Av Håvard Mannsverk
Som følge av teknologiens utvikling har sosiale medier blitt en omfattende og viktig del av hverdagen til omtrent alle og enhver. Sosiale medier er med på å påvirke vår oppfattelse av virkeligheten, uavhengig av om vi vil det eller ikke. At sosiale medier er kommet for å bli er jeg ganske sikker på. Hvorvidt det bringer med seg flere gode enn onde sider er jeg derimot usikker på. Ta definisjonen av “drømmekroppen” i sosiale medier som et eksempel. Jentene skal trene kroppsdelene som befinner seg under midjen, mens guttene skal trene kroppsdelene fra midjen og opp. Slanke og veltrente kropper er det som gjelder. Dette er allmenn kunnskap, også for barn og unge. Kroppspress i seg selv er et velkjent tema, men ofte forbundet i sammenheng med jenter. De siste årene har også kroppspress hos guttene blitt hyppigere debattert. Hvor opplever barn og unge kroppspress, hvordan oppleves kroppspress for guttene og hva kan skolen gjøre?
Hvor opplever barn og unge kroppspress?
Medietilsynet har i mange år gjennomført kartlegginger av barn og unges medievaner. Rapporten jeg refererer til i denne teksten peker blant annet på hvilken type reklame barn og unge møter på i sosiale medier. Et av funnene viste at 48 prosent av 9-18-åringene i testen hadde fått reklame for produkter som handlet om å gå ned i vekt. Et annet funn viste hvordan 41 prosent av 9-18-åringene hadde fått reklame på nett for produkter som skal gi større muskler. Fra mitt ståsted er disse resultatene ganske sjokkerende. Til tross for at andelen av denne typen reklame øker med alderen, må det være lov å stille seg kritisk til at en 9-åring får reklame av denne typen innhold på sosiale medier. Hvordan kan vi tillate at reklamebransjene sikter seg inn mot våre barn og unge med budskap om at kroppen deres ikke er god nok og burde endres? Kanskje forstår vi ikke konsekvensene dette kan få, eller er vi simpelthen så naive at vi ikke forstår hvor langt noen er villige til å gå for å tjene penger? De knallharde faktaene er at reklamebransjene og andre aktører i samfunnet tjener store penger på å skape et dårlig selvbilde hos befolkningen. Og hvem er de letteste å påvirke, spør du? Nettopp, barn og unge.
Facebook, Youtube, Snapchat og Instagram er eksempler på de hyppigst brukte sosiale mediene som barn og unge bruker. De siste årene har også videoplattformen TikTok blitt svært populær. I likhet med de andre mediene styres innholdet som vises av algoritmer. Disse algoritmene bestemmer, enkelt forklart, hva som dukker opp på ditt sosiale medium. I en publisering i Aftenposten uttrykker 15 år gamle Clara Lie sin bekymring ovenfor hvordan TikTok tar kroppspress til “et nytt nivå”. Dette begrunner hun med videoene som går under kategorien “What I eat in a day”. I videoene viser jenter, ofte slanke og veltrente, hva de spiser i løpet av en dag. Det fremheves også at dette er nødvendig for å oppnå “drømmekroppen”.
Problemet som Lie beskriver, mener jeg er mer omfattende enn mange forstår. Dette baserer jeg særlig på det faktum at barn og unge har langt mindre evne til kritisk vurdering sammenlignet med voksne. Se for deg bildene og videoene du får i sosiale medier som omhandler kropp. De viser en overflod av et kroppsideal som fremstår oppnåelig, normalt og ikke minst nødvendig, men som slettes ikke er noen av delene. Når man ikke når opp til disse idealene mener jeg dette kan få sterk innflytelse på hvilke tanker barn og unge har om seg selv, og ikke minst andre. For bare tenk om normen blant barn og unge blir slik at bare èn kropp er riktig. Da kan jeg virkelig se for meg hvordan kommentarer, blikk og generell drittslenging blir en hverdagslig affære for enda flere. Herifra er ikke veien lang til spiseforstyrrelser, depresjon og andre psykologiske plager, så vel som fysiske plager. Så alvorlig er det vel ikke, tenker du kanskje? Jo, for mange handler det faktisk om liv og død.
Det er liten tvil om at kroppspress blant gutter er et tema som har levd i skyggen av kroppspress blant jenter. Dette er kanskje naturlig, ettersom jenter tradisjonelt sett har opplevd større kroppspress i årenes lange løp. Jeg vil allikevel påstå at gutter i dagens samfunn opplever minst like mye kroppspress som jenter. Dette vil jeg begrunne på bakgrunn av fenomenet omtalt som megareksi. Megareksi regnes som en form for kroppsbildeforstyrrelse og rammer særlig unge menn. Personer rammet av megareksi har et sykelig fokus rundt å bygge muskler og å bli sterkere. Trenden er økende, og de som utvikler megareksi blir stadig yngre. Selv om de færreste utvikler en alvorlig grad av megareksi, er mange gutter misfornøyde med kroppen sin. Det er rett og slett ikke noe kult å være en tynn gutt lengre. Løsningen blir da et hardt trenings- og kostholdregime. Dette synes jeg er svært synd. I et samfunn hvor stadig flere barn og unge rapporterer om psykiske helseplager, tror jeg trening kan fungere som et fristed for mange. Jeg opplever selv trening som et høydepunkt i hverdagen. Et sted hvor jeg kan ta en pause fra stressende og vanskelige tanker og følelser. I tillegg er jo tross alt trening i de aller fleste tilfeller viktig og sunt. Hvorfor er det da slik at dette kroppspresset oppstår blant gutter? Spør du meg må sosiale medier ta store deler av skylden. Samtidig er det for lett å skylde på sosiale medier alene. Det er jo tross alt vi mennesker som bruker, og derfor må stå ansvarlig for hvordan sosiale medier fungerer. Kanskje er problemet noe så enkelt som brukerfeil? Jeg stemmer herved for å innføre “sosiale medier-serfikatet»! Detaljene rundt dette serfikatet vil imidlertid ikke bli diskutert videre i denne teksten.
Hva kan skolen gjøre?
I forbindelse med kroppspress og sosiale medier mener jeg skolen må jobbe med digital dømmekraft fra tidlig skolegang. Digital dømmekraft handler om å være kapabel til å mestre sitt digitale liv og å være kritisk og selvstendig i møtet med mediene. Her er det viktig å forstå at digital dømmekraft ikke bare dreier seg om den tekniske brukerkompetansen, men det handler også om å kunne behandle og vurdere den informasjonen du møter og publiserer på internettet. Slik vil digital dømmekraft eksempelvis kunne hjelpe barn og unge til å tenke kritisk rundt det de eksponeres for og ikke minst publiserer i sosiale medier. Minst like viktig mener jeg det er at digital dømmekraft gir et ansvar hos både deg og meg, i forhold til hva vi gjør/ikke gjør på internettet. La oss ta personer jeg mener har et ekstra ansvar for hva de gjør i sosiale medier som et eksempel, nemlig influencere. Jo flere følgere, jo mere ansvar, enkelt og greit. En influencer med digital dømmekraft vil tenke seg om to, kanskje tre ganger, før han/hun publiserer et bilde som kan støtte opp om kroppspress i sosiale medier (hvor mange influencere som faktisk besitter god digital dømmekraft, skal jeg derimot ikke diskutere i denne teksten). På samme måte vil barn og unge med god digital dømmekraft forstå hvordan det som publiseres ikke er et form for ideal, men en framstilling som ofte har et mål om å tjene penger eller lignende. Som du sikkert skjønner er digital kompetanse ganske omfattende og viktig. Derfor mener jeg skolen, som en arena der barn og unge møtes uavhengig av bakgrunn, har et særlig ansvar for å øve på og utvikle god digital dømmekraft. Allikevel er det foreldrene som har hovedansvaret for deres barn. Derfor vil jeg avslutningsvis understreke viktigheten av et godt skole-hjem samarbeid omkring sosiale medier. Slik vil barn og unge forhåpentligvis kunne utvikle og praktisere gode holdninger og verdier i møtet med sosiale medier og kroppspress.
Nå skal vi ikke glemme at sosiale medier i utgangpunktet er ment som, og ofte fungerer som, en plattform der barn og unge blant annet kan skape nye vennskap, være kreative og ikke minst ha det gøy. Det jeg ønsket å få fram i denne teksten er at hele samfunnet har et ansvar for hva barn og unge opplever i sosiale medier. Slik jeg ser det er skolen en så stor del av livet til barn og unge at de har et særlig ansvar. Så her er mitt budskap: Ta ansvaret, og vit hva og hvordan du kan utgjøre en forskjell.
Kilder
Løvlie, L. (2011). Teknokulturell danning. I Korsgaard, L. & Slagstad, R. Dannelsens forvandlinger (s. 347-371). Pax Forlag.
Staksrud, E. (2017). Et gangs digitalt menneske? I Mifsud, L., Giæver & T.H., Engen, B.K. Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk