Studieveilederteamet ved Institutt for medisinsk biologi (IMB), Helsefak, har i lengre tid eksperimentert med alternative møteformer for å samordne oppgavene de skal løse i fellesskap. I forhold til et tradisjonelt møte ved UiT er tavlemøtene sterkt visuelle, har kortere varighet, avholdes hyppigere og ikke minst selvdokumenterende. Teamet ved IMB sin tavle har med elementer som omhandler forbedringsarbeid, koordinering og prioritering (arbeidsflyt), årshjul og saker til andre møter.
«I en undersøkelse foretatt ved UiT i mai 2016 sier 64% av de som svarte (n=84) at tavlemøter har bidratt til at de er blitt mer effektive, samtidig som 72% opplever tavlemøtene som bedre enn alternativet de hadde.»
MEN: I tillegg til møtetavlen har studieveilederteamet ved IMB i år også jobbet med å få på plass en tavle som på en enkel og visuell måte illustrerer hvorvidt sentrale oppgaver i eksamensarbeidet er utført eller ikke. Denne vendekorttavlen gir alle en rask oversikt over situasjonen i arbeidet til enhver tid, noe som er en stor fordel når oppgaver er fordelt i et team. Det vil aldri være tvil om en oppgave er utført eller ikke, selv når noen i teamet er fraværende. Tavlen er enkelt oppbygd med en vertikal akse for de stegene som må utføres i arbeidet, og en horisontal akse for alle emnene det arrangeres eksamen i. De tilhørende vendekortene er enkle, med en
grønn og en rød side for hvert steg knyttet til hvert emne. Er oppgaven utført viser den grønn, og er den ikke viser den rødt. Overraskende enkelt rett og slett. Nedenfor kan du se en kort «film» som viser hvor visuell og slående enkel tavlen er.
Dersom du har noen spørsmål knyttet til dette er du velkommen til å ta kontakt med Karin Eilertsen på IMB.
Noen ganger må man bare klype seg i armen. Ikke fordi det har noen effekt i grunnen, men rett og slett som en symbolsk handling. Et tegn på at noe du opplever eller kommer over er usedvanlig bra. Sist fredag hadde jeg et sånt klyp-meg-i-armen-øyeblikk. Jeg passerte pausearealet til arkivtjenesten ved UiT Norges arktiske universitet på vei til mitt eget kontor, men måtte stoppe opp ved noe som fanget interessen min.
Arkivet ved UiT har nylig endret organisering og intern arbeidsform fra en ordning der enkeltpersoner hadde ansvar for enkeltenheter, til teamorganisering der hele team tar ansvar for felles oppgaver. For å sikre god kontakt med enhetene, og ikke minst avklare forventninger til hva de skal levere har de skrevet en god og tydelig sørviserklæring. Les gjerne hele, men et lite eksempel:
“Telefoner skal besvares raskt, vi bestreber oss på å svare innen ett minutt. Dersom ingen hos oss er tilgjengelige vil vi alltid ringe deg opp igjen så snart vi er ledige.”
På denne måten håper de å tilby bedre, sikrere og mer robuste tjenester til hele UiT. Så tilbake til det som fanget interessen min. På en helt enkelt veggplakat har arkivet laget seg et konkret system for kontinuerlig forbedring i praksis. Et system for felles problemløsning i og på tvers av de nye teamene de har etablert. Systemet er så slående enkelt og samtidig så slående effektivt. På kort tid kan et problem løftes fra skuldrene til den enkelte medarbeider og inn som teamets felleseie, hvor løsninger diskuteres og deles umiddelbart. Mer skal det ikke til i sin enkleste form. En veggplakat med to kolonner og tre rader. En kolonne merket «problem» og den andre «løsninger», med rader for hvert enkelt team. Så snart et problem oppstår skrives det ned på en post-it lapp og henges på tavla. Når teamet møtes kan problemet adresseres, forslag til løsning(er) diskuteres og implementeres. På denne korte tiden har man samtidig delt hele problemløsningsprosessen med alle medarbeiderne i teamet. Så snart problemet er løst flyttes lappen fra «problem» til «løsninger». Der henger den til løsningen(e) er testet og deretter implementert i en oppdatert rutinebeskrivelse.
Kort oppsummert: Klyp meg i armen, så heldig jeg er som jobber i en organisasjon som har ansatte som går foran og bare gjør det! Vil du vite mer om hvordan arkivet jobber med problemløsning og kontinuerlig forbedring kan du ta kontakt med Lill Heidi Steen eller Anita Dahlberg.
Thoughts upon arriving home after the LeanHE-conference 2016 in Stirling
Packed and buzzing room – ready for action
When I was a youngster I played the drums and timpanis in both a windband and an orchestra, and several times a year I would get to go on a trip with either one or both. For instance a one week tour from northerly Sortland to Sandefjord (which was really exotic since they had bats flying around) far south, or even longer tours to Italy (talk about exotic for a young Norwegian boy). Or going away on school camp with all your friends and schoolmates, and maybe even a girlfriend (or two).
All of these travels had one thing in particular in common: to be together with your best friends and the coolest folks, around the clock for many days – and importantly enough: without ANY parents. However, as with all fairytales, suddenly the tour is over and you arrive home. I can still vividly remember the kind of empty feeling that landed on me as soon as the last goodbyes and hugs were done and the door to our house shut behind me.
Today I am experiencing that same empty feeling. A kind of sorrow and mourning having left that lovely bubble of excitement, buzz, being with good old and new friends, learning and developing together with 170 fantastic lean practitioners at the Lean in Higher Education in Stirling. Can you relate? However, this is not all a bad thing. It simply means that we had a rock’n’roll badass great conference. I am proud to be a part of this particular community.
I count myself lucky to know Sue Jennings, Lorna Prince and the rest of the team at University of Stirling, who gave us this amazing conference at the most awesome venue. Including the fabulous dinner at Stirling Castle where I got to go through two first-timers: Wearing a real Kilt (Scotland’s National Tartan) and eating Haggis.
I also feel grateful to Steven Yorkstone, Susanne Clarke and the rest of the Global Lean HE steering committee for discovering me in Waterloo (last year), urging me to become a member of the committee. They are highly competent people, both as lean practitioners and as warm and welcoming persons. The same goes for rugged John Hogg (always going strong in every sense of the word), the lovely Rachel MacAssey (chairing the European division with steady hands), smiling Valerie Runyan (taking on the task of next year’s conference in Sydney), energetic Mick Gash (always present with helping hands and thoughts), Pat Browne (ever offering own ideas), devious Mark Robinson (never short of comments), vibrant Vincent Wiegel (always strongly present), Marilyn Thompson (the happy Canadian) and Tammi Sinah (who never seems to run out of energy).
Sean Jackson, John Hogg and Svein Are Tjeldnes in their Kilts
It would be clearly impossible for me to mention every person I had the luck of meeting these important days in Stirling, but hey – I could go for a few. I absolutely loved talking with and learning from Sean Jackson of Virginia University. His session “Who’s ready for lean” was excellently delivered and thought provoking. I keep thinking that if we had applied some of his ideas and work on change readiness assessment, I know a couple of processes we never would have started at my university.
Most importantly, I have to point out my absolute favorite session among all the high quality contributions delivered at Stirling (A description of them all can be found in the program). Nicola Cairns and Heather Lawrence gave a fully packed room great insight in evidencing benefits and impact of change, even using lean teaching methods. I have declared myself their number one fan.
Building a lego avatar to present yourself
This conference did also present new and a bit surprising friendships. I had the pleasure of getting to know and discussing lean with Birute Budreviciene, Sandra Kavalevskyte and Aidis Stukas from Kaunas University of Technology. This was their first LeanHE conference and I trust we will see them again as they were very eager to hold a seminar in Lithuania soon. Best of luck on further exploration of lean. I also, by coincidence, ran into Swedish Karolin Arvidsson from Middlesex University. Please follow through on your idea to bring the team over to Norway and UiT – The Arctic University of Norway for a visit. The same goes for Jose Franken from University of Twente, as we will connect to discuss the build-up of teams.
As the LeanHE conference also puts great weight on networking, it was especially gratifying to finally meet and put a face to many of the twitter-accounts I have been following for a while. For instance Stuart Morris from University of Lincoln. I trust we will be able to explore our collaboration and networking further as it will be easier after meeting in person.
Eventually I want to thank all of my fellow” MacKenzie” clansmen and -women at our table during the castle dinner. You all made the dinner memorable, thus helping to create this Post Conference Syndrom write-up. Julia H. Sempler, Jeung Lee, Edvins Balodis, Tom Laws, Katrien Verhooge and Anne Wendt: We were a great even when discovering the vegetarian mix-up.
Then – at last but never the least, my team, friends and wonderful colleagues from UiT – the “concept group” responsible for driving change. Julia H. Sempler, Frank Lindrupsen, Karin Eilertsen, Grethe Karlsen and Kjersti Dahle: The five of you are the ones who are designated to help me get over this post conference syndrome, by relentlessly pushing forward with continuous improvement step by step, day by day.
Here you'll find stuff regarding the work we do on lean and continuous improvement at UiT The arctic university of Norway. Texts will alternate between Norwegian and English. Enjoy.
fellesskap. I forhold til et tradisjonelt møte ved UiT er tavlemøtene sterkt visuelle, har kortere varighet, avholdes hyppigere og ikke minst selvdokumenterende. Teamet ved IMB sin tavle har med elementer som omhandler forbedringsarbeid, koordinering og prioritering (arbeidsflyt), årshjul og saker til andre møter.
i og på tvers av de nye teamene de har etablert. Systemet er så slående enkelt og samtidig så slående effektivt. På kort tid kan et problem løftes fra skuldrene til den enkelte medarbeider og inn som teamets felleseie, hvor løsninger diskuteres og deles umiddelbart. Mer skal det ikke til i sin enkleste form. En veggplakat med to kolonner og tre rader. En kolonne merket «problem» og den andre «løsninger», med rader for hvert enkelt team. Så snart et problem oppstår skrives det ned på en post-it lapp og henges på tavla. Når teamet møtes kan problemet adresseres, forslag til løsning(er) diskuteres og implementeres. På denne korte tiden har man samtidig delt hele problemløsningsprosessen med alle medarbeiderne i teamet. Så snart problemet er løst flyttes lappen fra «problem» til «løsninger». Der henger den til løsningen(e) er testet og deretter implementert i en oppdatert rutinebeskrivelse.
