International Mother Day Speech 2019

Speech at International Mother Language Day, International Students’ Union of Tromsø, Tromsø 22.02.2019

Lill Tove Fredriksen

 “Mii dáhpáhuvvá leaikkain, go ii oktage šat dan gula?” Dán jearai almmái, okta ovcci potawatomi eatnigiela hálliin gii lei báhcán olles máilmmis. Potawatomi čearda lea okta USA álgoálbmogiin. Son jearai dán gažaldaga muhtin giellakurssas, iežas gillii, maŋŋil go lei muitalan somás muitalusa. Dušše gávcci eatnigielhálli reške.

«What will happen to a joke when no one can hear it anymore?» This is the question a man from the Potawatomi people asked in a language class where the last nine remaining fluent speakers of the potawatomi language were gathered for the first time, as teachers. He asked the question after he first had told a story. Only the other eight speakers of potawatomi laughed. The Potawatomi is one of the Indigenous peoples in the USA. This year, 2019, UNESCO has dedicated to the International Year of Indigenous languages. Of the among 6.000-7.000 languages in the world today, about 97% of the world’s population speaks only 4 % of these languages. A great majority of the remaining 96% of the languages are spoken mainly by indigenous peoples, and they will continue to disappear at an alarming rate. This due to imperial history, fear, racism, ignorance and a notion of some peoples being superior, others inferior.

The Sámi languages are among these threatened Indigenous languages. Therefore, I feel privileged and very lucky, to be able to have the Sámi language, not only as the language I speak at home, but also as my working language here at the university, working with Sámi literature. This is something UiT The Arctic University of Norway should be proud of and value highly, and continue to support and develop further the Sámi language and literature courses at all levels, and the Sámi languages as scientific languages. This implies supporting it with the commitments, the status, the diversity, the pride and the acknowledgment of the history and the land where the University is situated. Preserving a language, nursing it and keeping it safe for future generations is hard work, and great love. After all, our Mother Language is the place where we create our realities, the home of our thoughts and memories, our way of seeing the world, the bridge into mutual understanding and unity. This is the place where stories are told and jokes are heard. The heart of our culture, the place where I am who I am.

Lihkku eatnigiel beaivái! Feliz día del idioma materno! Happy Mother Language Day!

Ædnan (2018), av Linnea Axelsson

Augustpriset, Sveriges viktigste litteraturpris, ble i kategorien skjønnlitteratur for 2018 tildelt Linnea Axelssons diktepos Ædnan. Siden prisen første gang ble delt ut i 1989, er dette den andre diktsamlinga som noen gang har fått den. Ædnanfikk ogsåStudieförbundet vuxenskolans författarprisog Svenska Dagbladets litteraturpris for 2018. Forfatteren er født i 1980 og er fra Porjus. Hun er kunsthistoriker og er bosatt i Stockholm. Hennes første skjønnlitterære verk, romanen Tvillingsmycket, kom ut i 2010. Ædnaner et diktepos på 759 sider, der leseren følger to samiske familier gjennom tre fra  1920-tallets tvangsforflytninger av reidiftsfamilier i Nord-Sverige, gjennom  nomadeskuvllaperioden på 1950-tallet, og hvordan den svenske stats assimiliering og kolonisering pågår helt opp til våre dager, der Girjás-rettssaken i Sverige tematiseres. Teksten har flere ulike stemmer, i ulike tidsepoker. En av dem er mas Lisa. Året er 1956, og hun får vite at storebror Jon-Henrik, eller Jonne, skal begynne på skolen og må flytte for å bo hos en annen familie. Svenskenes båt venter nede ved vannet:

“Hade pappa berättat/för dig/att han skulle lägga/handen på din rygg/och fösa dig mot/den där/ båten – Och varför/sa du då inget/till mig (s. 267).

Lisa uttrykker en liten jentes forbauselse, og frykt, da hun ikke har fått vite noe om det som nå skal skje. Og visste bror noe? Mor kler på Jonne kofta, gjør han reiseklar. Diktenes nakne framstilling gjør at leseren skjønner hva det er snakk om. Det er ikke mye som er vevd inn i poetiske bilder og figurer, men diktene har en sterk, lyrisk klang. Litteraturanmelderen  Viktor Malm anmelder boka i Expressen 13.03.2018. Han kritiserer forfatteren for ikke å stole mer på leserens kunnskaper. Hun faller inn i den postkoloniale tradisjonen og vil skrive tilbake, men hun kunne ha sløyfet historietimen. Malm skriver at i dag kjenner vi godt historien om Sveriges koloniale arv. Han vektlegger at det ikke betyr at vi skal slutte å fortelle den, men som litteratur kreves det en større kunstnerisk dybde,

https://www.expressen.se/kultur/ett-lyriskt-epos-ar-inte-ett-underhallningsprogram-pa-svt/

Jeg er ikke enig med Viktor Malm. For det første stiller jeg spørsmål ved hvor godt man i Sverige kjenner sin egen koloniale arv, eller den samiske historien. Filosofa Jason Stanley fra USA skriver i boka How Propaganda Works (2015): ”A school that produces partially informed citizens who believe they are fully informed is a veihcle of propaganda, even if it never produces any actual propagandistic claims” (s. 78). Hvis vi bruker virkenmidler fra klassisk retorikk i vår lesning av teksten, så er det beskrevet tre punkter som en god taler plikter å kunne, hvis vedkommende skal fungere som ideelle talere og statens moralske veiviser: docere–belære, fremme sannheten ved rasjonelle argumenter og fakta, delactare–underholde og movere–berøre. Disse pliktene ble framsatt av den romerske politikeren, advokaten og forfatteren Marcus Tullius Cicero girjjis De Oratore(Om taleren, år 55 f.KR). Disse pliktene blit også brukt som rettesnorer for hvordan en tekst retorisk fungerer som en god tekst.

Hvis vi følger Ciceros definisjon av docere-begrepet “fremme sannheten ved rasjonelle argumenter og fakta” strengt, så kan ikke Ædnan belære leseren. Men hvis vi skal lære noe om menneskers eksistensielle situasjon, da må vi lete etter kunnskap i menneskers erfaringer. Da kan vi lese boka med det fårmål at fiksjonsteksten forteller om menneskers erfaringer, og vi kan dermed forstå noe om det å være menneske.Ædnan er en bok som lar leseren føle med diktets talere, og dermed berører leseren. Dette fører meg til Malms innvending om bokas kunstneriske nivå. Diktenes nakne framstillinger, uttrykt av de ulike stemmene i diktene, treffer leseren med stor kraft, hardt, rett i sjela. Diktene preges ikke av ordspill eller ordbilder, som diktets talere kan gjemme seg bak. Det eksplisitte språket gjør at talerne, hver og en av dem, krever at leseren lytter til dem, alt de har måttet tåle. Leseren kommer heller ikke unna, men må våge å ta imot smerten. I New School for Social Resarch, New Yorkas, har psykologer forsket på at leseren, ved å lese fiksjonstekster, kan lære å oppfatte og forstå andres følelser, lære å føle empati og få kontakt med sin egen mennesklighet. https://www.theguardian.com/books/booksblog/2013/oct/08/literary-fiction-improves-empathy-stud

Viktor Malm har oversett noe i fiksjonstektens og lyrikkens kvaliteter dersom han mener at  allusjoner og referanser til historiske hendelser reduserer den kunstneriske kvaliteten i  Ædnan. Ædnan kan være med på å opplyse samfunnet, også på en sånn måte at folk ikke umiddelbart tar hatpropaganda mot samer for sannheter. Jeg sier med Magnus Ringgren, som skriver den 20. mars 2018 i Aftonbladet: «Men invändningarna viker ner sig för kraften, vreden och kärleken som är nerlagda i den.»Bak de skjøre, men insisterende stemmene i dikteposet er det fortsatt et rom som leseren sjøl kan fylle. Alt er likevel ikke sagt.

 

Situasjonen på norsk side, med opprettelsen av en Sannhets- og forsoningskommisjon, for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, gjør at teksten, sett i et historisk perspektiv, berører leseren på mange plan. Den berøre, fordi det er så mange som eier og er en del av historien som leseren møter i Ædnan, slik 96 år gamle Agnete Lorås gjør i artikkelen: “Det var ulovlig å være Agnete”. Hun ble forøvrig kåret til “Årets same 2018” av leserne i avisa Ávvir.

https://www.nrk.no/sapmi/xl/det-var-ulovlig-a-vaere-agnete-1.14181910

Ædnan er ikke en historiebok, men den kan docere leseren om menneskers eksisteniselle tilstand. De ulike talerne i Ædnan moverer leseren med sine såre og tunge opplevelser som de har måttet tåle, overkomme og ta med seg videre i livet. Ædnan illustrerer, og stiller spørsmål ved hva det er å være menneske, slik sentrallyrikk gjerne gjør. I et ellers alvorstungt og kortfattet språk, er det også noen passasjer der leseren aner en forsiktig ironisk tone, uttalt ved Lise i denne delen, satt til sommeren 1977:

Vi köpte mamma/en flytväst/ Rolf och jag/– /Efter att pappa/hade dött fortsatte / hon fiska ensam/uppe i fjälls / men hon ville inte/ta på den/ – / Jag tänker inte flyta / omkring där i vattnet / och frysa ihjäl / sa hon bara (s. 499).

Linnea Axelsson sier i et intervju med Arbetarblatet 11.03.2018 at hun ikke hadde tenkt lenge på å skrive om denen historien. Hun sier også at filmen “Sameblod” berørte henne sterkt, og i boka kan vi også kjenne igjen en del av det samme følelsesspekteret som i “Sameblod”.Ædnaner et diktepos, det er ikke konkrete hendelser som gjengis i den, men talernes uttrykk og allusjoner til til virkelige hendelser og tidsepoker gjør at leseren likevel kan gjenkjenne virkelige erfaringer, i det å være same i disse ulike tidsperiodene. Forfatteren sier også at det er trist at samene har blitt stående alene i det å fortelle om Sveriges alvorlige og vanskelige kolonihistorie, og derfor har hun da også et klart ønske om å fortelle.