Er det på tide å børste støv av tidstyvprosjektet?

Jeg har tenkt på en ting i det siste når det gjelder forbedringsarbeid. I gamle Høgskolen i Harstad (HiH) hadde vi noe som vi kalte for «Finn tidstyvene», et prosjekt hvor alle var oppfordret til å identifisere og fjerne tidstyver som utgjorde «plunder og heft» i arbeidshverdagen.

Tidstyvene var ofte relativt enkle ting, som vi likevel brukte unødvendig tid på. Et eksempel var når vi hadde trøbbel med printeren i gangen. Da vi kartla problemet oppdaget vi at 6-8 personer brukte til sammen ca. 20% stilling pr. år på printertrøbbel. Det var nok en kombinasjon av at problemet ble synliggjort, at vi hadde stramme budsjett og at vi i vår lille organisasjon kunne være smidige og fleksible som gjorde at tidstyven ble fjernet og problemet løst.

Nå ser jeg at i en stor og kompleks organisasjon som UiT, vil det være mye vanskeligere å få ordnet slike ting. Alt henger sammen med alt, og det er mange flere ledd som skal involveres i alle arbeidsoppgavene.  Personlig har jeg mange av de samme arbeidsoppgaven som jeg hadde da jeg startet ved HiH i 2011. Forskjellen er at jeg da hadde både ansvar og myndighet. Nå har jeg bare ansvaret og bruker mange ganger mer tid på hver oppgave.

Jeg tror utviklingen vi har hatt har mange nødvendige og gode sider både når det gjelder kvalitet og likhetstanken, men at det ikke nødvendigvis ser ut til å bli mer effektivt.  I august leste jeg et intervju i A-magasinet om at utviklingen mange ganger kunne lede til mer innvikling. Han som ble intervjuet jobbet tidligere som lærer i en Osloskole, og krysset av i boka når en elev var borte. Da han sluttet måtte han føre fraværet inn 3 steder, og de måtte ansette folk som kunne betjene systemene.

På UiT ser vi nok at utviklingen både kan lede til effektivisering, men også til mer innvikling, og det er nok den «innviklingen» vi kunne ha gjort noe med. Kanskje er tiden kommet for å børste støv av det det gamle tidstyvprosjektet slik at vi på nytt jobber aktivt med å identifisere og fjerne tidstyver i arbeidshverdagen.

– Inger Lise Greftegreff Kristiansen