Av Hendrik Olai Karres Hermansen
Vi er mange som husker Nokia 3310 og Sony Ericssons mange forskjellige mobiltelefoner, der de forut sin tid med helt elleville kamera med x antall megapixler. Dette var en tid der telefonen ble brukt til å skrive tekstmeldinger og sende multimedia meldinger. Disse duppedingsene var svært begrenset i sitt brukersnitt, men de funket til det de var laget for, nemlig enkel kommunikasjon mellom mennesker.
Året er 2007, nettfenomenet Facebook er nylig blitt tilgjengelig på norsk og Apple har lansert sitt kommende flaggskip, Iphonen. Dette er en telefon, men den er så revolusjonerende at den også er en kommende datamaskin som kan gjøre så og si akkurat den samme jobben.
Spole vi frem til år 2021 så kan vi ikke leve uten en smarttelefon. Tru det eller ei, du kan faktisk ikke det, eller jo, men det blir tungvint veldig tungvint. Sosiale medier og teknologien er kommet for å bli, det er vel ingen som benekter dette, men ønsker vi at den skal fortsette å eksistere i den grad den gjør i dag? Siden sosiale medier, dataspill, og generelt skjermbruk kom på banen har det vært et offer for het debatt og diskusjon. Hvorfor? For den er altoppslukende. Vi bruker så mye tid på det at for mange er dette livet, jobben og framtiden. Den tiden vi brukte å dra på spontantur til venner og familier er blitt byttet ut med facetime og Snapchat, vi trenger ikke gå ut av senga lenger for å være sosial. Men hva gjør dette med det sosiale aspektet for oss, og spesielt unge mennesker som i dag vokser opp med dette mylderet av teknologi?
Det dukker opp stadige artikler i avisa og nettavisa om skjermbruk blant barn, men også voksne. Her er det mange som har forskjellige meninger om hvor mye et barn skal få ha tilgang til skjermen. Alt fra ingenting til fritt fram. Mange foreldre bekymrer seg for hva skjermen gjør med sine barn over tid. Det er ikke tvil om at barnet vil få en kompetanse innen teknologien, men hva gjør den med den kunnskapen vi mennesker trenger for å omgås mennesker i det virkelige liv?
Jeg har en yngre bror som er født nærmere år 2010 enn 2004, han er en kløpper på datamaskin og mobil. Den råe kunnskapen han har innenfor feltet er bare noe jeg kunne drømt om på hans alder. Men det skal sies at han også bruker tid foran datamaskin, mye tid. Her bruker han dagene etter skolen til å spille med venner fra nærmiljøet og venner som han har blitt kjent med online. Her prater de om alt og ingenting, men hovedfokuset er spillingen og det å vinne. Denne observasjonen fikk meg til å stille spørsmål. Hvordan klarer han seg uten all denne teknologien, og hvordan sosialiserer han seg med kompisene sine hvis han ikke har tilgang til dette. Grunnen til at disse spørsmålene dukket opp i hodet mitt var fordi dette spriket en del fra min egen barndom når jeg var på hans alder.
Jeg og min ett år yngre bror vokste opp i lag på en gård i, noen kilometer fra sentrum av kommunen. Vår tilgang på datamaskin og mobiltelefon var svært begrenset. Vi hadde ISDN linje til datamaskin, også var det hustelefon. Vår første mobil fikk vi når jeg begynte 8.klasse. Denne blei ene å alene kjøpt slik at vi kunne ringe mamma eller pappa for å oppdatere de på hvor vi var i verden. Når det kom til sosialisering med andre barn og mennesker så hadde jeg min bror bare få meter unna, nesten til enhver tid. Og hvis jeg skulle dra til kompiser, ja da møtte jeg opp på døra hos dem og spurte om vi skulle finne på noe. Kommunikasjon ansikt til ansikt var noe vi måtte gjøre for å sosialisere oss selv. Min og aller yngste brors barndom er vidt forskjellige. Jeg hadde ikke tilgang til den teknologien som han har, noen som gjør at jeg er lurer om jeg kanskje var heldig.
Men så er 1000-korners spørsmålet, hadde jeg bedre sosiale ferdigheter enn min bror når jeg var på hannes alder? I en artikkel publisert av forskning.no sier Věra Skalická at forskningen på skjermtid og hvilken konsekvens den har på unges sosiale ferdigheter spriker. Men hun nevner en forskning hun har stått for selv at om barna brukte skjerm mye da de var fire år, slet de mer enn andre barn med å forstå egne og andres følelser da de ble seks. Om dette er tilfelle for barn litt lenger opp i alderssjiktet vites ikke. I en masteroppgave «Barn og unges identitetskonstruksjon på sosiale medier» skrevet av Seher Tariq Ahmed, skriver han om asynkron kommunikasjon, når en asynkron kommuniserer med andre, vil han/ hun ikke ha tilgang til den ikke verbale informasjonen som for eksempel ansiktsuttrykk, kroppsspråk og mer. I tillegg til å være asynkron kan digital kommunikasjon være en til mange. I dagens digitale kommunikasjon er det vanlig å bruke emojis for å utrykke en følelse eller humør. Du kan får en artig melding av en kompis, også svarer du med flire-emoji, men i virkeligheten har du ikke utført en eneste muskelbevegelse i ansiktet. Problematikken i denne typen kommunikasjon er at man ikke er i samme stand til å tolke eller lese en annen persons humør og hensikter og reaksjoner, enn va du ville vært ansikt til ansikt.
Jeg har en artig historie fra en tur jeg og min yngste bror hadde for ikke så lenge siden. Siden det er stor avstand mellom oss aldersmessig, men også geografisk, valgte jeg å ta han med på telttur i norsk frisk natur. Det var duket for fint vær, god mat, musikk (vi begge har samme smak), lange gåturer og beste av alt ingen mobildekning. Når vi kom fram til leirplassen fyrte vi bål og lagde middag. Når vi var ferdig å spise var klokken fem på ettermiddagen. Vi satt stille i ro og mak og verken han eller jeg sa noe. Så spurte han meg, «Ka skal vi gjøre nå?» Jeg svarte, «Nei, vi kan jo bare sitte å prate?» Så svarte han, «Men klokka er jo bare fem, skal vi sitte å prate til vi går og legger oss?». Det endte med at jeg og min lillebror satt og pratet i mange timer ansikt til ansikt om alt og ingenting, tross aldersforskjellen hadde vi meningsfylte diskusjoner og samtalen var noe jeg ikke ville vært foruten.
Så hadde jeg bedre sosiale ferdigheter enn min lillebror når jeg var på hans alder? Jeg tror spørsmålet er mer komplekst enn et ja eller nei. Jeg har tenkt mine tanker om unges massive bruk av digitale verktøy, at de bidrar til en svekket sosial ferdighet. Men jeg tror faktum er at unge bruker den digitale verden til å underholde seg selv for de ikke har andre meningsfylte aktiviteter. Og de er ikke nødvendigvis dårligere til å kommunisere ansikt til ansikt. Så lenge barn og unge møter andre mennesker i hverdagen fysisk, så tror jeg ikke det vil være noe problem for den sosiale kompetansen. Jeg tror heller ikke at min tur med min lillebror er noe unik, men jeg tror faktoren som spilte inn var at verken jeg eller han hadde tilgang til mobil eller datamaskin. Dette gjorde at vi begge to ble tvunget til sosial interaksjon. Dette er kanskje ikke like lett å få til i den daglige siviliserte karusellen som vi alle kjenner altfor godt. Men det å ta seg tid til å ha en samtale med barn og unge er alfa omega. Noe jeg står helt og holdent fast ved, er at kommunikasjon mellom mennesker vil alltid være mest meningsfylt ansikt til ansikt, der virkelighetens smileys og emojis kan bli observert. Så til slutt, skjerm eller ikke skjerm, ALT MED MÅTE.
Referanser
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/48954/Master-oppgave–Barn-og-unges-identitetskon struksjon-p-sosiale-medier-.pdf?sequence=1
https://forskning.no/barn-og-ungdom-sosiale-relasjoner-teknologi/far-barn-darligere-sosiale-evner-av-m ye-skjermtid/1672615