Santiago er en ung gjetergutt som bor, jobber og lever blant fjellsidene i Andalucia i Spania. Gjennom hele hans liv har sauene, Andalucia og hans familie vært det eneste han kjenner til. Men Santiago drømmer om større ting, om en reise som trosser landegrenser og kontinenter på jakt etter en gammel skatt. En skatt gjemt blant de gamle pyramidene i Egypt. Gjennom boken «Alkymisten» opplever vi Santiagos ferd for å følge drømmene sine, en ferd som tar han bort fra alt han er kjent med og til nye, ukjente deler av verden. Men han setter ut på ferden med mot i brystet, fordi han følger sin egen sti, hans egne drømmer og håp.

«Alkymisten» er ikke bare en historie om en gjetergutt som velger å følge drømmene sine, men det sentrale bakgrunns-temaet er en følelse veldig mange mennesker nok kan kjenne seg igjen i. Hele livet er vi lært opp til at vi skal vokse opp, skaffe oss en jobb, og så bidra til samfunnet ved å gjøre det som mange kan føle er den samme rutinen for resten av livet sitt. «Alkymisten» stiller spørsmålet om man skal følge den trygge, kjedelige veien her i livet. Et liv som er trygt, men forutsigbart. Et liv som består av det samme, dag inn og dag ut. Eller skal man slå ut på sin egen vei, bort fra det trygge? Skal man våge å ta et steg inn i det ukjente, men også mer spennende? Forfatteren mener at det eneste som stopper oss fra dette er vår egen frykt for å feile. Coelho avslutter boken sin med en setning som gjenspeiler temaet til boken veldig godt, «To realize one’s destiny is a person’s only obligation.»

Det høres kanskje ut som denne boken primært bør leses av de som fortsatt har muligheten til å følge sin egen vei, de som kanskje ikke bærer byrden av alderdom, familie eller andre obligasjoner. Men hvis det er en ting Paulo Coelho prøver å gjøre, er det å lære leseren at det aldri er for sent å utforske nye stier. Og som Robert Frost en gang sa om hvilken sti man bør følge: “I took the one less traveled by, and that has made all the difference”.