Av Julie Marie Pedersen
«Ungdommer er mindre lykkelige en før». Slik lød overskriften i NRKs artikkel om hvordan unge voksne har hatt fra 2009 til 2019 en sterk nedgang i lykkefølelse. Noen mener at sosiale medier kan ha delen av skylda hvor unge trekker frem et press for å prestere sosialt (Svendsen & Solheim, 2021). «Man ser bare de gode sidene hos folk gjennom sosiale medier. De dårlige sidene blir på en måte visket ut» sier 17-åringen Hedda Skjold. På sosiale medier eksisterer du i tråd med hva du legger ut av innlegg og bilder, og står fritt til å iscenesette den virtuelle virkeligheten slik du selv ønsker. I tillegg bidrar kommersielle aktører på sitt vis ved å sette rammebetingelser for hva som er «normen» og sosialt akseptert.
Utredningen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» viser tydelig at forbrukerarenaen til barn og unge er sterkt preget av kjønnsstereotyper. Til tross for at det finnes få nordiske studier om hvordan kjønn formidles i barn og unges medieinnhold, er det ofte en dreining mot feminitet og maskulinitet (NOU 2019:9). Hvordan kjønn formidles og uttrykkes i mediebildet er en viktig del av barns identitetskonstruksjon, og på skjermmedier får barn reklame tilpasset etter kjønn. Jenter og gutter presenteres for innhold svært preget av kjønnsstereotype forventninger til interesser og utseende (NOU 2019:9). På sosiale medier er barn selv med på å fremme slike idealer gjennom måten de presenterer eller iscenesetter seg på.
Kjønnsinndeling av alt fra klær til matpakke i mediebildet er med på å underbygge og videreføre kjønnsstereotyper. Problemet med slik markedsføring eller kommersialisering er at det begrenser valgmuligheter knyttet til kjønn. Mediebildet er med på å skissere rammer som barn og unge skal passe innenfor, og kan føre til utenforskap. Ungidag-utvalget sier i sin utredning «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» at trange kjønnsnormer og kjønnsstereotyper kan gjøre barn og unge sårbare på flere områder (NOU 2019:9).
«Medietilsynets rapport av barns medievaner viser at 87 prosent av barn i 9-10 årsalderen har egen mobil.»
Barn eksponeres tidligere og tidligere til sosiale medier, enten via mobiltelefon eller andre nettaktiviteter. Medietilsynets rapport av barns medievaner viser at 87 prosent av barn i 9-
10 årsalderen har egen mobil. For å kunne navigere trygt gjennom mangfoldet av medier, må vi utstyre barna med verktøy for å klare dette på en fornuftig måte. Å begrense barns nettilgang har vist seg å slå ut negativt, ved at de i mindre grad har en proaktiv håndteringskompetanse, dårligere motstandskraft og dermed dårligere digital dømmekraft (Staksrud, 2018, s.253). Svaret ligger nok ikke i å forby barna å ta i bruk sosiale medier eller drive med overdreven skjerming, men heller bidra til å gjøre dem til bevisste forbrukere som evner å tenke kritisk. Vi er tross alt forpliktet til dette gjennom Opplæringsloven.
Digital dømmekraft finner vi under digitale ferdigheter – en av skolens fem grunnleggende ferdigheter, men tar nok sjeldent opp forventningene til kropp, klær og utseendet som kommer spesielt godt til syne i mediebildet. Digital dømmekraft handler ifølge Staksrud (2018) om å mestre sitt digitale liv og å være kritiske og selvstendige i møte med mediene. Det handler om å være i stand til å kritisk vurdere medienes iscenesettelse av virkeligheten, og se medienes rolle politisk, sosialt, moralsk og demokratisk.
«Nåtidens mediehverdag tillater oss og andre aktører i større grad til å spille ut et nøye kalkulert skuespill.»
Barn og unges forhold til medier kan kanskje best beskrives igjennom Erwing Goffmans metaforer om frontstage, backstage og dramaturgisk selvrepresentasjon. Backstage vil være et sted hvor man ikke behøver å forholde seg til andre. Man får mulighet til å planlegge hvordan man kan spille ut sin rolle på best mulig måte. Utførelsen skjer naturligvis frontstage. Goffman mente at mye av oppførselen vår er planlagt, og til en viss grad et skuespill (Ulriksen, 2019). Nåtidens mediehverdag tillater oss og andre aktører i større grad til å spille ut et nøye kalkulert skuespill.
På den samme måte som vi iscenesetter oss i sosiale situasjoner, kan sosiale medier også sees på som en scene hvor man fremhever bestemte egenskaper, og utelater egenskaper man ikke ønsker at andre skal se. Denne iscenesettelsen er ikke alltid like åpenbar for publikum – i dette tilfellet barn og unge, og mange vrangforestillinger eller urealistiske oppfatninger kan få grobunn her. Når det gjelder innhold på sosiale medier, er alt er gjennomtenkt til minste lille detalj. Iscenesettelsen er nøye gjennomtenkt og gir oss mulighet til å fremheve og kontrollere hvordan andres oppfattelse av innholdet er. Denne iscenesettelsen er ikke like selvsagt for oss alle, og er et argument for at digital dømmekraft bør stå i større fokus i skolens opplæring.
«Poenget er at barn og unge skal ikke føle et press til å tilpasse seg eller omforme seg selv for å tilfredsstille visse krav eller kriterier for kjønn som et resultat av kommersielt press.»
Ønsket er likevel ikke å fraskrive aktører i nettbransjen, tjenesteleverandører, myndigheter og politikere ansvar for barns velferd på internett, og heller plassere alt ansvar kun på elevene. Poenget er at barn og unge skal ikke føle et press til å tilpasse seg eller omforme seg selv for å tilfredsstille visse krav eller kriterier for kjønn som et resultat av kommersielt press. Videre er det et ønske at barn ikke skal «ta alt for god fisk» i sin mediehverdag. Det er derfor viktig at vi i skolen er med på å utfordre disse forestillingene om kjønnsstereotyper gjennom blant annet normkritiske perspektiver i vår undervisning. På denne måten kan vi få rom til alle.
Åse Røthings definisjon på normkritiske perspektiver handler i korthet om å kritisk undersøke prosesser som skaper og opprettholder privilegier, og at en utvikler perspektiver som bidrar til inkludering, likebehandling og antidiskriminering. Målet med en slik bevisstgjøring er at elevene skal evne å ta med seg dette perspektivet ut av skolen og inn i hverdagen. Utredningen «Jenterom, gutterom og mulighetsrom» understreker viktigheten av slike perspektiver i opplæringen, og hvordan det burde være en ryggmargsrefleks i alle klasserom (NOU 2019:9). Videre nevner rapporten at det er viktig at vi snakker om tema som forventninger til aktiviteter, egenskaper og preferanser ut ifra kjønn, og hva som kan bidra til kjønnede forventninger. Vi må derfor lære barn og unge å stille spørsmål ved generaliseringer. Bidrar vi til generaliseringer er vi kun med på å underbygge stereotyper ytterligere.
I NRK nylig kunne man lese om ungdom som frivillig tar en såkalt «digital-detox», eller digital avrusning. Ungdom forteller at de føler en slags frihet knyttet til å ikke være konstant pålogget eller tilgjengelig. Faktisk viser undersøkelser at 4 av 10 nordmenn ønsker seg en slik digital avrusning. Psykolog og stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Mehri Agai, sier selv at dette er i ferd med å bli et nytt statussymbol eller trend (Undheim, 2021). For mange er det likevel fortsatt utfordrende å legge vekk telefonen, og mange ungdommer uttrykker at de er redde for å bli utelatt. Som med de fleste trender er dette nok også et forbigående fenomen. Sosiale medier er kommet for å bli, og statistikk viser at barn introduseres til disse i stadig yngre alder. Dette er et argument for å starte tidligst mulig i opplæringen med digital dømmekraft, og oppfordre elevene til å stille spørsmål ved generaliseringer og glorifiserte idealer i sosiale medier.
Løsningen er likevel ikke så enkel. Å tilegne seg digital dømmekraft er dessverre ikke gjort over natta, og vil kreve jevnlig og kontinuerlig arbeid. Å kunne kritisk vurdere medienes og ens egen iscenesettelse av virkeligheten, er et nyttig verktøy for å håndtere nåtidens mediehverdag. Det krever også et kompetanseløft hos lærere om blant annet normkritiske perspektiver, og hvilken påvirkningskraft kjønnsstereotyper kan ha for elevenes identitetskonstruksjon. Dette etterlyser også UngIDag-utvalget. Utvalget ønsker at løftet skal koordineres av et foreslått likestillingssekretariat i Utdanningsdirektoratet (NOU 2019:9). Som utvalget selv understreker, er dette en krevende jobb. Det vil ta tid å innarbeide et slikt tankesett i en eksisterende skolekultur. Spørsmålet som stiller seg er hvordan dette skal gjennomføres rent praktisk, og hvordan man vil sørge for at hver enkelt skole får den samme oppfølgingen. Til nå, er det kun et forslag. Forhåpentligvis vil et kompetanseløft i skolen finne sted når man ser hvilke effekter sosiale medier har på barns identitetskonstruksjon, og ikke minst mentale helse. Målet er at vi skal gjøre elevene i stand til å se «bak sceneteppet», istedenfor å la seg lure av iscenesettelsen.
Litteraturliste
NOU 2019: 9. (2019). Jenterom, gutterom og mulighetsrom: Likestillingsutfordringer blant barn og unge. Kulturdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/efa97f020331439a8adbb84dd90ab426/no/pdfs/ nou201920190019000dddpdfs.pdf
Staksrud, E. (2017). Digital dømmekraft. Gyldendal Akademisk.
Svendsen, M. & Solheim, M. (2021, 15.november). Ungdommer er mindre lykkelige enn før: – Vi er bekymret for fremtiden, NRK. https://www.nrk.no/trondelag/forskning-viser-at- ungdom-har-blitt-mindre-lykkelige-pa-ti-ar-1.15731367
Ulriksen, K.A. (2019, 17.juli). Erving Goffmans rollespill. I NDLA. https://ndla.no/nb/subject:1:fb6ad516-0108-4059-acc3-3c5f13f49368/topic:1:e47486fd-1c96-4e58-a0a2-d520d3950013/topic:1:de2d7261-34d9-4b8c-b3dc-10ee6552432b/resource:1:197407
Undheim, I. (2021, 4.november). Unge tek pause frå sosiale medium, NRK. https://www.nrk.no/vestland/unge-tek-pause-fra-sosiale-medium-1.15681551