H a r l e k i n s\u00a0\u00a0 h u d<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
<\/p>\n
\n
Every true poet is a monster.<\/p>\n
He destroys people and their speech.<\/em><\/p>\n His singing elevates a technique that wipes out<\/em><\/p>\n the earth so we are not eaten by worms\u2026<\/em><\/p>\n \u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0 <\/em>Tomaz Salamun<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n En ung skikkelse i vindjakke med hette<\/p>\n puster frost i vinden over r\u00e5dhusplassen.<\/p>\n <\/p>\n P\u00e5 vei til nye m\u00f8ter eller dypere ensomhet,<\/p>\n kledd i hverdagen og i det enkeltst\u00e5ende tilfellet.<\/p>\n <\/p>\n Hvem er det som kommer, hvem er det som g\u00e5r?<\/p>\n Selv i dr\u00f8mme m\u00f8ter man sine forkledninger.<\/p>\n <\/p>\n En blind banker sin hvite stokk over sorgens<\/p>\n ansikt, gr\u00e5tt med h\u00f8stroser i kinnene.<\/p>\n <\/p>\n Stille med kalde f\u00f8tter st\u00e5r en engel ved undergangen;<\/p>\n det er min ungdom, det er min alder<\/p>\n <\/p>\n som tikker over urskiven p\u00e5 r\u00e5dhust\u00e5rnet.<\/p>\n Tiden g\u00e5r ikke men kommer mot meg n\u00e5, et barn<\/p>\n <\/p>\n med bud om nye virkeligheter,<\/p>\n \u00e5ret null null.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n e n <\/strong><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Etter \u00e5 ha krysset r\u00e5dhusplassen<\/p>\n stanset jeg foran fasaden til fortidens mekaniske<\/p>\n verksted og begynte \u00e5 gr\u00e5te – som en troshandling:<\/p>\n gi meg til gudenes forgodtbefinnende,<\/p>\n l\u00e6r meg sorgens pris.<\/p>\n <\/p>\n Hvor mange s\u00f8lvpenger<\/p>\n koster en verkstedserfaring:<\/p>\n \u00e5 g\u00e5 frivillig inn mellom tannhjulene<\/p>\n for \u00e5 komme ut entropisk<\/p>\n eller med ny informasjon<\/p>\n om varme og bevegelse.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg l\u00f8fter ansiktet, stikker tunga ut og slikker salt.<\/p>\n T\u00e5rene er tunge, m\u00f8rke skyer,<\/p>\n regn mot rutene, sj\u00f8spr\u00f8yt langs b\u00e5tsidene.<\/p>\n Det er tid for \u00e5 bo over vannet, en \u00e5rstid for b\u00f8lger og vind.<\/p>\n H\u00f8stm\u00f8rke pulsslag dunker over fjorden<\/p>\n under festningsverkets brystvern og beskyttelse.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n T\u00e5rene er flytende krystall, ordensrekker av molekyler<\/p>\n som kan simulere historiske syner. Nord for intensjonen<\/p>\n vokste intuisjonen, soppartet, synsk<\/p>\n p\u00e5 avstandens grensesnitt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg pirker en t\u00e5re ut av hver \u00f8yenkrok.<\/p>\n De er linser; runde, sm\u00e5 dr\u00e5peformede vinduer<\/p>\n som kan pusses p\u00e5 begge sider, til innsikter blanke<\/p>\n som utsikter, sk\u00e5ret til t\u00e5reglass og slipt i fasetter.<\/p>\n Jeg l\u00f8fter en t\u00e5re mot lyset: Jeg ser,<\/p>\n sier jeg pr\u00f8vende\u2026<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Linsene zoomer inn og forst\u00f8rrer et \u00f8ye<\/p>\n som vokser seg st\u00f8rre og klarere<\/p>\n og klarere til det splintres.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg ser barnet; tynnkledd, ustelt, utydelig,<\/p>\n et nedfallsbarn ut av det bl\u00e5, drar p\u00e5 ene foten,<\/p>\n fikk seg en smell under nedfarten; et restbarn<\/p>\n uten \u00f8yenlokk, uten \u00f8yenvipper\u2026<\/p>\n <\/p>\n \u00d8ynene roterer; runde, skinnende skiver.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Bare et barn, en blank morgen i det tidlige lyset,<\/p>\n vimser omkring, snuser p\u00e5 linjene over byens terreng;<\/p>\n et villdyrm\u00f8nster — etter pardansens tr\u00e5kk,<\/p>\n etter n\u00e6rkampens hete \u00e5nde\u2026<\/p>\n <\/p>\n Ustoppelig samfunns\u00e5nd, grynter barnet,<\/p>\n ikke som i \u00f8rkenen, det geologiske omr\u00e5det<\/p>\n som er minst forst\u00e5tt, der alle spor slettes<\/p>\n og sand glitrer som vann i varmedisen.<\/p>\n <\/p>\n Naturen gjentar seg selv, synger sanden,<\/p>\n bl\u00e5sende over homosapiensparken,<\/p>\n gjennom mediest\u00f8y og skandalebrus,<\/p>\n voldstumulter og trafikksammenbrudd.<\/p>\n <\/p>\n En ung sfinx l\u00f8fter sitt hode og ser p\u00e5 meg.<\/p>\n Kongene bygger pyramider og river dem ned,<\/p>\n som barn med spann og spader<\/p>\n og sand i \u00f8ynene.<\/p>\n Barnet ler.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg legger hendene for \u00f8ynene.<\/p>\n Det ser m\u00f8rkt ut, sier jeg.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Neida, sier barnet og klimprer p\u00e5 en trestrengers lyre:<\/p>\n Det er morgengry, det er skinnende — s\u00f8lv; havsbrus og<\/p>\n skybrudd, en st\u00e6rflokk over liquid crystal display\u2026<\/p>\n such stuff as dreams are made on\u2026 rounded with a sleep.<\/em><\/p>\n <\/p>\n Der har du t\u00e5rene dine, barnet sl\u00e5r ut med armene,<\/p>\n t\u00e5rene med mange egenskaper.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n S l i k<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er enkelt nok \u00e5 skape\u2026 en sje-e-el,<\/p>\n barnet plukker smektende p\u00e5 strengene,<\/p>\n som \u00e5 fange en \u00e5nd i et speil, i en g\u00e5te,<\/p>\n i en eske av blakket s\u00f8lv, gravd ned<\/p>\n et hemmelig sted og glemt.<\/p>\n <\/p>\n Det er enkelt, men krevende<\/p>\n \u00e5 skape\u2026 en skje-e-ebne, synger barnet,<\/p>\n legger lyren fra seg og drar en h\u00e5ndholdt PC<\/p>\n opp av lomma; vi har arbeid \u00e5 gj\u00f8re,<\/p>\n ting \u00e5 transportere. Hvilke ting? sp\u00f8r jeg.<\/p>\n <\/p>\n Mikro og makro, meta og morfo-ting, ler barnet<\/p>\n og trykker p\u00e5: \u00c5pne, Hent og flytt,<\/p>\n deretter: Enter!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ut av verkt\u00f8ylinjene myldrer figurer<\/p>\n med kikkerter, sveisebriller, hjelmer eller \u00f8reklokker,<\/p>\n noen b\u00e6rer v\u00e5pen andre verkt\u00f8ykasser. De er hjelpefigurer,<\/p>\n sier barnet, og kan brukes til alt bare du behersker dem.<\/p>\n Barnet plystrer skarpt, figurene fryser fast.<\/p>\n <\/p>\n F\u00f8r var alt enklere, sier barnet, hver figur hadde klare former<\/p>\n og funksjoner i meningsdannelsen. N\u00e5 er alle flyktige kombinasjoner<\/p>\n av en og null. Barnet knipser med fingrene, figurene flyter sammen<\/p>\n og skiller seg ut i nye formasjoner.<\/p>\n <\/p>\n De enkleste computere spytter ut metaforiske mutanter<\/p>\n uten historisk samvittighet, sier barnet, levningene av mennesket<\/p>\n syder i kjelene, smelter til nye frihetsgrader og inng\u00e5r i teknorganiske<\/p>\n forbindelser, i nye serier av kj\u00e6rlighet og savn,<\/p>\n skjebne og skj\u00f8nnheten i sm\u00e5 ting.<\/p>\n \u00a0<\/em><\/p>\n Vi er g\u00e5tt inn i kyborgens \u00e6ra, brave new world <\/em>bruser omkring oss:<\/p>\n O, wonder! How many goodly creatures are there here?<\/em><\/p>\n Barnet slikker leppene med s\u00f8lvblank tungespiss.<\/p>\n Her finnes plenty av muligheter!<\/p>\n Knus t\u00e5rene!<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er bare splinter, sier barnet og rekker meg<\/p>\n en blank pinsett, et \u00f8yeglass, en liten flaske og en pipette,<\/p>\n synsrester etter en t\u00e5reprosess, la dette rense<\/p>\n og skylle slam og grus ut av t\u00e5rekanalene.<\/p>\n <\/p>\n Jeg l\u00f8fter \u00f8ynene mot himmelen, stor og dr\u00e5peformet,<\/p>\n krummet over skybanker og stjernet\u00e5ker<\/p>\n b\u00f8yd mot jorden\u2026 foran barnets fot.<\/p>\n <\/p>\n Er det livs\u00e5nder eller informasjon?<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet klapper i hendene: Det er n\u00e5 – straks!<\/p>\n Slik: tommel og pekefinger danner en sirkel;<\/p>\n to fingres b\u00f8yde hoder gr\u00e5ter mot hverandres skulder.<\/p>\n <\/p>\n Alt som var helt skal bli delt, sirkler m\u00e5 brytes,<\/p>\n avstander krysses, barnet legger fingrene for \u00f8yet<\/p>\n som en skipskikkert: Ta et enkelt skritt, kast loss!<\/p>\n <\/p>\n Kast vrakgods p\u00e5 havet, g\u00e5 om bord i en transatlantisk transport!<\/p>\n En sirkel er til for \u00e5 brytes, to dirigentfingre stikkes opp i lufta.<\/p>\n Barnet l\u00f8fter armene, svinger sin stav, letter \u2013 og flyr.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg stemmer tungespissen mot tannryggen,<\/p>\n lukker \u00f8ynene og h\u00f8rer vindrosser, vingebrus.<\/p>\n Havet synger sin klodesang.<\/p>\n <\/p>\n Det bruser i bevisstheten: S\u2013s-s-slik!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n Barnet flyr i vifte over lysende platinaskimmer.<\/p>\n Vingef\u00f8tter sveiper gjennom luftrommet.<\/p>\n Jeg f\u00f8lger i kybernetisk skute,<\/p>\n gyngende i havsbruset,<\/p>\n sj\u00f8syk,<\/p>\n bundet til masten<\/p>\n for ikke \u00e5 briste — i sirenesang.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet flyr, en havm\u00e5ke inn over hogstfelt og b\u00e5lplasser,<\/p>\n steinarbeid og jordslit, hamring, spadetak og sleggeslag,<\/p>\n steinknusing, smelting og st\u00f8ping av liv p\u00e5 liv.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg var et slikt hus bygget opp av barndommen,<\/p>\n st\u00e5ende, seende, det fjerne blikket i en br\u00f8nn.<\/p>\n Det er stygt og det gj\u00f8r vondt;<\/p>\n <\/p>\n grovkornet jordsmonn gnager under fots\u00e5lene.<\/p>\n Trangt og forarmet\u2026 forbarme seg\u2026<\/p>\n s\u00f8rgende Mnemosyne flagrer omkring.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet flyr mot nordvestpassasjen,<\/p>\n og glir inn for landing p\u00e5 en gressvoll ved havet.<\/p>\n B\u00e5ten skurer mot landingsplassens glatte steiner.<\/p>\n <\/p>\n Bak et steingjerde st\u00e5r en liten hvit kirke alene.<\/p>\n Jeg setter foten i land og hilser formelt<\/p>\n ved samuraiens sverd til min fars fars far<\/p>\n <\/p>\n i en gammel, gammel verden.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n e n\u00a0\u00a0 n u l l<\/strong><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n I bakv\u00e6relsene samler de seg, ved f\u00f8destedene.<\/p>\n Bak forhengene kommer de p\u00e5 bes\u00f8k: kr\u00f8nikeskriverne,<\/p>\n observat\u00f8rene og s\u00f8vngjengerne. De kommer for \u00e5 l\u00e5ne deg \u00f8re,<\/p>\n sier barnet syrlig — og et \u00f8ye, kanskje en penn.<\/p>\n <\/p>\n N\u00e5r du ser tilbake p\u00e5 dem, ser hele slekta tilbake p\u00e5 deg.<\/p>\n Siden de er d\u00f8de kan de legge en h\u00e5nd p\u00e5 din skulder,<\/p>\n tr\u00f8stende: Du trenger ikke l\u00f8fte en finger for \u00e5 d\u00f8.<\/p>\n <\/p>\n En enkelt d\u00f8d er helt naturlig; et stikk i hjertet,<\/p>\n kortslutning av et hjerneprogram, en lunge punktert,<\/p>\n luftveiene blokkert\u2026 enkelt og fatalt, sier jeg litt nerv\u00f8st.<\/p>\n <\/p>\n Yeah, so what? sier barnet og viser meg fingeren.<\/p>\n Fortell oss heller din livshistorie; parodisk, patetisk,<\/p>\n blott dine ironiske grep, la oss lese dine arr figurlig.<\/p>\n <\/p>\n Lytte til larmen og vreden i den voldsomme f\u00f8dende<\/p>\n kroppen, smerten er en sann overdrivelse:<\/p>\n ensomhetens hyperbo-o-ol.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n F\u00f8r var en kropp et sosialt anliggende,<\/p>\n et kollektivt b\u00e5nd mellom unnfangelse<\/p>\n og utslettelse. N\u00e5 danner dr\u00f8mmene<\/p>\n <\/p>\n en episk gobelin, fremadskridende<\/p>\n lik frisene p\u00e5 etruskiske sarkofager\u2026<\/p>\n hver stoffbit; en datter, mor, elsker eller fiende.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n I verdens luftstr\u00f8mmer ble alt s\u00e5 stille.<\/p>\n Den tids sorg drysser i vinden, sansenes stoff<\/p>\n svever ut av tingene og kleber ved membraner og hinner.<\/p>\n <\/p>\n Jeg vokste ut av en hinne og ble et hus, sanselig, syndig.<\/p>\n Du er hjeml\u00f8s, hvisker barnet i \u00f8ret mitt, du lever i dr\u00f8mme.<\/p>\n Et hus er et bilde som kan ramme meg inn, sier jeg.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Bak hvilken d\u00f8r kan jeg finne de flokete garnn\u00f8stene<\/p>\n jeg pirket i som barn, med forsiktige fingernegler,<\/p>\n for ordens skyld \u2013<\/p>\n <\/p>\n og for ordenes skyld, framtidens stavelser,<\/p>\n en syntaktisk tr\u00e5d gjennom exodus<\/p>\n etter den levende forvirringen.<\/p>\n <\/p>\n En tr\u00e5d for opprekking og gjenbruk<\/p>\n av meningens strikket\u00f8yer;<\/p>\n et gammelmodig h\u00e5ndarbeid<\/p>\n \u2013 som kj\u00e6rligheten.<\/p>\n <\/p>\n Kj\u00e6rlighet, my ass! sier barnet.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er ikke sorg jeg kjenner<\/p>\n foran d\u00f8ra, lita og lav og stengt.<\/p>\n Latteren i det fjerne er ikke min,<\/p>\n men jeg kjenner meg igjen i uroen,<\/p>\n i begj\u00e6ret etter et selvbilde.<\/p>\n Alt som er lagret der inne<\/p>\n presser mot innsiden,<\/p>\n og d\u00f8ra vender innover.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg h\u00f8rer noen romstere der inne, noen rydder<\/p>\n eller roter, skyver kister og kommoder over gulvet.<\/p>\n Det er sjelens inventar jeg arbeider med \u00e5 gjenvinne.<\/p>\n <\/p>\n Noen har tatt h\u00e5nd om det som var der inne,<\/p>\n gjort det til sitt, noen vil kanskje \u00e5pne butikk\u2026<\/p>\n i en ikke altfor fjern framtid kan sikkert<\/p>\n fortidens trofeer selges med profitt.<\/p>\n <\/p>\n Jepp! fnyser barnet, jeg vedder en blank mynt.<\/p>\n Hun knipser en s\u00f8lvpenge opp i lufta,<\/p>\n sl\u00e5r den mot h\u00e5ndbaken:<\/p>\n Blank! sier barnet.<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg p\u00e5st\u00e5r ikke at jeg har noen odelsrett<\/p>\n eller at noen rettferdighet finnes, uten den orden<\/p>\n vi bygger i forbifarten og river ned<\/p>\n straks vi vender ryggen til.<\/p>\n <\/p>\n Ouuh, puster barnet, her skal la-a-ange ta-a-aler til.<\/p>\n <\/p>\n Det finnes bevis: de f\u00f8rste bokstavene i et liv,<\/p>\n et navn sirklet inn p\u00e5 et ark revet ut av en linjert kladdebok.<\/p>\n Du er navnl\u00f8s, hvisker barnet i \u00f8ret mitt, kun en kropp.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg h\u00f8rer ikke, vil ikke h\u00f8re, dette er mitt hus.<\/p>\n I disse minnene hersker min fattige vilje<\/p>\n som avsetter fingeravtrykk, blekk og blodflekker, urin.<\/p>\n <\/p>\n Vekker dufter som kan gjenforenes med de d\u00f8de<\/p>\n i pust mot pust gjennom n\u00f8kkelhull.<\/p>\n Jeg setter min vilje som en n\u00f8kkel til det \u00e5pne \u00f8yet,<\/p>\n men skimter ingen lyspunkter p\u00e5 m\u00f8rkets stabile vegg.<\/p>\n Historien har forseglet seg selv.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n Ingen \u00e5penhjertige annaler stablet i krokene<\/p>\n vil avsl\u00f8re trivialiteter eller d\u00f8dssynder.<\/p>\n Barnet slenger en sundrevet protokoll foran f\u00f8ttene mine,<\/p>\n l\u00f8sblad fyker utover; kolonner med navn og \u00e5rstall.<\/p>\n <\/p>\n Bare n\u00f8lende erindring, mumler jeg: Hvem var vi,<\/p>\n hvor dro vi og hva slapp vi unna i de siste strimene av lys?<\/p>\n Barnet tramper og kliner arkene til med kirkeg\u00e5rdsjord:<\/p>\n Det spiller ingen rolle. Hvilken rolle spiller du?<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Solnedgangen som l\u00e5 bak oss, ligger foran oss n\u00e5.<\/p>\n Jeg registrerer min undring, en ensom passasjer<\/p>\n som har reist for lenge, for langt eller i ring<\/p>\n og er kommet til sirkelens slutning.<\/p>\n <\/p>\n Hvordan kan den v\u00e6re feil eller fullkommen?<\/p>\n <\/p>\n Dette er ingen karusell, knurrer barnet,<\/p>\n ingen evig syklisk sjelevandring.<\/p>\n Kom, la oss stikke!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Himmelen hvelvet over det hele.<\/p>\n Fortell oss din livshistorie! ligger begravet her;<\/p>\n a tale of sound and fury, told by an idiot, signifying nothing,<\/em><\/p>\n resiterer barnet som kan sin Macbeth.<\/p>\n <\/p>\n Barnet \u00e5pner kirkeg\u00e5rdsporten. Vi g\u00e5r inn.<\/p>\n I gravlundens kvadratiske tankem\u00f8nster vil jeg grave ut<\/p>\n et manuelt liv med daglige spadetak. Ryggradens bue<\/p>\n holder himmelen oppe og jorden p\u00e5 plass.<\/p>\n <\/p>\n Barnet gjesper og strekker seg, gnir seg i \u00f8ynene.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n I mitt ansikts sved skal jeg grave ut mine dager og netter;<\/p>\n r\u00e5te, fukt, salter og mineraler; skille d\u00f8d masse<\/p>\n i himmelrommet fra gravenes gang gjennom jordsmonnet<\/p>\n <\/p>\n og fra den som sover i jordskinnet<\/p>\n og aldri skal v\u00e5kne mer under m\u00e5neskalken<\/p>\n som m\u00f8drene gnager sitt morgengry av.<\/p>\n <\/p>\n Barnet lent mot en gravstein med hodet p\u00e5 skakke<\/p>\n hvisler mellom tennene og kjeder seg \u00e5penbart.<\/p>\n Jeg spar fortere.<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg er fremmed nok og velkjent nok<\/p>\n til \u00e5 streife fritt omkring blant d\u00f8de navn<\/p>\n inngravert i steinst\u00f8ttene: f\u00f8dsels- og<\/p>\n d\u00f8dsdato st\u00e5r der som p\u00e5stander \u2013<\/p>\n eller p\u00e5kallelser fra de navngitte,<\/p>\n sunket ned i r\u00e5, r\u00e5tnende glemsel.<\/p>\n <\/p>\n Jeg har nok \u00e5 gj\u00f8re.<\/p>\n Jeg har enn\u00e5 t\u00e5rer til overs,<\/p>\n informasjonsmengder \u00e5 behandle,<\/p>\n uhyrligheter jeg nekter \u00e5 tro p\u00e5<\/p>\n slik jeg nekter \u00e5 tro p\u00e5 Gud.<\/p>\n <\/p>\n Barnet himler med \u00f8ynene<\/p>\n og hinker p\u00e5 et bein mellom gravene.<\/p>\n I en sl\u00f8yfe av grusganger g\u00e5r d\u00f8den mot uendelig;<\/p>\n et m\u00f8biusb\u00e5nd mellom alle d\u00f8de og min uferdige historie.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n N\u00e5 kommer barnet hoppende mot meg med viftende vinger.<\/p>\n Jeg stanser og st\u00e5r stille som en stork stivnet i steget,<\/p>\n en s\u00f8rgesang br\u00e5tt forstummet i tvil om sin sorg\u2026<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det finnes nok av nidkj\u00e6re som holder orden p\u00e5 d\u00f8den,<\/p>\n rykker inn d\u00f8dsannonser og skriver nekrologer,<\/p>\n undertegner d\u00f8dsattester og planlegger livshistorier.<\/p>\n <\/p>\n Jeg vender nesen mot smijernsporten og snuser<\/p>\n i vinden, innhalerer liklukta, stanken av r\u00e5tten jord.<\/p>\n D\u00f8dsarbeid skulle ikke v\u00e6re s\u00e5 tungt.<\/p>\n <\/p>\n Jeg vil ikke v\u00e6re alene — en gravende hund.<\/p>\n Jeg skulle ule med flokken om jeg kunne.<\/p>\n Jeg ser meg om etter de andre,<\/p>\n men det er ingen andre \u00e5 se,<\/p>\n bare barnet som danser<\/p>\n rundt en veltet engel av stein.<\/p>\n <\/p>\n Da h\u00f8rer jeg gravr\u00f8stene<\/p>\n samstemme i en underjordisk klage.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er ikke til \u00e5 gripe med tanken,<\/p>\n ikke til \u00e5 grave ut i hendene; pottesk\u00e5r, fiskebein.<\/p>\n Jeg piner beinsplinter og pilespisser ut av jordlagene,<\/p>\n med arkeologisk f\u00f8lsomhet skraper jeg br\u00f8kdeler av evigheten<\/p>\n opp i fine skjeblad. Jeg er r\u00f8d i kinnene, r\u00f8rt eller rystet.<\/p>\n Knokene hvitner, neglene har s\u00f8rgerender.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet ramser opp en serie med boplasser,<\/p>\n barndommer, overbefolkete hus \u2013<\/p>\n i slektsledd p\u00e5 slektsledd.<\/p>\n <\/p>\n En str\u00f8m av menneskelige tilstander<\/p>\n samlet opp i historiens endemorene;<\/p>\n f\u00f8dselsriter og d\u00f8dsseremonier, faderv\u00e5r p\u00e5 faderv\u00e5r.<\/p>\n <\/p>\n Alt som kan graves ut av tidenes forfall —<\/p>\n eller leses ut av bibelske lignelsers bladverk:<\/p>\n ben av mine ben, kj\u00f8tt av mitt kj\u00f8tt, \u00f8ye for \u00f8ye,<\/p>\n <\/p>\n sender ekko gjennom min sendrektige tankegang:<\/p>\n Drektig, drektig! piper barnet, som ei ku.<\/p>\n <\/p>\n Barnet plukker et ribbein opp og streker et paradis,<\/p>\n kaster beinet fra seg: En fucking s\u00e5 trist avfallsplass!<\/p>\n Hun hopper ut av nekropolis,<\/p>\n <\/p>\n vil ha en d\u00f8d mer online — barn av sin tid.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Blant splinter av bein, rester av tid<\/p>\n s\u00f8ker jeg levningenes nullsum;<\/p>\n navnenes navn,<\/p>\n <\/p>\n sluttordet i min gravtale over meg selv.<\/p>\n Jeg ber alle velsignede d\u00f8de<\/p>\n om \u00e5 velsigne meg.<\/p>\n <\/p>\n Jordsmonnet overlater jeg til sm\u00e5graverne,<\/p>\n de som pusser skalleplatene rene<\/p>\n og takker for ern\u00e6ringen.<\/p>\n <\/p>\n Maurflittige sm\u00e5, krypende omkring<\/p>\n i knokkelskapet, mesker seg<\/p>\n med jordn\u00e6ringen,<\/p>\n <\/p>\n setter alt stoff i oml\u00f8p<\/p>\n i nye jordforbindelser.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg graver ikke lenger, rastl\u00f8s som barnet<\/p>\n besverger jeg de gamle navnene,<\/p>\n min arv og eiendom.<\/p>\n <\/p>\n Men snubler i familietr\u00e6rnes forgreininger,<\/p>\n ramler i en krongleskog av kronologier:<\/p>\n s\u00f8nn, far, farfars far.<\/p>\n <\/p>\n Og m\u00f8drenes jord, smurt inn i den jeg er,<\/p>\n var, blir — bare et barn.<\/p>\n Jeg t\u00f8rker jord ut av munnen.<\/p>\n <\/p>\n Det er i orden, i den skj\u00f8nneste orden!<\/p>\n Arvestoffet bindes i DNA-spiraler.<\/p>\n Jeg trenger ikke navnerekker i generasjoner.<\/p>\n <\/p>\n Jeg trenger for s\u00e5 vidt heller ingen fortellinger.<\/p>\n Jeg trenger bare for en gangs skyld<\/p>\n \u00e5 ta disse jordfestede navn i min munn<\/p>\n <\/p>\n og svelge dem til bunns — i sjelelig forstand.<\/p>\n Ete dem? sp\u00f8r barnet interessert,<\/p>\n i hvilken forstand?<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Er det kj\u00f8tt tilbake p\u00e5 de gamle bokstavene?<\/p>\n Kan du tygge en stavelse om gangen?<\/p>\n Vil du virkelig svelge disse gjengangerne?<\/p>\n <\/p>\n Jeg snur ryggen til barnet<\/p>\n og stirrer ut i lufta – mot skogbrynet.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n E n\u00a0\u00a0 m o r\u00a0\u00a0 e r\u00a0\u00a0 e n\u00a0\u00a0 m o r.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ut av skogen kommer arbeidere<\/p>\n med utstyr til \u00e5 snauhogge min fortid.<\/p>\n Motorsagene durer; det er en kur,<\/p>\n varighet og forbindelser kuttes.<\/p>\n Ryddingen er helhjertet \u00f8nsket<\/p>\n av entrepren\u00f8rene, men jeg vil ikke<\/p>\n slippe dem inn i mitt organiske arbeid.<\/p>\n Ingen f\u00e5r sage ned min stamme, min korpus,<\/p>\n min jordledning — min bitre mor, hun d\u00f8r snart \u2013<\/p>\n igjen. Jeg venter p\u00e5 d\u00f8dsbudskapet: en ringetone<\/p>\n p\u00e5 den utenlandske telefonen. Jeg l\u00f8fter av r\u00f8ret.<\/p>\n Barnets stemme roper: Da capo!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det vil ta syv \u00e5r nesten p\u00e5 dagen<\/p>\n f\u00f8r hennes d\u00f8de legeme er smuldret i min kropp,<\/p>\n syv \u00e5r f\u00f8r cellene har erstattet seg selv med seg selv,<\/p>\n syv \u00e5r i asyl under arkipelagets islokk,<\/p>\n syv \u00e5r i landflyktighetens blanke speil,<\/p>\n syv \u00e5r nord for uf\u00f8lsomheten,<\/p>\n dit kompassn\u00e5len ikke peker,<\/p>\n men paralyseres i magnetismens utladning<\/p>\n — nord for hjertets bergskrenter.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n En mor er en mor er en mor, messer barnet bak ryggen min,<\/p>\n det samlede moderskap fr\u00e5dende i naturens skj\u00f8d.<\/p>\n En mor er en hudfold hver morgen, som l\u00f8fter en m\u00e5neskalk opp<\/p>\n av sitt fang og gir den fra seg \u2013 til m\u00e5nekalven som lepjer melk.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er l\u00e6retid, sier jeg, historien skal gjenta seg selv.<\/p>\n Historien l\u00e6rer aldri noe, grynter barnet. Smeden skal smi sverd<\/p>\n og krumme sabler, halvvoksne s\u00f8nner skal sl\u00e5 sine naboer i hjel,<\/p>\n voldta kvinner og brenne landsbyer. Say something new, hisser barnet.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Oppfinne genetiske v\u00e5pen og supersonisk hyperbevissthet, pr\u00f8ver jeg.<\/p>\n Barnet klapper i hendene: Det er bedre! Det er ny-y-ydelig!<\/p>\n Kan bevisstheten fly helt til Gud?<\/p>\n Hun peker p\u00e5 den r\u00f8de detoneringsknappen:<\/p>\n fare, fare krigsmann, d\u00f8den skal du lyde! skr\u00e5ler hun.<\/p>\n \u00a0<\/em><\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n En mor er en mor og vil dyrke sin \u00e5ker,<\/p>\n bygge og bo, f\u00f8de og d\u00f8, fylle magen med barn<\/p>\n og barnas mager med mat, lede flokken; barn ved brystet,<\/p>\n barn p\u00e5 ryggen, barn i hendene, barn ustyrlig l\u00f8pende foran og bak\u2026<\/p>\n <\/p>\n Et barnekorstog, kniser barnet ondskapsfullt,<\/p>\n det er livsfarlig moro! Forlat ikke en mor er en mor;<\/p>\n hun vet ikke hva hun vet, hun bare gj\u00f8r det, hun er<\/p>\n kontinentenes drektige klippe som f\u00f8der og f\u00f8der og f\u00f8der<\/p>\n ut i alle hav: et verdensomspennende f\u00f8dselsimperium!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n P\u00e5 havdypet lever onde \u00e5nder i onde \u00f8yne,<\/p>\n sier barnet alvorligere n\u00e5, mitt blinde \u00f8ye sv\u00f8mte<\/p>\n opp til overflaten og skuet en guddommelig skapning<\/p>\n i katastrofenes orden, med en viss forn\u00f8yelse<\/p>\n m\u00e5 jeg tilst\u00e5, barnet skraper i bakken<\/p>\n med skotuppen, n\u00e5 d\u00f8r jeg ikke lenger, sier det,<\/p>\n som om jeg ikke har skj\u00f8nt s\u00e5pass for lenge siden.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Midt i d\u00f8dsscenografien \u00e5pnes det tredje \u00f8yet;<\/p>\n en sprekk\u2026 i sjelen: ordet Gud hadde p\u00e5 tunga<\/p>\n harker i strupen: Jeg er den jeg er!<\/p>\n <\/p>\n Navnenes navn \u2013 ordet som stadfester, gnager<\/p>\n i kjevebeinet, spastisk, voldsomt; jeg vil rive det<\/p>\n fra hverandre, rive meg fra meg selv,<\/p>\n <\/p>\n rive muskelen ut, det gamle pumpesystem,<\/p>\n med kvasse hj\u00f8rnetenner og tygge sammen<\/p>\n en ny syntese, smakl\u00f8s, uten duft.<\/p>\n <\/p>\n Dette sies med kald og fremmed stemme,<\/p>\n barnet vokser i sansene mine,<\/p>\n stjeler meg mer og mer, sluker meg snart<\/p>\n eller brenner meg med sin sviende tunge.<\/p>\n <\/p>\n Jeg st\u00e5r d\u00f8rgende stille p\u00e5 kanten av en grav,<\/p>\n en uhyre langsomt gravd grav \u2013<\/p>\n t\u00f8mt for relikvier.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Familiemedlemmene sover ikke lenger<\/p>\n rolig i et hj\u00f8rne av gravlunden,<\/p>\n de foretrekker forbrenningsovnen:<\/p>\n Forr\u00e5tnelse, sier de, er ufyselig,<\/p>\n smitteb\u00e6rende, ensomt, langtekkelig.<\/p>\n <\/p>\n De vil heller oppbevares rent og brent<\/p>\n i en urne — eller ikke bevares\u2026<\/p>\n Jordp\u00e5kastelse er out, nikker barnet forn\u00f8yd.<\/p>\n La \u00e5tslene brenne og asken str\u00f8s over arktiske hav!<\/p>\n <\/p>\n N\u00e5r uhyret l\u00f8fter sitt hode av havet, forlater vi deg,<\/p>\n sier s\u00f8stre og br\u00f8dre og spytter svart<\/p>\n fra sine brente munnviker.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg skuer ned min tynne, hvite kropp,<\/p>\n den likner Harlekins drakt;<\/p>\n flekkete, lappete, flikket sammen.<\/p>\n <\/p>\n Harlekins drakt er Harlekins hud;<\/p>\n lapp p\u00e5 lapp i lag p\u00e5 lag, et m\u00f8nster<\/p>\n for det omfattende og det sammensatte.<\/p>\n Emblem for det hele og det som er delt.<\/p>\n <\/p>\n Jeg har felt lag p\u00e5 lag av fellesskapet.<\/p>\n Under den siste huden er jeg r\u00e5tt kj\u00f8tt,<\/p>\n klar til \u00e5 parteres.<\/p>\n <\/p>\n Jeg lengter etter blankheten i en knokkel,<\/p>\n den rene aske.<\/p>\n <\/p>\n Brent, sier jeg bevende til barnet,<\/p>\n borte og brent!<\/p>\n <\/p>\n Har du endelig fatta poenget?<\/p>\n sier barnet litt blidere.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Forst\u00e5r du n\u00e5 ildens \u00e5nd \u2013 dens gl\u00f8dende egenskaper?<\/p>\n Skj\u00f8nner du at forbrenningen er en rensende d\u00e5p?<\/p>\n Den soter alt til, sier jeg ulykkelig.<\/p>\n <\/p>\n I ildens innerste er du n\u00e6rmere enn noensinne<\/p>\n det forskjellsl\u00f8se morgenlyset der alt har samme verdi<\/p>\n p\u00e5 n\u00e6r st\u00f8rrelsen og graden av fullkommenhet.<\/p>\n <\/p>\n Kanskje jeg ikke vil<\/span> forst\u00e5, sier jeg avvisende.<\/p>\n <\/p>\n La ditt brennoffer fare som holocaust<\/p>\n gjennom fiende og familie — og svi av det hele.<\/p>\n Hva er vitsen med \u00e5 utslette alt? sp\u00f8r jeg.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Do it\u2026for the hell of it, mumler barnet grettent<\/p>\n og sl\u00e5r ild med sin stav.<\/p>\n Det flammer opp, ilden spruter gjennom lufta;<\/p>\n <\/p>\n et rapsodisk brus \u00f8ker til havets blanke, rullende st\u00f8y,<\/p>\n stigende til hylende inferno. Jeg holder for \u00f8rene,<\/p>\n \u00e5pner \u00f8ynene og ser \u2013 ettertiden:<\/p>\n <\/p>\n Avsvidde marker, forkullete treskjeletter,<\/p>\n jeg kaster opp; Hiroshima, min elskede \u2013<\/p>\n ettersmaken svir p\u00e5 tunga, brenner<\/p>\n i h\u00e5ndflatene, etser i \u00f8ynene.<\/p>\n <\/p>\n Jeg hoster og kveles i nedfallsskyer,<\/p>\n noe river i strupen, noe st\u00f8rre enn et ord:<\/p>\n en klump, en kule eller en kniv.<\/p>\n <\/p>\n Jeg \u00e5pner munnen. Ildtunger sl\u00e5r ut:<\/p>\n glossolali, glossolali!<\/em><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n e n\u00a0\u00a0 e n<\/strong><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n \u00d8yet over alteret i gamle kirker er Guds \u00f8ye;<\/p>\n det allmektige \u00f8yet som fotograferer<\/p>\n menneskelige grunnforhold<\/p>\n <\/p>\n forfra og bakfra, i helfigur og som n\u00e6rbilde;<\/p>\n t\u00e5rene flyter i langsom film,<\/p>\n graver seg inn i kroppens \u00e5pninger.<\/p>\n <\/p>\n Jeg g\u00e5r fra asken inn i kirkens skip,<\/p>\n legger huden, helheten av meg:<\/p>\n rent kj\u00f8tt, klar til \u00e5 dissekeres.<\/p>\n <\/p>\n Her er ingen n\u00e5de \u00e5 finne, ingen ynde<\/p>\n som vil mildne d\u00f8dens intime unders\u00f8kelser<\/p>\n og livets kalde pust gjennom linsen.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg h\u00f8rer stokken kakke over steinflisene.<\/p>\n Den blinde stemmer i en obsc\u00f8n sang,<\/p>\n lik ouverturen til en satanisk sjelemesse.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n I dommens kirke, i pr\u00f8velsens hus<\/p>\n er livet p\u00e5 flukt, hjeml\u00f8se s\u00f8ker ly.<\/p>\n Ingen opponerer mot verketidens bud,<\/p>\n <\/p>\n lest h\u00f8yt fra en liten svart bok<\/p>\n av barnet if\u00f8rt falmete messehakel<\/p>\n foran kirkens kor:<\/p>\n <\/p>\n Du skal ikke flykte fra fortapelsen!<\/p>\n Det er ingen du kan be til, ikke om noe!<\/p>\n Du har ingen mennesketid \u00e5 gjemme deg i!<\/p>\n <\/p>\n Bare det grove n\u00e6rv\u00e6ret, p\u00e5 jorden, p\u00e5 kne<\/p>\n i kroppens kirkerom, foran alterringen<\/p>\n i inkvisisjonens time, messer barnet.<\/p>\n <\/p>\n Da smerten skal skje og det fort.<\/p>\n Du m\u00e5 selv velge tengene, b\u00f8ylene og jernene,<\/p>\n det er en test p\u00e5 ditt alvor \u2013 din rene vilje.<\/p>\n <\/p>\n Jeg lukker \u00f8ynene, legger ansiktet i hendene.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n H e n d e n e.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ta dine hender, smertens h\u00e5ndhevere\u2026<\/p>\n l\u00f8ft dem over terskelen til sakristiet<\/p>\n bak alteret i troens gamle h\u00e5ndverkerlaug<\/p>\n der lovene er strenge og uskrevne,<\/p>\n <\/p>\n barnets stemme lyder fremmed og formell,<\/p>\n der henger ingen v\u00e6r-varsom-plakat,<\/p>\n men medlemmene er stolte over sitt fag<\/p>\n med profesjonell holdning til sin virksomhet.<\/p>\n <\/p>\n Nedbrytelsens kunst krever ekspertise<\/p>\n og innsikt i lidelsens doble vesen;<\/p>\n en \u00f8vet venstreh\u00e5nd kan lindre pinen<\/p>\n p\u00e5f\u00f8rt av den h\u00f8yres instrumenter.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Hendene er herskere. De kj\u00e6rtegner d\u00f8den,<\/p>\n stimulerer den til \u00e5 innfri sitt l\u00f8fte<\/p>\n som en utsatt nytelse.<\/p>\n <\/p>\n De er ikke dyriske, ikke menneskelige,<\/p>\n men sinnrike perfeksjonister<\/p>\n p\u00e5 forskningsfronten<\/p>\n <\/p>\n for finere operasjoner og f\u00e6rre uskj\u00f8nne s\u00e5r.<\/p>\n Disse hendene er mine, tenker jeg ulykkelig,<\/p>\n og studerer livslinjer, hjertelinjer.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n De har en naturlig innstilling, doserer barnet,<\/p>\n h\u00e5ndlag er n\u00f8dvendig og en viss trening<\/p>\n i \u00e5 treffe smertens presise punkt<\/p>\n s\u00e5 det uutholdelige f\u00e5r bre seg<\/p>\n nesten nytende<\/p>\n <\/p>\n over verdens uber\u00f8rte sinnstilstand.<\/p>\n i overflodens lykkelige dager<\/p>\n i fredens blinde \u00f8ye.<\/p>\n <\/p>\n Den hvite stokken banker p\u00e5 d\u00f8dstrafikken.<\/p>\n Du g\u00e5r selvskapt, alene<\/p>\n over terskelen til din egen smerteut\u00f8velse!<\/p>\n sier barnet med svart lapp over ene \u00f8yet,<\/p>\n det andre er lysende, rav.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg klemmer h\u00e5ndflatene om instrumentene:<\/p>\n s\u00f8lvhvite, smidde av fine metallegeringer.<\/p>\n De kan dissekere vevet i tynne skiver,<\/p>\n skille det levende fra det d\u00f8ende,<\/p>\n liv fra liv, d\u00f8d fra d\u00f8d.<\/p>\n <\/p>\n Analytisk, til opplysning! sier barnet<\/p>\n og rekker meg en kniv, en hake, en klype, en saks:<\/p>\n Stikk kniven inn og lag et snitt!<\/p>\n <\/p>\n Legg sorgens kjertler bare,<\/p>\n belys din indre form\u00f8rkelse,<\/p>\n kjenn hvordan nervetr\u00e5dene kiler\u2026<\/p>\n <\/p>\n La leverens galle bruse,<\/p>\n mediter som en munk over nyrenes b\u00f8nneform<\/p>\n og pyramidenes filtern\u00f8ster, de er oppriktige organer.<\/p>\n Barnets stemme er anstrengt: alt arbeider sammen;<\/p>\n bukspytt, skjoldbrusk, blodplasma, beinmarg.<\/p>\n Jeg kjenner frysninger langs ryggraden.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg manipulerer og modifiserer mitt biologiske felt;<\/p>\n f\u00f8rer instrumentene gjennom gestenes pardans<\/p>\n og inn i materien: mitt varme, \u00f8mt\u00e5lige legeme.<\/p>\n <\/p>\n Det er s\u00e5 bl\u00f8tt og bestandig, buntet sammen<\/p>\n av sener, hinner, muskelb\u00e5nd og ledd.<\/p>\n Software, sier barnet, stabler av silket\u00f8yer!<\/p>\n <\/p>\n Jeg noterer snittenes vinkler,<\/p>\n renskriver m\u00f8nsterdannelsen og beregner<\/p>\n sannsynlighetsgraden for d\u00f8den ikke heller\u2026<\/p>\n <\/p>\n Jeg lister opp stikk, sting, utskrapninger og tarmskyllinger.<\/p>\n Arbeid produserer varme, svetten drypper<\/p>\n i \u00f8ynene, jeg slikker salt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n Det koster \u00e5 bli kildesortert og resirkulert,<\/p>\n sier jeg n\u00f8kternt, det er en d\u00f8den n\u00e6r opplevelse,<\/p>\n en fucking s\u00e5 sann tragedie<\/em>, barnet smiler svalt.<\/p>\n <\/p>\n Det er pinsler i alle passasjer<\/p>\n gjennom det anatomiske teatret, insisterer jeg,<\/p>\n det gis ingen gratisturer til erkjennelsens organer.<\/p>\n <\/p>\n Barnet overh\u00f8rer meg: Alt er gratis;<\/p>\n d\u00f8d masse, mystisk eksistens.<\/p>\n Kanskje fins du kun i en partikkelsverm<\/p>\n fra en supernova i utkanten av universet<\/p>\n <\/p>\n og viskes ut som n\u00f8ytronstjerne<\/p>\n i en kosmisk B-film, hvinende fast forward<\/p>\n til siste rest av kjernebrennstoff er brukt opp.<\/p>\n Pang! Barnet klapper i hendene: Bang!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Kommer du langt nok ut, min venn,<\/p>\n kan du ane et snev av \u00e5nd,<\/p>\n kommer du langt nok inn,<\/p>\n er du bare ved begynnelsen<\/p>\n av din sjel, sier barnet uhyggelig mildt.<\/p>\n <\/p>\n Alle inngrep kan g\u00e5 for langt inn, mumler jeg.<\/p>\n Ingen inngrep kan g\u00e5 for langt inn,<\/p>\n sier barnet bestemt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Dette er et paradoks, en dobbelt\u00f8ks,<\/p>\n sier barnet og svinger sverdet over hodet.<\/p>\n Gi meg din h\u00e5nd som vil holde, din h\u00e5nd som vil ha!<\/p>\n Begge er skyldige, den ene g\u00e5r fri,<\/p>\n den andre m\u00e5 straffes!<\/p>\n <\/p>\n Skade gitt og skade f\u00e5tt m\u00e5 balanseres.<\/p>\n Det er vanlig forretningsskikk, barnet gjesper litt,<\/p>\n selv i en familiebedrift: Skade er hjelpens s\u00f8ster,<\/p>\n lidelse er nytelsens bror. Du kan velge fritt;<\/p>\n legg en h\u00e5nd p\u00e5 alteret! Det er ikke personlig,<\/p>\n retten er upersonlig – som kunsten.<\/p>\n <\/p>\n Upersonlig som pesten, sier jeg.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Du skal ikke klage over pest og plage, sier barnet.<\/p>\n Jeg holder munn. Jeg holder tunga bent i munnen.<\/p>\n Jeg holder den d\u00f8des taushet i min munn.<\/p>\n Jeg holder min d\u00f8ende h\u00e5nd i min levende h\u00e5nd.<\/p>\n Jeg veier mitt hjerte mot en fj\u00e6r, jeg puster p\u00e5 fj\u00e6ren.<\/p>\n Jeg kommer tidsnok til d\u00f8dens dag.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg er tunge, jeg smaker p\u00e5 urlyden, strupelyden;<\/p>\n menneskets skrekk og fryd: \u00e6-\u00e6-\u00e6\u2026\u00e5-\u00e5-\u00e5\u2026<\/p>\n den f\u00f8rste lyden i det siste ordet: a-a-a\u2026<\/p>\n Amen! sier barnet,<\/p>\n <\/p>\n eller Amon som svir av alt og gir nytt liv,<\/p>\n eller Amok \u2013 berserken med hukommelsestap,<\/p>\n eller ekstase, spolet som en tusenmeter lang tr\u00e5d<\/p>\n <\/p>\n fra silkeormens kokong,<\/p>\n tr\u00e5den som spinner arbeid sammen<\/p>\n med begj\u00e6r i kroppens vev.<\/p>\n <\/p>\n Men ekstase kan ikke holdes ut, ettertanken<\/p>\n er dens tekkelige s\u00f8ster \u2013 slikk i lufta, smaken av<\/p>\n ingenting glir gjennom svelget: varmt, r\u00f8dt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Tunga dekkes av rim<\/p>\n hvis jeg holder den lenge nok ute<\/p>\n i den virkelige frosten, men frost er ikke lenger<\/p>\n hva jeg s\u00f8ker, ikke noe avklaret, beundringsverdig.<\/p>\n Ikke permafrosten bak dr\u00f8mmenes bl\u00e5 nordgrense<\/p>\n der fortids- og framtidsfostre oppbevares bakteriefritt<\/p>\n og aldri g\u00e5r inn i forr\u00e5tnelsens alvor,<\/p>\n aldri blir helt fort\u00e6rt, aldri<\/p>\n — eller glemt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n S\u00f8rgende Mnemosyne flagrer<\/p>\n i ordl\u00f8st nirvana over glemselens hav,<\/p>\n mens dr\u00f8mmeren Morfevs leder sine br\u00f8dre \u2013<\/p>\n s\u00f8vnens tusen s\u00f8nner \u2013 i parade<\/p>\n over frostens filigrammer\u2026<\/p>\n <\/p>\n Hvem \u00f8nsket \u00e5 vandre langs s\u00f8vngjengerruten<\/p>\n som et eiendommelig tusenbein<\/p>\n gjennom glemselens vinter<\/p>\n ved tusen\u00e5rsskiftet,<\/p>\n <\/p>\n akkompagnert av knokkelmusikkens<\/p>\n leggpiper, trommehinner<\/p>\n og hornbasuner?<\/p>\n <\/p>\n Ikke jeg! Jeg velger en annen vei.<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ved steinalteret kneler jeg ute under gr\u00e5lysningen;<\/p>\n blyfarget som en naken \u00f8ygruppe i det atlantiske hav,<\/p>\n herjet og s\u00e5ret til det us\u00e5rlige\u2026<\/p>\n <\/p>\n men s\u00e5r kan transformeres av den befridde tunga —<\/p>\n ikke til ord, men til noe annet, mer i slekt med<\/p>\n hodejegere, sier barnet, de flittige trofesamlerne<\/p>\n <\/p>\n som av genetisk drift vil erobre og eie<\/p>\n magiske realiteter; dyrke og bevare dem,<\/p>\n danse og krige med dem til \u00e6re for Bestias vesen.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ikke ord alts\u00e5, nynner barnet og fingrer fram spr\u00f8 toner<\/p>\n langs lyrens hals, ikke syn, men b\u00f8yelig klang,<\/p>\n kanskje sang fra skilpadder og skorpioner —<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n eller innviklet dans,<\/p>\n sm\u00e5 steppende paradisskritt,<\/p>\n koreografert med lavm\u00e6lt jubel i forskerlynnet<\/p>\n av grusomhet, ren og ublandet — lyst<\/p>\n til \u00e5 oppfinne mennesket p\u00e5 nytt<\/p>\n som en multimenneskelig fuge.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet slenger lyren p\u00e5 ryggen,<\/p>\n vipper et hode opp p\u00e5 foten og sparker det<\/p>\n i bue over gresset, griper et annet etter h\u00e5ret<\/p>\n og fester det til hofteremmen, det er t\u00f8rket,<\/p>\n rynket, ikke st\u00f8rre enn en kokosn\u00f8tt.<\/p>\n <\/p>\n La oss velge de hodel\u00f8ses suverene vei,<\/p>\n sier barnet, slik trofejegere alltid har gjort,<\/p>\n villig til alt, skyldig i alt, trukket mot<\/p>\n alt deformert, pervertert og makabert,<\/p>\n tro mot det teratologiske forskningsprinsipp:<\/p>\n In any field, find the strangest thing and then explore it.<\/em><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n e n\u00a0\u00a0 n u l l\u00a0\u00a0 n u l l<\/strong><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n My intention is to tell<\/em><\/p>\n of bodies changed<\/em><\/p>\n to different forms<\/em><\/p>\n \u00a0<\/em><\/p>\n The heavens and all below them,<\/em><\/p>\n earth and her creatures,<\/em><\/p>\n all change,<\/em><\/p>\n and we, part of creation,<\/em><\/p>\n also must suffer change.<\/em><\/p>\n \n \u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0 Ovid<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Vi er i limbo, i de utst\u00f8ttes enkle orden.<\/p>\n N\u00e5den bor ikke her, la oss ofre en geit eller et lam!<\/p>\n Det blir aldri nok \u00e5ndemat, la oss ofre ti lam, sier barnet.<\/p>\n <\/p>\n Barnet har fulgt meg lenger enn n\u00e5den,<\/p>\n gjennom sorgens \u00f8velser, \u00f8ye har speilet seg i \u00f8ye<\/p>\n og utvidet mitt perspektiv p\u00e5 skjenselens mekanismer.<\/p>\n <\/p>\n N\u00e5den bor ikke her, la oss ofre ti geiter mens vi kan, sier barnet.<\/p>\n Blod drypper fra tannhjulene og renner mot porten,<\/p>\n krysser sitt spor: dette er ikke uskyldens verksted.<\/p>\n <\/p>\n Blodet er varmt, det smaker s\u00f8tt, smatter barnet.<\/p>\n Her er ingen hus uten skyld, her bor bare normale mennesker,<\/p>\n p\u00e5 hagemurene vokser alarmsystemer: Stopp her!<\/p>\n <\/p>\n Trykk p\u00e5 denne knappen! Tre over terskelen<\/p>\n til den priviligerte natten, tilfluktsted for ikke-personer<\/p>\n og utsatthet. Kj\u00e6rlighetens programmer er slettet.<\/p>\n <\/p>\n Ingen \u00e5ker har lenger dyrkbar jord.<\/p>\n Ingen fj\u00f8sd\u00f8r st\u00e5r \u00e5pen, ingen er \u00e5pne her.<\/p>\n Misfostre skrapes ut av kanalene uten barmhjertighet.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n N\u00e5den bor ikke her, la oss ofre v\u00e5rt ord p\u00e5 kunstens alter<\/p>\n uten flere dikkedarer. La oss ofre ti barn! sier barnet gener\u00f8st.<\/p>\n Jeg gr\u00f8sser.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Her i de usunne sansenes orden<\/p>\n er luften luft, lys er lys.<\/p>\n Den ikke helt gode vilje har bestemt det slik.<\/p>\n <\/p>\n Makten er ulv, fornuftig nok, sier barnet,<\/p>\n den splitter og hersker i flokken.<\/p>\n Flertallet gir ham rett i de fleste tilfellene.<\/p>\n <\/p>\n De flater ut fjellsidene til livet p\u00e5 slettelandet.<\/p>\n De snorrette stiene mellom \u00e5ker og hage<\/p>\n skaper ro og demper sorg, sier jeg forsiktig.<\/p>\n <\/p>\n Barnet ser rett gjennom meg<\/p>\n som var jeg immateriell.<\/p>\n Jeg innser at barnet lider av noe verre enn sorg.<\/p>\n <\/p>\n Er det kanskje ondskap eller godhet?<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n N\u00e5r ulvene angriper og sauene breker for livet,<\/p>\n sitter barnet som den store betrakteren<\/p>\n hevet over det hele og geiper, mens blodet flyter\u2026<\/p>\n <\/p>\n eller tenker barnet p\u00e5 ulven<\/p>\n som elsker lammet han ikke vil ete,<\/p>\n men likevel m\u00e5 s\u00f8nderlemme?<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ulvene bes\u00f8ker sauefj\u00f8set hver natt,<\/p>\n voldtar og massakrerer. Det er dyrisk naturlig<\/p>\n og lyrisk n\u00f8dvendig, er barnets kommentar.<\/p>\n <\/p>\n De fastboende kj\u00f8per v\u00e5pen og \u00f8ver seg i skarpskyting,<\/p>\n som husdyrholdere skyter de seg inn under eiendomsretten.<\/p>\n <\/p>\n De tror det skal v\u00e6re slik, og de har rett, sier barnet.<\/p>\n I all vold knyttes b\u00e5nd mellom dreperen og det drepte.<\/p>\n I alle ofringer feires det og fr\u00e5tses.<\/p>\n <\/p>\n Ulv avler ulv og ulv eter sau \u2013 slik er naturretten.<\/p>\n Det er godt nok\u2026 og bedre kan det bli, barnet ser p\u00e5 meg<\/p>\n med noe som ligner bedr\u00f8velse — eller er det munterhet?<\/p>\n <\/p>\n Jeg \u00e5pner munnen og lukker den om: Hvordan bedre?<\/p>\n Et svar kan ikke temme, ikke forklare villdyrets vesen.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det virkelige er det som kan tenkes,<\/p>\n tenker jeg — og dyrkes, ber\u00f8res, drepes.<\/p>\n Det virkelige er villdyrets vesen. Jeg tenker<\/p>\n <\/p>\n at ulven vil elske lammet levende etter lemlestelsen<\/p>\n som i en legende om ud\u00f8delig kj\u00e6rlighet.<\/p>\n Hvis jeg er ulv, har jeg ordet i min makt.<\/p>\n <\/p>\n Med kraftige hj\u00f8rnetenner og presise kl\u00f8r<\/p>\n flerrer jeg enfoldige forestillinger<\/p>\n i et satyrskuespill<\/p>\n <\/p>\n p\u00e5 en mytisk m\u00f8teplass<\/p>\n der fabeldyr f\u00e5r parre seg med v\u00e5r lyst<\/p>\n til \u00e5 smelte sammen, leve oss inn i og forandre alt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet er den hvite enhj\u00f8rningen<\/p>\n i min tanke — som kretser<\/p>\n om monsterverdier.<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Monstre og vidundere er i samme familie,<\/p>\n sier jeg til barnet som nikker distre.<\/p>\n Utysker kan ha beundringsverdige sider<\/p>\n <\/p>\n og underverk skjule sine vanskapninger,<\/p>\n fortsetter jeg. Barnet nikker igjen,<\/p>\n nikker og nikker som en mekanisk dukke.<\/p>\n <\/p>\n N\u00e5r virkelighetens deler faller fra hverandre,<\/p>\n settes mennesket i skred, avgrunner siver<\/p>\n gjennom hudens s\u00f8mmer og inn i mentale rom.<\/p>\n <\/p>\n Da kan kunsten komme til nytte, sier jeg,<\/p>\n tr\u00e5kle l\u00f8srevne elementer sammen<\/p>\n p\u00e5 uvante steder med fine sting:<\/p>\n <\/p>\n et hode i korsryggen, en tunge under armen,<\/p>\n en h\u00e5nd som vinker bak \u00f8ret, en fot snudd bak fram.<\/p>\n Det er ingen grense for kunstferdigheten.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n I m\u00f8te med slik fabelaktig forstyrrelse,<\/p>\n ivrer jeg, kan rene misforst\u00e5elser<\/p>\n f\u00f8re til store oppdagelser.<\/p>\n <\/p>\n Selv sm\u00e5 forskyvninger<\/p>\n kan drive skj\u00f8nnheten<\/p>\n ut av estetikkens salonger<\/p>\n <\/p>\n og inn i en etisk klosterhage<\/p>\n med bud om \u00e5 plante nye urter<\/p>\n i gammel jord, sier jeg.<\/p>\n <\/p>\n Livet kan gjenfortrylles med \u00f8mhet<\/p>\n av h\u00f8yere karat, tror du ikke<\/p>\n medf\u00f8lelse kan bli f\u00f8dt p\u00e5 ny<\/p>\n <\/p>\n n\u00e5r lidelsen blir misunnelsesverdig?<\/p>\n sier jeg og kysser fantomh\u00e5nden<\/p>\n som klemmer om halsen min.<\/p>\n <\/p>\n Vanskapte kan elskes til vanvidd<\/p>\n og misfostre leges av Din miskunn,<\/p>\n avslutter jeg litt forbl\u00f8ffet over egne ord.<\/p>\n <\/p>\n Ingen skal leges her, sier barnet kaldt.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n Ingen skal leges her\u2026 hermer jeg.<\/p>\n Hvis ingen skal leges, m\u00e5 noe lages,<\/p>\n sier jeg snurt, noe m\u00e5 finne sted \u2026<\/p>\n <\/p>\n et uh\u00f8rt, ufattelig sted,<\/p>\n noe nytt og nifst.<\/p>\n Jeg frykter ikke skaperverket!<\/p>\n <\/p>\n Jeg har v\u00e6rt blind og har l\u00e6rt \u00e5 se.<\/p>\n Jeg har v\u00e6rt stum og er blitt talende.<\/p>\n Jeg er blitt s\u00e5ret og transformert.<\/p>\n <\/p>\n Jeg har en levende h\u00e5nd og en fantomh\u00e5nd.<\/p>\n Jeg ler h\u00f8yt og skremmes av lyden.<\/p>\n Jeg kjenner villdyrets vesen<\/p>\n <\/p>\n omslutte meg som en velsittende drakt.<\/p>\n Jeg strekker ut kl\u00f8rne, flekker tenner<\/p>\n og ser meg om. Jeg ser straks stedet.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg ser det tydelig: et hus risset i luft;<\/p>\n et uthus, p\u00e5 randen av utslettelse,<\/p>\n lutende over kanten av min verden.<\/p>\n <\/p>\n Jeg fikserer tegningen av huset.<\/p>\n Jeg bygger det i tanken.<\/p>\n Jeg bygger det med uventet kj\u00e6rlighet.<\/p>\n <\/p>\n Det prikker av forventning<\/p>\n i fantomfingertuppene.<\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Er dette monstrenes hus? piper en stemme.<\/p>\n Jeg skvetter, snur meg og ser<\/p>\n noe ubeskrivelig.<\/p>\n <\/p>\n Terrenget selv kommer krypende mot meg;<\/p>\n haltende, hoppende over lyngtuer<\/p>\n gjennom stivt gress og kratt.<\/p>\n <\/p>\n Jeg fanger brokker av ord i vinden: \u2026et hus<\/p>\n \u2026er dette huset\u2026? andpustent, innstendig:<\/p>\n Er dette monstrenes hus?<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n De n\u00e6rmer seg; stor\u00f8yde,<\/p>\n hul\u00f8yde, fryktsomme krek. De glor<\/p>\n som om jeg var den sensasjonelle<\/p>\n hovedattraksjonen i et omreisende<\/p>\n freak-show. Men de tror p\u00e5 meg.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Det er et kunstverk jeg har skapt.<\/p>\n Jeg har tenkt huset\u2026 det er virkelig.<\/p>\n Det har spredt seg i vinden som rykte<\/p>\n og \u00f8ker i sannhet ved troens styrke.<\/p>\n <\/p>\n Det er virkelig\u2026 huset!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg har innrettet huset, det synes \u00e5 v\u00e6re vellykket.<\/p>\n Trafikken er stor og \u00f8kende omkring meg.<\/p>\n Selv de skyeste kryper n\u00e6rmere<\/p>\n n\u00e5r jeg smekker med tunga,<\/p>\n selv de mest mistenksomme<\/p>\n lister seg fram til terskelen<\/p>\n n\u00e5r m\u00f8rket faller p\u00e5.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n I den lave kveldssolen arbeider jeg med mutasjonen;<\/p>\n kler av og p\u00e5 reptilhuden til de minste og mest vanartede,<\/p>\n stusser utvekster, beskj\u00e6rer lemmer, vasker og steller dem<\/p>\n som bleiebarn. De kulser, men frykter ikke lenger kulda<\/p>\n eller m\u00f8rket, de undrer seg ikke, ber ikke om svar,<\/p>\n de vokser til alle kanter, tar til takke,<\/p>\n og gurgler tannl\u00f8st, de er modige.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Om morgenen vekker jeg tidligmutantene.<\/p>\n De gjesper, strekker seg og folder seg ut<\/p>\n av den uformelige morshuden.<\/p>\n <\/p>\n Blir st\u00e5ende en stund i sansene som grenser,<\/p>\n m\u00e5ler det forskjellsl\u00f8se morgenlyset<\/p>\n f\u00f8r de fortaper seg over klodens bue.<\/p>\n <\/p>\n De er s\u00e5 unge, de vet s\u00e5 lite.<\/p>\n Kjenner ingen hvite lyder eller svingningstall,<\/p>\n ingen m\u00f8rke toner eller himmelretninger.<\/p>\n <\/p>\n Forst\u00e5r ikke de enkleste stjerner eller grimaser,<\/p>\n vet ikke at skjebner formes i hvert veikryss.<\/p>\n Vet ikke hva et veikryss er, <\/span><\/p>\n <\/p>\n at de selv er skjebnesvangre.<\/p>\n Kjenner ikke det hasardi\u00f8se spillet om livet.<\/p>\n Vet ikke at livet er en hjeml\u00f8s skygge,<\/p>\n <\/p>\n slik de selv er uklare utkast til liv<\/p>\n drevet ut av moderhudens teltflak<\/p>\n villig til \u00e5 risikere alt.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n Jeg holder hus.<\/p>\n Jeg holder meg ved huset<\/p>\n Jeg holder huset \u00e5pent og bevegelig;<\/p>\n <\/p>\n Jeg holder huset hellig.<\/p>\n Jeg kaller det n\u00e5dens utpost.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n F r a n k e n s t e i n<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Som frankenstein elsket jeg monstrene fram.<\/p>\n Jeg tok de beste delene av hver skapning,<\/p>\n sydde og smidde og sveiset etter kunstens alle regler,<\/p>\n hjulpet av mine dypeste instinkter og livlige hjelpefigurer;<\/p>\n enkelte sutret: if you prick us, do we not bleed?<\/em><\/p>\n <\/p>\n Som frankenstein lokket jeg monstrene hjem<\/p>\n nord for intensjonen og s\u00f8r for \u00e5rsakene.<\/p>\n Jeg delte deres kropper med gylne snitt<\/p>\n i skj\u00f8nnhetsverdier etter det etiske grunnprinsipp;<\/p>\n if you tickle us, do we not laugh?<\/em> fniste noen forsiktig.<\/p>\n <\/p>\n Ulik frankenstein elsket jeg hvert monster oppriktig<\/p>\n i deres minste bestanddeler og i det store og hele,<\/p>\n for det handler om \u00e5 dele og om \u00e5 hele, sa jeg forklarende.<\/p>\n Et kvikt hode parerte: if you part us, do we not depart?<\/p>\n Da lo vi alle sammen. Og som vi lo!<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n e n \u00a0\u00a0n u l l\u00a0\u00a0 e n<\/strong><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n <\/p>\n \u00a0<\/em><\/p>\n R e – m e m b e r<\/em><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet n\u00e6rmer seg slutten av mitt verk;<\/p>\n svevende i m\u00f8te med andre villbarn p\u00e5 stien,<\/p>\n fortryllet i dr\u00f8mmen om \u00e5 forville seg i skogens sus,<\/p>\n ule med nordvesten gjennom sm\u00e5buskers krattsang,<\/p>\n for f\u00f8rste og siste gang jage og bli jaget som blindebukk<\/p>\n gjennom buskene, smette som r\u00f8yskatt mellom stein,<\/p>\n kjenne bregnene kile leggene s\u00f8tt, la mosen kj\u00e6rtegne<\/p>\n lette, uforsonlige skritt og verden trykke sine former<\/p>\n mot f\u00f8lsomheten, gjemme seg og bli funnet<\/p>\n i stj\u00e5lne kyss bak tykkstammete tr\u00e6r<\/p>\n med menneskelignende bark.<\/p>\n <\/p>\n V\u00e6re mer eller mindre et menneskebarn;<\/p>\n lekende, lovl\u00f8st, seg selv nok.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Jeg pr\u00f8ver \u00e5 juble, det klinger hult.<\/p>\n Barnet svarer ikke, det er jeg som er borte<\/p>\n blant uroens r\u00f8tter og r\u00e5tnende l\u00f8v, borte i luftas<\/p>\n umerkelige sporstoff, forsvunnet i ekko av glemt kj\u00e6rlighet,<\/p>\n blindt gjennom meditasjonens syv trinn, i h\u00f8ye og lave tanker<\/p>\n som forgreiner seg lik mutanter gjennom hjernens billedbark.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Barnet som forlater meg gir meg sin lyre.<\/p>\n Jeg griper den begj\u00e6rlig, jeg b\u00e6rer barnets bilde<\/p>\n p\u00e5 brystet i en snor av flettet h\u00e5r.<\/p>\n <\/p>\n Jeg forlater aldri barnet. Det vet hva det ser;<\/p>\n at det er sant, at jeg er\u2026<\/p>\n Jeg kjenner smaken av himmel,<\/p>\n <\/p>\n s\u00f8t og skarp som kj\u00e6rlighetsfrukten.<\/p>\n Fuglene vet ikke at de flyr i formasjon<\/p>\n over barnet de tror p\u00e5 som en skjebne.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Ingens skapning, suser det i vinden.<\/p>\n Ingen livs historie, ingen hus<\/p>\n med navnest\u00f8tter eller gravlunder.<\/p>\n <\/p>\n Ingen fortellings f\u00f8rste avsnitt.<\/p>\n Ingen avslutning, lykkelig eller trist,<\/p>\n bare et kor av levende og d\u00f8de stemmer<\/p>\n <\/p>\n befridd fra sin jordiske knokkeltilv\u00e6relse<\/p>\n i de endelige forsvinningsnumres tid<\/p>\n p\u00e5 en skala fra hvite til svarte dverger.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n Det bruser i lufta, en storm.<\/p>\n Tordenguden synger<\/p>\n apokalyptisk fulltonende<\/p>\n <\/p>\n som en jublende kval\u2026<\/p>\n Det er en oxymoron —<\/p>\n monstrenes egen figur, roper jeg<\/p>\n <\/p>\n i bl\u00e5sten som bl\u00e5ser h\u00f8yere og h\u00f8yere<\/p>\n og h\u00f8yere til alt blir s\u00e5 stille<\/p>\n at stillheten drukner min stemme\u2026<\/p>\n *<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Hvem var jeg?<\/p>\n hvisker jeg til barnet<\/p>\n som suser i vinden: Je-e-eg\u2026<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Sitater i teksten:<\/p>\n Side\u00a0\u00a0 9: Shakespeare: The Tempest.<\/em><\/p>\n \u201d\u00a0\u00a0\u00a0 23:\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0 \u201d\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0\u00a0 :\u00a0 Macbeth.<\/em><\/p>\n \u201d\u00a0\u00a0\u00a0 45: <\/em>Inger Br\u00e5tveit: Dikt (upubl.)<\/p>\n \u201d\u00a0\u00a0\u00a0 52: John Archibald Wheeler, i V.S. Ramachandran: Phantoms in the Brain.<\/em><\/p>\n \u201d\u00a0\u00a0\u00a0 67: <\/em>Shakespeare: The Merchant of Venice. <\/em><\/p>\n","protected":false},"excerpt":{"rendered":" H a r l e k i n s\u00a0\u00a0 h u d Et dikt av Liv Lundberg n u l l Folk … Continue reading N u l l\u00a0\u00a0 n u l l<\/h5>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
<\/h6>\n
T \u00e5 r e n e\u00a0\u00a0 m e d\u00a0\u00a0 m a n g e\u00a0\u00a0 e g e n s k a p e r.<\/h5>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
\u00a0<\/em><\/h6>\n
G o b e l i n<\/h5>\n
<\/h5>\n
<\/h5>\n
<\/h5>\n
<\/h5>\n
H u s<\/h5>\n
U t g r a v i n g<\/h5>\n
F o r b r e n n i n g<\/h5>\n
\u00d8 y e t\u00a0\u00a0 o v e r\u00a0\u00a0 a l t e r e t.<\/h5>\n
T r o f e j e g e r e<\/h5>\n
L i m b o<\/h5>\n
M u t a s j o n e n.<\/h5>\n
\n<\/em><\/p>\n