Av Jonas Leitring
Bruken av mobil og andre digitale medier har hatt en ufattelig utvikling gjennom min levetid. Dette har sørget for at vi mennesker har vært forsøkskaniner i et digitalt forbruk som det fortsatt runger uenighet rundt de eventuelle konsekvensene av. Elisabeth Staksrud (2017, s. 252) påpeker at ny medieteknologi, eksempelvis radio, video og musikk, alltid har ført til debatter preget av moralsk panikk. Bekymringene har ofte ført til innsnevrende tiltak som sensur og aldersgrenser. Høsten 2018 innførte Frankrike et nasjonalt mobilforbud i skolen, og det skapte debatter også i Norge. Tidligere rektor Leif G. Wikene (2019) argumenterer i sin kronikk «La elevene bruke mobilen!» for at mobilen burde brukes i skolen som en digital nettressurs, og at et mobilforbud forhindrer en viktig, læreplanfestet og sosial læringssituasjon. Wikene skriver videre at mobilbruken må være en del av den viktige sosiale læringen som foregår i dagens skolen, og stiller spørsmålstegn ved forbud som løsning. Det kan hende Wikene har et poeng her, men det er jo ofte det sosiale aspektet av mobilbruken blant barn og unge som er kilden til debatt.
Dette er selvsagt et tema vel verdt å snakke om, men jeg skal likevel fokusere på en helt annen del av mobilen i skolen. Jeg mener Wikene glemmer et viktig aspekt av mobilbruk i skolen i sin ytring: hvilke påvirkninger har mobilbruken i skolen på elevenes konsentrasjon og læring?
Jeg har praksiserfaring fra både en ungdomsskole med mobilforbud, og en ungdomsskole hvor mobilbruken var «lærerstyrt». Jeg erfarte at mobilforbudet er at elevene i all hovedsak forholdt seg til reglene, og at det ikke var noen store utfordringer knyttet til fraværet av mobiler. På den skolen hvor mobilbruken var lærerstyrt, fortalte de lærere jeg snakket med at de ikke ønsket å «ta den kampen alene», hvor elevene gjerne kunne gå til neste time, og neste lærer, og møte helt andre regler for mobilbruk. Da vi studenter selv skulle undervise fikk vi kjenne på denne utfordringen. Idet reglementet for mobilbruken var utydelig, var det vanskelig for oss å stille noen særlige krav. Men det var bred enighet blant oss studenter om at bruken og tilgangen til mobiltelefonen preget undervisningen negativt. Det førte både til distraksjoner som kan sammenlignes med å sende lapper rundt i klasserommet, og det hadde også en negativ påvirkning på flere elevers bidrag i muntlig aktivitet og gruppearbeid. Vi syntes i tillegg det var vanskelig å finne noen særlige positive virkninger av tilgangen elevene hadde til mobilen i undervisningen. Det ble argumentert ved skolen for at mobilbruk ga elevene tilgang til den digitale skoleplattformen, hvor de kunne levere oppgaver etc. Dette anser jeg likevel som et uholdbart argument, i og med at norske ungdomsskoleelever har alle sine personlige datamaskiner som de benytter i skolesammenheng.
Vel vitende om at dette ikke er kvalitativ forskning, gir det likevel et klart bilde på det jeg mener er en reell utfordring i ungdomsskolen. Journalist for nettsiden Forskning.no, Bård Amundsen (2018), har undersøkt hva forskningen sier om mobilbruk i skolen. Han trekker frem en svensk studie, som viser at ulikt regelverk for mobilbruk i skolen bidrar til å skape en mer ustrukturert skolehverdag som gagner alle negativt. Dale (referert i Fritze et al., 2017, s. 209) mener at når elever ikke handler etter forventningene, og lærere gir etter for dette så oppstår det ettergivenhet. Dette er gjerne det både vi studenter, og de lærere vi pratet med, erfarte. Det kan derfor være avgjørende med et omfattende reglement, som kommer fra øverste hold på skolen. Samtidig må alle lærere forpliktes til å håndheve reglementet, og alle elever må forventes å etterfølge det.
Når det gjelder selve effekten mobilen har på konsentrasjon og læring i skolesammenheng, så har University of Alabama (Mendoza et al., 2018) gjennomført et forskningsprosjekt på nettopp dette. Studiet omhandler collegestudenter i alderen 18-24 år, men jeg mener det er rimelig å anta at funnene er vel så relevante for elever i ungdomsskolealder, om ikke enda mer. Studiets funn indikerer at 10-15 minutter inn i undervisningen begynner mobilen å prege konsentrasjonen, og bidrar til en negativ læringseffekt. Det som foregår på mobiltelefonen ender da opp som hovedfokuset, hvor det å følge med på undervisningen blir en sekundæroppgave. Det understrekes i studiet at det er manglende bevis for at bruken av mobiltelefoner i undervisningen har noen særlige fordeler. Som et løsningsforslag mener studierapporten det kan være fordelaktig å implementere et mobilforbud. At elevene kan oppleve «nomofobi» (frykten for å være uten mobiltelefon), omtales som en konsekvens (Mendoza et al., 2018, s. 58-59). Dette samsvarer med Fritze et al. (2017, s. 205) sin undersøkelse hos to skoler som har satt inn tiltak for mobilbruk i skolen. Her har lærerne omtalt bruk av mobilen i friminutter o.l. som en kilde til urolighet og utålmodighet for å sjekke mobilen i det undervisningsøkten nærmet seg slutten. Sjekkingen av mobilen ble beskrevet som en slags besettelse, med økt stress og en minkende fokus på det faglige som resultat.
For meg er det svært tydelig at mobilen har en negativ effekt i skolen, og jeg er helt klart uenig med Leif G. Wikene om en implementering av mobilen i skolen. Jeg er likevel enig med han på ett punkt. Wikene mener elevene må få muligheten til å komme med egne forslag til løsninger på mobilutfordringene. Dette er et viktig poeng. I den demokratiske virksomheten klasserommet skal være, må elevene få komme med innspill, de må få muligheten til å gi sine perspektiver på utfordringen. Til syvende og sist er dette likevel en avgjørelse som må komme fra et høyere hold. Så i hvilken grad kan elevene få bidra da? I NRKs rektorundersøkelse (Ertesvåg & Leine, 2019) mente 80 prosent av rektorene at mobilforbudet på deres skole har hatt en positiv effekt på læringsvilkårene på skolen. Men hva tenker egentlig elevene? Jeg mener det er viktig å kontinuerlig undersøke resultatene av de eventuelle mobilforbud man innfører i skolen, både blant lærere, elever og foreldre. Forskningen til Fritze et al. (2017, s. 206) inneholder erfaringer fra skolene rundt innføringen av skjerpende regler for mobilbruket, også elevene sin betraktninger. Her er resultatene slående. Det var det først og fremst klare tilbakemeldinger fra elevene om de positive sosiale virkningene. Men når det gjelder konsentrasjonen og læringen var det også sterke positive tilbakemeldinger. Flere elever opplevde at de kunne følge bedre med i timene, og at de fikk mer ut av timene de opplevde som kjedelige. I tillegg var mange elever særlig opptatt av at det må en konsekvent håndheving til, og noen understrekte at lærerne må være enda strengere og samkjørte i håndhevingen av mobilforbudet.
Spørsmålet jeg stilte innledningsvis kunne like gjerne være stilt til meg selv. Som student ved lærerskolen har ofte mobilen vært en kilde til distraksjon, og har preget min læring negativt. Ved flere anledninger har jeg brukt mobilen i løpet av undervisningen. Som oftest har den preget min egen læring, men antakeligvis har jeg påvirket andre studenter også. «Alle andre sitter jo på mobilen» har vært en tanke jeg både har vært påvirket av, og som jeg antakeligvis også har bidratt til at andre studenter har tenkt. Selv om mobilen er et fantastisk verktøy, må vi kunne anerkjenne at mye av det vi bruker mobilen til er uvaner. Jeg tror vi alle har godt av å gå en runde med oss selv rundt våre mobilvaner, og i skolen kan det være en reell læringssituasjon som bidrar til den digitale dannelsen til elevene. Vi må kunne stille krav og forventninger til elevene våre, på samme måte som en leder må kunne stille krav og forventninger til sine ansatte. Fritze et al. (2017, s. 211) mener skolen kan bruke den mobilfri kontrasten til hverdagen ellers til å fremme elevrefleksjoner rundt bruk av mobiltelefoner og andre medier for å skape digital dannelse, gitt at elevene følger reglene for en mobilfri skole.
Det kan altså være et poeng å la elevene kjenne på kontrastene mellom å være omringet av mobil og sosiale medier, og det å ha et «fristed» på skolen. Det kan ganske enkelt sammenlignes med voksne mennesker som har begynt med digitale begrensninger i sin hverdag for å danne et perspektiv på egen mobilbruk. Vi må bruke de erfaringer vi har opparbeidet så langt om konsekvensene av et uhemmet mobilbruk til fordel for fremtidens mennesker. Jo tidligere vi får etablert disse refleksjonene hos barn og unge, jo bedre rustet vil de være i møtet med det ubegrensede digitale liv.
Referanser:
Amundsen, B. (2018, 8. september). Mobilforbud i skolen: hva sier forskningen? Forskning.no. https://forskning.no/barn-og-ungdom-pedagogikk-teknologi/mobilforbud-i-skolen-hva-sier- forskningen/1231627
Ertesvåg, O. R. & Leine, H. L. (2019, 2. januar). NRKs rektorundersøkelse: Fire av fem skoler har mobilforbud. NRK. https://www.nrk.no/norge/nrks-rektorundersokelse_-fire-av-fem-skoler-har-mobilforbud-1.14291388
Fritze, Y., Haugsbakk, G., Nordkvelle, Y. T. (2017). Digitale forstyrrelser i skolen – erfaringer med begrensninger av elevers mobilbruk. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 101(3), 201-212. Hentet fra: https://www.idunn.no/file/pdf/67026175/digitale_forstyrrelser_i_skolen.pdf
Mendoza, J. S., Pody, B. C., Lee, S., Kim, S., Mcdonough, I. M. (2018). The effect of cellphones on attention and learning: The influences of time, distraction, and nomophobia. Computers in Human Behavior, 86, 52–60. Hentet fra: https://reader.elsevier.com/reader/sd/pii/S0747563218301912?token=3047C4A9DB79E337292545668DEEE25052ED51867434CFAAEB4C7D0EAB53722F2F252D8B070D98BD664A1D90C593FD97&originRegion=eu-west-1&originCreation=20211111121947
Staksrud, E. (2017) Et gagns digitalt menneske? I L. Mifsud (Red.), Digital dømmekraft (s. 168-183). Gyldendal akademisk.
Wikene, L. G. (2019, 2. januar). La elevene bruke mobilen! NRK. https://www.nrk.no/ytring/la- elevene-bruke-mobilen_-1.14362836