,
\novers. Dorte Vasegaard Hauch
\nSaadawi, Nawal: Memoirs from the Woman\u00b4s Prison, 1986, trans. Marylin
\nBoth
\nSaadawi, Nawal: Firdaws, en kvinne p\u00e5 nullpunktet, no. utg. 1984, overs.
\nBente Christensen
\nSaadawi, Nawal: A Daughter of Isis, 1999, trans. Sherif Hetata
\nSaadawi, Nawal: Walking through Fire, 2002, trans. Sherif Hetata
\nShakespeare, William: The Tempest, 1611
\nSolstad, Dag: Professor Andersens natt, 1996
\nStevenson, Anne: Bitter Fame: A Life of Sylvia Plath, 1989
\nS\u00e6terbakken, Stig: “Dagbladet”, kronikk, 25.10.2001
\nS\u00e6terbakken, Stig: Det onde \u00f8ye, 2001
\nTarabishi, Georges: Woman against her sex: a critique of Nawal el-Saadawi \/
\nGeorges Tarabishi; with a reply by Nawal el-Saadawi, 1988, trans. Basil Hatim and Elisabeth Orsini
\nUgresic, Dubravka: The Culture of Lies, Anti-Political Essays,1998, trans.
\nCelia Hawkesworth
\nWagner, Erica: Ariel\u00b4s Gift: a commentary on Birthday Letters by Ted Hughes
\n(2000)
\nWoolf, Virginia: Til fyret, no utg. 1997, overs. Merete Alfsen
\nW\u00e6rp, Lisbeth Pettersen: Overgangens figurasjoner, 2000
\n\u00d8rstavik, Hanne: Kj\u00e6rlighet, 1997
\n\u00d8rstavik, Hanne: Uke 43, 2002<\/p>\n","protected":false},"excerpt":{"rendered":"

T E K S T E N S \u00a0E T I S K E \u00a0\u00d8 Y E B L I K K o g \u00a0a n d r e \u00a0e s s a y s Innhold FORORD TEKSTENS ETISKE \u00d8YEBLIKK … Continue reading →<\/span><\/a><\/p>\n","protected":false},"author":73,"featured_media":0,"parent":15,"menu_order":0,"comment_status":"open","ping_status":"closed","template":"","meta":{"_et_pb_use_builder":"","_et_pb_old_content":"","_et_gb_content_width":"","footnotes":""},"class_list":["post-115","page","type-page","status-publish","hentry"],"featured_image_src":"","featured_image_src_square":false,"rbea_author_info":{"display_name":"arn104","author_link":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/author\/arn104\/"},"rbea_excerpt_info":"T E K S T E N S \u00a0E T I S K E \u00a0\u00d8 Y E B L I K K o g \u00a0a n d r e \u00a0e s s a y s Innhold FORORD TEKSTENS ETISKE \u00d8YEBLIKK … Continue reading →<\/span><\/a>","_links":{"self":[{"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/pages\/115","targetHints":{"allow":["GET"]}}],"collection":[{"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/pages"}],"about":[{"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/types\/page"}],"author":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/users\/73"}],"replies":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/comments?post=115"}],"version-history":[{"count":14,"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/pages\/115\/revisions"}],"predecessor-version":[{"id":117,"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/pages\/115\/revisions\/117"}],"up":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/pages\/15"}],"wp:attachment":[{"href":"https:\/\/blogg.uit.no\/llu001\/wp-json\/wp\/v2\/media?parent=115"}],"curies":[{"name":"wp","href":"https:\/\/api.w.org\/{rel}","templated":true}]}}